Det er noe merkelig inkonsekvent over Schaus program -det virker ikke som de skjønner selv hvor dyktige de er, at de faktisk med noen enkle grep kunne ha laget et susende godt produkt. Men så skal de liksom provosere litt de også da, hø, hø.

Jeg klarer simpelthen ikke å hisse meg opp over dette. Det skal noe til for min del; jeg som kan hisse meg opp over det meste.
Klarere eksempel på å sparke inn åpne dører skal man lete lenge etter. Denne evinnelige og superforutsigbare “kristendomskritikken” er rett og slett så lam, hjernedød og uoriginal at den til og med slår de sedvanlige sosialrealistiske, norske filmene som liksom skal presentere livet “slik det er.” Dere vet, disse “værra seg sjæl-filmene”
Nedenunder følger et leserinnlegg fra Dagbladet den 06.02.06, der en ung jente på 19 år tar et oppgjør med den nevnte kategori filmer (og indirekte all populærunderholdning av den typen)
Herlig og befriende politisk ukorrekt mediekritikk!

DAGENS INNLEGG 06.02
“Da har noen enda en gang knekket den berømmelige koden for “Norske filmer”, og klemt ut en “personlig” og “dyp” film om norsk ungdom. Jeg snakker selvfølgelig om filmen “Jenter”, den nyeste norske ungdomsfilmen som hadde première fredag. Norske ungdomsfilmer har alltid vært elendige, men samtidig høstet glimrende kritikk. Hvordan det henger sammen vet vel egentlig ingen.
“Jenter” er ikke en vanlig norsk ungdomsfilm, det er en dokumentar. Dem av oss som av den grunn øynet et lite håp om ikke å få fornærmet intelligensen vår på det groveste, ble imidlertid sørgelig skuffet. Vi kan tydeligvis aldri få nok av å høre fakter som “drit i å være så bitch a”, og se 14 år gamle jenter som krangler bare for å bli venner igjen like etterpå. Derfor, i stedet for å lage en film som ungdom fra møblerte hjem kan identifisere seg med, har man greid å grave opp de verste “dåsene” av noen problembarn og laget en dokumentar om dem. Disse “undermålerne” skal være representative for oss og vår generasjon. Å lage en kontroversiell film om ressursvake ungdommer med et minimum av utgifter, er selvfølgelig lettere enn å snyte nesen. Men problemet er at hele greia er feil og misvisende. Det blir som å kalle en film som handler om voldtektsforbrytere for “Menn”. For det er omtrent så representative personene i filmen er for jenter i Norge.
På filmplakatene står det skrevet: “Bare de sterkeste overlever”. Det henspiller selvfølgelig på det evinnelige gnålet om hvor hardt det er å være ung. Feil! Å være ung er usannsynlig lett, du må ikke jobbe, du har minimum med ansvar og du har enda noen år igjen før de kroniske ryggsmertene melder seg. “Cry me a river”, for du har det lettere enn du har godt av. At det å være ung er noe spesielt vanskelig, er bare en myte.
Derfor, for å hindre forvirring og idiotiske “samfunnsdebatter”, burde tittelen på filmen heller vært noe i retningen av: “Dåser – det gjelder å være den største av dem alle”. ”

Selv måtte jeg lese/sette meg inn i dV-koden om jeg ville eller ikke pga jobb og andre oppdrag som involverte diskusjon om boken. Fryktelig. Jeg klarte ikke lese den, og måtte gi opp etter flere forsøk. Den er noe av det mest frastøtende jeg har lagt hendene på, både fordi den er så utrolig dårlig skrevet, og pga av over nevnte diabolismer. Jeg så filmen. Den var bedre på den måten at det var relativt fort gjort, selv om det å utsette seg frivillig for 2 timer grov blasfemi krever sin kvinne. Jeg pleier ellers å sette meg inn i populærkultur, et triks jeg har lært av Roland Bartes – og jeg gjør det for å kunne være en noenlunde god, katolsk misjonær i hverdagen.

Til Trond – den Dagbla´artikkelen var bare helt stor! Strålende! Har sjelden lest noe mer to the point. Den omtalte dokumentaren har jeg bare sett utdrag fra, og det er jo bare helt utrolig at noen i det hele fant på å lage den som representativ for noe “interessant”. Vel, på sitt vis er den utilsiktet interessant, og burde vises frem og diskuteres som sådan: se her, her er det noen som synes at dette er ok oppførsel, språk, idéer, klesdrakt osv. blant unge piker. Hva forteller det oss om de som har laget filmen, om de som deltar i den, om de som liker det de ser. Drøft og gjør rede for, gjerne på bakgrunn av kvinners verdighet, utvikling av det norske språket, ideologisk dårlig oppdragelse, seksuell lavalder, osv. Her er det flere muligheter. Den er i så måte et viktig dokument, om enn helt motsatt av hva som visstnok var hensikten.
Nei, jeg ser egentlig ikke på Schau- programmet jeg heller, selv om jeg innrømmer en innledningsvis akademisk nysgjerrighet på hva som utløste den moralske panikken denne gangen. Jeg zapper inn på det noen minutter hver torsdag for å se hva det går i av over nevnte grunner, dvs. det med nødvendigheten av å ha kjennskap til populærkultur. Ved siden av det forutsigbare har jeg lagt merke til, som Elida også påpeker, at de har noen gode journalistiske poeng. Det slo meg derfor at programmet var merkelig inkonsistent og selvmotsigende, og at de med enkle grep kunne ha laget noe som virkelig traff. På den ene siden samme gamle visa om den dumme kristendommen. På den andre en helt kurrant påpeking av at dette er ting folk holder på med hele tiden. Jeg syntes fråtsescenen ikke traff, den har blitt gjort bedre av Monty Pyton for noen år siden, men Schau har spesialisert seg på slike stunt. Som kvinne ville jeg heller valgt å vise frem fråtsing som den måten mange norske kvinner er sammen med andre kvinner på, som en helt normal venninne-aktivitet, nemlig å treffes på by´n for å shoppe. Det å handle klær er en helt vanlig fritidsaktivitet for mange jenter og kvinner, nærmest som en immateriell kosehandling. Helt utrolig.