EN KATOLSK WEBLOG

Jeg fikk i dag en melding fra Store norske leksikon om at leksikonet avvikles 1. juli som en forlagseid tjeneste, og at man håper det vil få leve videre som stiftelse med offentlig finansiering. Jeg fikk meldinga fordi jeg de siet 18 månedene har vært ansvarlig for de katolske sidene der – se f.eks. artikkelen om paven. I praksis leste jeg gjennom alt som var tilgjengelig i leksikonets trykte utgave (det meste skrevet av p. Per Bjørn Halvorsen), og foretok noen korrigeringer og tillegg. Litt før jul slutta de å betale ut lønn til de fagansvarlige, og nå vet jeg/vi ikke noe om hva som skal skje framover.

I (presse)meldinga kan man lese at “eierne Aschehoug og Gyldendal villige til å stille data, apparat rundt og nettstedsteknologi til disposisjon for en stiftelse med offentlig støtte.

Et stolt kapittel i norsk kulturhistorie avsluttes med dette. Siden unionsoppløsningen i 1905 har norsk forlagsbransje sørget for kontinuerlig nasjonalleksikonutgivelse i Norge, i motsetning f.eks. til Danmark og Sverige. Leksikonet var en stor økonomisk suksess for eierne frem til slutten av 1990-årene. I årene etter dette har Aschehoug og Gyldendal tapt omtrent like mye på å holde Store norske leksikon oppe, som de tjente i de 20 foregående årene.

Konkurransen fra gratis innhold på Internett, først og fremst Wikipedia, var medvirkende til at Store norske for ett år siden ble åpnet for annonsefinansiert gratis tilgang og direkte oppdatering. Det nye nettstedets kombinasjon av fagfolk-kvalitetssikring og brukerbidrag har blitt vel mottatt, og ansees som den rette modell for fremtidens nasjonalleksikon i land som Norge. Annonseinntektene og annen finansiering har imidlertid uteblitt, og nettstedet viser seg umulig å drive kommersielt videre.

Kunnskapsforlaget er klart til å inngå avtale med det offentlige om vederlagsfri overdragelse på betingelse av at leksikonet drives seriøst videre som nasjonalt fagfolk-leksikon. En stiftelse med offentlig støtte – en modell som vil sikre redaksjonell uavhengighet – er foreslått for eventuell fremtidig drift.”

OPPDATERING:
I dag (fredag 12/3) leser jeg et tydelig signal om at staten ikke vil berge snl.no: “Jeg ønsker ikke at vi fra statens side skal overta driften av virksomheten. Verken annonsører eller brukere har vist tilstrekkelig interesse for Store norske til at driften bærer seg, og det er jo et tydelig signal. Jeg kommer heller ikke til å støtte søknaden om økonomisk støtte til drift ut 2011, sier kulturminister Anniken Huitfeldt (Ap) til NTB.”

Jeg gjorde en del arbeid med å lese gjennom alt gammelt stoff i leksikonet årsskiftet 2008-09 – og fikk betalt for det. Utover 2009 gjorde jeg noe arbeid (men kan aldri si at jeg var så veldig entusiastisk), som vi medarbeidere sent på året i fjor fikk beskjed om at vi likevel ikke kunne få betalt for. Det var ikke mye jeg gikk glipp av, og når leksikonet ikke klarte å fange den store interessen, er det vel best at det legges ned.

John Allen skriver i dag interessant om hva som gjør personer (her: biskoper) viktige for samfunnet og for sin tid. Det kan være ulike grunner, men han påpeker hvorfor én amerikansk, katolsk biskop er viktig:

Archbishop Charles Chaput of Denver, who illustrates yet another way a bishop can matter: As an evangelist, an opinion-maker, a writer and speaker. Usually seen as a strong conservative, Chaput can be polarizing because he takes clear positions and defends them with relish. He’s consequential in somewhat the same way as politicians and pundits with bold views and the nerve not to pull their rhetorical punches: Love ‘em or hate ‘em, they’re hard to ignore.

Sometimes accused of being a traditionalist, Chaput is actually a very 21st century bishop in at least one sense: Whatever national influence he wields has almost nothing to do with formal ecclesiastical power. He doesn’t hold office in the bishops’ conference, and certainly can’t compete with Rigali as a Roman heavyweight. I mean no disrespect to Denver, especially since my wife and I now live there, but the mere fact of being the Archbishop of the Rockies is hardly sufficient to leave many people outside the Mountain Time Zone with baited breath awaiting his latest pronouncement.

... .... If you want a sound-bite to sum up Chaput’s message, here’s a recent epigram: “There’s no more room in American life for easy or tepid faith.” Like all such formulae, it’s an invitation to debate: What exactly does that mean?

Allen skriver så et referat av en tale erkebiskop Chaput holdt i Houston 1. mars, på Houston Baptist University, der han bl.a. påpekte at datidas første katolske president gjorde en alvorlig feil for 50 år siden, da han så veldig sterkt skilte mellom sin tro og konsekvensene den ville få i samfunnet. Og han begynte sin tale slik:

One of the ironies in my talk tonight is this. I’m a Catholic bishop, speaking at a Baptist university in America’s Protestant heartland. But I’ve been welcomed with more warmth and friendship than I might find at a number of Catholic venues. This is a fact worth discussing. I’ll come back to it at the end …

I’m here as a Catholic Christian and an American citizen—in that order. Both of these identities are important. They don’t need to conflict. They are not, however, the same thing. ... No nation, not even the one I love, has a right to my allegiance, or my silence, in matters that belong to God or that undermine the dignity of the human persons He created.

