En katolsk weblog (gml)

En engelsk katolsk sogneprest skriver i the Catholic Herald om hvordan den gamle messen fungerer i hans menighet – der ca 1/3 av søndagsmessebesøket er i denne messen.

Han sier at det ikke (egentlig) er biskoper som ønsker å bremse bruken av denne messen, men heller en stor prosent av alle katolikker. Han skriver så at hovedpoenget med å feire denne messen er at fokuset er så tydelig på å tilbe Gud, heller enn å underholdes (som man noen ganger ser i den nye messen, heldigvis mest i utlandet). Han gjør det også lettere for folk å bli vant til den gamle messen (etter 40 års fravær) ved å synge noen tradisjonelle salmer på morsmålet hver søndag, og ved alltid å lese tekstene på morsmålet.

Three years ago, in July 2007, the Holy Father published Summorum Pontificum giving parishioners the canonical right to have their parish priest celebrate the Old Form of Mass (the Extraordinary Form) for them alongside the New or Ordinary Form. In places Summorum Pontificum is resisted, and it is important to recognise and address the causes.

Some say the obstruction comes from bishops, but this is unfair. The problem seems to lie within the Church as a whole, being an aversion to formal, God-directed worship in favour of a liturgy that entertains with cheerful hymns, is undemanding to follow and casual in celebration. This aversion harbours resistance not only to Summorum Pontificum but even to the new translation of the New Form. As the end of the three year period of assessment on how the implementation of Summorum Pontificum has gone approaches, I offer a reflection from one of the several parishes which celebrate in the Old Form every Sunday.

In scheduling the Old Form, objections came mainly from those who experienced the heady days of the Church’s surge into change after Vatican Council II and who saw change and informality as the order of the day. It is understandably hard for them to welcome back their heritage when it evokes things considered long gone and appears to undo what was established by priests they have loved. But honesty compels us to acknowledge that we all abandoned things the Council decreed we retain, while loyalty demands we recover them by authentic catechesis on both the Council and the Ordinary Form. ... ...

I fortsettelsen av sist innlegg – uttalelser i boka ‘Jordens salt’ om liturgien – svarer Ratzinger slik på spørsmålet:

SP: ”Ville det være mulig igjen å reaktivere den gamle ritus, for å motvirke denne forflatningen og fjerningen av fortryllelse?”

Svar: Alene ville ikke det være noen løsning. Jeg er riktignok av den mening at man burde være mer storsinnet med den gamle ritus overfor alle dem som ønsker det. Det er ikke mulig å innse hva som skulle være farlig eller uantagelig med det. Et fellesskap som plutselig erklærer at det som hittil hadde vært det helligste og høyeste, nå er strengt forbudt, og som til og med fremstiller lengselen etter det som noe uanstendig, stiller seg selv til hugg. Hva er det i dette fellesskapet man fortsatt kan tro på? Vil det i morgen igjen forby hva det foreskriver i dag? Men en enkel tilbakevenden til det gamle ville, som sagt, ikke være noen løsning. Vår kultur har i de siste 30 år endret seg så radikalt at en liturgi som bare ble feiret på latin, for mange ville være noe fremmed som man ikke kunne akseptere. Hva vi trenger, er en ny liturgisk oppdragelse, og særlig blant prestene. Det må igjen bli klart at liturgivitenskap ikke har til oppgave å frembringe stadig nye modeller, slik det er naturlig for bilindustrien. Den er der for å innføre i festen og feiringen, for å gjøre menneskene modne for mysteriet. Her burde man ikke bare lære av Østkirken, men av religionene i hele verden. De vet alle at liturgi er noe annet enn å finne på tekster og riter, – at den nettopp lever av det som ikke lar seg manipulere. Ungdommen fornemmer dette meget sterkt. Sentra der liturgien blir feiret uten påfunn, men i ærefrykt og storhet, tiltrekker dem, selv om man ikke forstår hvert ord. Vi trenger slike sentra som kan sette et eksempel. Hos oss er toleransen for selv de mest eventyrlige påfunn nesten ubegrenset, mens det nesten ikke eksisterer noen toleranse for den gamle liturgien. Her er man helt sikkert inne på feil vei.

Jeg fikk et spørsmål i dag fra de som organiserer pilegrimsferda til Røldal neste uke, om videoer de kunne se på for å forberede seg til å assistere (delta) i denne messen (som visst mange av dem aldri har opplevd før).

Videone under syns jeg er veldig gode (fra en stille messe, av en italiens prest), og jeg tror knapt jeg har sett på dem selv heller tidligere. Messen er en votivmesse for Det hellige kors, og presten leser også de stille bønnene så pass høyt (og med en god mikrofon) at man kan høre dem, men det kan man vanligvis ikke.

DEL 1: 01 – Praeparatio ad Missam, 02 – Orationes sub infimum gradum altaris, 03 – Pars Didattica.

DEL 2: 04 – Offertorium, 05 – Canon Missae I.

DEL 3: 06 – Canon Missae II.

DEL 4: 07 – Pater Noster, 08 – Communio, 09 – Ablutionis.

DEL 5: 10 – Dimissio, 11 – Ultimum Evangelium.

OPPDATERING:
Nå hører jeg at messen i Røldal skal være en Missa cantata. HER på YouTube kan man se en sunget søndagsmesse – med noen franske særegenheter, som at tekstene leses på fransk samtidig med at presten leser dem på latin.

Søndag feiret Fr. Garrick Huang sin første messe i sin hjemmemenighet i Vancouver, før han skulle reise videre til sitt nye arbeidssted i Ottawa. Les mer om denne messen her.

For en ukes tid siden feiret også en annen FSSP prest, Fr Simon Harkins, sin første messe i domkirken Edinburgh, og det spesielle her var at kardinal Keith Patrick O’Brien deltok, og holdt prekenen, i denne messen – les om det her.

Zenit.org publiserte i går en artikkel som handler om den tradisjonelle latinske messen, og intervjuer en prest som tilhører prestefellesskapet FSSP ... the Priestly Fraternity of St. Peter, a growing community of priests that are devoted to celebrating the extraordinary form of the Mass.

As many religious orders are desperately praying for vocations, this community has young men waiting to get into their seminary program at the Our Lady of Guadalupe Seminary in Denton.

This relatively new society of priests—founded in 1988—has garnered the attention of, not only those who seek to go back to the Latin Mass, but also those who want to share in the beauty, the reverence and the piety of the traditional Latin Mass for the first time.

Presten som intervjues, Father Goodwin, forteller så om hva de gjør, hvordan han ble dradd inn i denne (gamle) formen av messen, og hvordan han syns messen best skal feires:

We are a community completely gathered around the Church’s traditional liturgy. It really is at the heart of our vocation. As to what drew me to the fraternity, it wasn’t my idea; it was God.

