http://www.splendoroftruth.com/curtjester/

Bedre kommentar om “kvinneprestene” finnes ikke. Mengder av tips til gode argumenter å øse av neste gang noen møter en feminist i selskapslivet.

In the vast majority of cultures where animals are ritually sacrificed, this task is reserved for males. There have been many cultures with priestesses, but a priestess is not a female priest – she has a different role, distinct from that of the priest.

An acquaintance who did a missionary stint in Africa reported that once, when a chicken had to be butchered, she grabbed the chicken and the axe, but the village women stopped her. They called in a man to cut off the chicken’s head, and then they took over and completed the dismantling of the chicken. That is typical of traditional cultures.

I could speculate on possible reasons why this might be so, but 1) it would be only speculation, and 2) it would have no bearing on my argument. With those caveats out of the way . . .

It could hark back to hunter-gatherer times, when men specialized in hunting and women in gathering. In a pastoral culture that breeds and herds domesticated animals rather than hunting wild ones, slaughtering livestock is the last vestige of the male role of hunter.

Another argument has to do with life vs. death. As mothers, women make their sacrifice by bringing new life into the world. It is therefore appropriate for women to refrain from the priestly role so intimately tied to death.

Let me add that I was first acquainted with the masculinity of the priest’s role in the Eucharist by a woman who, at the time, was a deacon and was later ordained to the priesthood. She said that she was always careful to mediate the “energies” of the Mass through the masculine side of her personality (a Jungian notion). She fully acknowledged that priesthood was an iconically masculine role, even when performed by a woman.

Den siste biten er spesielt interessant. Eg vil også legge til, slik eg gjorde der, at sidan presten er in persona Christi—- og eit Kristusikon—- er det

berre naturleg for presten å vere mann. Dette er ein viktig—- kanskje den viktigaste—- delen av prestens ikoniske natur.

Og linken er denne: http://2natures.blogspot.com/1997/09/ordination-of-women.html

(Kan du fikse det, Oddvar?)

Til Kjetil Kringlebotten.
Det er ikke riktig at prestinner ikke har hatt dyreoffring som del av sine oppgaver. Det over refererte, som spekulrer over maskulin “arv” fra jeger og samler-samfunn via tidlige jordbruksamfunn og kvinnelig motstand, i egenskap av mødre, mot å slakte, er en ganske typisk blanding av halvfakta som man så psykologiserer over. Kvinner i et ikke-industrielt samfunn er med på slaktingen, selv om store husdyr stort sett ble slaktet av menn. Ikke på grunn av noen kulturell arv fra jegertiden, men fordi menn tradisjonelt har gjort det tyngste muskelarbeidet, som råvareprodusenter, og så har kvinner tradisjonelt kultivert produktet.

1346. Den eukaristiske liturgi foregår etter et grunnskjema som er blitt bevart gjennom alle århundrer frem til våre dager. Den utfolder seg i to hoveddeler, som utgjør én grunnleggende enhet:

• samling, Ordets liturgi med lesninger, homilie og forbønner;
• eukaristisk liturgi, med frembæring av brød og vin, vigslende takksigelsesbønn og altergang.

Ordets liturgi og eukaristiliturgien utgjør til sammen “bare én kultisk handling”; det bord som dukes for oss i eukaristien, er nemlig på én og samme tid Guds Ords bord og Jesu legemes.

På denne bloggen er det en stor vilje til å fremheve offeraspektet i messen. Det betyr samtidig at vi ønsker å tydeliggjøre messen som en KULTISK handling, og mindre som et sosialt bønnemøte.

Noe jeg ville frem til i mitt innlegg ovenfor var at frykten for ordet “prestinne”, og dermed assosiasjonen “offer” og “kult,” muligens “ritual” og tilogmed “religion,” kanskje avslører noe som er symptomatisk i en kristendom som beveger seg bort fra kjernen i den kristne gudstjeneste. Hvis de skulle ha noen troverdighet burde derfor forkjemperne for kvinnelige prester med glede kalle disse for “prestinner”. At de samme ordene brukes i andre religioner har ingen betydning. Kommer barnet og badevannet inn her, tro?

Som eksempel på at ordet “kult/kultisk” også brukes om vår feiring kan vi sitere den norske oversettelsen av Sacrosanctum Concilium 56: “Enskjønt messen består av to deler, nemlig ordets liturgi og den eukaristiske liturgi, er disse to deler så inderlig forbundet med hverandre at de utgjør bare én kultisk handling (latin: ‘unum actum cultus’).”

(Jeg vet ikke hvordan man setter inn sitat, derfor ble det med hermetegn.)

KJ - du synser en god del her. Jeg har faktisk forsket på ritualer i førkristne samfunn.

Nå er det vel ikke sikker at J. van der Burg visste like meget om begrepet “kult” som signaturen Anna, men det burde vel ikke være noen tvil om at “kult”-begrepet også er blitt brukt av katolske teologer—om enn feilaktig jf. Anna—om Alterets Sakrament.