EN KATOLSK WEBLOG

Jeg skrev for et par dager siden om at Troskongregasjonen har sendt et brev til amerikanske biskoper om hva som kreves for en tidligere protestantisk prest som blir katolikk, og også ønsker å bli katolsk prest: Tre års forberdelse og en liste på nesten ti punkter med teoretiske/teologiske og praktiske punkter som må oppfylles, men jeg syns det var få eller ingen overraskelser. Her er kilden min og her følger hele teksten:

Minimum Profile of Formation for Former Protestant Ministers Who Desire to Be Ordained Catholic Priests:

It is understood that former ministers of Protestant ecclesial communities require particular attention in their formation for Catholic priesthood, particularly as regards those areas of Catholic theology which would be lacking in their previous studies. The bishop, in his care for these candidates, must apply this minimum profile in the light of both the circumstances of the local church and the needs of the candidate (cf. John Paul II, Pastores Dabo Vobis, Ch. 5). The study resources listed, while fundamental, are not exhaustive. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

En luthersk teolog, Michael Root, (fra Lutheran Theological Southern Seminary i Columbia, South Carolina) hevder at den katolske vurderinga av det lutherske (og andre protestantiske) bispe- og presteembetet er uklart og selvmotsigende. Fra én side sett sider de at den protestantiske ordinasjonen er “defectus”, på en annen side sier de at Gud arbeider i de protestantiske kirkene og sakramentene, og man behandler protestantiske prester og biskoper med respekt, ikke som legfolk (som man burde ha gjort hvis ordinasjonen ikke er noe verd).

Jeg finner denne måten å argumentere på ganske underlig, men les gjerne selv mer om hva Root sier her.

For et pat dager siden er det blitt kjent i USA at Troskongregasjonen har kommet med klare regler for hva som trengs for en tidligere protestantisk prest/pastor som konverterer og ønsker å bli katolsk prest. Et dokument som heter “Minimum Profile of Formation for Former Protestant Ministers Who Desire to Be Ordained Catholic Priests” er offentliggjort, og ganske snart håper vi å få lese hele dokumentet.

I USA har det vært spesielle regler for tidligere anglikanske/episkopale prester, men ikke for de andre, f.eks. de lutherske. På en måte virker dette som gammelt nytt, for da biskop Schwenzer søkte Vatikanet om jeg kunne bli katolsk prest – som tidligere luthersk prest og også gift – visste han/vi allerede om hovedtrekkene i dette dokumentet; tre års forberedelse og vektlegging på enkelte viktige teologiske disipliner. Såpass mye vet vi om det nye dokumentet: LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Jarle Kallestad skriver i dag en interessant kommentar i Vårt Land om hvordan de konservative prester, teologer og lekfolk i Norge nå er blitt en ”Utrydningstruet art.” Det er trist å lese dette, men jeg er redd at Kallestad langt på vei har rett. Han skriver bl.a. følgende i en kommentar jeg ikke finner på VL’s nettsider:

Noen ble sinte, men det var kanskje flere som trakk på smilebåndet da Børre Knudsen ble bispevigslet i 1997. Og selv blant hans mange støttespillere ble begivenheten et illevarslende signal om det som skulle komme: Den såkalte høyresiden i Den norske kirke var i ferd med å gå i oppløsning. Var alvoret dessuten i ferd med å erstattes av klovneri?

Vårens biskoppelige taushet etter Fiskes og Jørgensens støtte til homofile ekteskap viser at dagens mest konservative biskoper er uten strategiske grep om situasjonen. Selv en måned etter at kollegaene i Sør-Hålogaland og Hamar kom med sine oppsiktsvekkende utspill, har verken preses eller hans støttespillere i bispekollegiet gitt et spørrende kirkefolk noen antydning om hvordan de har tenkt å løse flokene. Forklaringen er vel at de ikke vet det selv, heller? LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Søndag kveld pleier vi å ha det ganske rolig, etter at dagens arbeid er over; i dag to messer og dåpssamtale for flere barn i en familie og ekteskapsforberedelse i en annen. Nå sitter jeg og ser på hva som skjedde for to år siden, da vi flytta ut av Roma etter at mine økumeniske studier på Angelicum var ferdige. Da skrev jeg først en evalueirng av studiene – som kan leses HER og HER – og en vurdering av det økumeniske klimaet, som åpner slik:

“Alle som arbeider med økumenikk snakker om at økumenisk arbeid er blitt så vanskelig; det ser ikke ut til å skje noen i tilnærmingen mellom kirkene. Det eneste lyspunktet på 90-tallet var den luthersk-katolske felleserklæringen om rettferdiggjørelsen. Bortsett fra denne har det vel ikke vært noen økumeniske gjennombrudd siden slutten av 70-tallet! Hvorfor er det slik?

