Oddvar Moi er katolsk prest. Han skriver her mest om Den katolske kirke, og om andre kirkelige og liturgiske emner.
DU LESER NÅ ARKIVET FOR KATEGORIEN: data/blog
.
.
.
.
.
GÅ TIL MIN NYE BLOGG: http://aomoi.net/blogg
Dette blir siste innlegg på denne bloggen, men arbeidet fortsetter her: http://aomoi.net/blogg
(Den gamle bloggen vil bli liggende, siden det er ganske mye informasjon her som folk kanskje fortsatt vil ønske å lese.)
.
.
.
OPPDATERING:
Jeg har skrevet litt om ny blogg og oppgraderinga HER.
.
.
.
.
SE en messe som ble feiret i Østerrike 27. juni i år, her:
http://aomoi.net/blogg/2010/07/video-av-en-upassende-kontri-messe-i-osterrike/
JEG VIL MED DETTE INNLEGGET OGSÅ ALARMERE ALLE LESERE: JEG HAR STARTET EN NY BLOGG.
Den nye bloggen har nesten identisk adresse som denne fem å gamle: http://aomoi.net/blogg/
Jeg kommer med forklaring på hvorfor jeg gjorde dette om ikke lenge – og de mange innleggene og kommentarene på denne gamle bloggen vil bli liggende.
Nylig passerte jeg et nytt rundt tall mht innlegg på bloggen; 2 500 – som meget passende handler om betydningen av at messen oppfattes som et offer til Gud. Siden starten (i april 2005) har bloggen også mottatt 5402 kommentarer.
For tre år siden (juni 2007) installerte jeg en spesiell statistikk (gjennom wordpress.com), som viser at bloggen har mottatt til sammen 406 500 (minus mine egne) siden den tid, høyeste treff på en dag var 2 240 (13. april), mens jeg vanligvis har 300-400 treff per dag, litt under 3000 treff hver uke (maks 9 715) og litt over 10 000 hver måned (maks 28 928). Under ser dere månedssstatikken for de siste 2 1/2 årene:
Og nederst ser man hva folk ville lese på rekord-dagen – 13. april:
Det er vel nesten to uker siden jeg fikk min nye (og aller første smarte) mobiltelefon. Jeg har så langt brukt mobil nokså lite; slik at folk kan få tak i meg, og for å ringe ut hvis jeg ikke er i nærheten av en fasttelefon (og har derfor hatt usedvanlig små mobilregninger).
Vel, jeg har også skrevet en del sms-er, som jeg ikke kan fordra å gjøre på en gammeldags mobil, og det er vel hovedgrunnen til at jeg ønsker å få en moderne telefon.
Jeg valgte telefonen HCT Legend etter grundige studier – jeg har jo vært datainteressert i veldig mange år (siden 1982!) – og brukte en måneds tid på valget. Apple ønsker jeg egentlig ikke å bruke – av ideologiske grunner; der er man bundet til både deres hardware og software – og jeg fant fort ut at det var en Android-telefon jeg ønsket (med operativsystem bygget på Linux). Så ble det HTC Legend, bl.a. fordi jeg ikke syntes jeg trengte en større skjerm – som bl.a. HTC Desire har.
Nå har jeg altså en mobiltelefon som både har avtalekalender (synkronisert med Googles kalender i mitt tilfelle), SMS-program (med godt tastatur), e-post, avansert kontaktliste, internett-tilgang, kamera med 5 Mpix, musikkprogram, bildeprogram, radio etc, tilgang til hundrevis av gratisprogrammer gjennom Adroid Marked – og det går også an å ringe med den.
Her kan man finne en del anmeldelser av HTC Legend.
Les mer om Adroid HER, og på Wikipedia HER (engelsk) og HER (norsk).
Et innlegg på en blog jeg ikke har lest før, sier noe som vel også kan passe på denne bloggen:
A large part of the Catholic blog sphere is centred around Catholic priest bloggers who aim to promote the Extraordinary Form of the mass. This group of bloggers attract people because they act as a conduit to express dissatisfaction and hope. The “Hermeneutic of Continuity” has attracted in access of one million visitors and “Saint Mary Magdalen” also has a very strong following. Another very influential blog, not a priest, is “Damian Thompson” who works for the Daily Telegraph.
The key point of their blogging is to address how the Liturgy “should” be celebrated. They have bought into the blog sphere an historical debate on Vatican II liturgical reforms versus pre-Vatican II liturgy. The main point is that there “should” be a continuity in our liturgical worship rather than some kind of rupture that seeks to destroy the pre-Vatican II liturgical worship.
Den første av mange kommentarer til dette innlegget begynner slik:
Ah, I wondered how long it might take you to venture into this minefield. ... I am one of those who reads Fr Blake and Damian Thomson on a daily basis; I used to read the famous Fr Z as well. I gave up on Fr Z and am seriously considering doing the same with the guy from the Telegraph. Why? simply because, from my observation 90% of the posts are complaining about this or that; they are essentially negative and I am much more positive about the Church and the Divine Liturgy.
Those who have a hankering for the EF have my total support, but they live in cloud-cuckoo land if they believe that everything was better pre-Vatican II and everything will be better again if only the EF becomes the OF. ... ...
For noen dager siden fikk jeg kritikk fordi jeg skrev for mye om den tradisjonelle latinske messe, i en kommentar sto det: “Hvordan skal jeg forholde meg til at en prest vier så mye av sin tid, og mer eller mindre en hel blogg til å vise filmer og snakke om den tradisjonelle messen?”
Jeg svarte litt på det i kommentarfeltet under denne første kommentaren, og spurte også leserne om hva de syntes jeg burde skrive om. Til det spørsmålet fikk jeg bl.a. følgende svar:
1) sentrale spørsmål mht. Vaticanum II (dvs. hvordan ulike/omstridte deler av konsildokumentene skal tolkes), herunder økumenisk samarbeid, forhold til annerledestenkende. Støttes av flere: økumenikk og Islam – hvordan praktisere “respekt” og samtidig praktisere Kristi misjonsbefaling
2) Bruken av Bibelen, kirkefedre og div. kirkelige dokumenter i teologiske resonnementer – inkl. vår nåværende paves interesse for bibelvitenskapen (jf. hans bok om Jesus)
3) Katolsk apologetikk/misjon.
