Noen synder er verre enn andre, og fra begynnelsen av mente man at det fantes grenser for hva som kunne tilgis.
I en situasjon der mange ble stilt på valget mellom å gi opp kristentroen, eller å gå i døden som martyrer, mente man fornektelse av Kristus var en dødssynd som det hverken fra Guds eller Kirkens side var aktuelt å tilgi. Fornektet en kristen sin tro, «døde» forholdet hans til Gud, og selfølgelig også medlemskapet i Kirken. Det fantes ingen vei tilbake etter slike synder. (Jfr. Hebr 6, 6.)
Det samme gjaldt for den som begikk drap eller ekteskapsbrudd.
Praksis ble at en som var kommet ut av det fullstendige kirkefellesskap p.g.a. en utilgivelig eller dødelig synd, kunne gjenopptas ved biskopens håndspåleggelse og «absolusjon» – etter at den omvendte synder hadde utført en meget omfattende bot som f.eks. innebar offentlig utelukkelse fra sakramentene i flere år. Biskopen gjorde bruk av nøkkelmakten som Jesus hadde gitt i Kirken: «Alt hva dere løser på jorden, skal være løst i himmelen» (Matt 18, 18).
I praksis skjer nesten aldri offentlig utelukkelse (ekskommunikasjon) i dag. Men Kirkens «straffelover» sier likevel at en katolikk som har fylt 18 år, i samvittigheten skal se seg forpliktet til å unnlate å motta noe sakrament (bortsett fra i nødsfall) før han på bestemt vis er absolvert dersom han har gjort seg skyldig i visse nøyaktig fastsatte handlinger.
Når det gjelder andre alvorlige synder, skal man heller ikke gå til kommunion før en har mottatt absolusjon i skriftemål og en har plikt til å skrifte alle slike synder minst en gang i året.
Det er umulig å sette opp en absolutt og utfyllende liste over alvorlige synder. Heller ikke vil det være tjenlig. Her er det alltid snakk om gradsforskjeller, en visshet som skal hindre oss i å bagatellisere det alvorlige. Kombinasjonen av alvorlig syndig handling og holdning kan være dødelig ødeleggende for vårt Guds-forhold. Dette er det som i nyere tid er blitt kalt dødssynd. En helt «ny start», normalt gjennom botens sakrament, vil være nødvendig.

Jeg ser viktigheten i kirken, og spesielt DKK når det gjelder mange ting. Jeg har aldri skriftet, fordi jeg tilhører ikke DKK, men jeg syns det er en fin ordning. Spesielt om man gjør større mistak, eller synder så er det sikkert godt å skrifte. Jeg tror at når man får noe ut i lyset så mister det makten over en. Men jeg tror også på en personlig kontakt med Gud. Enkelte synder jeg gjorde som nyfrelst skulle jeg ikke kunne gjort idag og fortsette som kristen. Det er jo ulempen med kirken at de tar alle over en kam! Gud tilga meg synder da jeg var nyfrelst, hvor jeg tror ikke jeg skulle få like lett tilgivelse for idag. Derfor så tror ikke kirken kan bestemme hvem som Gud tilgir og hva som er dødsynd!
Samtidig så ser jeg kirkens oppgave som moralens vokter. Der liker jeg DKK godt, fordi dere ikke bare gir en trygg ramme til katolikker, men også til andre kristne, og sikkert også mange ikke-kristne. Så jeg er enig i at det forplikter å være medlem av kirken samtidig som at det å bli utstøtt fra kirken ikke nødvendigvis betyr å være i unåde hos Gud.
Men kansje det er derfor det var så stor skille på praksis og teori?

Det er noe jeg også lurer på. Fantes det dødsynder i den Lutherske kirke? Og hvordan fikk de tilgivelse om de skilte seg osv? Var det DKK eller Lutherske kirke som var strengest før 1900-tallet?
Og til sist. Som katolikk har man sine egne meninger da, eller må man skifte de ut med kirken sine?

Når det gjelder skilsmisse, er det vel ikke så mye snakk om tilgivelse. Hvis man blir separert/ må flytte fra hverandre, er det ofte ikke snakk om en synd (ofte heller et nederlag). Hvis man derimot gifter seg på nytt – og man ikke er fri til å gjøre det pga. et tidligere ekteskap – vil man leve i permanent synd, og tiligivelse er da vanskelig, siden den forutstter at man angrer og vender seg bort fra syndige handlinger. Sannsynligvis var katolikker strengere enn lutheranere også her tidligere. Lutheranere hadde nemlig en åpning for gjengifte hvis man var blitt uskyldig forlatt, men det har aldri katolikker hatt.

Hvis/når man blir katolikk, bekjenner man den nikenske trosbekjennelsen, og legger til at man tror på alt det Den katolske kirke tror, lærer og bekjenner. Det passer derfor dårlig å bli katolikk om man er uenig med Kirken om sentrale trossannheter. På den annen side er vel Den katolske kirke svært åpen, forståelsesfull of aksepterende.

Jeg ønsker aller mest et økumensk fellesskap, fordi jeg bare tror på en kirke, derfor vil jeg nok aldri bli en katolikk. Jeg skulle heller ønske at det ble en økumenisk kirke! I den kirken så ønsker jeg fortsatt “paven som kirkens og Guds tjener med det overordnede ansvar å påse at kirken til enhver tid holder seg til kristendommens grunnsannheter. Det er dette som er pavens fremste oppgave og embete.”
Men jeg ønsker å lære mer om DKK. Når jeg ser alle de falske ryktene som er blitt satt ut av kristne om kristne og den splittelse Luther skapte, så kan jeg få lyst til å ta parti. Men jeg tror ikke partier løser noe, og jeg skulle ønske det ble slutt på det. Jesus som hodet har bare en kropp, og jeg tror han ønsker enhet. Her er det en som sier mye jeg syns er bra! (ikke lang) http://www.godtube.com/view_video.php?viewkey=f2acacc68738d0cbb803&page=&viewtype=&category=