Etter min mening, så er det bedre å ta et onde ved roten enn å lappe på det. Problemet er primært filosofisk og doktrinært, ikke bare sosialt. Liturgi er “bare” uttrykk for doktrine, men er som sådan en indikator. Lex orandi, lex credendi. Kirken må finne seg selv igjen før det blir bedre. Man må forlate den usikre vei revolusjonen representerer og igjen slå inn på den sti Kirken selv alltid egentlig har stått for. Det er bare krystallklar doktrine og ikke wishy-washy falsk(og ikke sann!) økumenikk og tilsløring som virker. Stien heter Apostolisk Tradisjon og den er en hard sti å følge, men den eneste saliggjørende. Apostolisk tradisjon beskrives godt med dette bildet: En eikenøtt kan om den spirer, bare bli et eiketre. Den kan ikke bli en furu eller gran. Slik viser tradisjonen veien. I kontinuitet med fortiden blir fremtiden til, men fremtiden kan ikke være noe “annet” enn fortiden. Bare det som er i pakt med fortiden, er fremtiden. Alt annet er bastardiøst og like levedyktig som avkommet til et esel og en hest.

“Far, far from Our priests, be the notion of Novelty”
Pave St. Pius X

Dette burde absolutt være gjenstand for diskusjon. Spør et hvilket som helst barn på 12 år om han/hun kan fremsi f.eks de fire siste ting, angerbønnen, trosbekjennelsen, syndsbekjennelsen, etc. Mine 100 kroner på at under 10% kan det. Selv ikke 10% av voksne kan det.
Og det er intet annet en en katastrofe.
Det kan selvfølgelig innvendes at formalkunnskap ikke er alt, men uten den kjenner man heller ikke innholdet og er følgelig et lett bytte for enhver sekt eller ateist.

Hvis man ser på de tradisjonelle gruppene så vokser de som bare det!

Hehe, jeg mener faktisk heller ikke at alt etter ‘65 har vært et onde.
Alt før ‘65 var definitivt ikke bare av det gode. Den handler ikke om idealisering av en periode, men derimot å vokse i kontinuitet med fortiden og ikke i fortiden.

Man ser heldigvis gode eksempler på at det kan leves et rikt katolsk liv uten å ta opp tradisjonelle argumenter i ett og alt. Men min påstand er at det er vanskeligere å gjøre det, fordi så mange frafallshindre er borte. Statistikken er også tydelig på at det er vanskeligere å leve et godt katolsk liv nå, siden det åpenbart er et massivt frafall og har vært det lenge.
Og ofte så ser man at dem som lever det rike katolske liv som moderne katolikk, langt oftest i alle fall er rimelig semitradisjonelle i sin innstilling.