EN KATOLSK WEBLOG

Jeg nevnte nylig litt om Troskongregasjonens leder, erkebiskop William Joseph Levadas forelesning i Canada 6. mars om forholdet mellom anglikanere og den katolske kirke. Hans forelesning er tydelig delt i to deler, der første del tar for seg samtalene mellom katolikker og anglikanere (ARCIC) fra Vatikankonsilets dager inntil vår tid. Man nådde fram til (overraskende) stor enighet, sier han, men så kom anglikanernes ordinasjon av kvinner til prestetjeneste inn (i 1976 i USA) og skapte problemer, som man aldri en gang skikkelig prøvde å løse. Helt fram til 1994 var man også helt enige om at homofil praksis ikke kunne aksepteres, men fra 2003 av har dette også blitt et stadig større problem. Og aller sist har spørsmålet om ordinasjon av kvinner til biskoper i England (og uten å gi konservative prester noe alternativt tilsyn), gjort uenigheten melom anglikanere og katolikker enda større.

Etter denne gjennomgangen gjennom 40 års økumeniske samtaler, tar kardinalen opp det som nå skjer mellom katolikker og konservative anglikanere – som ønskes velkommen inn i Den katolske Kirke. Denne delen av foredraget begynner med setningen jeg siterte tidligere: Union with the Catholic Church is the goal of ecumenism … ...

I denne delen av foredraget tar kardinalen opp ganske grundig hva katolikker kan lære av andre kristne, for dette er jo et av hovedpoengene med Anglicanorum coetibus, at anglikanerne skal få beholde noen av sine tradisjoner etter at de bli katolikker. Bl.a. nevner kardinalen at katolikker kan lære en del av protestanter når det gjelder forholdet til og bruken av Bibelen – men han legegr til at protestantenes uttrykk sola scriptura er nokså misforstått. Her er et utdrag av andre del av foredraget: LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Kardinal Levada, leder av Troskongregasjonen, sa dette nylig i et foredrag i Canada, med bakgrunn i Vatikanets nye initiativ overfor anglikanere. Før jeg siterer hva kardinalen sa, vil jeg først uttrykke at mange misforstår hva økumenikk er. Enten mener man 1) at sannheten virkelig er relativ, eller at Kirken ikke har den fulle sannhet, og derfor må lære av andre kirkesamfunn, eller 2) så syns man at ethvert vennlig samarbeid med andre kristne (som felles bønn og ordets gudstjeneste), eller at man ikke til stadighet insisterer på at andre må konvertere, er et svik mot Kirken. Men kardinalen sier her at enheten virkelig finnes i Den katolske Kirke, samtidig som han sier at vi katolikker også kan lære av andre kristne – ikke dogmatiske ting, men av ulike deler av deres praktiske og åndelige liv.

I sitt foredrag sa kardinalen bl.a.:
Union with the Catholic Church is the goal of ecumenism—one could put, “we phrase it that way”. Yet the very process of working towards union works a change in churches and ecclesial communities that engage one another in dialogue, in actual instances of entering into communion do indeed transform the Catholic Church by way of enrichment. Let me add right away that when I say enrichment I am referring not to any addition of essential elements of sanctification and truth to the Catholic Church. Christ has endowed her with all the essential elements. I am referring to the addition of modes of expression of these essential elements, modes which enhance everyone’s appreciation of the inexhaustible treasures bestowed on the Church by her divine founder.

Jeg har lest utdrag herfra og herfra, og hele det lange foredraget kan leses her.

Zenit.org skriver om dette besøket her, og bakgrunnen er at Romas lutherske menigheten hadde invitert pave Benedikt i 2008, for å komme og markere at det da var 25 år siden pave Johannes paul IIs første besøk i menigheten i 1983.

Den lutherske menigheten er glade for besøket, og according to the Lutheran community, Benedict XVI’s homily will be on the biblical passage from John: “Unless a grain of wheat falls into the earth and dies, it remains alone; but if it dies, it bears much fruit.”

For his part, Pastor Jens-Martin Kruse will analyze the first chapter of the Second Letter of St. Paul to the Corinthians, which speaks about Christ’s consolation in moments of tribulation.

Den katolske bloggen Rorate cæli skriver om besøk i to artikler. Først er det en ren nyhetsmelding, som har ført til en hel del SVÆRT NEGATIVE KOMMENTARER OG STERK KRITIKK AV PAVE BENEDIKT. Dernest er det en artikkel som ser på den lutherske menigheten i Roma på en forholdsvis objektiv måte; sier at den stort sett består av tyskspråklige, men at det også er noen inngiftede (og sannsynligvis tidligere katolske) italienere der. Som eksempel nevner de en italiensk kvinne som var døpt katolsk, ble agnostiker, og under noen studieår i Tyskland kom tilbake til kristen tro og ble lutheraner. Denne andre artikkelen har så langt ikke fått særlig mange kommentarer.

Jeg reagerte spesielt på kommentarene til den første artikkelen, fordi disse katolikkene ikke ser ut til å ville forstå at når vi katolikker samarbeider med ‘alle menensker av god vilje’, med protestanter etc., så betyr det ikke at vi (dvs. paven og den offisielle Kirken) har blitt relativister, at vi ikke mener sannheten er viktig, eller at vi tviler på at den katolske tro er den rette tro. Men vi kan samarbeide med alle slags mennesker (dvs. uavhengig av deres religiøse tro) om aktuelle praktiske og ideologiske spørsmål der vi er enige. Det samme kan vi gjøre med protestantiske kristne, men med disse kan vi også samarbeide om det vi har felles som kristne (som er ganske mye, men langt fra alt, i vår tro). Men når pave Benedikt og den lutherske pastoren i Roma møtes til felles bibellesning og bønn, og reflekterer over henholdsvis Johannesevangeliet og Paulus’ brev til korinterne, klarer jeg ikke å forstå opphisselsen.

