En katolsk weblog (gml)

Både DagenMagazinet og Vårt Land skrev om dette mandag, og VL har overskrifta: “Katolsk applaus for nye Ekman” – og fortsetter slik: “Nordens fremste karismatiske vekkelsespredikant er blitt en varm talsmann for begreper vi forbinder med høykirkelig og katolsk kristendom.”

Muligens var det noen katolikker på denne samlinga i regi av Kirkelig Fornyelse (jeg var der flere ganger da jeg bodde i Bergen), men jeg kan i artiklene bare se medlemmer i det nordisk katolske kirkesamfunnet. Dagen Magazinet skriver:

For så lite som fem år siden hadde invitasjonen fra Kirkelig Fornyelse vært nokså lite sannsynlig. Og møteleder Roald Flemestad uttrykte også overraskelse over at Ulf Ekman faktisk kom da de inviterte ham. Selv sa Ekman at han liker høykirkeligheten, og han snakket varmt om å anerkjenne ulike kristne retninger. ... ...

Etter foredraget fikk Ekman ikke mindre enn tre runder med takknemlig applaus. Og Flemestad takket gjesten for å ha bidratt med «profetisk tale».

Det var en mangslungen forsamling Ekman talte til. Den nåværende ledelsen i Credokirken (tidligere Levende Ord) var representert, sammen med både metodister, lutheranere av ulik støpning og både nordisk-katolske og romersk-katolske deltakere. Forlagssjef Asle Dingstad, som i likhet med Flemestad tilhører den nordisk-katolske kirke, ledet an i applausen i forkant av Ekmans foredrag.

Besøket hos Kirkelig Fornyelse kan sies å representere et naturlig skritt i den utviklingen Ulf Ekman har gjennomgått de senere årene. ... ...

I den svenske avisa Dagen leser jeg i dag om et felles luthersk-katolsk kirkemøte som ble avholdt i München nylig

... 200 000 tyska lutheraner och katoliker samlades i München för att ära Gud och visa att gemenskap faktiskt är möjlig. ... För andra gången har tyska katoliker och protestanter firat ett gemensamt kyrkomöte. Det gjordes med buller och bång – stora friluftsgudstjänster, folkfest på den centrala gågatan och musikscener runt hela gamla stan väckte mycket uppmärksamhet.

Förbundspresident Horst Köhler och förbundskansler Angela Merkel samt de flesta regeringspolitiker var i München – vissa för att hålla bibelstudier eller delta i debatter. Många besökare köpte kyrkomötets oranga sjalar, för att visa att de hörde till gemenskapen. Alla hade de lockats av uppmaningen att hitta vägar för ett kristet liv i och för världen.

De flesta var också intresserade av att kyrkorna skulle komma vidare i de ekumeniska ansträngningarna. Det är exempelvis inte ovanligt med blandäktenskap, och många längtar efter att officiellt få ta nattvarden tillsammans. Men även efter detta kyrkomöte är det bara den ena sidan (protestanterna) som inbjuder den andra till nattvarden.

Jeg er positiv til økumenikk – og må her på bloggen av og til forsvare meg mot overivrige økumenikk-motstandere – men bl.a. resolusjonene som ble vedtatt i Müchen nylig viser at kirkemøtet der hadde enkelte underlige ting fore:

7 resolutioner:
för mer ekumenik, för en högre andel förnyelsebara energikällor, en atomvapenfri värld och för ett miljövänligare jordbruk (mot genetiskt förändrade grödor). Dessutom för mer ekologisk trafik – fler tåg, samt små och energisnåla bilar. Arbetsgrupper pläderar för en särskild skatt på finanstransaktioner, som ska finansiera utvecklingshjälpen, och kräver att tvångscelibatet för katolska präster ska avskaffas.

Ting tar tid, viser det seg ofte, og etter at pave Benedikt 20. oktober i fjor annonserte at anglikanere nå får muligheten til å konvertere i større mengder, og mer som grupper enn enkeltindivider, og at de får ta med seg noe av sin liturgiske tradisjon, begynner det nå ganske langsomt å skje noe. På den annen side er det her mye som skal legges til rette, så man skulle kanskje ikke regne med at ting skjer så fort. (Selv om jeg ofte griper meg selv i å tenke at disse biskopene, prestene, og lekfolkene, etter alle disse årene snart må klare å bestemme seg.)

Det viser seg nå at sist lørdag var tre konservative anglikanske biskoper fra England på (hemmelig) besøk i Vatikanet, for å se videre på hvordan denne overgangsprosessen kan bli – les om møtet i The Telegraph.

Det viser seg nå at det var svært uheldig at dette møtet ble kjent, og slik skriver den anglikanske biskopen John Fulham (som mange ganger har vært i Norge):

I feel as your Chairman that I should say something about the reported trip to Rome. As you all know, I am interested in the Ordinariate. I had the opportunity to accompany Bishop Andrew and Bishop Keith to the Vatican to discover what was intended. As Chairman of Forward in Faith International it was important that I was present, as FIF Australia is totally committed to it. Also many members in America and here are actively interested. I can say nothing more about the visit.

However, I am embarrassed by the leak to the press that we had visited the Holy See. All of us have expressed an interest in the Ordinariate and so it is obviously necessary to understand exactly what is intended and how the Ordinariate will be implemented. We were certainly neither negotiating nor plotting. The leak came as a real surprise to me as it happened whilst I was abroad. As we had not informed others of our visit, who leaked it – and why – is a very serious question. It risks damage to the Church of England, and to Catholic Anglicans in particular, as well as to the forthcoming visit to the UK of the Holy Father. It also has serious ecumenical implications. To say it was malicious would seem to fit the facts. ...

