Jeg må innrømme at jeg ikke er sjokkert over dette, og heller ikke er det helt nytt for meg. Det å kunstig skille seksuallivet fra sine mål og sin indre natur i sin legitime og moralsk gode form av ekteskapsakten vil nødvendigvis ha vidtrekkende konsekvenser. Jeg tror katolikker bør så absolutt prøve å forstå at morallæren ikke er et tilfeldig sett med regler slik at vi ikke lenger trenger “bridle and bit”, men kan leve vårt liv som et uttrykk av autentisk kjærlighet.

For meg som konvertitt er det sjokkerende at noen katolikker bare velger å se bort ifra Kirkens lære om prevensjon. En av de tingene jeg alltid visste var da at den Katolske Kirken lærte at dette var en alvorlig synd, selv om jeg ikke visste eller forstod grunnene til dette. Det er en fantastisk arroganse som kan få et av Kirkens barn til å bare bestemme seg for at ens (manglende) forståelse skal stå over Kirken istedenfor å faktisk rette seg etter hennes autoritet og visdom og søke forståelse. Av og til tror jeg ikke en gang Gud gir forståelse om man bare velger å sette seg selv som egenoppnevnt autoritet, og jeg synes at det nesten er selvfølgelig at dette oftest får vidtrekkende følger for teologien ellers. Vi må strebe å komme til en forståelse av hvordan den moralske læren er bundet opp i resten, og hvordan autentisk kjærlighet ikke kan eksistere når den er skilt fra sannheten. Forsøk på slik kjærlighet, med ulik grad av ærlighet, kan nok eksistere, men ikke den egentlige kjærligheten, om det er nestekjærlighet eller romantisk kjærlighet man snakker om.

Jeg tenkte at jeg skulle spørre, forresten, om det at katolikker forbigår dette i stillhet betyr at det er mange katolikker i Norge som ikke godtar og lever denne læren, eller at vi bare som gruppe ikke snakker noe særlig om det med ikke-katolikker?