I was a member of a large religious community for a number of years when I stumbled upon a church where [the Traditional] Mass was being celebrated. I don’t think I could really say that I knew in a conscious way, but something in me knew that, after this, my life was going to be different.

.......

On Sept. 16, 1991, the Diocese of Portland celebrated its first Traditional Mass in about 20 years. It just went on from there. I was saying the Traditional Mass more and the newer form of the mass, less. After a while, I began to realize that my whole spiritual life as a priest was centered on this Mass. One of the priests of the Fraternity of St. Peter came to do a lecture on the traditional Mass and he [invited me to their] district house in Pennsylvania.

I thought, “If God has led me in this direction, then I should take responsibility for this grace.” Rather than wishing that everything around me would change, I’m the one who has to change. That’s what brought me to the Fraternity of St. Peter and I’ve been here since [1999].

.... The Traditional Mass is a very important element in the re-Christianization of the world because it so clearly and fully embodies the faith of the Church. The whole notion of Christ’s sacrifice is the central point of the Mass.

Of course, the primary objection that’s most often offered to it is “Why would you want to celebrate the Mass in a language that people don’t understand?” But that makes the assumption that the relationship of people to the Holy Sacrifice of the Mass is primarily one of comprehension; that the Mass is a piece of information to be learned and understood.

Today, Mass is most often celebrated in the world where people can see everything that is going on and understand everything that’s said. Can we honestly say that the result of this has deepened their appreciation for what’s going on? When pollsters tell us that 80% of Catholics under the age of 59 have a non-Catholic idea of what the Blessed Sacrament is, the whole communication thing may not be so successful. That should not be the primary goal. The primary goal is the worship of God. ...

Jeg skrev for ikke lenge siden om det gamle ritualet for opptakelse av konvertitter i Kirken – se her. Siden den tid har jeg fått opplysninger som viser at det nok har vært en utvikling i ritualet i løpet av 1900-tallet. En mann som ble opptatt i 1960 sier at han ikek husker det helst slik; bl.a. hadde han bare én fadder, ikke to. En annen person har en kopi av Katolsk bønnebok fra 1933, som har en fyldigere utgave av trosbekjennelsen (se under) og også en interessant innledning til ritalet ved msgr. Kjeldstrup.

Her kan man se kopier av de sju sidene i ritualet:

LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Et nettsted kalt divinumofficium.com har tekster og bønner til messen (og tidebønnene) alle dager i året – i messens tradisjonelle latinske form. Skriv inn datoen du ønsker, velg Sancta Missa (og om du vil ha rubrikkene med), og så kommer absolutt hele messen opp.

I dag feirer man i TLM minnedag for den hellige Venantius, og da kan vi bl.a. lese følgende inngangsvers:

Protexísti me, Deus, a convéntu malignántium, allelúja: a multitúdine operántium iniquitátem, allelúja, allelúja. (Ps. 63:2)
Exáudi, Deus, oratiónem meam, cum déprecor: a timóre inimíci éripe ánimam meam.
Glória Patri, et Fílio, et Spirítui Sancto. Sicut erat in princípio, et nunc, et semper, et in saecula saeculórum. Amen
Protexísti me, Deus, a convéntu malignántium, allelúja: a multitúdine operántium iniquitátem, allelúja, allelúja.

En nyordinert katolsk prest i Windsor Canada, Fr. Patrick Beneteau, feiret nylig sin første missa solemnis (TLM) – bare noen få dager etter sin aller første messe (som jeg regner med var novus ordo). Han ser tydelig rikdommen i begge formene av den latinske messen, og det er interessant å lese hans refleksjoner etter denne første missa solemnis:

The entire experience of preparing to celebrate the Extraordinary form of the Roman Rite has been an enriching one. In my second year of seminary I read Cardinal Ratzinger’s, “Spirit of the Liturgy,” and some of Louis Bouyer’s works on liturgy. I realized that, in many respects, the Liturgical Movement was still in need of being actually implemented and taught. Thus began my keen interest in the traditional celebrations of the Church’s liturgy in both forms of the Roman rite.

In celebrating this past Sunday’s Solemn High Mass, I was struck with how Christ-centered the entire Mass was. Every gesture, chant, rubric and prayer offered by either myself, the deacon, or subdeacon, focused my attention constantly on the fact that this sacrifice was being offered to the Father, through Christ’s sacred action, not my own – and this was very liberating. The ad orientem direction of liturgical prayer emphasizes this fact so clearly.

The second thing which struck me, out of the whole experience, was how incarnational the whole celebration of a Solemn Mass is. It counters so much of the hyper-cerebral tendencies that are current in today’s society at large; that we have to know and understand everything in its completeness. The Solemn Mass strikes all of the human senses and helps us to learn and to enter into relationship with God and others.

Although, somewhat nervous at the beginning of the Mass, I quickly felt entirely drawn into the great mystery of God, and felt as though I belonged to something so much greater than what was even occurring at Assumption Church. I felt the sense of the Church universal.

Learning both forms of the Roman Rite, as a transitional deacon, and now as a newly ordained priest, has, as Benedict XVI said in Summorum Pontificum, been a mutually enriching experience. What I have learned in the Extraordinary Form has assisted me in my celebrations of the Ordinary Form, ensuring that the focus is on Christ, and that I allow the liturgy to speak for itself, employing all of its incarnational power. What I have learned in the Ordinary Form has also helped me in my preparations for celebrating the Extraordinary Form as well—especially in my preaching as I attempt to always preach from the liturgy that is being celebrated, with its readings, its collects and its rich treasury of prayers.

Fra TLM-bloggen, der det også er flere bilder.

Før en reqiemmesse i dag (der familien har ønsket at messen feires på latin, novus ordo, med tekster, preken etc på norsk), har jeg også sett litt på den høytidelige avslutningen av begravelsesmessen etter gammel ordning. Denen avslutning brukes jo også i vår tid, selvsagt, og er det som skiller en katolsk begravelse tydeligst fra en protestantisk. Det gamle ritualet for denne for denne avslutningen/absolusjon ved båren er noe fyldigere enn det vi har i dag, og er slik (på norsk):

———————————

Denne første bønnen (Non intres) bes bare når den dødes legeme er til stede.

Presten ber:
Herre, gå ikke til doms med din tjener; for ikke noe menneske kan stå som rettferdig overfor deg om det ikke får din forlatelse for alle sine synder. Derfor ber vi: La ikke ditt dommerord slå ned den som kristentroens sanne forbønn taler for hos deg, men la din nåde komme ham (henne) til hjelp og la ham (henne) bli verdig til å slippe fra hevnens dom, siden han (hun) i livet var preget med den hellige Treenighets segl. Du som lever og styrer fra evighet til evighet.
F.: Amen.

Deretter synges Responsorium.

Fri meg, Herre, fra den evige død på den forferdelige dag når himmel og jord skal rystes: + Når du kommer for å dømme verden med ild. V. Jeg frykter og skjelver mens jeg venter på dommen og den kommende vrede. Når himmel og jord skal rystes. V. Hin dag, vredens dag, jammerens og nødens dag, den store og bittert kvidefulle dag. +. Når du kommer for å dømme verden med ild. +. Herre, gi dem den evige hvile, og la det evige lys lyse for dem. Fri meg, Herre, til V.

Mot slutten av responsoriet tar presten røkelse, som han velsigner.

Pr.: Herre, miskunn deg!
F.: Kristus, miskunn deg!
Pr.: Herre, miskunn deg!

Pr.. Fader vår / Paternoster (stille).

Presten signer båren med vievann og røkelse; så ber han:

Pr.. Og led oss ikke inn i fristelse.
F.: Men frels oss fra det onde.
Pr.: Fra dødsrikets makt.
F.: Frels, Herre, hans/hennes sjel (deres sjeler).
Pr. Han/hun (de) hvile i fred.
F.: Amen.
Pr.: Herre, hør min bønn.
F.: Og la mitt rop nå fram til deg.
Pr.: Herren være med dere.
F.: Og med din ånd.

Pr.: La oss be:
Vi ber deg, Herre, fri din tjeners/tjenerinnes sjel (tjeneres og tjenerinners sjeler) fra alle misgjerningers bånd, så han /hun (de) i oppstandelsens herlighet kan leve et nytt liv i samfunn med dine hellige og utvalgte. Ved Kristus vår Herre
F.: Amen.

Istedenfor ovenstående kan presten be kirkebønnen fra messen el. en annen passende bønn. Er båren til stede, blir denne bønnen bedt:

La oss be.
Gud, det er eget for deg å miskunne deg og skåne. Ydmykt trygler vi deg for din tjener/tjenerinne N.’s sjel, som du i dag har kalt hjem fra verden. Gi den ikke over i fiendens hender, glem den ikke i evighet, men la dine hellige engler ta imot den og føre den til Paradisets fedreland. La den ikke lide dødsrikets straff, men eie de evige gleder; for den har håpet og trodd på deg. Ved Kristus, vår Herre.
F.: Amen.

Presten gjør korstegnet over båren og sier:

Pr.: Herre, gi ham/henne (dem) den evige hvile.
Sv.: Og la det evige lys lyse for ham/henne (dem).
Pr.: Han/hun (de) hvile fred.
Sv.: Amen.

Presten ber:
Pr.: Hans/hennes sjel (deres sjeler) og alle avdøde kristnes sjeler hvile ved Guds miskunn i fred.
Sv.: Amen

———Så følger også noe mer, som jeg ikke tar med i denne omgang———-

På tilbakeveien til sakristiet eller på vei til graven ber presten skiftevis med sitt følge:

.....

.....

The Canons Regular of St. John Cantius (i Chicago) er en gruppe prester som feirer både den gamle og den nye katolske messen. Jeg har stor respekt for dem, og syns at de med på å berike vår Kirke. De er ikke negative eller ekstreme på noen måte (så langt jeg kjenner dem), men de arbeider for å gjøre Kirken og liturgien rikere på en konstruktiv og positiv måte. Med den bakgrunnen vil jeg gjerne bringe videre følgende nyhet:

The Canons Regular of St. John Cantius (Archdiocese of Chicago) are leading a pilgrimage in September, 2010 to Fatima, Portugal to help achieve the restoration off the Traditional Latin Mass to the Sanctuary of Our Lady of Fatima.

Included in this pilgrimage to the Fatima apparition sites will be a liturgical conference in Fatima providing clergy and laity with lectures on the history, spirituality, and mystical theology of the Classical Roman Rite.

On September 10 the Canons will celebrate a Solemn High Latin Mass (1962 Missale Romanum) at the High Altar of Fatima’s Basilica. This will be the first time in some 45 years that the High Altar has been used to celebrate the Traditional Mass.

Under kan man se to videoer fra en messe sist uke, på festen for den hellige Katarina av Siena – som jeg fant på dette nettstedet. Det er som man vel forstår en tradisjonell latinsk messe, men første del av første video er prefasjonen, som ikke skiller seg noe fra den moderne messen. Men når koret så synger Sanctus (av Byrd), leser presten, diakonen og subdiakonen Sanctus stille (på mye kortere tid), subdiakonen går så ned trappen mens presten begynner på canon. Koret synger videre mens presten sier canon stille, helt fram til konsekrasjonen (om musikken varer så lenge), men ikke lenger.

I polyfone messer (der Sanctus kan ta ganske lang tid), har man ikke sunget mer enn første del av Sancutus før man stopper til konsekrasjonen. Etter konsekrasjonen synger man så andre del av Sanctus, dvs. Benedictus – se på videoen under.

Når Benedictus er ferdig sunget er det oftest helt stille under resten av canon – men det er mulig med svært stille og meditativ orgelmusikk. (Jeg tenker litt ekstra på hvordan messen synges fordi jeg skal ha en missa cantata om et par dager. Vi har også fått tak i en bok som beskriver hva organist, kor og prest skal gjøre når den tradisjonelle latinske messen synges.)

Sist søndag, 2. mai, feiret kardinal Carlo Caffarra, erkebiskop i Bologna, en tradisjonell latinsk messe i sin egen by, i kirken S. Maria della Pietà. Det er så vidt jeg forstår første gang en ‘normal’ erkebiskop i Italia feirer den gamle messen offentlig – men tidligere har flere erkebiskoper og kardinaler som arbeider i Vaikanet gjort det. Et eksempel til etterfølgelse får man håpe:

Fr. Dominic Holtz, OP, fra USA forteller på sin blog om erfaringene med å feire en offentlig TLM (missa cantata) for første gang – og han beskriver opplevelsen svært positivt.

Først skriver han at forberedelsesbønnene før presten går opp til alteret var virkningsfulle:
From the outset, I was impressed existentially by what I already grasped notionally, namely how spiritually useful the whole “fore-Mass” was, and most especially, the prayers at the foot of the altar. There was, once the servers and I began, a real spiritual calm, as well as a clear sense of the seriousness of what I was about to do when I finally approached the altar. To be sure, the vesting prayers and my own other recollections before Mass, which I would do anyway, were important, but this splendid antiphony between me and the servers, the mutual (not merely communal) confession of sins, the at once sobering and yet hopeful words of the Aufer a nobis and Oramus te, all the while not needing to worry whether I was “holding up” the celebration of the Mass, gave me a sense of purpose and intention from the start unlike I have had often before at Mass. ...

Deretter skriver han at første del av messen, en sunget messe, egentlig er en sammenhengende sang- og lovprisningsdel:
At the same time (this was a Missa cantata) I found real solace in the quiet recitation waiting on the choir to complete its Kyrie and Gloria. It was a kind of waiting that at one and the same time afforded my a space for private, recollected prayer and kept me attentive of my role as servant to the rite. As crucial as my role was, it was not “my” time to direct the action, but my time to wait.

