EN KATOLSK WEBLOG

Jeg er blitt gjort oppmerksom på at Troskongrasjonen i 2003 skrev en uttalelse om lovgiving som begunstiger homoseksuelt samliv, der de også uttaler seg ekplisit om hvordan katolske politikere bør forholde seg til slikt:

“10. Hvis alle troende er forpliktet til å yte motstand mot anerkjennelse av homoseksuelt samliv, da har katolske politikere i særdeleshet plikt til å gjøre det, i pakt med selve det det ansvar som påhviler dem. Når de blir stilt overfor lovforslag som fremmer homoseksuelt samliv, må de ta hensyn til følgende etiske indikasjoner.

Når lovgiving som begunstiger homoseksuelt samliv blir foreslått for første gang i en lovgivende forsamling, har katolske parlamentarikere moralsk plikt til å uttrykke sin motstand klart og offentlig og til å stemme imot. Å stemme for en lov som er så skadelig for det felles gode, er dypt umoralsk.”

Det er opplagt at det er svært uheldig hvis en katolsk politiker går inn for slike lover, men samtidig er det ikke det beste utgangspunktet å fokusere på hvem som skal nektes kommunion – det fører lett debatten inn på feil spor.

Jeg fikk nettopp en kommentar til et annet innlegg (som handlet om noe helt annet), men poster heller spørsmålet som eget innlegg – uten å svare på det:

Manuela Ramin Osmundsen er katolikk. I kraft av sin stilling som likestillingsminister fronter hun den nye ekteskapsloven som skal fremmes for Stortinget til våren. Som denne bloggens lesere er godt kjent med, er det stor motstand mot denne loven i mange kristne sammenhenger.

Mvh
Bjørn Olav Hansen
bjornolav.blogspot.com

(OPPDATERING:
Se mitt innlegg under, der jeg svarer et forsiktig nei på Bjørn Olav Hansens spørsmål.)

Selv har jeg (selvsagt, kan jeg legge til) ikke sett Schaus program om “dødssyndene” på TV2 i høst, men fulgt litt med på debatten om det. I dagens utgave av Dagen uttaler to katolske ungdommer fra St Olav menighet i Oslo seg om programmet, på den ganske fornuftig måte.

Thong Duc Nguyen (18) og Kristine Gran Stiansen (18) er aktive i ungdomsarbeidet i St. Olav katolske kirke i Oslo. De har lite til overs for Kristoffer Schaus synderaid på TV 2 denne høsten.

– Programmet er rettet mot ungdom og kjendiser er forbilder for unge mennesker. Jeg vet om mange på min alder som digger showet og gjerne prøver på det samme. Kristoffer Schau burde være mer bevisst sin rolle som et eksempel for ungdom, sier han.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Jeg har nå vært fem dager på Kreta, og bl.a. sett kirken bygget til ære for den hellige Titus (som var biskop her) og gravene til de “hagioi deka” (de ti første martyrene her på Kreta), pluss Knossos og andre minnesmerker som er ca 3500 år gamle, bada i ca 20 graders vann på sørkysten etc. I natt tar vi båt til Aten og så er vi snart i Norge igjen.

Det blir en del roligere på denne bloggen ei stund framover, bl.a. siden jeg skal ha noen feriedager. Bruk gjerne søkfunksjonen (FINN) som fins her, eller se i oversikten over tidligere måneder (nederst) – begge deler finner man i venstre marg. Det fins en del interessante ting på bloggen, og man trenger ikke bare lese nyheter.

Vårt Land skriver i dag at “Det europeiske råd (som møtes fire ganger årlig, og dets oppgave er å fastsette kursen for Den europeiske union) advarte parlamentarikerne som sitter i Europarådet, mot konsekvensene av å ikke skille tydeligere mellom religion og vitenskap i skolen, og ba EUs 47 medlemsnasjoner om å: 1) Å bestemt motsette seg undervisning i kreasjonisme som en vitenskapelig disiplin på lik linje med evolusjonsteorien. og 2) Å forhindre at kreasjonismeideer presenteres i andre fag enn religion. Men tidligere i år hadde Europarådets komite for kultur, vitenskap og utdanning avvist en rapport som sa at kreasjonisme var en trussel mot menneskets frihet, og derfor måtte slås ned på.”

