En katolsk weblog (gml)

.
.

.
.

.

GÅ TIL MIN NYE BLOGG: http://aomoi.net/blogg

Dette blir siste innlegg på denne bloggen, men arbeidet fortsetter her: http://aomoi.net/blogg

(Den gamle bloggen vil bli liggende, siden det er ganske mye informasjon her som folk kanskje fortsatt vil ønske å lese.)
.

.
.

OPPDATERING:
Jeg har skrevet litt om ny blogg og oppgraderinga HER.

.
.

.
.

SE en messe som ble feiret i Østerrike 27. juni i år, her:

http://aomoi.net/blogg/2010/07/video-av-en-upassende-kontri-messe-i-osterrike/

JEG VIL MED DETTE INNLEGGET OGSÅ ALARMERE ALLE LESERE: JEG HAR STARTET EN NY BLOGG.

Den nye bloggen har nesten identisk adresse som denne fem å gamle: http://aomoi.net/blogg/

Jeg kommer med forklaring på hvorfor jeg gjorde dette om ikke lenge – og de mange innleggene og kommentarene på denne gamle bloggen vil bli liggende.

De siste ukene har det vært en debatt i Morgenbladet om deres lange artikkel om Kirken 23. april, der de trykket noen svært negative karakteristikker av p. Reidar Voith. Disse beklager de i en artikkel 18. juni, og skriver:

Unnskyld! Det var i den forbindelsen at vi trykket et brev fra forfatter og generalkonsul Knut Ødegaard som gikk til biskop Bernt Eidsvig den 12. april i år. Brevet inneholdt belastende karakteristikker av Voith. Selv om det er Knut Ødegaards beskrivelser, er Morgenbladet ansvarlig for å ha videreformidlet dem. Det som så ut for oss som en avgjørende brikke i et puslespill, var også fra vår side manglende omtanke for en enkeltperson. I dag beklager vi at vi trykket utdraget fra brevet. Det var en feilvurdering.

Bernt Oftestad kommenterer dette 25. juni, men etterlyse også en beklagelse fra Ødegaard, som hadde skrevet den negative personkarakteristikken. Ødegaard svarer på dette 2. juli – slik:

Bernt Torvild Oftestad skal ha skrive i Morgenbladet at det «er moralsk sett kritikkverdig» at eg sende brev til biskopen då presten Voith gjekk ut i media med klagemål om at presten Pollestad hadde freista «valdta» han ved fleire høve.

Eg ser det som mi plikt å seia frå når eg veit at eit så alvorleg klagemål ikkje er sant. Eg skreiv til biskopen fordi eg faktisk hadde vore til stades og visste at Voiths framstilling ikkje var rett, eg var eit vitne.

«Hva brevskriveren Knut Ødegård har gjort for å bøte på skaden, vites ikke,» skriv Oftestad. Skal eg dra tilbake det eg veit er sanninga? Skulle eg ha teia og då ha risikert at pater Pollestad vart øydelagt som menneske og prest? Dette kan ikkje Oftestad meina. Det var ikkje eg og det var slett ikkje pater Pollestad som hadde invitert media til å vera arena for denne striden som berre kunne enda med at begge dei to hovudpersonane vart offer.

Jeg tror ingen kan klandre Ødegaard for å skrive hva han mener om denne saken til biskopen, men å la et svært sensitivt brev brukes av pressen er jo en helt annen sak. Slik skrev Morgenbladet 23. april i år:

I Reykjavik den 12. april 2010 sitter forfatteren, statsstipendiaten, og den mangeårige lederen for Bjørnsonfestivan i Norge, Knut Ødegård. Han har bestemt seg for å skrive et brev til den katolske biskopen i Oslo, Bernt Eidsvig, et brev som ligger hos biskopen nå.

VEDR. BESKYLDNINGER FREMSATT MOT PATER KJELL ARILD POLLESTAD ….

Det står ikke tydelig hvordan Morgenbladet hadde fått tak i dette brevet, men siden Ødegaard ikke beklager at brevet kom pressen i hende, må vi forstå at det er skjedd med hans velsignelse – og det bør han kunne klare å beklage.

For en uke siden beklaget Morgenbladet at de hadde trykket negative personkarakteristikker om en navngitt katolsk prest:

” ... vi trykket et brev fra forfatter og generalkonsul Knut Ødegaard som gikk til biskop Bernt Eidsvig den 12. april i år. Brevet inneholdt belastende karakteristikker av Voith. Selv om det er Knut Ødegaards beskrivelser, er Morgenbladet ansvarlig for å ha videreformidlet dem. Det som så ut for oss som en avgjørende brikke i et puslespill, var også fra vår side manglende omtanke for en enkeltperson. I dag beklager vi at vi trykket utdraget fra brevet. Det var en feilvurdering.”

I dagens Morgenbladet tar Bernt Oftestad opp denne beklagelsen, og skriver:

“Beklagelsen står under rubrikken: presseetikk. Det er både vent og vakkert. Fullt så vakkert er det ikke at redaksjonen har heftet en omfattende redegjørelse til beklagelsen. Det virker som man vil legge ved en unnskyldning for sin handlemåte og gjør det ved å målbære avisens partsbestemte oppfatning av den katolske kirkestriden i våres. Morgenbladets redegjørelse forklarer langt på vei det personfokuserte ved avisens antikatolske pressekampanje.

I min «betraktning» av pressens dekning av kirkestriden vil jeg fremheve to forhold: Flere presseorganer var overraskende objektive og saksorienterte i sin dekning. De så det ikke som sin oppgave å forvrenge og/eller omtolke det katolske syn. For Morgenbladet er det derimot en journalistisk oppgave å hindre at det såkalt «homofobe» katolske syn blir videreformidlet til offentligheten, når man dekker saker som vårens kirkestrid.”

Jeg har vært på retrett i Karmelklosteret i Tromsø siden tirsdag; ber og feirer messe for søstrene, og leser teologiske artikler, mest om messen (overraskende!), samt om og av den hellige Teresa av Avila.

Om kvelden går jeg på turer – har ikke sett midnattssola skikkelig så langt, pga skyer, men mørkt blir det jo aldri.

I Danmark ser problemet med seksuelle overgrep innen Kirken ut til å være mye større enn i Norge, hele 31 saker er meldt til politiet. Men nå meldes det at 26 av disse sakene er henlagt av politiet, de fleste pga foreldelse:

På vegne af alle landets politikredse har Københavns Politi i dag, onsdag den 2. juni, oplyst om status for anmeldelser af seksuelle overgreb inden for Den katolske Kirke. Af de 31 sager er de 26 afsluttet, uden at der rejses sigtelse – i de fleste tilfælde, fordi sagerne er forældet. Fem sager efterforskes endnu af Sydsjællands og Lolland-Falsters Politi.

– I kirken vil vi nu nøje studere politiets tilbagemelding og nærmere overveje, om der er anledning til at rejse tjenstlige sager inden for kirkens egne rammer, udtaler biskop Czeslaw Kozon.

Samtidig sier to prester som er blitt suspendert (for et par måneder siden) at de ikke vet hva de er anklaget for; de har ikke hørt noe fra verken biskopen eller fra politiet.

En advokat har fått som oppgave å undersøke hvilke skesuelle overgrep som er skjedd innefor Kirken de siste 120 (!) år, og mandatet for undersøkelsen er følgende (fra politiken.dk):

“1) at undersøge og beskrive samtlige henvendelser, som før den 1. august 2010 er rettet til Den Katolske Kirke i Danmark vedrørende seksuelle krænkelser af børn eller unge (umyndige) i perioden 1. januar 1890 – 31. maj 2010 (“Perioden”).

6) efter omstændighederne at undersøge og beskrive visse henvendelser, som før den 1. august 2010 er rettet til Den Katolske Kirke i Danmark vedrørende seksuelle krænkelser af voksne (myndige) i Perioden.”

Jeg skriver “for noen”, for mange av de vestlige deltakerne på skipene som skulle åpne blokaden mot Gaza, hadde helt sikkert edlere motiver. Men på First Things kan vi lese føgende interessante artikkel:
Suicide, or as the participants doubtless dubbed it, a “martyrdom operation,” was the evident goal of the Hamas supporters on the Mavi Marmara. It is hard to draw any other conclusion from the available facts, including the Israeli military’s video footage of the raid. If you attack soldiers with deadly weapons, you expect to be shot. Instead of suicide by policeman, this was suicide by Israel.

The decisive issue in the Gaza flotilla affair is that without the bloody shirt to wave, the incident would have passed without mention. The overriding fact as far as most of the world is concerned is that there are nine corpses on the deck of a ship. In retrospect, it seems clear that the object of the exercise was to produce these corpses. The Mavi Marmara incident was an exercise in the theater of horror, one suicide attack in long and sickening series of suicide attacks. ... ...

Les resten her.

Jeg skriver sjelden om Israel (og andre politiske spørsmål) her på bloggen, men gjør et unntak i dag. Jeg har i dag lest mye om tragedien mandag morgen, da flere aksjonister på vei med båter for å demonstrere mot den israelske (men ikke den egyptiske) blokaden av Gaza ble drept.

Israelske kilder sier at hæren ble lurt, da de ikke trodde aksjonistene ville gjøre voldelig motstand fra første øyeblikk, og soldatene ble derfor heist ned fra helikopterne uforberedt på volden. Norske aviser formidlet først (så langt jeg husker) løgnen om at soldatene skjøt på uskyldige, sovende mennesker, men i dag virker det som norske nyhetsmedier får fram et mer realistisk bilde av det som skjedde. Her på nrk.no kan man tydelig se hva som skjedd mens soldatene blir heist ned på skipet.

På document.no (som riktignok ikke er en typisk norsk nettavis) kan vi lese en ganske grundig beskrivelse av hva som skjedde:

Versjonen til NRK-journalist Martin Gaarder bekreftet det som er Israels fremstilling: aksjonistene om bord på Mavi Marmara ønsket en konfrontasjon og var vel forberedt. Når NRKs egen korrespondent Sidsel Wold kaller dette for ensidig, demonstrerer hun at dette er en konflikt hvor redaksjonene driver kampanjejournalistikk. En korrekt journalistisk tilnærming ville vært: mest mulig fakta, og flest mulig kritiske spørsmål: til alle parter.

Spørsmålene må skilles fra hverandre ut fra analytisk nivå. Det ene gjelder det faktiske hendelsesforløpet: Var det slik at aksjonistene – ordet aksjonist synes mer korrekt enn aktivist – gikk løs på soldater fra første stund? Forberedelsene slik Gaarder forteller, tyder på det: barn og kvinner var sendt under dekk, europeere akterut, og arabere og tyrkere foran.

De israelske Navy Seals var utstyrt med paintball-kuler, og var ellers bare utstyrt med håndvåpen som kun skulle brukes i ytterste nødsfall. Men aktivistene gikk løs på soldatene umiddelbart.

... Videoen viser soldater som kastes ned til et lavere dekk. Aktivistene benyttet seg av overraskelsesmomentet og sjokktaktikk: soldatene ville være nødt for å bruke våpen hvis de skulle redde seg. Det gjorde de.

Er dette en taktikk som har vært anvendt tidligere? Det er det. Den er velkjent: eskaler volden så kraftig at motparten må bruke dødelig makt for å forsvare seg. Dette er klassisk asymmetrisk krigføring: aksjonistene vet at de har et overtak fordi de er i sivile klær, og de utnytter det maksimalt.

Det er en taktikk norske soldater møter i Afghanistan: hvem er fiende, hvem er sivilist? Det er umulig å skille dem fra hverandre. Situasjonen gjør soldatene nervøse. Hvis en guttunge kommer ruslende, skal du være skeptisk? Hvis en motorsykkel ikke stanser, betyr det fare?

Aksjonistene på Mavi Marmara satset på at Israel ville ha så mye å tape på å bruke dødelig vold mot et sivilt skip, at de ville vinne uansett, enten ved at Israel ikke ville våge å stanse skipet med makt, eller at de ville prøve og lide et PR-nederlag av dimensjoner. ...

Det er vel nesten to uker siden jeg fikk min nye (og aller første smarte) mobiltelefon. Jeg har så langt brukt mobil nokså lite; slik at folk kan få tak i meg, og for å ringe ut hvis jeg ikke er i nærheten av en fasttelefon (og har derfor hatt usedvanlig små mobilregninger).

Vel, jeg har også skrevet en del sms-er, som jeg ikke kan fordra å gjøre på en gammeldags mobil, og det er vel hovedgrunnen til at jeg ønsker å få en moderne telefon.

Jeg valgte telefonen HCT Legend etter grundige studier – jeg har jo vært datainteressert i veldig mange år (siden 1982!) – og brukte en måneds tid på valget. Apple ønsker jeg egentlig ikke å bruke – av ideologiske grunner; der er man bundet til både deres hardware og software – og jeg fant fort ut at det var en Android-telefon jeg ønsket (med operativsystem bygget på Linux). Så ble det HTC Legend, bl.a. fordi jeg ikke syntes jeg trengte en større skjerm – som bl.a. HTC Desire har.

Nå har jeg altså en mobiltelefon som både har avtalekalender (synkronisert med Googles kalender i mitt tilfelle), SMS-program (med godt tastatur), e-post, avansert kontaktliste, internett-tilgang, kamera med 5 Mpix, musikkprogram, bildeprogram, radio etc, tilgang til hundrevis av gratisprogrammer gjennom Adroid Marked – og det går også an å ringe med den.

Her kan man finne en del anmeldelser av HTC Legend.

Les mer om Adroid HER, og på Wikipedia HER (engelsk) og HER (norsk).

Jeg leste her at Canadas ledende katoslke erkebiskop hadde uttalt seg tydelig mot abort, også etter voldtekt, på et ja-til-livet-arrangement, og at dette hadde ført til voldsomme reaksjoner. Men burde det overraske noen? – “Is the Pope Catholic?” er overskrifta på artikkelen jeg siterer:

... as a spokesman for the Quebec City Archdiocese later pointed out, the Cardinal wasn’t saying anything new: Like many religious Christians, strictly observant Catholics typically regard all fetuses as carrying the divine spark of human life. And so they urge that the tragedy or rape should not be compounded by a second moral tragedy.

For years now, this newspaper and other conservative outlets have been warning Canadians that the trend toward liberal dogmatism among much of Canada’s political class—buttressed by an out-of-control human-rights constabulary—is serving to muzzle religious Christians who are doing nothing else than giving voice to their cherished beliefs. The appalling reaction to Cardinal Ouellet’s speech demonstrates how serious the problem has become.

Kardinalen sier et annet sted at disse sterke reaksjonene mot tradisjonell kristen moral ikke kan forandres ved hjelpe at lovverket; det som trengs er evangelisering:
“I am aware that in Canada, in Quebec in particular, you will not reform society at the moral level by teaching morals first,” he said.

The cardinal was saddened that he has been accused of condemning women. “I have condemned nobody, not even the women that go to abortion.” Ouellet said the consequences of abortion are difficult for women, even if they are not commonly recognized. “Women go to abortion not because it is funny,” he said. “It is not funny at all; they are distressed. It is a very difficult decision to take.”

Jeg skrev for en uke siden om de to ulike skikkene ved bryllup; at enten faren eller brudgommen følger bruden til alteret. Flere har skrevet kommentarer til innlegget, og det ser ut til at folk som vokste opp i byer i Norge ikke kan huske den gamle tradisjonen med at brud og brudgom går sammen opp kirkegulvet, men at dette på landsbygda ser ut til å vært vanlig inntil nylig.

Dagbladet skriver også om dette i dag, og har bl.a. tatt med følgenderefleksjon over tradisjonen – bygget på informasjon fra kulturhistoriker Ørnulf Hodne, kirkehistoriker Hallgeir Elstad – under tittelen: Ny tradisjon i Norge

I det gamle norske bondesamfunnet var det vanlig at bruden tok farvel med sine foreldre hjemme på gården og ble hentet til kirken av brudgommen. Prosesjonen opp kirkegulvet ble ledet an av bruden, brudeparet eller kjøgemesteren.

Først rundt 1900, blant borgerskapet i byene, oppsto skikken med at far kjørte bruden til kirken og førte henne til alteret. Det er uklart når denne skikken ble dominerende, trolig har det først skjedd fra 1960-tallet og utover. Amerikansk film og TV nevnes som en påvirkningskilde for den nye tradisjonen.

Etter skandalen med den katolske biskopen i Trondheim nylig, har det vært ganske stille om dette i Norge – og veldig få andre saker har dukket opp. I Danmark ser det ut til å ha vært en hel del flere seksuelle misbruk, og nylig ble det meldt på katolsk.dk: “Den katolske kirke i Danmark har fritaget endnu en præst fra tjeneste, mens der føres en tjenstlig undersøgelse mod ham. Der er den fjerde katolske præst herhjemme, der er fritaget for tjeneste, efter at hans sag har været behandlet af det danske retsvæsen. Præsten er vendt tilbage til sit hjemland, men den tjenstlige fritagelse vil bliver opretholdt dér.”

Det er også blitt meldt på samme nettsted, at:

“Onsdag den 2. juni vil der blive orienteret om status på alle verserende sager. En del af sagerne vil være sluttede, resten vil fortsat blive efterforsket. Der vil ved samme lejlighed blive orienteret om, i hvilke politikredse den fortsatte efterforskning finder sted. Der er i alt anmeldt 26 sager til politiet.

Der er ikke ændringer i det overordnede billede: En stor del af sagerne er forældede. Hovedparten af sagerne omhandler blufærdighedskrænkelse. Der er ingen anmeldelser om samleje. En stor del af de mistænkte er afgået ved en naturlig død.”

Og i Italia leste jeg i dag, at man også der (langsomt) begynner å omtale seksuelt misbruk blant prester:

Italy’s bishops’ conference provided the first ever statistics of clerical sex abuse in the country Tuesday, saying there had been about 100 cases over the past 10 years that warranted church trials or other canonical procedures.

The meeting came as more cases are coming to light in the Vatican’s backyard: On Tuesday, the ANSA news agency reported that a 73-year-old priest well known in Milan’s gay community had been arrested on charges he had sex with a 13-year-old boy, who is now 16. A day earlier, a priest in Savona went on trial for alleged sexual violence against a 12-year-old girl, ANSA said. ... ...

Jeg leser også i svenske Dagen at kronprinsesse Victoria blir kritisert av prester i Sverige fordi hun ønsker å bli ført fram til alteret av sin far – Dagbladet skriver også om dette.

Fra min oppvekst på Jæren var det ALDRI slik at faren fulgte sin datter fram til alteret, og ‘ga’ henne til sin ektemann. Der gikk brud og brudgom fram sammen, men det var da viktig at de gikk på ‘feil’ side av hverandre; at brudgommen holdt bruden i sin venstre hånd – på vei inn, på vei ut gikk de på ‘riktig’ side av hverandre. Muligens var dette en vestlandstradisjon, og muligens bare på landsbygda, men det var vanlig der til et stykke ut på 80-tallet. (Jeg var kirketjener i min ungdom, med over 50 bryllup på min samvittighet, så jeg husker det godt.)

Men i Sverige holder den gamle tradisjonen seg fortsatt, og prestene protesterer:

Nio präster i Lunds stift reagerar mot prinsessan Victorias önskan att fadern, kung Carl Gustaf, ska föra henne till altaret vid vigseln nästa månad.

Prästerna har skrivit ett personligt brev till kronprinsessan och vädjar att hon ska tänka om och gå tillsammans med sin blivande gemål Daniel Westling utan att hålla pappa i handen, rapporterar SVT:s Sydnytt.

Maria Isberg, präst i Lunds stift, säger att brevet framför allt är en lyckönskan inför bröllopet. – Men vi vill säga att kronprinsessan är en mycket kompetent kvinna som kan vandra gången fram på egna ben och vi vill också uppmuntra till att sända en god signal om jämställdhet till andra människor, säger hon.

Maria Isberg anser att en ceremoni där fadern överlämnar bruden till brudgummen strider mot äktenskapslagstiftningens månghundraåriga tradition, att föräldrar inte bestämmer över vem man ska gifta sig med och att vigseln inte innebär att en man överlämnar sin dotter i en annan mans vård. Seden att föra en dotter till hennes blivande man anses i Sverige som “amerikansk”.

I dag er det blitt offentliggjort en interessant betenkning om skriftemålets taushetsplikt på katolsk.no – skrevet av msgr. dr.iur.can. Torbjørn Olsen og advokat Håkon Bleken. Jeg tar med noe av skrivet her, og oppfordrer alle til å lese det hele på lenken over:

... dette dreier seg mer om en politisk skapt motsetning, kanskje av opportunistiske grunner, enn en reell juridisk og rettslig motsetning. Det er fortsatt slik at katolske prester kan bevare absolutt taushet om skriftemålshemmeligheter uten å risikere straffeansvar i Norge. ....

Den kanoniske rett har i tidenes løp utviklet en rekke regler for å sikre bruken av dette sakrament. Viktig er overhyrdenes og hyrdenes plikt til å sørge for at skriftemål blir hørt, og likeså plikten å skrifte i hvert fall større synder. I denne sammenheng må den særskilte skriftemålstaushetsplikt som kalles «det sakramentale segl», forstås. De første spor av den finnes i Gratians «dekret» fra 1140 der det heter: «Som en klok og perfekt lege må presten først vite seg å være fri for egne synder og dernest fjerne dem hos og helbrede andre, og ikke publisere dem.» Den grunnleggende bestemmelse i dagens kanoniske rett lyder: «Det sakramentale segl er ukrenkelig; derfor er det strengt forbudt for en skriftefar ved ord eller på noen annen måte og av en hvilken som helst grunn å forråde et skriftebarn.» ...

Etter reformasjonen fikk vi i Norge en taushetsplikt for prester som inneholder en avvergingsplikt i noen særlige tilfeller: «Forræderi, eller Ulykke, som ved Præstens aabenbarelse kunde forrekommis» (Norske Lov [1687], 2-5-19). Etter hvert er imidlertid den lovpålagte taushetsplikt for prester blitt mer relativ slik den også er for andre yrkesgrupper som for eksempel leger og advokater. Det betyr at taushetsplikten etter norsk lov, men ikke etter den kanoniske rett, viker for en anmeldelsesplikt til politiet i visse tilfeller. Det er når anmeldelse enten kan avverge bestemte alvorlige forbrytelser jfr. straffeloven (strl.) § 139 eller når noen risikerer å bli uskyldig dømt jfr. strl. § 172. Men anmeldelsesplikten gjelder aldri bare for å oppklare en allerede begått forbrytelse. Straffeloven truer prester og en del andre yrkesgrupper med fengsel i inntil et halvt år for å «åpenbare hemmeligheter, som er dem eller deres foresatte betrodd i stillings medfør» (§ 144). Det er derfor straffbart for prester å gå til politiet med opplysninger om forbrytelser som er begått og som de får rede på under skriftemål. Regjeringen foreslår ingen endring i reglene om dette. …

Norsk rett anerkjenner fullt ut det dilemma straffeloven kan sette blant annet våre prester i. Strl. § 139 og ny strl. § 196 fritar for straff ved brudd på anmeldelsesplikten dersom en anmeldelse ville kunne ramme vedkommendes liv, helse eller velferd. Det vil utvilsomt være tilfellet at prestens velferd rammes dersom han bryter «det sakramentale segl» og derfor havner under «ekskommunikasjon etter selvfelt dom forbeholdt Den apostoliske stol». Katolske prester kan derfor med stor sannsynlighet ikke straffes for brudd på anmeldelsesplikten selv om loven i prinsippet statuerer at det er tale om en straffbar handling. Risiko for å lide martyrdøden er det uansett ikke tale om. Strafferammen er ett års fengsel. Regjeringen foreslår heldigvis ingen endring i dette prinsippet. ...

Vi har hatt den første skikkelige sommerdagen i Oslo i dag, og vi hadde en fin middag ute på vår balkong i kveld. Inspirert av Italia har vi middag sent på kvelden (litt over ni vanligvis), og i kveld satt vi ute for første gang i år. Sola gikk ned kl 21.35, og helt til vi gikk inn kl 22.15 var det varmt og godt ute.

Bildet over er tatt fra balkongen for et par uker siden, og viser i midten en av blokkene på Enerhaugen, og rett til venstre kan man skimte Holmenkollen, og rett til høyre for blokka ser vi også Tryvannstårnet.

John Allen hadde i går et grundig intervju med Bostons kardinal Sean O’Malley, som har mer erfaring med overgrepsskandalene inne Kirken enn de aller fleste andre – etter at han kom til Boston for å rydde opp etter den store skandalen der i 2002. Allen oppsummerer intervjuet i disse fire puktene, men les gjerne hele intervjuet her:

O’Malley said he “definitely” agrees with a recent statement from one of his brother cardinals, effectively rebuking another for insensitivity on the sexual abuse crisis. Cardinal Christoph Schönborn of Vienna, Austria, told reporters in late April that comments comparing criticism of Pope Benedict to “petty gossip” by Cardinal Angelo Sodano – who was John Paul II’s Secretary of State for fifteen years, and still the dean of the College of Cardinals – did “massive harm” to victims. Schönborn also faulted Sodano for his role in blocking an investigation of sex abuse charges against his predecessor in Vienna, Cardinal Hans Hermann Gröer. O’Malley agreed, saying Schönborn has had a deep “pastoral experience” of the crisis.

O’Malley said that going forward, any bishop who knowingly transfers a priest facing credible charges of sexual abuse “should be removed.”

Og fra selve intervjuet tar jeg med et par avsnitt:
On the way to Portugal, the pope made some striking comments on the papal plane about the sexual abuse crisis. In effect, he said the problem isn’t so much outside attacks but rather the reality of sin inside the church. What did you think of that?

I’m afraid it’s not. I wouldn’t be so optimistic. I think the Holy Father has shown himself to be aware of the dimensions of this problem and how serious it is for the church, and has been our closest ally in trying to correct it. But trying to bring everybody onto the same page is like trying to herd cats. I’m hoping that he will be able to assemble the kind of advisors he needs to come up with a very clear policy and message that could be put out there.

Opplysningsvesenets fond, penger fra salg av gamle kirkegårder for det meste, skulle etter regjeringens ønske (etter sterke protester fra opposisjonen på Stortinget) lide store tap ved at festede tomter ble solgt på billigsalg. Men nå overprøvde høyesterett med 9 mot 4 stemmer Stortingets vedtak. Det er svært sjelden høyesterett i Norge blander seg inn i parlamentets avgjørelser (i motsetning til i USA og noen andre land), men her gjorde de det altså. Vårt Land skriver om dette HER og HER – bl.a. slik:

Høyesterett konkluderte onsdag med at instruksen om å gi tomtefestere av Opplysningsvesenets fonds eiendommer gunstigere vilkår enn andre tomtefestere ved innløsning, er i strid med Grunnlovens paragraf 106.

Flertallet på ni dommere forkastet statens anke. Fire dommere kom til at instruksen ikke er i strid med Grunnloven. Dommen betyr at Opplysningsvesenets fond, som forvalter de kirkelige eiendommene, kan følge vanlige regler når det gjelder innløsning ved tomtefeste. Staten ble også pålagt å betale over 2 millioner kroner i saksomkostninger til Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon (KA), som brakte saken inn for rettssystemet.

Flertallet i Høyesterett pekte på at instruksen innebar at fondet var gitt pålegg om å gi avkall på betydelige deler av lov- og avtalefestet innløsningssum, og at fondet ved instruksens regler om festeavgift var pålagt å gi avkall på en vesentlig del av lov- og avtalefestet festeavgift.

På vei til Portugal i går møtte pave benedikt pressen, og svarte på noen spørsmål; om Portugal som katolsk land, om sekularisering, om betydningen av åpenbaringene i Fatima, og også om overgepene innen Kirken. Vårt Land skriver slik om dette møtet med pressen:

Den romersk-katolske kirken har et stort behov for å «lære seg tilgivelse og forstå nødvendigheten av rettferdighet», sa den katolske kirkens 83 år gamle overhode da han tirsdag ankom Lisboa for et fire dager langt besøk i Portugal. “Kirkens tilgivelse kan ikke erstatte ofrenes behov for rettferdighet når det gjelder seksuelt misbruk av mindreårige, framholdt paven”, før han fortsatte: “Den største trusselen mot kirken kommer fra synd innenfra, ikke fra fiender utenfra.”

John Allen skriver om alt paven sa ved denne anledning, bl.a. dette:

... In terms of what we today can discover in this message, attacks against the pope or the church don’t come just from outside the church. The suffering of the church also comes from within the church, because sin exists in the church. This too has always been known, but today we see it in a really terrifying way. The greatest persecution of the church doesn’t come from enemies on the outside, but is born in sin within the church. The church thus has a deep need to re-learn penance, to accept purification, to learn on one hand forgiveness but also the necessity of justice. Forgiveness does not exclude justice. We have to re-learn the essentials: conversion, prayer, penance, and the theological virtues. That’s how we respond, and we can be realistic in expecting that evil will always launch attacks from within and from outside, but the forces of good are also always present, and finally the Lord is stronger than evil. The Madonna for us is the visible maternal guarantee that the will of God is always the last word in history. ...

For noen dager siden fikk jeg kritikk fordi jeg skrev for mye om den tradisjonelle latinske messe, i en kommentar sto det: “Hvordan skal jeg forholde meg til at en prest vier så mye av sin tid, og mer eller mindre en hel blogg til å vise filmer og snakke om den tradisjonelle messen?”

Jeg svarte litt på det i kommentarfeltet under denne første kommentaren, og spurte også leserne om hva de syntes jeg burde skrive om. Til det spørsmålet fikk jeg bl.a. følgende svar:

1) sentrale spørsmål mht. Vaticanum II (dvs. hvordan ulike/omstridte deler av konsildokumentene skal tolkes), herunder økumenisk samarbeid, forhold til annerledestenkende. Støttes av flere: økumenikk og Islam – hvordan praktisere “respekt” og samtidig praktisere Kristi misjonsbefaling
2) Bruken av Bibelen, kirkefedre og div. kirkelige dokumenter i teologiske resonnementer – inkl. vår nåværende paves interesse for bibelvitenskapen (jf. hans bok om Jesus)
3) Katolsk apologetikk/misjon.
4) Å løfte kvinnelige prester-diskusjonen opp på et, hva skal jeg si, mer kildekritisk nivå
5) Om Maskuline verdier

Jeg kan vel i praksis ikke oppflylle disse ønskene, fordi en privat blog som dette vil bli for krevende, bli en byrde, hvis jeg ikke skriver om det som interesserer meg mest for øyeblikket. Pkt. 1) må jeg vel si at jeg skriver en hel del om, pkt. 2) og 3) er begge temaer (tenker da mer på generell kristen apologetikk) som var veldig viktige for meg som student (1975-85), som frusterte meg veldig mye veldig lenge (liberal bibelkritikk, og mangelen på intellektuell forsvar for kristen tro), men som jeg kom til et avklaret forhold til i slutten av tiårsperioden. Jeg kan forsikre alle om at jeg har et svært tradisjonelt/konservativt syn på forståelsen av Bibelen og behovet for kristent trosforsvar – men det blir vel bare sporadisk at jeg kommer til å skrive så mye om det.

Til pkt. 4) må jeg si at jeg slutta som luthersk prest fordi jeg kom i tvil om jeg virkelig var prest. Jeg kunne ha tatt opp diskusjonen om protestantisk prester er prester slik vi katolikker og de ortodokse definerer prester, og der må jo vi som katolikker si noe som bare kan oppfattes som sårende av andre – og diskusjonen om kvinnelige prester er jo enda mye fjernere fra oss. Og til slutt må jeg si at jeg ikke har noe å bidra med mht til pkt. 5).

LES DEN GJERNE HER.

Den katolske Kirke registrerer like mange (utenlandske) katolikker som vanlig for tida, døper like mange barn, har like stor interesse for konvertittkurs etc., men har altså en liten økning utmeldelser siden 7. april (dagen da Müller-saken ble kjent). DagenMagazinet skriver om dette i en artikkel som har overskrifta ‘Dobling av utmeldinger, flere melder seg inn’:

Biskop Bernt Eidsvig er overrasket over at ikke reaksjonen er sterkere på de store medieoppslagene om overgrep innen kirken.

Det var ikke en reaksjon jeg hadde ventet. Først opplevde vi en veldig negativ periode med sterkt fokus i pressen på at kirken skjulte ting, at det var masse elendighet, og at kirken dekket til overgrepene. Så forandret bildet seg til at kirken ryddet opp likevel. «Nå sier de ting som er rett, så kanskje de mener det også,» var holdningen. I dag opplever jeg at stilles spørsmål av mer positiv art, sier Eidsvig til DagenMagazinet.

Instinktet var at vi lokaliserer dette samfunnsondet til den katolske kirke. Der har vi forferdelige menn som lever i sølibat, men som i virkeligheten misbruker barn. Men faktum er at det var over tusen anmeldelser av overgrep mot barn i Norge det siste året, men ingen av dem angikk katolske prester, sier Eidsvig.

Vårt Land har samme informasjon, men en annen overskrift: Norske katolikker forlater kirken

David B. Hart skriver så godt, at jeg tillater meg å ta med et tredje (og siste) utdrag om ny-ateismen (her kan man lese del 1 og del 2):

... To appreciate the true spirit of the New Atheism, however, and to take proper measure of its intellectual depth, one really has to turn to Christopher Hitchens. Admittedly, he is the most egregiously slapdash of the New Atheists, as well as (not coincidentally) the most entertaining, but I take this as proof that he is also the least self-deluding. His God Is Not Great shows no sign whatsoever that he ever intended anything other than a rollicking burlesque, without so much as a pretense of logical order or scholarly rigor. His sporadic forays into philosophical argument suggest not only that he has sailed into unfamiliar waters, but also that he is simply not very interested in any of it. His occasional observations on Hume and Kant make it obvious that he has not really read either very closely. He apparently believes that Nietzsche, in announcing the death of God, literally meant to suggest that the supreme being named God had somehow met his demise. The title of one of the chapters in God Is Not Great is “The Metaphysical Claims of Religion Are False,” but nowhere in that chapter does Hitchens actually say what those claims or their flaws are.

In the end, though, all of this might be tolerated if Hitchens’ book exhibited some rough semblance of a rational argument. After all, there really is a great deal to despise in the history of religion, even if Hitchens gets almost all the particular details extravagantly wrong. To be perfectly honest, however, I cannot tell what Hitchens’ central argument is. It is not even clear what he understands religion to be. For instance, he denounces female circumcision, commendably enough, but what – pray tell – has that got to do with religion? Clitoridectomy is a widespread cultural tradition of sub-Saharan Africa, but it belongs to no particular creed. Even more oddly, he takes indignant note of the plight of young Indian brides brutalized and occasionally murdered on account of insufficient dowries. We all, no doubt, share his horror, but what the hell is his point? ...

For noen dager siden skrev jeg om at staten New York vurderer å åpne for en utvidelse av foreldelsesfristen til 40 år (for en 1-årsperiode) for seksuelle overgrep. Hvis det skjer, leser vi på en av First Things’ blogger, the Anchoress, kan storsamfunnet ha mye å lære av Den katolske Kirke (som i USA virkelig har lært den leksa):

... the secular institutional world may soon find itself forced onto the same learning curve that has impacted and the Catholic Church over the past few years; that world too may find itself finally forced to confront the filth that too often stays hidden. The confrontation – painful as it may be – will ultimately be for the good.

Extending the “open window” to include secular sex abuse cases will impact the whole of society. We will be invited to look in and-seeing the width and breadth of the problem-will be forced to ponder the human animal and the human soul in ways we have not, and would rather not. It may bring home some uncomfortable truths: that “safety” is relative; that human darkness is not limited to various “theys” but seeps into the whole of “us”; that the tendency to look at the guilt of others has, perhaps, a root in our wish not to look at ourselves; that human brokenness is a constant and human righteousness is always imperfect.

Fr. Finigan skriver også om dette – og nevner eksempler fra Finland.

Min venn fra 80-årenes L’Abri, Bjørn Are Davidsen, er en av de få nordmenn som over lang tid har prøvd å ta livet av de mange oppdiktede mytene om kristendommen, og slik drevet godt apologetisk arbeid. Han kommenterer noen ganger her på bloggen, og har sin egen blog: Dekodet. Han har også gitt ut flere bøker, bl.a. en helt ny en som heter: Da jorden ble flat – om myter og vandrehistorier om kirkens forhold til fremskrittet.

Jeg kom til å tenke på Bjørn Are da jeg leste videre (se første innlegg her) i David B. Harts artkkel om ny-ateismen, der han bl.a. karakteriserer den berømte kristendomsangriperen Richard Dawkins på følgende måte:

... But something worse than mere misunderstanding lies at the base of Dawkins’ own special version of the argument from infinite regress – a version in which he takes a pride of almost maternal fierceness. Any “being,” he asserts, capable of exercising total control over the universe would have to be an extremely complex being, and because we know that complex beings must evolve from simpler beings and that the probability of a being as complex as that evolving is vanishingly minute, it is almost certain that no God exists. Q.E.D. But, of course, this scarcely rises to the level of nonsense. We can all happily concede that no complex, ubiquitous, omniscient, and omnipotent superbeing, inhabiting the physical cosmos and subject to the rules of evolution, exists. But who has ever suggested the contrary?

Numerous attempts have been made, by the way, to apprise Dawkins of what the traditional definition of divine simplicity implies, and of how it logically follows from the very idea of transcendence, and to explain to him what it means to speak of God as the transcendent fullness of actuality, and how this differs in kind from talk of quantitative degrees of composite complexity. But all the evidence suggests that Dawkins has never understood the point being made, and it is his unfortunate habit contemptuously to dismiss as meaningless concepts whose meanings elude him. Frankly, going solely on the record of his published work, it would be rash to assume that Dawkins has ever learned how to reason his way to the end of a simple syllogism. ...

David Bentley Hart er en ortodoks kristen i USA, og har skrevet en artikkel om det kan kaller ny-ateistisk litteratur i siste nummer av First Things (mitt favoritt-tidsskrift). Han utga boka “Atheist Delusions: The Christian Revolution and Its Fashionable Enemies.” på Yale University Press i fjor, og denne artikkelen er et resultat av arbeidet med den. Han er ganske knusende i sin omtale av denne lettvinte og overflatiske litteraturen – da er det noe helt annet å lese Hume og Nietzsche (se slutten av dette innlegget). Slik skriver han:

... I can only say that I have arrived at it honestly. In the course of writing a book published just this last year, I dutifully acquainted myself not only with all the recent New Atheist bestsellers, but also with a whole constellation of other texts in the same line, and I did so, I believe, without prejudice. No matter how patiently I read, though, and no matter how Herculean the efforts I made at sympathy, I simply could not find many intellectually serious arguments in their pages, and I came finally to believe that their authors were not much concerned to make any. ... ...

So it goes. In the end the book as a whole adds up to absolutely nothing – as, frankly, do all the books in this new genre – and I have to say I find this all somewhat depressing. For one thing, it seems obvious to me that the peculiar vapidity of New Atheist literature is simply a reflection of the more general vapidity of all public religious discourse these days, believing and unbelieving alike. ... ... LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Man blir stadig mer usikker på hva som egentlig har skjedd – eller hva det betyr – at muligheten for / plikten til å bryte taushetsplikten er blitt utvida. DagenMagazinet har på side nettsider i dag en artikkel som ser ut til å si to helt ulike ting:

Full enighet om anmelding av overgrep. Et hyggelig møte i all fordragelighet. Slik forløp møtet mellom Knut Storberget og kirkeledere med biskop Bernt Eidsvig i spissen fredag om skjerping av meldeplikten ved overgrep.

Justisminister Knut Storberget innskjerper plikten til å avverge straffbare handlinger i det nye lovforslaget. Samtidig opprettholdes retten i den gamle loven om taushetsplikt innen trossamfunn. Likevel sier Storberget at norsk lov står over det kirkesamfun måtte mene er riktig.

Plikten til å melde fra hvis man vet at det vil bli, eller at det er sannsynlig at det vil bli begått overgrep, står også over taushetsplikten, sier Storberget med tydelig adresse til biskop Bernt Eidsvig i Den katolske kirke. Storberget innrømmer at loven er fremskyndet på grunn av de mange avløringer av overgrep innen Den katolske kirke den siste tiden. Men han understreker at de nye bestemmelsene ikke bare gjelder kirkesamfunn, men hele samfunnet generelt. Vi må bli flinkere til å si fra om mulige overgrep. Når vi har mulighet til å avverge overgrep, har vi plikt til å gjøre hva vi kan for å avverge det, understreker Storberget.

Biskop Bernt Eidsvig sier den nye loven er til å leve med. Justisdepartementet har hatt et behov for å presisere ordlyden og innføre en lavere terskel for melding av overgrep. Jeg kan leve med det, når også det gamle hensynet til taushetsplikten fra loven av 1902 er ivaretatt. Sånn sett forandrer den nye loven ingen ting, fordi det er ikke noe ulovlig i det vi gjør nå heller.

I en kommentar til et tidligere innlegg på denne bloggen kan vi lese i en kommentar:

Lovendringen er allerede vedtatt i Statsråd i formiddag, og endringen(e) kan leses i sin helhet her: http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/regpubl/prop/2009-2010/Prop-116-L-2009-2010/14.html?id=603373

Lovparagrafen som er endret finnes her: http://www.lovdata.no/all/hl-19020522-010.html#139

Storberget og regjeringen sier at hensikten er å avverge alvorlig kriminalitet, men lovendringen er helt åpen og gir slik jeg ser det ikke rom for særlig skjønn: “Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som unnlater å anmelde til politiet eller på annen måte å søke å avverge en straffbar handling eller følgene av den, på et tidspunkt da dette fortsatt er mulig og det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen vil bli eller er begått. Avvergingsplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt [...]”. Det poengteres nemlig videre at bestemmelsen gjelder uavhengig av hva andre lover gir av beskyttelse mht. taushetsplikt. Med andre ord, den prinsipielle taushetsplikten er så godt som død.

Jeg må si jeg er ganske sjokkert over hastigheten i dette lovarbeidet (som i praksis ikke vil ha noen effekt), og over at man ikke en gang prøver å presisere når en skriftefar skulle ha plikt til å orientere politiet. På en annen side er også neste setning i lovforslaget åpent for de fleste tolkninger: ” .. eller på annen måte å søke å avverge en straffbar handling eller følgene av den”. Hvis man altså sterkt oppfordrer overgriperen til å melde seg selv, eller innstendig ber offeret selv gå til politiet – kanskje det da regnes som godt nok?

Vårt Land skriver også om dette allerede i dag 30/4 (kl 13.30), rett etter biskop Eidsvigs møte med departementet – bl.a. følgende:

Utgangspunktet er prester, pastorers og forstanderes lovpålagte taushetsplikt om det de får vite i fortrolighet. I dag har de såkalt avvergingsplikt bare når de har sikker kunnskap om at en kriminell handling vil skje, dersom de har fått informasjonen i en setting der informanten vil forvente at opplysningene ikke bringes videre til en tredje part.

Innskjerpelsen innebærer ikke plikt til å gå til politiet dersom man får høre om gamle saker hvis man ikke har grunn til å tro at antatt gjerningsperson er i posisjon til fortsatt å begå overgrep.

Hovedforskjellen ser ut til å ligge i ordene “sannsynlig” eller “sikker” kunnskap – men katolske prester har vel heller ikke inntil i dag vurdert å bryte skriftemålsseglet uansett hva de har fått høre.

I vårt land er det varierende foreldesesfrist for overgrep mot barn og unge, etter hvor alvorlig overgrepet er, men ofte er det (hos oss og i andre land) 10 år etter at personen fyller 18. I Den katolske Kirke er dette også hovedregelen, men Kirken åpner for å sette til side alle aldersgrenser ved behov. I USA ble foreldesesfristen utvidet dramatisk for katolske prester etter de store avsløringene i 2002, og nå vurderer staten New York også å utvide fristen for anklager mot lærere og andre statsansatte til 40 år – men denne utvidelsen skal gjelde bare for ett år, deretter skal den vanlige 10-årsregelen gjelde igjen. I New York planla man å gjøre denne forandrinegn i fjor, men mange opplevde dette så dramatisk at det ble utsatt til i år:

... Legislation introduced to suspend the statute of limitations in claims against Catholic clergy was, “after much debate”, amended last year to include governments and their employees. They would be liable in lawsuits stretching back nearly six decades.

The bill was not voted on last year (as no doubt it would have been had the Catholic Church only been at risk) but it, and a companion bill, are before the legislature again, says the Times. They would provide a one-year window for filing lawsuits that go back 40 years. Once that window had closed, the statute of limitations would run 10 years after a child turns 18. ...

Mer om dette hos mercatornet.com.

Slik skrev sjefsredakstør Helge Simonnes i går:

Etter de siste ukers mediestorm er det overraskende at bare nye syv meldinger om overgrep er varslet inn til Den katolske kirke. Det ble store overskrifter da ble avslørt at den katolske biskopen Georg Müller hadde innrømmet seksuelt misbruk av en altergutt. Det er ingen overraskelse at Den katolske kirke nå er blitt gjort kjent med flere påstander om misbruk.

Ett overgrep er ett for mye. Likevel er det grunn til å reflektere over at så få personer har meldt seg. Samlet sett sitter kirken nå på 18 meldinger. Men dette gjelder for en svært lang tidsperiode. Kanskje har det ikke vært en så stygg ukultur i Norge som andre steder i verden.

Ofre for overgrep bærer ofte på sin byrde i ensomhet. Det kan ta mange år før de våger å snakke om det. Ofte er det en konkret sak i mediene som gjør at de fatter mot til å innrapportere det de har vært utsatt for. ... ...

Avisa skriver også i dag om de innkomne meldingene om overgrep, tatt fra en pressemelding som ble lagt ut på katolsk.no i går kveld. Pressemeldinga starter slik:

Fagetisk Råd i Oslo katolske bispedømme og Trondheim stift avholdt den 27. april 2010 møte for å gjennomgå saker som er meldt dem siden det ble kjent at tidligere biskop Müller av Trondheim har innrømmet seksuelt misbruk av en mindreårig. Fagetisk Råd er den instans som i henhold til handlingsplanen har ansvar for behandling av innkomne anklager om seksuelle overgrep eller grenseoverskridende seksuell atferd begått av kirkelige medarbeidere i Oslo katolske bispedømme og Trondheim katolske stift.

De fleste av de meldte anklagene gjelder forhold langt tilbake i tid. Alvorlighetsgraden i sakene varierer fra grovere former for overgrep til det som kan betegnes som grenseoverskridende atferd. Noen av henvendelsene har karakter av bekymringsmeldinger. Det er ikke fremkommet noen nye anklager mot Müller. ...

Deretter går man i pressemeldinga detaljert gjennom saker som er kommet inn. Jeg håper inderlig at det som er skjedd av slike overgrep er kommet inn, eller vil komme inn i nærmeste framtid, og at de som er blitt utsatt for overgrep kan få nødvendig hjelp.

Slik kan vi i dag lese på katolsk.no:

Den utsatte i Müller-saken i Trondheim, som fremdeles vil bevare sin anonymitet, ønsker å kunngjøre den følgende melding via biskop Bernt Eidsvig:

Jeg vil med dette takke Kirken, biskop Bernt Eidsvig, p. Sigurd Markussen og psykolog Huan Nguyen, familien og nære for å ha hjulpet meg med å overvinne en vanskelig livssituasjon. Jeg vil også oppfordre de av dere som har opplevd overgrep om å ta kontakt med Kirken med deres historier, slik jeg har erfart vil dere både bli sett og hørt og ikke minst få hjelp til å komme videre med livet.