4) Å løfte kvinnelige prester-diskusjonen opp på et, hva skal jeg si, mer kildekritisk nivå
5) Om Maskuline verdier
Jeg kan vel i praksis ikke oppflylle disse ønskene, fordi en privat blog som dette vil bli for krevende, bli en byrde, hvis jeg ikke skriver om det som interesserer meg mest for øyeblikket. Pkt. 1) må jeg vel si at jeg skriver en hel del om, pkt. 2) og 3) er begge temaer (tenker da mer på generell kristen apologetikk) som var veldig viktige for meg som student (1975-85), som frusterte meg veldig mye veldig lenge (liberal bibelkritikk, og mangelen på intellektuell forsvar for kristen tro), men som jeg kom til et avklaret forhold til i slutten av tiårsperioden. Jeg kan forsikre alle om at jeg har et svært tradisjonelt/konservativt syn på forståelsen av Bibelen og behovet for kristent trosforsvar – men det blir vel bare sporadisk at jeg kommer til å skrive så mye om det.
Til pkt. 4) må jeg si at jeg slutta som luthersk prest fordi jeg kom i tvil om jeg virkelig var prest. Jeg kunne ha tatt opp diskusjonen om protestantisk prester er prester slik vi katolikker og de ortodokse definerer prester, og der må jo vi som katolikker si noe som bare kan oppfattes som sårende av andre – og diskusjonen om kvinnelige prester er jo enda mye fjernere fra oss. Og til slutt må jeg si at jeg ikke har noe å bidra med mht til pkt. 5).
For et par uker siden gjorde jeg en hel del (data)arbeid, med tanke på å få publisert flere gamle norske, katolske tekster på nettet. Jeg oppretta en nytt (sub)domene for å samle tilgjengelige katolske dokumenter ( http://katdok.aomoi.net ), pluss nettsider der mange kan samarbeide om å gjøre klar/ publisere flere tekster ( http://katdok.aomoi.net/wiki ) – De siste sidene bruker mediawiki.org (som jeg aldri hadde installert før), på samme måte som de nye katolske liturgisidene og wikipedia.
Jeg vil altså utfordre mennesker til å 1) se hvilke norske katolske bøker og hefter de har, og sende meg en oversikt (over ting som ikke allerede står på listen), og 2) tilby seg å hjelpe med innskanning og korrekturlesing av nye tekster. (Uten hjelp fra en del personer vil det ikke bli mye av dette prosjektet.)
Se på de to nettstedene øverst, og vurder hvordan du kan hjelpe.
I dag tidlig, ca kl 10, satte jeg i gang med å oppgradere en av mine datamaskiner (en ganske ny maskin, som bare kjører Ubuntu-linux) fra Ubuntu versjon 9.10 til 10.4. Jeg måtte laste ned litt over en gigabyte (noe som gikk på et kvarter), og så tok det litt over en time før alt var installert.
Det gikk helt uten problemer, og var faktisk nesten litt kjedelig. Alt virker som før (også mitt oppsett av Virtualbox og ekstert skrivebord), og jeg ser egentlig veldig liten foskjell. Men jeg merker at jeg har nye versjoner av Firefox, Thunderbird, Open Office bl.a.
(For de uinnvidde: Linux-distribusjonen Ubuntu (og Kubuntu, Xubuntu etc.) kommer med ny versjon hvert halvår, og i dag, 29. april, er datoen som mange har sett fram til.)
Det er i dag fem år siden denne bloggen starta – dagen før pave Benedikt ble valgt. Her er første innlegg – og nå er jeg altså kommet til 2350 innlegg alt i alt.
I dag var bloggen (og alle mine nettsider) nede fra ca kl 06 til kl 12 – og det var også litt nedetid mandag denne uka. Mitt webhotell har beklaget problemene og sagt: “Desverre så vi noe ustabilitet på en av våre webservere tidligere i dag. Problemet er nå rettet opp, og vi beklager ulempene dette har medført.”
Det er ikke ofte det skjer, heldigvis, jeg har brukt servetheworld.net i nesten fem år og har for det aller meste vært godt fornøyd.
Jeg fikk i dag en melding fra Store norske leksikon om at leksikonet avvikles 1. juli som en forlagseid tjeneste, og at man håper det vil få leve videre som stiftelse med offentlig finansiering. Jeg fikk meldinga fordi jeg de siet 18 månedene har vært ansvarlig for de katolske sidene der – se f.eks. artikkelen om paven. I praksis leste jeg gjennom alt som var tilgjengelig i leksikonets trykte utgave (det meste skrevet av p. Per Bjørn Halvorsen), og foretok noen korrigeringer og tillegg. Litt før jul slutta de å betale ut lønn til de fagansvarlige, og nå vet jeg/vi ikke noe om hva som skal skje framover.
I (presse)meldinga kan man lese at “eierne Aschehoug og Gyldendal villige til å stille data, apparat rundt og nettstedsteknologi til disposisjon for en stiftelse med offentlig støtte.
Et stolt kapittel i norsk kulturhistorie avsluttes med dette. Siden unionsoppløsningen i 1905 har norsk forlagsbransje sørget for kontinuerlig nasjonalleksikonutgivelse i Norge, i motsetning f.eks. til Danmark og Sverige. Leksikonet var en stor økonomisk suksess for eierne frem til slutten av 1990-årene. I årene etter dette har Aschehoug og Gyldendal tapt omtrent like mye på å holde Store norske leksikon oppe, som de tjente i de 20 foregående årene.
Konkurransen fra gratis innhold på Internett, først og fremst Wikipedia, var medvirkende til at Store norske for ett år siden ble åpnet for annonsefinansiert gratis tilgang og direkte oppdatering. Det nye nettstedets kombinasjon av fagfolk-kvalitetssikring og brukerbidrag har blitt vel mottatt, og ansees som den rette modell for fremtidens nasjonalleksikon i land som Norge. Annonseinntektene og annen finansiering har imidlertid uteblitt, og nettstedet viser seg umulig å drive kommersielt videre.
