EN KATOLSK WEBLOG

Siste nummer av St. Olav tidsskrift hadde to interessante leserinnlegg om den tradisjonelle latinske messen. Dette er skrevet av Erik M. Mørstad, og er en gripende (syns jeg) fortelling om hvordan helligheten i den tradisjonelle katolske messen påvirket også protestanter på en svært grunnleggende måte. Mørstads fra var luthersk prest, men hadde likevel fått med inntrykk fra den katolske messen, som ble formende for hele hans prestetjeneste – og som førte sønnen inn i Den katolske Kirke. Les selv:

…. noe gjorde inntrykk på smågutten: Fars måte å være på ved alteret. Den var så underlig verdig, så hellig. Smågutten syntes han var så annerledes enn andre prester vi kjente, og de var mange; disse var som andre emissærer, bare prester. Så fortalte far hvordan det gikk til at han ble prest: Pappaen hans hadde en søndag tatt den 11 år gamle gutten sin med til den katolske St. Olavkirken i Oslo (1903). Da skjedde det. Da unggutten oppfattet og opplevde presten der foran ved alteret og hele liturgien, kom det til ham: Han måtte bli prest! Messen var så annerledes enn den lutherske. Så vendt mot Gud, mot Gud alene.

Sant nok ble far prest, i den selvfølgelige statskirken, men selve det indre kallet og drivet kom fra det han opplevde i St. Olav den dagen.

(mange år senere) ... … så skjedde det som vel hender enhver som besøker Rom: Jeg gikk inn i en kirke, og ble vitne til den katolske hellige messe: Les resten av dette innlegget »

Kardinal Darío Castrillón Hoyos, president for den pavelige kommisjonen Ecclesia Dei, har nylig blitt intervjua om hva som har skjedd så langt etter at pave benedikt i fjor frigjorde den tradisjonelle latinske messen. Han har fått mye mer arbeid, sier han bl.a. i intervjuet som fins på engelsk HER og på (grunnspråket) italiensk HER. Her tar jeg med litt fra den engelske oversettelsen:

- Eminence, a few months after the promulgation of the Motu proprio, how do you take stock?

“With the Motu proprio the Pope wanted to give everyone a renewed opportunity to benefit from the enormous spiritual, religious and cultural richness present in the liturgy of the Gregorian rite [it appears the Cardinal is coining a term; he has used this repeatedly]. The Motu proprio emerges as a treasure offered to all, not in the first place to accommodate grievances and requests of anyone. Not a few of those who first were not involved in this extraordinary form of the Roman rite now manifest a great esteem for it. Among the faithful I would distinguish three groups: those who are linked in quasi organic form to the Fraternity of St. Pius X; those of the Fraternity of Saint Peter; and lastly the most important and numerous group, consisting of persons attached to the religious culture of all times, who today discover the spiritual intensity of the ancient rite, and among whom many young people. In these months have come into being new associations of persons belonging to this last group.” ...

– An objection is about the danger that seperate and different celebrations can create seperate communities… Les resten av dette innlegget »

Jeg skrev for noen dager siden om å snu alteret, en post som etter hvert utvikla seg til å bli en samtale for eller mot den gamle og den nye messen. Jeg trykker et par av innlegga derfra under, med mine egne kommentarer. De kommentarene er at det ikke er riktig (for de aller fleste personers del) og heller ikke det mest fruktbare (slik jeg ser det i alle fall), å sette den gamle og den nye formen av messen så sterkt opp mot hverandre.

Det er utvilsomt slik at Vatikankonsilet ønska noen forandringer i messefeiringa, og det er vel like utvilsomt at Consilium-gruppa gikk svært langt i å forandre liturgien – sannsynligvis svært mye lenger enn konsilfedrene hadde tenkt seg. Da blir spørsmålet om alle disse forandringene var nyttige svært aktuelt, kanskje bør man gå tilbake på noen av forandringene? Det andre spørsmålet man diskuterer er så hva en organisk utvikling er, og hvor realistisk det er å gjeninnføre ting som Kirken sannsynligvis gjorde for 1500, men som ikke hadde vært i bruk siden den tid – det er blitt min overbevisning at det er lite fruktbart å forandre ting på en så uorganisk måte.

Jeg argumenter altså en del imot det andre argumantet under, og jeg er også kritisk til at man snakker så mye enten-eller. For det er vel nesten ingen tilhengere av TLM i Norge som deltar særlig ofte i feiringen av denne messen, de deltar vel de aller fleste søndagen i messen i dens nye form. Pave Benedikt gjorde det også svært klart at alle måtte godkjenne Novus ordo som gyldig messefeiring, og det blir derfor en avsporing av debatten å forutsette det motsatte.

