EN KATOLSK WEBLOG

“Da pave Johannes XXIII 1961 åpnet andre Vatikankonsil, gjorde han det med bønnen: “Send oss en ny Pinse.” Og pave Johannes Paul II skrev i sin første encyklika: “Kirken i dag gjentar med stadig større glød og med hellig iver: Kom hellig Ånd!” Denne bønn om Ånden er svaret på vår tids stadig dypere splittelse og konflikter mellom mennisker og grupper i vårt samfunn. Den kan vise seg å bli avgjørende for kirkens overlevelse i Europa.”

Dette avsnittet, som står i den svenske avisen Dagen, er en liten del av en større tekst om Den Hellige Ånds betydning, som er skrevet av katolsk biskop Anders Arborelius og pinseleder Sten-Gunnar Hedin. Disse to har også tidligere samarbeida om bl.a. et Jesus-manifest (2003) og uttalelser om ekteskapet og om abort. Nå skriver de:

När pingsten går förlorad riskerar kristen tro att reduceras till en fråga om rätt och fel. Vi får en kyrka som gör samhällets moraliska upprustning till huvuduppgift. Pingstdagen frigör det specifikt kristna. Det består inte i en ny etik, utan i en ny mystik, i en personlig erfarenhet av det mysterium Jesus talade om när han sa: “Den som tror på mig, ur hans inre skall flyta strömmar av levande vatten.”Ett andligt liv som inte får radikala följder – etiskt, politiskt, socialt – måste kraftigt ifrågasättas. Men de följderna är inte resultatet av att människan skapat sig ett nytt etiskt utkast. De har sin upprinnelse i en djupt personlig erfarenhet av pingstens Ande. Les resten av dette innlegget »

Damian Thompson skriver på sin blog “Holy Smoke” – nokså skarpt som vanlig, som en kommentar til kardinal Kaspers kommentarer om Den anglikanske kirke – at kardinalen muligens fortsatt tror at man kan komme til større enighet med anglikanerne, men at pave Benedikt i større grad har gitt opp dette håpet, og heller imøteser en konversjonsbølge fra konservative anglikanere (og andre grupper):

Cardinal Kasper is clearly hoping for some sort of breakthrough – or break-up? – at this summer’s Lambeth Conference, which already promises to be a spectacular disaster. But I don’t think we should jump to the conclusion that his views represent those of Pope Benedict.

The Pope, on the other hand, recognises that old-style ecumenism is dead in the water, and that a degree of unity is most likely to be achieved by large numbers of conservative Anglicans becoming Catholics. That possibility is growing stronger by the day.

Dette er tanker som ikke er helt ‘kosher’, men jeg har selv også vanskelig for å se hvordan vi katolikker kan komme videre økumenisk med de tradisjonelle protestantiske kirkene, som jo stadig fjerner seg fra den klassiske (katolske) lære og moral.

I en artikkel i the Catholic Herald har kardinal Kasper uttalt seg ganske tydelig om Den Anglikanske kirke, og om hva den bør gjøre bl.a. med hensyn til kvinnelige biskoper. De bør ikke innføre kvinnelige biskoper (og ikke tillate homofilt samliv) for velger de bort den felles (katolske) tradisjonen de delvis står i:

The Vatican has said that the time has come for the Anglican Church to choose between Protestantism and the ancient churches of Rome and Orthodoxy.

“Does it belong more to the churches of the first millennium, Catholic and Orthodox, or does it belong more to the Protestant churches Les resten av dette innlegget »

Arfinn heldt eit interessant fordrag over dette temaet på årskonferansen for Blå Kors sist veke. På bloggen sin har han skreve eit konsentrat av det han sa:

Vi er i dag vitne til ei endring av haldningar og konstellasjonar i det som handlar om ’det felleskristne’. Uventa konstellasjonar: Katolske kyrkje og Misjonssambandet/ lågkyrkjeleg kristendom står saman. Jamvel Pinsevenene og karsimatiske rørsler er inne i dette. Ikkje berre når det gjeld det ’etiske!; også når det gjeld dogma/lære. Rett nok har dei tradisjonelt ’katolsk-kritiske’ endå vondt for å innrømme endringa, men det er kulturavhengig, og vil endre seg vidare.