Kunnskapsforlaget er klart til å inngå avtale med det offentlige om vederlagsfri overdragelse på betingelse av at leksikonet drives seriøst videre som nasjonalt fagfolk-leksikon. En stiftelse med offentlig støtte – en modell som vil sikre redaksjonell uavhengighet – er foreslått for eventuell fremtidig drift.”
OPPDATERING:
I dag (fredag 12/3) leser jeg et tydelig signal om at staten ikke vil berge snl.no: “Jeg ønsker ikke at vi fra statens side skal overta driften av virksomheten. Verken annonsører eller brukere har vist tilstrekkelig interesse for Store norske til at driften bærer seg, og det er jo et tydelig signal. Jeg kommer heller ikke til å støtte søknaden om økonomisk støtte til drift ut 2011, sier kulturminister Anniken Huitfeldt (Ap) til NTB.”
Jeg gjorde en del arbeid med å lese gjennom alt gammelt stoff i leksikonet årsskiftet 2008-09 – og fikk betalt for det. Utover 2009 gjorde jeg noe arbeid (men kan aldri si at jeg var så veldig entusiastisk), som vi medarbeidere sent på året i fjor fikk beskjed om at vi likevel ikke kunne få betalt for. Det var ikke mye jeg gikk glipp av, og når leksikonet ikke klarte å fange den store interessen, er det vel best at det legges ned.
Father Longenecker skriver om pave Benedikts oppfordring til prestene om å bruke Internet mer, om hvordan han selv ser på sitt bloggende arbeid; ikke så mye som (kringkasting) ‘broadcasting’ som ‘narrowcasting’. Moderne teknologi gjør det veldig mye lettere enn før å blogge, lage radioprogrammer (podcasting), og til og med videoer, og man konsenterer seg da gjerne heller om en litt smalere interessegruppe, heller enn å prøve å nå alle. Men selv om han nok har en nokså fast lesergruppe, opplever han stadig å få tilbakemeldinger fra andre som nokså tilfeldig har kommet over et av inneleggene gjennom Google e.l. – det samme gjør jeg selv også ganske ofte. Slik skriver han:
My blog, Standing on My Head has a daily readership of about 2,000 people. They visit my blog from across the USA and around the world. They come back for my own peculiar blend of Catholicism, comment on converts, apologetics, humor, inspiration and personal information. Not only can I publish instantly and globally, but the medium is friendly. Regulars make comments and discussions get started on what I have posted.
Because of the “narrowcast” element it sometimes feels like I am not evangelizing at all, but simply “feeding the sheep.” There is nothing wrong with a pastor feeding the sheep, but I have had enough e-mails over the years to know that a good number of people have returned to the Church, come into full communion with the Church, or had serious questions answered about the Catholic faith through my writings. They tell me that my blog encourages them, entertains them and makes them think about the faith, helps them through difficulties and keeps their faith alive.
Many Anglicans on the verge of coming into full communion read my blog and a good number tell me that it has been one of the helpers for them in their journey home.
I would encourage priests who like to write, and have good communication skills, to launch out into the new media. The technological side isn’t too difficult to master, and once you get going you’ll be surprised the number of people you touch.
What to write on a blog? Keep it short. Make it daily. Most of all, speak the truth simply and with enthusiasm, and before you let down your net make sure you have spent time with God, for before Christ told the disciples to let down their nets he told them to “cast out into the deep.”
I fjor ble det stifta et Nettverk for katolsk teologi, og 8. mars i år inviterer nettverket til et interessant seminar om “Kirkens kall i et postsekularistisk samfunn” på Menighetsfakultetet (les om det her) – og årsmøte. De melder at de nå har 38 medlemmer (jeg ble selv medlem for et par uker siden) og de skriver også:
“Nettverkets viktigste virksomhet ved siden av det årlige seminaret er driftingen av nettstedet www.teologinettverk.no. Nettstedet har i løpet av det siste året hatt flere viktige oppslag – om seminarer, disputaser, nye bokutgivelser og anmeldelser av ny faglitteratur (til sammen 13 oppslag). Nettstedet bærer fortsatt preg av å være i en oppstartsfase, og har ikke oppnådd det aktivitetsnivået som årsmøtet og arbeidsgruppen ønsket. Dette skyldes dels at bare et fåtall av medlemmene bidrar med nyhetsstoff, lesefrukter osv, slik årsmøtet oppfordret til.”
Det er litt trist at nettstedet ikke brukes mer, for da blir folk heller ikke oppmuntra til å besøke sidene særlig ofte. Hvordan kan man få flere til å skrive, tro?
Jeg fikk nylig et “tilbakeping/ traceback” fra en annen blog til mitt innlegg “Hva ønsker bloggene å formidle?” (et innlegg som har ført til mange kommentarer), et tilbakeping som jeg etter å ha tenkt meg om, ikke ønsket å slippe gjennom. Og jeg bestemte meg for å ikke slippe ‘pingen’ gjennom fordi bloggen det kommer fra (Katolsk Vision – knyttet til den internasjonale organisasjonen ‘Vi er kirken’) har oppført seg slik at biskop Arborelius i Stockholm har sett seg nødt til reagere flere ganger, bl.a. sa han følgende i september i fjor:
Återigen ser jag mig tvungen att påpeka att ”Katolsk Vision” på intet sätt återspeglar det som är den Katolska kyrkans tro och att man inte har något bemyndigande att kalla sig ”katolsk”.
Jag beklagar den ofta aggressiva kritik som ”Katolsk Vision” riktar mot Kyrkan, ofta i ett tonläge som inte har något med evangeliet att göra.
Från stiftets sida har vi försökt att föra samtal med ”Katolsk Vision”, men intresset för att delta i dessa samtal har inte varit så stort som jag förväntat mig mot bakgrund av den skarpa kritik som framförts från ”Katolsk Vision” gällande svårigheter att komma i dialog med Kyrkans ledning. Jag vädjar till dem som står bakom ”Katolsk Vision” att ompröva sina ställningstaganden och söka sig tillbaka till det som är Kyrkans tro.
