EN KATOLSK WEBLOG

Father Longenecker skriver om pave Benedikts oppfordring til prestene om å bruke Internet mer, om hvordan han selv ser på sitt bloggende arbeid; ikke så mye som (kringkasting) ‘broadcasting’ som ‘narrowcasting’. Moderne teknologi gjør det veldig mye lettere enn før å blogge, lage radioprogrammer (podcasting), og til og med videoer, og man konsenterer seg da gjerne heller om en litt smalere interessegruppe, heller enn å prøve å nå alle. Men selv om han nok har en nokså fast lesergruppe, opplever han stadig å få tilbakemeldinger fra andre som nokså tilfeldig har kommet over et av inneleggene gjennom Google e.l. – det samme gjør jeg selv også ganske ofte. Slik skriver han:

My blog, Standing on My Head has a daily readership of about 2,000 people. They visit my blog from across the USA and around the world. They come back for my own peculiar blend of Catholicism, comment on converts, apologetics, humor, inspiration and personal information. Not only can I publish instantly and globally, but the medium is friendly. Regulars make comments and discussions get started on what I have posted.

What to write on a blog? Keep it short. Make it daily. Most of all, speak the truth simply and with enthusiasm, and before you let down your net make sure you have spent time with God, for before Christ told the disciples to let down their nets he told them to “cast out into the deep.”

I fjor ble det stifta et Nettverk for katolsk teologi, og 8. mars i år inviterer nettverket til et interessant seminar om “Kirkens kall i et postsekularistisk samfunn” på Menighetsfakultetet (les om det her) – og årsmøte. De melder at de nå har 38 medlemmer (jeg ble selv medlem for et par uker siden) og de skriver også:

“Nettverkets viktigste virksomhet ved siden av det årlige seminaret er driftingen av nettstedet www.teologinettverk.no. Nettstedet har i løpet av det siste året hatt flere viktige oppslag – om seminarer, disputaser, nye bokutgivelser og anmeldelser av ny faglitteratur (til sammen 13 oppslag). Nettstedet bærer fortsatt preg av å være i en oppstartsfase, og har ikke oppnådd det aktivitetsnivået som årsmøtet og arbeidsgruppen ønsket. Dette skyldes dels at bare et fåtall av medlemmene bidrar med nyhetsstoff, lesefrukter osv, slik årsmøtet oppfordret til.”

Det er litt trist at nettstedet ikke brukes mer, for da blir folk heller ikke oppmuntra til å besøke sidene særlig ofte. Hvordan kan man få flere til å skrive, tro?

Jeg fikk nylig et “tilbakeping/ traceback” fra en annen blog til mitt innlegg “Hva ønsker bloggene å formidle?” (et innlegg som har ført til mange kommentarer), et tilbakeping som jeg etter å ha tenkt meg om, ikke ønsket å slippe gjennom. Og jeg bestemte meg for å ikke slippe ‘pingen’ gjennom fordi bloggen det kommer fra (Katolsk Vision – knyttet til den internasjonale organisasjonen ‘Vi er kirken’) har oppført seg slik at biskop Arborelius i Stockholm har sett seg nødt til reagere flere ganger, bl.a. sa han følgende i september i fjor:

Återigen ser jag mig tvungen att påpeka att ”Katolsk Vision” på intet sätt återspeglar det som är den Katolska kyrkans tro och att man inte har något bemyndigande att kalla sig ”katolsk”.

+ Anders Arborelius OCD

For noen få dager siden ble min blog karakterisert slik, på en annen (og ganske ny) blog: “Blant de konservative (bloggene) er det flere flittige bloggere som har en forunderlig interesse for gammel praksis, førkonsiliære synspunkter og tradisjonell liturgi. Å lese (disse) bloggene er som å tre inn i en annen verden hvor alt det gamle karakteriseres som bedre. Av og til får man inntrykk av at Vatikankonsilet var en ulykke, særlig fordi det førte til at «den Tridentinske messe ble tatt fra oss», som det står i en bloggkommentar. Nå er det imidlertid igjen blitt lov å feire den «opprinnelige liturgien», og den tillatelsen er blitt mottatt med jubelrop.”

I en kommentar til dette innlegget svarte jeg: “Det undrer meg at du karakteriserer min blog slik. Jeg kan forsikre deg og andre om at jeg IKKE ser på Vatikankonsilet som en ulykke (men jeg mener at noen av liturgiforandringene vi fikk ikke var ønsket av konsilet, og at noen av forandringene var uheldige), og jeg ønsker heller IKKE å gjeninnføre den tradisjonelle latinske messen for hele Kirken (selv om jeg syns den er viktig som et supplement, og at den har lært meg mye).”

Jeg avsluttet med å spørre: “Hvordan kan du forsvare å karakterisere min blog på en så lite korrekt måte?”

Til dette fikk jeg følgende svar: “Jeg har sett på din blogg som en helhet, både innlegg og kommentarer, og jeg beklager om jeg derved feilaktig har tillagt deg meninger som du ikke har.”

Det var jo et vennlig svar, men det er jo nokså dumt når man bli så alvorlig mistolket, og at folk ikke kan skille mellom det jeg selv og andre skriver, og jeg svarte: “Dette er et problem jeg har strevd en del med det siste året; at bloginnlegg og -kommentarer blandes sammen. Men det er vel så enkelt som at det jeg selv mener uttrykkes i det jeg selv skriver – og kommentatorene står for det de selv skriver.

Jeg blir litt oppgitt over denne sammenblandinga for det er vel ingen som tror at leserinnlegg i en avis uttrykker avisas mening. Hvorfor skal man så tenke slik om blogger?”

Jeg har ikke andre råd til folk som slik misforstår, og som av den grunn irriterer seg over oss katolske bloggere, at de gjør seg kjent også med mange andre blogger, og ser hvordan dette nye mediet fungerer.

Man tar gjerne til seg all den oppmuntring man kan finne, for det er jo ikke alltid jeg mottar ros for å drive denne bloggen. Rosen det her er tale om finner vi på The Catholic Herald, og de nevner og roser en presteblogger spesielt: Father Tim Finigan.

Avisa skriver at pave Benedikt nylig ba prestene blogge mer (som jeg nevnte HER), og fortsetter slik:

The secular media have interpreted this as a papal invitation to priests to “get blogging”. We suspect they are right. Pope Benedict XVI is unlikely to spend much of his day online, but he is almost certainly aware that blogging has become a powerful phenomenon in Catholic circles. Many of the world’s most engaged Catholics visit blogs several times a week, to pick up information and rumours about the Church, and also to air their views. One might protest that some of the information is inaccurate, that some of the rumours are false and that some views aired are contrary to Church teaching – but the fact remains that blogs fill a vacuum created, in part, by ecclesiastical structures that have lost the knack of communicating with the laity.

We should therefore welcome it for what it is: a gift to the Church.

En viktig hobby for meg har i mange år vært DATA, og da jeg onsdag fikk en ny datamskin på kontoret, med Windows 7 Professional innstallert, har jeg brukt en del av min tid til å finne ut hvordan det virker. På en måte er det enkelt nok, men jeg vil gjerne lære å kjenne mulighetene dette operativsystemet har skikkelig å kjenne. Bl.a. har Win7 muligheten for å kjøre Windows XP i et eget vindu, gjennom et tilpasset oppsett av ‘virtuelle maskiner’. Det har jeg satt opp, og kjører der noen gamle programmer, som jeg helst ikke vil være foruten – bl.a. Dreamweaver 2. I tillegg til dette kan alle programmer også kjøres i en annen modus – Win2000, WinXP etc – om nødvendig. Jeg har også 64-bits-utgaven av Win7, men jeg har så langt ingen problemer med å kjøre 32-bits programmer – litt overraskende, men fint.

De siste månedene har jeg hatt en midlertidig dataløsning på kontoret, men nå som jeg har fått en permanent maskin, har det også gått med litt tid til å sette opp alle programmene jeg ønsker slik jeg liker dem, og til å organisere alle gamle filer – bilder, dokumenter, e-post, musikk etc. – på en fornuftig måte. Jeg hadde en 7-8 år gammel maskin, som nå skal ende sitt liv, etter at jeg tok vare på alle filer jeg ville beholde, deretter reformaterte jeg harddiskene og tok det endelige farvel.

Dette sa pave Benedikt i dag (ifølge Dagbladet); en oppmuntring til meg, som en av de få bloggende prestene i Norge.

Misjonsbefalingen gjelder også på internett, fastslår pave Benedikt. “Prester må utfordres til å forkynne evangeliet gjennom det siste nye av audiovisuelle kanaler: bilder, videoer, animasjoner, blogger og nettsider. Ved siden av tradisjonelle midler, kan disse kanalene åpne nye veier til dialog, misjon og katekese.”

Presteskapet må tilpasse seg nåtidas kulturelle utvikling om de skal klare å nå fram til unge mennesker, sier paven. MEN: “Prester som er til stede i den digitale kommunikasjonens verden, bør heller kjennetegnes av sine prestelige hjerter enn sitt medietekke.”

Og dette er ikke noen norsk (misforstått) nyhet; det er pavens message for the 44th World Day for Social Communications, og han avslutter det slik:

The message ends with a renewed invitation to the clergy, “to make astute use of the unique possibilities offered by modern communications. May the Lord make all of you enthusiastic heralds of the Gospel in the new “agorà” (gathering place) which the current media are opening up.”

Her er hele pavens tale – og Father Z. skriver også om dette.

Jeg ble nylig tipset av noen venner, om at siste nummer (nr. 4 2009) av tidsskriftet Kirke og Kultur hadde omtalt bloggen min over flere sider – og ikke særlig positivt. I forgårs leste jeg så artikkelen om katolsk blogging, der Ola Tjørhom omtalte min og to-tre andre katolske blogger på en lite fordelaktig måte. Etter å ha lest hans innlegg har jeg konkludert med at dette ikke handler så mye om blogging, som om noen katolske bloggers kritikk av Tjørhoms artikler om “betongkatolisisme” i Morgenbladet og St Olav tidsskrift våren 2009, og at noen av oss uttrykker synspunkter Tjørhom ikke liker.

Her er en del av Tjørhoms kritikk av min blog, med mine egne kommentarer uthevet [slik]. (Se også omtale og kritikk av Tjørhoms artikkel om “betongkatolisisme” i Morgenbladet i mars 2009, og senere i St Olav – og vår debatt om katolsk blogging i St Olav i juni.)

Pastor Oddvar Moi har bakgrunn fra Den evangelisk-lutherske frikirke [Jeg er oppvokst i Den norske kirke, akkurat som han selv, og var bare en kortere periode medlem av Den evangelisk lutherske frikirke – og det bør Tjørhom vite.], men er nå kapellan i St. Hallvard katolske menighet i Oslo. ... Det er flere grunner til at denne bloggen er viktig: Den har et seriøst sikte, den driftes av en ordinert prest, og det virker som om den har forholdsvis mange besøkende.

... I det siste har imidlertid oppmerksomheten i stadig sterkere grad blitt rettet mot liturgiske emner – som en til tider overveldende propaganda for den førkonsiliære «tradisjonelle latinske messen» (TLM), messefeiring mot øst (ad orientem) med prestens rygg vendt mot menigheten, gjenopptakelse av skikken med sakramentsandakter [Jeg kan ikke huske at jeg har skrevet om sakramentstilbedelse, men dette har vår biskop bedt alle menigheter gjennomføre minst én gang hver uke.] osv. De endeløse diskusjonene om liturgiske formaliteter tyder på at slikt betraktes som livets lykke på bloggerhold. [Her må Tjørhoms språk kunne kalles ganske tendensiøst.] 29. september kunne pastor Moi berette at det hadde funnet sted en «vidunderlig tradisjonell latinsk høymesse i Seattle». Et annet oppslag fra samme dag handler om «Pave Benedikts forfriskende og ortodokse forkynnelse». [En naturlig ting å skrive om for en katolsk prest.] Noen uker tidligere får vi vite at den gode pastoren «har vært og stemt – på Kristelig Folkeparti» (3. september). [Jeg knyttet dette til KrFs standpunkt til livets ukrenkelighet, vår biskop gjorde for øvrig det samme før valget.] Mens arme pater Richard McBrien ved Notre Dame University~ en av vår tids mest respekterte katolske teologer, blir avfeid som representant for en type «liberal teologi» som «jeg allerede hadde fått nok av i mine teologiske studier i Oslo» (9. september). [Jeg holder fast på min kritikk av McBriens teologi.]

I et større innlegg drøfter pastor Moi det stadig mer altoverskyggende spørsmålet om «hvordan [en prest] kan/ bør feire messen» (19. september). Her understrekes bl.a. følgende: Når presten går inn i kirken: Hendene holdes samlet foran brystet … Moi presenterer ellers detaljerte retningslinjer for hendenes plassering gjennom hele messen. ... ... [Muligens var dette en for personlig beskrivelse, for detaljert, og et for presteinternt tema.]

Pastoren er videre opptatt av tiltak for å fremme en korrekt mottakelse av nattverden: «Utdeling av kommunion: ... jeg er nok blitt mer nøye med at folk spiser hostien før de forlater mitt synsfelt, om de mottar i hånden. Det hender faktisk ganske ofte at jeg må minne folk om dette, eller i verste fall gå etter dem.» Noe har kanskje gått meg hus forbi her. Men det kan vel diskuteres hvor «verdig» det er med en prest som under kommunionen renner etter folk som ikke tar i mot sakramentet akkurat som han vil. [Her bommer Tjorhom ganske grovt. Reglene sier svært tydelig at hostien skal konsumeres umiddelbart, og ikke tas med bort fra presten, ned i benken osv – og slike svært alvorlige misbruk at kommunionen skjer dessverre oftere en mange tror.] [Slik er reglene – Redemptionis Sacramentum, 2004 #92: ... if any communicant should wish to receive the Sacrament in the hand, ... special care should be taken to ensure that the host is consumed by the communicant in the presence of the minister, so that no one goes away carrying the Eucharistic species in his hand. If there is a risk of profanation, then Holy Communion should not be given in the hand to the faithful.]

Jeg har sans for forsøk på å bevisstgjøre om og utnytte kirkens tegnspråk. Problemet med fokuseringen på liturgiske formalities og technicalities er imidlertid at messens grunnleggende fellesskapsdimensjon står i fare for å koke bort i kålen. [Er det dette som kalles ”a cheap shot”?] Dette bekreftes vel [Men disse to tingene henger vel ikke sammen?] – indirekte – av Moi selv, når han i en kritisk kommentar til Morgenblad-kronikken min hevder at «vekten på messen som tilbedelse og offerhandling bør gjøres tydeligere, mens fellesskapsaspektet … bør tones noe ned» (14. mars, med reprise 22. april). ...

Jeg skal ikke bruke mye tid på Mois anonyme bloggerkompiser. De deler imidlertid pastorens glødende entusiasme for TLM, den «tradisjonelle latinske messen». Messefeiring versus populum (mot folket) vekker hoderystende forakt – for Gud Skaperen finnes tydeligvis ikke over alt og slett ikke i oss, han har slått seg ned i «øst». [Tendensiøst igjen.] Videre blir ikke bare avvik fra de betongkatolske direktivene, men også spede forsøk på å forsvare kirkens lære slik den kom til uttrykk på Det annet Vatikankonsil avfeid som uttrykk for manglende katolsk integritet. [Her er det igjen ting Tjørhom leser inn i tekstene.] Alle former for «politisk korrekthet» – som jo i mange tilfeller hører med til grunnlaget for vår sivilisasjon, betraktes langt på vei som endetidstegn, og det rike kulturelle mangfoldet som Den katolske kirke her til lands har blitt velsignet med, framstilles som et tungt kors. [Det er svært urettferdig å påstå at Trond er negativ til våre mange innvandrergrupper, men han mener at latinske messer kunne ha redusert behovet for messer på så mange språk.]Se bare hva Trond har å melde om saken 7. mai, 2009:
” Med på dette lasset kommer det sikkert enda nier om at alle disse innvandrergruppene må ha sin egen sjelesorg, messer på sine språk, etc. Latin hadde løst problemet med messer … …

Maria (kvinnelige katolske bloggere har tydeligvis en forkjærlighet for å opptre under bibelske dekknavn) slår til med følgende columbi egg: ”Om bare latin ble brukt, ville også sjelesorgen, annet pastoralt og karitativt arbeid kunne foregå på latin. Og hadde vi brukt latin på denne blogg, så hadde ikke Loup hatt behov for å lære seg norsk. Så min oppfordring til p. Oddvar: Lingua, latina est bona!” [Denne kommentaren misforstår Tjørhom fullstendig. Maria er ironisk her; og det vil alle vite som har lest andre av hennes kommentarer.]

Min hovedinnvending mot Mois blogging går ikke på at han kritiserer meg, [Men denne artikkelen handler ikke i det hele tatt om at jeg kritiserer Tjørhom.] det har han selvsagt full rett til. Men jeg reagerer på at han bare unntaksvis presenterer kritiske korrektiver i forhold til de utfallene mot kirkens lære fra Vaticanum II og gjeldende messeordning som stadig dukker opp på bloggen hans [Bloggen min kritiserer ikke Vaticanum II, og de få gangene noen kommentarer har gjort det, har jeg reagert. Gjeldende messeordeningen kritiseres ikke, selv om noen mener den gamle ordningen er bedre; men det reageres noen ganger når prester tar seg friheter som ikke er tillatte.]. Og når han lar hatske angrep på meningsmotstandere florere i kommentarspaltene, [Tjørhom har her ikke nevnt eksempler på noen hatske kommenterer.] oppfatter jeg det som trist. En prest kan ikke fungere som passivt mikrofonstativ for slikt. [Jeg strammet inn kommentarene en del for ca 9 måneder siden, så denne avslutningen av Tjørhoms omtale av min blog er ikke korrekt.]

I et innlegg som handler om noe helt annet (det er ofte slik) ble det nevnt at kommentarene til et innlegg på denne bloggen fra oktober 2008 ble nevnt i Morgenbladet: “Det raste for et år siden en debatt på en liten katolsk blogg om en del av disse nyomvendte «kjetterne» tilknyttet Dominikus-klosteret på Majorstuen i Oslo. «T» skriver: «Disse folkene har stått offentlig frem med sitt frivillige kjetteri. I normale tider og under normale forhold ville de ha blitt avkrevd en offentlig bekjennelse ….» «O» svarer: «Vi katolikker må si ifra at vi ikke finner oss i dissenterkatolikkenes utlegninger … ...» Og «A» konkluderer med å beklage «resultatet av flere års raddiseri …». Så altså: står du som katolikk fritt til å mene hva du vil om de ovennevnte spørsmålene?”

Forøvrig er dette et ganske interessant intervju med Hans Fredrik Dahl i forb. med hans 70-årsdag. Bl.a. står det følgende om hans kontakt med sin bror, dom Filip, og om hans konversjon for tre år siden:
“Jeg besøkte min bror første gang han kunne motta familien. Jeg var atten år og hadde nettopp tatt artium. Han var toogtyve. Denne sommeren viste han meg sitt den gang helt nye liv, alle de ting han måtte lære, fra de vanskelige gregorianske noter til hvordan man skulle spise som munk. Og hvordan man skal utholde ensomheten. Hvordan innretter du din celle for at den skal være levelig som ditt hjem alene for resten av livet? Det er jo litt av en oppgave for en toogtyveåring. Han viste alt dette til sin attenårige bror. Og senere har jeg jo vært der, hvert år i femti år, og etter hvert tatt del i hans erobring av den religiøse institusjonens verden. ... ...

En slik takknemlighet følte jeg i høy grad. Men den kom senere, da jeg forsto at jeg sannsynligvis ville bli frisk. Det var etter at jeg hadde konvertert. Da strømmet takknemligheten gjennom kroppen. Men jeg tror det er riktig å si at selve ønsket om å konvertere, var et ønske om å gjøre ferdig en prosess som var i gang. Ta det siste skrittet. ... ...

Alle bispedømmets prester er på Mariaholm, sammen med biskopen, på vårt årlige prestemøte denne uka, så jeg har lite tid til å sjekke nyheter på nettet og til å skrive på bloggen. Men jeg har et abonnement (Netcom litt bruk) på mobilt bredbånd, så jeg kan følge med litt, og bl.a. godkjenne kommentarer – selv her “langt ute i skogen”.

Jeg leste denne interessante (for oss bloggere bl.a.) nyheten på Zenit.org for et par dager siden, men somlet litt med å få lagt den ut:

A communiqué from the Pontifical Council for Social Communications announced the theme today, feast of the archangels.

The Holy Father urges priests to “consider the new media as a powerful resource for their ministry in the service of the Word and wishes to express a word of encouragement in order to address the challenges stemming from the new digital culture,” the communiqué explained. “If the new media is adequately known and appreciated, it can offer priests and all pastoral agents a wealth of data and content that previously was difficult to access, and it facilitates ways of collaboration and growth of communion that were unthinkable in the past.”

OPPDATERING:
Father Tim Finigan Har selv overatt hele denne meldinga til engelsk – og skriver også mer om den på sin blog. Her begynner teksten:
The principal task of the priest is to announce the Word of God made flesh, man, history, becoming in this way a sign of that communion which God effects with man. The efficacy of this ministry requires therefore that the priest should live an intimate relationship with God, rooted in a profound love and in a living awareness of the Sacred Scriptures, “witness” in written form of the divine Word.

The message for the 44th World Day of Social Communications seeks to invite priests in a particular way, during this Year of the Priest, and after the celebration of the 12th Ordinary General Assembly of the Synod of Bishops, to consider the new media as possibly a major resource for their ministry at the service of the Word and seeks to offer a word of encouragement so that they might confront the challenges which arise from the new digital culture. ... ...

I forbindelse med det jeg skrev her, om at pave Benedikt ikke i ett og alt har hatt gode rådgivere tidligere i år, skriver en kommentator på Father Z’s blog ganske morsomt (men også korrekt?):

... somebody in the Apostolic Palace needs to be surfing the Internet—all day, every day—and finding out what is really going on in the Church. The Internet is the #1 way news is dispensed and the best way one can find out what bishops are doing in their dioceses, not an ad limina visit made by a bishop in abito piano that smells like moth balls from being in a closet from the last time he was in Rome or a hyperbolic quinquennial report.

Dette ka vi lese på italiensk HER. “Monitoring papale. Così una società norvegese guarda il Web per B-XVI e previene altri “casi Williamson” Si chiama Meltwater la società internazionale – la sede principale è in Norvegia (Oslo) –, con la quale il Vaticano da diversi mesi ha stretto un accordo commerciale.”

Her kan man lese mer om Meltwater.com.

Vårt Lands Verdidebatt har fortsatt ganske mye aktivitet, mange interessante innlegg publiseres, og debatten blir også noen ganger god – om ikke alltid. For noen dager kom det et innlegg om blogging, der det bl.a. stod:

Hver dag publiseres 30.000 nye blogginnlegg i Norge. Med 4.000 nyregistreringer daglig, finnes det nå rundt 350.000 blogger her i landet. Blogging har eksplodert på tre år har antallet bloggere i Norge blitt tidoblet. Noen skriver på profesjonelt nivå, blant annet om politikk og viktige samfunnsspørsmål. Disse er gjerne bevisste på rollen de har som borgerjournalister og det etiske ansvaret som følger med. De trekker tusenvis av lesere og tilfører den offentlige debatten viktige perspektiver.