Hos zenit.org leser jeg at pave Benedikt i går ønsket representanter fra en luthersk kirke i USA (ELCA) hjertelig velkommen til onsdagsaudiensen i Paul VIs auditorium, og han gjorde det med følgende ord:

Distinguished Friends,
I am pleased to greet Bishop Mark Hanson and all of you present here today for this ecumenical visit.

Upon you and all those entrusted to your pastoral care, I cordially invoke the abundant blessings of Almighty God.

Biskop Elliott i Melbourne, Australia, som jeg skrev om i går (se her), hadde da visse innvendinger mot den tradisjonelle latinske messen, men har nå begynt å feire den selv. En av grunnene til hans forandring er at artikkelen jeg da siterte, var skrevet for 6-8 år siden, og nå etter pave Benedikts Summorum Pontificum er situasjonen blitt ganske ny. Dessuten var Elliot i mot en viss type TLM, der presten og ministrantene holdt på med noe for selv oppe ved alteret, mens folket gjorde andre ting – sang salmer vanligvis. Messen han her feiret (les mer om den her) er jo ikke slik; det var en messe der celebrantene, alle hans assistenter, og folkt feiret det hellige messeofferet sammen.

Dette bildet er litt over to år gammelt, og biskop Elliott blir nevnt nå fordi har har blitt utpekt blant de australske, katolske biskopene til å ta imot anglikanerne som nå skal opptas i Kirken – bl.a. fordi Elliott selv vokste opp i Den anglikanske kirke, som prestesønn til og med. Om oppgaven han nå har fått sier han selv:

... the members of the Australian Catholic Bishops Conference appointed me their Delegate for the Australian project of establishing “a Personal Ordinariate for Anglicans who wish to enter full communion with the Catholic Church”, to use the words of Pope Benedict’s Apostolic Constitution Anglicanorum coetibus.

The Pastor of the nations is reaching out to give you a special place within the Catholic Church. United in communion, but not absorbed – that sums up the unique and privileged status former Anglicans will enjoy in their Ordinariates. ...

Les videre her.

Jeg vil her bare nevne at jeg for en stund siden laga ei ressursside om økumenikk, med bl.a. en oversikt over de norske luthersk-katolske dialogene, over grundige samtaler mellom konservative protestanter og (konservative) katolikker i USA om flere viktige spørsmål – og også noen foredrag og artikler av meg selv.

Her er lenken til oversikten.

Jeg snakka med p. Arnfinn Haram i går, og han fortalte meg da bl.a. at det var fint å kunne holde preken under den store økumeniske gudstjenesten i Trefoldighetskirka i Oslo søndag 17. januar. Det var fullt hus, og han følte at han som katolikk var blir svært godt mottatt. På sin egen blog har han lagt ut heila ‘preika’, og den begynner slik:

Kjære brør og systre!

Jesus er på reise gjennom Galliela og Samaria. Her sit han, sliten og tyrst, ved Jakobsbrunnen, ved Sykarsbrunnen. Her sit han som sjølv er brunnen, han som sjølv er kjelda. Han som seier: ”Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste”! ... ...

Les fortsettelsen her.

Pave Benedikt snakket (som ventet) om muligheten og behovet for kristen enhet på avslutningsmøtet for bønneuka for kristen enhet i Roma i går kveld. Her er det meste av Zenits oppsummering av talen:

... The Holy Father appealed to each Christian confession to “make its contribution to take the steps that lead to full communion.”

“The force that promotes unity and the mission,” the Pontiff concluded, “arises from the fecund and thrilling encounter with the Risen One, as happened to St. Paul on the road to Damascus.”

I gårsdagens angelus nevnte pave benedikt først … at vi er ulike lemmer på legemet (fra søndagens andre lesning fra 1. Kor 12), deretter fortsatte han slik: it is precisely in Christ and in the Spirit that the Church is one and holy, that is, an intimate communion that transcends and sustains human capacities.

May the Virgin Mary, Mother of the Church, obtain for us always to make progress in communion, to transmit the beauty of being one in the unity of the Father and the Son and the Holy Spirit.

Les hele angelus-budskapet her.

Den katolske kirke katekisme skriver om økumenikk, under overskiftene Enhetens sår og Mot enhet (se sammenhengen og fotnotene HER):

817. “Allerede fra begynnelsen av oppstod det visse splittelser innenfor denne ene og udelte Kirke, og apostelen fordømmer dem i skarpe ordelag. I de senere århundrer så mere vidtrekkende stridigheter dagens lys, og forholdsvis store grupper ble adskilt fra det fullstendige fellesskap med Den katolske kirke. Ofte hadde representanter for begge de stridende parter skyld i splittelsen”. Brudd som sårer Kristi legemes enhet (man skjelner mellom heresi, apostasi (frafall) og skisma), finner aldri sted uten synd fra menneskers side:

822. “Omsorgen for gjenopprettelse av enheten deles av hele Kirken, både legfolk og hyrder”. Men man må være seg bevisst “at arbeidet for å forsone alle kristne i den ene og udelte Kristi Kirkes enhet overgår menneskets krefter og evner”. Derfor setter vi alt vårt håp “til Kristi bønn for Kirken, til Faderens kjærlighet til oss og Den Hellige Ånds kraft”.

Kardinal Kasper er blitt intervjua på Vatikanradioen (på tysk) og fått spørsmål mest om den sterke kritikken pave Benedikt får i Tyskland. Intervjuet begynner med kritikken fra den lutherske biskopen i Berlin, over at paven oppheva ekskommunikasjonen av de fire SSPX-biskopene for snart et år siden. Til dette svarer kardinal Kasper:

“Die Position der katholischen Kirche zur Ökumene ist seit dem Zweiten Vatikanischen Konzil völlig klar. Ökumene ist für uns nicht eine Option, sondern eine Pflicht, die in der Botschaft Jesu begründet ist. Das gilt auch für den Papst. Genau an demselben Wochenende, wo dieses Dekret über die Aufhebung der Exkommunikation der vier Bischöfe der Bruderschaft Pius X. bekannt gegeben worden ist, hat der Papst in einer Predigt in St. Paul vor den Mauern zum Abschluss der Gebetswoche für die Einheit der Christen sich ausdrücklich, mit aller Deutlichkeit zur ökumenischen Bewegung bekannt. Ich kenne gar keinen anderen Kirchenführer, der so oft, so eindringlich und so klar über die Ökumene spricht und sich zur Ökumene bekennt. Dem Papst das Gegenteil zu unterstellen, ist ungerecht und geht an der Sache vorbei.“ ... ...

Vårt Land har i dag et stort oppslag om at det går dårlig med bønneuka om kristen enhet. I Oslo er det visst bare ett arrangement i Trefoldighetskirka og én gudstjeneste på Lunden kloster som er igjen. I Oslo har “Bønn for Oslo” overtatt, sier VL, men det er kanskje mer korrekt å si at “Bønn for Oslo” er en ny form for den bønneuka den evangeliske alliansen tidligere stod for – som i Norge alltid var ei uke før den internasjonale bønneuka for kristen enhet.

Slik skriver VL:
” – Jeg fikk ingen med meg, så vi måtte droppe det i år, sukker Jacob Frode Knudsen, sogneprest i Den norske kirke i Bergen. Selv reiste han på ferie til Gran Canaria i bønneuken.

Personlig var jeg for ca 20 år siden hvert år med på (allianseøkumenikkens) “fellesmøter” – der katolikkene vanligvis ikke var invitert. Også på disse møtene var det noe uklart hva målet var. For meg var (og er fortsatt) hovedpoenget at vi kristne kunne komme sammen noen ganger hvert år, dele det vi hadde sammen (bibellesning og bønn), og bli kjent. Men fra noen menigheter hørte vi, at hvis ingen ble frelst på møtene (dvs. kom fram under innbydelsen, og ba ‘syndernes bønn’), da var møtet mislykket.

Også i dag er det mange som syns at hvis man har så små mål (f.eks. ikke tror at det kan bli full enhet mellom katolikker og lutheranere), da er det ikke noen vits i å treffes. Men jeg mener fortsatt at det i alle tilfeller er en god ting at kristne fra ulike sammenhenger kan møtes av og til, bli kjent, dele det man har felles i sin tro, samarbeide og praktiske spørsmål etc.

The Catholic Herald skriver om hva mange liberale har tenkt økumenikk bør være; å inngå kompromiss, å ikke være så nøye med sannheten etc. (Også mange konservative har latt seg lure av denne definisjonen, og dermed på feil grunnlag blitt svært negative til økumenikken.):

... the purpose of the Anglican-Roman Catholic International Commission, so far as the Church was concerned, was an agreement in which the Archbishop of Canterbury would once again become bishop of a historic see of the Church that Anglicans describe as “Roman Catholic”. Unfortunately, participants on both sides of ARCIC glossed over the fact that doctrines of transubstantiation and infallibility are unchangeable: one can do no more than tinker with the language in which they are defined.

As a result of these latter developments, a tremendous gloom settled over the Church’s official ecumenists. It has taken Pope Benedict XVI to show us that ecumenical dialogue can achieve the long-awaited goal of corporate reunion by another route.

Father Z. skriver også om dette, og avslutter sin kommentar kraftfullt på denne måten: “Do not let liberal ecumenists define ecumenism. Do not accept their premises. Instead, take heart and guidance from the Pope of Christian Unity; Pope Benedict XVI.”

For noen dager siden leste jeg på katolsk.no om følgende arrangement:

“Onsdag den 20. januar, kl. 19.00, holdes det økumenisk bønnegudstjeneste på Lunden kloster. Den økumeniske bønnegudstjenesten har siden 1972 blitt feiret i forbindelse med ‘Bønneuken for kr isten enhet’, i samarbeid med Tonsen menighet. I år er det biskop Ole Christian Kvarme som holder preken. Det blir som vanlig kirkekaffe med underholdning etter gudstjenesten.”

Jeg var der i går – av tre grunner:

1. Jeg ville gjerne være med på et økumenisk arrangement i løpet av bønneuka for kristen enhet også i år.

I Bergen var jeg hvert år med på et par arrangementer i denne bønneuka – ganske vellykka må jeg si (og for økumenikk-skeptikerne som leser denne bloggen, så ble de gjennomført “helt etter boka”). Jeg husker med glede spesielt de 7 åra jeg deltok som katolsk prest på økumenisk gudstjeneste sammen med søstrene på Maria Minde (ved Handelshøyskolen i Bergen) og den lokale Biskopshavn menighet i Den norske kirke.

I Stavanger var disse møtene i januar litt mindre vellykka, og ble faktisk lagt ned. Men der klarte vi på den annen side å starte samlinger av pastorer i alle menigheter, som møttes et par ganger i semesteret.

2. Jeg vile gjerne besøke Lunden kloster – jeg hadde ALDRI i mine 15 år som katolikk vært der før.

I mine 14 1/2 førse år som katolikk bodde jeg på Vestlandet, og det er faktisk et stykke til Oslo – og når jeg en sjelden gang var i Oslo, hadde jeg alltid noe annet på timeplanen. Jeg tenkte litt på å være på Lunden under mine retretter før diakon- og prestevielsen, men valgte da heller Franciskus-søstrenes senter på Voss.

Det var hyggelig å være på Lunden i går, og få hilse på mange av søstrene – og jeg håper å få komme dit igjen, og bli bedre kjent med dem.

3. Jeg ville gjerne treffe biskop Kvarme.

Jeg ble kjent med Ole Christian Kvarme i 1977, da vi begge bodde i Israel; jeg var der i seks måneder (pluss en måned i april 1980), mens han var der til sammen ca 10 år. Siden har vi møtt hverandre av og til med nokså ujevne mellomrom, sist gang ved bisop Bernt Eidsvigs ordinasjon.

Jeg hilste i går også kort på den lokale sogneprest og prost, og bl.a. på professor Berge Furre – som jeg takka for “Soga om Lars Oftedal, 2 bd., 1990”, ei bok som har betydd svært mye for min kirkeforståelse.

Det er med ganske mye forundring jeg på nytt oppdager at flere katolske lesere av denne bloggen ser ut til å ha svært store problemer med helt vanlig økumenisk aktivitet, dvs. å be og lese Biebelen sammen med andre kristne. Når de har problemer med noe så pass enkelt, lurer jeg på hvordan de stiller seg til Det annet Vatikankonsil, som bl.a. sier følgende i artikkel 3 av sitt dokument om økumenikk: Unitatis redintegratio:

3. Allerede fra begynnelsen av oppsto der visse splittelser innenfor denne ene og udelte Kirke, og apostelen Paulus fordømmer dem i skarpe ordelag. I de senere århundrer så mere vidtrekkende stridigheter dagens lys, og forholdsvis store grupper ble adskilt fra det hele fellesskap med den katolske Kirke. Ofte hadde representanter for begge de stridende parter skyld i splittelsen. Nå lar det seg ikke gjøre å legge skylden for adskillelsen på dem som i dag blir født og opplært i troen på Kristus innenfor slike kirkesamfunn: De er tvert om gjenstand for den katolske Kirkes broderlige aktelse og kjærlighet. De som tror på Kristus og har mottatt en gyldig dåp, etableres nemlig dermed i et visst fellesskap med den katolske Kirke, om enn dette ikke er fullkomment. Mange og ofte alvorlige hindringer stiller seg nok fremdeles i veien for det fulle kirkelige fellesskap. De skyldes forskjellige motsetninger mellom disse kristne og den katolske Kirke i lærespørsmål og i oppfatningen av Kirken, av og til også i disiplinære spørsmål, og det er nettopp den økumeniske bevegelses mål å overvinne disse hindringer. Ikke desto mindre blir de som rettferdiggjøres ved troen i dåpen, innlemmet i Kristus, og bærer derfor med full rett navnet «kristne» på samme tid som de med like god grunn betraktes som brødre i Herren av den katolske Kirkes barn.

Dette betyr ikke at våre adskilte brødre – enten man nå betrakter dem enkeltvis eller som menigheter og kirkesamfunn – besitter den enhet som Jesus Kristus har villet gi alle dem som han føder på ny og skjenker sitt eget liv med det ene legeme og det nye liv som mål, den enhet som de hellige Skrifter og Kirkens ærverdige tradisjon bekjenner seg til. For den hele fylde av midler til frelse kan bare nåes ved Kristi katolske Kirke, den som er den universelle hjelp til frelsen. Vi tror nemlig at det er til apostelkollegiet alene, hvor Peter har forsete, at Herren har betrodd den nye pakts samtlige rikdommer, for at der skulle dannes et eneste Kristi legeme på jorden hvor alle som på en eller annen måte alt er knyttet til Guds folk, fullt ut skal innlemmes. Så lenge det vandrer her nede vokser dette folk, til tross for at det ennå i sine lemmer er utsatt for å synde, og det ledes kjærlig av Gud, ifølge Hans uransakelige beslutninger, inntil det i glede når frem til den evige herlighets fylde i det himmelske Jerusalem.

Vi har så vidt begynt på den årlige bønneuka for kristen enhet, og pave Benedikt nevnte dette under sist søndags Angelus-bønn med følgende ord (fra Zenit):

I would like to note that tomorrow the traditional Week of Prayer for Christian Unity begins. Every year it constitutes, for believers in Christ, a propitious time to revive the ecumenical spirit, to meet each other, to get to know each other, to pray and reflect together. The biblical theme, taken from the Gospel of St. Luke, echoes the words of the risen Jesus to the apostles: “You are witnesses of these things” (Luke 24:48). Our proclamation of the Gospel of Jesus will be much more credible and effective the more that we are united in his love, as true brothers. Thus, I invite parishes, religious communities, ecclesial movements and associations to pray unceasingly, in a special way during Eucharistic Celebrations, for the complete unity of Christians.

Jeg har flere ganger blitt overraska over enkelte kommentarer til denne bloggen, som uttrykker stor skepsis til all form for økumenikk (ser det ut til). Holdninger til økumenikk kan selvsagt være feilaktige (f.eks. ble det et sted i Oslo hvert år denne uka feiret en slags “parallell-messe” mellom katolikker og lutheranere, noe som heldigvis opphørte i 2009), men hvordan kan katolikker være negative til økumenikk slik den forklares og praktiseres av vår Kirkes øverste leder, pave Benedikt? I år ber han oss spesielt når vi feirer messen, om “å be for full enhet mellom alle kristne”.

Det er nå en del dager siden et mye omtalt møte mellom erkebiskopen av Canterbury og pave Benedikt – men jeg har vært litt slapp, og skrevet lite på bloggen i det siste. Vårt Land skriver om dette og fokuserer på at anglikanerne ikke er så veldig fornøyde med pavens åpne holdning til anglikanere som ønsker å bli katolikker:

“Møtet mellom pave Benedikt XVI og erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams, kom i stand etter at forholdet mellom Den katolske og Den anglikanske kirken har blitt mer anstrengt den siste tiden.

Samstemt. I en skriftlig uttalelse etter møtet het det at samtalene mellom de to kirkelederne hadde dreid seg om «nylige hendelser» mellom de to kirkene, og at det fantes en «felles vilje» til å styrke båndene.”

Father Longenecker skrev på sin blog for noen dager siden om hvorfor han ble katolikk (han hadde tidligere vært anglikansk prest). Og han åpner innlegget sitt slik: I’m often asked why I left the Anglican Church to become a Catholic. Was it women’s ordination or some other issue? Well, the debate over women’s ordination was an influence. It made me re-examine the question of authority in the church. ...

However, the more I think about the reasons for my conversion, the more I realize that the real problem was not women’s ordination, nor was it, at depth, the question of authority in the church. Women’s ordination was a problem and the authority of Rome was the answer, but there was a deeper, underlying problem with the Anglican Church as I experienced it. The problem is modernism—a philosophical and theological position which is deeply opposed to historic Christianity.

Han fortsetter med å fortelle om flere av sine anglikanske prestekollegaer som viste seg å egentlig ikke engang tro på Gud (les videre her selv). Personlig hadde jeg ingen slik opplevelser før jeg ble katolikk; faktisk var min kirkelige bakgrunn – både min oppvekst i den lokale kirke og skolelagsbevegelsen, min teologiske utvikling på Menighetsfakultetet (spesielt mht bibelkritikken), samt mine sist år som lutheraner i Den evangelisk lutherske frikirke – mer konservativ enn den (norske) katolske Kirke jeg gikk inn i i 1994. Heldigvis oppdaga jeg nokså snart at Kirkens magisterium var mer konservativt og oppegående enn jeg hadde våga å håpe på, og det har jo vist seg ganske så tydelig de siste åra at Den katolske Kirke er en av de få man kan stole på teologisk, filosofisk, moralsk, dogmatisk osv.

Father Longenecker fikk også ganske tydelig tilbakemelding på sist første innlegg, at alt ikke var så rosenrødt filosofisk og teologisk i Den katolske Kirke som han hadde gitt inntrykk av. Han skrev derfor et innlegg til, kalt Modernism and the Magisterium, der han også ser på problemene innenfor vår egen Kirke: “After analyzing the modernism in the Anglican Church it was pointed out that there’s plenty of modernism in the Catholic Church too. True enough, and because blog posts should be short and punchy, I left this issue for another day.

However, there are two distinct differences in the circumstances of Anglicanism and Catholicism. The first is that, while the Catholics have fallen into the same moral morass as Anglicanism, what they are doing has not been condoned and sanctioned by the Church.

For noen dager siden var jeg med på en økumenisk samling, der det også ble sunget litt av det man må kalle “moderne tilbedelses- og lovsanger”. Det er flere (mer enn 10) år siden jeg har hørt og sett slik sang, og selv om sangene ble framført ganske moderat, må jeg si at jeg reagerte svært så negativt. Jeg er litt usikker på hvorfor jeg reagerte så pass sterkt (for bl.a. sentimentale bedehussanger tar jeg alltid på strak arm), men det er noe med bandet som står der oppe og leder sangen, de svært mange gjentakelsene av de enkle setningene, hvordan folk i salen oppfører seg etc, som gjør at jeg opplever det svært fremmed, ja faktisk ubehagelig. Kanskje noen av leserne kan hjelpe meg, og prøve å forklare hvorfor jeg (og kanskje de selv også) reagerer slik?

Som en sterk kontrast til den typen sang, leste (og hørte) jeg også for noen dager siden på NLM-bloggen og hvordan man skal synge gregoriansk sang – for her fins det flere, litt ulike, skoler. HER kan man høre fire måter å framføre inngangsverset til julenattsmessen. “Dominus dixit ad me: Filius meus es tu, ego hodie genui te.”

Av disse fire måtene anbefaler min dyktige kantor her i Oslo denne versjonen fra Milano (se under), men jeg selv ikke har formet noen synspunkter på dette (bortsett fra at gegorianikk ikke bør synges for langsomt).

For noen få dager siden hadde L’Osservatore Romano et intervju med kardinal Kasper, Vatikanets økumeniske leder, om det nye dokumentet som gjerner anglikanere – som ønsker å konvertere mer eller mindre som menigheter, og beholde noe av sin liturgiske tradisjon. Det meste av det kardinalen sier virker tilforlatelig nok. (Bl.a. at det er Troskongregasjonen som behandler slike saker. Da biskop Schwenzer skulle søke om tillatelse til at jeg, som gift mann, kunne bli katolsk prest, fikk han helt fra starten av beskjed om Troskongregasjonen skulle behandle den saken.)

“Let’s stick to the facts,” Cardinal Kasper says in the interview. “A group of Anglicans has asked freely and legitimately to enter the Catholic Church. This is not our initiative. They first approached our council [for Christian unity], and, as president, I replied that the competency belonged to the congregation for the doctrine of the faith. [...] The council has always been kept informed by the congregation for the doctrine of the faith, and it is not true that it was pushed aside. We did not participate directly in the conversations, but we were kept updated, as is proper. The text of the [apostolic] constitution was prepared by the congregation for the doctrine of the faith. We saw the draft and presented our proposals.”

In any case, the gestation of “Anglicanorum Cœtibus” was kept secret until the last moment, even from the highest authorities of the Anglican Church. When the archbishop of Canterbury, Rowan Williams (in the photo with Benedict XVI), was told that it was about to be published, Kasper was already in Cyprus. And he says that Williams called him in the middle of the night, to ask him for an explanation. ... ...

Men kard. Kasper sier også at TAC (Traditional Anglican Communion) egentlig ikke hadde vært med i denne prosessen, og det må jeg innrømme at jeg ikke forstår (og det spørsmålet har allerede blitt svært mye diskutert på nettet). Les gjerne hele omtalen av intervjuet i L’Osservatore Romano hos www.chiesa.

Ulf Ekman, leder av Livets ord i Sverige, har nylig vært i Krakow i Polen og skriver slik om møtet med katolske kristne:
Jag hade blivit inbjuden till två saker som hängde ihop med varandra. Det ena var en dag om “Andens enhet” eller “Hjärtats ekumenik” som innebar föreläsningar, samtal och frågestund på ett universitet i Krakow. ... Det andra var ett retreat-seminarium på samma tema, med 90 ledare från olika kyrkor. Det var en mycket intensiv helg!

Det fantastiskt att se dessa katolska präster och munkar sjunga, skratta, gråta, tala i tungor och jubla inför den levande Guden. Inte minst var det häftigt att se några av munkarna i sina kåpor komma loss med elgitarrer och elbas i lovsången. ...

Jeg har vel også nevnt et par ganger tidligere her på bloggen at jeg syns det er interessant at trosforkynneren (og den tidligere lutherske presten) Ulf Ekman de siste år er blitt så vennlig mot Den katolske Kirke. Forelesningen på universitetet sammen med en katolsk prest høres fornuftig ut, men lederseminaret (der munker med elgitarer drar i gang lovsdangen) stiller jeg meg noe mer tvilende til.

I alle tilfelelr har disse refleksjonene på Ekmans blog ført til 230 kommentarer så langt (om forholdet mellom protestanter og katolikker), og de er til en viss grad interessant lesning – om man har krefter til å kaste seg over så mye stoff. Her er et par kommentarer som jeg syns er spesielt interessante:

Om nu Pastor Ulf är så förskräcklig som en del kommentarer här vill påskina, varför har då inte dessa inlägg blivit bortcensurerade? ... Det är så beklämmande med den hätska aversion, som dyker upp i kommentarerna så fort som pastor Ulf skriver något positivt om katoliker. Desto mer glädjande är det med de tålmodiga inlägg som görs här av mina katolska syskon – tack för dem! ...

Instämmer bl.a. med dem som t.e.x. undrar var pastor Ekman står i frågan om den enhet under påven t.e.x. Peter Hocken står för. Även pastor Ulfs gode vän Peter Halldorf har tydligt deklarerat att det är dags för kristenheten att “böja sin nacke under Petri Ämbete”. Vad får enheten kosta? Är det bara vi protestanter som måste acceptera dogm efter dogm för att lyckas i den nya ekumeniken?

Jeg leste i dag tidlig et innlegg på en presteblog jeg ikke tidligere har besøkt. Denne katolske presten sier at det er fint at Kirken nå i litt større grad enn tidligere setter pris på den kristne tradisjon og det kristne liv konvertittene har levd før de blir opptatt i Den katolske Kirkes fulle fellesskap. Jeg kan skrive under på at det er positivt – eller rettere sagt hadde vært positivt, for i mitt tilfelle var en slik positiv vurdering av min egen kristne tradisjon, og mitt liv som kristen i 39 år, og 8 år som luthersk prest, nesten helt fraværende. Nokså trist, egentlig, men det er vel katolikkenes egen uvitenhet eller kanskje også usikkerhet i møte med norsk kultur og religiøse tradisjon, som gjør at det ofte har blitt slik. Men nå har pave Benedikt vist oss at mange ting i protestantiske kristnes liv og tradisjon er verdifulle – og kanskje andre katolikker kan lære av ham.

I am glad we can get rid of the old approach of reception of converts to the Church which said that they must leave behind everything of their previous Christian tradition as if it had no value. Do we really want to discard their wonderful liturgy, psalmody, theological insights, insights of pastoral practice, their familiarity with the scriptures, their deep sense of the way in which Christinity can be incarnated in a local area or culture? No, it all has value. It will benefit the whole Catholic Church. Christ has been at work there. And this, in a very subtle way, is exactly what Pope Benedict has recognised and enacted with this marvellous intitiative.

Les hele stykket her.

To tidligere anglikanske prester skriver om sin konversjon og sin opptakelse i Den katolske Kirke – om risikoen og forsakelsene, men også om gleden. Den første av dem tok steget for mange år siden:

if I may speak to any former Anglicans who are out there, this is the time to really stop and assess your position. You need to asks some very serious questions if you have not yet done so. Where is the Church? Where, today, are the successors of the apostles? What is the most important thing about your faith? What really matters?

The days ahead will be a test. I am one of those who walked away from the Anglican Church and found the Catholic Church to be a welcome home, but it was also, as Fr Steenson says, ‘a purgative way.’ I had to make sacrifices. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

DagenMagazinet skriver også om markering av dette jubileet, og siterer vår generalvikar, p. Arne Kirsebom: “Markeringen finner sted for å bevisstgjøre de kristne kirker om dokumentet. Mitt inntrykk er at innholdet i dette dokumentet ikke er så altfor godt kjent, heller ikke innen katolikkenes rekker.” Han sier videre: “Man må imidlertid ikke tro at selv om man er i hovedtrekk er enige om rettferdiggjørelsen, er vi ved veis ende i den økumeniske prosessen. Det gjenstår en rekke andre problemområder, for eksempel er det uenighet mellom lutheranere og katolikker om kirke- og embetssyn. Likevel er det viktig for oss å delta på denne markeringen, fordi det er lett for at viktige dokumenter kan gå i glemmeboken.”

Jeg var ikke med i Nidarosdomen for ti år siden, men det var visst en stor opplevelse: “For ti år siden stod biskopene Georg Muller og Finn Wagle sammen på Nidarosdomens talerstol og holdt en historisk «dobbeltpreken». Etter prekenen omfavnet de to hverandre før applausen brøt løs i katedralen.

Den luthersk-katolske takkegudstjenesten i Nidarosdomen 31. oktober 1999 var en skjellsettende opplevelse. Nå må vi se etter neste milepæl i vår felles pilegrimsvandring, nemlig samlingen rundt et felles nattverdbord, sier tidligere biskop i Nidaros, Finn Wagle.”

Det er helt klart at dette er et viktig dokument – siden alvorlige misforståelser av de to partenes syn, på et viktig spørsmål, faktisk er ryddet av veien – men at vi har kommet nærmere felles nattverdbord de siste årene er nok absolutt ikke tilfelle.

“Søndag 31. oktober 1999, etter et langt, grundig og til tider komplisert forarbeid, ble Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren undertegnet av høytstående representanter for Den katolske kirke og Det lutherske verdensforbund, i Augsburg i Tyskland.

Også i Norge ble begivenheten markert på høyeste hold med økumeniske gudstjenester. I Oslo skjedde hovedmarkeringen 28. oktober med en økumenisk takkegudstjeneste den lutherske domkirken, der den lutherske biskop Gunnar Stålsett og den katolske biskop Gerhard Schwenzer deltok sammen med en rekke sentrale lutherske og katolske representanter.”

I dag må man nok si at oppslutninga om 10 års-jubileet for denne dagen var nokså mye mindre, da den ble markert i Oslo Vestre Frikrirke kl 15.00. (Se informasjon om samlinga på katolsk.no.) Men det var svært hyggelig for meg å være der, og treffe mange gamle venner både fra Den norske kirke, Den lutherske frikirke og Metodistkirken – flere av dem hadde jeg ikke sett siden jeg forlot den lutherske kirke i 1994.

Selv om det var hyggelig, og selv om erklæringa er viktig på flere måter, fikk man også i dag intrykket av at lutheranerne tar den mer alvorlig enn vi katolikker gjør. (Det ble bl.a. nevnt også i dag at noen var skuffet etter 1999, at denne erklæringa ikke umiddelbart første til felleskommunion! Noe vi katolikker ikke en gang hadde tenkt på, siden dette jo handla om forståelsen av rettferdiggjørelsen og ikke på noen måte om felles kommunion.)

Jeg skrev en artikkel om denne felleserklæring i 2002 (les den her), og der skriver jeg bl.a.:
I forarbeidet til denne artikkelen skrev jeg til flere av mine embetsbrødre i den katolske kirke, og fikk bl.a. disse ganske ulike, men svært interessante reaksjonene:

• Når denne erklæringen er blitt hausset opp slik, er det ikke bare fordi de involverte i forarbeidet har arbeidet så lenge og tungt med den. Men jeg tror det er fordi man fra luthersk ståsted betrakter dette med rettferdiggjøringslæren som den ene store krumtappen. Alt annet blekner i betydning. Så foretas kortslutningen at dersom vi er så tilnærmet enige om denne lære, da må nødvendigvis alle andre hindringer klappe sammen som ved en slags domino-effekt – nattverdsfelleskap, embedsanerkjennelse, etc.
  

Jeg er blitt gjort oppmerksom på et intervju i ei australsk avis med lederen for hele TAC (Traditional Anglican Communion), erkebiskop John Hepworth, der han bl.a. sier følgende om det nye personal-ordinariatet:

JH: Bishops in the new Anglican structure will be unmarried. This is out of respect for the tradition of Eastern and Western Christianity. But priests who come from Anglicanism will be able to serve as priests in the new structure, whether married or not, after satisfying certain requirements. The truly radical element is that married men will be able to be ordained priests in the Anglican structure indefinitely into the future. It is anticipated that Anglican bishops who are married when they joined the new structure will still be able to serve as priestly ordinaries, exercising some of the responsibilities of bishops. ... ...

JH: The Anglican tradition has had married clergy for 500 years. It has a long experience of having a clerical family at the heart of the parish. Apart from Ireland, it was only with the expansion of the British Empire that the situation arose where married Anglican clergy worked in the same place as celibate Catholic clergy. The two traditions will continue to live side by side. Indeed, it would be hard to imagine how an Anglican tradition within Catholicism could sustain itself in the long term without married clergy. Permitting it is not in any way intended as a challenge to the rule of celibacy, but it is allowing the vision of a family at the heart of the parish to flourish at a time when the family is under great stress. On the other hand, Anglican Catholics are going to have to relearn the value of the celibate vocation. The TAC already has a number of celibate bishops and celibate communities of priests and nuns, so perhaps the lesson has begun to be learned.

Det fins også flere andre interessant ting i dette intervjuet, bl.a. dette om pave Benedikts økumeniske holdning: It is, I think, a product of the serene confidence of this Pope, someone who passionately believes that unifying the Christian world is something demanded by God.

En leser sendte meg en mail med følgende åpning i går kveld: Ikke noe snikk-snakk – Pavens økumenikk, takk!
Deretter skriver han at den viktigste gruppen høykirkelige anglikanere i England har hatt generalforsamling denne helgen.
Her er lenke til generalforsamlingen med lydfiler av talene. http://www.forwardinfaith.com/news/na09-10.html

Jeg hørte på et par av talene fra konferansen (som utelukkende behandlet pavens siste utspill) uten å bli så veldig klok, men leste siden et par rapporter, som gjør ting en hel del klarere – bl.a. her. Forfatteren skriver at han nå håper at noen tusen anglikanere blir katolikker, men ikke de hundretusener som egentlig tenker på det.

At the Outset, let me say that if I sound more optimistic than some of the other people who’ve written about this process thus far, it’s probably because I started from a place of greater skepticism about how the offer would be received. I never believed that whole dioceses and provinces within the Anglican Communion would suddenly realize that they wanted to enter communion with the See of Peter mostly because they were unhappy about the direction of the Anglican Communion. True conversion has to be a running to, not a running from. Again I remind Catholics that this is a time to practice the fruits of the Spirit, especially patience, kindness, and self-control. Jesus stood dumb before his accusers. I hope that we all can at least manage to remain civil in discussing a process that doesn’t involve most of us directly. ...

So after two days, it seems we know that TAC has its bags packed and ready and that a good number of FIF members within the Church of England are coming on the fast track regardless of what the C of E offers them and that more are likely to follow. We know that FIF in the US and the Anglo-Catholics in the Anglican Church in North America are taking a pass as are most of the large Anglican provinces in the developing world. I’d say that, realistically this is about as good an outcome as was possible.

Damian Thompson har skrevet en grundig artikkel om dette i the Telegraph – og der sier han bl.a.:

“The faces of many Church of England bishops have turned as purple as their cassocks,” said one commentator. They knew nothing about this Apostolic Constitution in advance: the first official notification was a letter from Dr Williams published yesterday, in which he apologised for the short notice but explained that “I was informed of the planned announcement at a very late stage”.

But it is precisely the exclusion of liberal Catholic bishops that has delighted traditionalist Anglicans. It helps explain why, yesterday, Forward in Faith, the umbrella group for conservative Anglo-Catholics, welcomed the Pope’s decision effusively. They do not know how this arrangement will work in practice – “A lot depends on the fine print but so far there is no fine print,” says Stephen Parkinson, director of Forward in Faith – but they know what it will not contain: any provision for a local Catholic bishop to make their services trendy and “relevant”.

I kommentaren til Thompsons stykke referes det også til ei bok som kom ut i 1997 (og som jeg leste da), om katolske biskoper og presters respons til de mange engelske preste-konvertittene i England i 1992/93 – og en mulig måte å løse den unfordringa på om den skulle oppstå på nytt. Slik kan vi lese:
Dr Oddie, a biographer of G K Chesterton and former editor of The Catholic Herald, outlined a possible future development in which disaffected Anglicans sought to move en masse to the Catholic Church. He defined this movement as “the Roman Option” and suggested it would result in a decisive “Realignment” within English-speaking Christianity.

A movement of Catholic-minded Anglicans into the Catholic Church, in a gradual and manageable way over time, paralleled by a convergence of Methodists and Free Churchmen around the Church of England – all this would be part of the same process. Two great Christian traditions, the Catholic and the Reformed, growing into ever greater internal coherence, the wounds of the past finally healing; and then, one day, possibly in as little as a century or two, errors and apostasies having fallen away like dead skin-cells, the union of all Christian people: that is the ultimate vision that Realignment opens up now.

Det bor anglikanere over hele verden, men aller flest i England, og derfor skrives det mest der om pavens avgjørelse. Damian Thompson i The Telegraph skriver bl.a.:
New era begins as Benedict throws open gates of Rome to disaffected Anglicans
This is astonishing news. Pope Benedict XVI has created an entirely new Church structure for disaffected Anglicans that will allow them to worship together – using elements of Anglican liturgy – under the pastoral supervision of their own specially appointed bishop or senior priest.

There is even the possibility that married Anglican laymen could be accepted for ordination on a case-by-case basis – a remarkable concession. (Men er dette siste rett forstått?)

Han skriver også et annet sted:
... ... apparently both Lambeth Palace and elements in the Vatican’s Pontifical Council for Promoting Christian Unity were “implacably opposed” to Pope Benedict XVI’s dramatic new arrangements for Anglicans.

Ruth Gledhill i TimesOnline skriver om reaksjonene på pave Benedikts invitasjon til anglikanere som vil bli katolikker, om hvordan avgjørelsen ble tatt, og litt om hva som nå kan/vil skje:
His decree is a serious blow to attempts by the Archbishop of Canterbury, Dr Rowan Williams, to save the Anglican Communion from further fragmentation and threatens to wreck decades of ecumenical dialogue. ... ...

The Council for Christian Unity was not represented at simultaneous press conferences in Rome and London, suggesting that the Pope has had enough of dialogue focusing on canonical moves towards unity. Dr Williams was briefed formally only when Cardinal William Levada, of the Congregation for the Doctrine of the Faith, flew to London at the weekend to tell Anglican and Catholic leaders of the plans. It is understood that leading members of the council and other senior Anglican and Catholic figures tried desperately to block the decree. ... ...