Sist fredag møtte pave Benedikt hele kardinalkollegiet. (Jeg leste at ca 160 av de 200 kardinalene var til stede, men mange av disse er over 80 år). Temaet for møtet/samtalen var først og fremst økumenikk, og jeg sakser følgende fra Vatikanets informasjonsservice (VIS):

The Holy See Press Office released information concerning the meeting for prayer and reflection between the Pope and the members of the College of Cardinals, which took place on November 23 in the Vatican’s New Synod Hall. .. The Pope introduced the theme he had chosen for the day’s discussion, “ecumenical dialogue in the light of prayer and of the Lord’s command: ‘Ut unum sint’.”

Cardinal Walter Kasper, president of the Pontifical Council for Promoting Christian Unity, then “provided a broad outline of the current situation of ecumenical dialogue and relations, focussing on three main areas: relations with the ancient Churches of the East; relations with the ecclesial communities that came into being in the wake of the Reform of the 16th century; relations with charismatic and Pentecostal movements that developed above all during last century.”

Cardinal Kasper also presented “the results achieved in each of these fields, describing progress made to date and problems still outstanding.” (more…)

Den amerikanske kardinalen Avery Dulles skriver i en grundig artikkel i siste nummer av First Things om økumenisk arbeid, og han har ikke stort håp om at man skal kunne komme så mye lenger. Bl.a. har en del kritiske merknader til felleserklæringa om rettferdiggjørelsen mellom katolikker og lutheranere – og jeg brukte en del av hans synspunkter i en artikkel om denne erklæringa for noen år siden – se her.

Spesielt når dialogene kom til gradvis større (delvis) enighet om ulike spørsmål, kjørte man seg fast etter hvert, skriver Dulles: And yet, valuable though it was, the convergence method was not without limitations. Each new round of dialogue raised expectations for the future. The next dialogue, at the price of failure, was under pressure to come up with new agreements. The process would at some point reach a stage at which it had delivered about as much as it could. It would eventually run up against hard differences that resisted elimination by this method of convergence. When the dialogues attempted to go beyond convergence and achieve full reconciliation on divisive issues, they sometimes overreached themselves.

Likevel avslutter han sin artikkel på en mer positiv måte: Each party will engage in ecumenical dialogue with its own presuppositions and convictions. As a Roman Catholic, I would make use of the methods by which my church derives its distinctive doctrines. I would also expect that any reunion to which Catholics can be a party would have to include as part of the settlement the Catholic dogmas, perhaps reinterpreted in ways that we do not now foresee. Other churches and ecclesial communities will have their own expectations. But all must be open to possible conversion. We must rely on the Holy Spirit to lead us, as Vatican II recommended, “without obstructing the ways of divine Providence and without prejudging the future inspiration of the Holy Spirit.” (more…)

Vårt Land melder i dag at et medlem av kirkemøtet og Oslo bispedømmeråd, Tania Randby Garthus, vil forlate Den norske kirke til nyttår, pga homofilvedtaket i går. Selv tviler jeg på at det blir noen masseutmelding, men samtidig er den triste realiteten av Den norske kirke sakte men sikkert beveger seg bort fra tradisjonell kristen tro og praksis. Slik leser vi i VL:

Jeg kan ikke være medlem i en kirke som ikke lenger tar Guds ord på alvor, sier 46-åringen som leder i Bryn menighetsråd i Bærum og er medlem av Oslo bispedømmeråd. ...

Min opplevelse er at det i Kirkemøtet er én gruppe som er liberale i homofilispørsmålet, mens en større gruppe står for kirkens tradisjonelle homofilisyn. Men en del av «tradisjonalistene» har bestemt seg – for å få fred – for å gå inn på et vedtak som sier ja til to syn og to praksiser i denne saken. Jeg er redd man er naive når man tror at de to syn skal leve videre i harmoni i kirken. Min erfaring fra Oslo bispedømmeråd er at det ene homofilisynet vil fortrenge det andre, sier Tania Randby Garthus.

En prøveavstemning i Kirkemøtet torsdag viste at 47 av delegatene stemte for forslaget som åpner for at homofile i partnerskap kan inneha vigslede stillinger i kirken. Dette skriver Johannes Kleppa i Dagen i dag (og mange andre aviser har meldt det samme). Et forslag som ville utrede flere sider ved saken før man gjorde endelig vedtak, fikk 33 stemmer og tre stemte blankt. I den avgjørende avstemning fredag er det stemmeplikt, men om ikke noen forlater flertallet, er saken avgjort.