Stockholm 8 september 2009
Den saliga Jungfrun Marias födelse
+ Anders Arborelius OCD
For noen få dager siden ble min blog karakterisert slik, på en annen (og ganske ny) blog: “Blant de konservative (bloggene) er det flere flittige bloggere som har en forunderlig interesse for gammel praksis, førkonsiliære synspunkter og tradisjonell liturgi. Å lese (disse) bloggene er som å tre inn i en annen verden hvor alt det gamle karakteriseres som bedre. Av og til får man inntrykk av at Vatikankonsilet var en ulykke, særlig fordi det førte til at «den Tridentinske messe ble tatt fra oss», som det står i en bloggkommentar. Nå er det imidlertid igjen blitt lov å feire den «opprinnelige liturgien», og den tillatelsen er blitt mottatt med jubelrop.”
I en kommentar til dette innlegget svarte jeg: “Det undrer meg at du karakteriserer min blog slik. Jeg kan forsikre deg og andre om at jeg IKKE ser på Vatikankonsilet som en ulykke (men jeg mener at noen av liturgiforandringene vi fikk ikke var ønsket av konsilet, og at noen av forandringene var uheldige), og jeg ønsker heller IKKE å gjeninnføre den tradisjonelle latinske messen for hele Kirken (selv om jeg syns den er viktig som et supplement, og at den har lært meg mye).”
Jeg avsluttet med å spørre: “Hvordan kan du forsvare å karakterisere min blog på en så lite korrekt måte?”
Til dette fikk jeg følgende svar: “Jeg har sett på din blogg som en helhet, både innlegg og kommentarer, og jeg beklager om jeg derved feilaktig har tillagt deg meninger som du ikke har.”
Det var jo et vennlig svar, men det er jo nokså dumt når man bli så alvorlig mistolket, og at folk ikke kan skille mellom det jeg selv og andre skriver, og jeg svarte: “Dette er et problem jeg har strevd en del med det siste året; at bloginnlegg og -kommentarer blandes sammen. Men det er vel så enkelt som at det jeg selv mener uttrykkes i det jeg selv skriver – og kommentatorene står for det de selv skriver.
Jeg moderer kommentarene, og tar bort noe som er for skarpt, for personfokusert, og til og med for reaksjonært, men kommentarene er jo likevel ikke mine meninger – ofte argumenterer jeg også mot dem.
Jeg blir litt oppgitt over denne sammenblandinga for det er vel ingen som tror at leserinnlegg i en avis uttrykker avisas mening. Hvorfor skal man så tenke slik om blogger?”
Jeg har ikke andre råd til folk som slik misforstår, og som av den grunn irriterer seg over oss katolske bloggere, at de gjør seg kjent også med mange andre blogger, og ser hvordan dette nye mediet fungerer.
Man tar gjerne til seg all den oppmuntring man kan finne, for det er jo ikke alltid jeg mottar ros for å drive denne bloggen. Rosen det her er tale om finner vi på The Catholic Herald, og de nevner og roser en presteblogger spesielt: Father Tim Finigan.
Avisa skriver at pave Benedikt nylig ba prestene blogge mer (som jeg nevnte HER), og fortsetter slik:
The secular media have interpreted this as a papal invitation to priests to “get blogging”. We suspect they are right. Pope Benedict XVI is unlikely to spend much of his day online, but he is almost certainly aware that blogging has become a powerful phenomenon in Catholic circles. Many of the world’s most engaged Catholics visit blogs several times a week, to pick up information and rumours about the Church, and also to air their views. One might protest that some of the information is inaccurate, that some of the rumours are false and that some views aired are contrary to Church teaching – but the fact remains that blogs fill a vacuum created, in part, by ecclesiastical structures that have lost the knack of communicating with the laity.
It is no accident that among the most successful blogs are those run by individual priests, rather than dioceses. Not only do the faithful like to know what their parish priest is up to, but a seasoned and witty evangelist can build a cyber-parish that extends for thousands of miles. An outstanding example is our columnist Fr Tim Finigan of Blackfen in Kent, who spreads the Gospel alongside authoritative news of papal and other liturgical initiatives that are sometimes overlooked by the official channels.
His blog is called The Hermeneutic of Continuity, a phrase used by Pope Benedict XVI to emphasise the lack of rupture between the Church’s teaching before and after the Second Vatican Council; so well-known is Fr Tim’s blog that it has helped popularise the Pope’s thinking on this subject throughout the English-speaking world.
Many priest-bloggers are conservative in their liturgical preferences; but there is room in cyberspace for clerical writers who embody many different authentic Catholic approaches. The internet can empower priests who have felt their influence decline as vocations and congregations decline. Indeed, it has the ability to reverse these trends.
We should therefore welcome it for what it is: a gift to the Church.
En viktig hobby for meg har i mange år vært DATA, og da jeg onsdag fikk en ny datamskin på kontoret, med Windows 7 Professional innstallert, har jeg brukt en del av min tid til å finne ut hvordan det virker. På en måte er det enkelt nok, men jeg vil gjerne lære å kjenne mulighetene dette operativsystemet har skikkelig å kjenne. Bl.a. har Win7 muligheten for å kjøre Windows XP i et eget vindu, gjennom et tilpasset oppsett av ‘virtuelle maskiner’. Det har jeg satt opp, og kjører der noen gamle programmer, som jeg helst ikke vil være foruten – bl.a. Dreamweaver 2. I tillegg til dette kan alle programmer også kjøres i en annen modus – Win2000, WinXP etc – om nødvendig. Jeg har også 64-bits-utgaven av Win7, men jeg har så langt ingen problemer med å kjøre 32-bits programmer – litt overraskende, men fint.
De siste månedene har jeg hatt en midlertidig dataløsning på kontoret, men nå som jeg har fått en permanent maskin, har det også gått med litt tid til å sette opp alle programmene jeg ønsker slik jeg liker dem, og til å organisere alle gamle filer – bilder, dokumenter, e-post, musikk etc. – på en fornuftig måte. Jeg hadde en 7-8 år gammel maskin, som nå skal ende sitt liv, etter at jeg tok vare på alle filer jeg ville beholde, deretter reformaterte jeg harddiskene og tok det endelige farvel.
Dette sa pave Benedikt i dag (ifølge Dagbladet); en oppmuntring til meg, som en av de få bloggende prestene i Norge.
Misjonsbefalingen gjelder også på internett, fastslår pave Benedikt. “Prester må utfordres til å forkynne evangeliet gjennom det siste nye av audiovisuelle kanaler: bilder, videoer, animasjoner, blogger og nettsider. Ved siden av tradisjonelle midler, kan disse kanalene åpne nye veier til dialog, misjon og katekese.”
Presteskapet må tilpasse seg nåtidas kulturelle utvikling om de skal klare å nå fram til unge mennesker, sier paven. MEN: “Prester som er til stede i den digitale kommunikasjonens verden, bør heller kjennetegnes av sine prestelige hjerter enn sitt medietekke.”
Og dette er ikke noen norsk (misforstått) nyhet; det er pavens message for the 44th World Day for Social Communications, og han avslutter det slik:
The message ends with a renewed invitation to the clergy, “to make astute use of the unique possibilities offered by modern communications. May the Lord make all of you enthusiastic heralds of the Gospel in the new “agorà” (gathering place) which the current media are opening up.”
Her er hele pavens tale – og Father Z. skriver også om dette.
Jeg ble nylig tipset av noen venner, om at siste nummer (nr. 4 2009) av tidsskriftet Kirke og Kultur hadde omtalt bloggen min over flere sider – og ikke særlig positivt. I forgårs leste jeg så artikkelen om katolsk blogging, der Ola Tjørhom omtalte min og to-tre andre katolske blogger på en lite fordelaktig måte. Etter å ha lest hans innlegg har jeg konkludert med at dette ikke handler så mye om blogging, som om noen katolske bloggers kritikk av Tjørhoms artikler om “betongkatolisisme” i Morgenbladet og St Olav tidsskrift våren 2009, og at noen av oss uttrykker synspunkter Tjørhom ikke liker.
Her er en del av Tjørhoms kritikk av min blog, med mine egne kommentarer uthevet [slik]. (Se også omtale og kritikk av Tjørhoms artikkel om “betongkatolisisme” i Morgenbladet i mars 2009, og senere i St Olav – og vår debatt om katolsk blogging i St Olav i juni.)
Pastor Oddvar Moi har bakgrunn fra Den evangelisk-lutherske frikirke [Jeg er oppvokst i Den norske kirke, akkurat som han selv, og var bare en kortere periode medlem av Den evangelisk lutherske frikirke – og det bør Tjørhom vite.], men er nå kapellan i St. Hallvard katolske menighet i Oslo. ... Det er flere grunner til at denne bloggen er viktig: Den har et seriøst sikte, den driftes av en ordinert prest, og det virker som om den har forholdsvis mange besøkende.
... I det siste har imidlertid oppmerksomheten i stadig sterkere grad blitt rettet mot liturgiske emner – som en til tider overveldende propaganda for den førkonsiliære «tradisjonelle latinske messen» (TLM), messefeiring mot øst (ad orientem) med prestens rygg vendt mot menigheten, gjenopptakelse av skikken med sakramentsandakter [Jeg kan ikke huske at jeg har skrevet om sakramentstilbedelse, men dette har vår biskop bedt alle menigheter gjennomføre minst én gang hver uke.] osv. De endeløse diskusjonene om liturgiske formaliteter tyder på at slikt betraktes som livets lykke på bloggerhold. [Her må Tjørhoms språk kunne kalles ganske tendensiøst.] 29. september kunne pastor Moi berette at det hadde funnet sted en «vidunderlig tradisjonell latinsk høymesse i Seattle». Et annet oppslag fra samme dag handler om «Pave Benedikts forfriskende og ortodokse forkynnelse». [En naturlig ting å skrive om for en katolsk prest.] Noen uker tidligere får vi vite at den gode pastoren «har vært og stemt – på Kristelig Folkeparti» (3. september). [Jeg knyttet dette til KrFs standpunkt til livets ukrenkelighet, vår biskop gjorde for øvrig det samme før valget.] Mens arme pater Richard McBrien ved Notre Dame University~ en av vår tids mest respekterte katolske teologer, blir avfeid som representant for en type «liberal teologi» som «jeg allerede hadde fått nok av i mine teologiske studier i Oslo» (9. september). [Jeg holder fast på min kritikk av McBriens teologi.]
I et større innlegg drøfter pastor Moi det stadig mer altoverskyggende spørsmålet om «hvordan [en prest] kan/ bør feire messen» (19. september). Her understrekes bl.a. følgende: Når presten går inn i kirken: Hendene holdes samlet foran brystet … Moi presenterer ellers detaljerte retningslinjer for hendenes plassering gjennom hele messen. ... ... [Muligens var dette en for personlig beskrivelse, for detaljert, og et for presteinternt tema.]
Pastoren er videre opptatt av tiltak for å fremme en korrekt mottakelse av nattverden: «Utdeling av kommunion: ... jeg er nok blitt mer nøye med at folk spiser hostien før de forlater mitt synsfelt, om de mottar i hånden. Det hender faktisk ganske ofte at jeg må minne folk om dette, eller i verste fall gå etter dem.» Noe har kanskje gått meg hus forbi her. Men det kan vel diskuteres hvor «verdig» det er med en prest som under kommunionen renner etter folk som ikke tar i mot sakramentet akkurat som han vil. [Her bommer Tjorhom ganske grovt. Reglene sier svært tydelig at hostien skal konsumeres umiddelbart, og ikke tas med bort fra presten, ned i benken osv – og slike svært alvorlige misbruk at kommunionen skjer dessverre oftere en mange tror.] [Slik er reglene – Redemptionis Sacramentum, 2004 #92: ... if any communicant should wish to receive the Sacrament in the hand, ... special care should be taken to ensure that the host is consumed by the communicant in the presence of the minister, so that no one goes away carrying the Eucharistic species in his hand. If there is a risk of profanation, then Holy Communion should not be given in the hand to the faithful.]
Jeg har sans for forsøk på å bevisstgjøre om og utnytte kirkens tegnspråk. Problemet med fokuseringen på liturgiske formalities og technicalities er imidlertid at messens grunnleggende fellesskapsdimensjon står i fare for å koke bort i kålen. [Er det dette som kalles ”a cheap shot”?] Dette bekreftes vel [Men disse to tingene henger vel ikke sammen?] – indirekte – av Moi selv, når han i en kritisk kommentar til Morgenblad-kronikken min hevder at «vekten på messen som tilbedelse og offerhandling bør gjøres tydeligere, mens fellesskapsaspektet … bør tones noe ned» (14. mars, med reprise 22. april). ...
Jeg skal ikke bruke mye tid på Mois anonyme bloggerkompiser. De deler imidlertid pastorens glødende entusiasme for TLM, den «tradisjonelle latinske messen». Messefeiring versus populum (mot folket) vekker hoderystende forakt – for Gud Skaperen finnes tydeligvis ikke over alt og slett ikke i oss, han har slått seg ned i «øst». [Tendensiøst igjen.] Videre blir ikke bare avvik fra de betongkatolske direktivene, men også spede forsøk på å forsvare kirkens lære slik den kom til uttrykk på Det annet Vatikankonsil avfeid som uttrykk for manglende katolsk integritet. [Her er det igjen ting Tjørhom leser inn i tekstene.] Alle former for «politisk korrekthet» – som jo i mange tilfeller hører med til grunnlaget for vår sivilisasjon, betraktes langt på vei som endetidstegn, og det rike kulturelle mangfoldet som Den katolske kirke her til lands har blitt velsignet med, framstilles som et tungt kors. [Det er svært urettferdig å påstå at Trond er negativ til våre mange innvandrergrupper, men han mener at latinske messer kunne ha redusert behovet for messer på så mange språk.]Se bare hva Trond har å melde om saken 7. mai, 2009:
” Med på dette lasset kommer det sikkert enda nier om at alle disse innvandrergruppene må ha sin egen sjelesorg, messer på sine språk, etc. Latin hadde løst problemet med messer … …
Maria (kvinnelige katolske bloggere har tydeligvis en forkjærlighet for å opptre under bibelske dekknavn) slår til med følgende columbi egg: ”Om bare latin ble brukt, ville også sjelesorgen, annet pastoralt og karitativt arbeid kunne foregå på latin. Og hadde vi brukt latin på denne blogg, så hadde ikke Loup hatt behov for å lære seg norsk. Så min oppfordring til p. Oddvar: Lingua, latina est bona!” [Denne kommentaren misforstår Tjørhom fullstendig. Maria er ironisk her; og det vil alle vite som har lest andre av hennes kommentarer.]
Min hovedinnvending mot Mois blogging går ikke på at han kritiserer meg, [Men denne artikkelen handler ikke i det hele tatt om at jeg kritiserer Tjørhom.] det har han selvsagt full rett til. Men jeg reagerer på at han bare unntaksvis presenterer kritiske korrektiver i forhold til de utfallene mot kirkens lære fra Vaticanum II og gjeldende messeordning som stadig dukker opp på bloggen hans [Bloggen min kritiserer ikke Vaticanum II, og de få gangene noen kommentarer har gjort det, har jeg reagert. Gjeldende messeordeningen kritiseres ikke, selv om noen mener den gamle ordningen er bedre; men det reageres noen ganger når prester tar seg friheter som ikke er tillatte.]. Og når han lar hatske angrep på meningsmotstandere florere i kommentarspaltene, [Tjørhom har her ikke nevnt eksempler på noen hatske kommenterer.] oppfatter jeg det som trist. En prest kan ikke fungere som passivt mikrofonstativ for slikt. [Jeg strammet inn kommentarene en del for ca 9 måneder siden, så denne avslutningen av Tjørhoms omtale av min blog er ikke korrekt.]
I et innlegg som handler om noe helt annet (det er ofte slik) ble det nevnt at kommentarene til et innlegg på denne bloggen fra oktober 2008 ble nevnt i Morgenbladet: “Det raste for et år siden en debatt på en liten katolsk blogg om en del av disse nyomvendte «kjetterne» tilknyttet Dominikus-klosteret på Majorstuen i Oslo. «T» skriver: «Disse folkene har stått offentlig frem med sitt frivillige kjetteri. I normale tider og under normale forhold ville de ha blitt avkrevd en offentlig bekjennelse ….» «O» svarer: «Vi katolikker må si ifra at vi ikke finner oss i dissenterkatolikkenes utlegninger … ...» Og «A» konkluderer med å beklage «resultatet av flere års raddiseri …». Så altså: står du som katolikk fritt til å mene hva du vil om de ovennevnte spørsmålene?”
Forøvrig er dette et ganske interessant intervju med Hans Fredrik Dahl i forb. med hans 70-årsdag. Bl.a. står det følgende om hans kontakt med sin bror, dom Filip, og om hans konversjon for tre år siden:
“Jeg besøkte min bror første gang han kunne motta familien. Jeg var atten år og hadde nettopp tatt artium. Han var toogtyve. Denne sommeren viste han meg sitt den gang helt nye liv, alle de ting han måtte lære, fra de vanskelige gregorianske noter til hvordan man skulle spise som munk. Og hvordan man skal utholde ensomheten. Hvordan innretter du din celle for at den skal være levelig som ditt hjem alene for resten av livet? Det er jo litt av en oppgave for en toogtyveåring. Han viste alt dette til sin attenårige bror. Og senere har jeg jo vært der, hvert år i femti år, og etter hvert tatt del i hans erobring av den religiøse institusjonens verden. ... ...