Fifty years ago this fall, in September 1960, Sen. John F. Kennedy, the Democratic candidate for president, spoke to the Greater Houston Ministerial Association. ... His speech left a lasting mark on American politics. It was sincere, compelling, articulate—and wrong. Not wrong about the patriotism of Catholics, but wrong about American history and very wrong about the role of religious faith in our nation’s life. And he wasn’t merely “wrong.” His Houston remarks profoundly undermined the place not just of Catholics, but of all religious believers, in America’s public life and political conversation. Today, half a century later, we’re paying for the damage. ... ...

Les resten av John Allens stykke her – og hele erkebiskop Charles Chaputs tale i Houston her.

I artikkelen av Mary Eberstadt, om lettversjonene av kristendommen, som jeg nevnte tidligere i dag, skriver hun at det faktisk er først og fremst seksualmoral som skiller den ‘lette’ formen for kristendom fra den mer ‘solide’:

... ... As of now—and as has been true for some time—those churches have increasingly defined themselves as dissenting on one issue above all others: They have jettisoned one or another or all of the teachings of traditional Christian sexual morality.

Certainly ordinary parishioners see things this way. Ask any contemporary Mainline Protestant what most distinguishes his or her version of Christianity from that of Roman Catholicism, and you will likely get some version of this response: Catholics are still hung up on sex, and we’re not. They prohibit things like divorce and birth control and abortion and homosexuality, and we don’t. Moreover, this rendition of the facts would be essentially correct. At this particular moment in Christian history, it is sex—not Mary or the saints or predestination or purgatory or papal infallibility or good works—that is the Rubicon no one can really imagine these particular Protestants crossing again.

Problemene med seksualmoralen begynte, skriver hun, først med synet på skilsmisse, dernest med synet på kunstig prevensjon. Spørsmålet om prevensjon har tradisjonelt sett ikke blitt diskutert mye i Norge; blant lutheranere (og andre protestanter) ble det bare gradvis godtatt i mellomkrigsåra, uten at jeg kjenner til noen diskusjon rundt det. Også blant katolikker i Norge forblir dette spørsmålet oftest forbigått i stillhet. Derfor er det ganske nytt (og sjokkerende) når Eberstadt argumenter svært så sterkt for at; å tillate kunstig prevensjon var det første steget som førte til en rasering av hele den kristne seksualmoralet, og oftest førte til at man fornektet også sentrale kristne dogmer. Jeg tar med en del av hennes argumenter her:

... another example of the historical attempt to disentangle a thread of moral teaching out of the whole: the dissent about artificial contraception. Here, too, Anglicans took the historical lead. Throughout most of its history, all of Christianity—even divided Christianity—upheld the teaching that artificial contraception was wrong. Not until the Lambeth Conference of 1930 was that unity shattered by the subsequently famous Resolution 15, in which the Anglicans called for exceptions to the rule in certain difficult, carefully delineated marital (and only marital) circumstances.

Exactly as had happened with divorce, the Anglican okaying of contraception was born largely of compassion for human frailty and dedicated to the idea that such cases would be mere exceptions to the theological rule. Thus Resolution 15 itself—for all that it was a radical break with two millennia of Christian teaching—abounded with careful language about the limited character of its reform, including “strong condemnation of the use of any methods of conception control from motives of selfishness, luxury, or mere convenience.”

And also as had happened with divorce, the effort to hold the line at such carefully drawn borders soon proved futile. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Dette skriver Mary Eberstadt om i februar-nummeret av First Things, i en artikkel hun kaller Christianity Light. Hun åpner artikkelen med å neskrive hvordan pave benedikt på en svært generøs måte ønsker konservative/ tradisjonelle anglikanere velkommen til Den katolske Kirke, og fortsetetr med å beskrive hvordan anglikanerne (de mest liberale, i alle) har mer og mer problemer, både med sin tro, og med antallet medlemmer. Hun er svært usikker på hva som vil skje med disse anglikanske/ episkopale kirkesamfunnene, men ikke bare med disse, også med andre protestanter av den liberale/ ‘lette’ typen:

... ... we may well begin to wonder something else. That is, whether what we are witnessing now is not only the beginning of the end of the Anglican Communion but indeed the end of something even larger: the phenomenon of Christianity Lite itself.

By this I mean the multifaceted institutional experiment, beginning but not ending with the Anglican Communion, of attempting to preserve Christianity while simultaneously jettisoning certain of its traditional teachings—specifically, those regarding sexual morality. Surveying the record to date of what has happened to the churches dedicated to this long-running modern religious experiment, a large historical question now appears: whether the various exercises in this specific kind of dissent from traditional teaching turn out to contain the seeds of their own destruction. The evidence—preliminary but already abundant—suggests that the answer is yes.

If this is so, then the implications for the future of Christianity itself are likely to be profound. If it is Christianity Lite, rather than Christianity proper, that is fatally flawed and ultimately unable to sustain itself, then a rewriting of much of contemporary thought, religious and secular, appears in order. It means that secularization itself may be fundamentally misunderstood. It means that the most unwanted and unfashionable traditional teaching of Christianity, its sexual moral code, demands of the modern mind a new and respectful look. As a strategic matter, it also means that the current battle within the Catholic Church between traditionalists and dissenters must go to the traditionalists, lest the dissenters or cafeteria Catholics take the same path that the churches of Christianity Lite have followed: down, down, down.

