Jeg har møtt afrikanske katolikker som automatisk kneler på golvet når de skal skrifte, og ofte kysser prestens hånd når de møter ham. En norsk katolikk som hadde vært aktiv i Kirken i mange år før konsilet, men ikke så mye etter den tid, gjorde det samme.

Flere ganger har tamilske familier kommet i sakristiet og bedt om en spesiell velsignelse – da kneler hele familien foran meg når de får velsignelsen. Men mye av dette er altså blitt borte blant moderne katolikker.

Under pavens dåpsmesse i går velsignet han f.eks. ingen av barna som var på foreldrenes arm da foreldrene mottok kommunion. Jeg gikk selv heller aldri fram og mottak velsignelse månedene før min opptakelse.

Men noen opplever det fint å komme fram og motta en velsignelse selv om de ikke skal motta kommunion, og det er en praksis som jeg ikke ser noen særlige problemer ved.

At personer som er i sin andre messe en dag, kommer fram for å få velsignelse, syns jeg vel er litt unødvendig. Dessuten har man lov å motta kommunion inntil to ganger på en dag.

Det samme med “ekstraordinære” kommunionsutdelere som slett ikke er så ekstraordinære. Jeg konstaterer mange som “hopper mellom køene” for å heller motta hos presten enn hos legmenn som ikke skal ta på Kristi legeme. Når man snakker med dem etterpå, så kan de ikke alltid forklare hvorfor. Kanskje det er en alminnnelig sensus catholicus?

http://www.geocities.com/yarnicnoff/theunknowngirl.html

Det er jo så ofte at man koncelebrerer også nå for tiden, og da er det enda latterligere å si at man må ha “ekstraordinære” utdelere.

Er absolutt enig med deg i din “medisin” for å bli kvitt håndkommunion. Særlig prediken om transubstansiasjon er viktig.

Jeg syns også det er fornuftig å skille mellom nødvendig og feil bruk av ekstraordinære kommunionsutdelere. I Norge er bruken oftest moderat, og disse vet at de skal vike hvis det er flere geistlige til stde enn man hadde beregnet. Det er selvsagt mulig og ofte ønskelig at en ekstra prest kan komme inn og hjelpe under selve kommunionen, og dette kunne gjerne vært mer brukt i Norge.

Jeg syns det er større grunn til å reagere noen steder i utlandet, der man kan ha én prest og 15-20 ekstraordinære kommunionsutdelere – bl.a. fordi man insisterer på å dele ut kommunion under begge skikkelser.

• Pastor: Skal ikke bruke ordet latterlig om argumentet, selv om det nærmer seg det komplett nonsensiske til tider.
  Er ellers enig i at bruken av EKU ofte er mindre her enn i andre land, men den kan bli mye mindre.

Mitt ønske er at vi skal bevege oss fra “i hånden, stående” til “på tungen, knelende”, men det er ikke der vi er nå.

Etter ønsker fra grasrota (jeg har vanskelig for å forstå flere av disse ønskene som dukka opp på 60-tallet) tillot pave Paul VI i 1969 bispekonferansene å bestemme om de ville åpne for håndkommunion i sitt område. Nokså mage restriksjoner, bestemmelser og forklaringer var knyttet til tillatelsen, og den tradisjonelle måten skulle alltid også fortsette, men håndkommunion ble altså tillat for nesten 40 år siden.

Les mer om det her: http://www.ewtn.com/expert/answers/communion_in_hand.htm

Da kommunionen ble smuglet inn i tyske konsentrasjonsleire, brukte den (ekstraodrinære) utdeleren en pinsett for å gi kommunion. Så inngrodd var reservasjonen mot å ta på Kristi legeme.

Rhinbiskopene fant nok bare på dette med “behovet”, slik at de kunne ødelegge litt mer og gjøre Paul VI totalt til latter ettersom han ikke evnet å ta opp kampen mot dem.

Men den liturgiske bevegelsen hadde vært aktiv i flere tiår (hvordan forholdet mellom geistlige og lekfolk her var kan selvsagt diskuteres), og på 60-tallet var det ganske sterke ønsker om forandringer i mange bispedømmer rundt om i verden (om forandringene så var heldige, er en annen sak).

I ettertid kan vi lure på om pave Paul VI gjorde det rette i en del sammenhenger – og det er alltid lettere å vurdere slikt etterpå, men den svært sterke kritikken (nesten latterliggjøringa) av det som skjedde på 60-tallet, syns jeg er upassende.

Jeg er uenig i at det er uhistorisk. Tvert om, er det uhistorisk å si at det var noe alminnelig behov eller ønske fra de troende. Det var det overhodet ikke og det var det jeg addresserte i min forrige post. De eneste som ønsket dette, var de såkalte liturgiske “ekspertene” og de andre modernistene, de som satt med bukta og begge endene i “fortolkningen” av konsilets direktiver i kraft av sin posisjon i komittéene. Den liturgiske bevegelse, som etter hvert skjeiet kraftig ut da Dom Gueranger og hans generasjon (f. eks Fr. Fortesque) forsvant, var under oppsikt av inkvisisjonen delvis av denne grunn, men hovedsaklig på grunn av dens tiltakende modernisme som fortolkningen av de liturgiske endringer konsilet kalte på, er et uttrykk for.