Her er de to siste kommentarene fra den tidligere posten: Les resten av dette innlegget »

Nå er det lenge (!) siden jeg har skrevet om den tradisjonelle latinske messen. I et intervju i L’Osservatore Romano nylig sa kardinal Dario Castrillon, leder av den pavelige kommisjonen Ecclesia Dei, at pavens motu proprio gir alle prester en rett til å feire denne messen. Han sier også del om resultatene mht. grupper som har fjerna seg fra Den katolske kirke pga. tidligere uenighet om hvordan messen skal feires.

The 78-year-old Cardinal Castrillon said that the Motu Proprio Summorum Pontificum grants any priest the right to celebrate the extraordinary form of the Mass, and that the faithful have the right to this form “when the conditions specified in the Motu Proprio exist”. Pope Benedict’s Motu Proprio of July last year liberalised the use of the Tridentine Mass, stating that priests who wished to celebrate the extraordinary form did not need their bishop’s permission. In his letter the Pope said that the Mass from the Roman Missal in use since 1970 remains the ordinary form of the Mass, while celebration of the Tridentine Mass is the extraordinary form.

Les mer om dette på The Catholic Herald.

På bildet over står jeg i det som i mange hundre år var helt standard messeklær, men som nå vel vil overraske mange. Svarte klær ble brukt i alle requiemmesser, birettaen ble alltid båret på vei inn til og på vei ut fra messen, kalken ble båret inn dekket av et velum, mens korporalet inni en burse ligger på toppen, og manippelen henger over venstre underarm. Slik gikk presten ganske rituelt og stilfullt inn til alteret for å bære fram messeofferet; hans egen personlighet i stor grad skjult og neddempet – han var kun en tjener for Gud (og for menigheten) mens han utførte de hellige handlinger.

Dagens messefeiringer ligner en del på dette idealet av og til, men noen ganger er dagens messer noe helt annet, og ofte er altfor mye fokusert rundt prestens personlighet.

Jeg har (som jeg ofte gjør) sett på likheter og forskjeller i feiringen av Påskedag i den gamle og den nye messen – se tekstene og bønnene for TLM her.

Inngangsvers, bønner, sekvens og kommunionsvers er stort sett det samme, men tekstene er ganske forskjellige. Jeg har satt det latinske introitus som overskrift på posten; “Jeg er oppstanden og atter er jeg hos deg. Alleluja. Du har lagt din hånd på meg. Vidunderlig har din visdom åpenbart seg.”

Første lesning i den gamle messen er kanskje mest overraskende (sett med nye øyne). Fratres: Expurgate vetus fermentum, ut sitis nova conspersio, sicut estis azymi. Etenim Pascha nostrum immolatus est Christus. Itaque epulemur: non in fermento veteri, neque in fermento malitiae, et nequitiae: sed in azymis sinceritatis, et veritatis. 1. Kor. 5,7-8 Men dette temaet er tydelig med i kommunionsverset, også i den nye messen: “Kristus, vårt påskelam er ofret. La oss derfor holde høytid med renhets og sannhets usyrede brød. Alleluja.”

Les den nye messens bønner og tekster for påskedag.

Kardinal Justin Rigali, i Philadelphia, USA, har blitt intervjua av Zenit.org, og sier at alle prestekandidater i hans bispedømme skal lære den gamle messen i løpet av studetida. Og han gir også tilbud til de som allerede er ordinert, om kurs for å lære den tradisjonelle latinske messen. Så langt har vi ikke sett mange biskoper som gjør dette. (Han snakker også om hvordan feiringa av den nye messen vil influeres av å lære den gamle – noe jeg selv har merka ganske tydelig.)

To learn what some bishops are doing to implement the document in seminaries, ZENIT spoke with Cardinal Rigali, archbishop of Philadelphia, about his plans to introduce seminarians at St. Charles Borromeo Seminary to the extraordinary form of the Mass.

Cardinal Rigali also suggested why priests already in active ministry should become familiar with the Missal of 1962.

Q: What practical steps are being taken to incorporate “Summorum Pontificum” into the life and curriculum of the seminary?

Cardinal Rigali: First there will be a lecture offered on the “motu proprio” that elucidates the theology underlying the 1962 missal so that the seminarians are afforded a clear understanding of the “motu proprio” and the Holy Father’s pastoral concern for the faithful who have a deep love for the Tridentine liturgy. ....... .......