Og no nærmar vi oss ’den store tradisjonen’, historisk forstått. ...

Les vidare på p. Arnfinns eigen blog.

Pave Benedikts økumeniske budskap i USA for et par uker siden – der han understreka sannhetsspørsmålet så tydelig, og advarte mot relativismen – er nå oversatt til svensk, og kan leses HER med følgende innledning:

Har de kristna övergivit tanken på att det finns en absolut sanning som man måste vara enig om, och istället låter toleransen och relativismen vara ledstjärnor i ekumeniken? Påven Benedikts tal i USA vid en ekumenisk bönegudstjänst var skarpt när det gäller denna fråga: “Även inom den ekumeniska rörelsen kan kristna vara ovilliga att betona lärans betydelse av fruktan för att det bara skall förvärra i stället för att hela splittringens sår.”

Vi måste istället ge “ett otvetydigt vittnesbörd om evangeliets sanning och dess moraliska undervisning. Detta är det budskap som världen väntar på att få höra från oss. Precis som de första kristna har vi ansvar för att ge ett klart vittnesbörd om ”skälen för vårt hopp”, säger påven i talet.

Les selve teksten i svensk oversettelse (pdf): Les resten av dette innlegget »

I år ettermiddag var en stor gruppe representanter fra mange kirkesamfunn samlet i St Joseph kirke i New York City sammen med pave Benedikt. Her holdt han en interessant tale (hele teksten kan leses her), som flere allerede har kommentert, bl.a. skriver bloggen Rorate cæli slik:

An impressive ecumenical breakthrough. Reject false “prophetic actions”. Hold fast to sound teaching.

...”Too often those who are not Christians, as they observe the splintering of Christian communities, are understandably confused about the Gospel message itself. Fundamental Christian beliefs and practices are sometimes changed within communities by so-called “prophetic actions” Les resten av dette innlegget »

Jeg leste nylig om Allen Hunt, en tidligere metodist-pastor, som ble opptatt i Den katolske kirkes fulle fellesskap i januar i år. Det hadde da gått over 15 år siden han for først ble virkelig kjent med katolikker og Den katolske kirke. Det var flere ting som til slutt førte ham inn i Kirken, men han nevner spesielt Kristi virkelige tilstedeværelse i eukaristien:

It was 1991 in Connecticut at Yale University that he befriended a Dominican priest, Father Steven Boguslawski. Both were working on doctorates in New Testament history.

Seeds, in the form of seemingly random meetings with Catholics, took root. As a Protestant, Hunt was intrigued by a visit with Father Steven to a convent of cloistered nuns for Lenten reflections. He was one of few non-ordained men to meet with the women who spend their days in prayer away from society. ... A class tour of Rome along with Father Steven showed Hunt the picture of the global Catholic Church. Les resten av dette innlegget »

Pave Benedikt vil til høsten rehabilitere Martin Luther. (!) Ja, dette kan vi i dag faktisk lese i The Times, men vi bør ikke tro noe på det. Realitetene bak oppslaget ser ut til å være at Ratzingers tidligere studenter, som møtes til et uformelt seminar hvert år i september, har tenkt å ta Martin Luther opp til dikusjon i år, og at kardinal Kasper nylig må ha sagt noe positivt om Luther – men så langt vet jeg ikke hva det er. Slik leser vi i Timesonline:

Pope Benedict XVI is to rehabilitate Martin Luther, arguing that he did not intend to split Christianity but only to purge the Church of corrupt practices.

The move to re-evaluate Luther is part of a drive to soften Pope Benedict’s image as an arch conservative hardliner as he approaches the third anniversary of his election next month.

På den svenske, katolske Bengts Blogg leste jeg i dag et interessant innlegg, om en ny blog, Aletheia, som vil prøve å bremse protestanter som blir tiltrukket av Den katolske kirke. Slik skriver Bengt:

Bloggosfären har berikats med en blogg, Aletheia, som försöker fånga upp denna strömning och leda motståndet mot ekumeniken och mot Katolska kyrkan. En dogm som tycks stå skriven i sten hos denna nya inriktning är att Katolska kyrkan är ett antikristligt system. Flera katoliker har försökt bemöta flera av de värsta fördomarna, men det är som om man inte vill lyssna, man har sin föreställning klar, här finns ingen mottaglighet för fakta och intellektuell argumentation. Om logiken inte räcker till för att bemöta katolikerna, så beskylls man för att vara en “katolik light”, och så plockar man fram flerhundra år gamla citat ryckt ur sina sammanhang från någon påve eller annat katolskt dokument som bevisar att vi katoliker har fått om bakfoten vad vår kyrka egentligen står för.

Grundarna av Aletheia har upptäckt hur den ekumeniska processen gjort framsteg inom kristenheten under senare år, och nu vill man hindra att denna process fortskrider och vill nå ut till alla pastorer med ett uppror och att sätta stopp för som man säger “tåget till Rom”.

Les mer i Bengts Blogg om dette og besøk Aletheia.

Jeg har tidligere lest mange kommenterer av John Allen (og nevnt ham ofte her på bloggen). I noen måneder nå har har skrevet færre daglige kommentarer – men hatt sin faste fredagskommentar, som jeg får pr epost – så derfor har jeg ikke så ofte besøkt hans nettsider.

Nå ser han ut til å skrive flere daglige kommentarer igjen, og en leser nevnte for meg noe han skrev sist uke; om pave Benedikts møte med troskongregasjonen. De møttes sist uke for å snakke mest om bioetiske spørsmål, men i sin innledning sa pave tydelige ting om Den katolske kirke as the “one true church” and the necessity of seeking converts to the faith …

It’s a critique which Benedict obviously does not accept, insisting that the clarification is actually “necessary for the correct development of ecumenical dialogue.” Les resten av dette innlegget »

Dominikaneren Aidan Nichols har nylig utgitt en bok der han ber om full innsats fra katolikker for at England kan vende om til den katolske tro. Jeg ble tipset om dette fra en som leser denne bloggen, men jeg leste om boka allerede for noen få dager siden. Jeg har også sett diskusjoner om hvordan man best skal forstå Nichols. Han ønsker ikke å fokusere på en kamp mot andre kirkelige forsamlinger, men mer direkte på at mennesker må vende om til kristen (og katolsk) tro.

Nichols har også skrevet lignende ting før – se her. Og slik kan vi i dag lese videre i The Catholic Herald:

Convert England to Catholicism, says papal ally

He admits that the conversion of England is “an absolutely colossal agenda”, Les resten av dette innlegget »

Den gresk-katolske kirken i Ukraina kom i fullt fellesskap med paven i 1595, men det var nå pga. politiske problemer 70 år siden biskopene i denne kirken hadde møtt paven, men sist uke skjedde det altså:

For the first time in 70 years, the bishops of the Greek-Catholic Church of Ukraine were able to pay a visit to the tomb of St. Peter and to meet with his successor, Pope Benedict XVI.

“Now that your Churches have rediscovered their complete freedom”, the Pope said, “you are here to represent your communities, reborn and vibrant in the faith, which have never ceased to feel their full communion with Peter’s Successor.”

Les mer om dette her.

“Ved slutten av bønneuken for kristen enhet er vi enda mer klar over at arbeidet for å gjenopprette enheten (selv om det krever hele vår energi og innsats) er langt utenfor våre egne muligheter. Enhet med Gud og med våre brødre og søstre er en gave som kommer ovenfra. Det er ikke opp til oss å bestemme når denne enheten fullt ut skal bli realisert, for det er noe bare Gud kan gjøre.” Dette sa pave Benedikt under den økumeniske bønnegudstjenesten i St. Paulus utenfor muren i Roma sist fredag, og ha la til ast alle måtte be om en slik enhet “uten opphold”.

Her er et grundigere referat:

The search for Christian unity must involve “all of our energy and efforts”, and the followers of Jesus have joined in this for some time, but this is too great a work for men to achieve on their own; it must be a “gift of God”. This is the conviction that lead to the appeal to all Christians to pray, and which this year, which recalls the two thousandth anniversary of the Apostle Paul’s birth, is made concrete in the choice of the phrase “pray without ceasing” as the theme for the Week of Prayer for Christian Unity, which this year is in its hundredth edition. Les resten av dette innlegget »

I dag var jeg på et interessant økumenisk samtalemøte her i Stavanger, der generalsekretær Ørnulf Steen i Norges Kristne Råd innleda til samtale om hvordan vi her i Stavanger best kan fortsette det økumenisk samarbeidet.

Ved presentasjonen sa jeg at jeg hadde vært katolsk prest i åtte år – og så huska jeg etterpå at det var like lenge som jeg var luthersk prest. Jeg var luthersk prest fra min ordinasjon tidlig juni 1986, til midten av juni 1994, og katolsk prest fra 8. januar 2000 til i dag. Fra nå av vil jeg altså få meir erfaring som katolsk prest enn som luthersk – imteressant å tenke på.

(Men jeg har stadig vært lutheraner mye lenger enn jeg har vært katolikk. Jeg var 39 år da jeg ble tatt opp i den katolske kirke, for litt over 13 år siden. Det spørs om jeg lever til jeg blir 78 år, slik at dette også utjevnes – om det skulle være viktig, da.)

Jeg skrev tidligere om biskop Eidsvigs initiativ overfor familieministeren om forslaget til kjønnsnøytral ekteskapslov. Nå blir jeg tipset fra en leser om at man kan lese artikler i Dagen/Magazinet på Magazinets nettsider (Dagen selv har nesten ingen lenker til artikler). De skriver her videre om biskopens initiativ:

Man kan mene mye om den katolske kirke. Men det er i alle fall et faktum at romerkirken i dag er et av de trossamfunnene som taler klarest og mest entydig til forsvar for de tradisjonelle kristne familieverdiene. I katolsk teologi er ekteskapet faktisk regnet som et sakrament, et Guds nådemiddel, på linje med dåp og nattverd.

I så måte kan Bernt Eidsvig tjene som et forbilde for sine bispekolleger i den norske kirke og for kristne forkynnere i alminnelighet. Vi noterer oss at Kirkerådets leder Nils-Tore Andersen mener man har tilstrekkelig med kontakt med myndighetene for å få fremført kirkens syn. Men forskjellen i denne saken er at Eidsvig ber om en samtale med utgangspunkt i at Ramin-Osmundsen er et kirkemedlem.

I gårsdagens audiens tok pave Benedikt (selvsagt) opp temaet om kristen enhet – siden dette temaet alltid står i sentrum denne uka i januer. Paven snakka om de 100 års historie denna markeringa har, om Den katolske kirkes plass i dette, og en hel del om Vatikankonsilets dokument om kristen enhet. (Noen lesere av denne bloggen er fryktelig negative til økumenikk, og de bør lese det paven her skriver grundig.)

Nedenfor følger hele pavens tale i engelsk oversettelse:

Dear Brothers and Sisters,
We are celebrating the Week of Prayer for Christian Unity, which comes to an end Friday, Jan. 25. This day marks the conversion of St. Paul the Apostle. Christians from various churches and ecclesiastical communities come together at this time in unanimous prayer to ask the Lord Jesus for the re-establishment of unity among his disciples.

It is a unanimous plea made with one soul and one heart in response to the Redeemer’s own desire, who turned to our Father at the Last Supper and said, “I pray not only for them, but also for those who will believe in me through their word, so that they may all be one, as you, Father, are in me and I in you, Les resten av dette innlegget »

I Vårt Land i dag skriver Martin Eikeland at biskopene i landets elleve lutherske bispedømmer åpnet bispemøtet på kne ved nattverdbordet i Kristiansand domkirke i går. Her skriver han:

– Vi møtes som kristne mennesker til et kristent fellesskap. Derfor er det helt naturlig å begynne bispemøtet med en gudstjeneste med nattverd, sier biskop Olav Skjevesland i Agder og Telemark.