Noen av bloggens lesere har sikkert merka seg Ola Tjørhoms leserinnlegg i Vårt Land torsdag i sist uke, der han klager over at VL er vridd i sin dekning av Den katolske Kirke – og skriver for mye om den “betongkatolske” delen av Kirken. Jeg skrev et svarinnlegg til Tjørhom, som ble trykt i VL i dag:

Jeg leser i Vårt Land at Ola Tjørhom ikke er fornøyd med avisas dekning av Den katolske kirke. Selv om det noe ganger kan glippe litt med detaljene, er jeg ikke enig i denne kritikken. Jeg syns VL i stor grad reflekterer det som skjer i vår Kirke på en korrekt måte – og de gjenspeiler også den internasjonale dekningen nokså presis.

For min del virker det heller som om Tjørhom ikke liker utviklinga i vår Kirke, og derfor ikke er fornøyd med pressens dekning, verken internasjonalt eller nasjonalt. Mange har nok merket seg hans artikler i Morgenbladet, Kirke og Kultur og St Olav tidsskrift det siste året, der han stadig har påpekt det han mener er en “betongkatolsk” tendens.

Ser man på Den katolske kirke de siste 50 år, vil det nok være tydelig for alle observatører, at etter en åpen/liberal tendens først i perioden, har vi sett en tydelig tilbakevending til vår gamle tradisjon. Personlig vil jeg antyde 1965-1980 som en radikaliserende periode, 80-tallet som en periode med status quo (der pave Johannes Paul II klarte å stoppe videre utglidning), og at vi helt fra starten av 90-tallet har hatt en periode der Kirken har vendt mer tilbake til røttene liturgisk og teologisk. At denne utviklinga har skutt fart de siste (ca. fem) åra er jeg også enig med Tjørhom i, men dette er jo ikke VL’s feil.

Tjørhom har også rett i at diskusjonen i vår Kirke i stor grad handler om hvordan Det annet Vatikankonsils dokumenter skal forstås. Jeg venter selv på en ny stor bok om konsilet (av erkebiskop Agostino Marchetto) – etter at jeg for mange år siden leste flere bøker som reflekterte stemningen rundt og tolkningen av konsilet rundt 1970.

Tjørhom kaller det som skjer i Kirken en maktkamp. Det kan på en måte kanskje være korrekt, men på den anen siden er det helt naturlig at samfunn, kirker, organisasjoner o.l. har en løpende diskusjon om hvordan fortida skal forstås og hvordan framtida skal formes. Tjørhom nevner National Catholic Reporter som et tidsskrift VLs journalister bør studere. Det må man gjerne gjøre, bare man ikke tror at dette radikale tidsskriftet er representativt for Den katolske kirke i USA i dag – da hadde det vært bedre å f. eks. følge med på hva som skjer innen den store og innflytelsesrike katolske bispekonferansen i USA.

Oddvar Moi, katolsk prest, Oslo

En viktig hobby for meg har i mange år vært DATA, og da jeg onsdag fikk en ny datamskin på kontoret, med Windows 7 Professional innstallert, har jeg brukt en del av min tid til å finne ut hvordan det virker. På en måte er det enkelt nok, men jeg vil gjerne lære å kjenne mulighetene dette operativsystemet har skikkelig å kjenne. Bl.a. har Win7 muligheten for å kjøre Windows XP i et eget vindu, gjennom et tilpasset oppsett av ‘virtuelle maskiner’. Det har jeg satt opp, og kjører der noen gamle programmer, som jeg helst ikke vil være foruten – bl.a. Dreamweaver 2. I tillegg til dette kan alle programmer også kjøres i en annen modus – Win2000, WinXP etc – om nødvendig. Jeg har også 64-bits-utgaven av Win7, men jeg har så langt ingen problemer med å kjøre 32-bits programmer – litt overraskende, men fint.

De siste månedene har jeg hatt en midlertidig dataløsning på kontoret, men nå som jeg har fått en permanent maskin, har det også gått med litt tid til å sette opp alle programmene jeg ønsker slik jeg liker dem, og til å organisere alle gamle filer – bilder, dokumenter, e-post, musikk etc. – på en fornuftig måte. Jeg hadde en 7-8 år gammel maskin, som nå skal ende sitt liv, etter at jeg tok vare på alle filer jeg ville beholde, deretter reformaterte jeg harddiskene og tok det endelige farvel.

Alle kjenner til det andre Vatikankonsil, men hvor mange er det som leser dokumentene derfra? Jeg nevnte nylig konsilets dokument om økumenikken, og her vil jeg vise til dokumentet om kirkens forhold til de ikke-kristne religioner. «Declaratio de Ecclesiae habitudine ad religiones non-christianas» – «Nostra aetate», vedtatt av det annet Vatikankonsil og promulgert av pave Paul VI 28. oktober 1965. (Alle dokumenter fra konsilet kan leses på norsk på katolsk.no.)

‘Nostra aetate’ skriver om at katolikker bør ha et best mulig forhold til alle mennesker, men samtidig må vi holde klart for oss at utgangspunktet her er ganske forskjellig fra det som gjelder i forholdet til andre kristne. Der sies det nemlig: “De som tror på Kristus og har mottatt en gyldig dåp, etableres nemlig dermed i et visst fellesskap med den katolske Kirke … ... blir de som rettferdiggjøres ved troen i dåpen, innlemmet i Kristus, og bærer derfor med full rett navnet «kristne» på samme tid som de med like god grunn betraktes som brødre i Herren … ”

Om forholdet til ikke-kristne sier konsilet bl.a.:
“1. I vår tid, når menneskeslekten stadig sterkere forenes og folkene i stadig større grad forbindes med hverandre, betrakter Kirken med tiltagende oppmerksomhet sitt eget forhold til de ikke-kristne religioner. Fordi den er satt til å fremme enheten og kjærligheten mellom menneskene, og dessuten også mellom folkeslagene, legger den her mest vekt på det som menneskene har felles og det som fører dem til øket samhørighet.

Alle folkeslag utgjør jo ett fellesskap, de har én felles opprinnelse idet Gud lot menneskeslekten befolke hele jorden. De har også et felles endemål, nemlig Gud, hvis forsyn, velgjerninger og frelsesplan omfatter alle, inntil de utvalgte forenes i Den hellige Stad, som Guds klarhet opplyser og hvor alle folkeslag vandrer i Hans lys.

Menneskene venter av de forskjellige religioner et svar på sine egne kårs dunkle gåter, som i dag like så vel som før i tiden rører ved det dypeste i menneskehjertet: Hva er mennesket? Hva er meningen med og målet for vårt liv? Hva består det gode i? Hva består synden i? Hvor kommer lidelsen fra og hvilket mål har den? Hvor er veien til den sanne lykke? Hva er døden, dommen og lønnen etter døden? Og hva er endelig dette ytterste og usigelige mysterium som omfatter vår tilværelse, vårt opphav og vårt mål?
De forskjellige ikke-kristne religioner

2. Fra gammelt av og til vår egen tid finnes der hos de forskjellige folkeslag en viss fornemmelse av denne hemmelighetsfulle kraft, som virker i naturens gang og i menneskenes liv, ja, der finnes stundom en erkjennelse av den Allerhøyeste eller også av Faderen. Denne fornemmelse og denne erkjennelse gjennomtrenger deres liv med en inderlig religiøsitet. ... ...

Den katolske kirke forkaster intet av det som er sant og hellig i disse religioner. Med oppriktig aktelse betrakter den disse handle- og levemåter, disse regler og læresetninger som nok i meget avviker fra det den selv fastholder og fremlegger, men som allikevel ikke sjelden reflekterer en stråle av den Sannhet som opplyser alle mennesker. Men den forkynner også, og den skal bestandig forkynne Kristus, som er «veien, sannheten og livet» (Joh. 14, 6), i hvem menneskene finner det religiøse livs fylde, i hvem Gud har forlikt alle ting med seg.

Kirken oppfordrer altså sine barn til med klokskap og kjærlighet å ta opp samtalen og samarbeidet med tilhengere av andre religioner, for både å vidne om den kristne tro og livsholdning, og erkjenne, tjene og fremme de åndelige, moralske, sosiale og kulturelle verdier som finnes hos de andre.”

Jeg skal prøve å skrive litt mer om dette, men så langt kan jeg i alle fall melde at pavens besøk søndag ettermiddag i Romas store synagoge var svært vellykka. Media som hadde skrevet mye om problemene i forb. med besøket hadde bomma ganske grovt (les mer om det HER), og paven holdt en svært grundig og interessant tale ved anledningen (les en del av den HER). Se gjerne også flere bilder fra besøket HER.

I messen jeg feirer i kveld, som er epifanimessen uten Credo, er det lagt til ekstra bønner for presten selv, siden det er mitt prestejubileum. Disse bønnene lyder slik:

Kirkebønn.
Allmektige og miskunnelige Gud, akt nådig på mine ydmyke bønner, og gjør meg, din tjener – som du har satt til forvalter av de himmelske mysterier uten mine fortjenester, men bare etter din umåtelige nådes gavmildhet – til en verdig tjener ved dine alter, så det min røst bærer fram, må få kraft ved din vigslende nåde. Ved vår Herre … ...

Stille bønn.
Herre, ta ved kraften i dette sakrament alle pletter av synd bort fra meg, og gi at din nåde må gjøre meg verdig til den embetstjeneste som er lagt på meg. Ved vår Herre … ...

Bønn etter kommunion.
Allmektige evige Gud, du som har villet at jeg, synder, skulle kalles til å stå ved ditt hellige alter og prise makten i ditt hellige navn; gi meg ved dette sakraments mysterium nådig tilgivelse for mine synder, så jeg kan tjene din majestet verdig. Ved vår Herre … …

(Jeg må nok si at vektlegginga på våre synder, og behovet for Herrens tilgivelse, er noe av det jeg setter ekstra stor pris på i vår tradisjon før 1965. Dessverre ble for mye av dette tatt bort under liturgirevisjonen – etter min mening.)

Vår organist, Sara, synger proprieleddene i denne messen, vi synger alle messe 8, og jeg skal etter beste evne synge messens bønner og tekster – men det er min aller første missa cantata, så jeg er noe usikker på hvordan det vil gå. Programmet for messen kan leses HER (stor pdf-fil) – sammen med det faste oppsettet for en tradisjonell latinsk messe, om man også trenger det..

Et bilde utenfor kirken i Bergen rett etter ordinasjonen 8. januar 2000; 10 prester, 2 diakoner, biskop Svhwenzer og meg selv – pluss 5 ministranter bakerst. Av de geistligere skulle alle kunne gjenkjenens ganske lett, bortsett fra en filippinsk prest i midten.

Fra ordinasjonsmiddagen om kvelden. Rundt bordet fra venstre: Pastor Alan Littlewood (som døde 5/2-01), meg selv, biskop Gerhard Schwenzer, sogneprest Michel Beckers, min kone og min mor.

I dag, 8. januar 2010, er det 10 år siden min prestevielse, og jeg feirer det med en ‘missa cantata’ (sunget messe, gammel form) i St Hallvard kirke kl 19.00. Alle som ønsker det kan komme.

Bildet under er fra min ordinasjon i St Paul kirke i Bergen, 8. januar 2000. Konsekrator er biskop Gerhard Schwenzer, SSCC, menighetens to permanente diakoner, Gunnar Wicklund-Hansen og Henrik von Achen står ved hans side.

Pave Pis XII blir sannsynligvis snart saligkåret, og noen liker det ikke, siden han i noen bøker er blitt beskrevet som Hitlers venn osv. – uten at dette har noe med virkeligheten å gjøre. Bilde under blir f.eks. brukt til å vise at erkebiskop Pacelli var Hitlers venn, men er egentlig fra 1927, lenge før Hitler kom til makten, soldatene er ikke nasister, og det er erkebiskopens sjåfør som hilser ham høytidelig.

Father Finigan skriver om dette på sin blog i dag. Han viser bl.a. til kritiske artikler i britiske aviser om Pius XII’s mulige saligkåring.

En av denne bloggens lesere anbefalte for noen dager siden alle å se denne fine italienske dokumentaren i fem deler om den store Pius PP. XII - med engelske tekster:

1
http://www.youtube.com/watch?v=HbBdeitTkqY
2

http://www.youtube.com/watch?v=C2bdIvWvFp0
3

http://www.youtube.com/watch?v=BHM1Dv3VAOE
4

http://www.youtube.com/watch?v=L5tPk6wHRTo
5

http://www.youtube.com/watch?v=u3PR1_vb4To

Hvert år rundt jul feirer jeg bryllupsdag, fødselsdag og ordinasjonsdag. For de to første er det ikke noe rundt jubileum i år (24 og 54 år), men 8. januar er det 10 år siden min prestevielse, og jeg feirer det med en ‘missa cantata’ (sunget messe, gammel form) i St Hallvard kirke kl 19.00. Alle som ønsker det kan komme.

Vårt Land skriver i dag at ca 60% av innvandrerne i Norge er kristne (eller kommer fra land der de fleste er kristne), og at bare 30% kommer fra muslimske land. Det er Kristent Interkulturelt Arbeid (Kia) som har gått gjennom tallene, og kommet fram til et litt overrraskende resultat – man trodde tydeligvis at tallet på mulsimer var høyere, og at kristne innvandrere utgjorde mindre enn 50%:

“Undersøkelsen slår fast at det er 422.595 innvandrere i Norge. Av disse har mer enn en kvart million 250.030 bakgrunn fra et der kristendommen er den støste religionen. Til sammenligning viser tallene at 119.662 innvandrere kommer fra land hvor islam er mest utbredt, 28.942 hvor buddhismen er størst og 7.224 fra land der hinduismen er den største religionen.”

De har også sett på hvor de kristne innvandrerne stort sett kommer fra: “Her er Polen i særklasse størst. 42.471 fra det katolske Polen bor i Norge. På det afrikanske kontinent, er Etiopia den største «leverandør» av innvandrere til Norge; 3.622. Når det gjelder Asia, er Filippinene størst med 11.033.”

Det de ikke (eller bare så vidt) har nevnt i artikkelen, er at veldig mange av disse kristne er katolikker. Det gjelder selvsagt Polen og Filippinene, men også fra Afrika kommer det svært mange katolikker.

Avslutningsvis bø man kanskje arrestere det KIA sier om seg selv: “Når tallene viser at en stor overvekt av innvandrerne har kristen bakgrunn, bør det også få konsekvenser for hvor de offentlige millionene fordeles, sier Erik Høidahl, som hevder at Kia er landets største organisasjon på «innvandrerfeltet». “ Dette kan nok være korrekt innenfor Den norske kirke, men Den katolske Kirke er jo suverent størst når det gjelder antall kristne innvandrere – uten at det har gitt noe særlig penger fra stat eller kommune så langt.

Det er nylig blitt kjent at en kirke i Groruddalen som kanskje ville bli overflødig, og dermed kunne leies ut etter selges til Den katolske Kirke, ikek lenger vil bli tilgjengelig. Oslo katolske bispedømme regner nå med å måtte bygge en ny kirke i dalen – noe som vil ta ganske lang tid, og koste svært mye penger – SE HER. Oslo lutherske biskop og andre kirkeledere i Oslo sier at de stadig vil hjelp katolikkene, men Vårt Lands sjefsredaktør ser ikke ut til å være fornøyd med innsatsen – spesielt ikke med politikernes mangel på bevilgninger. Han skriver i dag bl.a.:

“Mange innvandrere som kommer til Norge har katolsk bakgrunn. Når man kommer til et nytt land, er det ikke lett å finne seg til rette. Mange har fått hjelp ved å oppsøke katolske miljøer. Her treffer de folk som snakker samme språk, og de får delta i et menighetsmiljø som de kjenner seg igjen i. ...

Norge bruker store økonomiske ressurser på å legge til rette for en vellykket integrering. Det viktige arbeidet som Den kaltolske kirke gjør i denne sammenhengen, koster Staten svært lite. ... God integreringspolitikk er å utvikle de tiltakene som allerede viser seg å fungere godt. Selv om kirke- og integreringsspørsmål hører inn under ulike departementer, burde politikerne kunne greie å skjære gjennom for å få en helhetlig og troverdig politikk.

Katolikkenes problemer med å få skaffet seg flere kriker, er ikke en flau sak bare for politkerne. Den norske kirke har overkapasitet av gudshus. Det er vanskelig å skjønne hvorfor det dominerende kirkesamfunnet i Norge ikke makter å utvise mer raushet når goder skal deles.”

Les mer om dette på verdidebatt.no.

www.chiesa markerte nylig krystallnatta (1938) ved å omtale ei bok som nylig er utgitt på italiensk (med oversettelser til andre språk rett rundt hjørnet) som forteller historiene til mange jøder/israelere, som har blitt utsatt for terrorhandlinger (selvmordsbomber o.l.) de siste åra. Disse handlingene har i liten grad blitt lagt merke til av verdenssamfunnet, sier han:
There is universal, mournful observance of that massacre (in 1938) and of the tremendous extermination of Jews by the Reich that came after it. But the same is not done, in Europe and the West, for the many other Jewish victims who for years have been killed in Israel, assailed by Islamic terrorism.

Every time one of them is killed, it is covered in the news and then immediately ignored. The victim ends up buried in the vagueness of the “Palestinian question,” viewed by many as Israel’s “fault.”

Meanwhile, one out of every three hundred Israeli families has been directly affected by an attack. The terrorist actions number in the thousands. More than 150 suicide attacks have been carried out, and for each of these the Israeli police estimate that they have prevented nine more. 1,723 people have been killed to date, 378 of them women. More than ten thousand have been injured.

The indifference of the West and of Christians in the face of this steady stream of victims, struck systematically in the midst of their daily routine, on the buses, in the cafes, in the markets, at home, now has a response in a book that recounts their stories for the first time. It finally tells us who they are.

The book was published a month ago in Italy, and translations will soon be published in New York and London. Its title is “Non smetteremo di danzare [We will not stop dancing].” And the subtitle: “Le storie mai raccontate dei martiri di Israele [The untold stories of Israel’s martyrs].”

Vi får også lese et kort utdrag av bokas åpningskapittel, bl.a. dette:
The most beautiful gift in these four years of research was given to me by the Israelis who opened their grief-stricken world to my request for help, laying their sufferings bare. It was me knocking at the door, a stranger, a non-Jew, a foreigner. But they all shook my hand and spoke about their loved ones for the first time. [...]

I decided to tell some of the great Israeli stories full of idealism, suffering, sacrifice, chance, love, fear, faith, freedom – and the hope that, in spite of all this silence, Israel will triumph in the end. [...] There are incredible people like the obstetrician Tzofia, who lost her father, a rabbi, her mother, and her little brother. Today she helps Arab women give birth to their children. [...] There’s Torah copyist Yitro, who converted to Judaism and whose son was kidnapped and executed by Hamas. There’s Elisheva, from a family of farming settlers who lost them all in Auschwitz, and whose daughter, nine months pregnant, was killed by remorseless terrorists because “she wanted to live the Jewish ideal.” In Tzipi they stabbed the chief rabbi to death, and where his bedroom used to be there is now an important religious school. ... ...

De fleste har vel fått med seg at president Obama nsten har fullført innføringa av nye helseordninger i USA, der også menensker ut egen helseforsikring skal få skikkelig hjelp når de blir syke. I en av de siste rundene i debatten og voteringene har det blitt avgjort at denne nye, nasjonale helsforsikringa ikke skal betale for abort – og at helsepersonell skal få beholde visse samvittighetsklausuler. Disse forandringene ble lagt til pga sterkt press fra de amerikanske katolske biskopene leser jeg i dag:
“The call came in from Rome, just as House Speaker Nancy Pelosi and her top lieutenants were scrambling to round up scarce votes to pass their sweeping health overhaul.

Cardinal Theodore McCarrick, the former archbishop of Washington, was on the line for Pelosi, calling to discuss adding strict abortion restrictions to the House bill.

It was just 1 element of an intensive lobbying effort orchestrated by the nation’s Catholic bishops, who have emerged as a formidable force in the health care negotiations. They used their clout with millions of Catholics and worked behind the scenes in Congress to make sure the abortion curbs were included in the legislation – and are now pressing to keep them there …. “

Her er artikkelen jeg har henta dette fra – og Father Z. kommenterer det også.

1. dag: Fra flyplassen litt vest for Istanbul; en fire timers biltur vestover til Gallipoli-halvøya, der vi tok ferje over Dardanellene til Asia.
2. dag: Vi besøkte Troja og Pergamum, og overnatta litt nordøst for Izmir.
3. dag: Vi kjørte ned til Efesus og brukte hele dagen i ruinene, overnatter i Kusadasi.
4. dag: Vi kjører sørover og besøker Priene, Miletus og Bodrum.
5. dag: Vi er noen timer på museet utenfor gamle Efesus, kjører østover til Denizli og ser Laodikea.
6. dag: Vi besøker Afrodisias, ca 100 km vest for Denizli.
7. dag: Vi ser Hierapolis og kjører halvveis til Istanbul om ettermiddagen, til Eskisehir.
8. dag: Vi kjører de siste 300 km til Istanbul, leverer bilen på flyplassen og tar fly hjem til Oslo.

Det aller siste bildet viser brua over Bosporus, den ene av to store hengebruer; her kom vi tilbake til Europa – fire filer i hver retning, og svært tett trafikk.

Ferieturen til det sørvestlige Tyrkia er over, og vi er trygt tilbake i Norge. Her er likevel noen flere bilder fra turen: Søndag var vi i Afrodisias – jeg ser ut over noen ruiner på det første bildet, og jogger på et av de største og best bevarte stadioner fra antikken på det andre bildet.

Siste hele dag av turen var vi i Hierapolis, som bl.a. har en kirke bygget der apostelen Filip led martyrdøden (noen sier det var diakonen Filip). Byen har også helt kritthvite klipper, pga saltene i vannet fra de varme kildene – bilde nr. 2.

I går ettermiddag var vi i Laodikea (kjent som en av de sju menighetene i Johannes åpenbaring, nokså lite kjent som turistmål, men vi så at man jobber iherdig for å gjøre ruinene bedre tilgjengelige), i dag, søndag, skal vi til Afrodisias og et par mindre steder i nærheten av den ruinbyen, og i morgen skal vi til Hierapolis.

Alle disse tre stedene ligger i nærheten av Denizli (en by på størrelse med Oslo), der vi nå bor på en fint hotell (hotellene er ganske rimelige her nede, i alle fall nå utenom sesongen). Mandag ettermiddag starter vi så på returen til Istanbul – og derfra fly til Amsterdam og Oslo.

I Efesus-museet så vi i dag tidlig flere statuer av gudinnen Artemis, og også rester av tempelet til hennes ære – og vi husket teksten fra Apostlenes gjerninger 19, 23 ff:
“På denne tid oppstod det alvorlige uroligheter på grunn av Herrens vei. En sølvsmed ved navn Demetrius laget Artemis-templer i sølv og skaffet håndverkerne gode inntekter. Han kalte sammen disse og de arbeiderne som drev med dette, og sa: «Godtfolk, dere vet at vår velstand kommer fra dette arbeidet. Men nå ser og hører dere selv at ikke bare her i Efesos, men nesten over hele Asia har denne Paulus overtalt og villedet store folkemasser når han sier at guder som er laget av menneskehender, ikke er guder i det hele tatt. Det er fare for at vårt yrke får dårlig ord på seg. Verre er at templet til vår store gudinne Artemis kan bli regnet for lite og ingenting, og hun som hele Asia og hele verden dyrker, kan miste sin høyhet.» De ble rasende over å høre dette og satte i å rope: «Stor er efesernes Artemis!» Uroen bredte seg over hele byen, og alle som en stormet av sted til teatret og slepte med seg de to makedonierne Gaius og Aristark som hørte til Paulus’ følge. Paulus ville selv gå inn i folkemassen, men disiplene hindret ham i det. ... ...”

En vellykka dag i Priene (med et fantastisk Athene-tempel og et fint gammelt teater), i Miletus (med et kjempestort teater og også andre interessante ting) og i Bodrum (gamle Halikarnassus, som har et flott museum med ustillinger fra flere skipsvrak). I går i Efesus ble jeg litt solbrent i ansiktet, så sterk var sola, men i dag var det stort sett overskya, men ca 18 grader.

Har noen av bloggens lesere vært i Priene eller Miletus? (Jeg tror ikke disse stedene er så veldig mye besøkt.) Jeg skal prøve å poste noen bilder snart – OPPDATERING: Under ser dere oss i Priene.

I går kom vi med fly til Istanbul, leide bil, kjørte vestover nord for Marmarasjøen til Eceabat, der vi tok en gammel, koselig ferje over Dardanellene til Canakkale (var det også her Paulus krysset over, i motsatt retning?), der jeg nå sitter og skriver dette. I dag skal vi etter frokost besøke gamle Troia, før vi reiser videre sørover til gamle Pergamum. Så overnatter vi igjen, før vi bruker hele torsdagen i Efesus – senere fortsetter vi videre sør og øst.

Slik er i alle fall planene for denne høstferien – skriver kanskje litt mer senere.

Jeg er nå et par dager på Jæren, besøker min familie, og fikk også være med i en begravelse til ei faster (tante), som døde sist uke, 86 år gammel.

Jeg har begrensa nettilgang her (mobilt bredbåbd; Nettcom litt bruk), men det har ikke passa så godt å arbeide med bloggen her.

Dagbladet skriver i dag om ei ny bok, skrevet av et tidligere medlem i den norske frimurerordenen – med mye informasjon om hva som skjer på deres samlinger. Det sies ofte at de norske frimurerne er mye mer moderate enn de er i flere andre land, men det er vel noe usikkert hvor sant det er. For meg er dette temaet også litt ekstra interessant fordi flere katolikker i Stavanger var knyttet til frimurerne – noe jeg fant noe underlig og ubehagelig.

I boka leser vi:
“Du blir viklet inn i et nettverk der det er umulig å stille kritiske spørsmål til det du er med på. I ettertid er jeg sjokkert over hva jeg har vært med på rent religiøst, og hvor naiv jeg var som ble med i en organisasjon uten å vite hva den drev med.

.. Forfatteren beskriver i boken i detaljerte ordelag hvordan de forskjellige ritualene som blir brukt når et medlem skal få høyere grad foregår. Det er rik forekomst av symboler og oppstyltede taleformer.

Men mest rystende var det kanskje for ham da han ved opptak til tredje grad måtte stille seg foran et alter med en ekte hodeskalle, før han kort tid etter ble lagt i en likkiste og båret bort. Over ti kapitler går han inn i samtlige av de ti gradene losjens medlemmer kan oppnå — i stor detalj.

Gjenfortellingen av sine egne opplevelser på «losjevandringen»; fra den første Lærlingegraden til den niende St. Johannes-losjens Betroede brødre; er blant annet basert på dagboknedtegnelsene han gjorde i løpet av de ti årene han var aktivt medlem.”

“Paven kjemper mot ateisme i Tsjekkia”, er egentlig (den litt tendensiøse) overskrifta på NTB-artikkelen Vårt Land har lagt ut på sine nettsider. Der kan vi lese:

Pave Benedikt XVI gikk til felts mot utbredt og voksende ateisme da han lørdag innledet et tre dager langt besøk i Tsjekkia.

Han kom til landet for å støtte den katolske kirken i det protestantiske landet i Mellom-Europa som har en av de laveste andelene troende i verden. I St. Vitus-katedralen oppfordret han befolkningen til å returnere til sine kristne røtter.

Besøket finner sted kort før 20-årsdagen for fløyelsrevolusjonen som styrtet kommunistregimet i det daværende Tsjekkoslovakia i 1989. Kort etter ankomsten møtte han tidligere president Václav Havel, dramatikeren som var en av heltene under revolusjonen etter å ha sittet i årevis i fengsel under kommunistregimet.

Til forskjell fra det katolske nabolandet Polen var de fleste lederne av det Tsjekkoslovakia som vokste fram etter at Østerrike-Ungarn kollapset i 1918, sekulære, mer i takt Jan Hus’ reformtradisjon enn den katolske kirke. Fire tiår med kommunisme, da kirker og klostre ble overtatt av staten, gjorde landet enda mindre religiøst.

Tsjekkia er nok et ganske sekularisert land, men at det skal være protestantisk må være feil. På Caplex leser vi nemlig:
Folketall: 10,3 mill. innb. (2003). Religion: Romersk-katolsk 40 %, protestantisk 5 %, ortodoks 3 %

Bildet over kunne ha vist meg på terressen i dag (men er fra noen få uker tilbake). I dag satt jeg fra halv fire til halv sju samme sted og leste om Oslos gamle historie – ca 975 til 1624. Vi har sol på vår terrasse fra kl halv tre til solnedgang. Nå går sola ned litt over kl sju, så det gjelder å komme seg hjem etter arbeid og få med seg noen av sommerens aller siste solstråler.

Bildet under viser morgensola på motsatt side av leiligheten, og de to siste bildene viser solnedgangen – fra vår hovedterrasse.

Til utålmodige lesere lover jeg å gjøre ferdig mine tanker om den gamle messen, og om hvordan denne har påvirket også måten jeg feirer den nye messen på – senest lørdag.

Avisa DagenMagazinet skrev mandag at biskop Eidsvik anbefaler at man stemmer Kristelig folkeparti ved årets stortingsvalg – les om det her på katolsk.no. Slik skrev biskopen: “Vi trenger et verdibevisst sentrumsparti som KrF som vil verne om liv, familie og miljø. Derfor stemmer jeg KrF i år.”

DagenMagaziner forteller ganske interessant videre at “biskop Eidsvigs forgjenger i bispestolen, Jacob Mangers, ved stortingsvalget i 1957 skal ha uttalt seg i motsatte vendinger av det biskop Eidsvig nå gjør. Biskop Mangers gav da uttrykk for at katolikkene kunne stemme på alle partier, med unntak av Norges Kommunistiske parti og Kristelig Folkeparti.

Dette må sees på bakgrunn av at det på 1950-tallet var et til tider ganske spent forhold mellom Den katolske kirke og det dengang så erkelutherske Kristelig Folkeparti. Året før det nevnte stortingsvalg, altså senhøstes i 1956, stemte Stortinget over om man skulle avskaffe den såkalte jesuittparagrafen i Grunnloven, som siden 1814 hadde slått fast at «Jesuitter må ikke taales». Hele Kristelig Folkeparti, anført av den sterkt antikatolske Kjell Bondevik fra Leikanger i Sogn, stemte imot å oppheve bestemmelsen, og Bondevik, forøvrig sammen med Høyres parlamentariske leder, Carl Joachim Hambro, advarte sterkt imot å slippe den katolske munkeordenen inn i landet.”

I dag er det 10 år siden jeg ble ordinert til diakon av biskop Gerherd Schwenzer – under prestemøtet på Mariahom det året. Jeg skal feire (den gamle) messen for Marias fødsel i kveld – og da også huske mitt eget jubileum. (Her er flere bilder fra messen – men jeg ser at jeg bør skanne (papir)bildene inn på nytt, med større oppløsning etc. 10 år er lang tid når det gjelder skjermoppløsning.)

Aftenposten har i dag trykt et intervju med Børre og Ragnhild Knudsen, hjemme i Balsfjord. På Vårt Lands nettsider refereres deler av intervjuet, bl.a. dette:

Han blir spurt om han ville gjort det samme omigjen og om han angrer på noe. Knudsen innrømmer at han synes det var forferdelig å behandle kona si slik han gjorde da «jeg lurte deg med på dette». Han tenker på det han gjorde mot sin familie – fem barn måtte leve med en utskjelt, landskjent opprører til far.

Jeg ville gjort det omigjen, ja. Det var hensynsløst, rått og brutalt av meg. Men vi kommer ikke utenom at det måtte være sånn. Ikke ble det som vi trodde, slett ikke. Men vi har gjort det rette. Noen måtte jo protestere. Nå får andre overta, sier Knudsen.

I 1978 la han ned den statlige delen av sitt embete som sokneprest i Balsfjord i protest mot loven mot fri abort. Han ble fradømt hele embetet av Høyesterett i 1983, men beholdt i første omgang retten til å være prest. Den ble fratatt ham senere.

Den første aksjonen gjennomførte han 11. mai 1987 … ... Det skulle bli en rekke aksjoner i årene som fulgte: Symbolske fosterbegravelser, fosterdukker innsmurt i ketchup, bukkeblod over hodet utenfor Stortinget.

Aftenposten spør ham om han, når han ser tilbake, har gjort en forskjell?

– Jeg er ikke fullkommen. Jeg har gjort svært lite for den enkelte kvinne. Men jeg brukte mine naturgaver på en måte jeg synes er riktig. Jeg er blitt brukt – og oppbrukt! med de evner Gud har gitt meg. Men du ser vel også konturene av en ydmyk mann. Jeg hadde nok store tanker om hva jeg ville få gjort.

Han sier at den dagen han dør «vil det være en logisk konsekvens å be de pårørende legge liket mitt foran porten til Stortinget», fordi «Stortinget har tatt livet av vårt menneskeverd. De burde bare slenge meg i søppelkassa, slik de gjør med småbarna».

Dette er alltid interessant å høre på Børre Knudsen, og jeg har aldri fått meg til å kritisere noe av det han har gjort.