I should mention here that the distinction of the whole Mass of the Catechumens as more vocal, more choral, more audible, if you well, also became experientially apparent, however I already knew it conceptually. What I, and the whole congregation, experienced from the beginning of the Introit through the conclusion of the Gospel was an extended and continuous act of praise and proclamation. ...

Ved nattverdens kanonbønn, derimot, innledes en dramatisk forandring, en svært talende stillhet:
I was most profoundly affected by the silent celebration of the Canon. There was an intensity, a presence, an abundance of content in that silence unlike any I have experienced before. Perhaps it was due in part to the contrast of the nearly continuous and sublime music I had heard up to and including the Sanctus. All the same, when the final Hosanna in excelsis came to an end and all that could be heard was the silence of my prayer … It is an experience quite difficult to put into words, and all the more so were I to try to evoke what it meant to say the words of consecration without trying to communicate them meaningfully and vocally to a disparate gathering of the faithful, but to say them under the veil of silence so that they might be what they are in plain and profound simplicity … I can only note here that it was transformative, or better, I hope it will be.

As I said above, I was also struck by the relative increase of silence in the Mass of the Faithful, the several, indeed frequent “interruptions” when nothing is heard. Even so, these were not mere pauses, nor simply my “finishing up” prayers that were too long for the music to cover. They were filled, meaningful silences, and they directed me at least, and I hope the faithful, to Communion in a way the ordinary form does not. ...

Father Z. kommenterer også dette.

Jeg skrev for noen dager siden om den tradisjonelle latinske pontifikalmessen som ble feiret av biskop Slattery i USAs største katolske kirke. Forhåpentligvis vil denne typen liturgier også komme til vår del av verden om ikek lenge. Her er noen få reaksjon fra folk som var der:

It was the first Pontifical Mass I have ever attended and it was absolutely magnificent! I am profoundly grateful to all who made possible that glorious celebration of the Mass! What we were unable to see at the Mass was the actual vesting of the celebrant after the procession in the cappa magna. ...

I live in the DC area and have attended many Masses at the Shrine. Not long after Summorum Pontificum was issued, I visited the office of the rector, and also approached staff at a Shrine information table, regarding the possibility of celebrating any Extraordinary Form Masses, perhaps at least in the Crypt Church. I was assured that it was highly unlikely that any such Masses would ever be celebrated at the Shrine. My thought at that time was that they had vastly underestimated the desire for the “old Mass.” I think that is essentially what was demonstrated at the Saturday Mass. There is a strong desire for it, but more importantly, not only among “nostalgic, older” Catholics (like me). There were many, many young people, and families with young children, and many young women and girls with mantillas and chapel veils. ... ...
—————-

I attended the mass on Saturday with my wife. We’re new Catholics, and attend a parish in Northern Virginia. We’ve been to three masses (one high) in the extraordinary form before Saturday. Granted, we were seated near the very back, so it was somewhat difficult to see the front of the church. I’d like to share two impressions with you.

First, the homily was stunning. It was the first time I had heard/seen a homily delivered from a chair, and I think that the bishop’s position (and the position of those scattered around him) heightened the majestic feeling of the whole thing. For whatever reason, it struck me that I was indeed listening to a successor of the apostles who passed on the faith, once delivered.

Second, it occurred to me that what was going on at the altar was very important. Granted, I believe this on a theological level at any mass, but I really believed it in a different way on Saturday. It was somehow easier to understand that I was truly observing a very sacred mystery. ...
—————-

... I brought a co-worker of mine who is a very traditionalist Russian Orthodox (outside of Russia). He is quite anti-Catholic, even for an Orthodox. He thinks the Latin Patriarchy is in schism from Orthodoxy, and in heresy due to filioque.

Anyway, he had never been to a TLM before. He was awestruck with it. He noticed how similar the basic order and some details were to the Divine Liturgy. He gathered a new respect for the Latin Rite and the Catholic Church he never had before. He even got respect for our ability to kneel (he is wont to brag about his ability to stand for long periods). This was truly ecumenism at work, all because our Catholic identity was strengthened. ...

Les mange flere kommentarer hos Father Z. – Og HER skal det selges en DVD fra messen.

Jeg skrev litt for et par dager siden om den tradisjonelle latiske pontfikalmessen som ble feiret i Washingtoon DC på femårsdagen for pave Benedikts innsettelse som pave. Jeg vil gjerne uttrykke at jeg selv liker høytidelige messer – og en varierende grad av høytidlighet, hverdag og fest er jo forskjellige – og jeg observerer også at den tradisjonelle latinske messen har en enda større variasjonsbredde i så henseende enn den nye messen. Men en prest i Seattle likte messen dårlig, og skriver på sin blog:

I watched the first part of the old Latin Mass (the Extraordinary Form) celebrated recently at the National Shrine of the Immaculate Conception. Lots of old fashioned vestments, the bishop wearing gloves, men with all sorts of capes and veils. But vesture is only one of the negatives so apparent in the old Latin Mass. I am familiar with this form of the Mass from seminary days in the sixties, but now the rite does appear to be a museum liturgy, a ritual of mystification rather than mystery.

I must be honest in saying that I find this rite offensive by todays’s liturgical standards. It isn’t just the endless bows, nods and genuflections, nor even the silly dancing birettas. Nor is it the bishop preaching, surrounded by vested ministers sitting undecorously on the steps, as if the basilica has run short of seating for ministers of the Mass. And to whom, exactly, are the readers proclaiming the scriptures? If it’s to the people, then this critical proclamation is in an unintelligible language. If to God, well, God already knows the readings.

I find it offensive that anyone would foster the return of a rite that is immune from the fundamental principles of good liturgy annunciated by the formal teaching of Vatican II. Why would anyone return to a rite that virtually ignores the Hebrew Bible on Sundays and feasts, that requires no homily on the scriptures, that strictly exculdes any lay ministers? The Church teaches that full participation is required by all, that our rites should be simple, short, clear, and unencumbered by useless repitions. Our rites should be within the people’s power of comprehension, and not require much explanation. The old Latin rite ignores all these fundamental principles. It is a rite that cries out for reform, just as it was crying out the day before Vatican II began.

Father Z er ikke nådig mot denne kritikken. Les det han skriver HER – samt alle (over 100) kommentarer til hans innlegg, hvis du har tid.

I Tyskland er det nylig foetatt en undersøkelse blant katolikker (2611 personer over 18 år er spurt – dessverre er det bare 10% av disse som går i messen hver uke eller hver måned) hva de syns om den tradisjonelle latiske messen, og de viser seg å være svært positive.

Et av spørsmålene de har fått er:
Dersom messen blir feiret på latin, med gregoriansk sang og i sin ekstraordinære form i DIN menighet, uten å skyve bort den ordinære messen feiret på tysk, ville du delta?

Katolikker som går i messen ukentlig eller månedlig svarer:

• 25% at de vil delta hver uke
• 19% en gang i måneden
• 9% på store helligdager
• 40% av og til
• 7% aldri

Fra Rorate cæli - og under er flere av spørsmålene gjengitt:

Here are the poll’s results. We are glad to offer them to the Holy Father to symbolically mark the fifth anniversary of his election to the Holy See.

Question # 1: Do you attend Mass?

Weekly: 5.9%
Monthly: 4.1%
On Holy Days: 18.9%
Occasionally (e.g. for weddings): 42.3%
Never: 28.8%

Question # 2: In July 2007, Pope Benedict XVI restated that the Mass could be celebrated both in its modern, “ordinary,” or “Paul VI” form—i.e. in German, with the priest facing the faithful, communion received standing—and in its traditional, “extraordinary,” or “John XXIII” form—i.e. in Latin and Gregorian chant, with the priest turned towards the altar, communion received kneeling. Were you aware of this?

Yes: 43.1%
No: 56.9%

Question # 3: Would you consider it normal or abnormal for both liturgical forms to be regularly celebrated in YOUR parish?

Normal: 50.6 %
Abnormal: 24.5 %
No opinion: 24.9 %

Question # 4: If Mass were celebrated with Latin and Gregorian chant in its extraordinary form in YOUR parish, without taking the place of the ordinary one in German, would you attend it?

Answers from those who practice regularly (weekly and monthy)
25% would attend weekly
19% once a month
9% for Holy Days
40% occasionally
7% never

Hør gjerne dette interessante intervjuet med to medlemmer av FSSP, som forteller hvordan dette prestebroderskapet ble stifta i 1988: Etter bruddet mellom Kirken og SSPX, gikk flere tidligere medlemmer av SSPX til Vatikanet om ba om hjelp til å fortsette sitt arbeid i full enhet med Kirken, og de fikk hjelp ganske fort, først og fremst av kardinal Ratzinger. Intervjuet handler også mye om hvordan man egentlig skal forstå den gamle messen.

Fra Polen er det skrevet et spørsmål til Vatikanets kommisjon “Ecclesia Dei” om sognepresten på eget initiativ kan velge å feire den tradisjonelle latinske messen i sin menighet (uten at han direkte har fått en forespørsel fra ei gruppe troende), og om det vil være mulig å bytte ut en søndagsmesse i messens nye form med en TLM. Svaret er ja på begge disse spørsmålene:

.... ....
2. Can the holy Mass in the extraordinary form be scheduled for the hour when until now holy Mass was celebrated in the ordinary form? ...

3. Can a pastor or another priest celebrate publicly of his own accord the extraordinary form – apart from the usual regular use of the new form – “so that all faithful – both young and old – become familiar with the older rite and can benefit from its appreciable beauty and transcendence”? ... ..

Answer from “Ecclesia Dei”:
ad 2 and ad 3: The question is left to the prudent judgment of the parish priest [pastor, parochus] it being understood that the stable group of faithful have the right to assist at the celebration of Mass in the Extraordinary Form.

Les gjerne mer om dette her og her.

Men husk at pave Benedikts motu proprio om den gamle messen også sier at det bare kan feires én søndagsmesse i den ekstraordinære form i en menighet hver søndag, mens i messens ordinære form feires man så mange søndagsmesser som nødvendig. TLM er messens ekstraordinære form – og den må gjerne brukes – den skal på ingen måte erstatte den nye messen.

Jeg syns at det er litt trist at her på bloggen (og også mange andre steder) blir debatten nokså polarisert, både når vi diskuterer liturgi og flere andre emner. Men det blir ofte mer fruktbare samtaler når man forstår hverandre bedre. Jeg har også blitt spurt av noen som misliker bloggen min, hva jeg egentlig ønsker med den. Det er det ikke så lett å svare på fullt ut, men når det gjelder Kirkens liturgi ønsker jeg først og fremst at den kan feires best mulig, og jeg tror at vi oppnår det best ved å berikes av elementer fra både den gamle og den nye messen.

I min lange liste med liturgibøker har jeg nå begynt på Laurence Paul Hemmnings “Worship as a revelation”. Boka er ganske filosofisk og teoretisk, og jeg har ikke kommet så veldig langt i den, men mot slutten skriver Hemming noe (og siterer kardinal Ratzinger) som kan hjelpe oss til å legge vekt på både det gamle og det nye, når vi kontinuerlig skal arbeide med liturgien:

I have already remarked on Benedict XVI’s characterization of the need for a ‘hermeneutic of continuityin interpreting the postconciliar period of the Church’s life. He has extended this interpretative key to the liturgy itself, by saying that ‘the changes which the Council called for need to be understood within the overall unity of the historical development of the rite itself, without the introduction of artificial discontinuities’, adding in a note: ‘I am referring here to the need for a hermeneutic of continuity also with regard to the correct interpretation of the liturgical development which followed the Second Vatican Council. ... ...

In 1996, Joseph Cardinal Ratzinger gave a protracted interview to the German journalist Peter Seewald about the state and present situation of the Church. He spoke once again of his disappointment with liturgical developments in the postconciliar period, speaking of how the liturgy has been ‘flattened’ and evacuated of mystery. Seewald put the following question: ‘wouldn’t it be conceivable to reactivate the old rite in order to work against this levelling and demystification?’ The future pope’s response is a clear indication that there are no short-cuts, no easy solutions to the present situation with respect to the sacred liturgy. Ratzinger replied:

That alone would not be a solution. I am of the opinion, to be sure, that the old rite should be granted much more generously to all those who desire it. It is impossible to see what could be dangerous or unacceptable about that. A community is calling its very being into question when it suddenly declares that what until now was its holiest and highest possession is strictly forbidden and when it makes the longing for it seem downright indecent. Can it be trusted anymore about anything else? Won’t it proscribe again tomorrow what it prescribes today?

But a simple return to the old way would not, as I have said, be a solution. Our culture has changed so radically in the last thirty years that a liturgy celebrated exclusively in Latin would bring with it an experience of foreignness that many could not cope with. What we need is a new liturgical education, especially of priests. It must once again become clear that liturgical scholarship doesn’t exist in order to produce constantly new models, though that may be all right for the car manufacturing industry. It exists in order to introduce us into feast and celebration, to make man capable of the mystery. Here we ought to learn not just from the Eastern Church but from all the religions of the world, which all know that liturgy is something other than the invention of texts and rites, that it lives precisely from what is beyond manipulation. Young people have a very strong sense of this. Centres in which the liturgy is celebrated reverently and nobly without nonsense attract, even if one doesn’t understand every word. We need such centres to set an example. Unfortunately, in Germany tolerance for bizarre tinkering is almost unlimited, whereas tolerance for the old liturgy is practically nonexistent. We are surely on the wrong path in that regard.

Slik kan vi lese på paxbook.com – som jeg forstår er Vatikanets eget forlag – se også prisen:

MISSALE ROMANUM

Ex Decreto SS. Concilii Tridentini Restitutum Summorum Pontificum Cura Recognitum

Messale Romano in latino approvato da Giovanni XXIII, 2010, Libreria Editrice Vaticana. Pp. 1096. Language: Latin

ISBN-13: 978-88-209-8357-4

Price: US$ 334.00

Father Z har bedt folk skrive inn til ham (og gjerne legge litt arbeid i det de skriver, og si hvor gamle de er) og fortelle om hvordan de vurderer den tradisjonelle latinske messen i forhold til den moderne. Disse brevene kan leses HER, HER og HER – til sammen ca 75 stk, mest fra nokså unge mennesker.

Det virker som Father Z her har klart å få en hel del ferske inntrykk publisert, for dette er ikke typiske blogkommentarer. Dessuten virker det som brevene i hovedsak støtter den nye messen feiret på en verdig måte; absolutt versus Deum og gjerne med mye latin. Men i USA feires få messer særlig verdig (det er en alvorlig påstand, men det er faktisk mitt inntrykk), så ofte vil den tradisjonelle messen være folks førstevalg. Under tar jeg meg noen få utdrag, som jeg selv syns er representative:

I have attended a number of “old Masses” since then (from Low to Solemn High) and have always enjoyed the experience, especially when the music is well done and the parts of the Mass are in Gregorian Chant. As for which Mass I prefer, I suppose, if I had to make a choice, I would prefer the Novus Ordo ad orientem in Latin (with the readings and Prayers of the Faithful in the vernacular) over Mass in the Extraordinary Form, probably because it is the form I am more familiar with. .... ....

I have come to find that I prefer the Ordinary Form of Mass, when done reverently and carefully, to an equally well done Extraordinary Form Mass. That said, I am glad to have the EF Mass around and available. .... ....

At first, it t took about a month or two to get used to it because it seemed so strange and different to me. But little by little I came to love it very much. I like that the priest is leading us, facing God, at the head of the congregation and not looking at us. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

I går hadde jeg min andre barnedåp etter det tradisjonelle latinske ritualet. Det skiller seg (bortsett fra språket) fra det nye ritualet mest ved den lange forberedelsen – svært mange bønner og flere eksorsismer – før dåpen. Etter dåpen er det så tre ting som skjer (som i dag – salving med hellig krisma, det hvite dåpskledet/-kjolen og dåpslyset), og så avsluttes seremonien ganske raskt, i det presten sier: N. Vade in pace, et Dóminus sit tecum.

Under har jeg tatt med trosbekjennelsen, selve dåpen, og salvingen med hellig krisma – hele ritualet kan leses på latin og norsk HER.

N. Credis in Deum Patrem omnipoténtem, Creatórem cæli et terræ?
R. Credo.
Credis in Jesum Christum, Fílium ejus únicum, Dóminum nostrum, natum, et passum?
R. Credo.
Credis et in Spíritum Sanctum, sanctam Ecclésiam cathólicam, Sanctórum communiónem, remissiónem
peccatórum, carnis resurrectiónem, et vitam ætérnam?
R. Credo.
N. Vis baptizári?
Respondet patrinus: Volo.

N. Ego te baptízo in nómine Pa + tris, (fundit primo) et Fí + lii, (fundit secundo) et Spíritus + Sancti (fundit tertio).

Deus omnípotens, Pater Dómini nostri Jesu Christi, qui te regenerávit ex aqua et Spíritu Sancto, quique dedit tibi remissiónem ómnium peccatórum (hic inungit), ipse te líniat + Chrísmate salútis in eódem Christo Jesu Dómino nostro in vitam ætérnam. R. Amen.

Slik (litt upresis overskrift, siden den nye messen også kan feires på latin når som helst og hvor som helst) skriver det danske Kristeligt Dagblad om den tradisjonelle latinske pontifikalmessen i København i forgårs. De skriver bl.a.:

... der er i den katolske kirke en stigende interesse for den traditionelle form af messen. Nu imødekommer den katolske biskop i Danmark, Czeslaw Kozon, ønsket om en sådan messe fejret af ham, så der i al sin pomp og pragt bliver tale om en såkaldt pontifikalmesse efter den ekstraordinære ritus.

– Det er bare én måde at fejre messen på, og så var det jo fair nok at imødekomme ønsket, ikke mindst efter pave Benedikts udvidelse af tilladelsen til at fejre denne form for messe, siger biskoppen med henvisning til en pavelig beslutning i 2007, der gjorde, at præster ikke længere skulle spørge deres biskop om lov til at fejre den traditionelle messe. ... ...

– Et overordnet træk er, at messen efter den ekstraordinære ritus ikke inddrager menigheden i samme grad som den nye form, forklarer biskop Czeslaw Kozon og understreger, at langt de fleste gudstjenester fortsat vil blive fejret efter den nye ritus.

Biskoppen understreger, at det ikke er latinen, der adskiller messeformerne. Messen efter den ekstraordinære ritus fejres kun på latin, men messen efter den nye form kan også fejres på latin. De afgørende forskelle ligger altså mere i ritualerne, som er mere komplicerede og mangfoldige efter den gamle form.

– Det er dog ikke kun et spørgsmål om at forstå messen rent sprogligt og intellektuelt, men også et spørgsmål om, hvorvidt folk i øvrigt føler sig hjemme i den type messe. Også uden sproglig indsigt kan man godt vide, hvad messen drejer sig om, siger han.

Jacob Schwartz er kontaktperson for Sankt Karl Borromæusgruppen … (og sier):

– Det er lidt som med mælk, hvor man ikke kan forklare, hvorfor nogle bedre kan lide let- end sødmælk. Men den gamle form er mere teocentrisk, da præsten træder mere i baggrunden, når han vender ryggen til menigheden eller vender sig mod Gud, om man vil, forklarer han … ... LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Sist søndag feiret Københavns biskop Kozon pontifikal høymesse etter messens gamle form i sin egen domkirke – og jeg vet ikke om at noen andre slike messer er blitt feiret i Norden siden liturgireformen i 1969. Det ligger svært mye arbeid bak en slik feiring – spesielt siden nesten ingen av de medvirkende hadde gjort det før, og måtte lære seg ritualene, få tak i utstyr osv. Vi må være takknemlige overfor biskop Kozon som tok på seg dette, og som slik går foran med et godt eksempel. Så langt har jeg bare lest om messen på NLM-bloggen – se her. Bildene under er også hentet derfra.

OPPDATERING:
Her omtales messen på dansk.

