En katolsk weblog (gml)

Slik skrev p. Boers i 1945:

Messens realisme
For en katolsk kristen er messen ganske visst en nattverdgudstjeneste, men ikke en sådan kun i betydning av et minnemåltid hvor en på symbolsk måte blir minnet om Jesu korsoffer. Messen i den katolske Kirke er den hellige offerhandling hvor Golgatas offer etter sitt tidløse virkelighetsinnhold trer umiddelbart inn i menneskenes liv. Messen er for en katolsk kristen ikke bare et liturgisk minne om – eller en symbolsk framstilling av det som engang har hendt på Golgata. Tvertimot, messen er for ham en gripende virkelighetsopplevelse, den er Kristi korsoffer som en stadig fornyet virkelighet iblant oss, den er en stadig fornyelse av Herrens offerdød, hvor vi, ifølge Apostelens ord, «forkynner Herrens død helt til Han kommer». Selvfølgelig dør ikke Kristus mer i messens hellige offerhandling. «Dette gjorde Han en gang for alle da Han ofret seg selv». (Hebr. 7, 27). Messen er derfor ikke en blodig, men en ublodig fornyelse av korsofret under nattverdens sakramentale skikkelser av brød og vin. Men om enn ublodig, så er messen allikevel en reell og virkelig fornyelse av Kristi offer på korset. Det er ikke noen vesensforskjell mellom korsofret og messeofret, fordi i begge er det en og den samme Herre og Frelser Jesus Kristus som ofrer seg selv som en «gave og et slaktoffer» til den himmelske Fader for oss. Kun måten Han ofrer seg på og virkningene er forskjellige. På korset ofret Kristus seg på blodig måte – i messen ofrer Han seg på ublodig måte. Ved korsofret har Jesus Kristus fortjent og bevirket vår forløsning – i messen tilegner og meddeler Han oss uavlatelig fruktene av den. Slik er da messen den Nye Pakts opphøyede offer – det verdigste lovoffer for på rett vis å ære Gud ved Jesus Kristus det beste takkoffer, hvor vi som Guds barn kan si Gud vår Fader takk for alle ting ved Jesus Kristus – det mest virksomme bønnoffer, hvor vi i all åndelig og legemlig nød kan tre frem for Gud med alle våre ønsker ved Jesus Kristus – det kraftigste sonoffer, hvor vi kan oppnå nåde til forlatelse for våre synder og ettergivelse av straffen ved Jesus Kristus som er en soning for våre synder.

I 1951 ble det trykt en artikkel (på danske) om den lutherske presten og kjente teologen, Knud Carl Ansgar Krogh-Tonning, en av de kjente konvertittene i Norge fra rundt år 1900. Mot slutten av artikkelen står det:

... Det var nu tydeligt for alle, at Krogh-Tonning stod den historiske lutherdom meget fjernt. Han var ogsaa selv begyndt at forstaa, at hans stilling som præst i et luthersk kirkesamfund var uholdbar, og i september 1899 tog han sin afsked som sognepræst ved Gamle Aker kirke. Ifølge hans egen erklæring agtede han aldrig at vende tilbage til præstegerningen, uanset det resultat, som hans fortsatte forskning maatte føre ham til. Ved udgangen af 1899 ophørte hans præstegerning i den norske statskirke.

Gennem sit forfatterskab paaviste Krogh-Tonning, at den lutherske protestantismes livskraft beror paa de gamle katolske sandheder, som er bevaret inden for den. Det var ham ganske klart, at en bevidst fornægtelse af dem, saaledes som man var ivrig efter i hans samtid, førte til splittelse og forvirring. Han saa redningen for sit samfunds fortsatte eksistens i en besindelse paa den arv, som det havde fra før reformationen. Denne tankegang bragte ham ind paa en vej, som til sidst skulde føre ham til den katolske kirke. Adskillige af de protestanter, der er kommet ind paa den vej, som Krogh-Tonning gik, vil dog sikkert vige tilbage for tanken om overgang til den katolske kirke. 400 aars luthersk tradition lader sig ikke uden videre ignorere.

Hele dette heftet kan leses her.

... Det katolske livssyn og de katolske dogmer var således til slutt de eneste som hadde mulighet for å opfylle mine krav. ... Jeg skjønte at de katolske sannheter og leveregler var sunde og gode selv om de kanskje ikke inneholdt de absolutte og siste sannheter. Jeg var viss på at studiet av denne kirkes liv og lære iallfall måtte bringe mig langt fremover mot den endelige sannhet. Derfor besluttet jeg mig til å lære den å kjenne, kanskje mere dreven av nødvendigheten enn av kjærlighet til sannheten.

Den katolske messe lærer mig å begripe den menneskelige sjels guddommelige natur og dens ubundethet av tid og sted. Hvordan den i sig selv er intet, men kun som en resonnans av Guds allmektige vesen og derfor innebærer i sig uendelighetens muligheter. ...

Slik skriver legen Jan Greve i pastor Bergwitz’ bok fra 1936 om katolske konvertitterr; for ham ble Kirken det eneste sted han kunne få hjelp til sine livsproblemer. Og slik er hele hans historie: LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Stavanger Afteblad trykker i kveld en NTB-melding der offerets advokat uttaler seg etter politiavhørene i dag – og hun sier bl.a.:

Etter hva min klient har forklart, er disse overgrepene ikke av en slik karakter at de skulle ha en foreldelsesfrist på 25 år. Men det er selvsagt opp til påtalemyndigheten å avgjøre dette, forteller advokat Birte Mjønes.

Han er blitt møtt på en god måte i kirken, og er blitt tatt på alvor og blitt trodd hele tiden. Han er også glad for at Müller trakk seg fra stillingen. Min klient anser seg som ferdig med saken, forteller bistandsadvokat Birte Mjønes.

Helge Simonnes skriver på verdidebatt i dag et lite stykke – der jeg er enig med det meste, bortsett fra det jeg har utheva:

“Omfanget av seksuelle overgrep begått av katolske prester synes svimlende stort og blir nå utsatt for rettmessig fordømmelse. Men dette må ikke skje i så generaliserende ordelag at katolske prester generelt og Den katolske kirke fratas enhver ære.

Likevel er ingen tjent med at en overgriper gjøres til et monster, enten det nå dreier seg om Josef Fritzl eller katolske prester som har falt dypt. Det er en tendens nå til at Den katolske kirke og katolske prester generelt utsettes for en type generaliserende omtale og kommentarer. Overgrepshandlingene skal fordømmes, men vi må aldri glemme at ethvert menneske har en verdi.”

Jeg kan ikke se at antallet overgrepssaker i Den katolske Kirke er svimlende stort, og jeg er glad for at det som har skjedd de siste tiåra nå kommer mer opp i dagen – både innenfor Kirken og ellers i samfunnet.

Olav Rune Ekeland Bastrup (som jeg nevnte også i går) setter i dag på nytt dette inn i en forklarende sammenheng i noen kommentarer på verdidebatt.no.

Første svarer han på dette spørsmålet:
“Finnes det statistikk som forteller at overgrep er vanligere i religiøse sammenhenger enn i sekulære? Begår prester flere overgrep enn lærere eller idrettsledere eller humanister? Uten sikker statistikk om fordeling av overgrep blir enhver synsing om “lukkede miljøer” vs. “åpne miljøer” ikke noe annet enn nettopp synsing.”

Svar: “Det foreligger en god del forskning rundt dette i USA. Lærere kommer ofte svært dårlig ut i denne sammenheng sammenlignet med prester. Det er overhodet ikke noe grunnlag for å påstå at overgrep er mer forekommende i religiøse miljøer enn utenfor. Derfor blir skjevfokuset på sølibatet som årsak til overgrepene i DKK så feil, fordi det da ville innebære at overgrep var mye mindre forekommende utenfor DKK enn innenfor, noe det beviselig ikke er. Det vi må ha fokus på er hva slags type miljøer som lettere enn andre utvikler overgrepskulturer. Noe som da går igjen er at alle former for institusjonskulturer, det være seg innenfor helse og omsorg, forsvaret, politi, skole, idrett eller kirke, med tette relasjoner mellom personer i over- og underordningsforhold til hverandre, er ynglesteder for overgrep.”

Og han skriver også:
“Jeg skal ikke mene noe om hvorvidt seksuelle overgrep mot mindreårige er mer omfattende i dag enn tidligere, for dette er det av naturlige grunner umulig å ha noen sikker empiri om. Jeg har imidlertid jobbet mye med overgrepssaker, og kan bare som en observasjon antyde at jeg tror dette er blitt et større problem i dag enn det var før. Det har ikke bare med den seksuelle frigjørinjgen å gjøre, det har også med velstandsutvikling å gjøre, med de mulighetene for å leve ut sin legning som gis gjennom f.eks. Internett og at man har økonomisk mulighet til å reise verden rundt og etablere overgrepsarenaer på trygg avstand fra samfunnet man kommer fra.

En ting er blitt klart for meg etter å ha jobbet med overgrepsproblematikk i snart 17 år: Vi snakker om et samfunnsonde av betydelig større omfang enn vi liker å tro, og det er mye større utenfor den katolske kirke enn innenfor. I det perspektiv har det enorme fokus den katolske kirke har fått ikke vært av det gode, fordi det tar oppmerksomheten bort fra problemet som et generelt samfunnsonde.”

Sist søndag leste man i alle katolske kirker i Norden (så langt jeg forstår) opp et hyrdebrev fra de norske biskopene om ‘voksenkatekumenatet’. Når mennesker ønsker å bli katolikker, må de forberedes først. I tdiligere tider ble man oftest forberedt individuelt av en prest, mens i senere år har de fleste menigheter i Norge hatt grupper på 5-10-15-20 personer som forberedes sammen – fortsatt undervises disse gruppene helst av en prest.

Etter Vatikankonsilet gjeninnførte Kirken en litt annen type forberedelse av katekumener (dvs. dåpskandidater), og ofte innkluderes konvertitter (de som er døpt i andre kirkesamfunn) i dette opplegget. I den engelskspråklige verden (og i Frankrike tror jeg, mens land som Tyskland og Italia vet jeg her lite om) er den nye ordninga svært utbredt, og er kjent av alle katolikker under navnet RCIA (Rite of Catholic Initiation of Adults). Hver menighet i disse landene har store grupper av faddere, kateketer og en prest som tar seg av de som ønsker å bli katolikker; denne prosessen er svært tydelig i menighetene og bispedømmene, bl.a. gjennom noen viktige liturgier i løpet av året.

Jeg var selv med i et slikt opplegg i London for 12-14 år siden, og ser både de positive sidene ved dette opplegget, og de negative; som at man ikke klarer å formidle nesten noe lærestoff i denne prosessen, og at det etter mitt syn blir helt feil når man prøver å behandle svært kirkevante protestanter og ferske dåpskandidater på samme måte. Det er selvsagt utfordringer i alle opplegg, men i år har jeg en god venn i California (svært kirkelig aktiv i 25 år) som er svært fornøyd med sitt RCIA-program.

De nordiske biskopenes hyrdebrev (som kan leses i sin helhet her) omtaler dette opplegget, og legger en hel del vekt på den positive effekten det kan få på hele menigheten (noe jeg vil slutte meg til), når de bl.a. skriver:

“Katekumenatet som vei inn i Kirkens hus, er … alltid en vei som gås i fellesskap med andre. Dette fellesskapet blir sikret gjennom katekumenatsgruppen (lik en miniatyrkirke). Til denne hører, ved siden av katekumenene eller konvertittene, noen medlemmer fra menigheten, presten og også fadderne, som i egenskap av nære ledsagere, står søkeren nær. ...

Katekumenatet synliggjør at misjonsoppdraget LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Her er en (skriftlig) hilsen pave Benedikt XVI i går ga til Rolf Trolle Andersen, Norges nye ambassadør til Den hellige stol. Jeg har funnet brevet på zenit.org, men tar det også med her i sin helhet:

• * *

Your Excellency,

Not only is your country blessed with a notable degree of prosperity, but it has a most distinguished record in coming to the aid of others less fortunate than itself. In the wake of the financial turmoil of recent months, Norway was swift in offering expert assistance to other countries to help them weather the storm, despite suffering its own share of economic difficulties in consequence of the crisis. In opening its doors to significant numbers of refugees and immigrants, Norway has for many years shown itself to be a generous and welcoming nation. As Your Excellency has observed, the effect of this influx on Norwegian society, and especially on the small Catholic community, has been to introduce far greater cultural and ethnic variety. This in turn has stimulated deeper reflection on the presuppositions and values that govern life in Norway today and its place in the modern world. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Jon Magne Lund skrev i Vårt Lands papiravis i dag en artikkel om AIDS og kondomer. Han er enig med pave Benedikt i at kondomer ikke løser dette alvorlige problemer, og det bør pavens kristikere ta inn over seg – samtidig følte han nok at han burde ta tydelig avstand fra Den katolske Kirkes prinsippielle avvisning av kondomer. Innlegget ble også publisert på verdidebatt.no, der det allerede har satt i gang en interessant samtale. Slik skriver Lund:

Ja vel – så er paven naiv som sier at kondombruk ikke vil løse hiv-/aidsproblemene. Men hans hardeste kritikere er like naive.

... Biskopene sier i likhet med paven at avholdskampanjer er den beste måten for å bekjempe spredningen av hiv. La meg få løfte fram noen erfaringer jeg har gjort meg gjennom mange besøk i det sørlige Afrika – noen for å skrive om hiv/aids og kondombruk. Ved en rekke anledninger har jeg møtt og diskutert problemet med afrikanere. Få støtter Den katolske kirkes bastante nei til kondomer. Men svært mange sier med paven at utdeling av kondomer ikke løser aidsepidemien. Snarere poengterer de som Benedikt at det må en holdningsendring til. De prøver å overbevise folk om at de må være trofaste mot sin partner, de må vise ansvar. ...

“Da åtte dager var gått (etter fødselen) og barnet skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, det som engelen hadde nevnt før han ble unnfanget i mors liv.” Lukas 2,21.

1. januar er Jesu navnedag (han ble omskåret og gitt navn åtte dager gammel), selv om denne datoen har flere andre temaer. I den gamle messen blir jesu hellige navn feiret enen 2. januar eller søndagen mellom 2. og 5. januar – i år feires den søndag 4. januar. I den nye messen falt dagen helt bort (i 1969) men i år 2002 kom den til bake som valgfri minnedag i dag, 3. januar.

Jeg planlegger å si en del om jesu hellige navn førstkommende søndag; 2. søndag etter jule opplever jeg som en dag mellom temaene for jul, Jesu navnedag og epifani – og dagen har kanskje aldri vært feiret i Norge før, siden vi i 40 år (?) alltid har feiret Herrens åpenbaring/Epifani denne søndagen, inntil biskopen forandret dette for et år siden.

Når jeg sitter og forbereder meg til dette temaet, husker jeg pastor Fredriks ordinasjon i april 2007, da han valgte salmen Navnet Jesus blekner aldri som fokus – i messen og på sitt bønnekort:

Navnet Jesus blekner aldri. Tæres ei av tiden tann.
Navnet Jesus det er evig. Ingen det utslette kan.
Det har bud til unge, gamle. Skyter stadig friske skudd,
Det har evnen til å samle. Alle sjeler inn til Gud.

Midt i nattens mørke blinker, som et fyrlys Jesu navn.
Og hver hjem’løs seiler vinkes inn til frelsens trygge havn.
Og når solen mer ei skinner, Jesus-navnet lyser enn.
Da den frelste skare synger høyt dets pris i himmelen.

Artikkel underen (av Amy Welborn) antyder at bispesynoden om Bibelen er kommet i stand for å motarbeide den (liberale) historisk-kristiske metode i bibelstudene, som i de siste tiår har sneket seg inn i Den katolske Kirke. Det er nok ikke det eneste målet med synoden, men det kan nok være et delmål. (Pave Benedikt har i alle fal nylig utgitt en bok om Jesus, som er temmelig kritisk til mange av den historisk-kritiske metodens forskningsresultater.)

Jeg har faktisk selv hørt et par katolske søndagsprekener i Norge som har sagt rett ut at “dette brevet er ikke skrevet av Paulus, selv om det har hans navn …” Jeg sa til predikantene (som skal få være anonyme) at jeg syntes det var upassende; vel kan man lese slikt i forberedelsen (og også tro på de alternative teoriene om man vil), men jeg syntes ikke slikt skulle være med i en preken.

Lignende eksempler nevnes også i følgende tekst:
The question has been asked, ”Why a Synod on the Word of God?” Because one of the most damaging tendencies of the last few decades in Catholic catechesis and preaching has been the way in which Church leaders, preachers and teachers have approached Scripture and, in turn, communicated the meaning and importance of Scripture to those in the pews or the desks. Historical-Critical methodology has been adopted as the sole prism through which to explain and teach Scripture – the Church, as usual, about 100 years behind the Protestants. It is ironic that this approach gained so much force in Catholic circles just when Protestant Scripture scholars were beginning to re-evaluate where their own scholarly trajectory had taken them.

It is not that the scholarship is unimportant (and do understand that the H-C methodology is only one branch of Scripture scholarship) – by no means is it so. The problem is, as Ratzinger pointed out frequently before he became Pope and many times afterwards, it strips the Scriptures of their power and their connection to the deeper Word. Hence, a Synod.

I disse dager arbeides det for å organisere et folkemøte i Stavanger onsdag 29. mai til støtte for ekteskapet. (Litt etter mønster fra møtet i Oslo for ikke så lenge siden – se her.) Det blir tog fra torget/ utenfor Domkirken kl 18.00, og appeller ca kl 18.30. Jeg er blitt informert og invitert av Øivind Benestad (gammel studiekamerat) og bedt om å holde en av appellene.

“Kristus ble fattig for deres skyld” (2. Kor 8,9)

Kjære brødre og søstre!

1. Hvert år tilbyr fastetiden oss som en forsynets gave muligheten for å utdype betydningen og verdien av vårt kristne liv, og den stimulerer oss til å gjenoppdage Guds barmhjertighet, slik at vi til gjengjeld kan bli mere barmhjertige mot våre brødre og søstre. I fastetiden gjør Kirken det til sin plikt å foreslå noen spesifikke oppgaver, som konkret ledsager de troende i denne prosess av indre fornyelse: Disse oppgaver er bønn, faste og almisse. I dette års fastebudskap vil jeg gjerne bruke litt tid på å reflektere over det å gi almisse, som utgjør en spesifikk måte å hjelpe dem som er i nød, og samtidig en øvelse i selvfornektelse for å befri oss fra avhengigheten av jordiske goder. Tiltrekningskraften ved materielle rikdommer og hvor kategorisk vår beslutning nettopp skal være for ikke å gjøre dem til en avgud, bekrefter Jesus på en resolutt måte: “Dere kan ikke tjene både Gud og mammon” (Luk 16,13). LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Fra midten av desember, med budskapet til Verdens Fredsdag til og med budskapet til mange lands diplomater mandag 7/1, sa pave Benedikt til sammen 17 500 ord, og John Allen gir her en oppsummering av hva han sa – her har jeg bare tatt med overskriftene til hans sju punkt.

Between those rhetorical bookends fell three important homilies (Christmas, the Feast of Mary the Mother of God on New Year’s, and Epiphany), as well as a major speech to the Roman Curia, the year-end Urbi et Orbi message, a vespers service on New Year’s Eve, and four Angelus addresses. ... Since this period is now over, it’s a good time to roll the highlight reel. Doing so may offer hints of Benedict’s priorities for 2008, a year that will feature his April 15-20 visit to the United States.

(3) The Environment
Benedict XVI returned repeatedly to what has become a leitmotif of his social and political concerns: the environment, especially energy scarcity. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Vi leser videre i Kompendiet til Den katolske kirkes katekisme om “livet i Den Hellige Ånd”:

363. Hva er frihet?
Frihet er makten Gud har skjenket mennesket til å handle eller ikke handle, til å gjøre sånn eller slik og på den måten ta bevisste avgjørelser. Friheten kjennetegner de ekte menneskelige handlingene. Jo mer en gjør det gode, desto friere blir en. Friheten når så sin fullendelse når den er rettet mot Gud, det høyeste gode og vår salighet. I friheten ligger også muligheten til å velge mellom godt og ondt. Å velge det onde er et misbruk av friheten og fører til syndens slaveri.

365. Hvorfor har ethvert menneske rett til å utøve sin frihet?
Retten til å gjøre bruk av sin frihet tilkommer ethvert menneske har, fordi den uadskillelig henger sammen med menneskeverdet. Denne retten må det alltid tas hensyn til, særlig i moral- og religionsspørsmål. Den må bli anerkjent gjennom den statlige lovgivning, og bli beskyttet, innenfor rammen av det felles gode og den offentlige orden. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Vi leser videre i Kompendiet til Den katolske kirkes katekisme om “livet i Den Hellige Ånd”:

359. Hvordan oppnår mennesket salighet?
Mennesket oppnår salighet gjennom Kristi nåde, som gir det del i det guddommelige liv. I Evangeliet viser Jesus sine etterfølgere veien som fører til lykke uten ende: saligprisningene. Kristi nåde virker også i hvert menneske som følger den rette samvittighet, søker og elsker det sanne og det gode, og unngår det onde.

362. Hva er den evige salighet?
Den er å se Gud i det evige liv, hvor vi fullkomment skal ”få del i den guddommelige natur” (2 Pet 1, 4), i Kristi herlighet og i gleden i Treenighetens liv. Saligheten overgår de menneskelige evner: Den er en overnaturlig og ufortjent Guds gave, i likhet med nåden som fører til den. Den lovede salighet stiller oss overfor viktige moralske avgjørelser når det gjelder de jordiske goder, og driver oss til å elske Gud over alt annet.

FORTSETTES

Nå som pinsefeiringa nettopp er over, kan det passe å ta fram noen stoff fra Kompendiet til den katolske kirkes katekisme. Kompendiets tredje del handler om Livet i Kristus, og første avsnitt i denne deler heter: Menneskets kall: livet i den Hellige Ånd. Her leser vi:

357. Hvordan er den kristnes moralske liv knyttet til troen og sakramentene?
Det trosbekjennelsen bekjenner, formidler sakramentene. Faktisk mottar de troende gjennom dem Kristi nåde og den Hellige Ånds gaver. Slik blir de i stand til å leve det nye liv de har mottatt i troen, som Guds barn i Kristus.

358. Hva er menneskets verdighet rotfestet i?
Menneskets verdighet er rotfestet i at det er skapt i Guds bilde og likhet. Det er utstyrt med en åndelig, udødelig sjel, med forstand og fri vilje, er rettet mot Gud og med legeme og sjel kalt til den evige salighet.

FORTSETTES

”JESUS KRISTUS … FÓR OPP TIL HIMMELEN, SITTER VED GUD FADERS, DEN ALLMEKTIGES, HØYRE HÅND”

132. Hva betyr Kristi himmelfart?
Da førti dager var gått siden Kristus hadde vist seg for apostlene i en vanlig menneskenaturs skikkelse, som skjulte hans herlighet som Den oppstandne, fór Han opp i himmelen og satte seg ved Faderens høyre hånd. Han er Herren, som nå i sin menneskenatur hersker i Guds Sønns evige herlighet og uavlatelig taler vår sak hos Faderen. Han sender oss sin Ånd og gir oss håp om én dag å nå frem til Ham, for Han har forberedt en plass for oss.

”SKAL DERFRA KOMME IGJEN FOR Å DØMME DE LEVENDE OG DE DØDE”

133. Hvordan hersker Herren Jesus nå?
Som Herre over verden og historien og hodet for sin Kirke, forblir den forherligede Kristus på mystisk vis på jorden. Her er Hans rike allerede nærværende som spire og begynnelse i Kirken. Engang vil Han komme tilbake i herlighet, men vi kjenner ikke tidspunktet. Derfor lever vi i årvåken forventning og roper: ”Herre, kom!” (Åp 22, 20).

134. Hvordan vil Herrens komme i herlighet være?
Etter denne forgjengelige verdens siste kosmiske rystelse vil Kristus komme i herlighet. Guds endelige triumf vil finne sted ved Kristi gjenkomst og den siste dom. Slik vil Guds rike nå frem til sin fullendelse.

135. Hvordan vil Kristus dømme de levende og de døde?
Kristus vil dømme med den fullmakt Han har ”vunnet” som verdens Forløser – Han som er kommet for å bringe frelse til alle. Han vil avsløre hjertenes hemmelige tanker og enhvers holdning overfor Gud og nesten. Hvert menneske vil etter sin handlemåte enten bli fylt med liv eller bli fordømt for evigheten. På denne måten blir ”Kristi hele fylde” (Ef 4, 13) oppnådd, der Gud vil være ”alt i alle” (1 Kor 15, 28).

Ekteskapet er en sentral institusjon og til stor glede og velsignelse for mange mennesker (som jeg skrev om i går), men noen ganger går samlivet dårlig og man blir nødt til å flytte fra hverandre. Den katolske kirke er ganske forståelsesfull på dette punktet (men ofte vet ikke protestanter hva det katolske synet på separasjon/ borgelig skilsmisse er), og vi leser i katekismen:

1649. Det forekommer imidlertid situasjoner hvor samlivet mellom ektefellene av ytterst forskjellige grunner praktisk talt blir umulig. I slike tilfeller går Kirken med på fysisk separasjon mellom ektefellene, og at samlivet mellom dem opphører. Men ektefellene opphører ikke dermed å være mann og hustru i Guds øyne; det står dem ikke fritt å inngå en ny ektepakt. I en slik vanskelig situasjon ville den beste løsning være forsoning, dersom det er mulig. Det kristne fellesskap er kalt til å hjelpe ektefolk til å gjennomleve en slik situasjon som kristne, i trofasthet mot ekteskapsbåndet som forblir uoppløselig.

Det er når det gjelder gjengifte er Den katolske kirke veldig streng (noe som er ganske godt kjent), og som man han kan lese om her fra katekismen – sammen med Kirkens argumenter:

1650. Tallrike katolikker søker i dag i mange land sivilrettslig skilsmisse, og inngår nytt, borgerlig ekteskap. Av trofasthet mot Jesu Kristi ord (“En mann som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, begår ekteskapsbrudd overfor den første. Og det samme gjelder en kvinne: skiller hun seg fra sin mann og gifter seg med en annen, er det også ekteskapsbrudd”: Mark 10, 11-12) står Kirken fast ved at den ikke kan anse som gyldig en ny ektepakt dersom den første var gyldig inngått. Dersom fraskilte er gift på nytt borgerlig, befinner de seg i en situasjon som objektivt sett er et brudd på Guds lov. Av den grunn kan de ikke gis adgang til den eukaristiske kommunion så lenge situasjonen vedvarer. Av samme årsak er det visse kirkelige verv de ikke kan inneha. Forsoning ved botens sakrament kan bare gis dem som angrer at de har forbrutt seg mot tegnet på pakten og troskapen mot Kristus, og som lover å leve i fullstendig avholdenhet.

De skal oppfordres til å lytte til Guds Ord, være til stede ved messeofferet, være utholdende i bønn, bidra til barmhjertighetsgjerninger og til menighetens tiltak til støtte for rettferdighet, til å oppdra sin barn i den kristne tro, til å være botferdige og gi uttrykk for det i gjerning, slik at de dag etter dag bønnfaller om Guds nåde.

LES OM DETTE I KATEKISMEN.

Jeg skrev litt for et par uker siden om mange som forbereder seg til bryllup. Forderedelsen fortsetter og jeg skal treffe gifteklare par både i kveld, i morgen og mandag. Som i all undervisning lærer også læreren en del når han underviser, og da jeg i forgårs gikk gjennom det katekisemn sier om ekteskapet med et par, stoppet jeg ved noen sentrale vers om det (ubrytbare, sterke og velsignende) båndet som Gud knytter rundt de to som gifter seg. Vi leser i Katekismen:

1639. Det samtykket brudefolkene gir seg til og tar imot hverandre ved, blir beseglet av Gud selv. Deres ektepakt “oppretter således, også i forhold til samfunnet, et forbund som den guddommelig ordning stadfester”. Ektepakten settes inn i Guds pakt med menneskene: “En ekte kjærlighet mellom ektefeller opptas i Guds kjærlighet”.

1641. “[Kristne ektefeller] har altså sin egen nådegave innen Guds folk, i sin egen stand og livsform”. Den særlige nåde som ekteskapets sakrament formidler, er ment å fullkommengjøre kjærligheten mellom ektefellene, å styrke deres uoppløselige forbund. Ved denne nåde “hjelper de kristne ektefeller hverandre på veien til hellighet ved sitt ekteskap og ved i fellesskap å oppdra de barn som Gud skjenker dem”.

LES HELE DETTE AVSNITTET I KATEKISMEN.

Skriftemålet er ekstra aktuelt nå i fasten, for det er vanlig for katolikker å skrifte sine synder til en prest som en del av forberedelsen til påske. Her er femte og siste del om skriftemålet i katekismens kompendium:

Hvilken virkning har skriftemålet?

312. Hva er avlat?
Avlat er Guds ettergivelse av timelige straffer for synder hvor skylden allerede er slettet ut. En slik avlat oppnår de troende under bestemte betingelser for seg eller for de avdøde. Det skjer gjennom Kirken, som i kraft av makten til å løse og binde åpner for dem Kristi og de helliges fortjenesters skattkammer.

LES ALT KOMPENDIET SIER OM SKRIFTEMÅLET HER.

Hvordan kan Kirken ha fullmakt til å tilgi synder? Slik leser vi videre om skriftemålet i katekismens kompendium – del 4:

Hvilken fullmakt har Kirken?

309. Er skriftefaren bundet av skriftemålets hemmelighet?
Fordi dette er en stor og meget delikat tjeneste som krever aktelse overfor dem som skrifter, er enhver skriftefar, uten unntak, og under trussel om meget streng straff, pålagt fullt og helt å ivareta ”det sakramentale segl”, det vil si den absolutte taushetsplikt om de synder han har fått vite om i skriftemålet.

LES ALT KOMPENDIET SIER OM SKRIFTEMÅLET HER.

Hvor ofte skal man skrifte, og hva må man nevne for presten i skriftemålet? Slik leser vi videre om skriftemålet i katekismens kompendium – del 3:

Når skal man skrifte?

306. Hvorfor kan også de dagligdagse synder komme med i skriftemålet?
Kirken anbefaler sterkt at vi også skrifter venielle synder, selv om det ikke er strengt tatt nødvendig. Dette hjelper oss nemlig til å forme vår samvittighet på en riktig måte, til å kjempe mot våre dårlige tilbøyeligheter, til å la oss helbrede av Kristus og til å gjøre fremskritt i vårt åndelige liv.

LES ALT KOMPENDIET SIER OM SKRIFTEMÅLET HER.

Skriftemålet er ekstra aktuelt for katolikker (og burde vel være det for alle kristne) akkurat nå, for fasten er tradisjonelt den tida flest mennesker skrifter sine synder til en prest, som en del av forberedelsen til påske. Slik leser vi videre – del 2:

Omvendelse og skriftemål

303. Hva gjør den skriftende?
Den skriftendes handlinger er: omhyggelig samvittighetsransakelse; anger (eller omvendelse), som er fullkommen når den springer ut av kjærlighet til Gud, og ufullkommen når den skyldes andre motiver – og som inneholder forsettet om ikke mer å synde; bekjennelse, som består i å skrifte syndene for presten; godtgjørelse eller boten som skriftefaren ilegger skriftbarnet. Den skal gjøre godt igjen den skade synden har forårsaket.

LES ALT KOMPENDIET SIER OM SKRIFTEMÅLET HER.

Kompendiet til Den katolske kirkes katekisme er nylig kommet på norsk- som jeg meldte her på bloggen for noen uker siden – og jeg vil her presentere hva Kirken lærer om SKRIFTEMÅLET. Dette er svært aktuelt akkurat nå, for fasten er tradisjonelt den tida flest mennesker skrifter sine synder til en prest, som en del av forberedelsen til påske. Slik leser vi:

Hva er skriftemålet?

298. Når ble dette sakramentet innstiftet?
Den oppstandne Herre innstiftet dette sakramentet da Han påskedags aften viste seg for sine apostler og sa til dem: ”Motta den Hellige Ånd. Om dere tilgir noen deres synder, er de tilgitt. Om dere holder syndene fast for noen, er de fastholdt.” (Joh 20, 22-23)

LES MER OM HVA KOMPENDIET SIER OM SKRIFTEMÅLET HER.

I dag kan vi lese på www.katolsk.no at “St. Olav forlag har nå ferdigstilt sin oversettelse av Kompendium til Den Katolske Kirkes Katekisme, og boken foreligger for salg i St. Olav bokhandel. Boken koster kr. 198.-

I juni 2005 presenterte pave Benedikt XVI en sammenfatning av Den Katolske Kirkes Katekisme. Siden publiseringen av Katekismen i 1992, den såkalte “verdenskatekismen”, har man følt behov for “en kort, konsis katekisme som inneholder alt og dog bare de vesentlige og grunnleggende elementer i katolsk tros- og morallære,” sa paven i forbindelse med lanseringen.”

LES HELE NYHETSMELDIINGEN HER OG BESTILL GJERNE BOKEN I ST. OLAV BOKHANDEL,

Den siste uken har det vært litt diskusjon på norske blogger om hva Den katolske kirke lærer. Og for å si det rett ut: Her har det blitt påstått mange absurde ting.

Men det er faktisk ganske lett å finne ut hva Kirken lærer. DEN KATOLSKE KIRKES KATEKISME kom ut i 1992, den kom ganske snart ut på norsk, og den kan leses online her: http://www.katolsk.no/kkk

Her finner protestanter hva vår kirke virkelig lærer. Jeg regner med at man da finner at det meste av katolsk tro er helt normal kristen lære, men at det er noen punkter man er uenig i. Disse omdiskuterte punktene er jeg gjerne med og samtaler om. (Men jeg vil gjerne spares for underlige påstander om ting som katolikker visstnok skal lære, men som faktisk er helt absurde.)

Torvild Oftestad ved Det (katolske) kateketiske senter skriver nylig en artikkel om hvordan katekesen må være balansert. Der skrive rhan bl.a.:

Et kjennetegn på den katolske tro er at den holder for sanne saker som tilsynelatende er paradokser, altså står i motsetning til hverandre. Utgangspunktet er personen Jesus Kristus, han er samtidig sann Gud og sant menneske, å overdrive det ene på bekostning av det andre er vranglære.

Et siste ordpar er moral og sosialt ansvar. Det er temaer som ofte settes opp mot hverandre i debatter i og om Kirken. Katekese om moral skal handle om hvordan vi med den Hellige Ånds hjelp skal leve som etterfølgere av Kristus, det handler om vår fornyelse i Kristi bilde. Men det bærer i seg sterke sosiale implikasjoner. ….

HELE ARTIKKELEN KAN LESES HER – Åpne nr 5/2006 av Broen og gå ned til side 25.

Nokså nylig er kompendiet til Den katolske kirkes katekisme (som ble utgitt i fjor) lagt ut på internett på engelsk. Det ligger på Vatikanets hjemmesider og kan leses (lastes ned) her: (På norsk er det bare selve katekismen som ligger på nett, her:)

Jeg vet også at den norske oversettelsen ble ferdig for noen få måneder siden, men jeg vet ikke sikkert når den blir utgitt i bokform i Norge – eller når den norske teksten blir lagt ut på internett. Slik lyder i alle fall et par av spørsmålene og svarene på norsk:

Spørsmål 2. Hvorfor ligger det i mennesket en lengsel etter Gud?
Gud selv, som har skapt mennesket i sitt bilde, skrev inn i dets hjerte en lengsel etter å se Ham. Også når denne lengselen ofte blir miskjent, opphører ikke Gud med å trekke mennesket til seg. For i Ham skal det leve og finne den fylde av sannhet og lykke som det uavlatelig søker. Mennesket er altså ifølge sin natur og sitt kall et religiøst vesen som er i stand til å komme inn i et fellesskap med Gud. Denne inderlige og levende forbindelse med Gud gir mennesket dets grunnleggende verdighet. (26-30, 44-45)

Spørsmål 3. Hvordan kan man erkjenne Gud gjennom fornuftens lys alene?
Ved å gå ut fra skaperverket, det vil si verden og den menneskelige person, kan mennesket gjennom fornuften alene erkjenne Gud som alle tings opprinnelse og mål, og som det høyeste gode, som sannhet og uendelig skjønnhet. (31-36, 46-47)
(Nummerne i parentes viser til paragrafene i den store katekismen.)

I dag feirer kirke festen for Den hellige treenighet, og om dette sentrale kristne lærepunktet sier katekismen bl.a. i artikkel 422 og 424:

“Men da tidens fylde kom, sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, og fra sin fødsel av selv underkastet loven, for å løskjøpe dem som levde bundet av loven, ja, for å gi oss en plass som sønner” (Gal 4, 4-5). Dette er “evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn” (Mark 1, 1): Gud har gjestet sitt folk.492 Han har oppfylt løftene til Abraham og hans ætt.493 Han har gjort det over all forventning: Han sendte sin “elskede Sønn” (Mark 1, 11).

Drevet av Den Hellige Ånds nåde og dratt av Faderen tror og bekjenner vi om Jesus: “Du er Messias, Sønn av den levende Gud” (Matt 16, 16). Det er på denne troens klippe, den tro den hellige Peter bekjente, at Kristus har bygget sin Kirke.

Les mer i Den katolske kirkes katekisme om Kristus/ Treenigheten her:

Noe overraskende for mange, kanskje, leser vi i dag om englene og om hva de gjør, hvis vi følger leselisten i Katekismebloggen. Man kan også lese alt det Den katolske kirkes katekisme sier om engler her.

KORT SAGT

354. Å overholde de lover som er innskrevet i skaperverket, og gi akt på de forhold som avledes av tingenes natur, er et klokt prinsipp og en moralens grunnpillar.