Etter salmen «Vår lovsang skal lyde» knelte bispekollegiet ved nattverdbordet, der de fikk vin og brød.

Denne avslutningssetningen var ekstra uheldig, for i Den norske kirke deles jo nattverden ut med ordene. “Dette er Jesu Kristi legeme/blod”. Men likevel viser bildet og beskrivelsen hvor stor forskjell det er mellom katolsk og luthersk nattverdsyn og -forståelse.

Under dagens Angelus-bønn brukte pave Benedikt det meste av tida til å snakke om Bønneuken for kristen enhet, som i år feirer 100 år:

Benedict XVI recalled that “today the spiritual sons and daughters of Father Wattson, the Brothers and Sisters of the Atonement, are present in Saint Peter’s Square”. This is the religious community that began the tradition of the Week of Prayer for Christian Unity.

The pope then invited everyone to participate in the solemn Vespers that he will lead on January 25 at the basilica of Saint Paul’s Outside the Walls, “to invoke from God the precious gift of reconciliation among all the baptised”.

Les mer her.

I morgen, fredag 18. januar begynner den økumeniske bønneuka for kristen enhet (i Norge markeres den fra søndag 20. til søndag 27. januar), og pave Benedikt nevnte uka på denne måten i gårsdagens audiens.

The day after tomorrow, January 18, begins the usual Week of Prayer for Christian Unity, which has a singular value this year because it has been 100 years since it was first celebrated.

May the inexhaustible power of the Holy Spirit stimulate us to a sincere commitment towards this unity, so that we may all profess together that Jesus is the only Savior of the world.

Her er et interessant intervju med en engelsk prest, som bl.a. kjente Blair-familien svært godt i årevis før Tony Blair nylig ble katolikk, og har hjulpet også svært mange andre mennesker til å bli katolikker. Han er samtidig økumenisk rådgiver i Westminster (katolske) bispedømme i London; en litt vanskelig kombinasjon, kanskje – som vi kan grunne litt på nå som den økumeniske bønneuken snart starter.

... doesn’t Father Seed’s extracurricular work with converts make an already difficult job a great deal tougher? It must be hard, after all, to build ecumenical bridges with other churches when they suspect you are only interested in poaching their members.

Den økumeniske bønneuken for kristen enhet nærmer seg (18.-25. januar de fleste steder) og vi blir utfordra til å ha bl.a. bønnegudstjenester sammen med andre kristne – slik pave Benedikt skal 25/1 i Roma, i kirken St. Paulus utenfor murene.

Enkelte forslag til ting man kan gjøre sammen er ikke like gode; som f.eks. å avlyse alle søndagsgudstjenestene og heller gjøre en innsats for lokalsamfunnet den dagen. Katolikker forstår hvorfor dette er et helt sprøtt forslag, og hvis andre kristne ikke forstår det, viser de at de står langt borte fra oss – skriver F. Richard Neuhaus i First Things:

Faith in Action is a program sponsored by three leading evangelical organizations, World Vision, Outreach, and Zondervan publishers. It proposes that churches cancel their services on what it calls “outreach Sunday” and urge their members to use the time to engage in some form of community service instead. “A church that puts its faith into action focuses not on themselves but on Christ’s teaching and his divine example of compassion,” says Zondervan’s director of church engagement. “Our hope is that churches across the country will unite and show their community a true servant’s heart.” Les resten av dette innlegget »

Den samme biskopen i North Carolina som er svært åpen for at den tradisjonelle latinske messen kan feires i bispedømmet (SE HER), er også svært åpen for økumenikk. Rent konkret hadde hadde i starten av desember et møte med lutherske biskoper, der de undertegnet en samarbeidsavtale. I en pressemelding fra bispedømmet kan vi lese:

Bishop Jugis had met with both bishops over the past few years to discuss their call to unity and looked forward to the signing. “I have been bishop for four years now and have been waiting for this day since my ordination,” he said.

These objectives include praying for each other; praying together in joint services on the diocesan/ synodical and local levels; observing together such occasions as the Week of Prayer for Christian Unity (Jan. 18-25), which will celebrate its 100th anniversary in 2008; the World Day of Prayer; and Lenten devotions.

Les mer om dette her (pdf-fil).

Kardinal Kaspers foredrag for alle Kirkens kardinaler fredag 23/11 om økumenikk er blitt trykt på italiensk i L’Osservatore Romano, og oversatt til engelsk av www.chiesa – les det her. Han tok i foredraget opp forholdene til fem ulike kirkefamilier:

– with the pre-Chalcedonian Eastern Churches;
– with the Orthodox Churches of the Byzantine, Syrian, and Slavic traditions;
– with the ecclesial Communities born of the Protestant Reformation;
– with the “evangelical” Communities;
– with the Charismatic and Pentecostal Communities.

Med kirkesamfunn som springer ut fra reformasjonen nevnte han både det positive som har skjedd, men også den nye uenigheten som har kommer i etiske spørsmål – implisitt tar han her opp det nye vedtaket om samlevende homofile personer i Den norske kirke.

We now move on to relations with the ecclesial Communities born from the Reformation. Encouraging signs have also appeared in this area. All the ecclesial Communities have expressed their interest in dialogue, and the Catholic Church is in dialogue with almost all of the ecclesial Communities. A certain agreement has been reached in the realm of the truths of faith, above all regarding the fundamental questions of the doctrine of justification. In many places, there is fruitful collaboration in the social and humanitarian sphere. There has been the gradual spread of an attitude of mutual trust and friendship, characterized by a profound desire for unity, which endures even though there are, from time to time, some harsh exchanges and bitter disappointments. In fact, the solid network of both personal and institutional relationships that has been developed is capable of withstanding the occasional tensions. Les resten av dette innlegget »

På en post som handler om noe annet (det er ofte slik), om utmelding fra Den norske kirke, har det utvikla seg en samtale om gifte prester og deres stilling, bl.a. om deres ordinasjon er annerledes enn de ugifte prstenes. Siden jeg selv er en gift prest, interesserer dette meg en del.

En person skrev her i sin kommentar: “Gifte ortodokse prester må utvilsomt forholde seg anderledes til eucharistien, noe Vatikanet også ofte nevner.” Jeg svarte denne personen slik: “Som gift prest må jeg si at jeg ikke forstår hva du mener; hvordan ekteskapet påvirker forholdet til eukaristien for ortodokse eller katolske prester?”

Personen som hadde skrevet det første sitatet her, visste ikke noe mer om dette, men i dag kom det en ny kommentar om dette temaet: “Jeg vet ikke hvordan det er i alle ortodokse kirker, men i den greske ortodoksien er det ikke “ok” å være gift prest. Det er riktig at dersom en mann er gift, eller klarer å finne seg en kone før de teologiske studier er over, kan han bli gift “prest”, og ja, det er riktig at han ikke kan gifte seg etter ordinasjonen. Når jeg setter “prest” i anførsel er det fordi den gifte presten ikke kan ha sogneansvar, dvs. kan ikke bli sogneprest, og dermed selvsagt ikke biskop, eller bekle andre kirkelige embeter i den greske ortodoksien. Men han kalles “papa” som de andre. Så, en gresk mann som har kall til å bli fullt ut prest, han lever sølibatært hele livet som våre prester. En ugift gresk mann som vil tre inn i kirken, men ikke vil ta skrittet fullt ut, kan dermed gifte seg i studietiden, og får et begrenset ansvarsområde. En gift, gresk mann som vil tre inn i kirken, kan bare gjøre det som gift gresk mann, dvs. får et begrenset ansvarsområde. I den katolske verden blir slike menn som oftest diakoner. I tillegg kan Kirken gi dispensasjoner til konverterte, tidligere prester fra andre kirkefelleskap. I likhet med de greske, gifte prestene, har de begrenset ansvarsområde. Jeg har forstått det slik at den vielsen en gresk gift mann får, tilsvarer vielsen av permanente diakoner. Men jeg vet ikke om de greske gifte prestene kan konsekrere eller ikke.”

For meg ser det ut til å være et par feil i dette avsnittet. Så vidt jeg vet kan gifte ortodokse prester ha sogneansvar, men ikke bli biskoper. Så vidt jeg også vet er det bare ett presteembede, og alle som prestevies har tidligere vært diakonviet – dette er likt i de ortodokse kirkene og Den katolske kirke. I Den katolske kirke er sølibatet en kirkelig disiplin som Kirken ønsker, men det er ingen teologisk forskjell mellom en gift eller en ugift prest. Hvis andre kjenner mer til dette spørsmålet, må de gjerne informere oss.

Avisa Dagen melder i dag at “11 kristne organisasjoner hadde mandag møte med Kirkerådet på bakgrunn av kirkemøtets homofilivedtak. Normisjon, Laget, Søndagskoleforbundet, Norsk Luthersk Misjonssamband og Det Norske Misjonsselskap var tilstede og samtalte med kirkens ledere. .. det ble satt ord på uenigheten, som er tydelig. 7 av organisasjonene har beklaget kirkemøtets vedtak.”

De beklager vedtaket, men de finner seg tydeligvis i det. Dagen skriver videre:
“Nils-Tore Andersen opplvede møtet som åpent, tillitsfult og ærlig. – Det var et sterkt ønske om å bevare kirken. Ingen truet med utmeldelse. Samtidig var det kritikk mot vedtaket på Kirkemøtet. Det jobbes nå med løsninger for alternativt tilsyn, for de konservative prestene, sier han.

Mitt inntrykk er at organisasjonene ønsket å stå sammen. Ingen skal få ta kirken fra oss, sier Andersen.”

Men kirken har jo gradvis blitt tatt fra de som står for den tradisjonelle kristne tro over mange år nå – folk ser ut til å finne seg i absolutt alt.

Stavanger Aftenblad skrev i går kveld (og viste til NRK): “Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) bryter med Kirken og oppfordrer sine 50.000 medlemmer til å melde seg ut av statskirken”.

Dette er tydelig en alvorlig sak, men det er vel fortsatt et åpent spørsmål om det blir noen masseutmelding. Misjonssambandet har jo alltid holdt Den norske kirke på en armlengdes avstand, og tidligere år har de ikke vært interessert i å opprette et eget luthersk kirkesamfunn. De ser ikke på en kirkestruktur som særlig viktig – en forståelse som er svært fremmed for oss katolikker.

Men dette homofilvedtaket er kanskje dråpen som får begeret til å flyte over. Slik sier to av Misjonsambandets ledere: “Informasjonssjef i NLM, Espen Ottosen, sier til NRK at det er en dyp skuffelse og en dyp sorg rundt i NLMs forsamlinger. – Det er veldig mange som føler at Kirkemøtets vedtak var dråpen som fikk begeret til å flyte over. Mange føler rett og slett at de ikke har samvittighet til å stå der. Mange har henvendt seg til oss og stilt spørsmål om hva de skal gjøre. Vårt vedtak er en måte å komme dem i møte på, sier Ottosen.

Også generalsekretæren i NLM vurderer nå selv om han skal melde seg ut av statskirken. – Jeg synes personlig at den er alvorlig, men har foreløpig ikke konkludert om mitt eget forhold til Kirken, sier Tulluan.”

I en artikkel i avisa Dagen leser vi at det ser ut til å være tre alternativer for medlemmer av Den norske kirke: “Å melde seg ut av Dnk, men fortsette i menigheten i lojalitet mot en bibeltro prest, eller å gå inn i en av forsamlingene som er etablert av de frie misjonsorganisasjonene eller gå inn i en eller annen frikirke.”

Det er teologiprofessor Njål Skrunes, ved Norsk Lærerakademi, som sier dette. Selv “melder han seg inntil videre ut av Den norske kirke for å vise hvor alvorlig han ser på Kirkemøtets vedtak i homofilisaken”. Hva som menes med midlertidig her, syns jeg virker ganske uklart.