I messen jeg feirer i kveld, som er epifanimessen uten Credo, er det lagt til ekstra bønner for presten selv, siden det er mitt prestejubileum. Disse bønnene lyder slik:

Kirkebønn.
Allmektige og miskunnelige Gud, akt nådig på mine ydmyke bønner, og gjør meg, din tjener – som du har satt til forvalter av de himmelske mysterier uten mine fortjenester, men bare etter din umåtelige nådes gavmildhet – til en verdig tjener ved dine alter, så det min røst bærer fram, må få kraft ved din vigslende nåde. Ved vår Herre … ...

Stille bønn.
Herre, ta ved kraften i dette sakrament alle pletter av synd bort fra meg, og gi at din nåde må gjøre meg verdig til den embetstjeneste som er lagt på meg. Ved vår Herre … ...

Bønn etter kommunion.
Allmektige evige Gud, du som har villet at jeg, synder, skulle kalles til å stå ved ditt hellige alter og prise makten i ditt hellige navn; gi meg ved dette sakraments mysterium nådig tilgivelse for mine synder, så jeg kan tjene din majestet verdig. Ved vår Herre … …

(Jeg må nok si at vektlegginga på våre synder, og behovet for Herrens tilgivelse, er noe av det jeg setter ekstra stor pris på i vår tradisjon før 1965. Dessverre ble for mye av dette tatt bort under liturgirevisjonen – etter min mening.)

Vår organist, Sara, synger proprieleddene i denne messen, vi synger alle messe 8, og jeg skal etter beste evne synge messens bønner og tekster – men det er min aller første missa cantata, så jeg er noe usikker på hvordan det vil gå. Programmet for messen kan leses HER (stor pdf-fil) – sammen med det faste oppsettet for en tradisjonell latinsk messe, om man også trenger det..

Jeg har i dag gjort ferdig min egen bearbeidelse for år 2010 av kalenderen for den tradisjonelle latinske messen, se HER (htm) og HER (pdf) – de er lagt inn på min ressursside for TLM. Oversikten “bygger på en kalender utarbeidet for England, der jeg har tatt bort alt som har med tidebønnene å gjøre, og alle spesielle regler for England men så langt ikke lagt til de ekstra feiringene som er aktuelle i Norge.”

Jeg brukte i år en del ekstra tid med bearbeidelsen av kalenderen, siden Latin Mass Society i England i år (for første gang) også har skrevet til alt det som gjelder tidebønnene. Men jeg har ikke begynt å lese de tradisjonelle tidebønnene (de er ganske forskjellige, og følger fullt ut TLM-kalenderen, og jeg feirer tross alt den nye messen de fleste dagene) – og jeg følte at kalenderen da ble litt overlesset. (Jeg håper å legge til de ekstra dagene vi feirer i Norge om ikke lenge.)

Liturgisk kalender for Norge etter ‘novus ordo’ regner jeg med at mange av bloggens lesere allerede konsulterer flittig – den er jo også trykket i siste nummer av Broen hvert år.

Denne kalenderen har ligget på nettet siden 1997, og jeg har vært med og lest korrektur på den helt fra starten av. Det var p. Claes Tande som laget kalenderen de første 8-9 årene; nå har Mats Tande laget et program som genererer kalenderen automatisk – sjekk kalenderen for de neste 25 årene HER.

En av bloggens lesere har sendt meg enda et utdrag fra boken “Katolsk praksis”, av D.J. Boers (St. Olav forlag, 1945) – om hvordan de troende verdig skal gå til den hl. kommunion under messen:

”Så snart den forrettende prest har nydt den hellige hostie under messen, skal du forlate din plass og gå fram til kommunionsbenken. Når du er kommet fram, kneler du og tar plass ved kommunionsbenken. Er der større tilstrømning og du må vente, knel da ned på gulvet og vent inntil turen er kommet til deg for å knele ved Herrens bord.

Idet du forlater din plass i kirken for å gå fram til kommunionsbenken, skal du slå dine øyne ærbødig ned og folde hendene slik at de legges sammen med håndflatene mot hverandre og fingrene utstrakt. Hold hendene like foran brystet med fingerspissene rettet en smule oppad.

Når du kneler ved kommunionsbenken og ministranten ber Confiteor * bør du oppvekke en hjertelig anger over alle dine synder. Gjør korsets tegn når presten straks etter Confiteor, vendt mot folket, gir den alminnelige absolusjonen, ti i Jesu kors er alt vårt håp. Når så presten hever den hl. hostie opp over kalken og sier tre ganger ”Domine non sum dignus”, ser du opp mot den del hl. hostie, slår deg tre ganger for brystet og ber tre ganger, mens ministranten ringer med klokken: ”Herre, jeg er ikke verdig at Du går inn under mitt tak, men si kun ett ord, så blir min sjel helbredet”.

Så bøyer du ærbødig ditt hode og venter rolig til det er din tur til å motta den hl. kommunion. Når presten nærmer seg med sakramentet, ta så det lille sølvbrettet og hold det opp under haken, eller – hvis et slikt sølvbrett ikke finnes – legg dine hender inn under kommunionsduken og hold den lett hevet opp mot brystet slik at det danner seg en liten innsenkning i duken mellom hendene, forat hostien, i tilfelle den skulle falle ned, blir liggende på duken – eller om sølvbrett brukes, blir liggende på brettet – og ikke faller ned på gulvet. Skulle hostien ved et uhell falle ut av prestens hånd, bli da rolig og rør den ikke, men la presten ta den opp fra sølvbrettet eller kommunionsbenken.

Gir presten deg Alterets hl. sakrament, lukk dine øyne, legg ditt hode lett tilbake, åpne munnen og legg tungen såpass meget fram på underleppen at presten lett kan legge den hl. hostie på din tunge uten å berøre dine lepper.

Når du har mottatt den hl. kommunion, lukk da langsomt munnen, bøy ditt hode og dvel et øyeblikk i tilbedelse. Så reiser du deg – sammen med de andre som har mottatt den hl. kommunion – gjør en knebøyning og går så i andakt, med foldete hender og nedslagne øyne, tilbake til din plass i kirken.

Skulle den hl. hostie klebe fast ved ganen, så må du ikke bli urolig eller løsne den med fingrene, men løs den litt med tungen og la den gli ned. Svelg hostien med en gang. La den ikke smelte i munnen; særlig skal du ikke tygge den som annen mat.

Hvis der kun er noen få kommunionsgjester, eller du er blant de siste til å motta kommunionen, forbli da knelende ved kommunionsbenken inntil presten er vendt tilbake til alteret og har lukket tabernakelet.”

• (Før 1962 ble syndsbekjennelsen lest el. sunget én gang til av ministranten el. subdiakonen på vegne av de troende før kommunionsutdelingen. Denne tradisjonen er fortsatt i bruk noen steder, bl.a. hos prestebroderskapene FSSPX og FSSP m.fl.)
  

