EN KATOLSK WEBLOG

For et par dager siden skrev jeg om hvordan man skal stå. sitte og knele når man delta i den gamle messen. Her en er enda enklere oppskrift (pdf-fil):

Stand as the priest and servers enter the Church.
Kneel when the priest makes the sign of the cross.
Stand for the Gospel
Kneel or sit for the Offertory (Kneel from the Sanctus)
Stand for the last gospel

På samme nettside kan vi også lese St. Francis av Sales forslag til hvordan man åndelig best kan delta i messen:

1. From the beginning until the priest goes up to the altar, make the preparation with him, which consists in placing yourself in the presence of God, acknowledging your unworthiness and asking pardon for your faults.

2. From the time when the priest goes up to the altar to the Gospel, consider with a simple and general consideration the coming and the life of Our Lord in this world.

3. From the Gospel to the Credo, consider the preaching of our Saviour; protest that you wish to live and die in the faith and obedience of his holy word and in union with the holy Catholic Church. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

I dag fikk jeg et brev fra biskopen, der han sier at jeg “med dette er skikket til å feire messen i dens ekstraordinære form”.

Han sier videre at mitt odrinære sakramentale og pastorale arbeid i menigheten må ha forrang fremfor videre arbeid med liturgiens ekstraordinære form – selvsagt med unntak av feiringen av privatmesser.

Samtidig sier han at skulle det bli behov (også andre steder i bispedømmet) for en prest til å feire messens ekstraordinære form, kan det bli aktuelt å pålegge meg å gjøre dette, siden jeg altså nå er blitt beskikket.

Jeg har feiret den gamle messen nå i over to måneder, men så langt har jeg ikke visst sikkert hvordan folk skal stå, sitte og knele under messen. Som prest tenker jeg mest på hva jeg selv skal gjøre, og ministrantene har jo også sine egne regler. Men her har jeg er oversikt (NB for stille messe) som jeg håper er korrekt.
———————————————————————
Når presten kommer inn.       Stå

Fra begynnelsen (dvs. trinnbønnen) til Evangeliet.   Knel
    (Eller man kan sette seg når epistelen leses.)

Når evangeliet leses.         Stå

Under lesninger på morsmålet og preken.   Sitt

    (når Evangeliet leses på morsmålet). Stå

Under Credo (hvis dette sies).     Stå

    Fra “Et incarnatus est” til “Et homo factus est”. Knel

Under “Dominus vobiscum” og “Oremus”.     Stå

Under offertoriet.         Sitt

Under prefasjonen fram til Sanctus.     Sitt

Fra Sanctus til det siste Evangeliet.     Knel

Under det siste Evangeliet.         Stå

Under bønnene etter stille messe.     Knel

Når presten går ut.         Stå

Father Z. har også lest brevet jeg nevnte for et par dager siden og skriver her noen interessante kommentarer til selve brevet (og så har leserne begynt en debatt). Bl.a. skriver han slik oppsummerende (bl.a. om å ha tålmodighet):

Joseph Ratzinger had the idea that side by side celebrations of the older form of Mass with the newer would eventually jump-start the organic growth of liturgy that was so artificially interrupted by the cut-paste job of experts at desks when the Novus Ordo was stitched together. Never had liturgy been impose in that manner, and harm has resulted.

Neverthless, we must be practical. At the Council there was perceived a need for some reform. Though we didn’t get the reform the Council Fathers though they were mandating, and the Consilium under Bugnini and Lercaro (with Piero Marini already a disciple in the cause) went way beyond its mandate in order to push a new ecclesiology on the whole Church, there are some elements that in retrospect we can reflect on as a Church as being positive. We can also learn from the problems we created.

So, what is envisioned here is a kind of tertium quid that slowly but surely there would emerge over time from the “dialogue” between the older form and the newer form. Ratzinger is saying that the older, traditional form must be the basis, the starting point, for any eventual single Roman Rite, not the Novus Ordo. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Et brev daværende kardinal Ratzinger skrev i 2003 til Dr. Heinz-Lothar Barth om den tradisjonelle latinske messen er blitt gjort kjent – i november i fjor, men jeg så det først i dag. Der sier nåværende pave Benedikt at han ser for seg den framtidige katolske messen (som helst bør være én) som i hovedtrekk lik den gamle messen, men med elementer fra den nye messen som har vist seg å være fruktbare, bl.a. bruk av morsmålet, tekstutvalget, folkets forbønner og noen flere ting. Her er litt av brevet:

I think that, in the long run, the Roman Church must once more have one Roman Rite; the existence of two official rites is difficult to “administrate” for bishops and priests. The Roman Rite of the future should be a single rite, in Latin or in the vernacular, but standing wholly in the legacy of the traditional Rite. It could incorporate some new elements that have proven successful, such as new feast days, some new prefaces in the Mass, an expanded lectionary – more selection than before (the reform), but not too much; an “oratio fidelium”, ie a fixed litany of intercessions, following the Oremus before the Offertory where it used to have its place.

Hele brevet (på tysk og engelsk) kan leses her.

Søndag den 3. februar (da man feiret Kyndelsmesse i Danmark) vendte den tradisjonelle latinske messe tilbake til Stenosgade i København. Inntil videre feires Messen hver 1. og 3. søndag. Men “Vi skal videre!” skriver de på denne siden.

Se flere bilder her.

Mitt foredrag om den tradisjonelle latinske messen holdt 3. februar 2008 er tilgjengelig.

Les hele foredraget her som htm-side,

eller les det som pdf-dokument.

Foredraget kan også høres som mp3-fil (NB: mp3-fila er på 22 MB - det beste er å laste den ned først (høyreklikk og velg “last ned”), og så spille den av etterpå). (I foredraget sier jeg feilaktig erkeengelen Gabriel, isteden for erkeengelen Mikael.)

Jeg avslutta mitt foredrag om den tradisjonelle latinske messen i går med spørsmålet: Hva kan vi gjøre for å bedre oppleve rikdommen i messen? Jeg svarte med tre punkter (som følger nedenfor), men sagt enda kortere, så mener jeg at: a) Vi trenger impulser fra den gamle messen for å forbedre dagens messefeiring, og b) prester kan ikke lære denne messen fra bøker, de trenger også å feire den. Slik var avslutninga av foredraget:

1
Feire den nye messen på mest mulig verdig måte.
Her har vi kommet et stykke i Norge de siste 25 år – og ofte er det mye verre i utlandet. Men samtidig er det ofte litt tilfeldig hva man innfører av de gamle elementene i messen. Det er for eksempel få som snakker om å snu alterne igjen og la presten begynne å bære fram messens hellige offer vendt tydelig mot Gud, heller enn vendt mot folket. 13. januar i år feiret pave Benedikt messen slik i det sixtinske kapell, så ting begynner langsomt å skje på dette punktet. Pavens førsteprioritet har vært (fra i fjor høst) å sette et stort krusifiks rett foran seg på alteret hver gang han feirer messen, for å få et tydeligere fokus mot Kristus.

Mottakelsen av kommunionen er viktig
Når folk mottar kommunion av paven, gjør de det også nesten alltid på tungen – også et eksempel til etterfølgelse. Kommunionsbenken er det derimot svært få som har tatt tilbake.

2
Alternativt kan man ta steget helt ut, og heller feire den gamle messen – det kan kanskje bli lettere enn å flikke og lappe på den nye. Og det har nå gradvis begynt å skje, etter at pavens brev i fjor gjorde det mulig. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Messen er først og fremst en offerhandling

Mange vet sikkert at en av de viktigste tingene som skjedde ved reformasjonen var et oppgjør med den tradisjonelle forståelsen av messen som Kristi fullkomne offer båret fram for Gud Fader i himmelen. Siden jeg vokste opp i Den norske (lutherske) kirke hadde jeg derfor tidligere ikke tenkt på messen som et slikt offer. Det var heller ikke spesielt viktig for meg da jeg ble katolikk, det tok faktisk flere år før jeg langsomt begynte å forstå at en slik forståelse av messen er avgjørende for Den katolske (og den ortodokse) kirke.

Når jeg i kveld skal snakke om Den tradisjonelle latinske messen vil jeg ta utgangspunkt i dette sentrale poenget. I den gamle messen er det svært tydelig at her bærer presten, og menigheten sammen med ham, Golgata-offeret (i en litt annen, og sakramental form, men det samme offeret) fram for Gud vår himmelske far. I den nye katolske messen er dette dessverre blitt noe mer uklart, (i alle fall blir det oppfattet mindre tydelig av mange katolikker) derfor trenger vi den gamle messen til å justere vår forståelse.

Slik begynner foredraget som jeg holder samtidig med at det legges ut på nettet – søndag kveld kl 19.00. Det er kanskje litt dristig, for jeg må kanskje forandre en hel del på det når jeg får prøvd det foran ei forsamling. Jeg planlegger også å ta opp foredraget, og gjøre det tilgjengelig som mp3-fil.

GÅ HIT for å lese eller høre hele foredraget.

I dag forbereder jeg meg til mitt foredrag om den gamle latinske messen – som jeg skal holde førstkommende søndag – og det er blitt klart for meg at jeg må begynne foredraget med å fokusere på at messen er et offer. Det er fra det utgangspunktet min egen vandring mot den tradisjonelle messen begynte, og det er når katolikker mister fokus på det sentrale poenget, at forståelsen av messen ødelegges.

På nettsidene til The Latin Mass Society i England fant jeg denne beskrivelsen:

It is because of the supremely sacred nature of this Sacrifice that it is celebrated with solemnity and devout veneration. All the words and gestures of the priest are meticulously regulated by the rubrics, which include multiple genuflections, to ensure the greatest possible reverence in worship.

The old rite omits nothing that may serve to remind us that the Sacrifice of the Mass is the Sacrifice on Calvary mystically re-enacted on the altar. Hence the many Signs of the Cross made over the Sacred Species and the orientation of the priest towards the altar of Sacrifice. The essence of the Mass is the offering of the Divine Victim to God through the intermediary of a priest acting in the person of Christ. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Her er deler av det andre leserinnlegget i siste nummer av St. Olav tidsskrift om TLM, skrevet av Karl Theodor Kvadsheim:

Jeg var 15 år, Min ungdommelige ateisme var vaklende. Jeg var en søkende sjel. Forlengst hadde jeg avskrevet de etter-reformatoriske sekter. Nå ville jeg se hva slags inntrykk den katolske kirke kunne gi meg – den var i alle fall gammel!

Presten kom inn fra sakristiet, alvorlig ansikt med en rar hatt på hodet. Han skvettet vann på menigheten mens det ble sunget på latin. Så gikk han tilbake til sakristiet, og kom ut igjen. Denne gang bærende på noe med et grønt klede over som han satte ned ved alteret. Gikk så ned noen trinn og begynte tilsynelatende en uhørlig samtale med de to guttene som fulgte med ham, mens koret sang. Deretter gikk han opp til alteret igjen. Jeg skjønte at noe betydningsfullt var i gang. Men hva? LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

I dag lå siste nummer av St. Olav tidsskrift i postkassen. Det første jeg leste var to (positive) leserinnlegg om den gamle messen. Her er deler av det første av dem, skrevet av Ute Heim:

Jeg er også en gammel katolikk. Jeg vokste opp med messen etter tridentinsk ritus og husker godt dens alvor og høytidelighet. Selveste kirkerømmet førte hen til det viktigste i kirken, alteret med tabernakelet. Man forsto uten ord: Her er Gud hovedpersonen. Presten ba trinnbønnen med syndsbekjennelsen ved det nederste altertrinnet; det ga uttrykk for at vi står ovenfor den allmektige Gud, Symbolikken i den tridentinske messen var sterk og innlysende uten ord, også for barn.

Når presten står med ryggen til menigheten foran alteret og tabernakelet, står han vendt mot Gud. Han ber og ofrer til Gud. Da er det viktig at han kan konsentrere seg om bønnene, og ikke blir forstyrret av alt som skjer i menigheten. Når han snakker til menigheten, snur han seg rundt. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Personlig tok det noen år før jeg gradivis begynte å se på messen stadig tydeligere som et offer, Kristi fullkomne offer, båret fram for Gud Fader av presten, og av folket sammen med ham. Det er nok denne forståelsen først og fremst som har fått meg (det siste halve året) til å se med åpne og positive øyne på den tradisjonelle latinske messen. Der er det nemlig aldri noen tvil om at messen er et offer.

I dag leser jeg ganske sjokkert på Amy Welborns kjente blog: As I’ve said before, my big ah-ha moment over the past couple of years has been the realization that most of us – myself included – have been formed to think of the Mass as a prayer meeting. A highly structured prayer meeting, but a prayer meeting nonetheless, one which emphasizes community and who we are in the here and now, a prayer meeting which should somehow be expressive of who we are as individuals and a community.

Prayer meetings are good. But that’s not what the Mass is.

And that understanding is what I see reflected in the comments (about a traditional looking altar). It seems fairly obvious to me – those who respond positively to the photo seem to emphasize the Sacrificial aspect of the Mass, and the necessity of the ritual and other externals reflecting that reality. TSO said it well:

It LOOKS like what it is – it looks like we are offering Jesus to the Father and asking Him (the Father) to look upon His son that we might be saved. The priest, in facing the altar, removes himself from focus and eliminates a distraction: the only thing we can look at, really, is Jesus in the Eucharist.

(Starten på denne debatten begynte her.) Er det også slik hos oss, at katolikker ser på messen først og fremst som et fellesskapsmåltid og et bønnemøte?

Om knapt tre uker (søndag 3/2) skal jeg holde et foredrag om den tradisjonelle latinske messen her i Stavanger, og jeg holder forsiktig på å systematisere min opplevelse av denne messen i forhold til den moderne messen.

En ting er at den eukaristiske bønn i TLM oppleves retta mer tydelig mot Gud, mens i den moderne messen kan prestene lett (feilaktig) oppleve at de ber den for folket. Den nye messen kan også feires svært høytedelig, men da er det ofte noe som skurrer (i sammenhengen i messen, sysn jeg), mens i TLM henger ting bedre sammen. Mht. til ordets del er forholdet litt motsatt; en tradisjonell stille messe fungerer godt for presten, men ikke så godt overfor lekfolket som assisterer i messen – syns jeg så langt.

Jeg tenkte litt på dette da jeg leste om en (gammel) prest som nettopp feiret sin første TLM på 40 år. Han sier:

Father Schmit said the Tridentine Mass was solemn and devotional. “The Mass in the vernacular can be just as devotional,” he said, but the Tridentine rite is more solemn than the Mass as it has been celebrated since the reforms of the Second Vatican Council were instituted.

Father Schmit said he personally prefers celebrating the Mass in the vernacular so that the congregation can readily understand the prayers of the Mass, but that he prefers the actions of the Tridentine rite because they return some of the solemnity of the Mass lost with the changes of Vatican II. “The Latin is not important, the solemnity is important,” Father Schmit said.

Les hele denne rapporten.

Jeg har i noen uker nå gjort klar ei ressursside for den tradisjonelle latiske messen, med ting jeg selv anser for nyttige – på norsk, engelsk og latin. Sida inneholder bl.a.:

Innledning til den norske messeboken fra 1962

KIRKEÅRET/liturgisk kalender (generelt for alle år) ifølge den “gamle” messen

ORDO / den liturgiske kalenderen for 2008: på engelsk (bearbeidet)
ORDO for England – ORDO på latin

Et oppsett med den tradisjonelle messen på latin og norsk
Messen på latin-engelsk (interlineært)

Ritus servandus (hvordan feire messen) på engelsk
Ritus servandus på latin

Mp3-fil av messen lest på latin

Ressursene fins her.

Slik ser det “gamle” liturgiske året ut resten av januar – etter Åpenbaringsfesten:

7.
8.
9.
10.
11. Hyginus, Pave og martyr. m.
12.
13. Minnet om Kristi dåp. 2. kl.
14. Hilarius bisk., bekj. kirkelærer. 3. kl. Felix, martyr, m.
15. Paul, eneboer. 3. kl. – Maurus, abbed. m.
16. Marcell, Pave og martyr. 3. kl.
17. Anton, abbed. 3 kl
18. Prisca, jomfru og martyr, m.
19. Marius, Martha, Audifax og abakum, martyrer, m. – Knut, konge og martyr, m. (Henrik, biskop og martyr, Finlands vernehelgen)
LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Slik begynner innledningskapittelet i den norske messeboka fra 1962:

Den kristne tro hviler på Jesu Kristi soningsoffer på Golgata. Det er dette offer som gjentas på ublodig måte i messeofferet. I brødets og vinens skikkelse løfter Guds Sønn seg ved prestens opp til Guds trone, og ved Kristus og med Kristus priser vi Gud og takker ham for hans miskunn mot oss, bærer fram våre bønner for ham og gir ham den eneste gyldige soning for våre synder. Intet er mer skikket til å skape Kristi offersinn i oss enn det å ta del i hans offerdød. Derfor krever Kirken av oss at vi skal overvære messeofferet hver søndag og alle foreskrevne helligdager. Kirken går ut fra den grunnsetning at vi er gjenløst ved Kristi offerdød, og at ingen kan bli frelst uten å ta del i denne soning. Gis det da noen fullkomnere måte å ta del i Jesu offerdød på enn å være med i messeofferet med det rette sinnelag? Det er dette Kirkens messebok skal hjelpe oss til. Når vi med den i hånden er med i den hellige messe, lever oss inn i dens herlige liturgi, ber og ofrer med vår Herre Jesus Kristus og hans Kirke, og i den hellige kommunion føres inn i samfunnet med ham, da vil vi vokse i kjærligheten til hans Kirke, som er hans mystiske legeme, til dens bud og til dens nådemidler.

Hele denne innledninga kan leses her.

Jeg fikk i dag en mail som henviste til følgende melding fra København:

Fra søndag den 3. februar (Kyndelmisse) vil der blive fejret Messe (ekstraordinær form) den 1. og 3. søndag i måneden i Jesu Hjerte Kirke, København. Dermed er anmodningen, som omtales nedenfor, delvist opfyldt.

De ba om å få den gamle messen hver søndag, og har altså fått halvparten -så langt har jeg ikke sett noen begrunnelse.
Følg med og se oppdateringer.

Det ble nettopp lagt ut på katolsk.no et foredrag om den gamle og den nye messen, av p. Olav Müller. Les gjerne foredraget selv.

Personlig må jeg si et jeg i forholdsvis liten grad er enig i p. Müllers vurderinger. Jeg syns for det første at han henger for mye igjen i 60-tallets vurdering om at middelalderen og det som skjedde da ikke er så interessant, og at man derfor nokså lettvint forkastet liturgiske forandringer fra den tida – jfr. hvor lite sans Müller har for den karlolingiske liturgireformen fra ca år 800.

Müller skriver også mye jeg er enig i; f.eks. hans vurdering av prester som tok seg enorme liturgiske friheter etter konsilet, og også den negative vurderinga av de ekstreme tradisjonalistene (selv står jeg langt fra denne siste gruppa).

Men i det store og det hele har jeg et annet syn enn p. Müller på en gjeninnføring av den tradisjonelle latinske messen. Jeg ser dette som en naturlig del av en liturgisk rehabiliteringsprosess som har foregått i ca. 20 år nå. Etter konsilet ble veldig mye borte; ministranter, klokker, røkelse, høytideligheten generelt, kommunionsbenken, eukaristisk tilbedelse, skriftemålet osv., til og med knelebenker – og statuer og de gamle alterne ble revet i mange katolske kirker i Norge.

Ingen vil nok tilbake til de forferdelige 70-åra, og så har man langsomt tatt tilbake alle de tinga jeg nettopp nevnte, og flere av de yngre prestene har tatt tilbake mer; delvis latinen, og deler av den gamle messen som ikke lenger er foreskrevet, som å alltid bøye seg når navnet Jesus nevnes, bruke palla og velum på kalken, og flere andre gester og klær som tidligere hørte messen til. Den naturlige fortsettelsen av denne utviklinga er å ta i bruk messens gamle form, som ekstraordinær form, riktignok, men som en praksis som kan berike vår feiring av frelsens store mysterium. Selv har jeg i alle fall lært svært mye (det siste året) av å studere og feire den tradisjonelle latinske messen.

Når man ønsker å feire den tradisjonelle latinske messen, får man et kompliserende element med på kjøpet; nemlig at “det gamle” kirkeåret har en hel del forskjeller i forhold til det nye. Slik ser denne første uken av januar f.eks. ut:

Tue 1 OCTAVE DAY of the NATIVITY of the LORD 1 Class White
Gloria Credo Preface of the Nativity
Proper Communic diem sacratissimum
Wed 2 MOST HOLY NAME of JESUS 2 Cl W
Gl Cr Pr of the Nativity
Thu 3 FERIA 4 Cl W † JCHP
Mass: Octave Day of the Nativity
Gl No Cr Pr of the Nativity
Fri 4 FERIA 4 Cl W † SH
Mass: Octave Day of the Nativity
Gl No Cr Pr of the Nativity
Sat 5 OUR LADY’S SATURDAY 4 Cl W † IH
Mass: BVM II Gl No Cr Pr of the BVM (et te in Veneratione)
Commem of S Telesphorus P M at Low Masses

EPIPHANYTIDE Tempus Natalicium: Epiphaniae

Sun 6 EPIPHANY of the LORD 1 Cl W
Gl Cr Pr of the Epiphany Proper Communic

Jeg har funnet hjelp til dette på internett, og ut fra det laget denne nettsiden som beskriver årets kirkeår når man ønsker å feire den gamle messen.

I dag, fredag, skal vi feire messen for 1. januar, men uten Credo, lørdag feires messen for jomfru Maria, men bønnene for den hellige Telesphorus skal også bes. Søndag 6/1 er det epifanifest som i det nye kirkeåret.

P. In nomine Patris, et Filii, et Spiritus Sancti. S. Amen.
P. Introibo ad altare Dei. S. Ad Deum qui lætificat juventutem meam.
P. Judica me, Deus, et discerne causam meam de gente non sancta: ab homine iniquo et doloso erue me.

I Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn. S. Amen
P. Jeg vil gå tram for Guds alter. S. For Gud, min glede fra min ungdom av.
P. Døm meg, Gud, og før min sak mot det vanhellige folk, frels meg fra urettferdige og svikefulle mennesker.

Slik åper den tradisjonelle latinske messen, og jeg har gjort ferdig en oversettelse av hele denne messen til norsk – bygget på et messehefte fra 1951 og messeboken fra 1962. Jeg skal trykke teksten som et hefte i A-5 format, og jeg tror dette vil være til nytte for mennesker som ikke kjenner den gamle messen så godt.

Teksten fins her – i pdf-format.

Fra USA leser vi at den tradisjonelle latinske messen sakte men sikkert blir mer brukt. Først leste jeg i dag at den nå skal feires hver søndag i domkirken i Savannah, Georgia. Les om det her. Biskopen syntes det var greiest at de som øsnker denne messen fikk bruke domkirken, og alle gleder seg.

Fra bispedømmet Charlotte, North Carolina, leser vi også at en (ung) biskop har arrangert et kurs der prester kan lære å feire denne messen. Han oppfatter den gamle messen som noe naturlig, ikke-truende, som han vil gjøre sitt beste for at de katolikken som ønsker den får delta i. Les her fra bispedømmets pressemelding:

“The main benefit of Pope Benedict’s document is two-fold,” Bishop Peter J. Jugis said. “It recognizes the beauty and legitimacy of the extraordinary form of the Mass and promotes the unity of the faithful because, as Pope Benedict has noted, there are people devoted to this form of the Mass.”

“Both forms of the Mass are legitimate means of worship; we don’t want to hurt or leave people behind because of their devotion to earlier liturgical forms,” said Bishop Jugis.

“We’ve had a good response from our priests wanting to celebrate using the 1962 missal,” said Bishop Jugis. “However, many of them need to learn the rubrics and details of the 1962 missal.” Therefore, 14 priests from the Diocese of Charlotte participated in a five-day training session on the 1962 missal LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Jeg sendte i dag en mail til en preste-venn, og sa da bl.a.:

Jeg har nå kommet i gang med å feire den gamle messen. Egentlig syns jeg ikke forskjellene er så veldig store, og flere elementer kan lett overføres til feiring av den nye messen, f.eks. å bøye seg under syndsbekjennelsen, armbevegelsene ved starten av Gloria og Credo og korstegn på slutten, bøye seg fem ganger lett under gloria (ikke bare to ganger ved navnet Kristus, som flere gjør) og bøye seg lett alltid ved Kristi, Marias og dagens helgens navn, holde hendene samlet foran brystet som man tradisjonelt gjør, dekke til kalk (med palla, som mange gjør) og ciborier (med lokk, som ingen gjør). Å holde tommel- og pekefingrer samlet etter konsekrasjonen gjør jeg en del nå (og det faller helt naturlig), men det krever litt ekstra ved purifisering og at minstrantene vet hva de gjør.

Samtidig er det jo en del ting i dagens messefeiring skurrer når man tenker litt mer tradisjonelt: Det gjør første og fremst kommunion i hånden, det samme gjør det (litt mer overraskende) at presten til stadighet skal SE på folket – siden man i messen først er vendt mot Gud. I TLM står det at presten skal vende seg mot folket med øynene kastet ned, men ofte ser dagens prester svært mye/ofte på folket og syns nok (av gammel vane) at det er best slik. Pave Bendikt har gjort noe viktig på dette området, ved å alltid sette et sort krusifiks foran seg på alteret, også når han feirer mot folket.

Ellers er jo den viktigst forskjellen mellom de to messene; den grundige forberedelsen før man går til alteret, innholdet og grundigheten i offertoriebønnene, STILLE kanon, og de mange korstegn, en svært forskjellig kommunionsritus (for presten) etter Fadervår, at presten kysser alteret og sier Dominus vobiscus foran alle bønner og velsignelser, og det avsluttende evangeliet.

Forøvrig har jeg oppdaget at det er litt ulike måter å feire TLM på; f.eks. kan minstrantene (og folket) komme med en ekstra syndsbekjennlse rett før kommunion (som man fortsatt gjør i tradisjonalistmiljøene, men det er ikke med i 1962-messen) eller er det nok at de sammen med presten sier Non sum dignus … før kommunion. Jeg har ikke med denne ekstra syndsbekjennelsen – og tror at den ofte ikke er med når TLM feires i vanlig menighetssammenheng.

Jeg feirer den gamle messen ca to ganger hver uke nå, og den blir overraskende raskt helt naturlig. Det er fint å kunne feire messen slik den latinske kirken gjorde i godt over 1000 år, og – siden jeg aldri opplevde den gamle messen tidligere – det er svært lærerikt.

De siste par dagene har jeg fått flere (positive) reaksjoner fra flere personer i vår menighet, folk som har lest om messen vi feiret sist søndag og sett bildene. Det var en privat messe – men flere menensker har lagt merke til den enn jeg hadde regna med – og slike messer vil jeg feire ca to ganger pr uke framover. At messene er private vil si at de ikke blir kunngjort offisielt i menigheten, men det er ikke forbudt for folk å komme. De som bor i Stavangerområdet må gjerne ta kontakt med meg for å få informasjon om tidspunkt for de neste messene.

Jeg tenker på å skrive litt om min egen erfaring og reaksjoner når jeg nå har begynt å feire den gamle messen – som ble feiret i rundt 1500 år, men fraværende de siste 40. Forhåpentligvis vil det ikke ta så langt tid før jeg klarer å sette mine tanker på papiret/skjermen.

Det forunderer meg litt at mennesker som aldri har opplevd den tradisjonelle latinske messen, og heller ikke har lest noe særlig om den, likevel trekkes mot den. Kanksje noen kan skrive et lite “vitnebyrd” og forklare hvorfor de finner en såpass vanskelig tilgjengelig liturgi så tiltrekkende.

Gå hit for å se flere bilder fra min første tradisjonelle latinske messe 9/12.

Messen ble feiret i et enkelt kapell, så bildene er ikke flotte i “vanlig” forstand. Samtidig må jeg si at da jeg overvar/ assisterte ved min første tradisjonelle latinske messe i august i år – SE HER – i samme kapell her i Stavanger – var det faktisk den ytre enkeltheten i feiringa som apellerte til meg. Den indre enkeltheten og inderligheten ved Father Durhams feiring den gangen gjorde større inntrykk på meg enn ytre prakt ville ha gjort.

Vi gjennomførte som planlagt vår “TLM-helg” i Stavanger. Trond kom tilreisende for å øve med mine to lokale ministranter, mesteparten av lørdagen og deler av søndagen gikk med til øvelse, og så feiret vi messen for 2. søndag i advent etter gammel form kl 19 søndag kveld – se bilde. Jeg kommer tilbake med flere bilder og kommentarer etter hvert.

27. november ble den første tradisjonelle latinske messe feiret av en biskop i Westminster Cathedral siden 1969. Det var biskop John Arnold, assisterende biskop i Westminster (London), som feiret denne messen på forespørsel fra kardinal Cormac Murphy-O’Connor. Informasjonen har jeg funnet på The New Liturgical Movement, og der leser vi bl.a.:

A large congregation of over 700 heard the men of the Cathedral Choir sing traditional plainchant. The bishop also preached. His theme was preparation for death as an access into new life in the knowledge that “Jesus died and rose from the dead in order to complete His plan of redemption for all.” At Requiem Masses Catholics have the privilege of offering prayers for the dead and the chance of imitating in this life the goodness which many of those who have gone before us embodied. Death is a sign of hope that one day we might enjoy “eternal life in the presence of a God who loves us more than we could dare to imagine.” ...

John Medlin, General Manager of the Latin Mass Society, said: “The LMS is grateful to Cardinal Cormac and to Bishop John for their pastoral charity towards those many Catholics attached to the Traditional Roman Rite. We are also very grateful to Mgr Mark Langham, the Cathedral Administrator, for making us welcome in the cathedral. We look forward to celebrations of the Extraordinary Form in many more of our cathedrals throughout England and Wales.”

Kommende søndag skal jeg feire min første tradisjonelle latinske messe – privat, med en liten gruppe ministranter og interesserte. Jeg har kommet til slutten av min forberedelsesperiode, og har lært mye. Mitt inntrykk nå er at den nye og den gamle messen egentlig ikke er så forskjellige, men siden vi som feirer den nye messen, aldri har lært noe av det gamle liturgiske tradisjonen, gjør vi ofte ting feil. For selv om man feirer messen vendt mot folket, skal presten i svært liten grad se på folket – men det gjør mange prester likevel. Pave Benedikt har prøvd å løse dette problemet (på en nokså forsiktig måte) ved å sette et stort krusifiks på alteret rett foran presten, slik at han får tydeligere fokus på Kristus.

Jeg kommer tilbake med bilder og flere inntrykk fra den gamle messen om ikke lenge, men nå vil jeg peke på at en tradisjonell latinske messe også ble feiret i en forstad til Berlin nylig (førtse offentlige TLM siden 1969. Se bildet under og en interessant beskrivelse av hva som skjedde – fra Rorate cæli.

Today we had the first usus antiquior Mass in our parish in southwest Berlin (Schlachtensee), Holy Twelve Apostles. We are happy to report that it was a great success.

We had a missa cantata, with the parish’s own schola singing. The Church was built in 1954, thus for ad orientem celebration, but with a freestanding altar. Therefore, there never were any wreckovations, and we only had to carry away the ambo, put the sedilia were they belong, and redecorate the altar for ad orientem with the original Cross and six candlesticks. The altar cards had been given to us by the transitional deacon of our parish, who was obviously very supportive.

We had proceeded as foreseen by Summorum Pontificum. Two other young Catholics from our parish and myself had begun to collect signatures for an usus extraordinarius Mass in our Parish after September 14th. The list lay ready for signature after the Masses of one Sunday, and without being properly announced at all of them (we have a subsidiary priest who is very opposed to the TLM and is more of a “spirit of Vatican II” man), we got 40 signatures from parishioners only.
LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Denne korte videoen fra YahooNews viser (etter 30 skeunder med reklame) at den tradisjonelle latinske messen er mer interessant enn til og med optimistene hadde regnet med. Fra New Jersey i USA.

Etter at jeg i august for alvor begynte å studere den gamle messen – for å lære å bruke den – har jeg i ganske stor grad forandra måten jeg feirer den nye messen. Jeg bruker nå nesten utelukkende den første kanonbønna, jeg har forandra måten jeg holder hendene på under messen og en del andre bevegelser, jeg bruker nå palla på kalken og lokk på ciboriene under messen, jeg prøver å alltid ha en stort krusifiks foran meg på alteret, jeg ser mindre på folk under store deler av messen (bortsett fra under prekenen o.l.) og fokuserer mer på hostien og krusifikset, i det siste har jeg også begynt å holde tommel og pekerfinger sammen etter konsekreringa av kalken, slik prestene alltid gjorde tidligere. Disse forandringene (pluss flere andre) har ført til et større fokus hos meg på det hellige i messen, på Kristi fullkomne offer som jeg her bærer fram, og at jeg er en tjener for Kirken og for folket, og i mindre grad at jeg er en som gjør/presterer noe.

Father Z. tar opp noe av det samme på sin blog i dag, og siterer hvordan noen prester opplever akkurat det samme som meg:

Father J wrote:
“My celebration of the Novus Ordo is now tempered and has been considerably enhanced by what I feel when celebrating the TLM and the “continuity” of the Rite’s seem to make more sense, though I feel I am supplementing from the old when celebrating the new. I know it is wrong to say it, but the Mass feels like The Mass in the extraordinary form and “extraordinary” seems a very fitting way to describe this awe inspiring rite.”

Note here that learning the older form of Mass has changed the way this priest says the Novus Ordo. This is a major reason why Pope Benedict issued Summorum Pontificum, folks. He knew that as the use of the older Mass would spread, those priests would rethink the way they said Mass. They would therefore also rethink who they are. ...

Fr. John Boyle said:
“It is thanks to laity that I now celebrate the Extraordinary Form on a regular basis for those faithful who adhere to it. It has transformed my priesthood and my celebration of the Mass. ... Like others, when celebrating the Novus Ordo facing the people, I do so with a crucifix upstanding on the altar. I am now less conscious of any need to ‘interact’ with the faithful, I choose options less frequently and now adopt the Confiteor and Roman Canon as the default options for the celebration of Mass on all days. All subjectivism is removed. ... In the fixed older usage, such clerical domination is impossible.”

Again, a priest changes how he says the Novus Ordo. Also, note that one cannot be so “clerical” in the negative sense, because the priest is controlled so closely by the older rubrics. That drifts over into the way he says the newer Mass.