Sometime in the spring semester, after the lecture, Holy Mass according to the extraordinary form will be celebrated once for the entire St. Charles Borromeo Seminary community. This will demonstrate to the seminarians the liturgically correct manner in which the extraordinary form of the Mass is to be celebrated. ..... ...

Q: Will saying Mass according to the Missal of Blessed John XXIII affect the way a priest says the “Novus Ordo” Mass?

Cardinal Rigali: Any priest who is unfamiliar with the extraordinary form, or who has not celebrated the liturgy according to this form for some time, will probably, and quite naturally, reflect on the manner in which he celebrates Mass according to the “Novus Ordo.”

Such a reflection is positive because it cannot help but lead to a more reverent and worthy celebration of the liturgy.

(Dette er mitt legeme, som gis for dere. Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, sier Herren.) I dag har vi pasjonssøndag i den den gamle katolske liturgien, og fokus settes på motstanden mot Jesus; han nærmer seg sin død. Ytre sett vises dette ved at alle krusifikser i kirkene dekkes til, og flere andre forandringer skjer også i liturgien. I vår tid dekkes krusifiksene i noen kirker – her i Stavanger ble en tornekrans satt på prosesjonskrusifikset – men ellers er tekstene og temaet i dagens messe helt forskjellig, de handler om oppstandelsen fra de døde.

Evengeliet i den gamle messen er fra Johannes 8, 46-59, der vi bl.a. leser: 54 Jesus svarte: «Hvis jeg ærer meg selv, er min ære ingen ting verd. Men det er min Far som ærer meg, han som dere kaller deres Gud. 55 Dere kjenner ham ikke, men jeg kjenner ham. Dersom jeg sa at jeg ikke kjente ham, var jeg en løgner, slik som dere. Men jeg kjenner ham og tar vare på hans ord. 56 Deres far Abraham jublet over å skulle oppleve min dag. Han fikk oppleve den og frydet seg.» 57 «Du er ennå ikke femti år og har sett Abraham?» sa jødene. 58 Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, er jeg.» 59 Da tok de opp steiner for å kaste på ham. Men Jesus skjulte seg for dem og forlot templet. Les mer om dette her.

Den nye messens evangelium (i år A) er fra Johannes 11,1-45; oppvekkelsen av Lasarus. Kommunionsverset denne dagen setter temaet ganske klart: Hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø, sier Herren. Inngangsverset er det samme i den gamle og den nye messen – “Døm meg, Gud, og før min sak mot det vanhellige folk! Fri meg fra mennesker som farer med svik og ondskap! For du er min Gud og mitt vern. “Sal 43 (42), 1-2 – men jeg må si at jeg ikke vet hvorfor temaet i messen er blitt forandret så mye, spesielt når lesningene er fra år A. (Muligens har det noe å gjøre med fokuset på voksendåp, som er tydelig i lesningene, spesielt i år A; oppstandelsen fra de døde i dag, helbredelsen av den blindfødte for en uke siden, og den samaritanske kvinne og levende vann for to uker siden.)

Dette kan vi i dag lese på bloggen The New Liturgical Movement:

Norway, population 4,7 million, had in 2004 about 50,000 Catholics… On Sundays in St Olav Cathedral of Oslo and the adjacent St Joseph’s church, 11 masses are celebrated in seven languages, and it is crowded!

Masses in the Tridentine rite are now celebrated regularly in the cities of Stavanger and Porsgrunn.

In Porsgrunn (population 35,000, about 1200 catholics (2004), the Tridentine mass is celebrated weekly.

De har også noen bilder fra Porsgrunn og leserne har skrevet flere kommentarer.

The Catholic Herald i England trykket sist helg et intervju med den berømte Father Z., som skriver en svært kjent katolsk blog, som jeg ofte nevner her. Intervjuet forteller en hel del om hans liv, bl.a. at han vokste opp i en tysk, luthersk familie i Minnesota. Han ble katolikk i voksen alder, og ordinert av pave Johannes Paul II i 1991.

Hans blog er blitt veldig mye lest de siste åra, og er hovedtemaet i intervjuet. Slik står det bl.a. der: Fr John Zuhlsdorf’s well-informed opinions, translations and analyses of matters liturgical are a daily reading requirement. Rumoured to have direct sources in very high places, he is read by members of the Roman Curia, bishops, priests, seminarians and lay people around the world. His articles have made their way into Curial meetings and he says that several bishops have consulted him on documents relating to Summorum Pontificum, the Apostolic Letter with which the Pope Benedict XVI liberated the traditional Mass. Fr Z is a true phenomenon of the information age: a power blogger and a priest.

Les hele intervjuet her.

Jeg tar med en liten diskusjon på denne bloggen om den gamle og nye messen feiret på verdig måte. Jeg kan forsirke KJ at jeg mener at den nye messen også kan og bør feires verdig. Det er den messen jeg fortsatt feirer i gjennomsnitt fem dager hver uke, og jeg syns selv at mine studier av den gamle messen har lært meg å feire den gamle mer verdig.

Her kan vi lese hva KJ sa sist onsdag (svar fra Trond følger lenger nede):
Jeg er fullstendig overbevist om at en tradisjonell og verdig messefeiring (og resten av officium) må etterstrebes for at Kirken ikke skal miste sine lemmer. Uten ryggraden dør kroppen. Stadige “folkeliggjøringer” og tilpasninger etter vikarierende “pastorale behov” har ført svært galt avsted i mange menigheter og fører oftest til at folk blir mindre engasjerte og raskt mister agen og begeistringen for mysteriet, eller rett og slett mister det sentrale ut av syne. Men jeg opplever vel at dette er litt gårsdagens trend som vi sakte er på vei ut av.

Derimot er jeg fullstendig uenig i at feiring av den tridentinske messen skulle være et undergjørende farmakon. Det er fullt mulig å feire den nye messen på en verdig og andektig måte (noe som jeg har sett altfor lite poengtert på denne bloggen), Les resten av dette innlegget »

For et par dager siden skrev jeg om hvordan man skal stå. sitte og knele når man delta i den gamle messen. Her en er enda enklere oppskrift (pdf-fil):

Stand as the priest and servers enter the Church.
Kneel when the priest makes the sign of the cross.
Stand for the Gospel
Kneel or sit for the Offertory (Kneel from the Sanctus)
Stand for the last gospel

På samme nettside kan vi også lese St. Francis av Sales forslag til hvordan man åndelig best kan delta i messen:

1. From the beginning until the priest goes up to the altar, make the preparation with him, which consists in placing yourself in the presence of God, acknowledging your unworthiness and asking pardon for your faults.

2. From the time when the priest goes up to the altar to the Gospel, consider with a simple and general consideration the coming and the life of Our Lord in this world.

3. From the Gospel to the Credo, consider the preaching of our Saviour; protest that you wish to live and die in the faith and obedience of his holy word and in union with the holy Catholic Church. Les resten av dette innlegget »

I dag fikk jeg et brev fra biskopen, der han sier at jeg “med dette er skikket til å feire messen i dens ekstraordinære form”.

Han sier videre at mitt odrinære sakramentale og pastorale arbeid i menigheten må ha forrang fremfor videre arbeid med liturgiens ekstraordinære form – selvsagt med unntak av feiringen av privatmesser.

Samtidig sier han at skulle det bli behov (også andre steder i bispedømmet) for en prest til å feire messens ekstraordinære form, kan det bli aktuelt å pålegge meg å gjøre dette, siden jeg altså nå er blitt beskikket.

Jeg har feiret den gamle messen nå i over to måneder, men så langt har jeg ikke visst sikkert hvordan folk skal stå, sitte og knele under messen. Som prest tenker jeg mest på hva jeg selv skal gjøre, og ministrantene har jo også sine egne regler. Men her har jeg er oversikt (NB for stille messe) som jeg håper er korrekt.
———————————————————————
Når presten kommer inn.       Stå

Fra begynnelsen (dvs. trinnbønnen) til Evangeliet.   Knel
    (Eller man kan sette seg når epistelen leses.)

Når evangeliet leses.         Stå

Under lesninger på morsmålet og preken.   Sitt

    (når Evangeliet leses på morsmålet). Stå

Under Credo (hvis dette sies).     Stå

    Fra “Et incarna¡tus est” til “Et homo factus est”. Knel

Under “Dominus vobiscum” og “Oremus”.     Stå

Under offertoriet.         Sitt

Under prefasjonen fram til Sanctus.     Sitt

Fra Sanctus til det siste Evangeliet.     Knel

Under det siste Evangeliet.         Stå

Under bønnene etter stille messe.     Knel

Når presten går ut.         Stå

Father Z. har også lest brevet jeg nevnte for et par dager siden og skriver her noen interessante kommentarer til selve brevet (og så har leserne begynt en debatt). Bl.a. skriver han slik oppsummerende (bl.a. om å ha tålmodighet):

Joseph Ratzinger had the idea that side by side celebrations of the older form of Mass with the newer would eventually jump-start the organic growth of liturgy that was so artificially interrupted by the cut-paste job of experts at desks when the Novus Ordo was stitched together. Never had liturgy been impose in that manner, and harm has resulted.

