Husker enda avisinnleggene som kom i etterkant av signeringen, samt all aktiviteten på nettet som omhandlet dette både i katolske og lutherske fora. (Naturlig nok kunne jeg ikke holde fra å komme med kommentarer..;)

Hele idéen med “forhandlinger” om slike spørsmål er bortreist, etter min mening.
Hva har vi å forhandle med? Hva har vi å kompromisse med? Ingen ting.
Å gi noe en annen ordlyd, slik at man bekrefter motpartens villfarelse uten å egentlig gjøre det, er for det første å unnlate å vise nestekjærlighet. (En nestekjærlig handling ville vært å bekrefte den sanne lære i utvetydige ordelag. “Deres tale skal være ja ja og nei nei”. Det er ikke nestekjærlig å la folk forbli i villfarelse.
For det annet, så er det løgn. Å late som om det er frelse i obstinant utenforskap, altså å med vilje holde seg borte fra den sanne Kirke, er etter min beste mening som løgn og fusk å betrakte.

Jeg har selv skrevet en ganske interessant artikkel om akkurat dette. Se her: http://aomoi.net/odv/artikl/rettf-ttk-sept02.htm

“Læreren la oss på hjertet at den katolske kirke lærte at vi ble frelst ved tro pluss gjerninger (underforstått; dette er ubibelsk og derfor kan vi ikke ha noe med katolikker å gjøre), men Luther lærte at vi blir frelst ved tro alene (denne store sannheten som ikke hadde gått skikkelig opp for mennesker før ved reformasjonen.)”

Vi er ikke uenige om dette i det hele tatt når det gjelder den moderne lutherske forståelsen av rettferdiggjørelse, som du i artikkelen påpeker har gjennomgått beytdelig evolusjonær utvikling. (P. van der burgs bok har jeg jo også) Hadde nettopp skrevet et temmelig agitatorisk og polemisk politisk innlegg på et forum og var nok enda i harnisk og på adrenalintripp da jeg skrev kommentaren over. Derfor glemte jeg å ta alle forbehold jeg vanligvis bruker.
Tatt med buksa nede, kan man si….
Beklager.

Ser man bort fra de øverste to deler av det jeg skrev, så kan jeg fint innestå for resten, som jo har en generell brodd mot slik økumenikken dessverre har blitt drevet.
Dessuten gir det å være i slike økumeniske forhandlinger et skinn av at to eller flere likeverdige parter forhandler om noe. Det er jo ikke tilfelle.

Vi ser dette allereie i Bibelen—- det er Kristi “harde lære” om nattverden som splitter folk. Og i reformasjonen så fortsetje folk å splittast over dette.