Flere personer her i Roma har i vår sagt til meg at åpningen for kvinnelige prester (og biskoper) i de anglikanske og lutherske kirkene … ... “ LES VIDERE OM DET ØKUMENISKE KLIMAET.

Francis Beckwith forlot Den katolske kirke, og noen av grunnene for det nevner jeg i denne posten. Her presenterer jeg noen grunnene til at han kom tilbake til Kirken. Han sier dette i et interessant intervju, som man kan lese her. Jeg syns det mest interessante er det han sier om rettferdiggjørelsen; er det det forensiske (å bli erklært rettferdig) eller det mer aktive effektive aspektet som er viktigst? Les vider selv:

I read Truth and Tolerance by Ratzinger and portions of his Introduction to Christianity. Out of curiosity, I picked up a book I saw while browsing the stacks at a local bookstore: David Currie, Born Fundamentalist, Born-Again Catholic. I was not entirely convinced by all his arguments, but he did raise some issues about the Church Fathers and the Catholic doctrines of the Eucharist and infant baptism that led me to more scholarly sources.

For example, in their section on salvation, they write: “Although the forensic aspect of justification stressed by Reformation theology is scarcely found prior to the Reformation, there is continuity between medieval Catholicism and the Reformers”. Then when I read the Fathers, those closest to the Apostles, the Reformation doctrine was just not there. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Jeg skrev for noen uker siden om en kjent amerikansk protestantisk filosof som nylig kom tilbake til Den katolske kirke, Francis Beckwith. I et interessant intervju forteller han nå om hvorfor han forlot den katolske kirke i ungdomsårene. Det var fordi Kirken var for interessert i å være “moderne” og fordi den ikke klarte å sette moderne teologiske fenpmener inn i en kirkehistorisk og teologisk sammenheng.

I didn’t realize it at the time, but I was part of the first generation of Catholics who would have no memory of the Church prior to Vatican II. This also meant that I grew up, and attended Catholic schools, during a time in which well-meaning Catholic leaders were testing all sorts of innovations in the Church, many of which were deleterious to the proper formation of young people.

What I needed, and what many of us desired, were intelligent and winsome ambassadors for Christ who knew the intellectual basis for the Catholic faith, respected and understood the solemnity and theological truths behind the liturgy, and could explain the renewal movements in light of these.

Les hele intervjuet her.

I går kveld kom jeg over nyheten om at Robert Koons, filosofi-professor ved the University of Texas, som hele sitt liv har vært medlem i the Lutheran Church, Missouri Syond, skal bli opptatt i Den katolske kirke i pinsehelga – les hans egen forklaring og begrunnelse her.

Jeg syns han begrunnelse er interessant; at nyere bibelforskning leser Paulus’ uttalelser om rettferdiggjørelsen litt mindre protestantisk-vennlig, at kirkefdrene støtter en mer katolsk forståelse av rettferdiggjørelsen, og at den luthersk-katolske avtalen om rettferdiggjørelsen fra 1999 fjerner helt grunnlaget for at reformasjonens kjernepunkt kan begrunne at man holder seg utenfor Den katolske kirke.

Francis Beckwith (som jeg skrev om tidligere) har nylig også sagt følgende: “At the end of the day, the reason for the Reformation was the debate over justification. If that is no longer an issue, I have to be Catholic,” Beckwith said. “It seems to me that if there is not a very strong reason to be Protestant, then the default position should be to belong to the historic church.”

Slik lyder Robert Koons’ egen begrunnelse: My confidence in this position was shaken by three blows: (1) new scholarship (primarily by Protestants) on Paul’s epistles, which raised profound doubts about the correctness of Martin Luther’s and Phillip Melanchthon’s excessively individualistic and existentialist reading of Paul’s teaching on justification by faith, (2) the fruits of Lutheran/Roman Catholic dialogue on justification, expressed most fully in the Joint Declaration on the Doctrine of Justification in 1997, that greatly clarified for me the subtlety of the doctrinal differences between the two bodies, and (3) a more thorough exposure to the writings of the early Church fathers, especially those considered most “evangelical”: Chrysostom, Ambrose, and (above all) Augustine of Hippo.

Her i Stavanger låner vi ut vårt kapell til de russisk-ortodokse en gang i måneden, denne helga er de her både fredag kveld og lørdag formiddag. I går kveld nevnte en av dem til meg den gledelige gjenforeninga av de russik-ortodokse i og utenfor Russland. Jeg hadde så vidt hørt om gjenforeningsseremonien som skjedde i Moskva 17. mai, og her har jeg funnet litt mer stoff:

As bells pealed and worshippers wept, Russian Orthodox leaders signed a pact Thursday to heal an 80-year schism between the church in Russia and an offshoot set up abroad following the Bolshevik Revolution.

“A historic event awaited for long, long years has occurred. The unity of the Russian church is restored,” Moscow Patriarch Alexy II said before signing the agreement with Metropolitan Laurus, head of the Russian Orthodox Church Outside of Russia. That branch split off in anger when the Russian church declined to defy the Communist government.

LES MER OM DETTE HER.

Vi har lest at en ny ekteskapslov sannlynligvis kommer, som vil likestille heterofile og homofile par – og det virker som denne loven kan få flertall i Stortinget. Og Den norske kirke vil snart følge etter, tror noen, ifølge Vårt Land

Nils Riedl mener vigselsliturgi for homofile vil komme til neste år.

I sitt høringsforslag til ny ekteskapslov har regjeringen valgt å ikke pålegge Den norske kirke vigsel av homofile. Studentprest og kirkepolitisk talsmann i Landsforeningen for lesbiske og homofile (LLH) Nils Riedl, sier at han ikke er overrasket.

– På neste kirkemøte regner jeg med at vedtakene fra -95 og -97 om at homofile i samboer eller partnerskap ikke skal få være prester eller diakoner, kommer til å bli endelig opphevet. De vedtakene har raknet for lenge siden uansett. Året etter, altså i 2008, tror jeg vigselsliturgien står for tur, sier Nils Jøran Riedl.

Hvis så skjer vil det økumeniske forholdet mellom lutheranere og katolikker forverre seg kraftig, og mange mennesker vil føle seg enda mer hjemløse i Den norske kirke (man undrer seg over hvor mye de tåler).

Hvor snart det kan skje er usikkert. Vårt Land melder nå at i alle fall to biskoper gjerne vil vie homofile: “Solveig Fiske og Tor B. Jørgensen støtter regjeringens forslag til felles ekteskapslov for heterofile og homofile, og vil selv delta ved kirkelig vigsel av homofile og lesbiske par.

En rekke biskoper i Den norske kirke har de siste årene forandret syn på homofilt samliv, men til nå har de stått samlet i avvising av homofile ekteskap. Denne fronten slår nå sprekker.”

For noen dager siden kom jeg over en artikkel som ble skrevet for akkurat to år siden, rett etter det store inrykket/ vitnesbyrdet hele verden fikk ved pave Johannes Paul II’s død og valget av pave Benedikt XVI. Forfatteren er D. Stephen Long, som underviser ved Garrett Evangelical Theological Seminary i Evanston, Illinois.

Han skriver om flere grunner til å ønske en pave, bl.a. disse to: There are also two positive reasons Protestants need the papacy; for the sake of the unity of the church, and for the sake of truth grounded in love. Og han svaslutter sin artikkel slik:

At one point in history, to be a Protestant was explicitly or tacitly to will an end to the papacy. I think many Protestants can now confess that was a mistaken view. Both the church and the world would sorely lack a necessary witness if there were no papacy. If being a Protestant means willing the end to the papacy then I find myself no longer capable of willing such an act.

So what is to be done? Only two possibilities seem to present themselves. Either we try to find a place for our separated communities from within the Catholic Church or we find a place for Catholic unity from within our separated communities. Neither can be accomplished without willing the visible unity the papacy embodies.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Jeg ble litt overraska, men på ingen måte sjokkert, da jeg sist uke leste i Vårt Land at Luther forlag skal gi ut pave Benedikts nyutgitte bok om Jesus fra Nasaret – ei bok som så langt har solgt utrolig godt. Først og fremst syns jeg det er positivt at tilnærminga mellom katolikker og lutheranere er kommet så langt at en slik utgivelse er mulig – og ikke en gang kontroversiell. I Vårt Land leser vi bl.a.:

– Det er en stor glede for meg å få utgi boken som er skrevet av den viktigste kristne leder i vår tid, sier forlagssjef Asle Dingstad til vl.no.

– Både ja og ikke ja. Alt kommer jo an på bokens innhold. Det er ingen ting som tyder på at det er noe i boken som strider mot protestantisk teologi, sier han. Boken kommer før jul i år.

For ca 15 år siden (mens jeg var luthersk prest i Arendal) var jeg aktiv i en støttegruppe for avhoppere fra trosbevegelsen, og hadde nær kontakt med ‘avhoppere’ både fra norske og svenske trosmenigheter. De hadde en svært stor skepsis til trosbevegelsens ledere og hadde blitt alvorlig såret av det de hadde opplevd i dette miljøet. Derfor vil de sikkert ikke så lett som meg glede seg over (eller ha tillit til) normaliseringen (og avradikaliseringen) som nå skjer i stadig flere trosmenigheter.

I dag leste jeg et intervju i svenske Dagen med Birgitta Ekman, Ulf Ekmans kone, der hun bl.a. sier positive ting også om Den katolske kirke. Her er avslutningen av intervjuet:

Ni närmar er andra kyrkor nu?

Francis Beckwith gikk 28. april til skrifte i St. Joseph’s Catholic Church i Waco, Texas, og dagen etterpå ble han offentlig gjenopptatt i Den katolske kirke i søndagens høymesse. Han var døpt og konfirmert som katolikk, men forlot Kirken tidlig i tenårene og var nå (47 år gammel) en kjent protestantisk teolog, professor på baptistuniverstetet Baylor i Texas. Og enda mer; han var president for the Evangelical Theological Society (ETS).

Ikke alle i Norge vet hva “evangelikal” er; det er en konservativ protestantisk kristen, vanligvis med sterke kalvinistiske trekk. Mens lutheranere og anglikanere har hatt nære og grundige dialoger med oss katolikker i mange år, så er det ikke tilfelle med de evangelikale.

Siden doktor Beckwith er så kjent, har det vært veldig mye skriving på amerikanske blogger om ham siden nyheten ble kjent for 2-3 dager siden. Les gjerne det HAN SELV HAR SKREVET, inkludert rundt 100 kommentarer (en del svært negative).

Han skriver her om hvofor han gikk tilbake til Den katolske kirke; han hadde på nytt lest grundig gjennom hva de gamle kirkefedrene (og Bibelen) skriver om rettferdiggjørelsen, og funnet ut at det katolske synet på rettferdiggjørelsen (forholdet mellom tro og gjerninger) er bedre enn det protestantiske.

In January, at the suggestion of a dear friend, I began reading the Early Church Fathers as well as some of the more sophisticated works on justification by Catholic authors. I became convinced that the Early Church is more Catholic than Protestant and that the Catholic view of justification, correctly understood, is biblically and historically defensible. Even though I also believe that the Reformed view is biblically and historically defensible, I think the Catholic view has more explanatory power to account for both all the biblical texts on justification as well as the church’s historical understanding of salvation prior to the Reformation all the way back to the ancient church of the first few centuries. Moreover, much of what I have taken for granted as a Protestant—e.g., the catholic creeds, the doctrines of the Trinity and the Incarnation, the Christian understanding of man, and the canon of Scripture—is the result of a Church that made judgments about these matters and on which non-Catholics, including Evangelicals, have declared and grounded their Christian orthodoxy in a world hostile to it. Given these considerations, I thought it wise for me to err on the side of the Church with historical and theological continuity with the first generations of Christians that followed Christ’s Apostles.

Det blir (for meg) stadig tydeligere at synet på bispe- og prestembedet er det største problemet i de økumeniske samtalene; det gjør bl.a. at vi katolikker stiller alvorlige spørsmål ved nattverdfeiringa i de protestaniske kirkene.

Jeg tenker av og til tilbake på fjoråret i Roma, og akkurat nå er det et år siden jeg leverte inn en oppgave på det pavelige universitetet Angelicum. Den handlet ikke om embedssynet generelt, men mer spesifikt om “Synet på Peters-embedet i luthersk-katolske dialoger“. Med andre ord: Hvor langt har lutheranere og katolikker kommet i enighet om selve paveembedet?

Man er vel ikke kommet så veldig langt skulle man tro, men det var til min overraskelse bare delvis riktig. Hele oppgaven min kan leses HER, og konklusjonen min er disse fem korte punktene:

1. The issue of the Petrine office has been considered a very difficult problem in the Catholic-Lutheran dialogues.

5. There is a certain openness among some Lutherans to accept the Petrine office, yet after the last 30-40 years of dialogue, this potential solution has remained just that; potential. And it is really very hard to say if or when Catholics and Lutherans will come closer to an agreement on the Petrine office.

Jeg har tidligere nevnt hvordan man i frikirkelige kretser – svært langt fra Den katolske kirke – blir stadig mer interessert i nattverden (bruk søk-funksjonen i denne bloggen for å finne det jeg har skrevet før. I dag leste jeg et nytt innlegg om dette hos en av bloggerne under kristenblogg.no. Forfatteren har også lest Ulf Ekmans nye bok om nattverden og anmelder den postivt. Han skriver bl.a. dette:

(Jeg leste en bok i fjor og ) ble slått over hvor sentral nattverden syntes å stå i den tidlige kirken, og hvordan den ble feiret som gudstjenestens høydepunkt. Dette har ligget høyt oppe i min bevissthet siden, og jeg har tenkt mye på forskjellen mellom den tidlige kirkes forhold til nattverden, og den vi ser i mange av våre menigheter. Hos oss er nattverden mange ganger en mer perifer sak som vi ofte ikke har noe sterk forventning til. ...

Ekmans bok løfter nattverden opp fra den perifere tilværelse den ofte har ført i våre menigheter, og gir den et tilbake dens reelle innhold. Og dermed løfter den også vår forventning til at nattverden gir oss del i et virkelig møte med Jesus og del i Hans legeme og blod. Boken gir også forslag til nattverdsordinger.

Den katolske kirke i Norge har det siste 18 månedene startet opp med “evangeliseringsuker”; her i Stavanger hadde vi nettopp en tidligere i april. Noen syns at ordene evangelisering og katolsk passer dårlig sammen, og det er nok slik at man for 10 år siden ikke kunnet snakket så tydelig om evangelisering i Den katolsk kirke i Norge.

Også andre steder er dette temaet kontroversielt; nylig har dte vært en ganske intens blog-debatt om dette på katolske blogger i USA, les her:

There has been a lively discussion at Fr. Dwight Longenecker’s blog over his post on his experience at the Evangelical Catholic Institute the weekend before. Fr. Mike and I also attended the Evangelical Catholic Institute (I spoke several times) – as did Cardinal Avery Dulles, who gave one of the keynotes.

What is, alas, no longer surprising for me, is to see clergy and lay people that I know to be devoted to Church teaching and meticulous about teaching with the Church being dismissed as covert dissenters because they are talking about the same thing that Pope Benedict has spoken about so movingly: personally following and entrusting one’s life to Christ.

Les videre om dette HER og HER.

Den svenske avisa Dagen har også dekket Ulf Ekmans artikkel om sekulariseringen som får kristne til å samarbeide – som jeg skrev om i forrige post. Men noen er også kristiske til for mye samarbeid, som de mener kan føre til synretisme og det som verre er. I i gårsdagens utgave av Dagen får disse kritikerne svar fra Magnus Malm, som skriver om “den nye enheten” blant kristne.

Den enhet som i dag växer fram som en kraftig underström i svensk kristenhet, helt oberoende av konfessionell etikett, kan bara bli bestående om den hämtar sin vägledning ur den odelade kyrkans tro och liv, med dess självklara närhet till evangelierna. Här finns utrymme för en mångfald av uttryck och gudstjänstformer, men de bråddjupa källorna flödar av ett klart vatten.

... ...vår egen kristna tradition rymmer källor, sprungna ur evangelierna, vars djup vår tids kyrka ännu bara anat.
Det är ur dessa källor – ur den odelade kyrkans rika andliga arv – som tidskriften Pilgrim, liksom de retreater och möten den inbjuder till, öser ur. Vad sedan gäller Wilfrid Stinissen och Per Mases behöver de inte mitt försvar. Inför en lång livsgärning som väglett oändligt många närmare den kristna trons djupa källor framträder klarheten i Jesu ord: ”På frukten skall trädet kännas.”

LES MALMS ARTIKKEL I DAGEN HER.

For et par dager tiden stod det på trykk en artikkelen i den svenske avisa Dagens Nyheter en artikkel med denne innledningen: Livets Ord, Den katolske kirke, pinsevennene og den lutherske høykirkeligheten møtes i en ny økumenikk for å møte avkristningen. Flere enn vi aner vil bevare den kristne kulturarven. Kirken må ikke fjerne seg fra Bibelen og kirkens tradisjon, skriver Livets ords pastor Ulf Ekman.

Ulf Ekman skriver her videre:
Det är glädjande att en ny form av ekumenik nu växer fram i Sverige. Detta kan få större positiva konsekvenser än vad vi kan ana. 1900-talets sekularisering har gjort att stora delar av det svenska folket för första gången någonsin inte har vare sig kunskap eller kulturell trygghet i det 1000-åriga kristna arv som är en omistlig del av vår historia.

Ett teologiskt fördjupnings- och omprövningsarbete i våra egna kretsar och hos mig personligen har ägt rum. Det som för ett antal år sedan verkade omöjligt är nu helt plötsligt mer naturligt.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Jeg har lest en del svensk i kveld. Det begynte med en svært kritisk vurdering av Ulf Ekmans kontaketer med den katolske kirke og hans sympatier med katolsk teologi – på denne nettsiden, og fortsatte med at jeg leste følgende pressemelding fra Livets Ord etter at biskop Arborelius hadde samtal med Ulf Ekmann 7/9 i fjor om deres felles kristne tro:

Under onsdagskvällen den 27 september besökte den katolske biskopen Anders Arborelius Livets Ord. I en dryg timme samtalade han öppenhjärtigt med pastor Ulf Ekman på temat ”Vad har kristna gemensamt – den kristna trons olika yttringar”.

.. Vi kan som Kristi kropp bli enhetliga vittnen så att människor kan se Gud, sade pastor Ulf Ekman och tillade avslutningsvis: Det har varit underbart att få sitta och samtala tillsammans med en så genuin, kristen broder.

LES HELE DENNE TEKSTEN.

Meldinga var på en måte venta, men kom litt tidligere enn jeg hadde regna med; nemlig at Den nordisk katolske kirke i Norge skal få sin biskop om et halvt års tid. Både Dagen og Vårt Land dekker denne saka i dag, og VL skriver: “Roald Flemestad (64) er valgt som den første biskop i Den nordisk-katolske kirke.
Valget foregikk da denne kirken i helgen arrangerte sin tredje generalsynode i Oslo, med fjorten delegater fra kirkens fire fellesskap i Norge samt en observatør fra den svenske gren av kirken.

– Vi er et lite kirkesamfunn, og vi har ingen forestillinger om å bli store i løpet av den første generasjonen. Men vi opplever en positiv utvikling, sier Roald Flemestad til vl.no.”

Egentlig syns jeg hele opprettelsen av Den nordisk katolske kirke i Norge var en ulykke; det hadde vært bedre om disse katolsk-troende kristne, prester og lekfolk, hadde gått inn i Den katolske kirke, isteden for å opprette et ekstra kirkesamfunn i Norge. Men de har mange gode og fromme prester i kirkesamfunnet, Flemestad er en av dem, og det var absolutt venta at han skulle bli valgt til den første biskopen.

LES HELE ARTIKKELEN I VÅRT LAND HER.

Denne uka var det i Den katolske kirke tidligere innvielse av de nydøpte i Kirkens største mysterier, siden de ikke kunne få lære noe særlig om f.eks. nattverden før de var døpt – som de ble påskenatt. Jeg kikket på noen av Kirkens mysterier, og kom nokså tilfeldig over et dokument om nattverden fra 1982: Nattverden – Herrens måltid. Uttalelse fra den katolsk-lutherske samtalegruppen i Norge.

Jeg tillater meg å sitere litt fra dette dokumentet, som fortsatt er svært aktuelt, og jeg siterer fra det som skaper mest problemer i forholdet mellom lutheranere og katolikker i synet på nattverden. Fra dokumentets del II. 2 Nattverden og Kristi korsoffer:

I henhold til Jesu innstiftelse feirer vi nattverd til minne om ham som døde for våre synder og oppsto til vår rettferdiggjørelse. Derfor betegner vi ofte nattverden som et minnemåltid, hvor vi «forkynner Herrens død inntil han kommer». (1. Kor. 11:26.) (Jfr. her det såkalte anamnetiske aspekt.) Når det i innstiftelsesordene tales om å feire nattverdmåltidet «til minne om» Jesus Kristus, (1. Kor. 11:24 f) betyr det ikke bare at vi tenker på ham, men det innebærer også at han selv kommer til oss og at vi – når vi mottar brødet og vinen – ved Guds nåde får del i fruktene av hans korsoffer. I tilslutning til «Herrens måltid», § 56 bekjenner vi sammen at dette offer er det en gang for alle fullbyrdede offer for verdens synder. Det kan verken gjentas, erstattes eller utfylles. (Jfr. også §§ 38 og 61.) Nattverden er Guds gave til oss, og vi vender oss i denne hellige handling til Gud med lovprisning og takk for hans gave og med bønn om at nattverden må styrke oss til kjærlighetens tjeneste for vår neste. Takken og tjenesten skal være vårt åndelige offer. (Jfr. Rom. 12:1, Hebr. 13:15, 1. Pet. 2:5.)

Katolikkene mener at man overser et sentralt bibelsk aspekt (Kristus som ofrer seg til Faderen som representant for menneskeheten, jfr. Rom. 5) når man reduserer offeraspektet ved nattverden til bare et takkoffer vi frembærer for Gud. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Biskop Baasland siteres i dagens Vårt Land, og sier at menigheter som ikke kan skilte med flotte konserter og andre ekstra arrangementer nå i den stille uke, bør kutte ned på gudstjenesteantallet. Dette høres underlig ut for katolikker, for det vil være utenkelig for oss å ikke ha messer/ gudstjenester i våre sognekirker både skjærtorsdag, langfredag, påskenatt og påskedag.

Men Baasland sier: “For vanlige menigheter som hverken har stort musikalsk potensial eller skiturister, tror biskop Baasland løsningen kan være å legge kapasiteten i å gjøre én eller to gudstjenester (i løpet av uken) skikkelig gode. – Skal de kutte de andre gudstjenestene for å prioritere én? – Jeg synes godt de kan prioritere én eller to. Det er viktigere å lage noen store samlingspunkt enn mange små. Særlig vanskelig er det å få musikk-krefter til mange dager.

