Oddvar Moi er katolsk prest. Han skriver her mest om Den katolske kirke, og om andre kirkelige og liturgiske emner.
DU LESER NÅ ARKIVET FOR KATEGORIEN: TLM
Hør gjerne dette interessante intervjuet med to medlemmer av FSSP, som forteller hvordan dette prestebroderskapet ble stifta i 1988: Etter bruddet mellom Kirken og SSPX, gikk flere tidligere medlemmer av SSPX til Vatikanet om ba om hjelp til å fortsette sitt arbeid i full enhet med Kirken, og de fikk hjelp ganske fort, først og fremst av kardinal Ratzinger. Intervjuet handler også mye om hvordan man egentlig skal forstå den gamle messen.
Fra Polen er det skrevet et spørsmål til Vatikanets kommisjon “Ecclesia Dei” om sognepresten på eget initiativ kan velge å feire den tradisjonelle latinske messen i sin menighet (uten at han direkte har fått en forespørsel fra ei gruppe troende), og om det vil være mulig å bytte ut en søndagsmesse i messens nye form med en TLM. Svaret er ja på begge disse spørsmålene:
.... ....
2. Can the holy Mass in the extraordinary form be scheduled for the hour when until now holy Mass was celebrated in the ordinary form? ...
3. Can a pastor or another priest celebrate publicly of his own accord the extraordinary form – apart from the usual regular use of the new form – “so that all faithful – both young and old – become familiar with the older rite and can benefit from its appreciable beauty and transcendence”? ... ..
Answer from “Ecclesia Dei”:
ad 2 and ad 3: The question is left to the prudent judgment of the parish priest [pastor, parochus] it being understood that the stable group of faithful have the right to assist at the celebration of Mass in the Extraordinary Form.
Les gjerne mer om dette her og her.
Men husk at pave Benedikts motu proprio om den gamle messen også sier at det bare kan feires én søndagsmesse i den ekstraordinære form i en menighet hver søndag, mens i messens ordinære form feires man så mange søndagsmesser som nødvendig. TLM er messens ekstraordinære form – og den må gjerne brukes – den skal på ingen måte erstatte den nye messen.
Jeg syns at det er litt trist at her på bloggen (og også mange andre steder) blir debatten nokså polarisert, både når vi diskuterer liturgi og flere andre emner. Men det blir ofte mer fruktbare samtaler når man forstår hverandre bedre. Jeg har også blitt spurt av noen som misliker bloggen min, hva jeg egentlig ønsker med den. Det er det ikke så lett å svare på fullt ut, men når det gjelder Kirkens liturgi ønsker jeg først og fremst at den kan feires best mulig, og jeg tror at vi oppnår det best ved å berikes av elementer fra både den gamle og den nye messen.
I min lange liste med liturgibøker har jeg nå begynt på Laurence Paul Hemmnings “Worship as a revelation”. Boka er ganske filosofisk og teoretisk, og jeg har ikke kommet så veldig langt i den, men mot slutten skriver Hemming noe (og siterer kardinal Ratzinger) som kan hjelpe oss til å legge vekt på både det gamle og det nye, når vi kontinuerlig skal arbeide med liturgien:
I have already remarked on Benedict XVI’s characterization of the need for a ‘hermeneutic of continuityin interpreting the postconciliar period of the Church’s life. He has extended this interpretative key to the liturgy itself, by saying that ‘the changes which the Council called for need to be understood within the overall unity of the historical development of the rite itself, without the introduction of artificial discontinuities’, adding in a note: ‘I am referring here to the need for a hermeneutic of continuity also with regard to the correct interpretation of the liturgical development which followed the Second Vatican Council. ... ...
In 1996, Joseph Cardinal Ratzinger gave a protracted interview to the German journalist Peter Seewald about the state and present situation of the Church. He spoke once again of his disappointment with liturgical developments in the postconciliar period, speaking of how the liturgy has been ‘flattened’ and evacuated of mystery. Seewald put the following question: ‘wouldn’t it be conceivable to reactivate the old rite in order to work against this levelling and demystification?’ The future pope’s response is a clear indication that there are no short-cuts, no easy solutions to the present situation with respect to the sacred liturgy. Ratzinger replied:
That alone would not be a solution. I am of the opinion, to be sure, that the old rite should be granted much more generously to all those who desire it. It is impossible to see what could be dangerous or unacceptable about that. A community is calling its very being into question when it suddenly declares that what until now was its holiest and highest possession is strictly forbidden and when it makes the longing for it seem downright indecent. Can it be trusted anymore about anything else? Won’t it proscribe again tomorrow what it prescribes today?But a simple return to the old way would not, as I have said, be a solution. Our culture has changed so radically in the last thirty years that a liturgy celebrated exclusively in Latin would bring with it an experience of foreignness that many could not cope with. What we need is a new liturgical education, especially of priests. It must once again become clear that liturgical scholarship doesn’t exist in order to produce constantly new models, though that may be all right for the car manufacturing industry. It exists in order to introduce us into feast and celebration, to make man capable of the mystery. Here we ought to learn not just from the Eastern Church but from all the religions of the world, which all know that liturgy is something other than the invention of texts and rites, that it lives precisely from what is beyond manipulation. Young people have a very strong sense of this. Centres in which the liturgy is celebrated reverently and nobly without nonsense attract, even if one doesn’t understand every word. We need such centres to set an example. Unfortunately, in Germany tolerance for bizarre tinkering is almost unlimited, whereas tolerance for the old liturgy is practically nonexistent. We are surely on the wrong path in that regard.
Slik kan vi lese på paxbook.com – som jeg forstår er Vatikanets eget forlag – se også prisen:
MISSALE ROMANUM
Ex Decreto SS. Concilii Tridentini Restitutum Summorum Pontificum Cura Recognitum
Messale Romano in latino approvato da Giovanni XXIII, 2010, Libreria Editrice Vaticana. Pp. 1096. Language: Latin
ISBN-13: 978-88-209-8357-4
Price: US$ 334.00
Father Z har bedt folk skrive inn til ham (og gjerne legge litt arbeid i det de skriver, og si hvor gamle de er) og fortelle om hvordan de vurderer den tradisjonelle latinske messen i forhold til den moderne. Disse brevene kan leses HER, HER og HER – til sammen ca 75 stk, mest fra nokså unge mennesker.