Dette er ei alvorlig utvikling, selv om den nok var venta. Den katolske kirke internasjonalt reagerte ganske sterkt da en samboende homofil mann ble ordinert til biskop i USA for noen få år siden. Hva slags konsekvenser det vil få for det økumeniske klimaet når den lutherske kirke i Norge (og etter hvert flere protestantiske kirker, må man regne med) åpner for samlevende homofile i kirkelige stillinger, er fortsatt uklart, men de kan bli alvorlige.

Dagen avslutter artikkelen sin slik:
– Flertallets forslag er ansvarsfraskrivelse ved at det overlater saken til bispedømmerådene. Det er i realiteten innføring av et nytt syn, og det er ikke samlende. Mange vil føle seg overkjørt, og det er problematisk økumenisk, hevdet Inger Kari Søyland fra Stavanger bispedømmeråd.

– Vi må tale sant og ærlig, og da er realiteten at flertallet åpner for to syn som gjensidig utelukker hverandre. Det gamle synet kommer i skvis, og drives fra punkt til punkt, sa Petter Dahl. Han mente dette ville påvirke rekrutteringen til kirken og at flertallet slik sendte ut negative signal.

Les hele Johannes Kleppas artikkel i Dagen.

I USA har det lenge vært en organisasjon som kaller seg The Coming Home Network, som har som oppgave å hjelpe personer (aller helst prester) som ønsker å bli katolikker – jeg ble selv kontaktet av dem rett etter min prestevielse i januar 2000.

Jeg ble i dag igjen minna om arbeidet de driver, da jeg så eksempler på radioprogrammet de har hver uke, med intervjuer med ulike personer som er blitt katolikker. HER kan man se oversikt over flere ferske og interessante programmer.

I en måneds tid nå har det vært kjent at Tradisjonelle Anglikanere (TAC) har tatt et initiativ for å komme i fullt fellesskap med Den katolske kirke. Vårt Land skrev om dette i går og her er en artikkel hos BBC. Den siste artikkelen handler om irske kirker, mens artikkelen i Vårt Land nevner at det dreier seg om til sammen ca 400.000 anglikanere.

Mange gleder seg over dette, mens andre sier at dette nok kan ta langt tid – og noen ganger har slike ting blitt forsøkt, men ikke blitt fullført. Det er nemlig forholdsvis stor forskjell på å bli katolikk som enkeltperson og å bli forenet med Roma som gruppe. I denne bloggen står det litt mer om hva som har skjedd og hva som videre kan skje.

Bishop Mercer and Bishop Wilkinson flew on to Rome on the 8th of October to deliver a letter to the Congregation for the Doctrine of the Faith on the 9th. ..... The College of Bishops of the Traditional Anglican Communion (TAC) met in Plenary Session in Portsmouth England in the first week of October 2007.

As you can imagine, this is only the beginning of a process that will take some time, perhaps many years, to come to fruition. There will be further discussions between the COB and the Holy See with respect to the nature and details of what constitutes “full, corporate, and sacramental union” between the TAC and the See of Rome.

Også vi er Kirken” har et nyhetsbrev som sendes både til abonnenter og til andre som de tror er interesserte (som oss prester). Jeg mottok nettopp nyhetsbrevet i elektronisk form, og sakser litt fra lederartikkelen:

Det er vel mange av dere som leser dette, som lik meg selv ble rystet og bedrøvet da norske medier gav oss ny informasjon fra Vatikanet. Og det var vel mange av oss som kom til å høre intervjuene i NRK P2 i den forbindelsen med OKB’s generalvikar Kirsebom og en av de progressive katolikkvennlige lutherske prestene. Vi kjente oss mest på linje med den siste.