Nylig er det også publisert et interessant innlegg om dødshjelp og et som sier at “Menneskeverdet er valgets viktigste verdi“.

I dag når bloggen min 2000 innlegg/ poster (siden starten i april 2005), og jeg markerer dette forsiktig med en kavalkade over de tidligere runde tall:

500 (6/3-07)
Sacramentum Caritatis
Vatikanets nyhetstjeneste forteller i dag at dokumentet som paven skal utgi etter bispesynoden om Eukaristien høsten 2005, kommer tirsdag neste uke. Denne italiensken er så lett at til og med jeg forstår den – prøv selv: Si informano i giornalisti accreditati che martedì 13 marzo 2007, alle ore 11.30, nell’Aula Giovanni Paolo II della Sala Stampa della Santa Sede, avrà luogo la Conferenza Stampa di presentazione dell’Esortazione Apostolica Postsinodale del Santo Padre Benedetto XVI “Sacramentum Caritatis” sull’Eucaristia fonte e culmine della vita e della missione della Chiesa.

1000 (5/12-07)
Her poster jeg innlegg nr. 1000. Det ligger selvsagt mye arbeid bak så mange poster, men dette er jo noe jeg gjør fordi jeg har lyst, og syns det er en utfordring å bruke dette nye mediet.

I WordPress kan man velge hvordan lenkene skal se ut. Hvis man bruker standarden, får man nokså uryddige lenker (syns jeg) med ? og = i navnet. Man kan velge å organisere lenkene etter dag eller måned (nokså vanlig) pluss tittelen. Selv valgte jeg en mappe /arkiv/ pluss postens nummer. Da sier ikke lenken hva posten inneholder, men innleggenes direktelenke blir kort og grei.

1500 (18/10-08)
Jeg er folkets frelse, sier Herren. Jeg vil bønnhøre dem når de kaller på meg i trengsel, og jeg skal være deres Herre til evig tid.
Slik (i overskrifta) er inngangsverset i dagens messe (29. søndag i kirkeåret), og slik er resten av bønnene og antifonene:

KIRKEBØNN
Allmektige, evige Gud, hjelp oss, så vi alltid retter vår vilje etter din, og tjener deg av et oppriktig hjerte. Ved vår Herre …

Men noen få dager etter dette skrev jeg noe om jubileet, og kom med litt statistikk – SE HER.

Fra i går kveld ca kl 18 til i dag kl 15 har mine nettsider og min blog vært helt utilgjengelige. Heldigvis har e-posten til vårt domene aomoi.net fortsatt fungert, og jeg er glad for at sidene nå er oppe igjen, men jeg er ikke fornøyd med at mitt webhotell ikke har gitt meg noen tilbakemelding og ingen forklaring på hva som har vært problemet. Kanskje må jeg vente til mandag, og vanlig kontortid, før jeg fåtkontakt med dem – og en forklaring.

Firstly: The words at the top of this blog (Caritas in Veritate) summarise all that motivates me as a priest and as a human being. I may myself be far from a perfect example of an authentically developed person, but this project is one for a lifetime. ...

Han skriver også en av de første dagene om en artikkel han nylig fikk trykket i Canon Law Society, om spørsmålet om skilte og gjengifte katolikker; kan de motta kommunion? Noen prester (også i Norge) hevder at de kan det; hvis de selv er overbevist om at deres første ekteskap er ugyldig, kan presten i det såkalte “interne forum” gi dem tillatelse til å motta kommunion, selv om deres første ekteskap ikke er annulert, og selv om de ikke er gift i Kirken. Jeg har aldri forstått hvordan noen prester kan gjøre dette, og Father Boyle hevder også i sin (lange) artikkel at det er umulig. Slik konkluderer han:

It is now not at all uncommon for pastors to have within their flocks Catholics 1) who are in irregular marital situations following the breakdown of a previous marriage, or 2) who have married outside the Church in ignorance of the Church’s law concerning Canonical Form, or 3) who are simply living together without getting married or who, for some reason, have married civilly but are not prepared to marry ecclesiastically.

This paper has dwelt on the situation of those in the first group. Given the repeated and consistent teaching of the Church’s magisterium on this matter, it can only be a matter of great surprise, and even of grave concern, that there are still some clergy who consider the so-called ‘internal forum solution’ as an option. Those who are divorced and remarried, if they are unable to separate for a just reason, must either agree to the ‘brother and sister’ solution and have recourse to the sacraments remoto scandalo (i.e. ensuring that all possibility of scandal has been removed e.g. by receiving Communion in a place where their condition as divorced and remarried is not known), or submit their previous union to the ecclesiastical tribunal for a judgement as to the nullity or otherwise of that union, before validation of their current union and eventual re-admittance to the sacraments.

Hele hans artikkel kan leses her (pdf).

I mars og april måned skrev jeg to innlegg på denne bloggen i forb. med et innlegg av Ola Tjørhom i Morgenbladet (og senere i St Olav) om konservative tendenser innen Den katolske Kirke. Kikk om nødvendig på disse innleggene:
“Nostalgisk betongkatolisisme er et klart blindspor” og Tjørhoms kritikk av Den katolske Kirke som ‘for lite moderne’ – også trykket i St Olav tidsskrift.

I siste nummer av St Olav (som kom i posten i dag) har Tjørhom tatt opp det jeg tidligere skrev på bloggen, og spesielt kommentarene til mine innlegg, og skrevet om KATOLSK BLOGGING. Redaktør Henrik Holm var så vennlig å gi meg tilsvar i samme nummer av St Olav. Her følger både Ola Tjørhoms innlegg og mitt svarinnlegg: LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Jeg skrev for noen uker siden at jeg hadde kjøpt en nettbok, Dell Mini 12. Jeg installerte ganske raskt Ubuntu Netbook Remix 9.04 på den, noe som for så vidt gikk greit, men maskinen blei litt treg, og jeg trengte ikke det spesielle skrivebordet til ‘Remix’ når skjermen er så stor som 12 tommer. Jeg eksperimenterte litt med dette opplegget, men det endte med at jeg installerte Xubuntu 9.04 helt fra bunnen av – Xubuntu er en ‘lett’versjon av Ubuntu linux. Denne installasjonen gikk helt smertefritt, og maskinen rask og grei å bruke, så de siste ukene hare jeg brukt dette operativsystemet 95% av tida – og Windows XP (som jeg ikke har avinstallert) de siste 5 %.

Da jeg sist uke fikk et billig-abonnement på mobilt bredbånd (NettCom litt bruk), var det interessant å merke seg at mens jeg på Windows XP måtte installere diverse programmer for å få USB-modemet til å virke, virka det med en gang, uten noen form for installasjon eller fikling, på Xubuntu.

Jeg tenkte litt på dette mens jeg leste på dinside.no at Linux visst ikke har vært en stor suksess på minibærbare – men her har jeg også lest andre nyhetsmeldinger som sier det motsatte.

1. juni 2007 installerte jeg en teller på bloggen min gjennom wordpress.com, og nå – etter nøyaktig to år – har den nådd følgende resultat: Totalt antall besøk: 255 477 – Travleste dag: 1 082, tirsdag 3. februar 2009. (Denne tjeneste teller alle besøk på bloggen bortsett fra mine egne.) Den travleste dagen hadde å gjøre med opphevelsen av ekskommuikasjonene av SSPX-biskopene, og dette innlegget ble besøkt mest denne rekord-dagen.

3/2 var eneste dag jeg hadde mer enn 1000 besøk, men jeg har hatt noen andre dager med over 700 besøk (se under). På de dårligste dagene er tallet rundt 200 besøk.

Jeg har flere nettsider under domenet aomoi.net (og andre tellere), og under ser man besøk på alle mine sider samla sett. NB minus søkemotorene, de telles ikke med i statistikken under, mendisse generer ca 2 GB ekstra trafikk hver måned.

Dette kan vi i dag lese i Dagen Magazinet: “I fjor ble det opprettet en Vatikan-side på videonettstedet YouTube, og pave Benedict XVI har nå også fått egne profiler på Facebook og Twitter.

Målet er å spre den katolske kirkes budskap blant yngre generasjoner. Pavens Facebook-framstøt kommer samtidig med at Vatikanet lanserer den nye hjemmesiden Pope2you.net, melder NRK. Vatikanet har alltid vært offensiv med tanke på å bruke nettet som formidlingskanal. Hjemmesiden The Vatican channel ble etablert allerede i 1995 og har stor trafikk hver dag.”

Siden i går formiddag har jeg ikke kunnet sjekke e-posten min på katolsk.no – og jeg fikk i dag en sms-melding om at problemet sannsynligvis skyldes at man skifter ut linjer i Akersveien – til fiber. Jeg (og sikkert mange andre) håper at alt er på plass igjen ganske snart.
OPPDATERING: Det viser seg å være linjebrudd – utenfor ‘katolsk’ kontroll, og man håper alt skal være i orden igjen mandag formiddag.

Jeg ser at andre har søkt på nettet etter forklaring på problemet, og funnet min post fra oktober 2007.

I går brukte jeg en del tid på å lese gjennom en debatt om retningslinjene for verdidebatt.no, som også får betydning for andre nettjenester. Debatten starta med dette innlegget (fra en blogger på Verdidebatt som vurderte å trekke seg), og er debattert er hel del på ‘Den tvilsomme humanist’ HER, HER og HER. Der står det bl.a.:
“Grunnen til at jeg er skeptisk er at jeg sterkt misliker Verdidebatt.nos sammenblanding av avis og sosiale medier. Avishuset Vårt Land er en stor og tung kommersiell aktør i norsk presse. Med Verdidebatt prøver de å skape “Norges viktigste nettsted for verdifull debatt”, hvilket om ikke annet er svulstig.

Måten de vil skape dette på, er ved å utnytte skrivetrangen til Norges bloggere og kommentarfeltskribenter. Med andre ord ønsker en kommersiell aktør å skape en arena som skal reflektere godt tilbake på seg selv, ved å ... utnytte sosiale skribenters skrivetrang til å få dem til å skrive gratis for seg.”

Dette gratis-argumentet viser seg vel å ikke helt holde mål, men mer problematisk var det at regningslinjene ga Vårt Land svært store rettigheter mht å bruke stoffet på Veridebatt videre i avisa. Men det ser også ut til at dette punktet kan løses, ved at reglene forandres litt.

Et annet interessant punkt er at innlegg og kommentarer ikke kan slettes (eller forandres) etter at de har kommet “på trykk”. Det er for at debatten (de andre kommentarene) ikke skal bli hengende i lufta, om det de har kommentert eller imøtegått plutselig blir borte.

Jeg har selv registrert med på verdidebatt.no, for å skrive kommentarer. Jeg har ikke skrevet noen (blog)innlegg der så langt, og er litt usikker på om jeg kommer til å gjøre det. (Jeg syns forøvrig også at verdedebatt.no er en noe underlig blanding av en blog og et debattforum. Og den tette forbindelsen til Vårt Land er også litt (potensielt) problematisk, men jeg syns det er et spennende prosjekt.)

Vårt Lands debattleder, Espen Utaker, skriver i dag at det går bra med deres nye initiativ, verdidebatt.no. Jeg er glad for å lese at folk bruker sidene, og jeg har selv besøkt dem forholdsvis ofte og sett flere interessante inspill der. Likevel syns jeg at kommentarene til en del av innlegge fortsatt kan være lite interessante, og nokså repeterende og kverulerende (f.eks. her) – slikt er vel ikke til å unngå.

De såkalte «røstene fra kloakken», som Utaker skriver om, er jo kommet der nettaviser (og andre nettsider) har gitt muligheter til å kommentere helt anonymt, og (nesten) uten kontroll. De grove overtrampene får man helt sikkert kontroll med når alle må registrere seg med fullt navn, som i VL’s forum, men i en del tilfeller bør man også her skumme raskt gjennom en hel del uinteressante kommentarer. Men slik skriver Utaker:

” For nøyaktig en måned siden laserte Vårt land . Vi var rimelig spente på hvordan dette ville gå. Avisenes nettdebatter er utskjelt, og har fått stempelet: «røster fra kloakken». Frustrasjonen har vært stor i ulike avishus om hvilke grep man skal ta om denne type debatt.

Verdidebatt.no har overbevist meg om at seriøs debatt på nett er mulig. Takk til alle som har bidrar med sine gode innlegg, og til alle dere andre: Bli med og blogg!”

Svein Egil Omdal har ofte interessante og lærerike synspunkter på den nye informaskonsteknologien, og i dag skriver han også noe mange bør lese.

Han kaller artikkelen “Web 2.0 mot jus 1.0” (dvs. moderne netteknologi mot utdatert rettsforståelse), og tar utgangspunktet i en journalist som skrev direkte (dvs. publiserte direkte) en rettsak, og mottok også samtidig innspill fra leserne. Dommeren likte det ikke, og avisa har fått det skriftlig at det er ulovlig – noe de umiddelbart anka. Omdal nevner også bystyremøter som er blitt publisert direkte på samme må (også med samtidige innspill fra leserne), som eksempel på det nye som er i ferd med å komme. Slik skriver han bl.a.:

“Om kort tid kommer det første kommunestyret til å vise referatet og leserinnspillene på veggen mens møtet pågår, slik at demokratiet blir interaktivt i sanntid. Kanskje dukker det opp vanlige borgere som lager sine alternative referater. Dette kalles web 2.0 og er generelt akseptert som et stort tidsskille.

Hvis dommerne i Drammen og andre domstoler innser at et åpent rettssystem i fremtiden må akseptere publikums digitale deltakelse, får det være medienes plikt å unngå å sette enhver idiot på jobben.

Etter å ha tenkt på det i mange måneder, og etter å ha lest om mange alternativer (fra den første Asus EEE), har jeg nå kjøpt meg ei nettbok (netbook). Jeg valgte Dell Mini 12 av flere grunner – selv om jeg nesten aldri har handla hos Dell tidligere: Maskinen har 12 tommers skjerm (og tilsvarende stort tastatur), jeg kunne faktisk ikke tenke meg noe mindre, den har 6 cellers batteri (det var også et krav jeg hadde) og ca 6 timers levetid på batteriet, og den er absolutt helt stille (jeg kan ikke fordra viftestøy). Den har faktisk ingen vifter i det hele tatt, og harddisken på 1,8 ” er i praksis også lydløs. Så langt (etter fire dager) er jeg svært godt fornøyd med Dellen.

Maskinen kommer med Windows XP (siden Windows Vista ikke vil fungere noe særlig godt på en så svak prosessor), og all programvare virker uten problemer – og maskinen virker ikke treg. Hvile- og dvalemodus virker upåklagelig; maskinen våkner etter hvilemodus på mindre enn 10 sekunder, etter dvalemodus tar den heller ikke lang tid, et godt webkamera er inkludert osv. Det eneste ørlille problemet med Windows er at jeg syns det bruker mye minne, og siden maskinen bare har 1 GB (som ikke kan oppgraderes), skal man være litt forsiktig her.

Som linux-fantast har jeg selvsagt også installert Linux på maskinen – og dobbeltbooter med Windows. Jeg installerte Ubuntu Netbook Remix 9.04 i går kveld, og det gikk greiere enn jeg hadde regna med, bl.a. virka det trådløse kortet med en gang – og jeg har aldri boota en maskin og installert et operativsystem fra en USB-minnepinne før. Men etter noen timer tok jeg bort det spesielle skrivebordet Remix kommer med (skjermen er jo 12 ” og har 1280×800 oppløsning) og nå kjører jeg vanlig Gnome, eller helst XFCE på maskinen. Ubuntu bruker svært mye mindre minne enn Windows XP, men er mer krevende på prosessoren ser det ut til, og litt treg av og til – det er i alle fall førsteinntrykket.

Jeg har nevnt bloggen til Eyvind Skeie noen ganger før, men det er dessverre litt for lenge mellom hver gang jeg leser den. I dag har jeg lest en hel del innlegg fra mars og april i år, og finner dem ganske oppbyggelige – bl.a. er han så norsk, litt forfriskende for en prest i den svært så internasjonale katolske kirken i Norge. Han er også litt ‘pludrende’ i stilen, kanskje (som noen misliker), men er samtidig livsnær og lærerik. Han skriver bl.a. om et par begravelser:

I morgen drar Gerd og jeg til Kristiansand med bil, for å delta i begravelsen til Anne Katrine Skjevesland. Vi ble kjent med henne her på Nordstrand, hvor hun bodde med sin mann Olav og Stine og Steinar da barna var ungdommer, og våre barn var med i det samme miljøet. .. vi har skrevet noen minneord om henne, og .. jeg gjengir den siste delen av dem her:

Å Jesus, du som kjente dødens gys / og merket gravens kulde i ditt hjerte: / Kom til meg med din trøst og med ditt lys, / og del med meg min ensomhet og smerte. / Vær hos meg i min sorg og på min vei, / og gjør den til en pilgrimsvei mot deg.”

Denne begravelsen var i slutten av mars. En ferskere begravelse er denne:

Ellers tenker jeg mye på ... i disse dagene. Han var en god venn, og vi bygget to hus, tett i tett, her på Nordstrand. Siden viet jeg Kjetil til Hilde, og de fikk to gutter sammen, Eirik og Sindre.
På onsdag morgen døde han, etter en lang tids sykdom, og kommende torsdag skal jeg forrette i hans begravelse i Kristiansand. Det lovet jeg ham å gjøre for en del uker siden.
Det var vemodig og uvirkelig og sitte å snakke med haml om hans egen begravelse. Men han hadde mot til å gjøre det, og så kom altså døden, altfor tidlig, i forhold til hans familieliv og det han fremdeles hadde å bidra med i mange sammenhenger. – Det blir kaldt når døden kommer. Men håpet varmer, og troen på oppstandelsen i Jesus Kristus.

– samt noen tanker rundt debatten om den nye ekteskapsloven.

I Stavanger Aftenblad i dag står det en artikkel av Mie Hidle om Nina Karin Monsens argumenter mot den nye ekteskapsloven, og det faktum at hun nylig fikk “Fritt Ords pris” – en artikkel som nesten fullt ut er bygd på diskusjonen på en eneste blog: www.bjornnorsk.blogspot.com – debatten fra i fjor sommer er samla HER.

Har Aftenbaldet her vært for lite kritiske når de har tatt inn en artikkel bygd på så tynt grunnlag, eller sier dette noe om bloggenes økende betydning i vårt samfunn? Jeg skal ikke ta med mange sitater fra avisartikkelen (som så bygger på bloggen), men her er litt:
“matematikeren Smestad, som i sin blogg i fjor omtalte Monsen som «filosof», i anførselstegn. ... Monsen skrev: «Å kalle meg for ‘filosof’ er jo mobbing?» Smestad svarte: «Jeg forbeholder det begrepet til adferd som har betydelig varighet. At jeg ved én anledning har kalt deg ‘filosof’, vil jeg derfor ikke karakterisere som mobbing.» Monsen parerte: «Jeg vil.» Hun påpekte at redelige debattanter «forsøker å lytte og forstå».

Vel, her er noen av Monsens uttalelser om Smestad fra samme samtale: «Du er matematiker og burde være i stand til å forstå at tallet to kan telle alt som er to.» ... «Du bare føler. Kanskje matematikere ofte bare føler? De kan kanskje bare tenke når de ser tall?» «Har du ex.phil.-eksamen i logikk (jeg har matematisk logikk som et av mine støttefag til magistergraden i filosofi, har undervist i logikk i nesten tyve år).» «Du er dårlig å debattere.» «Du er dårlig fordi du ikke forstår hva en lov er, når du debatterer en lov. Det gjør forhåpentligvis dine studenter og dine kolleger. Men de har ikke lært det av deg.»”

Monsen kommer ikke godt fra det i denne artikkelen i Aftenbladet, så man risikerer altså noe når man kaster seg utpå dette nye offentlige mediet som en blog er.

Jeg satt også igjen med en nokså ambivalent følelse etter å ha lest Aftenbladets artikkel; at de jeg er svært uenige med i sak likevel ser ut til å være mer saklige. Det er for så vidt ikke en ny følelse; også i fjor vår og sommer syntes jeg at mange som argumenterte mot den nye ekteskapsloven overspilte en hel del. Man prøvde å finne alle slags mulige grunner til at den kjønnsnøytrale ekteskapsloven ville ødelegge vårt samfunn, men en hel av argumentene virker ganske svake for meg. F.eks. har noen sagt og skrevet etter at loven ble vedtatt: “De har tatt fra oss vårt ekteskap. Den nye loven har forandra det ekteskapet vi inngikk for mange år siden.” Men det argumentet kan jeg ikke forstå; de gifta seg med en person av motsatt kjønn, de lova hverandre troskap og kjærlighet til døden skiller dem ad. – Det løftet gjelder vel fortsatt, uten noen forandring.

Misforstå meg ikke; JEG MENER AT DEN NYE EKTESKAPSLOVEN VIL HA NEGATIVE SAMFUNNSMESSIGE KONSEKVENSER, men jeg syns mer prisnippielle og teologiske argumenter er de beste i denne debatten – som denne felles katolsk-muslimske uttalelsen fra juni -08:
“Som religiøse ledere er en av våre oppgaver å veilede mennesker i etisk-moralske spørsmål. I den sammenheng ønsker vi å markere avstand fra den foreslåtte ekteskapslov, som sidestiller homofilt med heterofilt ekteskap. Ekteskapet som institusjon har en grunnleggende plass i samfunnet, og vi vil markere avstand fra forsøk på å rokke ved dette.

3. Barn trenger både en mor og en far som omsorgspersoner. Forskjellen mellom kvinner og menn er ikke bare kulturbetinget, men først og fremst biologisk grunnet. Mennesket er fra begynnelsen av skapt av Gud til kvinne og mann.”

Jeg holdt selv et innlegg mot den foreslåtte ekteskapsloven i fjor, som man kan lese her.

For noen dager siden skrev jeg om at jeg (og andre katolske bloggere) er blitt sterkt kritisert (for å skrive om helt unødvendige og personlige ting på nettet, eller for å tillate kommentarer som ikke holder mål). Denne debatten har fått meg til å tenke litt, både på min egen blog og på kritikerne. Sistnevnte er oftest mennesker som ikke kjenner noe til blogger og nettdebatter, men de leser av og til (gjerne når de selv er blitt omtalt) litt sporadisk og usystematisk på slike nettsteder, liker ikke hva de ser, kritiserer sterkt det de har opplevd, og så trekker de seg raskt tilbake fra denne typen media.

Jeg syns det hadde vært bedre om de hadde satt seg skikkelig inn i sakene før de kritiserte dem, og at de kunne si noe annet enn at “dette nye liker vi ikke” – at de helle kunne ha engasjert seg for å lede denne nye medievirkeligheten inn i en mest mulig fruktbart spor.

I dag vil jeg nevne (som positive eksempler) to erfarne (gamle?) sentrale og samfunnsengasjerte kristenledere som nå blogger aktivt; Thor Bjarne Bore og Oddbjørn Evenshaug. Les det de skriver, og kommenter det gjerne – på deres egen blogger eller her.