Det virker som Father Z her har klart å få en hel del ferske inntrykk publisert, for dette er ikke typiske blogkommentarer. Dessuten virker det som brevene i hovedsak støtter den nye messen feiret på en verdig måte; absolutt versus Deum og gjerne med mye latin. Men i USA feires få messer særlig verdig (det er en alvorlig påstand, men det er faktisk mitt inntrykk), så ofte vil den tradisjonelle messen være folks førstevalg. Under tar jeg meg noen få utdrag, som jeg selv syns er representative:
I have attended a number of “old Masses” since then (from Low to Solemn High) and have always enjoyed the experience, especially when the music is well done and the parts of the Mass are in Gregorian Chant. As for which Mass I prefer, I suppose, if I had to make a choice, I would prefer the Novus Ordo ad orientem in Latin (with the readings and Prayers of the Faithful in the vernacular) over Mass in the Extraordinary Form, probably because it is the form I am more familiar with. .... ....
I have come to find that I prefer the Ordinary Form of Mass, when done reverently and carefully, to an equally well done Extraordinary Form Mass. That said, I am glad to have the EF Mass around and available. .... ....
At first, it t took about a month or two to get used to it because it seemed so strange and different to me. But little by little I came to love it very much. I like that the priest is leading us, facing God, at the head of the congregation and not looking at us. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »
I går hadde jeg min andre barnedåp etter det tradisjonelle latinske ritualet. Det skiller seg (bortsett fra språket) fra det nye ritualet mest ved den lange forberedelsen – svært mange bønner og flere eksorsismer – før dåpen. Etter dåpen er det så tre ting som skjer (som i dag – salving med hellig krisma, det hvite dåpskledet/-kjolen og dåpslyset), og så avsluttes seremonien ganske raskt, i det presten sier: N. Vade in pace, et Dóminus sit tecum.
Under har jeg tatt med trosbekjennelsen, selve dåpen, og salvingen med hellig krisma – hele ritualet kan leses på latin og norsk HER.
N. Credis in Deum Patrem omnipoténtem, Creatórem cæli et terræ?
R. Credo.
Credis in Jesum Christum, Fílium ejus únicum, Dóminum nostrum, natum, et passum?
R. Credo.
Credis et in Spíritum Sanctum, sanctam Ecclésiam cathólicam, Sanctórum communiónem, remissiónem
peccatórum, carnis resurrectiónem, et vitam ætérnam?
R. Credo.
N. Vis baptizári?
Respondet patrinus: Volo.
N. Ego te baptízo in nómine Pa + tris, (fundit primo) et Fí + lii, (fundit secundo) et Spíritus + Sancti (fundit tertio).
Deus omnípotens, Pater Dómini nostri Jesu Christi, qui te regenerávit ex aqua et Spíritu Sancto, quique dedit tibi remissiónem ómnium peccatórum (hic inungit), ipse te líniat + Chrísmate salútis in eódem Christo Jesu Dómino nostro in vitam ætérnam. R. Amen.
Slik (litt upresis overskrift, siden den nye messen også kan feires på latin når som helst og hvor som helst) skriver det danske Kristeligt Dagblad om den tradisjonelle latinske pontifikalmessen i København i forgårs. De skriver bl.a.:
... der er i den katolske kirke en stigende interesse for den traditionelle form af messen. Nu imødekommer den katolske biskop i Danmark, Czeslaw Kozon, ønsket om en sådan messe fejret af ham, så der i al sin pomp og pragt bliver tale om en såkaldt pontifikalmesse efter den ekstraordinære ritus.
– Det er bare én måde at fejre messen på, og så var det jo fair nok at imødekomme ønsket, ikke mindst efter pave Benedikts udvidelse af tilladelsen til at fejre denne form for messe, siger biskoppen med henvisning til en pavelig beslutning i 2007, der gjorde, at præster ikke længere skulle spørge deres biskop om lov til at fejre den traditionelle messe. ... ...
– Et overordnet træk er, at messen efter den ekstraordinære ritus ikke inddrager menigheden i samme grad som den nye form, forklarer biskop Czeslaw Kozon og understreger, at langt de fleste gudstjenester fortsat vil blive fejret efter den nye ritus.
Biskoppen understreger, at det ikke er latinen, der adskiller messeformerne. Messen efter den ekstraordinære ritus fejres kun på latin, men messen efter den nye form kan også fejres på latin. De afgørende forskelle ligger altså mere i ritualerne, som er mere komplicerede og mangfoldige efter den gamle form.
– Det er dog ikke kun et spørgsmål om at forstå messen rent sprogligt og intellektuelt, men også et spørgsmål om, hvorvidt folk i øvrigt føler sig hjemme i den type messe. Også uden sproglig indsigt kan man godt vide, hvad messen drejer sig om, siger han.
Jacob Schwartz er kontaktperson for Sankt Karl Borromæusgruppen … (og sier):
– Det er lidt som med mælk, hvor man ikke kan forklare, hvorfor nogle bedre kan lide let- end sødmælk. Men den gamle form er mere teocentrisk, da præsten træder mere i baggrunden, når han vender ryggen til menigheden eller vender sig mod Gud, om man vil, forklarer han … ... LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »
Sist søndag feiret Københavns biskop Kozon pontifikal høymesse etter messens gamle form i sin egen domkirke – og jeg vet ikke om at noen andre slike messer er blitt feiret i Norden siden liturgireformen i 1969. Det ligger svært mye arbeid bak en slik feiring – spesielt siden nesten ingen av de medvirkende hadde gjort det før, og måtte lære seg ritualene, få tak i utstyr osv. Vi må være takknemlige overfor biskop Kozon som tok på seg dette, og som slik går foran med et godt eksempel. Så langt har jeg bare lest om messen på NLM-bloggen – se her. Bildene under er også hentet derfra.
OPPDATERING:
Her omtales messen på dansk.
I messen jeg feirer i kveld, som er epifanimessen uten Credo, er det lagt til ekstra bønner for presten selv, siden det er mitt prestejubileum. Disse bønnene lyder slik:
Kirkebønn.