At Vatikanet vektlegger at reformerte kirker uten apostolisk suksesjon, ikke er Kirker, men kanskje kirkesamfunn, og prestene der ikke egentlige prester, gjorde meg mer bedrøvet. Men heller ikke dette er en tilbakegang til en hovmodig tanke, som ble utryddet gjennom Det annet Vatikankonsil. Dette er en gammel holdning, en del av Kirkens tradisjon. Vi, og våre protestantiske venner, har drømt oss bort og håpet at Kirken hadde kommet noen skritt videre. Mange av oss i ”Også vi er Kirken” tror at for Kristus er det viktigere at vi viser verden hvem Han er, ved vår gjensidige kjærlighet, og ved å rydde vekk alle hindringer for at hans flokk skal framstå som Ett, enn å holde fast ved den apostoliske suksesjon. Men vi vil for alt i verden ikke miste på klokskapen og inderligheten som preger så mange av våre presters virke qua prester! (more…)

Min gode venn, Thomas Bjerkholt, i Den evangelisk lutherske frikirke i Trondheim, fortviler en hel del i avisa Dagen i dag, over framtida til lutherske kristne i Norge. Til og med sitt eget kirkesamfunn kan han knapt anbefale lenger, og han ser også så vidt over til Den katolske kirke. Men der sjokkeres over en bønn (av Mor Teresa) som sier at også medlemmer av andre religioner styrkes når de ber til sin egen Gud. Jeg ville aldri ha bedt som Mor Teresa gjør i sitatet nedenfor, men det er samtidig katolsk forståelse at også andre religioner kan ha fått del i sannheten til en viss grad, mens protestanter oftest er mye mer enten-eller (enten Gud eller Den onde) i sin tenkning. Her gjengir jeg hva Bjerkholt skrev i dag:

HOMOFILIDEBATTEN maler som en kvern i kirke og samfunn. Den norske kirke er splittet. Biskopene virker handlingslammet. Mange spør seg om veien videre for dem som bekjenner seg til kirkens klassiske lære. De som står bak oppropet Carissimi vil forbli i Statskirken. Man er dermed tvunget til å finne seg til rette i en pluralistisk kirke. Mange mister troen på denne kirke. Det skjer et stille uttog, om ikke formelt så reelt. Misjonssarnbandets selvstendighetslinje – i, men ikke under Statskirken – blir også i stadig større grad Normisjons vei. Indremisjonsforbundet følger også opp dette tradisjonelle spor.

DET SYNES Å VÆRE liten tro på en ny kirkedannelse på luthersk grunn. (more…)

Avisa Dagen trykker i dag en anmeldelse av Pollestdas bok: Peters svar, skrevet av Tore Lund. Helt først legger anmeldelsen vekt på at man trenger å forstå Bibelen og den krustne tro for å være hjemme i vår europeiske kultur, deretter sier anmelderen:
Boken er ingen tradisjonell (og kjedelig) dogmatikk, men den er utformet som en samtale mellom Peter, som representerer kristendommen, og en «dannet hedning». Sistnevnte er både døpt og fremdeles medlem av Den norske kirke, men uten å ha noe personlig forhold til kirke og kristendom. Likevel er han nysgjerrig etter å få mer greie på alt dette merkelige som de kristne snakker om.

På dette punktet står altså den katolske kike på bibelsk grunn – i motsetning til store deler av dagens norske lutherske kirke.

F. Z skriver om en annen episkopal kristen som blir katolikk. Dette blir han av overbevisning og etter å ha vurdert situasjonen i lang tid. Men det overraskende med meldingen er at han blir katolikk på tross av at han vet hvor dårlig musikken og liturgien ofte er i Den katolske kirke (i USA) – og debatten på bloggen handler nesten bare om dette problemet.

Dette kan det være nyttig for katolikker i Norge å vite, og det hjelper oss å forstå situasjonen bedre, når man diskuterer forandringer i liturgien og gjeninnføringen av den gamle messen.

blaalig tekstAnother Episcopalian has decided he can no longer endure the self-destruct mode that Church is vigorously wrapped up in. So, he is swimming the Tiber. Here is what he thinks about that.
”
So it’s off to Rome for me. I do not labor under the illusion all is milk and honey on the other side of the Tiber. It is not, the Roman Catholic Church, especially in the United States, is beset with woes, lousy liturgy and music being among the less egregious. But the Holy Catholic Church possesses something the Episcopal Church does not: sound doctrine, along with a Pope (especially the present one) and magisterium to ensure that it remains so. Sound doctrine will make it possible for me (I pray) to tolerate Masses where the priest sits in the Captain Kirk chair while the miasmal excrescences of Marty Haugen and David Haas [ROFL!] waft into the nave. And while my heartbreak over what happened to the Episcopal Church will remain with me to the end of my days (as I suspect it will for Fr. Kimel), at the same time I look forward with great joy to embracing the full Catholic Faith. I ask your prayers.”

Den episkopale biskopen Jeffrey N. Steenson, fortalte 25/9, ved avslutnungen av møtet i New Orleans, der de episkopale i USA skulle svare på kravene fra mer konservative anglikanere i andre deler av verden, og bare delvis oppfylte kravene. Les en analyse av hvordan det gikk på dette møtet her. Han fortalte at han ville søke avskjed som biskop og gå inn i Den katolske kirke.

Her er talen han holdt for de andre episkopale biskopene – og mange kommentarer fra lesere. Han avslutta slik: With all my heart, I ask for your forgiveness for any difficulty this may cause and for anything I may have said or done that has failed to live up to the love of Christ. I hope that you will not see this as a repudiation of the Episcopal Church or Anglicanism. Rather, it is the sincere desire of a simple soul to bear witness to the fullness of the Catholic Faith, in communion with what St. Irenaeus called “that greatest and most ancient Church” (Adv. Haer. 3.3.2). I believe that our noble Anglican tradition (“this worthy patrimony”) has deep within it the instinct of a migratory bird calling, “It is time to fly home to a place you have never seen before.” May the Lord bless my steps and yours and bring our paths together in His good time.

I går kom det mer informasjon om biskopen, da han møtte prestene i sitt eget bispedømme, og de reagerte slik: Clergy from the Diocese of the Rio Grande greeted Bishop Jeffrey N. Steenson with a standing ovation last week during a conference at the Holy Cross Retreat Center in Mesilla Park, N.M.

The expression of respect and affection for Steenson came five days after he released a “very difficult letter” announcing his intention to resign as bishop of the 8,000-member diocese in New Mexico and West Texas. Steenson said his “conscience is deeply troubled about where the Episcopal Church is heading.”

Sist helg var det et viktig møte i New Orleans, der man gjorde et siste forsøk på unngå splittekse i den anglikanske kirkefamilien. Personer i min kones amilie i USA var involvert i møtet (på konservativ side), så jeg har fulgt ekstra godt med på hva som skjedde. Nå skriver også Vårt Land om resultatene av samtalene:

Den amerikanske grenen av den anglikanske kirken avgjorde tirsdag også å stanse praksisen med å la lesbiske og homofile inngå partnerskap. Tirsdagens avgjørelser kan bety at den episkopale kirken nå unngår å måttet bryte med den anglikanske kirken på verdensbasis. ...

Erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams, som er anglikanernes øverste religiøse leder, har forsøkt å dempe gemyttene og har sagt at «ingen har stilt noe form for ultimatum» for amerikanerne. Men enkelte kirkeledere er langt hardere i sine ord. “Hor er og blir hor,” tordnet den nigerianske erkebiskopen Peter Akinola i en preken i USA søndag.

Vårt Land skriver i dag at Oslos lutherske biskop, Ole Christian Kvarme, var med og leda nattverden under pinsevennenes 100-årsfeiring i Oslo Spektrum i helga. Det er fint at lutheranere og pinsevenner kan vise enhet, men jeg syns nok Kvarme gikk noe over streken (sett fra luthersk synsvinkel) når han går inn i en setting som er så ulik Den norske kirkes liturgi, og feirer nattverd med folk som ser på nattverden som et rent symbolsk minnemåltid.

Vårt Land skriver bl.a.:
“Biskop Kvarme og pastor ved pinsevennenes kultursenter i København, Jarle Tangstad, forrettet i går sammen under nattverden i Oslo Spektrum. – Nattverden er et felles måltid for hele Guds folk, sa biskopen.
Den danske pastoren slo fast at verden i dag er både åndelig sulten og tørst. Og han fikk bekreftet påstanden da nesten alle de rundt 3000 som var samlet til familiegudstjeneste, tok del i den hellige måltidet.”

Kontrasten til denne bloggens diskusjon om messefeiring de siste ukene kan knapt bli større; avstanden til katolsk nattverdforståelse er enorm. (Men hvis noen vil skrive kommentarer her, ber jeg dem passe på språkbruken.)

Biskop Bondevik sier til Vårt Land fredag at prester i Den norske kirke bør la være å søke veiledning hos homoliberale biskoper. Og et stykke nede i artikkelen er han til og med på en samtale om hvor lenge han kan bli værende i sin egen kirke! Uttalelsene er ekstra sterke i mine ører fordi Bondevik er såpass forsiktig som person, og jeg er lei meg når kirken jeg ble døpt og oppdratt i går så grundig på ville veier. Les selv:

Biskop Odd Bondevik tar til orde for at bibeltro prester har minimalt med liberale biskoper å gjøre og heller søker åndelig veiledning andre steder. Selv vet ikke Bondevik hvor lenge han blir værende i Den norske kirke.

– Jeg har to hovedkriterier og har hatt det lenge: Den dagen det legges ned forbud mot å tale som Bibelen gjør, for eksempel i etiske spørsmål, er det ikke mulig å bli der lenger. Situasjonen vil også være umulig den dagen det innføres liturgier som er i strid med Bibelen. Å fastsette liturgier er en læresak i vår kirke. På den annen side er det ikke et kriterium for utmeldelse at det finnes vranglære i kirken. Det har det alltid vært i kirken, og i perioder har det vært en minoritet som har stått for bibelsk lære, sier Bondevik.

Pave Benedikt har sendt en hilsen gjennom kardinal Walter Kasper til det tiende felleskristen symposiet mellom katolikker og ortodokse, som arrangeres på den greske øya Tinos fra 16. til 19. september.

The symposium, organized every two years by the Franciscan Institute of Spirituality at Rome’s Antonianum Pontifical Athenaeum, and by the faculty of theology at the Aristotle University of Thessalonica, Greece, aims to study Catholics’ and Orthodox’ shared patrimony of faith and tradition. The current meeting – which has as its theme “St. John Chrysostom, a bridge between East and West” – coincides with the 1,600th anniversary of the death of that saint, considered as a Father of the Church in both East and West.

On the subject of ecumenical cooperation, the Pope points out how (more…)

Det er tragisk, og det er vanskelig å kalle det et kompromiss, når Kirkerådet i Den norske kirke nå nylig anbefaler høstens Kirkemøte å tillate samboende homofile å kunne få stillinger i kirken. I en svært tydelig leder i går skriver Vårt Land om denne saken:

Synet på homofili har lenge vært det tyngste stridsspørsmålet i Den norske kirke og i norsk kristenliv. De som har sagt nei har vært på vikende front. Nå har Kirkerådet med 11 mot 4 stemmer anbefalt Kirkemøtet å forlate vedtakene fra 1995 og 1997 om at homofile samboende i partnerskap ikke kan ha vigslede stillinger i kirken. Da ligger alt til rette for en institusjonalisering av de to syn.

Kirkerådets leder Nils-Tore Andersen tilslører og skjønnmaler situasjonen når han sier at dette ikke er et kompromissvedtak, (more…)

Jeg har lest dokumentet som ble resultatet av den økumeniske møte i Romania sist uke. I tillegg til dette dokumentet kommer selvsagt de personlige kontaktene deltakerne har hatt – kanskje noe av det viktigste i økumenisk arbeid. De siste åra har det vel knapt nok vært forventinger om teologiske gjennombrudd når man møtes økumenisk, skuffende for alle som husker tilbake til den økumeniske oppstarten fra slutten av 60-tallet, og felleserklæringa om rettferdiggjørelsen fra 1999.

Dokumentet avsluttes med 10 anbefalinger, og sier noe om Kristus som verdens lys, og noe om å bevare skaperverket. Dette er vel og bra, men egentlig syns jeg ikke det er så svært spennende. Les selv:

Recommendation One: We recommend renewing our mission as individual believers and as Churches to proclaim Christ as the Light and the Saviour of the world;

Recommendation Three: We recommend finding ways of experiencing the activities which can unite us: prayer for each other and for unity, ecumenical pilgrimages, theological formation and study in common, (more…)

Fredrikstads lutherske biskop sa at samtalene er blitt mer ærlige og direkte (og vanskeligere?), og kardinal Kasper følte seg beklemt over Troskongregasjonen. Det kan vi lese i dagens Vårt Land, som bl.a. skriver følgende:

2.500 kristne ledere har sammen tatt et stort steg fremover for det kristne enhetsarbeidet i Europa. Slik oppsummerer generalsekretær Olav Fykse Tveit i Mellomkirkelig råd det tredje European Ecumenlcal Assembly som ble avsluttet i går.

8. september – på festen for jomfru Marias fødsel – 1999 ble jeg ordinert til diakon av biskop Gerhard Schwenzer, under det årlige prestemøtet for bispedømmets prester på Mariaholm. Det hadde tatt lenger tid en vi regna med å få den endelige tillatelsen fra pave Johannes Paul II (som var helt nødvendig siden jeg er gift), så jeg var glad da et års ekstra ventetid var over. (Noen ganger har jeg fortalt interesserte hvordan det var kardinal Ratzinger som fikk henta min sak fram fra ei stor bunke papirer på et obskurt kontor i Vatikanet.) Min prestevielse kom så forholdsvis kort tid etterpå, 8. januar 2000, i St. Paul kirke i Bergen.

Min tidligere lutherske presteordinasjon (i juni 1986) var likevel mindre i mine tanker enn jeg (og kanskje andre) hadde regna med. Jeg hadde nok flere år tidligere innsett at min lutherske ordinasjon (som var vel og bra på sin måte) ikke hadde noe direkte med min katolske diakon- og prestvielse å gjøre. En gang var det en person som spurte om min reordinasjon, og jeg opplevede og sa da at han ikke måtte bruke det uttrykket. Den lutherske og den katolske kirke har kommet ganske langt i sin forståelse av hverandre og i enighet om mange ting, men når det gjelder synet på bispe- og presteembedet er avstanden fortsatt svært stor.

Her er litt mer av intervjuet i St. Olav tidsskrift med biskop Swchwenzer, pensjonert katolsk biskop i Oslo, og dr. theol. på studier i luthersk og katolsk teologi:

- I ditt doktorarbeid skrev du om kirkebegrepet til den lutherske teologen Edmund Schlink. Hva var det den gang som brakte deg til ham?

Edmund Schlink var observatør på Det andre Vatikankonsil fra luthersk side. Som kjent stod ekklesiologien i sentrum ved dette konsilet. I denne forbindelse fant man nye aspekter ved Kirken som hadde gått i glemmeboken og elementer som var nye. Det var lange diskusjoner om hva egentlig Kirken er, hva som kjennetegner den osv. Man hadde ingen problemer med å betegne de ortodokse som Kirke, men med kirkene som var utgått fra reformasjonen var det annerledes. Konsilet kom frem til betegnelsen kirkelig fellesskap. Det ble ikke nådig mottatt fra luthersk side. Man spurte seg: Vi er da også Kirke? Hvorfor i all verden kan ikke Den katolske kirke anerkjenne oss som Kirke på lik linje med seg selv? Hvordan kan noen kristne være Kirke og andre ikke? Ut ifra denne diskusjonen kom man under konsilet frem til en teologisk modell som prøver å forklare dette nærmere: Den katolske kirke har fylden av alt Kristus ville utruste sin Kirke med. (more…)

I siste nummer av St. Olav tidsskrift var det også et intervju med tidligere biskop i Oslo katolske bispedømme, dr. theol. Gerhard Schwenzer. Han sier følgende om det økumeniske klimaet i Norge i hans år her – fra slutten av 70-årene:

- Hvordan har det økumeniske klimaet vært i Norge i de årene du har vært biskop?

Selv om vi nå er enige om f.eks. rettferdiggjørelselæren, er det en viss form for praksis som gir anledning til bekymring. (more…)

Jeg fikk det nye nummeret av St. Olav tidsskrift i går, og leste med interesse redaktør Henrik Holms lederartikkel, omkring den katolske definisjonen om hva en kirke er. Her er en del av artikkelen:

Kongregasjonen for Troslæren presenterte for noen uker siden et kort skriv om kirkens syn på seg selv, og om hva det medfører i bedømmelsen av andre kristne fellesskap som også påberoper seg å være “kirke”. Det er ikke bare protestanter som har reagert på skrivet. Enkelte katolikker har også stilt spørsmål ved om det var riktig å stadfeste at protestantismens forskjellige retninger etter katolsk syn ikke kan omtales som kirke.

Med frykt og beven tør jeg påstå at skrivet i bunn og grunn er sant. Her våger man å stå for noe! (more…)

Biskop Tor B. Jørgensen skrev 13/8 et innlegg i Vårt Land, der han presenterte et enkelt og oversiktlig – men helt uholdbart – argument for at Den norske kirke må kunne godta det nye synet på homofilt samliv. Jeg har nettopp skrevet et leserinnlegg til Vårt Land, der jeg imøtegår Jørgensen med bla. disse punktene (jeg trykker hele mitt leserinnlegg her senere):

1. Kirken levde ikke videre med to ulike syn den gangen, for det ble slått fast at hedningekristne ikke trengte å omskjæres og følge de jødiske renhetsbudene.

4. Hvis Bibelen hadde inneholdt tekster som åpner for at homofilt seksuelt samliv kan være moralsk tillatelig, hadde det jo vært mulig å diskutere en slik eksegese på en fornuftig måte. Men det er ikke tilfelle, for Bibelen fordømmer jo en slik praksis på det strengeste. ...

Her er det meste av Jørgensens innlegg i Vårt Land:

… … I slike spenningstider er det viktig å huske at kirken har levd med store og tunge teologiske konflikter fra sin begynnelse. For egen del vender jeg stadig tilbake til rapporten fra det vi gjerne kaller apostelmøtet i Jerusalem (Apg. 15). Da var det ”konflikt og heftig ordskifte”, står det. Fellesskapet var truet. De Kristustroende med jødisk bakgrunn hadde vanskelig for å akseptere at ”hedningkristne” kunne tilhøre Guds folk uten å følge de pålagte renholdsforskriftene. (more…)

Den pensjonerte episkopale biskopen fra Fort Worth, Texas, Clarence C. Pope, Jr., er blitt opptatt i Den katolske kirke, leste jeg i går. Og det er heller ikke første gang han blir katolikk. (!)

In an Aug. 6 e-mail sent to the clergy of the Diocese of Fort Worth, Bishop Jack Iker announced that his predecessor had “telephoned me this morning” to say that he and his wife had “returned to membership in the Roman Catholic Church.”

The bishop of Baton Rouge gave his conditional approval, subject to the agreement of his diocesan priests’ council, but the council refused his request. Bishop Pope therefore returned to The Episcopal Church in 1995 and served there for 10 more years.

En annen artikkel forteller at han har vingla enda mer.

En anglikansk teologisk doktorgradsstudent i USA skriver en svært interessant respons til Troskongragasjonens presisering av det katolske synet på Kirken. Bl.a. skriver han at Vatikanet her har sagt svært viktige ting om hvordan vi som bekjenner den kristne tro kan være ett, på tross av vår mangel på full kommunion. The answer to (this question) arguably remains unmatched on account of its creativity, tolerance of paradox, and spiritual intelligence. ...

Common prayer and labor toward the end of visible reconciliation are therefore not negotiable. And if we find the Roman style irksome or offensive, what of it? Pragmatically speaking, future ecumenical leaders will surely come to care about these matters in many different ways, including in some cases via a jolt from a Roman Catholic Church that seems to rebuke as it invites and to sting as it embraces. But will this not still be a provision of providence? The bottom line, as always, is love — and faith, and hope.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

“Den klippe Jesus ville bygge sin Kirke på, er ikke Peters trosbekjennelse – som det ofte blir sagt fra protestantisk hold. Uttrykkelig sier Jesus at Peter er klippen (”Jeg sier deg: Du er klippen, og på denne klippe” osv.), likesom det også er Peter selv, og ikke hans trosbekjennelse, Jesus lovte å gi nøklene til himmelriket. Men selvfølgelig skulle Peter være Kirkens klippe ved sin tro (dvs. ved selv å stå fast i troen).”

Dette sier pastor van der Burg når han avslutningsvis i boka ”KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom” skriver litt om pavedømmet. Her følger det han her skriver om paven:

Blant apostlene innsatte Jesus én, nemlig Peter, til den øverste leder, og gav tilkjenne at også denne særlige lederstilling, skulle fortsettes gjennom etterfølgere. Peters etterfølgere er de romerske biskoper. Utførlig har vi bevist dette i en spesialavhandling ”Pavedømmet” (St. Olavs Forlag, Oslo). Derfor vil vi her nøye oss med en kort redegjørelse.