Diskusjoner om skapelse eller evolusjon blir ofte ganske intense (og usaklige), derfor kan det vært nyttig å lese en artikkel av kardinal Avery Dulles i First Things, der han ser på saken på en svært balansert måte, og ut fra et katolsk perspektiv.

... In a widely noticed message on evolution to the Pontifical Academy of Sciences, sent on October 22, 1996, John Paul II noted that, while there are several theories of evolution, the fact of the evolution of the human body from lower forms of life is “more than a hypothesis.” But human life, he insisted, was separated from all that is less than human by an “ontological difference.” The spiritual soul, said the pope, does not simply emerge from the forces of living matter nor is it a mere epiphenomenon of matter. Faith enables us to affirm that the human soul is immediately created by God.

The pope was interpreted in some circles as having accepted the neo-Darwinian view that evolution is sufficiently explained by random mutations and natural selection (or “survival of the fittest”) without any kind of governing purpose or finality. Seeking to offset this misreading, Christoph Cardinal Schönborn, the archbishop of Vienna, published on July 7, 2005, an op-ed in the New York Times, in which he quoted a series of pronouncements of John Paul II to the contrary. For example, the pope declared at a General Audience of July 19, 1985: “The evolution of human beings, of which science seeks to determine the stages and discern the mechanism, presents an internal finality which arouses admiration. This finality, which directs beings in a direction for which they are not responsible, obliges one to suppose a Mind which is its inventor, its creator.” LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Oslo katolske bispedømme har sitt prestemøte fra mandag til torsdag denne uka. Der er jeg – uten internettforbindelse – så bloggen vil ikke få noe nytt stoff før torsdag.

Vårt Land har flere billedserier liggende på sine nettsider. Serien som er mest sett for øyeblikket kalles “Flat for Benedikt”, og viser en ordinasjon av biskoper i Peterskirken nylig.

I noen uker nå har årets Caritas-søndag blitt kunngjort på følgende måte (les her): Vi forandrer verden – sammen! I tekstene som så siteres fra Caritas, er også disse nokså politiske formuleringene brukt:

Vår verden er grunnleggende urettferdig – mens noen lever i trygghet og overflod, opplever mange flere fattigdom, krig og katastrofer. Derfor må verden forandres. ...

Global rettferdighet forutsetter en global ”omfordeling”. I kampen mot fattigdom må vi derfor følge to strategier. Vi må lindre den nøden som finnes gjennom nødhjelp og langsiktig bistand, og vi må arbeide for å forandre den urettferdige verdensorden som tilgodeser de få og lar flertallet lide. Caritas ønsker å bidra til denne ”omfordelingen”. Vi ønsker å bidra til å forandre verden.

Kristne har utvilsomt en plikt på seg til å hjelpe de fattige, og vi må aldri overse de fattige og lidende og stenge hjerte og lommebok for dem. Likevel er det flere ting i formuleringene til Caritas jeg ikke kan være med på; “forandre verden”, “omfordeling” og en ganske upresis bruk av “urettferdighet” og “skyld”. Slike politisk ord brukte jeg selv for 20 år siden, men altså ikke nå lenger.

Mitt syn er at kristne har plikt på seg til å hjelpe de fattige – både med nødhjelp og en utviklingshjelp som i praksis gir gode resultater – men når det gjelder hva slags politiske føringer man her stiller seg bak, så er kristne fri til å velge det de har tro på. Det er ikke bare en verdensvid, sosialistisk omfordelingsstrategi som er det eneste alternativet. (For å sette det på spissen.)

Den katolske, skarpskodde teologen og firebarnsmoren Eivor Oftestad har fått trykket en interessant artikkel i Dagbladet om Børre Knudsen. Her skriver hun bl.a.:

Det Børre Knudsen er blitt mest kjent for blant folk flest, er sine udannede aksjoner mot det som ble kalt fosterdrap. Han insisterte på å synliggjøre fosteret til ubehaget tok de fleste av oss.

Knudsens budskap er såre enkelt. Et av hans gjentatte argumenter lyder som følger: hvert menneske går rundt med en navle, et arr som minner oss om at vi selv har vært et foster i mors mage. Gud selv (dvs. Kristus – min ommentar) har en navle! Han ble selv et foster og var avhengig av sin mor Marias omsorg. Hvordan kommuniserer dette budskapet med rådende ideologi og politikk?

Les gjerne hele artikkelen i Dagbladet – og debatten den har forårsaket.

Noen av Morgenbladets artikler er tilgjengelige på nettet, bl.a. dette ferske intervjuet med Børre Knudsen, som jeg her tar med utdrag fra:

– For nye ge­ne­ra­sjo­ner: For­klar kort grun­nen til din mot­stand mot abort­lo­ven av 1978.
Man skyl­der bar­net i mors liv den sam­me be­skyt­tel­se som man selv had­de trengt i sam­me si­tua­sjon. Det er gjen­si­dig­hets­prin­sip­pet i etik­ken det­te byg­ger på, alt­så å gjø­re mot din nes­te hva du vil din nes­te skal gjø­re mot deg.

– Hvem av dine mot­stan­de­re i sak har du hatt størst re­spekt for?
Det måt­te fak­tisk også være den sam­me Bert­hold Grün­feld. Mer­ke­lig nok. Han var på man­ge må­ter sel­ve ideo­lo­gen bak det hele, som Har­lem Brundt­lands råd­gi­ver i den­ne sa­ken. Men han had­de en spi­ri­tua­li­tet som var ek­sep­sjo­nell. Han ba meg fle­re gan­ger med hjem, men det falt seg ikke slik at jeg et­ter­kom øns­ket, men vi had­de li­ke­vel in­ter­es­san­te sam­ta­ler. Jeg be­kla­ger dypt at han er død. Han im­po­ner­te meg.

Jeg reiser nå til Bergen for et par dager. Jeg har et pastoralt oppdrag et stykke fra byen, og besøker venner i Bergen vi ikke har sett på ei stund, bl.a. en engelsk professor som underviser på UiB i år – på norsk!

Det blir sikkert ikke mye tid til datamaskinen.

“Det kristne bidraget i vårt samfunn har i stor grad vært å sette en standard for det ikke-materielle menneskeverd. Den epoken ser vi slutten på nå.”

Det sa (den katolske) professoren i internasjonal politikk ved Universitetet i Oslo, Janne Haaland Matlary, da hun innledet til samtale om religionens rolle i det norske samfunn på et møte i hovedstaden tirsdag morgen. (Referatet fins i avisa Dagen.)

– Jeg vet ikke om vi kan gjøre noe med dette, fordi det snart bare er de «utvannede» kristne tilbake, og de er ikke så opptatt av å stå i en kamp for slike verdier, sa Matlary.

Professoren viste til at en sykepleierstsudent i en hovedoppgave nylig stilte spørsmålet: Hvorfor vi ikke kan ta livet av multi-handicapede barn? I følge henne er de bare en belasting og har ingen nytte i samfunnet.
– Det er nøyaktig det samme synet man hadde i hendensk tid i Norge. De tusen årene som er gått siden da har preget vårt syn på at menneskeverdet ikke henger sammen med fysisk styrke og funksjonsdyktighet.
– Dette menneskesynet er hele tiden under press for å marginaliseres, både økonomisk og normativt. Jeg tror at når kristendommen fases ut, så vil det store skillet ligger der. Det kommer til å bli det store skillet i det etter-kristne samfunnet, slo Haaland Matlary fast.

Det var tankesmia Civita, under ledelse av tidligere statsråd Kristin Clemet, som inviterte til frokost og debatt. De andre innlederne var førsteamanuensis ved Senter for flerkulturelt og internasjonalt arbeid ved Høyskolen i Oslo, Lars Gule, og stortingsrepresentant Inge Lønning (H).

Lønning pekte på at det som blir tilbake når den institusjonelle religionen gradvis forvitrer, er et ekte tomrom.
– Ethvert tomrom fylles, ikke bare i fysikkens verden. Det typiske i dagens Norge er at tomrommet fylles med de dårligste restproduktene av amerikansk religiøsitet, som årlig manifisteres i Alternativmessen.
– Den tiltrekker seg flere og flere moderne nordmenn som er opptatt av det den typen messer tilbyr: nemlig selvdigging på tusen forskjellige måter, sa teologiprofessoren og politikeren, og la til:
– Dette tomrommet fylles også med relativt ubestemmelige former for privat religiøsitet som søker sosialiseringsytringer. Fremdeles registreres det nye trossamfunn i Norge og det vil sansynligvis skje i økende tempo i årene som kommer.

“Lovforslaget i sin nåværende form representerer så alvorlige anslag mot samfunnets bærende institusjoner – ekteskapet og familien – og mot vår sivilisasjons viktigste verdier, at Oslo Katolske Bispedømme tar fullstendig avstand fra det og ber om at lovforslaget trekkes umiddelbart tilbake,” konkluderes det i uttalelsen. Bispedømmets høring, som består av et hoveddokument og et vedlegg med fordypende perspektiver, kan oppsummeres med de følgende punkter (sitat fra dokumentet):

1. Forslagene ser helt bort fra barnets behov og barnets beste og kulminerer med å diskriminere barn med lesbiske foresatte ut fra besvangringsmetode og genetisk helse.
2. Det naturlige utgangspunkt for barn, deres rett til å komme til verden og vokse opp med sine biologiske foreldre, har absolutt prioritet. Endringsforslagene innebærer at barn blir sekundære i forhold til voksnes ønsker, at de blir tingliggjort og med overlegg blir avskåret fra sitt biologiske opphav.
3. En forståelse av ekteskapet som løser det både fra å være et forhold mellom en mann og en kvinne og fra deres felles reproduksjon og barneoppdragelse, rammer den objektive kjernen i det ekteskapet faktisk er og vil derfor være en alvorlig trussel mot dets eksistens.
4. Forslaget er ikke drevet frem av et positivt syn på ekteskapet som institusjon, som de homofile også bør få ta del i. Det er grunn til å tro, slik notatets egen statistikk viser, at denne retten i svært begrenset grad vil bli benyttet.
5. Vesentlig svekkelse av ekteskapet og familien vil ha som følge at det offentlige etter hvert vil gå inn og ta et primæransvar for barn, og den parallelle utvikling vil være fremvekst av et samfunn med en stadig mer dominerende statsmakt.
6. Endringene innebærer overgang til et samfunn basert på et livssyn hvor teknologi blir styrende og seksualitet og reproduksjon skilles fra hverandre.
7. Dersom endringene er ment å skulle styrke de homofiles/lesbiskes plass i samfunnet, bør det baseres på seriøs utredning og forskning. Forslaget om å omdefinere partnerskap til ekteskap krever en annen type forbindtlighet enn partnerskapsloven la opp til og kan innebære en usaklig tilbakevirkende kraft.

Dette melder katolsk.no i dag, og de har også lenke til hele høringsuttalelsen.

8. september – på festen for jomfru Marias fødsel – 1999 ble jeg ordinert til diakon av biskop Gerhard Schwenzer, under det årlige prestemøtet for bispedømmets prester på Mariaholm. Det hadde tatt lenger tid en vi regna med å få den endelige tillatelsen fra pave Johannes Paul II (som var helt nødvendig siden jeg er gift), så jeg var glad da et års ekstra ventetid var over. (Noen ganger har jeg fortalt interesserte hvordan det var kardinal Ratzinger som fikk henta min sak fram fra ei stor bunke papirer på et obskurt kontor i Vatikanet.) Min prestevielse kom så forholdsvis kort tid etterpå, 8. januar 2000, i St. Paul kirke i Bergen.

Min tidligere lutherske presteordinasjon (i juni 1986) var likevel mindre i mine tanker enn jeg (og kanskje andre) hadde regna med. Jeg hadde nok flere år tidligere innsett at min lutherske ordinasjon (som var vel og bra på sin måte) ikke hadde noe direkte med min katolske diakon- og prestvielse å gjøre. En gang var det en person som spurte om min reordinasjon, og jeg opplevede og sa da at han ikke måtte bruke det uttrykket. Den lutherske og den katolske kirke har kommet ganske langt i sin forståelse av hverandre og i enighet om mange ting, men når det gjelder synet på bispe- og presteembedet er avstanden fortsatt svært stor.

Arild Romarheim hadde i dag et interessant innlegg i Vårt Land, som jeg tar med deler fra her:

Det utopiske religionsløse samfunn

Mine analyser er – forsøksvis – basert på nyere dreininger innen religionssosiologisk forskning (Martin, Berger, Heelas, Habermas). For å si det enkelt: Den som kjemper for sekularisering, kjemper ikke for sekularisering, men for religiøs endring. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Tromsø stift av Den katolske kirke “mener departementets utredning om selve ekteskapet er tendensiøs og ikke holder faglig mål. Å operere med en ekteskapsforståelse der kjønnspolaritet, reproduksjon og seksualitet ikke inngår som hovedkomponenter, bryter med en lang vesterlandsk ekteskapsforståelse. Stiftet hevder at ekteskapet må forstås som et resultat av barns grunnleggende rett til å vokse opp hos begge sine foreldre, individets frihet til ikke å komme i ekteskap med noen uten ved egen frivillig beslutning og et visst behov for å ha noen objektive normer for samlivet. Ut fra dette er ekteskap mellom personer av samme kjønn umulig. Om Norge likevel innfører det, vil det være etablering av en ren fiksjon. Staten vil langt på vei sette seg selv på sidelinjen i forhold til det naturrettslig gitte ekteskap.”

Denne svært så tydelige uttalelsen tar også opp enkelte andre spørsmål, og et grundigere referat av den kan leses her.

Min “gamle” lærer fra slutten av 70tallet (han var svært ung den gangen), Arild Romarheim, uttalte seg i dag til Vårt Land, på en måte som fikk Dagbladet til å sette oppslaget øverst på sin nettside – se her.

Der sier han bl.a.: “Sekularismens forkjempere – først og fremst Dagbladet og Human-Etisk Forbund – har gitt nyreligiøsiteten vind i seilene – paradoksalt nok.

De har kjempet for et religionløst samfunn, men har egentlig ryddet plass for okkultisme og New Age. De har levd på ideen at et religionløst samfunn er en valgmulighet, men det er det ikke. For når man fjerner kristendommen som kulturgrunnlag, er det bare å vente på neste religion. Denne sekularistiske naiviteten topper seg i kampen mot KRL-faget, sier Romarheim til Vårt Land.”

Jeg er enig med Romarheim i denne vurderinga, men hans tanker er egentlige ikke nye – selv om de er uvanlige i Norge i dag. Den engelske katolikken Chesterton sa for rundt 100 år siden, at “når mennesker slutter å tro på Gud, begynner de å tro på hva som helst.”

Mange diskuterer fortsatt Amnestys nye syn på abort. Man kan nok fortsatt være moralsk mot abort og fortsatt støtte Amnesty, men i praksis kan man vel ikke være abortmotstander – det amerikanerne kalle pro-life:

The big issue about abortion in the public square is not the moral quality of abortion; it is whether we should have laws prohibiting abortions. Hence, when AI announces that it opposes laws criminalizing abortion, it has for virtually all practical purposes joined with the pro-abortion side in the bitter political controversy surrounding abortion. If you are with AI, you can be pro-choice and think that abortion is morally permissible, or you can be pro-choice and think, a la Mario Cuomo, that abortion is morally impermissible. But you can’t be with AI and be pro-life.

That AI expresses no opinion on the moral quality of abortion itself is, from a practical point of view, of almost no importance; it amounts to taking no sides between Patricia Ireland and Mario Cuomo. If AI points to this aspect of its position to deflect attention from the only practically important issue—whether we should have laws against abortion—then it is being disingenuous, and Anderson was right to call AI on this.

Her er først én og så en annen artikkel i First Things som tar opp temaet; de er litt uenige om hvordan man skal argumentere mot Amnestys nye vedtak, men enige om det hovedpoenget jeg nevnte tidligere i denne posten.

Det er over ei uke siden vi kom tilbake fra vår ferie i Østerrike og Ungarn, men så langt har jeg ikke fått gjort mye med de 800 (!) bildene vi tok på turen. Men her er i alle fall tre bilder fra Klosterneuburg; først slik stiftet/klosteret ser ut når man kommer fra Wien. (Når man er lenger borte, ser man kirketårna bak tydeligere – nå vises de bare så vidt.)

Under ser vi hovedalteret i stiftskirken.

Under ser vi en av gangene i klosteret (der novisene bor).

Dette bildet virker som en god begynnelse på blogginga etter at jeg er tilbake fra ferie. Flere blogger har posta det i dag, og enkelte har konkurrert om en passende tekst til bildet. Jeg er ikke så veldig morsomt anlagt til vanlig, og syns at teksten “AVE MARIA, gratia plena, Dominus tecum” er den mest passende.

Paven har (som jeg skrev om tidligere) også vært på ferie, der har daglig ber tidebønnene (som alle prester er forpliktet til å gjøre), leser messen og her også ber rosenkransbønna mens han spaserer med én av sine sekretærer, og en person jeg ikke vet hvem er.

Min kone og jeg har nå vært i Østerrike i over ei uke. Først hadde vi et par dager med litt vekslende vær, men så har det vært kjempevarmt, opp mot 35 grader. I morgen skal vi til Budapest og der har de meldt om 40 grader! Jeg håper at det ikke slår til. (Update: Det var 40 grader der.)

Når det gjelder blogging, så kan det ta ganske lang tid før kommentarer blir godkjent (hvis de trenger det), det beklager jeg.

Fra og med i dag, 10. juli, er jeg på ferie og på reise i utlandet. Det blir derfor naturlig nok mindre blogging.

USA’s katolske biskoper har nylig offentliggjort et brev der de kristiserer Amnestys nye støtte for abort – og håper at Amnesty International (AI) vil ombestemme seg på sitt neste rådsmøte i august. Det mest interessante i brevet syns jeg er at: AI’s argumentasjon om at deres hoved/ eneste poeng har vært at fattige/ svake kvinner ikke skal rettsforfølges om de tar abort, rives i stykker. Det er nemlig lang tid siden Den katolske kirke og de fleste land i verden har ønsket å straffe slike kvinner. Og i praksis har AI i noen land allerede gått ut og aktivt støttet fri abort. Slik skriver biskopene bl.a.:

“While the proposed action by Amnesty International may appear to some to support women’s freedom or provide a compassionate response to women in difficult situations of pregnancy, abortion injures the health and dignity of women at the same time that it ends the life of the unborn child,” Bishop Skylstad added. “A far more compassionate response is to provide support and services for pregnant women, advance their educational and economic standing in society, and resist all forms of violence and stigmatization against them. The Catholic Church provides these services to many women around the world and commits itself to continuing to do so.

“Based on this commitment to women, the Church does not object to AI’s stand against criminal penalties for women who have undergone abortion. In fact, the Catholic Church has long held that these women need compassion and healing, not punishment. However, AI’s policy also exempts abortion practitioners from meaningful penalties and thereby trivializes the harm done by abortion. AI’s new policy appears to apply to every stage of pregnancy and has already led AI-USA to oppose laws against the killing of partially-delivered children. Similarly, the policy of advancing access to abortion to preserve women’s ‘health,’ a word left undefined by AI, has not confined the practice to narrow circumstances, but in American law has led to abortion on demand.”

LES MER OM DETTE.

Jeg har nettopp vært med på en takkegudstjeneste i Stavanger domkirke i forbindelse med dronning Sonjas 70-årsdag. Det var en gudstjeneste med flott musikk og sang, bønner (der jeg deltok som øumenisk innslag) og en tale ved biskop Baasland.

Avslutningsvis sang et jentekor en flott, nykomponert sang for dronninga, ved Eyvind Skeie. Refrenget og et par av versa går slik:

1. Livet er en fødselsgave som du får av far og mor.
Livet er en guddomsgave, den gir himmel til vår jord.

R: Gratulerer, kjære dronning. Livets gave har vi fått
for å gi hverandre glede så vårt liv blir rikt og godt.

2. Da du stod ved prinsens side, visste du det, uten ord:
Størst av alt er kjærligheten, den som håper og som tror.

5. I den norske bildeboken og i alle våre sinn
er vår kjære dronning Sonja for bestandig tegnet inn.

Oslo katolske bispedømme har sendt ut til alle prester, og postet på sine nettsider informasjon om et (nytt) opprop om den foreslåtte, nye ekteskapsloven. Dette oppropet har en “kortere og mer allmenn utforming, og søker å gå enda bredere ut”. Her er teksten til oppropet, og man kan skrive seg på fra nettsiden www.ekteskapet.no. Her er hele teksten i oppropet:

Regjeringen har lagt fram et forslag til ny ekteskapslov som innebærer en grunnleggende endring i forståelsen av hva et ekteskap er.

Underskrifter med Navn og postnummer/-sted.

I dag er det nøyaktig 30 år siden jeg gikk om bord i et studentfly (som det het den gangen, billige fly for studenter, gikk oftest om nettene) i København, men kurs for Tel Aviv, som vi nådde etter en mellomlanding i Aten. Før den reisa hadde jeg bare vært et par korte turer til Gøteborg, og så hadde jeg haika fra Hirsthals til København for å gå ombord i dette flyet. Vi landa på Ben Gurion flyplassen 30. juni 1977 kl 03.00, og etter litt problemer de første par dagene (ble fralurt litt penger, siden jeg var bare 21 år og helt fersk turist), fikk jeg reist rundt i Israel et par ukers tid før skolen min begynte – Haifa, Tiberias, Tel Aviv, Ber Sheva og Dødehavet husker jeg spesielt godt.

Jeg hadde fått et stipend fra Israel for å studere i 5 måneder på det gamle og ærverdige Ulpan Etzion. I en hel del år ga Israel slike stipender til norske studenter hvert år – biskop Kvarme hadde bl.a. vært der noen år før meg. Språkskolen var utmerket; 30 timer hebraisk hver uke – og all undervisning ble gitt PÅ hebraisk – ga resultater.

Bildet viser klassen min; vår lærer, Edna, i midten foran, ei dansk jente ved siden av meg, ellers var storparten av studentene fra Argentina, et par fra USA, en fra landene Frankrike, Brasil og Malta – sistnevnte var forøvrig katolsk prestestudent.

Det katolske bladet, Broen, har i sitt siste nummer også et intervju med Hetty Henrichsen, som kjente Sigrid Undset gjennom flere år. Hetty forteller bl.a.:

Allehelgensdag i 1924 mottok fire personer den første hellige kommunion i St. Torfinns kapell på Hamar. To voksne og to barn. Den ene av de voksne var Sigrid Undset, barna var to søsken, Christian Auguste, 9 år, og Hetty (Henriette) Henrichsen, 11 år. De tre var kommet fra Lillehammer for anledningen. Barnas forberedelser sto Msgr. Karl Kjelstrup for. Han var prest på Hamar og var kommet en gang i uken gjennom et helt år til Lillehammer for å undervise dem. Det var en stor dag for Hetty, og den ble også begynnelsen på et vennskap mellom Sigrid Undset og Hettys mor, Edith de Castro, og etter hvert også Hetty selv.

Da Sigrid Undset konverterte i 1924, ble det noe oftere messer på Lillehammer. Hun inviterte dominikanerpatre fra Oslo opp en gang i måneden om mulig, og de feiret messe i peisestuen på Bjerkebæk. ... ”Før messen gikk vi til skrifte, og det foregikk i moster Sigrids arbeidsværelse,” forteller hun, og legger til at hun som barn fikk lov å kalle fru Undset ”moster Sigrid”, for det gjorde de andre barna som var på besøk hos henne. Hele den katolske menigheten på Lillehammer deltok i messene, i hovedsak Sigrid Undset og familien Henrichsen. ... LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

I følge Verdens Helseorganisasjon (WHO) blir 45 millioner uplanlagte graviditeter avsluttet årlig. Nærmere 70.000 kvinner dør av usikre aborter, i følge WHO.

Vårt Land skriver i dag mer om Den katolske kirkes synspunkter etter at Amnesty International har forandret sitt syn på abort. Så langt er man ikke enige om hva Amnestys nye standpunkt innebærer:

“Amnesty sier på sin side at organisasjonen ikke tar stilling til om abort er rett eller galt. Men organisasjonen forsvarer abort i de tilfellene der morens liv er i fare, eller der det har skjedd brudd på menneskerettigheter.

Men kardinal Martino er ikke enig.
– Ved å gjøre avkriminalisering av abort til en del av deres plattform, har Amnesty diskvalifisert seg selv som en forsvarer av menneskerettigheter. Hvis Amnesty ikke lenger er villig til å stå opp for den mest grunnleggende menneskerettigheten, nemlig retten til liv, trekkes hele organisasjonens integritet i tvil, sier Martino til det katolske nyhetsbyrået Zenit. “

“Abortspørsmålet har nå skapt en stadig større avstand mellom Den katolske kirke og en organisasjon som tidligere var en alliert. Amnesty International (AI) ble stiftet i 1961 av Peter Benenson, en brite som hadde konvertert til katolisismen. Men i dag, som et resultat avf Amnesty Internationals vedtak om å arbeide for fri abort, sier kirkeledere at katolikker bør trekke tilbake sin økonomiske støtte til organisasjonen.”

Dette kan vi lese i en artikkel i the National Catholic register. Der kan vi også lese:

“I believe that, if in fact Amnesty International persists in this course of action, individuals and Catholic organizations must withdraw their support, because, in deciding to promote abortion rights, AI has betrayed its mission,” Cardinal Renato Martino, president of the Pontifical Council for Justice and Peace, said in an e-mail interview.

Said Father Berrigan, “One cannot support an organization financially or even individually that is contravening something very serious in our ethic.”