Allmektige og miskunnelige Gud, akt nådig på mine ydmyke bønner, og gjør meg, din tjener – som du har satt til forvalter av de himmelske mysterier uten mine fortjenester, men bare etter din umåtelige nådes gavmildhet – til en verdig tjener ved dine alter, så det min røst bærer fram, må få kraft ved din vigslende nåde. Ved vår Herre … ...
Stille bønn.
Herre, ta ved kraften i dette sakrament alle pletter av synd bort fra meg, og gi at din nåde må gjøre meg verdig til den embetstjeneste som er lagt på meg. Ved vår Herre … ...
Bønn etter kommunion.
Allmektige evige Gud, du som har villet at jeg, synder, skulle kalles til å stå ved ditt hellige alter og prise makten i ditt hellige navn; gi meg ved dette sakraments mysterium nådig tilgivelse for mine synder, så jeg kan tjene din majestet verdig. Ved vår Herre … …
(Jeg må nok si at vektlegginga på våre synder, og behovet for Herrens tilgivelse, er noe av det jeg setter ekstra stor pris på i vår tradisjon før 1965. Dessverre ble for mye av dette tatt bort under liturgirevisjonen – etter min mening.)
Vår organist, Sara, synger proprieleddene i denne messen, vi synger alle messe 8, og jeg skal etter beste evne synge messens bønner og tekster – men det er min aller første missa cantata, så jeg er noe usikker på hvordan det vil gå. Programmet for messen kan leses HER (stor pdf-fil) – sammen med det faste oppsettet for en tradisjonell latinsk messe, om man også trenger det..
Jeg har i dag gjort ferdig min egen bearbeidelse for år 2010 av kalenderen for den tradisjonelle latinske messen, se HER (htm) og HER (pdf) – de er lagt inn på min ressursside for TLM. Oversikten “bygger på en kalender utarbeidet for England, der jeg har tatt bort alt som har med tidebønnene å gjøre, og alle spesielle regler for England men så langt ikke lagt til de ekstra feiringene som er aktuelle i Norge.”
Jeg brukte i år en del ekstra tid med bearbeidelsen av kalenderen, siden Latin Mass Society i England i år (for første gang) også har skrevet til alt det som gjelder tidebønnene. Men jeg har ikke begynt å lese de tradisjonelle tidebønnene (de er ganske forskjellige, og følger fullt ut TLM-kalenderen, og jeg feirer tross alt den nye messen de fleste dagene) – og jeg følte at kalenderen da ble litt overlesset. (Jeg håper å legge til de ekstra dagene vi feirer i Norge om ikke lenge.)
Liturgisk kalender for Norge etter ‘novus ordo’ regner jeg med at mange av bloggens lesere allerede konsulterer flittig – den er jo også trykket i siste nummer av Broen hvert år.
Denne kalenderen har ligget på nettet siden 1997, og jeg har vært med og lest korrektur på den helt fra starten av. Det var p. Claes Tande som laget kalenderen de første 8-9 årene; nå har Mats Tande laget et program som genererer kalenderen automatisk – sjekk kalenderen for de neste 25 årene HER.
En av bloggens lesere har sendt meg enda et utdrag fra boken “Katolsk praksis”, av D.J. Boers (St. Olav forlag, 1945) – om hvordan de troende verdig skal gå til den hl. kommunion under messen:
”Så snart den forrettende prest har nydt den hellige hostie under messen, skal du forlate din plass og gå fram til kommunionsbenken. Når du er kommet fram, kneler du og tar plass ved kommunionsbenken. Er der større tilstrømning og du må vente, knel da ned på gulvet og vent inntil turen er kommet til deg for å knele ved Herrens bord.
Idet du forlater din plass i kirken for å gå fram til kommunionsbenken, skal du slå dine øyne ærbødig ned og folde hendene slik at de legges sammen med håndflatene mot hverandre og fingrene utstrakt. Hold hendene like foran brystet med fingerspissene rettet en smule oppad.
Når du kneler ved kommunionsbenken og ministranten ber Confiteor * bør du oppvekke en hjertelig anger over alle dine synder. Gjør korsets tegn når presten straks etter Confiteor, vendt mot folket, gir den alminnelige absolusjonen, ti i Jesu kors er alt vårt håp. Når så presten hever den hl. hostie opp over kalken og sier tre ganger ”Domine non sum dignus”, ser du opp mot den del hl. hostie, slår deg tre ganger for brystet og ber tre ganger, mens ministranten ringer med klokken: ”Herre, jeg er ikke verdig at Du går inn under mitt tak, men si kun ett ord, så blir min sjel helbredet”.
Så bøyer du ærbødig ditt hode og venter rolig til det er din tur til å motta den hl. kommunion. Når presten nærmer seg med sakramentet, ta så det lille sølvbrettet og hold det opp under haken, eller – hvis et slikt sølvbrett ikke finnes – legg dine hender inn under kommunionsduken og hold den lett hevet opp mot brystet slik at det danner seg en liten innsenkning i duken mellom hendene, forat hostien, i tilfelle den skulle falle ned, blir liggende på duken – eller om sølvbrett brukes, blir liggende på brettet – og ikke faller ned på gulvet. Skulle hostien ved et uhell falle ut av prestens hånd, bli da rolig og rør den ikke, men la presten ta den opp fra sølvbrettet eller kommunionsbenken.
Gir presten deg Alterets hl. sakrament, lukk dine øyne, legg ditt hode lett tilbake, åpne munnen og legg tungen såpass meget fram på underleppen at presten lett kan legge den hl. hostie på din tunge uten å berøre dine lepper.
Når du har mottatt den hl. kommunion, lukk da langsomt munnen, bøy ditt hode og dvel et øyeblikk i tilbedelse. Så reiser du deg – sammen med de andre som har mottatt den hl. kommunion – gjør en knebøyning og går så i andakt, med foldete hender og nedslagne øyne, tilbake til din plass i kirken.