Vi vil bevise:
1. Jesus innsatte Peter til Kirkens overhode.
2. Etter Jesus vilje skulle Peter ha etterfølgere i sitt embete som Kirkens overhode.
3. Peters etterfølgere er biskopene av Rom. (more…)

Samtidig som jeg fikk et leserinnlegg på trykk i Vårt Land, trykket de også et annet innlegg av en katolikk, av Baby Johannessen, kjent gjennom bl.a. gruppa “Også vi er Kirken”. Det er – mildt sagt – stor forskjell på mine og Baby Johannessens synspunkter. Jeg trykker her deler av hennes innlegg (med noen kommentarer), for å illustrere hvor ulikt vi tenker. Hun skriver:

Det som nå har skjedd fra Troskongregasjonens side i Roma, er de siste krampetrekninger før en nødvendig desentralisering skjer i vår Romersk-katolske kirke, nemlig at det lenge etterlengtede subsidiaritetsprinsipp blir gjennomført. (Jeg kan ikke se NOE som tilsier at et slikt prinsipp snart skal innføres. Prisippet, slik forstått, er en libaral ønskedrøm som vi ikke kommer til å oppleve.) (more…)

“Jeg deler Oppegaards lengsel etter fortsatt framgang for økumenikken, men kan ikke følge ham når han avslutter innlegget med å si at “det helt maktpåliggende at Den katolske kirke nå bidrar offisielt med nye perspektiver på arbeidet for kirkens enhet.” Jeg er enig i at dette er ønskelig, men når Den katolske kirke ikke kan se slike nye perspektiver, hva skal man da gjøre? Det viktigste for oss er sannheten, og utgangspunktet for oss er Guds åpenbaring, og når vi ser på den apostoliske suksesjon og sakramentene (og deres gyldighet) som helt uoppgivelige sannheter, så begrenser dette selvsagt hva slags nye alternativer og perspektiver vi kan legge fram. Skal vi kritiseres for at vi ikke kan oppgi det vi mener er sentrale sannheter?”

Dette skriver jeg i et leserinnlegg i Vårt Land, som trykkes i dag. (Les om Oppegaards innlegg her.) Jeg kan faktisk ikke se at Den katolske kirke kan kritiseres for å ikke klare å finne en løsning på problemet om embedets gyldighet, som er det største problemet i forhold til de protestantiske kirkene.

Hele leserinnlegget kan leses her: (more…)

Sven Oppegaard, som er assisterende generalsekretær Mellomkirkelig Råd, skrev tirsdag et ganske engasjert innlegg i Vårt Land om Troskongregasjonens dokument om kirkeforståelsen.

Han beskriver først ganske presist (han er jo fagmann og kjenner dette temaet godt) hva som sies og ikke sies i dokumentet, men så syns jeg nok han etter hvert kommer i skade for å nekte Den katolske kirke å mene det den virkelig mener. Her følger deler av hans innlegg med mine kommentarer:

De fem spørsmålene som tas opp, henger sammen, og handler om sentrale deler av katolsk kirkeforståelse. Spørsmål 5 lyder slik: «Hvorfor anvender ikke tekstene fra konsilet, og det katolske læreembete deretter, betegnelsen ‘kirke’ på de kirkelige fellesskap som ble født ut av reformasjonen i det sekstende århundre?».

... Det er derfor helt misvisende når det i visse kommentarer blir hevdet at det nå er ettertrykkelig slått fast at Den katolske kirke vil bevare inngangsporten til himmelen for seg selv. (Så langt er jeg helt enig.) (more…)

Vårt Lands teologiske redaktør, Jon Magne Lund, skriver også (19/7) en grundig kommentar om Den katolske kirkes forståelse av hva en KIRKE er. Han har etter mitt syn et ganske realistisk bilde av hva uttalelsen betyr, men overdriver enormt betydningen av den ganske marginale bevegelsen “Vi er kirke”. Her er et utdrag av det hans kriver, hele artikkelen kan leses her.

Vatikanet har på nytt klargjort sitt kirkesyn. «Kongregasjonen for Troslæren» presenterte tirsdag i forrige uke et dokument som har provosert en lang rekke mennesker både i og utenfor Den katolske kirke. Det vekker ettertanke å se hvor rødglødende noen katolikker er blitt over at dokumentet igjen fastslår den gamle katolske sannhet om at protestantiske kirker ikke kan kalles kirke i ordets rette forstand. ...

Biskop Bernt Eidsvig .. sa til Vårt Land for en uke siden at i en katolsk selvforståelse er det riktig at ikke alle kirker er kirker i samme betydning av ordet, og at det må være lov å uttrykke klart hva man mener. (more…)