Sist fredag møtte pave Benedikt hele kardinalkollegiet. (Jeg leste at ca 160 av de 200 kardinalene var til stede, men mange av disse er over 80 år). Temaet for møtet/samtalen var først og fremst økumenikk, og jeg sakser følgende fra Vatikanets informasjonsservice (VIS):

The Holy See Press Office released information concerning the meeting for prayer and reflection between the Pope and the members of the College of Cardinals, which took place on November 23 in the Vatican’s New Synod Hall. .. The Pope introduced the theme he had chosen for the day’s discussion, “ecumenical dialogue in the light of prayer and of the Lord’s command: ‘Ut unum sint’.”

Cardinal Walter Kasper, president of the Pontifical Council for Promoting Christian Unity, then “provided a broad outline of the current situation of ecumenical dialogue and relations, focussing on three main areas: relations with the ancient Churches of the East; relations with the ecclesial communities that came into being in the wake of the Reform of the 16th century; relations with charismatic and Pentecostal movements that developed above all during last century.”

Cardinal Kasper also presented “the results achieved in each of these fields, describing progress made to date and problems still outstanding.” Les resten av dette innlegget »

Den amerikanske kardinalen Avery Dulles skriver i en grundig artikkel i siste nummer av First Things om økumenisk arbeid, og han har ikke stort håp om at man skal kunne komme så mye lenger. Bl.a. har en del kritiske merknader til felleserklæringa om rettferdiggjørelsen mellom katolikker og lutheranere – og jeg brukte en del av hans synspunkter i en artikkel om denne erklæringa for noen år siden – se her.

Spesielt når dialogene kom til gradvis større (delvis) enighet om ulike spørsmål, kjørte man seg fast etter hvert, skriver Dulles: And yet, valuable though it was, the convergence method was not without limitations. Each new round of dialogue raised expectations for the future. The next dialogue, at the price of failure, was under pressure to come up with new agreements. The process would at some point reach a stage at which it had delivered about as much as it could. It would eventually run up against hard differences that resisted elimination by this method of convergence. When the dialogues attempted to go beyond convergence and achieve full reconciliation on divisive issues, they sometimes overreached themselves.

Likevel avslutter han sin artikkel på en mer positiv måte: Each party will engage in ecumenical dialogue with its own presuppositions and convictions. As a Roman Catholic, I would make use of the methods by which my church derives its distinctive doctrines. I would also expect that any reunion to which Catholics can be a party would have to include as part of the settlement the Catholic dogmas, perhaps reinterpreted in ways that we do not now foresee. Other churches and ecclesial communities will have their own expectations. But all must be open to possible conversion. We must rely on the Holy Spirit to lead us, as Vatican II recommended, “without obstructing the ways of divine Providence and without prejudging the future inspiration of the Holy Spirit.” Les resten av dette innlegget »

Vårt Land melder i dag at et medlem av kirkemøtet og Oslo bispedømmeråd, Tania Randby Garthus, vil forlate Den norske kirke til nyttår, pga homofilvedtaket i går. Selv tviler jeg på at det blir noen masseutmelding, men samtidig er den triste realiteten av Den norske kirke sakte men sikkert beveger seg bort fra tradisjonell kristen tro og praksis. Slik leser vi i VL:

Jeg kan ikke være medlem i en kirke som ikke lenger tar Guds ord på alvor, sier 46-åringen som leder i Bryn menighetsråd i Bærum og er medlem av Oslo bispedømmeråd. ...

Min opplevelse er at det i Kirkemøtet er én gruppe som er liberale i homofilispørsmålet, mens en større gruppe står for kirkens tradisjonelle homofilisyn. Men en del av «tradisjonalistene» har bestemt seg – for å få fred – for å gå inn på et vedtak som sier ja til to syn og to praksiser i denne saken. Jeg er redd man er naive når man tror at de to syn skal leve videre i harmoni i kirken. Min erfaring fra Oslo bispedømmeråd er at det ene homofilisynet vil fortrenge det andre, sier Tania Randby Garthus.