Skulle den hl. hostie klebe fast ved ganen, så må du ikke bli urolig eller løsne den med fingrene, men løs den litt med tungen og la den gli ned. Svelg hostien med en gang. La den ikke smelte i munnen; særlig skal du ikke tygge den som annen mat.
Hvis der kun er noen få kommunionsgjester, eller du er blant de siste til å motta kommunionen, forbli da knelende ved kommunionsbenken inntil presten er vendt tilbake til alteret og har lukket tabernakelet.”
Jeg har (i denne stille juletid, mens jeg har noen fridager) mottatt følgende interessante tekst fra en av bloggens lesere:
Et utdrag hentet fra boken “Katolsk praksis” av D.J. Boers (St. Olav forlag, 1945). Imprimatur Jac. Mangers. Ap. Vikar, biskop av Selja.
Hvilke seremonier skal du utføre under messen?
Når presten tar til med trinbønnen, gjør du sammen med ham andektig korsets tegn. Ved begynnelsen av dagens evangelium står du opp, legger venstre hånd på brystet og gjør med den høyre hånds tommelfinger – idet du holder de andre fingrene utstrakt – et lite kors på pannen, på munnen og brystet. Samtidig kan du be Gud om nåde til å fatte Hans ord med din forstand, å bekjenne det med munnen og til å trofast å bevare det i hjertet. Det samme bør du gjøre straks før presten leser evangeliet fra prekestolen.
Når Jesu hellige navn nevnes, og når «Gloria Patri» eller «Ære være faderen» blir bedt eller sunget, bør du ærbødig bøye ditt hode.
Under «Credo» eller trosbekjennelsen skal du stå – i alle fall, når den synges i høymessen.
Under forvandlingen skal du ærbødig bøye ditt hode, men du bør se opp når den hl. hostie og kalken løftes til tilbedelse. Be da sakte for deg selv, i ydmykhet og troens ånd: «Min Herre og min Gud». Ved kommunionen, når ministranten ringer tre ganger til «Domine non sum dignes», slår du deg tre ganger for brystet idet du ber: «Herre, jeg er ikke verdig at Du går inn under mitt tak, men si kun ett ord, så blir min sjel helbredet.»
Når presten på slutten av messen velsigner de tilstedeværende, kneler du, bøyer ditt hode og gjør samtidig korsets tegn. Ved messen siste evangelium står du opp og gjør et lite kors på pannen, munnen og brystet som ved første evangelium. Hvis messens siste evangelium er begynnelsen av Johannesevangeliet, – og det er det som oftest – kneler du sammen med presten ved ordene: «Og Ordet er blitt kjød», og reiser deg straks opp igjen. Det er derfor feilaktig å forbli knelende fra disse ord av.
Etter den stille messe blir det alltid bedt noen bønner på morsmålet. Du må be disse bønner sammen med de andre som er til stede. La denne bønn være mer enn en mumlen som ingen kan høre. Be ihvertfall så tydelig at du klart kan høre og forstå dine egne ord.
Ved den stille messe skal du, om mulig, helst knele hele tiden. Kun ved evangeliet står du opp. Skulle du ha vanskelig for å knele hele tiden, kan du sitte mellom evangeliet og sanctus, samt etter kommunionen like til velsignelsen blir gitt.
Ved høymessen kneler du når presten ber eller synger, og du sitter når presten sitter, samt under prekenen. – Du kan også sette deg under offertorium inntil presten begynner prefasjonen, samt etter prestens kommunion til han meddeler velsignelsen.
Ved levittmessen. Når messen forrettes av en prest med to geistlige assistenter – selebrant med diakon og subdiakon – kalles det en levittmesse. For denne gjelder de samme regler som for den alminnelige høymesse. Kun bør du ikke stå når den forrettende prest leser messens første evangelium, men vente til diakonen synger det.
Ved pontifikalmessen. Når biskopen selebrerer høytidelig, kalles det en pontifikalmesse. Her gjelder det samme som ved en levittmesse. Når biskopen går gjennom kirken i høytidelig prosesjon både før messens begynnelse og etter dens slutt, mottar en hans velsignelse knelende.
Jeg har nylig skrevet to ganger – HER (det første innlegget) og HER (biskop Kozon svarer disse to prestene) – om en debatt i Danmark om den tradisjonelle latinske messen. To sogneprester priser først den nye messen, før de skriver følgende bl.a. om pave Benedikt:
... Som pave kan Benedikt XVI træffe en kontrabestemmelse, hvilket han desværre har gjort. Hans personlige forkærlighed til den tridentinske messeform, legitimeret i, at osse en del andre stadigvæk, – hellere end en levende menighedens gudstjeneste, – ønsker en sceneopførelse af en museums-liturgi, der i vor samtid virker som en mellemting mellem en danseskoles afdansningbal og en dårlig opførelse af menuetten fra ”Elverhøj” med kniksende præster, klædt ud i dameundertøj fra klunketiden med kardinal-udklædte, håndkyssende ministranter omkring sig (hver gang birettaen afleveres), har åbnet for et liturgisk/pastoralt tilbageskridt, som vi nu som mulighed må finde os i at kunne blive konfronteret med, så længe Benedikt er pave. Men det er hverken respektløst eller ukatolsk at tro og håbe, at dette vanvid vil blive bragt til ende med den næste pave.
Stephen Holm & p. Thomas Birkheuser
sognepræster, Montfortkommunitetet
(Hele innlegget kan leses HER, (pdf) under leserbrev s. 7.)
Jeg nevnte i forrige innlegg at biksop Kozon i København hadde kommentert en debatt tidligere i høst i Katolsk orientering om den gamle messen. Nå har jeg etter litt detektivarbeid klart å finne de tidligere artiklene. (Jeg syns tidsskriftet har dårlige søkemuligheter, men jeg har nå klart å finne pdf-utgaver at tidsskriftet – det aktuelle nummeret, 16/2009 fins her.) Carl Winsløw er en pådriver for den tradisjonelle latinske messen i Danmark, og han skrev i Katolsk orietering 2. oktober 2009, på siste side, følgende:
Pave Benedikt den XVI.’s pontifikat er ikke fem år gammelt, og alligevel er det allerede ved at sætte sig dybe spor i Kirkens liv på et helt centralt punkt: liturgien. Jeg tænker her dels på den større udbredelse, som den traditionelle form af liturgien i disse år er ved at få, efter det pavelige dekret (motu proprio) ”Summorum Pontificum” (2007) – dels på den langsigtede udvikling af den nye form af liturgien, som Pave Benedikt foreløbig kun har antydet konturerne af (men som hans mange tidligere bøger og artikler om emnet giver mere præcise fingerpeg om).