Katolske menigheter i Norge er heldigvis i den situasjon at kirkene flommer over av folk, også i påsken, slik at vi faktisk må ha flere messer enn vi burde. De største helligdagene (spesielt skjærtorsdag) bør nemlig hele menigheten helst være sammen, men her i Stavanger må vi ha fire/fem messer hver hellidag for å få plass til folk. Jeg talte nettopp opp og ser at vi skal ha 27 messer fra palmesøndag til 2. påskedag, pluss 4 i distriktet utenfor Stavanger.

Se hele messeplanen her.

LES HELE ARTIKKELEN I VÅRT LAND HER.

I serien “Minner fra fjoråret i Roma”, vil jeg nevne at jeg for akkurat et år siden vår på et interessant foredrag om Lutheraneres forhold til pavedømmet. “Jeg var nettopp på et foredrag på det økumeniske senteret i Roma, Centro pro unione, som ligger ved Piazza Navona, der vi også bor. Foredraget var ved den amerikanske, lutherske professoren William Rusch og handlet om i hvilken grad lutheranere i dag kan godta paveembedet.”

Fra fordraget vil jeg her bare ta fram min vurdering av det som ble sagt. (Interesserte kan lese hele referatet fra foredraget her.)

I felleserklæringen om rettferdiggjørelsen fra 1999 hadde man kommet veldig langt i retning av en full enighet i synet på rettferdiggjørelsen, derfor kunne man si at man kommet til en differensiert enighet om spørsmålet, med bare noen få ikke-kirkesplittende områder med uenighet tilbake.

På en måte syns jeg professor Rusch kom med lite nytt i sitt foredrag – mye av stoffer er også kommet frem i andre fora – bl.a. i et foredrag av Harding Meyer i Roma i 1997. Det helt nye han foreslo var å bruke det nye begrepet “differensiert praksis”, men her hadde det vært enda mer interessant om han hadde vært litt mer konkret i å foreslå hvilke ulike praksiser de to kirkene skulle kunne akseptere.

Jeg skrev også selv en oppgave om dette temaet i april/mai i fjor – LES DEN HER.

Jeg nevnte for noen få dager siden Dag Øivind Østerengs foredrag om hva man kan gjøre som konservativ og ‘høykirkelig’ medlem i Den norske kirke, med den læremessige utglidningen og den mangelfulle ekklesiologien der. Her er det han skriver om hva slags løsninger man ikke kan velge. (Les hele hans foredrag her.)

Når (vi har slått fast at) det kirkelige fellesskapet er en forpliktelse, en skyldighet, en obligatio, så melder følgende spørsmål seg; hvor finner vi dette fellesskapet? Med hvem kan vi ha dette fellesskapet? Og omkring hva er det vi samles om i dette fellesskapet?

E. Det evangelium (evangelisk frihet), og det spiritualistiske kirkebegrep som de facto oppløser det forpliktende kirkefellesskapet og gjør hele kirkens ordo om til et adiaforon og til et spørsmål om individuell frihet – under påberopelsen av evangeliet, representerer et annet evangelium enn bibelens og er en annen kirke enn den Jesus grunnla på apostlene.

Jeg snakket for noen dager siden med en sentralt plassert lekperson i Den norske kirke og personen var svært fortvilet og usikker på hva man nå skulle gjøre, når så mange biskoper, prester og lekfolk i statskirken hadde forlatt sentrale kristne moralske standpunkter.

I Den anglikanske kirke har man, som sikkert mange kjenner til, hatt enda større problemer på dette feltet, mest synlig etter bispevielsen av en homofilt samlevende mann i USA for fire år siden. For en måneds tid siden møttes mange anglikanske biskoper i Kenya for å prøve å løse problemene innenfor det anglikanske fellesskapet, og de kom med mange anbefalinger til Den episkopale kirke i USA - mest om hvordan dene kirken måtte gjøre det mulig for de konservative prester/medlemmer å leve ut sin overbevisning. Sist uke var biskopene i USA samlet til møte og de avviste mer eller mindre alle anbefalinger. Den anglikanske kirkes verdensvide kommunion ser vel ikke ut til å kunne reddes etter dette, og konservative prester/lekfolk i USA er blitt enda mer fortvilet.

På bloggen Pontifications har det de siste dagene vært en intens diskusjon om hva slags utvei man skal kunne finne. Der kan vi lese: “There is clearly no real place left for conservative Christians within TEC’s official structures”—so declares Fr Ephraim Radner in response to the recent pronouncements of the Episcopal House of Bishops. This, I know, was not an easy thing for him to say. Fr Radner has been a powerful voice for the reform of the Episcopal Church.

I would like to commend my past postings on the Episcopal Church and Anglicanism. Most of them were written before I decided to become Catholic. Episcopalians who are now wondering what to do may find them of interest.

LES VIDERE HER.

Det lutherske verdensforbund har nettopp hatt et møte i Lund i Sverige, der de har feiret sitt eget 60-årsjubileum, og også sett framover. Ofte ble det nevnt at forskjeller ikke trenger true fellesskapet – vel fordi møtet diskuterte vanskelige ting som seksualetikk og familiespørsmål.

Vårt Land sier også at møtet diskuterte biskopens rolle. VL skriver bl.a.: I dokumentet slås det blant annet fast at biskoper skal opptre som ledere i kirken og være et pålitelig talerør i det offentlige rom. De er kalt til å være veiledere for menighetenes liv i det området de har ansvar for, spesielt gjennom å visitere menighetene og støtte fellesskapet deres. De har autoritet til og ansvar for å ordinere prester, og de skal ha tilsyn med forkynnelse og åndelig praksis i kirken, spesielt hos dem som er ordinert. Dette kan man ikke si er særlig klart, i alle fall ikke noe særlig teologisk – og jeg finner ingen ting om dette temaet på LWF’s nettsider.

Kardinal Kasper hilste sist søndag fra pave Benedikt, og sa bl.a. at paven paid tribute to the “always fruitful” dialogue between the LWF and Roman Catholic Church and the major progress in ecumenical relations after the Second Vatican Council.

Of the major progress in ecumenical relations made since the 1960s, Pope Benedict singled out the solemn signing of the Joint Declaration on the Doctrine of Justification on 31 October 1999 in Augsburg, Germany. He noted that the questions currently calling for further clarification include, above all, the understanding of the Church, its sacraments and its ministries.

Jeg skrev tidligere at Dag Øivind Østereng i februar holdt et foredrag om hva man kan gjøre som konservativ medlem i Den norske kirke, med den læremessige utglidningen osv. I dag fikk jeg beskjed om at hele foredraget hans kan leses på fbb’s nettsider – SE HER. På meg virker det som han mener at eneste løsning er å bli romersk-katolsk, les konklusjonen hans her:

Derfor kjenner jeg at det eneste alternativet vi har, med mindre vi vil rendyrke frikirketanken, det er å søke et nytt økumene, og peke på dette økumene som en felles vei for kristenfolket i Norge som bærer med seg en evangelisk-luthersk arv, men som vet at Kirken verken er luthersk eller norsk, men at Jesu Kristi kirke i bunnen er apostolisk og katolsk.

Min røst i denne debatten er; vi må alle kjenne kallet til å bryte opp og søke en kirkelig enhet for en ny tid, og jeg tror vi må gjøre det i en eller annen protestantisk samlet dialog med den Kirken som hadde den kirkelige jurisdiksjonen her i landet fra kristningen til reformasjonen. Ikke mindre enn det. Hvor mange som vil gå den veien er for meg uinteressant, så lenge jeg ser det som vårt kall.

Jeg skrev i forgårs om om den karismatiske bevegelsen i Den katolske kirken, som har vært med på å bremse flukten til pinsekirker i Latinamerika og Afrika. Men karismatiske ytringer og tendenser kan også være med på å skape konflikter. I går leste jeg om en helt nytt katolsk universitet i Florida, Ave Maria University, som nettopp har sagt opp en viktig prest, Father Joseph Fessio – stifter også av Ignatius Press, og tidligere student under Joseph Ratzinger.

Det ser ut til at han har blitt oppsagt pga uenighet om liturgien; skal den være klassisk katolsk (som Fessios står for) eller mer karismatisk preget, med bl.a. helbredelsesmesser (som eieren av universitetet går inn for).

LES MER OM DENNE SAKEN HER.

Jeg leser i dag at rapporter fra Nigeria og Honduras indikerer at flukten fra Den katolske kirke til pinsekirker og andre karismatiske kirker holder på å stoppe. Hvorfor? Fordi at man nå kan være karismatiker også innenfor Den katolske kirke. Dette påstår i alle fall John Allen:

Rev. William Okoye, founder of the All Christian Fellowship in Nigeria … told NCR in early March that the “explosive growth” of Pentecostalism in his country initially came at the expense of other Christian bodies, “especially the Anglicans and the Catholics.”

“To a large extent, that has stemmed their losses,” Okoye said.

I Honduras sier kardinal Oscar AndresRodriguez at despite the defections, he’s convinced the Catholic Church in Honduras is “stronger and better” today in comparison with 40 years ago.

“Our people are very enthusiastic,” he said. “When they can sing and clap their hands and be together, it’s good for them. It gives them an answer to what they’re looking for inside the church, so they don’t have to find it somewhere else.”

LES MER OM DETTE HER.