Vårt Land skriver (på nettavisa i går og i den trykte utgaven i dag) at Ulf Ekman har snudd i sitt syn på Den katolske Kirke – det kan man tydelig se i forhold til hans synspunkter ved pavebesøket i 1989. Slik skriver VL:

I bloggen sin ulfekman.nu skriver pastoren for Livets Ord i Sverige at han har endret innstilling, holdning og forståelse av de kristne, det han kaller Kristi kropp. Han står ikke lenger ved det han skrev i et kritisk innlegg med tittelen «Hva har paven å gjøre i Uppsala?» i forbindelse med at paven besøkte Sverige i 1989.

Det VL skriver er helt korrekt, men det er faktisk på langt nær en nyhet – og jeg underer meg litt over at VL lar det bli en nyhet. Ekman skriver selv i det aktuelle innlegget på bloggen sin – som så langt har fått 114 kommentarer: “Under några år har jag också redovisat detta i ett antal olika artiklar, böcker, predikningar, föreläsningar, intervjuer, uttalanden och samtal. Den som någorlunda har följt med kan inte ha helt undgått allt detta eller de svar jag då i olika sammanhang gett gång på gång. ... Så har jag ändrat mig? Ja, när det gäller inställning, attityd och förståelse av Kristi kropp som ju är så mycket större än vad vi anar och först förstår! Det jag skrev i en artikel för länge sedan om påvebesöket, för 21 år sedan, vidhåller jag inte längre, som jag redan förut har sagt ett antal gånger. När det gäller Bibelns sanningshalt, evangeliets kraft och trosundervisningens betydelse, nej, där har jag inte förändrats utan åker jorden runt och predikar detta med stor glädje och ser härliga resultat!”

Jeg har også selv skrevet om dette på denne bloggen mange ganger (fordi jeg finner det interessant), bl.a. her for tre år siden. (Og på et søk etter ‘Ekman* finner man mange treff – SE HER.)

I 1951 ble det trykt en artikkel (på danske) om den lutherske presten og kjente teologen, Knud Carl Ansgar Krogh-Tonning, en av de kjente konvertittene i Norge fra rundt år 1900. Mot slutten av artikkelen står det:

... Det var nu tydeligt for alle, at Krogh-Tonning stod den historiske lutherdom meget fjernt. Han var ogsaa selv begyndt at forstaa, at hans stilling som præst i et luthersk kirkesamfund var uholdbar, og i september 1899 tog han sin afsked som sognepræst ved Gamle Aker kirke. Ifølge hans egen erklæring agtede han aldrig at vende tilbage til præstegerningen, uanset det resultat, som hans fortsatte forskning maatte føre ham til. Ved udgangen af 1899 ophørte hans præstegerning i den norske statskirke.

Gennem sit forfatterskab paaviste Krogh-Tonning, at den lutherske protestantismes livskraft beror paa de gamle katolske sandheder, som er bevaret inden for den. Det var ham ganske klart, at en bevidst fornægtelse af dem, saaledes som man var ivrig efter i hans samtid, førte til splittelse og forvirring. Han saa redningen for sit samfunds fortsatte eksistens i en besindelse paa den arv, som det havde fra før reformationen. Denne tankegang bragte ham ind paa en vej, som til sidst skulde føre ham til den katolske kirke. Adskillige af de protestanter, der er kommet ind paa den vej, som Krogh-Tonning gik, vil dog sikkert vige tilbage for tanken om overgang til den katolske kirke. 400 aars luthersk tradition lader sig ikke uden videre ignorere.

Hele dette heftet kan leses her.

For noen få dager siden mottok jeg en del gamle katolske bøker, fra en katolikk i Oslo-området. Blant disse bøkene var også “De søkte de gamle stier”, konvertitthistorier fra Norge, samla og utgitt i 1936 av p. Haakon Bergwitz.

Boka inneholder historier skrevet av følgende personer (om ikke lenge legger jeg ut første kapittel):

Haakon Bergwitz, prest
Erl. Eek Larsen, lektor.
Lars Eskeland, folkehøgskulestyrar
Jan Greve, læge
Andrea Brandt Hansen, husmor
Nanna M. Hoch Nielsen, kontordame
Stein Mehler. forfatter, tannlæge
Ivar Ruyter, førstefullmektig
P. Storbekken, postekspeditør
Gina Sæther, ordenssøster
Kr. Tangstad, politiordonans
S. B. Tønnesen, diakon
Andr. Vollaug, blind gårdbrukersønn
Sigrid Undset, forfatter

Zenit.org melder at pave Benedikt i går, på Lætare søndag, deltok i en ordets gudstjeneste i den lutherske kirken på via Sicilia i Roma. De skriver bl.a.:
In the German-language service, in which both the Pope and a Lutheran pastor gave homilies, the Pontiff affirmed, “We hear many laments about the fact that there are no new developments in ecumenism, but we must say, and we can say it with much gratitude, that there have already been elements of unity.”

After the Sunday service, the Pope participated in a fraternal gathering with community and its pastor.

OPPDATERING:
Father Z. kommenterer at denne lutherske kirken ser mer katolsk ut enn de fleste katolske kirker. Se bildet under og vurder selv.