Motu Propriet ”Summorum Pontificum” er på mange måder et enestående dokument, som i sin helhed kan findes mange steder på nettet, herunder i dansk oversættelse på www.catholica.dk. I sit ledsagende brev til biskopperne slår Paven for det første fast, at den ældre form af messen ”aldrig har været sat ud af kraft, og som følge heraf principielt hele tiden har været tilladt”. Det indebærer jo ulovligheden af de utallige tilfælde af forbud, chikane og udelukkelse, som i tiden efter liturgireformen blev udøvet overfor de, der fastholdt denne form af messen –også i Danmark. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »
I siste nummer av Katolsk orientering i Danmark kommenterer biskop Kozon en debatt om den gamle messen som har foregått de siste ukene (og som jeg dessverre ikke har fått med meg), og han skriver her bl.a.:
To indlæg om liturgi i … ”Katolsk Orientering” omhandler pave Benedikts XVI’s tilladelse fra 2007 til fejring af messen efter missalet fra 1962 … I nr. 16 opsummerer Carl Winsløw i store træk motu propriet ”Summorum pontificum,” dokumentet der beskriver den øgede mulighed for at gøre brug af ”den ekstraordinære form” for fejringen af messen. I følgende nummer forholder to sognepræster, Stephen Holm og Thomas Birkheuser sig kritisk til både Carl Winsløws indlæg og pave Benedikts person og bestemmelser.
Jeg skal her ikke komme nærmere ind på pave Benedikts begrundelse for at tillade fejringen af messen efter den ekstraordinære form. Det er heller ikke min hensigt hverken at fremme eller fraråde fejringen af messen efter 1962-ordningen.
Man kan mene, hvad man vil om messen i den gamle form, også om Carl Winsløws holdninger og forventninger til dens udbredelse; men de to sognepræsters reaktion og ordvalg er uden proportioner og også – trods deres egen mening om det modsatte – både respektløst og ukatolsk, også over for Paven selv. ... ....
... Den øgede mulighed for at fejre messen efter den gamle ordning er endnu ny, og de kommende års erfaringer på dette område skal evalueres. Der er fortsat en række spørgsmål, som skal afklares, f.eks. forholdet til den nuværende liturgiske kalender, læseordningen mm. Frem for alt skal både tilhængere og modstandere af den gamle form lade være med på forhånd at frakende den anden part det rette kirkelige sindelag, og slet ikke med ukærlige og latterliggørende ord. Begge parter skal spare på det skarpe skyts.
Tilhængerne af den gamle messeform, præster såvel som lægfolk, kommer ikke helt uden om den nye messe, hvis de vil leve med i Kirkens liv. Tilsvarende bliver ej heller nogen præst tvunget til at fejre messen fra før l969, og ingen lægfolk berøvet muligheden for at deltage i messen i den form, vi nu som helhed er vant til. Dette sidste er en yderligere grund til at holde igen med respektløs og unuanceret kritik af Paven og hans imødekommenhed over for tilhængerne af en anden legitim liturgisk tradition.
+Czeslaw Kozon
quia induit me vestimentis salutis: et indumento iustitiae circumdedit me, quasi sponsam ornatam monilibus suis. Slik starter inngangsverset fra Salme 29 (30),2 på dagens store fest for jomfru Marias uplettede unnfangelse.
Messens kollektbønn:
Deus, qui per Immaculatam Virginis Conceptionem dignum Filio tuo habitaculum praeparasti: quaesumus; ut qui ex morte eiusdem Filii tui praevisa, eam ab omni labe praeservasti, nos quoque mundos eius intercessione ad te pervenire concedas. Per eumdem Dominum nostrum, Iesum Christum, Filium tuum, qui tecum vivit et regnat in unitate Spiritus Sancti Deus, per omnia saecula saeculorum.
Sequentia sancti Evangelii secundum Lucam. (1,26-28)
In illo tempore: Missus est Angelus Gabriel a Deo in civitatem Galilaeae, cui nomen Nazareth, ad Virginem desponsatam viro, cui nomen erat Ioseph, de domo David, et nomen Virginis Maria. Et ingressus Angelus ad eam dixit: Ave, gratia plena: Dominus tecum: benedicta tu in mulieribus.
Gå HIT om du trenger hjelp med latinen – og vil se hele dagens messe (gammel form). Jeg har fridag i dag og ingen menighetsmesse, så jeg feirer den gamle messen i kveld kl 19.00 i St Hallvard kirke.
Jeg har i det siste sett litt på BARNAS BØNNEBOK, utgitt på St Josephs institutt i 1958, med imprimatur fra biskop Mangers.
Jeg har skannet inn deler av boka; først en del bønner som barna bør lære: Det hellige korstegn, fadervår, Hill deg, Maria, Trosbekjennelsen etc. Her vil man kjenne igjen bønner som barna lærer også dag. Se disse bønnene her (pdf-fil).
Boka inneholder også seks ulike oppsett av den hellige messen, som skal hjelpe barna til å følge med i messen (husk at man den gang brukte den tradisjonelle messen på latin). Den første av disse messene kan man se her (stor pdf-fil).
TILLEGG:
Jeg er ikke så kritisk til dagens katekese som noen av kommentarene under; mange steder lærer barna nå bl.a. mange viktige bønner – det er faktisk blitt store forandringer fra 70- og 80-tallet.
Jeg er heller ikke helt tilfreds med at ordets del av messen på 50-tallet var på latin. Hvis den gamle messen virkelig skal komme tilbake til store grupper av katolikker, må det enkelte forandringer til – syns jeg. Og man må kunne skille mellom ordets del og selve offeret/canon; under den helligste delen må gjerne barn (og voksne) delvis meditere ved hjelp av egne bønner på morsmålet (som vi ser i barnas bønnebok), men det blir lite naturlig om en slik parallell-kjøring foregår under hele messen.