Jeg har (i denne stille juletid, mens jeg har noen fridager) mottatt følgende interessante tekst fra en av bloggens lesere:

Et utdrag hentet fra boken “Katolsk praksis” av D.J. Boers (St. Olav forlag, 1945). Imprimatur Jac. Mangers. Ap. Vikar, biskop av Selja.

Hvilke seremonier skal du utføre under messen?

Når presten tar til med trinbønnen, gjør du sammen med ham andektig korsets tegn. Ved begynnelsen av dagens evangelium står du opp, legger venstre hånd på brystet og gjør med den høyre hånds tommelfinger – idet du holder de andre fingrene utstrakt – et lite kors på pannen, på munnen og brystet. Samtidig kan du be Gud om nåde til å fatte Hans ord med din forstand, å bekjenne det med munnen og til å trofast å bevare det i hjertet. Det samme bør du gjøre straks før presten leser evangeliet fra prekestolen.

Når Jesu hellige navn nevnes, og når «Gloria Patri» eller «Ære være faderen» blir bedt eller sunget, bør du ærbødig bøye ditt hode.

Under «Credo» eller trosbekjennelsen skal du stå – i alle fall, når den synges i høymessen.

Under forvandlingen skal du ærbødig bøye ditt hode, men du bør se opp når den hl. hostie og kalken løftes til tilbedelse. Be da sakte for deg selv, i ydmykhet og troens ånd: «Min Herre og min Gud».
Ved kommunionen, når ministranten ringer tre ganger til «Domine non sum dignes», slår du deg tre ganger for brystet idet du ber: «Herre, jeg er ikke verdig at Du går inn under mitt tak, men si kun ett ord, så blir min sjel helbredet.»

Når presten på slutten av messen velsigner de tilstedeværende, kneler du, bøyer ditt hode og gjør samtidig korsets tegn.
Ved messen siste evangelium står du opp og gjør et lite kors på pannen, munnen og brystet som ved første evangelium. Hvis messens siste evangelium er begynnelsen av Johannesevangeliet, – og det er det som oftest – kneler du sammen med presten ved ordene: «Og Ordet er blitt kjød», og reiser deg straks opp igjen. Det er derfor feilaktig å forbli knelende fra disse ord av.

Etter den stille messe blir det alltid bedt noen bønner på morsmålet. Du må be disse bønner sammen med de andre som er til stede. La denne bønn være mer enn en mumlen som ingen kan høre. Be ihvertfall så tydelig at du klart kan høre og forstå dine egne ord.

Ved den stille messe skal du, om mulig, helst knele hele tiden. Kun ved evangeliet står du opp. Skulle du ha vanskelig for å knele hele tiden, kan du sitte mellom evangeliet og sanctus, samt etter kommunionen like til velsignelsen blir gitt.

Ved høymessen kneler du når presten ber eller synger, og du sitter når presten sitter, samt under prekenen. – Du kan også sette deg under offertorium inntil presten begynner prefasjonen, samt etter prestens kommunion til han meddeler velsignelsen.

Ved levittmessen. Når messen forrettes av en prest med to geistlige assistenter – selebrant med diakon og subdiakon – kalles det en levittmesse. For denne gjelder de samme regler som for den alminnelige høymesse. Kun bør du ikke stå når den forrettende prest leser messens første evangelium, men vente til diakonen synger det.

Ved pontifikalmessen. Når biskopen selebrerer høytidelig, kalles det en pontifikalmesse. Her gjelder det samme som ved en levittmesse. Når biskopen går gjennom kirken i høytidelig prosesjon både før messens begynnelse og etter dens slutt, mottar en hans velsignelse knelende.

Jeg har nylig skrevet to ganger – HER (det første innlegget) og HER (biskop Kozon svarer disse to prestene) – om en debatt i Danmark om den tradisjonelle latinske messen. To sogneprester priser først den nye messen, før de skriver følgende bl.a. om pave Benedikt:

... Som pave kan Benedikt XVI træffe en kontrabestemmelse, hvilket han desværre har gjort. Hans personlige forkærlighed til den tridentinske messeform, legitimeret i, at osse en del andre stadigvæk, – hellere end en levende menighedens gudstjeneste, – ønsker en sceneopførelse af en museums-liturgi, der i vor samtid virker som en mellemting mellem en danseskoles afdansningbal og en dårlig opførelse af menuetten fra ”Elverhøj” med kniksende præster, klædt ud i dameundertøj fra klunketiden med kardinal-udklædte, håndkyssende ministranter omkring sig (hver gang birettaen afleveres), har åbnet for et liturgisk/pastoralt tilbageskridt, som vi nu som mulighed må finde os i at kunne blive konfronteret med, så længe Benedikt er pave. Men det er hverken respektløst eller ukatolsk at tro og håbe, at dette vanvid vil blive bragt til ende med den næste pave.

Stephen Holm & p. Thomas Birkheuser
sognepræster, Montfortkommunitetet

(Hele innlegget kan leses HER, (pdf) under leserbrev s. 7.)

Jeg nevnte i forrige innlegg at biksop Kozon i København hadde kommentert en debatt tidligere i høst i Katolsk orientering om den gamle messen. Nå har jeg etter litt detektivarbeid klart å finne de tidligere artiklene. (Jeg syns tidsskriftet har dårlige søkemuligheter, men jeg har nå klart å finne pdf-utgaver at tidsskriftet – det aktuelle nummeret, 16/2009 fins her.) Carl Winsløw er en pådriver for den tradisjonelle latinske messen i Danmark, og han skrev i Katolsk orietering 2. oktober 2009, på siste side, følgende:

Pave Benedikt den XVI.’s pontifikat er ikke fem år gammelt, og alligevel er det allerede ved at sætte sig dybe spor i Kirkens liv på et helt centralt punkt: liturgien. Jeg tænker her dels på den større udbredelse, som den traditionelle form af liturgien i disse år er ved at få, efter det pavelige dekret (motu proprio) ”Summorum Pontificum” (2007) – dels på den langsigtede udvikling af den nye form af liturgien, som Pave Benedikt foreløbig kun har antydet konturerne af (men som hans mange tidligere bøger og artikler om emnet giver mere præcise fingerpeg om).

Motu Propriet ”Summorum Pontificum” er på mange måder et enestående dokument, som i sin helhed kan findes mange steder på nettet, herunder i dansk oversættelse på www.catholica.dk. I sit ledsagende brev til biskopperne slår Paven for det første fast, at den ældre form af messen ”aldrig har været sat ud af kraft, og som følge heraf principielt hele tiden har været tilladt”. Det indebærer jo ulovligheden af de utallige tilfælde af forbud, chikane og udelukkelse, som i tiden efter liturgireformen blev udøvet overfor de, der fastholdt denne form af messen –også i Danmark. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »