Jesu posisjon i det politiske landskap er et interessant tema. Men det aner meg at du ikke har lest boka og satt deg inn i Malms syn på dette. I innledningen sier han følgende:

På side 10 fremholder han at motsetninger som konservative og liberale er foreldet, fordi man må tvinges til å velge mellom sannhet og forandring, mellom overbevisning og dialog. Dette skaper kløft i kirken. Videre sier han: “Eller dette med høyresiden og venstresiden. Høyre: verdier, det ukrenkelige, grenser. Venstre: frigjøring, rettferdighet, forandring. Atter en gang kollapser all vanlig logikk i møte med disse merkelige revirmarkeringene. Det er jo nettopp fordi mennesker er så ukrenkelig verdifulle, at det kreves så radikale forandringer for å berge dem. Hvorfor oppfattes det som høyrepolitikk å verne mennesker mens de vokser i mors mage – og venstrepolitikk å beskytte dem når de vokser opp til å bli arbeidsløse tenåringer på Gazastripen?”

Her peker Malm på noen paradokser som er verdt å reflektere over. Kirken trenger fornyelse. Og jeg tror at nøkkelen til fornyelse og ny oppvåkning ligger i enhet. Kirkesamfunnene i det økumeniske felleskap må lære av hverandre. Og vi må løfte hverandre ut av forelda grøfter. De såkalte konservative menigheter som vektlegger den bibelske sannhet, må kanskje lære mer om sosialt engasjement. De såkalte liberale menigheter som vektlegger sosialt engasjement, må kanskje lære mer om den bibelske sannhet. Slik er deltakerne i det økumeniske felleskap hverandres “missing link”.

Nei, jeg har ikke lest boka, jeg referer bare til artikkelen i Lys&Liv.

På en måte syns jeg ikke du svarer på mine korte kommentarer øverst i posten; at det er farlig når kirken knytter seg for sterkt til en politisk retning.

Og hans synspunkter på at kirken egentlig bare er en bevegelse syns jeg som katolikk er aller mest sjokkerende, jeg hadde her regna med at Malm hadde mer syns for sakramentene og den sammenhengene disse står i, apostolisitet, autoritet etc.