Det kan sjå ut som at du meiner at å møte alle med same respekt ikkje er vanleg kristen etikk? Og der har du kanskje eit poeng, sjølv om Storstrand over her meiner at det hitlerske evangelium blir best ivaretatt av AP (du verda, må eg nesten få legge til), er det vel kjend at kyrkja generelt og den katolske spesielt stod på det dei kunne for å hjelpe Hitler med å setje evangeliet sitt ut i livet.

Kristen etikk har alltid lært at seksuallivet hører hjemme i ekteskapet (som bare kan være mellom en mann og en kvinne) og ingen andre steder. Jeg syns altså det er sjokkerende at prester i Den norske kirke slik kan ta avskjed med kristen etikk.

Det Storstrand sier om Hitler er selvsagt en avsporing, som jeg skal la ligge.

Grunnen er vel at de opplever at det du kaller “vanlig” kristen etikk ikke er det samme som god kristen etikk? Og om de mener at det ikke er en god kristen etikk, så vil de vel ikke ønske å opprettholde den?

Selma:
Hitler var katolikk og vart rekna som “son av den katolske kyrka” – og pave Pius XII mana Tyskland til å vera “den katolske kyrka sitt sverd”. Det var då ogso Vatikanet (jesuittane) som forma heile ideologien bak både nazismen og kommunismen (og det meste anna som er negativt i verdi).

Knut-Erik:
I mangt og mykì er den norske kyrka i dag, som du segjer, ei sekulærkyrke. Men fråfallet hev kome inn utanfrå – ikkì innanfrå, slik som i romarkyrka.

“Selma:
Hitler var katolikk og vart rekna som “son av den katolske kyrka” – og pave Pius XII mana Tyskland til å vera “den katolske kyrka sitt sverd”. Det var då ogso Vatikanet (jesuittane) som forma heile ideologien bak både nazismen og kommunismen (og det meste anna som er negativt i verdi).”

Det norske bibelselskaps oversettelse fra 1978 oversetter 1 Kor 6, 9 slik: “Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette.”

Jeg kan vel ikke se at denne oversettelsen er tendensiøs på noen måte, selv om andre oversettelser kan være det. Når man oversetter er man jo alltid nødt til å foreta menge valg, som kan være mer eller mindre vellykkede.

De aktuelle greske ordene i denne teksten er: “oute pornoi oute eidololatrai oute moichoi oute malakoi oute arsenokoitai”. Det er vel vanskelig å oversette det siste ordet her med annet enn å “ligge med menn”, og det blir også vanskelig/umulig – når man ser både på den jødiske og den første kristne tolkningstradisjon i tillegg til selve tekstene – å påstå at Bibelen/Kirken ikke fordømmer homofil praksis.

Vi ser på seksualliv/erotisk kjærlighet som noe som utelukkende hører hjemme i et 1) trofast livslangt forhold mellom to mennesker og 2) er åpent for nytt liv. Dette er Kirken kommet til etter en samlet lesning av alle tekster i Bibelen, helt fra Genesis 1, og dette synet er fastholdt gjennom hele Kirkens historie.

Ekteksapet må være mellom en mann og en kvinne, og forhold mellom to personer av samme kjønn er utelukket bl.a. fordi de ikke kan oppfylle punkt 2. Men det er også klart at Den katolske kirke stiller strenge krav også til heteroseksualtet; man skal ikke ha sex før eller utenfor ekteskapet, onani er ikke tillatt, heller ikke kunstig prevensjon (siden man skal være åpen for nytt liv). Disse tingene er vel kjent og svært tydelig uttrykt, men implisitt er det nok også slik at analsex heller ikke kan godkjennes (bl.a. siden det ikke gir mulighet for befruktning).

Som jeg sa innledningsvis; detaljargumenter i noen av de mange enkeltargumentene som handler om menenskelig seksualitet, vil ikke ha noen virkning. Det ville ha vært mer interessant om man kunen funnet argumenter mot at seksuelle handlinger må være åpne for nytt liv.

Det er sjokkerende, sies det at norske prester går inn for å ordinere homofile. Begrunnelsen er altså den kristne kirkes seksualmoral. Ja, så langt greier jeg å følge argumentasjonen, men det er noe visst hyklersk over det hele. Den kristne seksualmoralen gjelder både for homofile og heterofile. Når går man inn og spør heterofile om de har et utenomekteskapelig forhold. eller hva slags syn de har på sex utenfor ekteskapet for hetoerofile. Og hvordan lever de / har de levd selv? Jeg synes dette er veldig komplisert. En krever at homofile skal leve etter ordet, men det samme krav stilles ikke så direkte og åpent til heterofile. Man gransker de homofile, men ikke de heterofile. Jeg tror at dommen skal høre herren til. Det er en skam at kirken fører en debatt på dette nivået, og at så mange troende kjenner seg sviktet av vedtaket i Kirkerådet. Jeg forstår det ikke. Det ligger nok mange menneskelige reaksjoner her, ikke så mye teologi. Men så er det bedre å begrunne det teologisk. Jeg tror nok at de tror på egen teologisk dømmekraft også. Det samme gjaldt debatten om kvinnelige prester. Jeg husker fra min studietid. Et foredrag forårsaket at jeg skjønte at her lå det nedarvet kvinnesyn, ikke teologi. Jeg hørte foredrag av prof. Sverre Aalen, Kvinnelige prester, hvorfor ikke. Han begrunner hvorfor Jesus måtte bli født som en mann. Det er bare å lese boken.
Stig Roar Wangberg skriver i sin kommentar: “Ein må vera lydhør for kva Anden gjer, og syta for at institusjonen ikkje vert ein vegg millom kyrkjelyden og Gud. Kyrkjelyden er eit teikn på at både den og Gud, som er ein Levande Gud, liver og veks, jamvel um der må taka nokre år fyrr institusjonen offesielt ekrlærer at “jordi ikkje lenger er flat””. Kulturell arv kan stenge.
En gammel slektning, 96 år, opplevde at de fikk en homofil prest i menigheten hun tilhørte i Oslo. Det var forferdelig. Men hun likte presten. Han snakket så hun forsto. Så hun begynte å be til Gud om at han måtte bli frisk og hetero. Da hun lå døende på et sykehjem, kom hun i tanker og ba om å få snakke med presten. Presten hadde inngått partnerskap med en annen homofil som hun visste hvem var. Hun snakket med presten og forhørte seg nøye om hun var blitt bønnhørt. Hun pleide å bli det. Presten kunne forsikre henne om at hun ikke var blitt bønnhørt i denne saken. Damen ble veldig glad. Gledesstrålende ba hun den homofile presten om tilgivelse. Og hun takket Gud. Tenk om hun hadde blitt bønnhørt. Det hadde resultert i to ulykkelige mennesker. Etter mitt skjønn hadde ånden talt til henne.