Jeg nevnte nylig litt om Troskongregasjonens leder, erkebiskop William Joseph Levadas forelesning i Canada 6. mars om forholdet mellom anglikanere og den katolske kirke. Hans forelesning er tydelig delt i to deler, der første del tar for seg samtalene mellom katolikker og anglikanere (ARCIC) fra Vatikankonsilets dager inntil vår tid. Man nådde fram til (overraskende) stor enighet, sier han, men så kom anglikanernes ordinasjon av kvinner til prestetjeneste inn (i 1976 i USA) og skapte problemer, som man aldri en gang skikkelig prøvde å løse. Helt fram til 1994 var man også helt enige om at homofil praksis ikke kunne aksepteres, men fra 2003 av har dette også blitt et stadig større problem. Og aller sist har spørsmålet om ordinasjon av kvinner til biskoper i England (og uten å gi konservative prester noe alternativt tilsyn), gjort uenigheten melom anglikanere og katolikker enda større.

Etter denne gjennomgangen gjennom 40 års økumeniske samtaler, tar kardinalen opp det som nå skjer mellom katolikker og konservative anglikanere – som ønskes velkommen inn i Den katolske Kirke. Denne delen av foredraget begynner med setningen jeg siterte tidligere: Union with the Catholic Church is the goal of ecumenism … ...

I denne delen av foredraget tar kardinalen opp ganske grundig hva katolikker kan lære av andre kristne, for dette er jo et av hovedpoengene med Anglicanorum coetibus, at anglikanerne skal få beholde noen av sine tradisjoner etter at de bli katolikker. Bl.a. nevner kardinalen at katolikker kan lære en del av protestanter når det gjelder forholdet til og bruken av Bibelen – men han legegr til at protestantenes uttrykk sola scriptura er nokså misforstått. Her er et utdrag av andre del av foredraget: LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Kardinal Levada, leder av Troskongregasjonen, sa dette nylig i et foredrag i Canada, med bakgrunn i Vatikanets nye initiativ overfor anglikanere. Før jeg siterer hva kardinalen sa, vil jeg først uttrykke at mange misforstår hva økumenikk er. Enten mener man 1) at sannheten virkelig er relativ, eller at Kirken ikke har den fulle sannhet, og derfor må lære av andre kirkesamfunn, eller 2) så syns man at ethvert vennlig samarbeid med andre kristne (som felles bønn og ordets gudstjeneste), eller at man ikke til stadighet insisterer på at andre må konvertere, er et svik mot Kirken. Men kardinalen sier her at enheten virkelig finnes i Den katolske Kirke, samtidig som han sier at vi katolikker også kan lære av andre kristne – ikke dogmatiske ting, men av ulike deler av deres praktiske og åndelige liv.

I sitt foredrag sa kardinalen bl.a.:
Union with the Catholic Church is the goal of ecumenism—one could put, “we phrase it that way”. Yet the very process of working towards union works a change in churches and ecclesial communities that engage one another in dialogue, in actual instances of entering into communion do indeed transform the Catholic Church by way of enrichment. Let me add right away that when I say enrichment I am referring not to any addition of essential elements of sanctification and truth to the Catholic Church. Christ has endowed her with all the essential elements. I am referring to the addition of modes of expression of these essential elements, modes which enhance everyone’s appreciation of the inexhaustible treasures bestowed on the Church by her divine founder.

Jeg har lest utdrag herfra og herfra, og hele det lange foredraget kan leses her.

Zenit.org skriver om dette besøket her, og bakgrunnen er at Romas lutherske menigheten hadde invitert pave Benedikt i 2008, for å komme og markere at det da var 25 år siden pave Johannes paul IIs første besøk i menigheten i 1983.

Den lutherske menigheten er glade for besøket, og according to the Lutheran community, Benedict XVI’s homily will be on the biblical passage from John: “Unless a grain of wheat falls into the earth and dies, it remains alone; but if it dies, it bears much fruit.”

For his part, Pastor Jens-Martin Kruse will analyze the first chapter of the Second Letter of St. Paul to the Corinthians, which speaks about Christ’s consolation in moments of tribulation.

Den katolske bloggen Rorate cæli skriver om besøk i to artikler. Først er det en ren nyhetsmelding, som har ført til en hel del SVÆRT NEGATIVE KOMMENTARER OG STERK KRITIKK AV PAVE BENEDIKT. Dernest er det en artikkel som ser på den lutherske menigheten i Roma på en forholdsvis objektiv måte; sier at den stort sett består av tyskspråklige, men at det også er noen inngiftede (og sannsynligvis tidligere katolske) italienere der. Som eksempel nevner de en italiensk kvinne som var døpt katolsk, ble agnostiker, og under noen studieår i Tyskland kom tilbake til kristen tro og ble lutheraner. Denne andre artikkelen har så langt ikke fått særlig mange kommentarer.

Jeg reagerte spesielt på kommentarene til den første artikkelen, fordi disse katolikkene ikke ser ut til å ville forstå at når vi katolikker samarbeider med ‘alle menensker av god vilje’, med protestanter etc., så betyr det ikke at vi (dvs. paven og den offisielle Kirken) har blitt relativister, at vi ikke mener sannheten er viktig, eller at vi tviler på at den katolske tro er den rette tro. Men vi kan samarbeide med alle slags mennesker (dvs. uavhengig av deres religiøse tro) om aktuelle praktiske og ideologiske spørsmål der vi er enige. Det samme kan vi gjøre med protestantiske kristne, men med disse kan vi også samarbeide om det vi har felles som kristne (som er ganske mye, men langt fra alt, i vår tro). Men når pave Benedikt og den lutherske pastoren i Roma møtes til felles bibellesning og bønn, og reflekterer over henholdsvis Johannesevangeliet og Paulus’ brev til korinterne, klarer jeg ikke å forstå opphisselsen.

Hos zenit.org leser jeg at pave Benedikt i går ønsket representanter fra en luthersk kirke i USA (ELCA) hjertelig velkommen til onsdagsaudiensen i Paul VIs auditorium, og han gjorde det med følgende ord:

Distinguished Friends,
I am pleased to greet Bishop Mark Hanson and all of you present here today for this ecumenical visit.

Upon you and all those entrusted to your pastoral care, I cordially invoke the abundant blessings of Almighty God.

Biskop Elliott i Melbourne, Australia, som jeg skrev om i går (se her), hadde da visse innvendinger mot den tradisjonelle latinske messen, men har nå begynt å feire den selv. En av grunnene til hans forandring er at artikkelen jeg da siterte, var skrevet for 6-8 år siden, og nå etter pave Benedikts Summorum Pontificum er situasjonen blitt ganske ny. Dessuten var Elliot i mot en viss type TLM, der presten og ministrantene holdt på med noe for selv oppe ved alteret, mens folket gjorde andre ting – sang salmer vanligvis. Messen han her feiret (les mer om den her) er jo ikke slik; det var en messe der celebrantene, alle hans assistenter, og folkt feiret det hellige messeofferet sammen.

Dette bildet er litt over to år gammelt, og biskop Elliott blir nevnt nå fordi har har blitt utpekt blant de australske, katolske biskopene til å ta imot anglikanerne som nå skal opptas i Kirken – bl.a. fordi Elliott selv vokste opp i Den anglikanske kirke, som prestesønn til og med. Om oppgaven han nå har fått sier han selv:

... the members of the Australian Catholic Bishops Conference appointed me their Delegate for the Australian project of establishing “a Personal Ordinariate for Anglicans who wish to enter full communion with the Catholic Church”, to use the words of Pope Benedict’s Apostolic Constitution Anglicanorum coetibus.

The Pastor of the nations is reaching out to give you a special place within the Catholic Church. United in communion, but not absorbed – that sums up the unique and privileged status former Anglicans will enjoy in their Ordinariates. ...

Les videre her.

Jeg vil her bare nevne at jeg for en stund siden laga ei ressursside om økumenikk, med bl.a. en oversikt over de norske luthersk-katolske dialogene, over grundige samtaler mellom konservative protestanter og (konservative) katolikker i USA om flere viktige spørsmål – og også noen foredrag og artikler av meg selv.

Her er lenken til oversikten.

Jeg snakka med p. Arnfinn Haram i går, og han fortalte meg da bl.a. at det var fint å kunne holde preken under den store økumeniske gudstjenesten i Trefoldighetskirka i Oslo søndag 17. januar. Det var fullt hus, og han følte at han som katolikk var blir svært godt mottatt. På sin egen blog har han lagt ut heila ‘preika’, og den begynner slik:

Kjære brør og systre!

Jesus er på reise gjennom Galliela og Samaria. Her sit han, sliten og tyrst, ved Jakobsbrunnen, ved Sykarsbrunnen. Her sit han som sjølv er brunnen, han som sjølv er kjelda. Han som seier: ”Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste”! ... ...

Les fortsettelsen her.

Pave Benedikt snakket (som ventet) om muligheten og behovet for kristen enhet på avslutningsmøtet for bønneuka for kristen enhet i Roma i går kveld. Her er det meste av Zenits oppsummering av talen:

... The Holy Father appealed to each Christian confession to “make its contribution to take the steps that lead to full communion.”

“The force that promotes unity and the mission,” the Pontiff concluded, “arises from the fecund and thrilling encounter with the Risen One, as happened to St. Paul on the road to Damascus.”

I gårsdagens angelus nevnte pave benedikt først … at vi er ulike lemmer på legemet (fra søndagens andre lesning fra 1. Kor 12), deretter fortsatte han slik: it is precisely in Christ and in the Spirit that the Church is one and holy, that is, an intimate communion that transcends and sustains human capacities.

May the Virgin Mary, Mother of the Church, obtain for us always to make progress in communion, to transmit the beauty of being one in the unity of the Father and the Son and the Holy Spirit.

Les hele angelus-budskapet her.

Den katolske kirke katekisme skriver om økumenikk, under overskiftene Enhetens sår og Mot enhet (se sammenhengen og fotnotene HER):

817. “Allerede fra begynnelsen av oppstod det visse splittelser innenfor denne ene og udelte Kirke, og apostelen fordømmer dem i skarpe ordelag. I de senere århundrer så mere vidtrekkende stridigheter dagens lys, og forholdsvis store grupper ble adskilt fra det fullstendige fellesskap med Den katolske kirke. Ofte hadde representanter for begge de stridende parter skyld i splittelsen”. Brudd som sårer Kristi legemes enhet (man skjelner mellom heresi, apostasi (frafall) og skisma), finner aldri sted uten synd fra menneskers side:

822. “Omsorgen for gjenopprettelse av enheten deles av hele Kirken, både legfolk og hyrder”. Men man må være seg bevisst “at arbeidet for å forsone alle kristne i den ene og udelte Kristi Kirkes enhet overgår menneskets krefter og evner”. Derfor setter vi alt vårt håp “til Kristi bønn for Kirken, til Faderens kjærlighet til oss og Den Hellige Ånds kraft”.

Kardinal Kasper er blitt intervjua på Vatikanradioen (på tysk) og fått spørsmål mest om den sterke kritikken pave Benedikt får i Tyskland. Intervjuet begynner med kritikken fra den lutherske biskopen i Berlin, over at paven oppheva ekskommunikasjonen av de fire SSPX-biskopene for snart et år siden. Til dette svarer kardinal Kasper:

“Die Position der katholischen Kirche zur Ökumene ist seit dem Zweiten Vatikanischen Konzil völlig klar. Ökumene ist für uns nicht eine Option, sondern eine Pflicht, die in der Botschaft Jesu begründet ist. Das gilt auch für den Papst. Genau an demselben Wochenende, wo dieses Dekret über die Aufhebung der Exkommunikation der vier Bischöfe der Bruderschaft Pius X. bekannt gegeben worden ist, hat der Papst in einer Predigt in St. Paul vor den Mauern zum Abschluss der Gebetswoche für die Einheit der Christen sich ausdrücklich, mit aller Deutlichkeit zur ökumenischen Bewegung bekannt. Ich kenne gar keinen anderen Kirchenführer, der so oft, so eindringlich und so klar über die Ökumene spricht und sich zur Ökumene bekennt. Dem Papst das Gegenteil zu unterstellen, ist ungerecht und geht an der Sache vorbei.“ ... ...

Vårt Land har i dag et stort oppslag om at det går dårlig med bønneuka om kristen enhet. I Oslo er det visst bare ett arrangement i Trefoldighetskirka og én gudstjeneste på Lunden kloster som er igjen. I Oslo har “Bønn for Oslo” overtatt, sier VL, men det er kanskje mer korrekt å si at “Bønn for Oslo” er en ny form for den bønneuka den evangeliske alliansen tidligere stod for – som i Norge alltid var ei uke før den internasjonale bønneuka for kristen enhet.

Slik skriver VL:
” – Jeg fikk ingen med meg, så vi måtte droppe det i år, sukker Jacob Frode Knudsen, sogneprest i Den norske kirke i Bergen. Selv reiste han på ferie til Gran Canaria i bønneuken.

Personlig var jeg for ca 20 år siden hvert år med på (allianseøkumenikkens) “fellesmøter” – der katolikkene vanligvis ikke var invitert. Også på disse møtene var det noe uklart hva målet var. For meg var (og er fortsatt) hovedpoenget at vi kristne kunne komme sammen noen ganger hvert år, dele det vi hadde sammen (bibellesning og bønn), og bli kjent. Men fra noen menigheter hørte vi, at hvis ingen ble frelst på møtene (dvs. kom fram under innbydelsen, og ba ‘syndernes bønn’), da var møtet mislykket.

Også i dag er det mange som syns at hvis man har så små mål (f.eks. ikke tror at det kan bli full enhet mellom katolikker og lutheranere), da er det ikke noen vits i å treffes. Men jeg mener fortsatt at det i alle tilfeller er en god ting at kristne fra ulike sammenhenger kan møtes av og til, bli kjent, dele det man har felles i sin tro, samarbeide og praktiske spørsmål etc.

The Catholic Herald skriver om hva mange liberale har tenkt økumenikk bør være; å inngå kompromiss, å ikke være så nøye med sannheten etc. (Også mange konservative har latt seg lure av denne definisjonen, og dermed på feil grunnlag blitt svært negative til økumenikken.):

... the purpose of the Anglican-Roman Catholic International Commission, so far as the Church was concerned, was an agreement in which the Archbishop of Canterbury would once again become bishop of a historic see of the Church that Anglicans describe as “Roman Catholic”. Unfortunately, participants on both sides of ARCIC glossed over the fact that doctrines of transubstantiation and infallibility are unchangeable: one can do no more than tinker with the language in which they are defined.

As a result of these latter developments, a tremendous gloom settled over the Church’s official ecumenists. It has taken Pope Benedict XVI to show us that ecumenical dialogue can achieve the long-awaited goal of corporate reunion by another route.

Father Z. skriver også om dette, og avslutter sin kommentar kraftfullt på denne måten: “Do not let liberal ecumenists define ecumenism. Do not accept their premises. Instead, take heart and guidance from the Pope of Christian Unity; Pope Benedict XVI.”

For noen dager siden leste jeg på katolsk.no om følgende arrangement:

“Onsdag den 20. januar, kl. 19.00, holdes det økumenisk bønnegudstjeneste på Lunden kloster. Den økumeniske bønnegudstjenesten har siden 1972 blitt feiret i forbindelse med ‘Bønneuken for kr isten enhet’, i samarbeid med Tonsen menighet. I år er det biskop Ole Christian Kvarme som holder preken. Det blir som vanlig kirkekaffe med underholdning etter gudstjenesten.”

Jeg var der i går – av tre grunner:

1. Jeg ville gjerne være med på et økumenisk arrangement i løpet av bønneuka for kristen enhet også i år.

I Bergen var jeg hvert år med på et par arrangementer i denne bønneuka – ganske vellykka må jeg si (og for økumenikk-skeptikerne som leser denne bloggen, så ble de gjennomført “helt etter boka”). Jeg husker med glede spesielt de 7 åra jeg deltok som katolsk prest på økumenisk gudstjeneste sammen med søstrene på Maria Minde (ved Handelshøyskolen i Bergen) og den lokale Biskopshavn menighet i Den norske kirke.

I Stavanger var disse møtene i januar litt mindre vellykka, og ble faktisk lagt ned. Men der klarte vi på den annen side å starte samlinger av pastorer i alle menigheter, som møttes et par ganger i semesteret.

2. Jeg vile gjerne besøke Lunden kloster – jeg hadde ALDRI i mine 15 år som katolikk vært der før.

I mine 14 1/2 førse år som katolikk bodde jeg på Vestlandet, og det er faktisk et stykke til Oslo – og når jeg en sjelden gang var i Oslo, hadde jeg alltid noe annet på timeplanen. Jeg tenkte litt på å være på Lunden under mine retretter før diakon- og prestevielsen, men valgte da heller Franciskus-søstrenes senter på Voss.

Det var hyggelig å være på Lunden i går, og få hilse på mange av søstrene – og jeg håper å få komme dit igjen, og bli bedre kjent med dem.

3. Jeg ville gjerne treffe biskop Kvarme.

Jeg ble kjent med Ole Christian Kvarme i 1977, da vi begge bodde i Israel; jeg var der i seks måneder (pluss en måned i april 1980), mens han var der til sammen ca 10 år. Siden har vi møtt hverandre av og til med nokså ujevne mellomrom, sist gang ved bisop Bernt Eidsvigs ordinasjon.

Jeg hilste i går også kort på den lokale sogneprest og prost, og bl.a. på professor Berge Furre – som jeg takka for “Soga om Lars Oftedal, 2 bd., 1990”, ei bok som har betydd svært mye for min kirkeforståelse.

Det er med ganske mye forundring jeg på nytt oppdager at flere katolske lesere av denne bloggen ser ut til å ha svært store problemer med helt vanlig økumenisk aktivitet, dvs. å be og lese Biebelen sammen med andre kristne. Når de har problemer med noe så pass enkelt, lurer jeg på hvordan de stiller seg til Det annet Vatikankonsil, som bl.a. sier følgende i artikkel 3 av sitt dokument om økumenikk: Unitatis redintegratio:

3. Allerede fra begynnelsen av oppsto der visse splittelser innenfor denne ene og udelte Kirke, og apostelen Paulus fordømmer dem i skarpe ordelag. I de senere århundrer så mere vidtrekkende stridigheter dagens lys, og forholdsvis store grupper ble adskilt fra det hele fellesskap med den katolske Kirke. Ofte hadde representanter for begge de stridende parter skyld i splittelsen. Nå lar det seg ikke gjøre å legge skylden for adskillelsen på dem som i dag blir født og opplært i troen på Kristus innenfor slike kirkesamfunn: De er tvert om gjenstand for den katolske Kirkes broderlige aktelse og kjærlighet. De som tror på Kristus og har mottatt en gyldig dåp, etableres nemlig dermed i et visst fellesskap med den katolske Kirke, om enn dette ikke er fullkomment. Mange og ofte alvorlige hindringer stiller seg nok fremdeles i veien for det fulle kirkelige fellesskap. De skyldes forskjellige motsetninger mellom disse kristne og den katolske Kirke i lærespørsmål og i oppfatningen av Kirken, av og til også i disiplinære spørsmål, og det er nettopp den økumeniske bevegelses mål å overvinne disse hindringer. Ikke desto mindre blir de som rettferdiggjøres ved troen i dåpen, innlemmet i Kristus, og bærer derfor med full rett navnet «kristne» på samme tid som de med like god grunn betraktes som brødre i Herren av den katolske Kirkes barn.

Dette betyr ikke at våre adskilte brødre – enten man nå betrakter dem enkeltvis eller som menigheter og kirkesamfunn – besitter den enhet som Jesus Kristus har villet gi alle dem som han føder på ny og skjenker sitt eget liv med det ene legeme og det nye liv som mål, den enhet som de hellige Skrifter og Kirkens ærverdige tradisjon bekjenner seg til. For den hele fylde av midler til frelse kan bare nåes ved Kristi katolske Kirke, den som er den universelle hjelp til frelsen. Vi tror nemlig at det er til apostelkollegiet alene, hvor Peter har forsete, at Herren har betrodd den nye pakts samtlige rikdommer, for at der skulle dannes et eneste Kristi legeme på jorden hvor alle som på en eller annen måte alt er knyttet til Guds folk, fullt ut skal innlemmes. Så lenge det vandrer her nede vokser dette folk, til tross for at det ennå i sine lemmer er utsatt for å synde, og det ledes kjærlig av Gud, ifølge Hans uransakelige beslutninger, inntil det i glede når frem til den evige herlighets fylde i det himmelske Jerusalem.

Vi har så vidt begynt på den årlige bønneuka for kristen enhet, og pave Benedikt nevnte dette under sist søndags Angelus-bønn med følgende ord (fra Zenit):

I would like to note that tomorrow the traditional Week of Prayer for Christian Unity begins. Every year it constitutes, for believers in Christ, a propitious time to revive the ecumenical spirit, to meet each other, to get to know each other, to pray and reflect together. The biblical theme, taken from the Gospel of St. Luke, echoes the words of the risen Jesus to the apostles: “You are witnesses of these things” (Luke 24:48). Our proclamation of the Gospel of Jesus will be much more credible and effective the more that we are united in his love, as true brothers. Thus, I invite parishes, religious communities, ecclesial movements and associations to pray unceasingly, in a special way during Eucharistic Celebrations, for the complete unity of Christians.

Jeg har flere ganger blitt overraska over enkelte kommentarer til denne bloggen, som uttrykker stor skepsis til all form for økumenikk (ser det ut til). Holdninger til økumenikk kan selvsagt være feilaktige (f.eks. ble det et sted i Oslo hvert år denne uka feiret en slags “parallell-messe” mellom katolikker og lutheranere, noe som heldigvis opphørte i 2009), men hvordan kan katolikker være negative til økumenikk slik den forklares og praktiseres av vår Kirkes øverste leder, pave Benedikt? I år ber han oss spesielt når vi feirer messen, om “å be for full enhet mellom alle kristne”.

Det er nå en del dager siden et mye omtalt møte mellom erkebiskopen av Canterbury og pave Benedikt – men jeg har vært litt slapp, og skrevet lite på bloggen i det siste. Vårt Land skriver om dette og fokuserer på at anglikanerne ikke er så veldig fornøyde med pavens åpne holdning til anglikanere som ønsker å bli katolikker:

“Møtet mellom pave Benedikt XVI og erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams, kom i stand etter at forholdet mellom Den katolske og Den anglikanske kirken har blitt mer anstrengt den siste tiden.

Samstemt. I en skriftlig uttalelse etter møtet het det at samtalene mellom de to kirkelederne hadde dreid seg om «nylige hendelser» mellom de to kirkene, og at det fantes en «felles vilje» til å styrke båndene.”

Father Longenecker skrev på sin blog for noen dager siden om hvorfor han ble katolikk (han hadde tidligere vært anglikansk prest). Og han åpner innlegget sitt slik: I’m often asked why I left the Anglican Church to become a Catholic. Was it women’s ordination or some other issue? Well, the debate over women’s ordination was an influence. It made me re-examine the question of authority in the church. ...

However, the more I think about the reasons for my conversion, the more I realize that the real problem was not women’s ordination, nor was it, at depth, the question of authority in the church. Women’s ordination was a problem and the authority of Rome was the answer, but there was a deeper, underlying problem with the Anglican Church as I experienced it. The problem is modernism—a philosophical and theological position which is deeply opposed to historic Christianity.

Han fortsetter med å fortelle om flere av sine anglikanske prestekollegaer som viste seg å egentlig ikke engang tro på Gud (les videre her selv). Personlig hadde jeg ingen slik opplevelser før jeg ble katolikk; faktisk var min kirkelige bakgrunn – både min oppvekst i den lokale kirke og skolelagsbevegelsen, min teologiske utvikling på Menighetsfakultetet (spesielt mht bibelkritikken), samt mine sist år som lutheraner i Den evangelisk lutherske frikirke – mer konservativ enn den (norske) katolske Kirke jeg gikk inn i i 1994. Heldigvis oppdaga jeg nokså snart at Kirkens magisterium var mer konservativt og oppegående enn jeg hadde våga å håpe på, og det har jo vist seg ganske så tydelig de siste åra at Den katolske Kirke er en av de få man kan stole på teologisk, filosofisk, moralsk, dogmatisk osv.

Father Longenecker fikk også ganske tydelig tilbakemelding på sist første innlegg, at alt ikke var så rosenrødt filosofisk og teologisk i Den katolske Kirke som han hadde gitt inntrykk av. Han skrev derfor et innlegg til, kalt Modernism and the Magisterium, der han også ser på problemene innenfor vår egen Kirke: “After analyzing the modernism in the Anglican Church it was pointed out that there’s plenty of modernism in the Catholic Church too. True enough, and because blog posts should be short and punchy, I left this issue for another day.

However, there are two distinct differences in the circumstances of Anglicanism and Catholicism. The first is that, while the Catholics have fallen into the same moral morass as Anglicanism, what they are doing has not been condoned and sanctioned by the Church.

For noen dager siden var jeg med på en økumenisk samling, der det også ble sunget litt av det man må kalle “moderne tilbedelses- og lovsanger”. Det er flere (mer enn 10) år siden jeg har hørt og sett slik sang, og selv om sangene ble framført ganske moderat, må jeg si at jeg reagerte svært så negativt. Jeg er litt usikker på hvorfor jeg reagerte så pass sterkt (for bl.a. sentimentale bedehussanger tar jeg alltid på strak arm), men det er noe med bandet som står der oppe og leder sangen, de svært mange gjentakelsene av de enkle setningene, hvordan folk i salen oppfører seg etc, som gjør at jeg opplever det svært fremmed, ja faktisk ubehagelig. Kanskje noen av leserne kan hjelpe meg, og prøve å forklare hvorfor jeg (og kanskje de selv også) reagerer slik?

Som en sterk kontrast til den typen sang, leste (og hørte) jeg også for noen dager siden på NLM-bloggen og hvordan man skal synge gregoriansk sang – for her fins det flere, litt ulike, skoler. HER kan man høre fire måter å framføre inngangsverset til julenattsmessen. “Dominus dixit ad me: Filius meus es tu, ego hodie genui te.”

Av disse fire måtene anbefaler min dyktige kantor her i Oslo denne versjonen fra Milano (se under), men jeg selv ikke har formet noen synspunkter på dette (bortsett fra at gegorianikk ikke bør synges for langsomt).

For noen få dager siden hadde L’Osservatore Romano et intervju med kardinal Kasper, Vatikanets økumeniske leder, om det nye dokumentet som gjerner anglikanere – som ønsker å konvertere mer eller mindre som menigheter, og beholde noe av sin liturgiske tradisjon. Det meste av det kardinalen sier virker tilforlatelig nok. (Bl.a. at det er Troskongregasjonen som behandler slike saker. Da biskop Schwenzer skulle søke om tillatelse til at jeg, som gift mann, kunne bli katolsk prest, fikk han helt fra starten av beskjed om Troskongregasjonen skulle behandle den saken.)

“Let’s stick to the facts,” Cardinal Kasper says in the interview. “A group of Anglicans has asked freely and legitimately to enter the Catholic Church. This is not our initiative. They first approached our council [for Christian unity], and, as president, I replied that the competency belonged to the congregation for the doctrine of the faith. [...] The council has always been kept informed by the congregation for the doctrine of the faith, and it is not true that it was pushed aside. We did not participate directly in the conversations, but we were kept updated, as is proper. The text of the [apostolic] constitution was prepared by the congregation for the doctrine of the faith. We saw the draft and presented our proposals.”

In any case, the gestation of “Anglicanorum Cœtibus” was kept secret until the last moment, even from the highest authorities of the Anglican Church. When the archbishop of Canterbury, Rowan Williams (in the photo with Benedict XVI), was told that it was about to be published, Kasper was already in Cyprus. And he says that Williams called him in the middle of the night, to ask him for an explanation. ... ...

Men kard. Kasper sier også at TAC (Traditional Anglican Communion) egentlig ikke hadde vært med i denne prosessen, og det må jeg innrømme at jeg ikke forstår (og det spørsmålet har allerede blitt svært mye diskutert på nettet). Les gjerne hele omtalen av intervjuet i L’Osservatore Romano hos www.chiesa.

Ulf Ekman, leder av Livets ord i Sverige, har nylig vært i Krakow i Polen og skriver slik om møtet med katolske kristne:
Jag hade blivit inbjuden till två saker som hängde ihop med varandra. Det ena var en dag om “Andens enhet” eller “Hjärtats ekumenik” som innebar föreläsningar, samtal och frågestund på ett universitet i Krakow. ... Det andra var ett retreat-seminarium på samma tema, med 90 ledare från olika kyrkor. Det var en mycket intensiv helg!

Det fantastiskt att se dessa katolska präster och munkar sjunga, skratta, gråta, tala i tungor och jubla inför den levande Guden. Inte minst var det häftigt att se några av munkarna i sina kåpor komma loss med elgitarrer och elbas i lovsången. ...

Jeg har vel også nevnt et par ganger tidligere her på bloggen at jeg syns det er interessant at trosforkynneren (og den tidligere lutherske presten) Ulf Ekman de siste år er blitt så vennlig mot Den katolske Kirke. Forelesningen på universitetet sammen med en katolsk prest høres fornuftig ut, men lederseminaret (der munker med elgitarer drar i gang lovsdangen) stiller jeg meg noe mer tvilende til.

I alle tilfelelr har disse refleksjonene på Ekmans blog ført til 230 kommentarer så langt (om forholdet mellom protestanter og katolikker), og de er til en viss grad interessant lesning – om man har krefter til å kaste seg over så mye stoff. Her er et par kommentarer som jeg syns er spesielt interessante:

Om nu Pastor Ulf är så förskräcklig som en del kommentarer här vill påskina, varför har då inte dessa inlägg blivit bortcensurerade? ... Det är så beklämmande med den hätska aversion, som dyker upp i kommentarerna så fort som pastor Ulf skriver något positivt om katoliker. Desto mer glädjande är det med de tålmodiga inlägg som görs här av mina katolska syskon – tack för dem! ...

Instämmer bl.a. med dem som t.e.x. undrar var pastor Ekman står i frågan om den enhet under påven t.e.x. Peter Hocken står för. Även pastor Ulfs gode vän Peter Halldorf har tydligt deklarerat att det är dags för kristenheten att “böja sin nacke under Petri Ämbete”. Vad får enheten kosta? Är det bara vi protestanter som måste acceptera dogm efter dogm för att lyckas i den nya ekumeniken?

Jeg leste i dag tidlig et innlegg på en presteblog jeg ikke tidligere har besøkt. Denne katolske presten sier at det er fint at Kirken nå i litt større grad enn tidligere setter pris på den kristne tradisjon og det kristne liv konvertittene har levd før de blir opptatt i Den katolske Kirkes fulle fellesskap. Jeg kan skrive under på at det er positivt – eller rettere sagt hadde vært positivt, for i mitt tilfelle var en slik positiv vurdering av min egen kristne tradisjon, og mitt liv som kristen i 39 år, og 8 år som luthersk prest, nesten helt fraværende. Nokså trist, egentlig, men det er vel katolikkenes egen uvitenhet eller kanskje også usikkerhet i møte med norsk kultur og religiøse tradisjon, som gjør at det ofte har blitt slik. Men nå har pave Benedikt vist oss at mange ting i protestantiske kristnes liv og tradisjon er verdifulle – og kanskje andre katolikker kan lære av ham.

I am glad we can get rid of the old approach of reception of converts to the Church which said that they must leave behind everything of their previous Christian tradition as if it had no value. Do we really want to discard their wonderful liturgy, psalmody, theological insights, insights of pastoral practice, their familiarity with the scriptures, their deep sense of the way in which Christinity can be incarnated in a local area or culture? No, it all has value. It will benefit the whole Catholic Church. Christ has been at work there. And this, in a very subtle way, is exactly what Pope Benedict has recognised and enacted with this marvellous intitiative.

Les hele stykket her.

To tidligere anglikanske prester skriver om sin konversjon og sin opptakelse i Den katolske Kirke – om risikoen og forsakelsene, men også om gleden. Den første av dem tok steget for mange år siden:

if I may speak to any former Anglicans who are out there, this is the time to really stop and assess your position. You need to asks some very serious questions if you have not yet done so. Where is the Church? Where, today, are the successors of the apostles? What is the most important thing about your faith? What really matters?

The days ahead will be a test. I am one of those who walked away from the Anglican Church and found the Catholic Church to be a welcome home, but it was also, as Fr Steenson says, ‘a purgative way.’ I had to make sacrifices. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »