I flere aviser mandag, bl.a. i Aftenposten, siteres den lutherske biskopen Olav Skjevesland, som uttrykker klart hvor uakseptabelt det er at Den norske kirke ikke selv for velge sine ledere. Han mener dagens statskirkeordning bryter med menneskerettighetene, blant annet fordi Kirken ikke selv får utpeke sine øverste ledere. ...

“Så lenge Den norske kirke selv ikke kan utpeke sine øverste ledere, er kirken et ufritt trossamfunn, og har ikke de samme rettighetene som andre”, sier Skjevesland.

For biskopene er det svært viktig at hensynet til trosfrihet blir ivaretatt.

“Vi har først og fremst tenkt på hensynet til andre tros- og livssynssamfunn slik at trosfriheten er reell. Det betyr at Den norske kirke ikke bør ha ekstra gunstige vilkår i forhold til disse. Ut fra et trosfrihetsperspektiv må alle stå på like fot og være underlagt den samme politikken. På den annen side bør Den norske kirke ha den samme rett som alle andre til å utnevne sine egne ledere, altså biskopene.”

Nå har vi jo en statskirke der Den norske kirke fortsatt har en særlig posisjon, hvordan kan du da karakterisere Kirken som et ufritt trossamfunn?

“Ganske enkelt fordi den europeiske menneskerettighetskonvensjon slår fast at trosfrihet også innebærer en rett til selv å utnevne egne åndelige ledere. Det har ikke Den norske kirke i dag.”

Betyr dette at du ser på statskirken som brudd på menneskerettighetene?

“Ja, så lenge vi snakker om kirken som et trossamfunn og det er snakk om dette trossamfunnets rett til å selv velge ledere. I så henseende er det et brudd. Og en kirke er et trossamfunn.”

På katolsk.no kan vi i dag lese en pressemelding fra Norges kristne råd om regjeringens forslag til ny ekteskapslov:

Bredden av norske kristne kirkesamfunn er skuffet over at Regjeringen fremmer forslag til ny ekteskapslov som sidestiller enkjønnede parforhold med ektekap mellom mann og kvinne

Som kirker i Norge tilknyttet Norges kristne råd er det vår felles oppfatning at ekteskap som en ordning i samfunnet er et forpliktende og bindende forhold mellom en kvinne og en mann. Vi vil fremheve at ekteskap mellom en kvinne og en mann har en sentral og grundig teologisk og moralsk begrunnelse i den kirkelige lære og tradisjon. Ekteskap mellom en mann og en kvinne har gjennom årtusener vært et vesentlig trekk i vårt og de fleste nasjonale samfunns kultur.

– Det at en så vidtrekkende reform med så mange samfunnsmessige implikasjoner lanseres uten en grundigere utredning (more…)

Magna Grecia er det sørlige Italia inkl. Sicilia, for alle som ikke visste det. Dit kom den greske kulturen fra ca 700 f.Kr. og dominerte hele området opp til og med Napoli (Nea polis= den nye byen). Vi var fem dager der nede, bl.a. en dag på Sicilia for å besøk Taormina, og så bl.a. det flotte gresk-latinske amfiteateret der. På vei dit tok vi båt over Messina-stredet, der tradisjonen sier at Odyssevs med sin båt og sitt mannskap møtte uhyrene Skylla og Karybdis. Skylla ligger på fastlandssida og et sted der heler fortsatt Scylla.

Når man kommer hjem fra en ferie, har det vanligvis hopa seg opp en del arbeid, så jeg får nok ikke så mye tid til bloggen før over helga.

P. Arnfinn og jeg møttes nettopp til en kopp kaffe og en liten (blogger)samtale her i Roma. Jeg er på ferie her et par dager, på vei til sør-Italia, og han har nettopp begynt på dokotorgradsstudier ved Angelicum – der jeg var ett semester for to år siden. Han har det fint, men har fortsatt litt problemer med internettforbindelsen.

Siden vi to vel er de eneste katolske prestene som blogger, kan vi nesten sammenligne også med det katolske bloggermøtet i England for noen dager siden, som f. Z. forteller om.

I går var jeg det meste av dagen i Vatikanet, i dag har jeg studert de gamle forumene (og templene) til keiserne Julius Cesar, Augustus, Nerva og Trajan.

Når dette leses er jeg mest sannsynlig på flyet, på vei til det store utland (Roma og sør-Italia). Min kone og jeg skal enda mer av Romas herligheter (er det mulig, etter 5 måneder der?) og også rester av Magna Grecia, i Calabria og kanskje nordøst-Sicilia. (Og jeg skal også kjøpe noe nødvendig utstyr i Roma, bl.a. min første biretta.)

Jeg skrev tidligere om biskop Eidsvigs initiativ overfor familieministeren om forslaget til kjønnsnøytral ekteskapslov. Nå blir jeg tipset fra en leser om at man kan lese artikler i Dagen/Magazinet på Magazinets nettsider (Dagen selv har nesten ingen lenker til artikler). De skriver her videre om biskopens initiativ:

Man kan mene mye om den katolske kirke. Men det er i alle fall et faktum at romerkirken i dag er et av de trossamfunnene som taler klarest og mest entydig til forsvar for de tradisjonelle kristne familieverdiene. I katolsk teologi er ekteskapet faktisk regnet som et sakrament, et Guds nådemiddel, på linje med dåp og nattverd.

... vi har betydelig sans for at den katolske biskopen i Oslo ikke bare sitter stille og ser på at et av hans sognebarn påfører de kristne verdiene i det norske samfunnet en så alvorlig svekkelse som det en kjønnsnøytral ekteskapslov vil innebære. Vi håper han i samtalen kommer til å berøre hvilket ansvar hun påtar seg ved å ved å gå imot kirkens lære på en så dramatisk vis som hun er i ferd med å gjøre.

I så måte kan Bernt Eidsvig tjene som et forbilde for sine bispekolleger i den norske kirke og for kristne forkynnere i alminnelighet. Vi noterer oss at Kirkerådets leder Nils-Tore Andersen mener man har tilstrekkelig med kontakt med myndighetene for å få fremført kirkens syn. Men forskjellen i denne saken er at Eidsvig ber om en samtale med utgangspunkt i at Ramin-Osmundsen er et kirkemedlem.

I avisa Dagen leser vi denne inetressante artikkelen i dag:

I en kommentar i gårsdagens utgave av BT hevder Rossavik at selv Børre Knudsen og Ludvig Nessa har gitt opp abortkampen, at Kristelig Kringkastingslags etterfølgerorganisasjon Familie & Medier er blitt usynlig og at samboerskap og skilsmisse er forsvunnet som etiske temaer, selv i Den norske kirke.

Rossavik opplyser at han selv er homofil og støtter en felles ekteskapslov. Likevel undrer han seg over at denne loven tilsynelatende ikke er verd utredning og debatt. Han mener Øivind Benestad nærmest driver en enmannskampanje mot lovforslaget, og at han «og hans få støttespillere skjelles ut eller ties ihjel». Rossavik tror dessuten at merkelappene som tildeles Benestad og likesinnede, blant annet homohater, er uberettigede.

I kommentarartikkelen spør han om det norske offentlige rom er blitt så snevert at konservative – eller verdikonservative – må søke tilflukt under jorden, eller i bedehusene. (more…)

Dag og Tid skreiv fredag (i ein stor artikkel på første side) om katolikkars forslag til ny ekteskapslov i Norge. Der seier han bl.a.:

Eg vil be Ramin-Osmundsen om ein samtale om desse spørsmåla, seier biskopen i Oslo katolske bispedøme, Bent Eidsvik, når vi spør han om kva han synest om at det er ein katolsk statsråd som fremjar den nye ekteskapslova. ...

Ramin-Osmundsen tilhøyrer Oslo katolske bispedøme. Det same bispedømet har gått sterkt ut mot lovframlegget. ... Kva gjer så bispedømet når saka no vert framførd av ein av medlemene i deira eiga kyrkje? Vi spør biskopen i Oslo bispedøme, Bernt Eidsvig.

– Ramin-Osmundsen har ikkje bede meg om noko råd i denne saka, så om eg gjev henne det no i dette intervjuet, er det litt utidig. Eg vil derimot be henne om ein samtale. Det er betre at ho høyrer direkte frå meg kva eg meiner, enn at det skjer gjennom media, seier Eidsvig. ...

Sp.: Katolske biskopar i USA har sanksjonert overfor katolske politikarar som har gått inn for fri abort og nekta dei nattverd? – Eg er klar over det. Slik reaksjonar trur eg ein oppnår lite med. I dette konkrete tilfellet med Ramin-Osmundsen, er det betre at ho som katolikk konfronterer sitt eige samvit og bed om råd frå skriftefar sin, enn at eg på dette tidspunktet skal seia at ho ikkje har tilgang til skriftestolen eller nokre av dei andre sakramenta.

Sp. Går utviklinga, som i den protestantiske kyrkja, mot at katolikkane òg så å seia set saman si eiga tru ved å velja bort det dei ikkje trur på? – Nei. I dag er det slik at dei som ikkje lenger er samde med kyrkja, forlèt oss. Det er ingen som lenger har nokon praktiske føremoner ved å vera katolikk, seier biskop Bernt Eidsvig.

I natt feira de ortodokse kristne jul. Jeg ønsket selv noen av dem God jul da jeg ga dem nøkler til kapellet vårt, som de brukte til julefeiring fra kl 21.00 til litt over midnatt. (En russik ortodoks menighet låner regelmessig vårt kapell til sine liturgier.)

På bildet ser vi pave Shenouda III, som er leder av den koptisk ortodokse kirken i Egypt, han leda julefeiringa i Kariros domkirke, St Markus.

Jeg fikk nettopp et bilde (se over) fra julesavslutningen ved St. Paul skole i Bergen, der jeg arbeidet i 11 år. Å se bildet vekker flere gode minner i meg, om alle jule- og påskeavslutningene jeg var med på der (se bilder av flere av dem her), og om gode kollegaer og tidligere og nåværende elever der.

Se flere bilder fra årets julespill her.

Jeg er blitt gjort oppmerksom på at Troskongrasjonen i 2003 skrev en uttalelse om lovgiving som begunstiger homoseksuelt samliv, der de også uttaler seg ekplisit om hvordan katolske politikere bør forholde seg til slikt:

“10. Hvis alle troende er forpliktet til å yte motstand mot anerkjennelse av homoseksuelt samliv, da har katolske politikere i særdeleshet plikt til å gjøre det, i pakt med selve det det ansvar som påhviler dem. Når de blir stilt overfor lovforslag som fremmer homoseksuelt samliv, må de ta hensyn til følgende etiske indikasjoner.

Når lovgiving som begunstiger homoseksuelt samliv blir foreslått for første gang i en lovgivende forsamling, har katolske parlamentarikere moralsk plikt til å uttrykke sin motstand klart og offentlig og til å stemme imot. Å stemme for en lov som er så skadelig for det felles gode, er dypt umoralsk.”

Det er opplagt at det er svært uheldig hvis en katolsk politiker går inn for slike lover, men samtidig er det ikke det beste utgangspunktet å fokusere på hvem som skal nektes kommunion – det fører lett debatten inn på feil spor.

Jeg fikk nettopp en kommentar til et annet innlegg (som handlet om noe helt annet), men poster heller spørsmålet som eget innlegg – uten å svare på det:

Manuela Ramin Osmundsen er katolikk. I kraft av sin stilling som likestillingsminister fronter hun den nye ekteskapsloven som skal fremmes for Stortinget til våren. Som denne bloggens lesere er godt kjent med, er det stor motstand mot denne loven i mange kristne sammenhenger.

Mitt spørsmål er: Hvilke konsekvenser vil det få for Manuela Ramin Osmundsen at hun som katolikk fremmer en lov som så klart strider imot Guds ord, og Kirkens lære? Vil hun kunne nektes å delta i eukaristien?

Mvh
Bjørn Olav Hansen
bjornolav.blogspot.com

(OPPDATERING:
Se mitt innlegg under, der jeg svarer et forsiktig nei på Bjørn Olav Hansens spørsmål.)

Selv har jeg (selvsagt, kan jeg legge til) ikke sett Schaus program om “dødssyndene” på TV2 i høst, men fulgt litt med på debatten om det. I dagens utgave av Dagen uttaler to katolske ungdommer fra St Olav menighet i Oslo seg om programmet, på den ganske fornuftig måte.

Thong Duc Nguyen (18) og Kristine Gran Stiansen (18) er aktive i ungdomsarbeidet i St. Olav katolske kirke i Oslo. De har lite til overs for Kristoffer Schaus synderaid på TV 2 denne høsten.

– Programmet er rettet mot ungdom og kjendiser er forbilder for unge mennesker. Jeg vet om mange på min alder som digger showet og gjerne prøver på det samme. Kristoffer Schau burde være mer bevisst sin rolle som et eksempel for ungdom, sier han.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Jeg har nå vært fem dager på Kreta, og bl.a. sett kirken bygget til ære for den hellige Titus (som var biskop her) og gravene til de “hagioi deka” (de ti første martyrene her på Kreta), pluss Knossos og andre minnesmerker som er ca 3500 år gamle, bada i ca 20 graders vann på sørkysten etc. I natt tar vi båt til Aten og så er vi snart i Norge igjen.

Det blir en del roligere på denne bloggen ei stund framover, bl.a. siden jeg skal ha noen feriedager. Bruk gjerne søkfunksjonen (FINN) som fins her, eller se i oversikten over tidligere måneder (nederst) – begge deler finner man i venstre marg. Det fins en del interessante ting på bloggen, og man trenger ikke bare lese nyheter.

Vårt Land skriver i dag at “Det europeiske råd (som møtes fire ganger årlig, og dets oppgave er å fastsette kursen for Den europeiske union) advarte parlamentarikerne som sitter i Europarådet, mot konsekvensene av å ikke skille tydeligere mellom religion og vitenskap i skolen, og ba EUs 47 medlemsnasjoner om å: 1) Å bestemt motsette seg undervisning i kreasjonisme som en vitenskapelig disiplin på lik linje med evolusjonsteorien. og 2) Å forhindre at kreasjonismeideer presenteres i andre fag enn religion. Men tidligere i år hadde Europarådets komite for kultur, vitenskap og utdanning avvist en rapport som sa at kreasjonisme var en trussel mot menneskets frihet, og derfor måtte slås ned på.”

Diskusjoner om skapelse eller evolusjon blir ofte ganske intense (og usaklige), derfor kan det vært nyttig å lese en artikkel av kardinal Avery Dulles i First Things, der han ser på saken på en svært balansert måte, og ut fra et katolsk perspektiv.

... In a widely noticed message on evolution to the Pontifical Academy of Sciences, sent on October 22, 1996, John Paul II noted that, while there are several theories of evolution, the fact of the evolution of the human body from lower forms of life is “more than a hypothesis.” But human life, he insisted, was separated from all that is less than human by an “ontological difference.” The spiritual soul, said the pope, does not simply emerge from the forces of living matter nor is it a mere epiphenomenon of matter. Faith enables us to affirm that the human soul is immediately created by God.

The pope was interpreted in some circles as having accepted the neo-Darwinian view that evolution is sufficiently explained by random mutations and natural selection (or “survival of the fittest”) without any kind of governing purpose or finality. Seeking to offset this misreading, Christoph Cardinal Schönborn, the archbishop of Vienna, published on July 7, 2005, an op-ed in the New York Times, in which he quoted a series of pronouncements of John Paul II to the contrary. For example, the pope declared at a General Audience of July 19, 1985: “The evolution of human beings, of which science seeks to determine the stages and discern the mechanism, presents an internal finality which arouses admiration. This finality, which directs beings in a direction for which they are not responsible, obliges one to suppose a Mind which is its inventor, its creator.” (more…)

Oslo katolske bispedømme har sitt prestemøte fra mandag til torsdag denne uka. Der er jeg – uten internettforbindelse – så bloggen vil ikke få noe nytt stoff før torsdag.

Vårt Land har flere billedserier liggende på sine nettsider. Serien som er mest sett for øyeblikket kalles “Flat for Benedikt”, og viser en ordinasjon av biskoper i Peterskirken nylig.

I noen uker nå har årets Caritas-søndag blitt kunngjort på følgende måte (les her): Vi forandrer verden – sammen! I tekstene som så siteres fra Caritas, er også disse nokså politiske formuleringene brukt:

Vår verden er grunnleggende urettferdig – mens noen lever i trygghet og overflod, opplever mange flere fattigdom, krig og katastrofer. Derfor må verden forandres. ...

Global rettferdighet forutsetter en global ”omfordeling”. I kampen mot fattigdom må vi derfor følge to strategier. Vi må lindre den nøden som finnes gjennom nødhjelp og langsiktig bistand, og vi må arbeide for å forandre den urettferdige verdensorden som tilgodeser de få og lar flertallet lide. Caritas ønsker å bidra til denne ”omfordelingen”. Vi ønsker å bidra til å forandre verden.

Kristne har utvilsomt en plikt på seg til å hjelpe de fattige, og vi må aldri overse de fattige og lidende og stenge hjerte og lommebok for dem. Likevel er det flere ting i formuleringene til Caritas jeg ikke kan være med på; “forandre verden”, “omfordeling” og en ganske upresis bruk av “urettferdighet” og “skyld”. Slike politisk ord brukte jeg selv for 20 år siden, men altså ikke nå lenger.

Mitt syn er at kristne har plikt på seg til å hjelpe de fattige – både med nødhjelp og en utviklingshjelp som i praksis gir gode resultater – men når det gjelder hva slags politiske føringer man her stiller seg bak, så er kristne fri til å velge det de har tro på. Det er ikke bare en verdensvid, sosialistisk omfordelingsstrategi som er det eneste alternativet. (For å sette det på spissen.)

Den katolske, skarpskodde teologen og firebarnsmoren Eivor Oftestad har fått trykket en interessant artikkel i Dagbladet om Børre Knudsen. Her skriver hun bl.a.:

Det Børre Knudsen er blitt mest kjent for blant folk flest, er sine udannede aksjoner mot det som ble kalt fosterdrap. Han insisterte på å synliggjøre fosteret til ubehaget tok de fleste av oss.

Da allmennheten fokuserte på virkemidler i stedet for sakens kjerne, førte det til at Knudsen ble marginalisert i stedet for å bli lyttet til. Jeg er av den mening at han ikke kan klandres for det, man hører som kjent det man vil høre. Og hva var så sakens ubehagelige kjerne?

Friheten i den liberale stat har en pris, det er en frihet på bekostning av andre menneskers liv. Børre Knudsens aksjoner kan ikke bare avfeies som fundamentalisme, men må tolkes som systemkritikk.

Knudsens budskap er såre enkelt. Et av hans gjentatte argumenter lyder som følger: hvert menneske går rundt med en navle, et arr som minner oss om at vi selv har vært et foster i mors mage. Gud selv (dvs. Kristus – min ommentar) har en navle! Han ble selv et foster og var avhengig av sin mor Marias omsorg. Hvordan kommuniserer dette budskapet med rådende ideologi og politikk?

Les gjerne hele artikkelen i Dagbladet – og debatten den har forårsaket.

Noen av Morgenbladets artikler er tilgjengelige på nettet, bl.a. dette ferske intervjuet med Børre Knudsen, som jeg her tar med utdrag fra:

– For nye ge­ne­ra­sjo­ner: For­klar kort grun­nen til din mot­stand mot abort­lo­ven av 1978.
Man skyl­der bar­net i mors liv den sam­me be­skyt­tel­se som man selv had­de trengt i sam­me si­tua­sjon. Det er gjen­si­dig­hets­prin­sip­pet i etik­ken det­te byg­ger på, alt­så å gjø­re mot din nes­te hva du vil din nes­te skal gjø­re mot deg.

– Og det skal ikke være noen tvil om at vi nå snak­ker med en fun­da­men­ta­list?
Jeg me­ner men­nes­ket står i sen­trum i hele uni­ver­set. Jeg had­de en gang en sterk opp­le­vel­se som tolv­åring. En sterk opp­le­vel­se av at jeg var til. Og ikke bare det. Det var en opp­le­vel­se av at alt an­net, for å være til, var av­hen­gig av at jeg var til. Det var på en helt spe­si­ell måte en opp­le­vel­se av væ­ren. En opp­le­vel­se som jeg har holdt fast ved.

– Det­te tror jeg man­ge opp­le­ver nett­opp når vi er tolv. Men så be­fol­ket du uni­ver­set med «en Her­re som brø­ler og rei­ser seg bratt», for å si­te­re en av dine sal­mer?
Ja, jeg tror nem­lig også at det er et stør­re jeg. Han som sier «jeg er den jeg er», han som hol­der det hele sam­men og som er Her­ren. Jeg kan ikke skjøn­ne at man kan skyl­le Guds­tan­ken ut av øy­ne­ne uten å hav­ne i den to­ta­le ab­sur­di­tet. Når et barn abor­te­res, så er det guds­tan­ken som abor­te­res. Det blir der­for en trus­sel mot min egen tro.

– Hvem har vært din ho­ved­fi­en­de i sak?
Bert­hold Grün­feld var nok vik­tig både som ideo­log og ved at han la mye til ret­te for Ar­bei­der­par­ti­et. Det ei­en­dom­me­li­ge var jo at han egent­lig had­de sam­me grunn­hold­ning som meg. Han men­te fos­te­ret had­de krav på be­skyt­tel­se, men Grün­feld men­te at vi al­le­re­de gjen­nom tid­li­ge­re lov­giv­ning had­de gitt av­kall på den to­ta­le be­skyt­tel­se av fos­te­ret. Be­skyt­tel­sen var der­ved så re­la­ti­vi­sert at man like godt kun­ne over­la­te til den en­kel­te kvin­ne å av­gjø­re det, men­te han.

– Møt­te du kir­ke­mi­nis­ter Ei­nar Før­de som av­sat­te deg, el­ler stats­mi­nis­ter Gro Har­lem Brundt­land, den sto­re kvin­ne­fri­gjø­rer?
Jeg for­søk­te en gang å inn­le­de en sam­ta­le med Har­lem Brundt­land. Det gjaldt de han­di­kap­pe­des si­tua­sjon, og hvor­dan de vil kun­ne opp­le­ve spørs­må­let om å fjer­ne fost­re man ikke øns­ker. Hun sa bare «å det er van­ske­lig, å det er så van­ske­lig!» Der så jeg ikke an­net enn den over­kjør­te kvin­ne­lig­het til og med hos stats­mi­nis­ter Brundt­land.

– Hvem av dine mot­stan­de­re i sak har du hatt størst re­spekt for?
Det måt­te fak­tisk også være den sam­me Bert­hold Grün­feld. Mer­ke­lig nok. Han var på man­ge må­ter sel­ve ideo­lo­gen bak det hele, som Har­lem Brundt­lands råd­gi­ver i den­ne sa­ken. Men han had­de en spi­ri­tua­li­tet som var ek­sep­sjo­nell. Han ba meg fle­re gan­ger med hjem, men det falt seg ikke slik at jeg et­ter­kom øns­ket, men vi had­de li­ke­vel in­ter­es­san­te sam­ta­ler. Jeg be­kla­ger dypt at han er død. Han im­po­ner­te meg.

Jeg reiser nå til Bergen for et par dager. Jeg har et pastoralt oppdrag et stykke fra byen, og besøker venner i Bergen vi ikke har sett på ei stund, bl.a. en engelsk professor som underviser på UiB i år – på norsk!

Det blir sikkert ikke mye tid til datamaskinen.

“Det kristne bidraget i vårt samfunn har i stor grad vært å sette en standard for det ikke-materielle menneskeverd. Den epoken ser vi slutten på nå.”

Det sa (den katolske) professoren i internasjonal politikk ved Universitetet i Oslo, Janne Haaland Matlary, da hun innledet til samtale om religionens rolle i det norske samfunn på et møte i hovedstaden tirsdag morgen. (Referatet fins i avisa Dagen.)

– Jeg vet ikke om vi kan gjøre noe med dette, fordi det snart bare er de «utvannede» kristne tilbake, og de er ikke så opptatt av å stå i en kamp for slike verdier, sa Matlary.

Professoren viste til at en sykepleierstsudent i en hovedoppgave nylig stilte spørsmålet: Hvorfor vi ikke kan ta livet av multi-handicapede barn? I følge henne er de bare en belasting og har ingen nytte i samfunnet.
– Det er nøyaktig det samme synet man hadde i hendensk tid i Norge. De tusen årene som er gått siden da har preget vårt syn på at menneskeverdet ikke henger sammen med fysisk styrke og funksjonsdyktighet.
– Dette menneskesynet er hele tiden under press for å marginaliseres, både økonomisk og normativt. Jeg tror at når kristendommen fases ut, så vil det store skillet ligger der. Det kommer til å bli det store skillet i det etter-kristne samfunnet, slo Haaland Matlary fast.

Det var tankesmia Civita, under ledelse av tidligere statsråd Kristin Clemet, som inviterte til frokost og debatt. De andre innlederne var førsteamanuensis ved Senter for flerkulturelt og internasjonalt arbeid ved Høyskolen i Oslo, Lars Gule, og stortingsrepresentant Inge Lønning (H).

Lønning pekte på at det som blir tilbake når den institusjonelle religionen gradvis forvitrer, er et ekte tomrom.
– Ethvert tomrom fylles, ikke bare i fysikkens verden. Det typiske i dagens Norge er at tomrommet fylles med de dårligste restproduktene av amerikansk religiøsitet, som årlig manifisteres i Alternativmessen.
– Den tiltrekker seg flere og flere moderne nordmenn som er opptatt av det den typen messer tilbyr: nemlig selvdigging på tusen forskjellige måter, sa teologiprofessoren og politikeren, og la til:
– Dette tomrommet fylles også med relativt ubestemmelige former for privat religiøsitet som søker sosialiseringsytringer. Fremdeles registreres det nye trossamfunn i Norge og det vil sansynligvis skje i økende tempo i årene som kommer.

“Lovforslaget i sin nåværende form representerer så alvorlige anslag mot samfunnets bærende institusjoner – ekteskapet og familien – og mot vår sivilisasjons viktigste verdier, at Oslo Katolske Bispedømme tar fullstendig avstand fra det og ber om at lovforslaget trekkes umiddelbart tilbake,” konkluderes det i uttalelsen. Bispedømmets høring, som består av et hoveddokument og et vedlegg med fordypende perspektiver, kan oppsummeres med de følgende punkter (sitat fra dokumentet):

1. Forslagene ser helt bort fra barnets behov og barnets beste og kulminerer med å diskriminere barn med lesbiske foresatte ut fra besvangringsmetode og genetisk helse.
2. Det naturlige utgangspunkt for barn, deres rett til å komme til verden og vokse opp med sine biologiske foreldre, har absolutt prioritet. Endringsforslagene innebærer at barn blir sekundære i forhold til voksnes ønsker, at de blir tingliggjort og med overlegg blir avskåret fra sitt biologiske opphav.
3. En forståelse av ekteskapet som løser det både fra å være et forhold mellom en mann og en kvinne og fra deres felles reproduksjon og barneoppdragelse, rammer den objektive kjernen i det ekteskapet faktisk er og vil derfor være en alvorlig trussel mot dets eksistens.
4. Forslaget er ikke drevet frem av et positivt syn på ekteskapet som institusjon, som de homofile også bør få ta del i. Det er grunn til å tro, slik notatets egen statistikk viser, at denne retten i svært begrenset grad vil bli benyttet.
5. Vesentlig svekkelse av ekteskapet og familien vil ha som følge at det offentlige etter hvert vil gå inn og ta et primæransvar for barn, og den parallelle utvikling vil være fremvekst av et samfunn med en stadig mer dominerende statsmakt.
6. Endringene innebærer overgang til et samfunn basert på et livssyn hvor teknologi blir styrende og seksualitet og reproduksjon skilles fra hverandre.
7. Dersom endringene er ment å skulle styrke de homofiles/lesbiskes plass i samfunnet, bør det baseres på seriøs utredning og forskning. Forslaget om å omdefinere partnerskap til ekteskap krever en annen type forbindtlighet enn partnerskapsloven la opp til og kan innebære en usaklig tilbakevirkende kraft.

Dette melder katolsk.no i dag, og de har også lenke til hele høringsuttalelsen.

8. september – på festen for jomfru Marias fødsel – 1999 ble jeg ordinert til diakon av biskop Gerhard Schwenzer, under det årlige prestemøtet for bispedømmets prester på Mariaholm. Det hadde tatt lenger tid en vi regna med å få den endelige tillatelsen fra pave Johannes Paul II (som var helt nødvendig siden jeg er gift), så jeg var glad da et års ekstra ventetid var over. (Noen ganger har jeg fortalt interesserte hvordan det var kardinal Ratzinger som fikk henta min sak fram fra ei stor bunke papirer på et obskurt kontor i Vatikanet.) Min prestevielse kom så forholdsvis kort tid etterpå, 8. januar 2000, i St. Paul kirke i Bergen.

Min tidligere lutherske presteordinasjon (i juni 1986) var likevel mindre i mine tanker enn jeg (og kanskje andre) hadde regna med. Jeg hadde nok flere år tidligere innsett at min lutherske ordinasjon (som var vel og bra på sin måte) ikke hadde noe direkte med min katolske diakon- og prestvielse å gjøre. En gang var det en person som spurte om min reordinasjon, og jeg opplevede og sa da at han ikke måtte bruke det uttrykket. Den lutherske og den katolske kirke har kommet ganske langt i sin forståelse av hverandre og i enighet om mange ting, men når det gjelder synet på bispe- og presteembedet er avstanden fortsatt svært stor.

Arild Romarheim hadde i dag et interessant innlegg i Vårt Land, som jeg tar med deler fra her:

Det utopiske religionsløse samfunn

Ikke uventet kom det sterke reaksjoner da jeg beskyldte Humanetisk Forbund (HEF) for å ha medvirket til oppblomstringen av den alternative nye spiritualiteten, i forbindelse med Märtha Louise-saken. ... Jeg forsøkte å påpekte mulige utilsiktede følger av deres prinsipielle motarbeiding av religiøse begrunnelser for livssyn – gjennom 50 år. HEF har lyktes i sitt avkristningsprogram …

Kirken har bidratt til den samme ny religiøsiteten fordi den har sovet i timen og flytt på gamle privilegier. Mitt hovedsynspunkt er at for å berge vår sivilisasjon er a-religiøsitet en ufarbar vei. I stedet må vi – gjerne i kritisk dialog med sekularistene – forsøke å finne fram til hva man kunne kalle en sunn religiøsitet.

Mine analyser er – forsøksvis – basert på nyere dreininger innen religionssosiologisk forskning (Martin, Berger, Heelas, Habermas). For å si det enkelt: Den som kjemper for sekularisering, kjemper ikke for sekularisering, men for religiøs endring. (more…)

Tromsø stift av Den katolske kirke “mener departementets utredning om selve ekteskapet er tendensiøs og ikke holder faglig mål. Å operere med en ekteskapsforståelse der kjønnspolaritet, reproduksjon og seksualitet ikke inngår som hovedkomponenter, bryter med en lang vesterlandsk ekteskapsforståelse. Stiftet hevder at ekteskapet må forstås som et resultat av barns grunnleggende rett til å vokse opp hos begge sine foreldre, individets frihet til ikke å komme i ekteskap med noen uten ved egen frivillig beslutning og et visst behov for å ha noen objektive normer for samlivet. Ut fra dette er ekteskap mellom personer av samme kjønn umulig. Om Norge likevel innfører det, vil det være etablering av en ren fiksjon. Staten vil langt på vei sette seg selv på sidelinjen i forhold til det naturrettslig gitte ekteskap.”

Denne svært så tydelige uttalelsen tar også opp enkelte andre spørsmål, og et grundigere referat av den kan leses her.

Min “gamle” lærer fra slutten av 70tallet (han var svært ung den gangen), Arild Romarheim, uttalte seg i dag til Vårt Land, på en måte som fikk Dagbladet til å sette oppslaget øverst på sin nettside – se her.

Der sier han bl.a.: “Sekularismens forkjempere – først og fremst Dagbladet og Human-Etisk Forbund – har gitt nyreligiøsiteten vind i seilene – paradoksalt nok.

De har kjempet for et religionløst samfunn, men har egentlig ryddet plass for okkultisme og New Age. De har levd på ideen at et religionløst samfunn er en valgmulighet, men det er det ikke. For når man fjerner kristendommen som kulturgrunnlag, er det bare å vente på neste religion. Denne sekularistiske naiviteten topper seg i kampen mot KRL-faget, sier Romarheim til Vårt Land.”

Jeg er enig med Romarheim i denne vurderinga, men hans tanker er egentlige ikke nye – selv om de er uvanlige i Norge i dag. Den engelske katolikken Chesterton sa for rundt 100 år siden, at “når mennesker slutter å tro på Gud, begynner de å tro på hva som helst.”

Mange diskuterer fortsatt Amnestys nye syn på abort. Man kan nok fortsatt være moralsk mot abort og fortsatt støtte Amnesty, men i praksis kan man vel ikke være abortmotstander – det amerikanerne kalle pro-life:

The big issue about abortion in the public square is not the moral quality of abortion; it is whether we should have laws prohibiting abortions. Hence, when AI announces that it opposes laws criminalizing abortion, it has for virtually all practical purposes joined with the pro-abortion side in the bitter political controversy surrounding abortion. If you are with AI, you can be pro-choice and think that abortion is morally permissible, or you can be pro-choice and think, a la Mario Cuomo, that abortion is morally impermissible. But you can’t be with AI and be pro-life.

That AI expresses no opinion on the moral quality of abortion itself is, from a practical point of view, of almost no importance; it amounts to taking no sides between Patricia Ireland and Mario Cuomo. If AI points to this aspect of its position to deflect attention from the only practically important issue—whether we should have laws against abortion—then it is being disingenuous, and Anderson was right to call AI on this.

Her er først én og så en annen artikkel i First Things som tar opp temaet; de er litt uenige om hvordan man skal argumentere mot Amnestys nye vedtak, men enige om det hovedpoenget jeg nevnte tidligere i denne posten.

Det er over ei uke siden vi kom tilbake fra vår ferie i Østerrike og Ungarn, men så langt har jeg ikke fått gjort mye med de 800 (!) bildene vi tok på turen. Men her er i alle fall tre bilder fra Klosterneuburg; først slik stiftet/klosteret ser ut når man kommer fra Wien. (Når man er lenger borte, ser man kirketårna bak tydeligere – nå vises de bare så vidt.)

Under ser vi hovedalteret i stiftskirken.

Under ser vi en av gangene i klosteret (der novisene bor).