Mitt innlegg om tradisjonalisme for et par dager siden har fått en hel del kommentarer, og jeg føler nå behov for å presisere litt mer hvem jeg syns bør kalles en tradisjonalist innen Den katolske Kirke. Konservative katolikker (om man kan bruke det ordet) øsnker å holde fast på Kirkens lære mht til dogmatikk, moral, ekklesiologi osv, og ønsker selvsagt å leve i lydighet overfor Kirkens læreembede på alle områder. Alt dette gjelder selvsagt også for de som blir kalt tradisjonalister, men jeg tror man for tradisjonalistene må legge til et ekstra punkt; at de er sterkt knyttet til Kirkens tradisjonelle liturgi (og bare motvillig deltar i den nye messen).
Av grupper innen Kirken som utelukkende feirer den gamle liturgien (mht messen og alle andre sakramenter) har vi FSSP/ Peters-broderskapet (som jeg kjenner best til) og ICK/ Kristus Kongen-instituttet. Begge disse to er fullt ut akseptert av Kirken, de arbeider hardt for Evageliets fremme i verden, og ingen katolikker har noen grunn til å være mot dem eller kritisere dem for noe som helst. Den katolske Kirke har som man vel vet et svært stort antall kloster, kommuniteter, institutter etc som arbeider etter sitt kall i enkeltbispedømmer eller over hele verden – alle godkjent av Kirkens magisterium.
En tredje gruppe som arbeider for den tradisjonelle katolske liturgien er SSPX, som ligner en del på FSSP og ICK, men som altså ikke arbeider med Kirkens fulle velsignelse. Aller tydeligst ble det et brudd etter ordinasjonen av fire biskoper i 1988, direkte mot pave Johannes Pauls vilje. Det er nå begynt læresamtaler, og man håper at forholdet mellom Kirken som helhet og SSPX kan helbredes. (Dessverre, vil jeg legge til, er det SSPX som er mest kjent blant de lite orienterte, derfor forstår katolikker flest heller ikke hva en tradisjonalist egentlig er, eller bør være.)
Avslutningsvis vil jeg så si at vanlige katolikker, som går i en normal menighet i Norge eller et annet land, og en vanlig menighetsprest (som meg selv) vel knapt kan kalles, eller knapt bør kalle seg tradisjonalister – siden vi altså ikke hovedsakelig bruker Kirkens tradisjonelle/ gamle liturgier. Her vil sikkert noen være uenig med meg, men jeg syns i alle fall ikke det passer for meg å kalle meg en tradisjonalist, siden jeg i mesteparten av mitt arbeid bruker Kirkens nye liturgier.
Men i september 2007, da pave Benedikts regler om at alle prester kan bruke de tradisjonelle liturgiene trådte i kraft, oppstod det en nokså ny situasjon. Jeg oppfatter paven slik at han ønsker at de to tradisjonene skal få leve side ved side i Kirken, for å berike hverandre, og for å gi mennesker muligheten til å gjenoppdage den gamle tradisjonen. Denne nye muligheten har jeg selv ønsket å benytte meg av, og den gamle tradisjonen har lært meg mye – men renspikka “tradisjonalist” ønsker jeg altså ikke å kalles eller være.
Det viser seg at det er litt over et år siden jeg leste denne boka sist, og da skrev jeg om at den nye liturgien ikke egentlig oppfylte Vatikankonsilets ønsker om liturgiske forandringer (SE HER) og om de mange uheldige konsekvensene av at presten nå oftest vender seg “versus populum” (SE HER).
Denne gangen har jeg enda tydeligere lagt merke til at Gamber er åpen for en hel del forandringer i messen; bl.a. at lesningene gjerne må leses direkte på folkspråket (og det gjelder også deler av kommunionsliturgien), at man gjerne må gjeninnføre folkets forbønner før offertoriet (men de må ikke være så banale som de noen ganger blir), at man gjerne kan ta med en ekstra lesning i messen fra GT (men at det var feil å rasere hele de gamle tesktrekkene), at folkets deltakelse i messen må understrekes (men at man ikke må lage et kunstig skille mellom ytre og indre deltakelse), at kirkeåret og helgendagene må revideres (men at forandringene i 1969 var altfor store, og ofte uheldige), etc.
Han spør i sin bok hvordan man kan gjenvinne det man tapte ved de unødvendig dramatiske forandringene i 1969, og svarer da at man må la de to messene leve side ved siden en stund, så vil det kunne ukrystalliseres hvordan en framtidig messe vil kune bli. Det er rett og slett påfallende hvor mange ting hos Gamber vi finner igjen i pave Benedikts “frigivelse” av den gamle messen – også punktet om at messens bibeltekster gjerne kan leses direkte på folkespråket.
Selv forsøker jeg som prest så godt som mulig å adlyde Kirkens regler, og feire messen så godt og verdig som mulig. Jeg har opplevd en stor berikelse ved å feire også den gamle messen (den lærer meg mye om messen og liturgien generelt), og jeg oppfordrer flere prester til å la seg berike på denne måten.
Jeg snakket i dag med en god katolikk og dyktig teolog, som innrømmet at han ofte forbinder de såkalte tradisjonalister med “utilfredse katolikker med sans for høyreekstreme politiske standpunkter”. Og det virker som han forbinder mennesker i vårt bispedømme som er blitt glad i den gamle messen med tradijsonalister – i alle fall med en hel del tradisjonalistiske meninger. (Nå gjør jeg ham kanskje litt urett, ved å gjøre hans uttalelser ganske tydelige og lite nyanserte.)
Jeg må innrømme at jeg selv ikke føler meg vel med eventuelt å bli kalt tradisjonalist; at jeg ønsker å sørge for at folk ikke tenker slik om meg. Jeg innrømmer at jeg står for tradisjonelle kristne standpunkter på moralske og dogmatiske spørsmål – og at jeg også finner mye verdifullt i den tradisjonelle latinske messen – med ordet “tradisjonalist” forbinder mage så mange uheldige ting med, at jeg ikke ønsker at det skal brukes om meg selv.
Kanskje vi må finne et nytt navn på en katolsk kristen som ønsker å stå for de gamle kristne, katolske verdiene, både på dogmatiske, etiske og liturgiske spørsmål?
Når biskop Kozon feirer denne pontifikale høymessen etter messens gamle form om en måned, blir det første gang dette skjer i Norden siden 1969, sier bloggen Rorate Cæli:
The St. Charles Borromeo Group in Copenhagen, Denmark, is pleased to announce that a Solemn Pontifical Mass at the Throne will take place in St. Ansgar’s Catholic Cathedral in Copenhagen at 16:30 hrs on Sunday, January 10th, 2010 (the Feast of the Holy Family according to the 1962 calendar).
The Celebrant will be the Bishop of Copenhagen, His Excellency Czeslaw Kozon. He will be assisted by clergy of the diocese and of the FSSP.
This will be the first Solemn Pontifical Mass according to the older liturgical books celebrated in Scandinavia since the liturgical reform of 1969. The event is rendered all the more significant by the fact that it will be celebrated by the Ordinary in his own cathedral.
Så langt har jeg ikke klart å finne disse nyhetene på dansk – her er Sankt Karl Borromæus-gruppens nettsider.
Det er nå snart to år siden jeg begynte å lese den tradisjonelle latinske messen, og jeg må innrømme at denne langt over 1000 år gamle liturgien påvirker meg stadig mer. Noen sier at den nye messen ikke er så forskjellig fra den gamle, og til en viss grad er det korrekt. F.eks. er dagens eukaristiske bønn nesten identisk med den gamle (og på den tid eneste) kanon – men dessverre er det mange prester som (nesten) aldri bruker denne. Og selv om man bruker samme bønn, er det en hel del små ting (mest knebøyninger, korstegn, prestens øyne festet på krusifiks og hostie etc.) som får ting til å oppleves ganske forskjellig.
Under trykker jeg messens gamle kanon i norsk oversettelse, med noen forklaringer – fra 1951/-61. Hele den gamle messen på latin og norsk kan man finne her.
CANON
(Canon betyr egentlig rettesnor, norm, en fast ordning. Den er messeofferets eldste og mest hellige del, og den bes i sin helhet stille av presten.)
BØNN FOR VERDENSKIRKEN
P. Vi ber deg, mildeste Fader, ved Jesus Kristus, din Sønn, vår Herre, og bønnfaller deg i dypeste ydmykhet at du i nåde vil ta mot og velsigne + disse gaver, + disse frambæringer, + disse hellige og rene offer som vi bærer fram for deg, framfor alt for din hellige katolske Kirke; at du nådig vil bevare den i fred, verne, samle og styre den over hele jordkretsen sammen med din tjener, vår pave N. og vår biskop N. og alle rettroende tjenere i den katolske og apostoliske tro.
BØNN FOR DE LEVENDE
Kom i hu, Herre, dine tjenere, menn og kvinner N. og N. og alle tilstedeværende, som med sin tro og andakt er kjent for deg, og som vi ofrer for, eller som selv bærer fram dette lovoffer for seg selv og alle sine, for sine sjelers forløsning, for sitt håp om frelse og velferd, og som bærer fram sine bønner og gaver for deg, den evige, levende og sanne Gud.
PÅKALLING AV DEN TRIUMFERENDE KIRKE
Delaktige i de helliges samfunn feirer vi framfor alt minnet om den hederkronede, all tid rene jomfru Maria, mor til vår Gud og Herre Jesus Kristus, men også om dine salige apostler og martyrer, Peter og Paulus, Andreas, LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »
Msgr. Guido Pozzo, den nye sekretæren i den pavelige kommisjonen Ecclesia Dei (som har å gjøre med feiringa av den tradisjonelle latinske messen), blir spurt om pave Bendikts motu proprio fra 2007 om å “frigjøre” den gamle messen, skal tolkes restriktivt – slik at bare de som tidligere har hatt en lengsel etter denne messen (fra før 1969) her får muligheten til å oppleve denne. Nei, er svaret, også unge mennesker etc. som ønsker å delta i denne messen, har et krav på å få sine ønsker oppfylt – av sin sogneprest eller biskop. Fra NLM-bloggen:
Monsignor, a widespread restrictive interpretation of the motu proprio argues that the Papal provision is primarily if not exclusively, directed towards those groups and institutes that were already attached to the traditional form, and is not, by contrast, intended in any way to promote the extraordinary form. To this had already answered Card. Castrillón Hoyos, saying in London, in June 2008, that the Pope would actually like to have the ‘Gregorian Rite’ in all the parishes. What is your opinion?
The Motu Proprio is addressed to all the Catholic faithful who desire the extraordinary form of the Roman liturgy, not just to those who, prior to its promulgation, were attached to the ancient form of the Roman rite. Certainly it does intend to accomodate these latter and to heal old wounds, but the purpose of the document is also to allow the spreading of the extraordinary form, for the benefit of those who do not know it yet (for being too young to have had it experienced), or of those who rediscover with joy the Mass of their youth. The ever increasing spread of this liturgical treasure, [sc. which is] the Church’s patrimony, can bring many benefits, spiritual and vocational, also through the mutual enrichment between the two forms of the Roman rite.
Messen ble feiret søndag morgen i sakramentskapellet, og var en pontifikal høymesse feiret av erkebiskop Raymond Burke.
Messen ble feiret som en del av en konferanse i Roma sist helg om den tradisjonelle latinske messen (les mer om den her), og noen sier at det var første gang på 40 år at den tradisjonelle messen ble feiret i Peterskirken.
Her kan man se mange bilder fra messen, her også – og her ser man videoer fra åpning og avslutning av messen.
En som var til stede under messen nevner hvordan Credo ble avsunget: The most moving moment of the Mass (perhaps of any Mass I have ever attended) was the Credo. After Archbishop Burke intoned the Credo, the organ and schola proceeded as usual with the Mass setting. However, during the “Et incarnatus est…” the organ was silenced and the large schola broke into a mesmerizing harmony, swelling gradually to a full-throated, thundering “ET HOMO FACTUS EST.” By the time we rose from the genuflection, several near me were weeping openly.
Egentlig burde dette ikke være nytt for noen, siden det ble kunngjort flere steder, bl.a. på Rorate cæli 23. juli.
... as the culminating activity of the Second Convention on Summorum Pontificum organized by Giovani e Tradizione, a Solemn Pontifical Mass according to the classical Roman Rite will be celebrated in the Chapel of Eucharistic Adoration in St. Peter’s Basilica on Sunday, October 18, 2009 at 10:00 a.m. The Mass will be offered by His Excellency, Archbishop Raymond Leo Burke, Prefect of the Supreme Tribunal of the Apostolic Signatura. Music will be provided by a mixed choir of Franciscans of the Immaculate.
På denne adressen har maranatha.it en grundig oversikt over hvordan gamle messen skal feires, med forklaringer på engelsk. Her er det mye å lære for alle rpesten, også når man feirer den nye messen.
HER finner man videoer som dekker hele messen. Teksten er spesielt tydelig, og presten har en fin italiensk aksent på sin latin.
Jeg må innrømme at det var nytt for meg at det i tidligere tider var utarbeidet forslag til andakter som følger (den tradisjonelle latinske) messen, og som de troende kunne be etter som messen skred fram. Jeg har nått fått låne to katolske bønnebøker, en fra 1892 og en fra 1960, og begge har slike messeandakter. Boka fra 1892 skriver andaktsforslagene inn i selve den latinsk-norske messoversikten. Her er disse tilleggene:
Ved trinnbønnen (Salme 42 og syndsbekjennelsen):
Betrakt hvordan Kristus etter den siste nattverd, ledsaget av sine disipler, går til Getsemane-hagen for å gå døden i møte, og hvordan han svettet blod med tanken på våre synder.
Ved prestens stille bønner når han går til alteret:
Betrakt hvordan Judas forrådte Jesus med et kyss.
Ved inngangsverset:
Betrakt hvordan Jesus fengsles og føres frem for Annas og Kaifas.
Ved Kyrie eleison:
Betrakt hvordan Jesus fornektes tre ganger av Peter.
Ved Gloria:
Betrakt hvordan jødene jubler over de bespottelser og mishandlinger som tilføres Jesus.
Ved slutten av Gloria:
Betrakt hvordan Jesus vender seg til Peter og ved et blikk får ham til å gråte over sine synder.
Ved kollektbønnen:
Betrakt hvordan Jesus føres til Pilatus og anklages urettferdig.
Når presten forbereder seg til å lese evangeliet:
Betrakt hvordan Jesus bringes foran Herodes og hånes.
Når man ser på bildene under, skulle man ikke tro det var mulig å feire så flotte (og tradisjonelle) katolske messer i vårt tid, men det er det altså. Slik kan vi lese i the Seattle Post-Intelligencer:
In what he calls a “personal parish, not a geographic parish,” Archbishop Alex Brunett a year ago authorized patient advocates of restoring the Latin liturgy to form North American Martyrs parish in Seattle.
About 500 people packed into its temporary home, St. Alphonsus Church in Ballard, on Friday night as Brunett presided over a stirring, deeply spiritual high mass. Saber-bearing Knights of Columbus in full regalia escorted the procession. Gregorian music wafted down from the choir loft, while sweet-smelling incense filled the air.
Many women’s heads were draped in lace. Young children, present in large numbers, were quiet as, well, church mice. There were no response readings by the congregation. No laypeople walked to the microphone to read scripture. The congregation’s participation could be described in two words, prayerful and contemplative. ...
The priests, as in pre-Vatican II days, faced the altar. Why? “The same reason a bus driver faces the road and not the passengers: The priest is leading the congregation to the Mount of Calvary,” explained Fr. Gerard Saguto, the parish pastor, who arrived from Indiana a year ago.
Fr. Seguto hails from the Priestly Fraternity of St. Peter, an order of priests founded by Pope John Paul II in 1988 to minister to the increasing demand for the mass in its older form.
In the past several decades, liturgical reform has swept out the old and ushered in a not-always-satisfying new … ... The result has been the “Kumbaya cult” of guitar liturgies with emphasis on informality. Often with a tin ear, language of worship has been “modernized” and adjusted to meet the requirements of political correctness.
Father Z og NLM-bloggen skriver om dette, og mange flere bilder kan sees her.
På NLM-bloggen kan man lese om en høytidelig messe (TLM) som nylig ble feiret av erkebiskop Burke. Bildet viser en tradisjonell (nokså liten) kirke, et stort krusifiks, statuer og sidealtere, flere troende i andektig bønn og tilbedelse – og biskop, prester og andre geistlige ved et alteret vendt versus Deum.
A Solemn Pontifical Mass was celebrated this past weekend by Archbishop Raymond Burke, Prefect of the Apostolic Signatura, in his former archdiocese of St. Louis on the occasion of the 90th anniversary of the Carmelites of the Divine Heart of Jesus.
In addition to Archbishop Burke’s own presence, the Superior General of the Sisters came from the Netherlands for the occasion.
Etter mange løfter, en del tankevirksomhet, og en del arbeid, har jeg nå skrevet et fire siders dokument om hvordan jeg nå feirer messen – etter å ha blitt påvirket av den tradisjonelle latinske messen. Under ser dere dokumentets tittel og også en innledende advarsel (!) – og nederst en lenke til selve dokumentet.
HVORDAN EN PREST FEIRER MESSEN? (Påvirkning fra den gamle messen på den nye.)
En liten advarsel til alle lesere; mye av det som står i dette dokumentet er ganske teknisk og er nok beregnet på de spesielt interesserte. Men det jeg skriver om kan med noen få ord oppsummeres i dette: 1) Når vi feirer messen vender vi (prest og menighet) oss for det aller meste mot Gud – bortsett fra i tekstlesningene og spesielt i prekenen. Måten messen feires på skal derfor hjelpe oss til å holde fokuset rettet mot Gud. 2) Presten er en tjener for Kirken når han feirer messen, og skal ikke la sin personlighet eller sine private valg få noen særlig plass. 3) De mange detaljene i hvordan mesen feires har som mål å holde vårt indre og ytre blikk rettet mot Gud selv.