Neverthless, we must be practical. At the Council there was perceived a need for some reform. Though we didn’t get the reform the Council Fathers though they were mandating, and the Consilium under Bugnini and Lercaro (with Piero Marini already a disciple in the cause) went way beyond its mandate in order to push a new ecclesiology on the whole Church, there are some elements that in retrospect we can reflect on as a Church as being positive. We can also learn from the problems we created.

So, what is envisioned here is a kind of tertium quid that slowly but surely there would emerge over time from the “dialogue” between the older form and the newer form. Ratzinger is saying that the older, traditional form must be the basis, the starting point, for any eventual single Roman Rite, not the Novus Ordo. Les resten av dette innlegget »

Et brev daværende kardinal Ratzinger skrev i 2003 til Dr. Heinz-Lothar Barth om den tradisjonelle latinske messen er blitt gjort kjent – i november i fjor, men jeg så det først i dag. Der sier nåværende pave Benedikt at han ser for seg den framtidige katolske messen (som helst bør være én) som i hovedtrekk lik den gamle messen, men med elementer fra den nye messen som har vist seg å være fruktbare, bl.a. bruk av morsmålet, tekstutvalget, folkets forbønner og noen flere ting. Her er litt av brevet:

I think that, in the long run, the Roman Church must once more have one Roman Rite; the existence of two official rites is difficult to “administrate” for bishops and priests. The Roman Rite of the future should be a single rite, in Latin or in the vernacular, but standing wholly in the legacy of the traditional Rite. It could incorporate some new elements that have proven successful, such as new feast days, some new prefaces in the Mass, an expanded lectionary – more selection than before (the reform), but not too much; an “oratio fidelium”, ie a fixed litany of intercessions, following the Oremus before the Offertory where it used to have its place.

Hele brevet (på tysk og engelsk) kan leses her.

Søndag den 3. februar (da man feiret Kyndelsmesse i Danmark) vendte den tradisjonelle latinske messe tilbake til Stenosgade i København. Inntil videre feires Messen hver 1. og 3. søndag. Men “Vi skal videre!” skriver de på denne siden.

Se flere bilder her.

Mitt foredrag om den tradisjonelle latinske messen holdt 3. februar 2008 er tilgjengelig.

Les hele foredraget her som htm-side,

eller les det som pdf-dokument.

Foredraget kan også høres som mp3-fil (NB: mp3-fila er på 22 MB - det beste er å laste den ned først (høyreklikk og velg “last ned”), og så spille den av etterpå). (I foredraget sier jeg feilaktig erkeengelen Gabriel, isteden for erkeengelen Mikael.)

Jeg avslutta mitt foredrag om den tradisjonelle latinske messen i går med spørsmålet: Hva kan vi gjøre for å bedre oppleve rikdommen i messen? Jeg svarte med tre punkter (som følger nedenfor), men sagt enda kortere, så mener jeg at: a) Vi trenger impulser fra den gamle messen for å forbedre dagens messefeiring, og b) prester kan ikke lære denne messen fra bøker, de trenger også å feire den. Slik var avslutninga av foredraget:

1
Feire den nye messen på mest mulig verdig måte.
Her har vi kommet et stykke i Norge de siste 25 år – og ofte er det mye verre i utlandet. Men samtidig er det ofte litt tilfeldig hva man innfører av de gamle elementene i messen. Det er for eksempel få som snakker om å snu alterne igjen og la presten begynne å bære fram messens hellige offer vendt tydelig mot Gud, heller enn vendt mot folket. 13. januar i år feiret pave Benedikt messen slik i det sixtinske kapell, så ting begynner langsomt å skje på dette punktet. Pavens førsteprioritet har vært (fra i fjor høst) å sette et stort krusifiks rett foran seg på alteret hver gang han feirer messen, for å få et tydeligere fokus mot Kristus.

Mottakelsen av kommunionen er viktig
Når folk mottar kommunion av paven, gjør de det også nesten alltid på tungen – også et eksempel til etterfølgelse. Kommunionsbenken er det derimot svært få som har tatt tilbake.

2
Alternativt kan man ta steget helt ut, og heller feire den gamle messen – det kan kanskje bli lettere enn å flikke og lappe på den nye. Og det har nå gradvis begynt å skje, etter at pavens brev i fjor gjorde det mulig. Les resten av dette innlegget »

Messen er først og fremst en offerhandling

Mange vet sikkert at en av de viktigste tingene som skjedde ved reformasjonen var et oppgjør med den tradisjonelle forståelsen av messen som Kristi fullkomne offer båret fram for Gud Fader i himmelen. Siden jeg vokste opp i Den norske (lutherske) kirke hadde jeg derfor tidligere ikke tenkt på messen som et slikt offer. Det var heller ikke spesielt viktig for meg da jeg ble katolikk, det tok faktisk flere år før jeg langsomt begynte å forstå at en slik forståelse av messen er avgjørende for Den katolske (og den ortodokse) kirke.

Når jeg i kveld skal snakke om Den tradisjonelle latinske messen vil jeg ta utgangspunkt i dette sentrale poenget. I den gamle messen er det svært tydelig at her bærer presten, og menigheten sammen med ham, Golgata-offeret (i en litt annen, og sakramental form, men det samme offeret) fram for Gud vår himmelske far. I den nye katolske messen er dette dessverre blitt noe mer uklart, (i alle fall blir det oppfattet mindre tydelig av mange katolikker) derfor trenger vi den gamle messen til å justere vår forståelse.

Slik begynner foredraget som jeg holder samtidig med at det legges ut på nettet – søndag kveld kl 19.00. Det er kanskje litt dristig, for jeg må kanskje forandre en hel del på det når jeg får prøvd det foran ei forsamling. Jeg planlegger også å ta opp foredraget, og gjøre det tilgjengelig som mp3-fil.

GÅ HIT for å lese eller høre hele foredraget.

I dag forbereder jeg meg til mitt foredrag om den gamle latinske messen – som jeg skal holde førstkommende søndag – og det er blitt klart for meg at jeg må begynne foredraget med å fokusere på at messen er et offer. Det er fra det utgangspunktet min egen vandring mot den tradisjonelle messen begynte, og det er når katolikker mister fokus på det sentrale poenget, at forståelsen av messen ødelegges.

På nettsidene til The Latin Mass Society i England fant jeg denne beskrivelsen:

It is because of the supremely sacred nature of this Sacrifice that it is celebrated with solemnity and devout veneration. All the words and gestures of the priest are meticulously regulated by the rubrics, which include multiple genuflections, to ensure the greatest possible reverence in worship.

The old rite omits nothing that may serve to remind us that the Sacrifice of the Mass is the Sacrifice on Calvary mystically re-enacted on the altar. Hence the many Signs of the Cross made over the Sacred Species and the orientation of the priest towards the altar of Sacrifice. The essence of the Mass is the offering of the Divine Victim to God through the intermediary of a priest acting in the person of Christ. Les resten av dette innlegget »

Her er deler av det andre leserinnlegget i siste nummer av St. Olav tidsskrift om TLM, skrevet av Karl Theodor Kvadsheim:

Jeg var 15 år, Min ungdommelige ateisme var vaklende. Jeg var en søkende sjel. Forlengst hadde jeg avskrevet de etter-reformatoriske sekter. Nå ville jeg se hva slags inntrykk den katolske kirke kunne gi meg – den var i alle fall gammel!

Presten kom inn fra sakristiet, alvorlig ansikt med en rar hatt på hodet. Han skvettet vann på menigheten mens det ble sunget på latin. Så gikk han tilbake til sakristiet, og kom ut igjen. Denne gang bærende på noe med et grønt klede over som han satte ned ved alteret. Gikk så ned noen trinn og begynte tilsynelatende en uhørlig samtale med de to guttene som fulgte med ham, mens koret sang. Deretter gikk han opp til alteret igjen. Jeg skjønte at noe betydningsfullt var i gang. Men hva? Les resten av dette innlegget »

I dag lå siste nummer av St. Olav tidsskrift i postkassen. Det første jeg leste var to (positive) leserinnlegg om den gamle messen. Her er deler av det første av dem, skrevet av Ute Heim:

Jeg er også en gammel katolikk. Jeg vokste opp med messen etter tridentinsk ritus og husker godt dens alvor og høytidelighet. Selveste kirkerømmet førte hen til det viktigste i kirken, alteret med tabernakelet. Man forsto uten ord: Her er Gud hovedpersonen. Presten ba trinnbønnen med syndsbekjennelsen ved det nederste altertrinnet; det ga uttrykk for at vi står ovenfor den allmektige Gud, Symbolikken i den tridentinske messen var sterk og innlysende uten ord, også for barn.

Når presten står med ryggen til menigheten foran alteret og tabernakelet, står han vendt mot Gud. Han ber og ofrer til Gud. Da er det viktig at han kan konsentrere seg om bønnene, og ikke blir forstyrret av alt som skjer i menigheten. Når han snakker til menigheten, snur han seg rundt. Les resten av dette innlegget »

Personlig tok det noen år før jeg gradivis begynte å se på messen stadig tydeligere som et offer, Kristi fullkomne offer, båret fram for Gud Fader av presten, og av folket sammen med ham. Det er nok denne forståelsen først og fremst som har fått meg (det siste halve året) til å se med åpne og positive øyne på den tradisjonelle latinske messen. Der er det nemlig aldri noen tvil om at messen er et offer.

I dag leser jeg ganske sjokkert på Amy Welborns kjente blog: As I’ve said before, my big ah-ha moment over the past couple of years has been the realization that most of us – myself included – have been formed to think of the Mass as a prayer meeting. A highly structured prayer meeting, but a prayer meeting nonetheless, one which emphasizes community and who we are in the here and now, a prayer meeting which should somehow be expressive of who we are as individuals and a community.

Prayer meetings are good. But that’s not what the Mass is.

And that understanding is what I see reflected in the comments (about a traditional looking altar). It seems fairly obvious to me – those who respond positively to the photo seem to emphasize the Sacrificial aspect of the Mass, and the necessity of the ritual and other externals reflecting that reality. TSO said it well:

It LOOKS like what it is – it looks like we are offering Jesus to the Father and asking Him (the Father) to look upon His son that we might be saved. The priest, in facing the altar, removes himself from focus and eliminates a distraction: the only thing we can look at, really, is Jesus in the Eucharist.

(Starten på denne debatten begynte her.) Er det også slik hos oss, at katolikker ser på messen først og fremst som et fellesskapsmåltid og et bønnemøte?

Om knapt tre uker (søndag 3/2) skal jeg holde et foredrag om den tradisjonelle latinske messen her i Stavanger, og jeg holder forsiktig på å systematisere min opplevelse av denne messen i forhold til den moderne messen.

En ting er at den eukaristiske bønn i TLM oppleves retta mer tydelig mot Gud, mens i den moderne messen kan prestene lett (feilaktig) oppleve at de ber den for folket. Den nye messen kan også feires svært høytedelig, men da er det ofte noe som skurrer (i sammenhengen i messen, sysn jeg), mens i TLM henger ting bedre sammen. Mht. til ordets del er forholdet litt motsatt; en tradisjonell stille messe fungerer godt for presten, men ikke så godt overfor lekfolket som assisterer i messen – syns jeg så langt.

Jeg tenkte litt på dette da jeg leste om en (gammel) prest som nettopp feiret sin første TLM på 40 år. Han sier:

Father Schmit said the Tridentine Mass was solemn and devotional. “The Mass in the vernacular can be just as devotional,” he said, but the Tridentine rite is more solemn than the Mass as it has been celebrated since the reforms of the Second Vatican Council were instituted.

Father Schmit said he personally prefers celebrating the Mass in the vernacular so that the congregation can readily understand the prayers of the Mass, but that he prefers the actions of the Tridentine rite because they return some of the solemnity of the Mass lost with the changes of Vatican II. “The Latin is not important, the solemnity is important,” Father Schmit said.

Les hele denne rapporten.

Jeg har i noen uker nå gjort klar ei ressursside for den tradisjonelle latiske messen, med ting jeg selv anser for nyttige – på norsk, engelsk og latin. Sida inneholder bl.a.:

Innledning til den norske messeboken fra 1962

KIRKEÅRET/liturgisk kalender (generelt for alle år) ifølge den “gamle” messen

ORDO / den liturgiske kalenderen for 2008: på engelsk (bearbeidet)
ORDO for England – ORDO på latin

Et oppsett med den tradisjonelle messen på latin og norsk
Messen på latin-engelsk (interlineært)

Ritus servandus (hvordan feire messen) på engelsk
Ritus servandus på latin

Mp3-fil av messen lest på latin

Ressursene fins her.

Slik ser det “gamle” liturgiske året ut resten av januar – etter Åpenbaringsfesten:

7.
8.
9.
10.
11. Hyginus, Pave og martyr. m.
12.
13. Minnet om Kristi dåp. 2. kl.
14. Hilarius bisk., bekj. kirkelærer. 3. kl. Felix, martyr, m.
15. Paul, eneboer. 3. kl. – Maurus, abbed. m.
16. Marcell, Pave og martyr. 3. kl.
17. Anton, abbed. 3 kl
18. Prisca, jomfru og martyr, m.
19. Marius, Martha, Audifax og abakum, martyrer, m. – Knut, konge og martyr, m. (Henrik, biskop og martyr, Finlands vernehelgen)
Les resten av dette innlegget »

Slik begynner innledningskapittelet i den norske messeboka fra 1962:

Den kristne tro hviler på Jesu Kristi soningsoffer på Golgata. Det er dette offer som gjentas på ublodig måte i messeofferet. I brødets og vinens skikkelse løfter Guds Sønn seg ved prestens opp til Guds trone, og ved Kristus og med Kristus priser vi Gud og takker ham for hans miskunn mot oss, bærer fram våre bønner for ham og gir ham den eneste gyldige soning for våre synder. Intet er mer skikket til å skape Kristi offersinn i oss enn det å ta del i hans offerdød. Derfor krever Kirken av oss at vi skal overvære messeofferet hver søndag og alle foreskrevne helligdager. Kirken går ut fra den grunnsetning at vi er gjenløst ved Kristi offerdød, og at ingen kan bli frelst uten å ta del i denne soning. Gis det da noen fullkomnere måte å ta del i Jesu offerdød på enn å være med i messeofferet med det rette sinnelag? Det er dette Kirkens messebok skal hjelpe oss til. Når vi med den i hånden er med i den hellige messe, lever oss inn i dens herlige liturgi, ber og ofrer med vår Herre Jesus Kristus og hans Kirke, og i den hellige kommunion føres inn i samfunnet med ham, da vil vi vokse i kjærligheten til hans Kirke, som er hans mystiske legeme, til dens bud og til dens nådemidler.

Hele denne innledninga kan leses her.

Jeg fikk i dag en mail som henviste til følgende melding fra København:

Fra søndag den 3. februar (Kyndelmisse) vil der blive fejret Messe (ekstraordinær form) den 1. og 3. søndag i måneden i Jesu Hjerte Kirke, København. Dermed er anmodningen, som omtales nedenfor, delvist opfyldt.

De ba om å få den gamle messen hver søndag, og har altså fått halvparten -så langt har jeg ikke sett noen begrunnelse.
Følg med og se oppdateringer.

Det ble nettopp lagt ut på katolsk.no et foredrag om den gamle og den nye messen, av p. Olav Müller. Les gjerne foredraget selv.

Personlig må jeg si et jeg i forholdsvis liten grad er enig i p. Müllers vurderinger. Jeg syns for det første at han henger for mye igjen i 60-tallets vurdering om at middelalderen og det som skjedde da ikke er så interessant, og at man derfor nokså lettvint forkastet liturgiske forandringer fra den tida – jfr. hvor lite sans Müller har for den karlolingiske liturgireformen fra ca år 800.

Müller skriver også mye jeg er enig i; f.eks. hans vurdering av prester som tok seg enorme liturgiske friheter etter konsilet, og også den negative vurderinga av de ekstreme tradisjonalistene (selv står jeg langt fra denne siste gruppa).

Men i det store og det hele har jeg et annet syn enn p. Müller på en gjeninnføring av den tradisjonelle latinske messen. Jeg ser dette som en naturlig del av en liturgisk rehabiliteringsprosess som har foregått i ca. 20 år nå. Etter konsilet ble veldig mye borte; ministranter, klokker, røkelse, høytideligheten generelt, kommunionsbenken, eukaristisk tilbedelse, skriftemålet osv., til og med knelebenker – og statuer og de gamle alterne ble revet i mange katolske kirker i Norge.

Ingen vil nok tilbake til de forferdelige 70-åra, og så har man langsomt tatt tilbake alle de tinga jeg nettopp nevnte, og flere av de yngre prestene har tatt tilbake mer; delvis latinen, og deler av den gamle messen som ikke lenger er foreskrevet, som å alltid bøye seg når navnet Jesus nevnes, bruke palla og velum på kalken, og flere andre gester og klær som tidligere hørte messen til. Den naturlige fortsettelsen av denne utviklinga er å ta i bruk messens gamle form, som ekstraordinær form, riktignok, men som en praksis som kan berike vår feiring av frelsens store mysterium. Selv har jeg i alle fall lært svært mye (det siste året) av å studere og feire den tradisjonelle latinske messen.