Ja. Nå etter hvert ser jeg at det har vært en lang vandring mot dette. Ikke som jeg før trodde et brudd av eksistensielle grunner, siden jeg ble alvorlig syk for tre år siden og fikk mange ting snudd opp ned. Men forut for dette hadde jeg arbeidet med en bok om broren min, gjenlest gammel korrespondanse og gjennomlevd hele min historie som bror av Dom Filip Dahl. Det har vært en lang vei. Jeg trodde, hver gang jeg besøkte ham, at dette bare var et besøk. To dager, tre dager. Og så skulle jeg tilbake til min verden. I virkeligheten har nok hans verden påvirket meg over tid mye mer enn jeg trodde. Da også min kone konverterte… – ja, det var i det hele tatt mange ting de siste årene.
– Og så ble du syk. Det ble tilkalt en prest på sykehuset. Vil du fortelle om denne hendelsen, slik du husker den i dag?
Det er for så vidt enkelt. Jeg fikk slag. Våknet opp på hospital, og forsto at jeg var alvorlig syk. Og at det ikke var sikkert at jeg ville overleve. Det er rystende, selvfølgelig. Blant de ting jeg da tenkte på, som plutselig sto klart for meg, var at jeg måtte be om den siste olje. For hvis jeg dør uten å ha fått det sakramentet, tenkte jeg, vil de to katolikkene som står meg så nær, min kone og min bror, de vil kanskje bli lei seg, kanskje jeg av hensyn til dem … – og ja, det er vel ikke noe galt for meg heller. Tenkte jeg. Så ble pater Haram tilkalt, og ga meg denne sykesalvingen, som det nå heter, litt penere … 24 eller 48 timer etter dette var det at jeg tenkte: Hvorfor ikke nå gå over? Hvorfor holde igjen? Skal du ikke ta følgene av at du kjenner at dette var riktig? Det var så å si bare å vippe over og ta det siste skrittet. Velge det som var valgt for meg, langt tilbake.
– Var det også en takknemlighet til Gud over at du fortsatt levde?
En slik takknemlighet følte jeg i høy grad. Men den kom senere, da jeg forsto at jeg sannsynligvis ville bli frisk. Det var etter at jeg hadde konvertert. Da strømmet takknemligheten gjennom kroppen. Men jeg tror det er riktig å si at selve ønsket om å konvertere, var et ønske om å gjøre ferdig en prosess som var i gang. Ta det siste skrittet. ... ...
Alle bispedømmets prester er på Mariaholm, sammen med biskopen, på vårt årlige prestemøte denne uka, så jeg har lite tid til å sjekke nyheter på nettet og til å skrive på bloggen. Men jeg har et abonnement (Netcom litt bruk) på mobilt bredbånd, så jeg kan følge med litt, og bl.a. godkjenne kommentarer – selv her “langt ute i skogen”.
Jeg leste denne interessante (for oss bloggere bl.a.) nyheten på Zenit.org for et par dager siden, men somlet litt med å få lagt den ut:
A communiqué from the Pontifical Council for Social Communications announced the theme today, feast of the archangels.
The Holy Father urges priests to “consider the new media as a powerful resource for their ministry in the service of the Word and wishes to express a word of encouragement in order to address the challenges stemming from the new digital culture,” the communiqué explained. “If the new media is adequately known and appreciated, it can offer priests and all pastoral agents a wealth of data and content that previously was difficult to access, and it facilitates ways of collaboration and growth of communion that were unthinkable in the past.”
OPPDATERING:
Father Tim Finigan Har selv overatt hele denne meldinga til engelsk – og skriver også mer om den på sin blog. Her begynner teksten:
The principal task of the priest is to announce the Word of God made flesh, man, history, becoming in this way a sign of that communion which God effects with man. The efficacy of this ministry requires therefore that the priest should live an intimate relationship with God, rooted in a profound love and in a living awareness of the Sacred Scriptures, “witness” in written form of the divine Word.
The message for the 44th World Day of Social Communications seeks to invite priests in a particular way, during this Year of the Priest, and after the celebration of the 12th Ordinary General Assembly of the Synod of Bishops, to consider the new media as possibly a major resource for their ministry at the service of the Word and seeks to offer a word of encouragement so that they might confront the challenges which arise from the new digital culture. ... ...
I forbindelse med det jeg skrev her, om at pave Benedikt ikke i ett og alt har hatt gode rådgivere tidligere i år, skriver en kommentator på Father Z’s blog ganske morsomt (men også korrekt?):
... somebody in the Apostolic Palace needs to be surfing the Internet—all day, every day—and finding out what is really going on in the Church. The Internet is the #1 way news is dispensed and the best way one can find out what bishops are doing in their dioceses, not an ad limina visit made by a bishop in abito piano that smells like moth balls from being in a closet from the last time he was in Rome or a hyperbolic quinquennial report.
Dette ka vi lese på italiensk HER. “Monitoring papale. Così una società norvegese guarda il Web per B-XVI e previene altri “casi Williamson” Si chiama Meltwater la società internazionale – la sede principale è in Norvegia (Oslo) –, con la quale il Vaticano da diversi mesi ha stretto un accordo commerciale.”
Her kan man lese mer om Meltwater.com.
Vårt Lands Verdidebatt har fortsatt ganske mye aktivitet, mange interessante innlegg publiseres, og debatten blir også noen ganger god – om ikke alltid. For noen dager kom det et innlegg om blogging, der det bl.a. stod:
Hver dag publiseres 30.000 nye blogginnlegg i Norge. Med 4.000 nyregistreringer daglig, finnes det nå rundt 350.000 blogger her i landet. Blogging har eksplodert på tre år har antallet bloggere i Norge blitt tidoblet. Noen skriver på profesjonelt nivå, blant annet om politikk og viktige samfunnsspørsmål. Disse er gjerne bevisste på rollen de har som borgerjournalister og det etiske ansvaret som følger med. De trekker tusenvis av lesere og tilfører den offentlige debatten viktige perspektiver.
Nylig er det også publisert et interessant innlegg om dødshjelp og et som sier at “Menneskeverdet er valgets viktigste verdi“.
I dag når bloggen min 2000 innlegg/ poster (siden starten i april 2005), og jeg markerer dette forsiktig med en kavalkade over de tidligere runde tall:
500 (6/3-07)
Sacramentum Caritatis
Vatikanets nyhetstjeneste forteller i dag at dokumentet som paven skal utgi etter bispesynoden om Eukaristien høsten 2005, kommer tirsdag neste uke. Denne italiensken er så lett at til og med jeg forstår den – prøv selv: Si informano i giornalisti accreditati che martedì 13 marzo 2007, alle ore 11.30, nell’Aula Giovanni Paolo II della Sala Stampa della Santa Sede, avrà luogo la Conferenza Stampa di presentazione dell’Esortazione Apostolica Postsinodale del Santo Padre Benedetto XVI “Sacramentum Caritatis” sull’Eucaristia fonte e culmine della vita e della missione della Chiesa.
1000 (5/12-07)
Her poster jeg innlegg nr. 1000. Det ligger selvsagt mye arbeid bak så mange poster, men dette er jo noe jeg gjør fordi jeg har lyst, og syns det er en utfordring å bruke dette nye mediet.
I WordPress kan man velge hvordan lenkene skal se ut. Hvis man bruker standarden, får man nokså uryddige lenker (syns jeg) med ? og = i navnet. Man kan velge å organisere lenkene etter dag eller måned (nokså vanlig) pluss tittelen. Selv valgte jeg en mappe /arkiv/ pluss postens nummer. Da sier ikke lenken hva posten inneholder, men innleggenes direktelenke blir kort og grei.
1500 (18/10-08)
Jeg er folkets frelse, sier Herren. Jeg vil bønnhøre dem når de kaller på meg i trengsel, og jeg skal være deres Herre til evig tid.
Slik (i overskrifta) er inngangsverset i dagens messe (29. søndag i kirkeåret), og slik er resten av bønnene og antifonene:
KIRKEBØNN
Allmektige, evige Gud, hjelp oss, så vi alltid retter vår vilje etter din, og tjener deg av et oppriktig hjerte. Ved vår Herre …
Men noen få dager etter dette skrev jeg noe om jubileet, og kom med litt statistikk – SE HER.
Fra i går kveld ca kl 18 til i dag kl 15 har mine nettsider og min blog vært helt utilgjengelige. Heldigvis har e-posten til vårt domene aomoi.net fortsatt fungert, og jeg er glad for at sidene nå er oppe igjen, men jeg er ikke fornøyd med at mitt webhotell ikke har gitt meg noen tilbakemelding og ingen forklaring på hva som har vært problemet. Kanskje må jeg vente til mandag, og vanlig kontortid, før jeg fåtkontakt med dem – og en forklaring.
Firstly: The words at the top of this blog (Caritas in Veritate) summarise all that motivates me as a priest and as a human being. I may myself be far from a perfect example of an authentically developed person, but this project is one for a lifetime. ...
Secondly: many people have expressed regret that I had pulled out of the blogosphere. They were very kind and charitable. I believe they spoke sincerely and truthfully.
Thirdly: I was at Father Finigan’s happy Silver Jubilee celebrations last Tuesday. It was of course a wonderful celebration for the parish and by the parish. ... But it also brought many who communicate through the blogosphere together, those who write their own blogs or comment on blogs. It’s a good community and provides great mutual support. I want to be part of that, to both receive and contribute.
Han skriver også en av de første dagene om en artikkel han nylig fikk trykket i Canon Law Society, om spørsmålet om skilte og gjengifte katolikker; kan de motta kommunion? Noen prester (også i Norge) hevder at de kan det; hvis de selv er overbevist om at deres første ekteskap er ugyldig, kan presten i det såkalte “interne forum” gi dem tillatelse til å motta kommunion, selv om deres første ekteskap ikke er annulert, og selv om de ikke er gift i Kirken. Jeg har aldri forstått hvordan noen prester kan gjøre dette, og Father Boyle hevder også i sin (lange) artikkel at det er umulig. Slik konkluderer han:
It is now not at all uncommon for pastors to have within their flocks Catholics 1) who are in irregular marital situations following the breakdown of a previous marriage, or 2) who have married outside the Church in ignorance of the Church’s law concerning Canonical Form, or 3) who are simply living together without getting married or who, for some reason, have married civilly but are not prepared to marry ecclesiastically.
The situation of the second group above can be remedied with relative ease provided there is no impediment. They should be offered the possibility of convalidation or, where this would not be possible, sanation. They could then be re-admitted to the sacraments. People in the third group may not be admitted to Holy Communion until they marry according to the law of the Church.
This paper has dwelt on the situation of those in the first group. Given the repeated and consistent teaching of the Church’s magisterium on this matter, it can only be a matter of great surprise, and even of grave concern, that there are still some clergy who consider the so-called ‘internal forum solution’ as an option. Those who are divorced and remarried, if they are unable to separate for a just reason, must either agree to the ‘brother and sister’ solution and have recourse to the sacraments remoto scandalo (i.e. ensuring that all possibility of scandal has been removed e.g. by receiving Communion in a place where their condition as divorced and remarried is not known), or submit their previous union to the ecclesiastical tribunal for a judgement as to the nullity or otherwise of that union, before validation of their current union and eventual re-admittance to the sacraments.
Hele hans artikkel kan leses her (pdf).
I mars og april måned skrev jeg to innlegg på denne bloggen i forb. med et innlegg av Ola Tjørhom i Morgenbladet (og senere i St Olav) om konservative tendenser innen Den katolske Kirke. Kikk om nødvendig på disse innleggene:
“Nostalgisk betongkatolisisme er et klart blindspor” og Tjørhoms kritikk av Den katolske Kirke som ‘for lite moderne’ – også trykket i St Olav tidsskrift.
I siste nummer av St Olav (som kom i posten i dag) har Tjørhom tatt opp det jeg tidligere skrev på bloggen, og spesielt kommentarene til mine innlegg, og skrevet om KATOLSK BLOGGING. Redaktør Henrik Holm var så vennlig å gi meg tilsvar i samme nummer av St Olav. Her følger både Ola Tjørhoms innlegg og mitt svarinnlegg: LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »