Arkiv for kategorien: 'katolsk'

« TIDLIGERE INNLEGG

Kardinal Ratzinger om sølibatet i 1996 - del 3

tirsdag, 6. juli 2010

Kardinal Ratzingers synspunkter på sølibatet i boka ‘Jordens salt’ slutter på denne måten (del 1 og 2 kan leses HER og HER):

Og spørsmålet om sølibatet er naturligvis: Hvor dypt hører presteskap og sølibat sammen? Er ikke viljen til bare å ha det ene, en lavere oppfatning av prestedømmet? jeg tror at man ikke uten videre kan vise til de ortodokse kirkene og til den protestantiske kristenhet. Sistnevnte har en fullstendig annen forestilling om embetet. Det er der en funksjon, et tjenesteembete ut fra menigheten, men avgjort ikke i form av et sakrament, ikke prestedømme i ordets egentlige mening. I den ortodokse kirke har vi på den ene side prestedømmets fulle form: munkeprestene, som er alene om å kunne bli biskoper. Ved siden av har man så «folkeprester», som hvis de ønsker å gifte seg, må gjøre det før prestevielsen, og som i liten grad utøver sjelesorg, men egentlig bare er kulttjenere. Forsåvidt er også dette en noe annen oppfatning av prestedømmet. Vi er derimot av den mening at enhver som overhodet er prest, må være det på en måte som også en biskop er det, og at det ikke kan finnes en slik deling.

Man skal ikke erklære en selv så dypt forankret og begrunnet livsvane i Kirken for helt absolutt. Kirken vil sikkert stadig på ny måtte stille seg spørsmålet, slik den nå har gjort i to synoder. Men jeg tror at ut fra den vesterlandske kristenhets hele historie, og nettopp ut fra den indre visjon som ligger til grunn for det hele, bør Kirken ikke tro at den lett vil vinne mye hvis den frakobler sølibatet fra prestedømmet. Den vil i hvert fall tape noe hvis den gjør det.

SPØRSMÅL: “Man kan altså si at De ikke tror at det en dag vil finnes gifte prester i Den katolske kirke?”

I hvert fall ikke i overskuelig tid. For nå å være helt ærlig, må jeg si at vi jo har gifte prester, som er kommet til oss som konvertitter fra den anglikanske kirke eller fra forskjellige protestantiske kirkesamfunn. I unntakssituasjoner er dette mulig, men det er altså unntakssituasjoner. Og jeg tror at det også i fremtiden vil være unntakssituasjoner.

Lagret i katolsk | 5 kommentarer »

Kardinal Ratzinger om sølibatet i 1996 - del 2

mandag, 5. juli 2010

Samtalen om sølibatet i boka ‘Jordens salt’ fortsetter (første del her) med å se på hvor vanskelig det ser ut til å være i vår tid.

SPØRSMÅL: “Sølibatet er ikke noe dogme. Det er en livsform som er vokst frem i Kirken, og som naturligvis alltid bringer med seg faren for fall. Når man satser så høyt, vil det forekomme fall. jeg tror at det som i vår tid gjør folk oppbragte når det gjelder sølibatet, er at de ser hvor mange prester det er som i sitt indre ikke er enig i det. De lever det enten hyklerisk, dårlig, slett ikke eller bare plaget, og sier at det ødelegger menneskene …”

Jo fattigere på tro en tid er, desto hyppigere blir fallene. Derved mister sølibatet troverdighet, og dets egentlige utsagn kommer ikke til syne. Men man må være klar over at sølibatets krisetider også alltid er ekteskapets krisetider. For vi opplever i dag ikke bare brudd på sølibatet, men selve ekteskapet blir stadig skrøpeligere som grunnlag for samfunnet vårt. I lovgivningen i de vestlige stater ser vi hvordan det i tiltagende grad blir stilt på linje med andre former, og dermed i høy grad så å si blir oppløst også som rettslig form. Anstrengelsene for å få et ekteskap til å fungere, er betydelige. Praktisk uttrykt vil vi etter en avskaffelse av sølibatet få en helt annen problematikk med prester som vil skilles. Dette er ikke ukjent i protestantiske kirker. Her ser vi forsåvidt at de høyere former for menneskelig eksistens bærer et stort faremoment i seg.

Den konklusjon jeg ville trekke av dette, er ikke at vi nå sier at dette kan vi ikke lenger fortsette med, men at vi igjen lærer å tro sterkere. Og at vi må være enda mer omhyggelige ved utvelgelsen av prestekandidater. Det gjelder at man virkelig fritt tar på seg sølibatet, og ikke sier at jeg gjerne vil bli prest, og da får jeg vel finne meg i det også. Eller at man sier at jeg bryr meg ikke så mye om jenter, så det skal nok gå. Det er ikke noen startbasis. Prestekandidaten må erkjenne troen som en kraft i sitt liv, og han må vite at dette kan han bare leve i troen. Så kan sølibatet også bli et vitnesbyrd som igjen sier menneskene noe, og som igjen kan gi dem mot til ekteskap. De to institusjonene har en indre sammenheng. Når den ene troskap ikke lenger er mulig, er heller ikke den andre det. Den ene troskap bærer den andre.

SP: “Er det en formodning når De sier at det finnes en sammenheng mellom krisen i sølibatet og krisen i ekteskapet?”

Den synes meg å være ganske åpenbar. I begge tilfeller står spørsmålet om en endelig avgjørelse om livet i sentrum for den egne personlighet: Kan jeg allerede, la oss si 25 år gammel, disponere over hele mitt liv? Er et menneske overhodet i stand til det? Finnes det en mulighet for å holde fast ved det, og derved vokse og modnes i livet – eller må jeg ikke snarere holde meg åpen for nye muligheter? I grunnen står altså spørsmålet slik: Hører det til mennesket å ha en mulighet for endelig avgjørelse i det sentrale området for sin eksistens? Kan det nettopp i avgjørelsen om sin livsform få kraft til en endelig binding? jeg vil si to ting: Det makter det bare når det virkelig står i en stor trosforankring, og bare da når det frem til den fulle menneskelige kjærlighet og menneskelige modning. Alt som forblir lavere enn det monogame ekteskap, er så noe for lite for mennesket.

SP: Men hvis tallene over brudd på sølibatet stemmer, er sølibatet i virkeligheten forlengst brutt sammen. For å si det enda en gang: Er dette spørsmålet likevel noe man en dag kan forhandle om i retning av et fritt valg?

Fritt må det i alle fall være. Det er til og med slik at man før prestevielsen må avlegge ed på at man gjør og vil det av fri vilje. Forsåvidt har jeg da alltid en dårlig følelse når det i ettertid blir sagt at det var jo et pliktsølibat, og man forpliktet oss til det. Dette står mot et ord som ble gitt i begynnelsen. I presteutdannelsen må det helt vesentlig bli tatt sikte på at dette ordet blir tatt alvorlig. Det er det første punktet. Det andre er at der hvor troen lever, og i den grad troen lever i en Kirke, også oppstår en slik kraft.

Jeg tror at man i grunnen ikke forbedrer noe ved å ta bort denne betingelsen, men egentlig overdriver en troskrise. Naturligvis er det en tragedie for en Kirke hvis mange mer eller mindre fører et dobbeltliv. Det er jo dessverre ikke første gang det skjer. I senmiddelalderen hadde vi en lignende situasjon, som var med på å danne et grunnlag for reformasjonen. Det er jo en tragisk utvikling, som man må tenke grundig over, også på grunn av de mennesker som virkelig lider dypt under den. Men det er min oppfatning, og ifølge den siste bispesynode er det oppfatningen til det store flertall av biskopene, at det egentlige spørsmål er troskrisen. Ved å koble ut sølibatet får vi ikke bedre eller flere prester, men overspiller en troskrise og prøver å snike oss til løsninger på en overfladisk måte. ...

Lagret i katolsk | Ingen kommentarer »

Kardinal Ratzinger uttalte seg om sølibatet i 1996

mandag, 5. juli 2010

I boka ‘Jordens salt’, som jeg nylig omtalte, uttalte kardinal Ratzinger seg også om sølibatet, og svarer følgende på journalistens spørsmål: “Merkelig nok er det ikke noe som mer setter sinnene i kok enn spørsmålet om sølibatet. Det berører da virkelig bare en bitteliten brøkdel av kirkefolket. Hvorfor har vi sølibatet?”

Det slutter seg til hva Kristus har sagt. Det finnes dem, heter det i evangeliet, som for himmelrikets skyld gir avkall på ekteskapet, og med hele sin eksistens avlegger vitnesbyrd for himmelriket. Kirken kom meget tidlig frem til overbevisningen om at det å være prest, betyr å avlegge dette vitnesbyrdet for himmelriket. Saklig analogt kunne den gripe tilbake til en gammeltestamentlig parallell av en annen natur. Israel drar inn i det lovede land. Elleve av stammene får hvert sitt land, sitt territorium. Bare Levi stamme, prestestammen, får ikke noe land, noen arv. Dens arv er Gud alene. Det betyr i praksis at de som tilhører den, lever av kultgaver, og ikke som de andre stammer, av å dyrke landet. Det vesentlige punktet er: De har ikke noen eiendom. I salme 16 heter det: Herre, du er min del og mitt beger, det er du som bestemmer min lodd. Gud er mitt land. At prestestammen i Det gamle testamente var uten land, og så å si levde av Gud – og gjennom det naturligvis også virkelig gir vitnesbyrd om ham – er i tilknytning til Jesu ord senere blitt oversatt slik: Det land presten lever i, er Gud.

.... Å gi avkall på ekteskap og familie må ut fra denne synsvinkelen bli forstått slik: jeg gir avkall på det som menneskelig sett ikke bare er det mest normale, men også det viktigste. jeg gir avkall på selv å frembringe nytt liv på livstreet, ha et eget land å leve i, og jeg lever i troen på at mitt land virkelig er Gud. Ved det gjør jeg det også troverdig for andre at det finnes et himmelrike. jeg avlegger dermed vitnesbyrd om Jesus Kristus, om evangeliet, ikke bare i ord, men i denne spesielle eksistensform. I denne formen stiller jeg mitt liv til disposisjon for ham.

I så henseende har sølibatet på samme tid en kristologisk og en apostolisk mening. Det dreier seg ikke rett og slett om å spare tid: jeg har altså litt mer tid til disposisjon, fordi jeg ikke er familiefar. Det ville vært for primitivt og pragmatisk. Det dreier seg virkelig om en eksistens som setter alt på kortet Gud, og nettopp utelater det som normalt gjør en menneskelig eksistens moden og fremtidsrettet.

SPØ: “På den annen side dreier det seg ber ikke om noe dogme. Vil man en dag likevel kunne ta opp spørsmålet i retning av et fritt valg mellom sølibatær og ikke-sølibatær livsform?”

Ja, noe dogme er det avgjort ikke. Det er en livsvane som av gode bibelske grunner meget tidlig har dannet seg i Kirken. Nyere undersøkelser viser at sølibatet går mye lenger tilbake enn de vanlige kjente rettskilder gir uttrykk for, helt tilbake til det annet århundre. Også i Østen var det først mye mer utbredt enn vi hittil har kunnet fastslå. Her skilles veiene først i det 7. århundre. Nå som før er jo munkevesenet det bærende skikt i prestedømme og hierarki i Østen, og det gir jo sølibatet en helt stor betydning også der. ...

Lagret i katolsk | Ingen kommentarer »

Hvordan utvikles det åndelige liv på en fruktbar måte (Boers)?

mandag, 5. juli 2010

Jeg har tenkt en del på ulike fromhetsøvelser de siste dagene; etter at jeg skrev om pave Johannes XXIIIs brev i 1960 om festen for Jesu dyrebare blod – der han også skriver at det er “pavens nest viktigste oppgave å hjelpe katolikker til å utvikle sitt åndelige liv på en mest mulig fruktbar måte”.

Boers skriver også om liturgien og det åndelige liv i sin bok ‘Katolsk praksis’ fra 1945 – ei bok som man nå kan lese i sin helhet HER (pdf-fil) – bl.a. dette:

... Som den kloke og erfaringsrike pedagog Kirken er, fletter den sin liturgi inn i det såkalte kirkeår. I løpet av et år gjør den derved Kristi mysterier – vår frelses mysterier – nærværende for oss, så vi som lemmer på Hans legeme kan gjenoppleve disse mysterier på nåderik vis til vår frelse og salighet. Hvert kirkeår lar Kirken oss i messen og de hellige sakramenter, i sin offentlige bønn, i høytider og hellige symboler oppleve det som engang skjedde til hele menneskeslektens frelse i Betlehem og Nasaret, i Kapernaum og Jerusalem, i Oljehagen og på Golgata. På denne måte åpenbarer det liturgiske kirkeår for oss stadig nye dybder i «den hemmelighet som fra evighet av har vært skjult i Gud» (Efes. 3, 9), slik at de troende ved hjelp av liturgien kan bli omdannet til stadig større likhet med Kristus. Det liturgiske kirkeår blir således til en virksom forkynnelse av Kristus, og det vil føre oss til et praktisk nådeliv i Ham.

Liturgier ledsager vårt kristne liv med et akkompagnement av toner og farver, avhellige symboler og handlinger og fyller det med skjønnhet. Men liturgiens skjønnhet er ikke til for å skjenke vår menneskelige tilværelse litt flyktig stemning. Det kristne liv er ikke estetikk, og kirkeåret er ikke skjønnhetsnytelse. Den glans som kirkeåret kaster over vårt kristenliv, er ikke til for å gi oss en virkningsfull effekt over hverdagen – den er både alvorligere og skjønnere enn som så. Glansen av kirkeårets skjønnhet over vårt liv er den årlig fornyede atterglans av frelsens drama, atterglansen av de gjerninger som Gud gjorde, ikke for å forgylle hverdagens grå ensformighet, men for å frelse menneskehetens barn fra synd og død og evig dom. Dette frelsens drama brenner Gud hvert kirkeår på nytt inn i våre hjerter. Ja, enda mer: Ved liturgiens hjelp opptar Han oss i det, gjør oss delaktige i dets frukter og lar dets nåderike gjeming bli fornyet i våre hjerter. Det er kirkeårets virkelige betydning, og deri ligger dets uforgjengelige skjønnhet og evige verdi.

Ved bevisst i troens ånd og med et fromt sinn – og leve med i det liturgiske kirkeår, skal vi få en helt selvfølgelig og harmonisk måte å leve vårt kristne liv på, som Guds barn. En altfor sterkt utbygget møteteknikk og et overmål av metoder har hatt en tilbøyelighet til å gjøre det kristne liv til et system, der hvor det først og fremst er en organisk prosess som følger sine egne veier. Ved en altfor sterk moraliserende tendens såvel i forkynnelsen som i en god del av den kristelige litteratur, har en uvilkårlig gitt det utseende av at barnekårets nåde er en blott og bar moralsk verdi, at et Guds barn – en kristen – er et resultat av menneskelig god vilje og menneskets personlige anstrengelser. Men, selv om det er sant at Gud som har frelst oss uten oss, ikke skal gjøre oss salige uten oss, d.e uten frivillig medvirken fra vår side, så må en på den annen side allikevel sørge for at ikke de overnaturlige perspektiver i vårt kristne liv blir forvrengt og Guds gjerning i oss og for oss skulle komme i annen rekke. Ellers blir de ikke helt ukjente typer i kristenheten oppalet – en finner dem gjerne nettopp i såkalte fromme kretser! – de mennesker hvis kristenliv ligner følgende regnestykke: Addisjon av fromme øvelser + dyder + gode gjerninger – feil og ufullkommenheter = en hellig kristen. Slike mennesker mener det selvsagt godt, men tross all sin gode vilje og sin hektiske geskjeftighet kommer de likevel nesten ikke av flekken. ...

Lagret i katolsk, liturgi | Ingen kommentarer »

Morgenbladets beklagelse og videre debatt

mandag, 5. juli 2010

De siste ukene har det vært en debatt i Morgenbladet om deres lange artikkel om Kirken 23. april, der de trykket noen svært negative karakteristikker av p. Reidar Voith. Disse beklager de i en artikkel 18. juni, og skriver:

Unnskyld! Det var i den forbindelsen at vi trykket et brev fra forfatter og generalkonsul Knut Ødegaard som gikk til biskop Bernt Eidsvig den 12. april i år. Brevet inneholdt belastende karakteristikker av Voith. Selv om det er Knut Ødegaards beskrivelser, er Morgenbladet ansvarlig for å ha videreformidlet dem. Det som så ut for oss som en avgjørende brikke i et puslespill, var også fra vår side manglende omtanke for en enkeltperson. I dag beklager vi at vi trykket utdraget fra brevet. Det var en feilvurdering.

Bernt Oftestad kommenterer dette 25. juni, men etterlyse også en beklagelse fra Ødegaard, som hadde skrevet den negative personkarakteristikken. Ødegaard svarer på dette 2. juli – slik:

Bernt Torvild Oftestad skal ha skrive i Morgenbladet at det «er moralsk sett kritikkverdig» at eg sende brev til biskopen då presten Voith gjekk ut i media med klagemål om at presten Pollestad hadde freista «valdta» han ved fleire høve.

Eg ser det som mi plikt å seia frå når eg veit at eit så alvorleg klagemål ikkje er sant. Eg skreiv til biskopen fordi eg faktisk hadde vore til stades og visste at Voiths framstilling ikkje var rett, eg var eit vitne.

«Hva brevskriveren Knut Ødegård har gjort for å bøte på skaden, vites ikke,» skriv Oftestad. Skal eg dra tilbake det eg veit er sanninga? Skulle eg ha teia og då ha risikert at pater Pollestad vart øydelagt som menneske og prest? Dette kan ikkje Oftestad meina. Det var ikkje eg og det var slett ikkje pater Pollestad som hadde invitert media til å vera arena for denne striden som berre kunne enda med at begge dei to hovudpersonane vart offer.

Jeg tror ingen kan klandre Ødegaard for å skrive hva han mener om denne saken til biskopen, men å la et svært sensitivt brev brukes av pressen er jo en helt annen sak. Slik skrev Morgenbladet 23. april i år:

I Reykjavik den 12. april 2010 sitter forfatteren, statsstipendiaten, og den mangeårige lederen for Bjørnsonfestivan i Norge, Knut Ødegård. Han har bestemt seg for å skrive et brev til den katolske biskopen i Oslo, Bernt Eidsvig, et brev som ligger hos biskopen nå.

VEDR. BESKYLDNINGER FREMSATT MOT PATER KJELL ARILD POLLESTAD ….

Det står ikke tydelig hvordan Morgenbladet hadde fått tak i dette brevet, men siden Ødegaard ikke beklager at brevet kom pressen i hende, må vi forstå at det er skjedd med hans velsignelse – og det bør han kunne klare å beklage.

Lagret i katolsk, generelt | 1 kommentar »

30. juni 1960 skrev pave Johannes XXIII et apostolisk brev for å oppfordre katolikker til å minnes Jesu dyrebare blod

lørdag, 3. juli 2010

Det er 50 år siden dette brevet kom ut, og jeg har jobbet litt med det de siste dagene. (Dessverre forsvant messen paven viser til her i 1970, og litaniet til Jesu dyrebare blod er vel heller ikke brukt.) Slik skriver han først om ulike forhetsøvelser som magisteriet alltid på oppmuntre de troende til å legge vekt på:

Now among the cares of our pastoral office, venerable brethren, we are convinced that, second only to vigilance over sound doctrine, preference belongs to the proper surveillance and development of piety, in both its liturgical and private expressions. With that in mind, we judge it most timely to call our beloved children’s attention to the unbreakable bond which must exist between the devotions to the Most Holy Name and Most Sacred Heart of Jesus—already so widespread among Christians—and devotion to the incarnate Word’s Most Precious Blood, “shed for many, to the remission of sins.”

It is supremely important that the Church’s liturgy fully conform to Catholic belief (“the law for prayer is the law for faith”), and that only those devotional forms be sanctioned which well up from the unsullied springs of true faith. But the same logic calls for complete accord among different devotions. Those deemed more basic and more conducive to holiness must not be at odds with or cut off from one another. And the more individualistic and secondary ones must give way in popularity and practice to those devotions which more effectively actuate the fullness of salvation wrought by the “one mediator between God and men, Jesus Christ, who is a man, like them, and gave himself as a ransom for them all.”

Han skriver så om hvordan markeringen av Jesu dyrebare blod har utviklet seg:
... the devotion to the Most Precious Blood, which owes its marvellous diffusion to the 19th-century Ro man priest, St. Gaspar del Bufalo, has rightly merited the approval and backing of this Apostolic See. We may recall that by order of Benedict XIV the Mass and Office in honour of the divine Saviour’s adorable Blood were composed. And to fulfill a vow made at Gaeta Pius IX extended the feast to the whole Church. Finally, as a commemoration of the nineteenth centenary of our redemption, Pius XI of happy memory raised this feast to the rank of first-class double, so that the greater liturgical splendour would highlight the devotion and bring to men more abundant fruits of the re deeming Blood.
Following our predecessors’ example we have taken further steps to promote the devotion to the Precious Blood of the unblemished Lamb, Jesus Christ. We have approved the Litany of the Precious Blood drawn up by the Sacred Congregation of Rites and through special indulgences have encouraged its public and private recitation throughout the Catholic world.

Hele dette apostolisk brevet kan leses her.

Lagret i katolsk, liturgi | Ingen kommentarer »

Begivenhetsrik uke i Vatikanet

lørdag, 3. juli 2010

John Allen skriver om de mange tingene som har skjedd i vatikanet den siste uka.

Slik skriver han:

  • A spectacular series of police raids against the Catholic church in Belgium as part of a sex abuse probe, including drilling into the tombs of deceased archbishops in search of hidden documents, which set off a barbed diplomatic war of words between Brussels and Rome.
  • An almost surreal kiss-and-make-up session between two cardinals, Christoph Schönborn of Vienna, Austria, and Angelo Sodano, dean of the College of Cardinals and the former Secretary of State under Pope John Paul II. The meeting came after Schönborn had accused Sodano in April of blocking action on an especially explosive Austrian chapter of the sex abuse crisis.
  • A decision by the Supreme Court in the United States to allow a sex abuse lawsuit against the Vatican in Oregon to proceed, and the filing of a new lawsuit against the Vatican (as well as the Salesian order) in Los Angeles just two days later.
  • Important personnel moves in the Vatican, including the appointments of Cardinal Marc Ouellet of Quebec to head the ultra-powerful Congregation for Bishops, and Bishop Kurt Koch of Basel, Switzerland, to replace Cardinal Walter Kasper as the Vatican’s top ecumenical official. In general, the appointments signal the triumph of theologians over diplomats in the Vatican, ensuring that men who share Benedict XVI’s spiritual and theological outlook are now firmly in charge.
  • The creation of a brand new Vatican department, the “Pontifical Council for the New Evangelization,” whose mission is to try to reawaken the faith in the West, above all in Europe, with Italian Archbishop Rino Fisichella named as the council’s first president.
  • Struggles to contain the fallout from a financial scandal swirling around the Congregation for the Evangelization of Peoples, formerly known as “Propaganda Fidei,” with the Vatican first admitting “errors of judgment” and then twenty-four hours later insisting that wasn’t supposed to be taken as a reference to Sepe personally.
  • A hearing of the European Court of Human Rights to determine whether the display of crucifixes in Italian public school classrooms violates European protections of human rights and freedom of conscience. ... ...

Lagret i katolsk | Ingen kommentarer »

Vår Herres Jesu Kristi hellige blod

lørdag, 3. juli 2010

Over ser vi inngangsvers og kollektbønn for festen for ‘Vår Herres Jesu Kristi hellige blod’, som ble feiret hvert år 1. juli fram til 1970. Og denne festen satte også tonen for hele juli måned – som altså stod i Jesu blods lys.

Man kan se hele messen (latin og norsk) som ble feiret 1. juli HER.

Lagret i katolsk | Ingen kommentarer »

Kardinal Ratzinger uttalte seg om liturgien i 1996

torsdag, 1. juli 2010

Det boklange intervjuet med kardinal Ratzinger i 1996, uder navnet ‘Jordens salt‘, ble også gitt ut på norsk to år etter, og jeg har de siste dagene lest gjennom boka på nytt. En del spørsmål av politisk art og om Kirkens problemer i Tyskland er av mindre interesse (syns jeg), men det fins også mye av interesse i boka. Bl.a. dette om liturgien:

“I vår liturgireform finnes det en tendens som etter min mening er feilaktig, nemlig liturgiens fullstendige «inkulturasjon» inn i den moderne verden. Den skal altså bli enda kortere, og alt som man mener er uforståelig, skal bli fjernet fra den. Den skal i grunnen bli nedtransponert til et «plattere» språk. Men dermed har man grundig misforstått liturgiens og den liturgiske feirings egentlige vesen. For i liturgien forstår man jo ikke på en enkel og rasjonell måte, slik jeg for eksempel forstår et foredrag, men på mangfoldig vis: med alle sanser, og ved å bli bragt inn i en feiring som ikke er funnet opp av en eller annen kommisjon, men som kommer til meg fra årtusenenes dyp, og til sist fra evigheten.

… Her uttrykker den store kontinuitet i troshistorien seg, og fremstiller seg så å si som en fullmakt som ikke kommer fra den enkelte. Presten er nettopp ikke noen showmann, som nå tenker ut noe som han formidler på en dyktig måte. Han kan tvert imot være fullstendig ubegavet som showmann, fordi han representerer noe helt annet, og det hele ikke kommer an på ham.

Naturligvis hører det til liturgien at den må bli forstått. Derfor må Guds ord bli godt lest, og så godt tolket og utlagt. Men til forståelsen av ordet kommer det andre former for forståelse. Fremfor alt er ikke liturgien noe som stadig nye kommisjoner skal uttenke. På den måten ville den blitt noe man selv produserte, om nå kommisjonene sitter i Roma, i Trier eller i Paris. Den må i stedet virkelig ha sin store kontinuitet, sin mangel på billig popularitet. Gjennom liturgien møter jeg virkelig årtusenene, og gjennom dem det evige, og jeg blir løftet inn i et feirende fellesskap, som er noe annet enn hva komiteer eller festkomiteer finner på.

Jeg tror at det her er oppstått en slags klerikalisme, og ut fra den kan jeg også bedre forstå kravet om ordinasjon av kvinnelige prester. Presten blir tilmålt en viktighet i person. Han må gjøre det på en dyktig måte, og må fremstille det hele godt. Han er det egentlige sentrum i feiringen. Følgelig må man si: Hvorfor bare denne typen mennesker? Hvis han derimot som person trer helt tilbake, og virkelig bare er representasjon, gjennom sin troende medvirkning, kretser det hele ikke lenger om ham. Da trer han til side, og noe større kommer til syne. Jeg tror at man igjen må innse kraften og tyngden i den tradisjon som ikke er blitt manipulert. Dens skjønnhet og storhet gjør også inntrykk på dem som ikke kan bearbeide og forstå alle detaljer rasjonelt. Men sentralt står så riktignok ordet som blir forkynt og tolket.”

Lagret i katolsk, liturgi | 1 kommentar »

Per Kværne presteviet tirsdag 29. juni

torsdag, 1. juli 2010

På høytiden for apostlene Peter og Paulus, tirsdag den 29. juni, kl. 12.00 ble diakon Per Kværne (65) presteviet av biskop Bernt Eidsvig i St. Olav domkirke, Oslo. Han er religionsviter og også medlem av bispedømmets kommisjon for interreligiøs dialog. St. Olav domkirke var fullsatt under den vakre seremonien, til tross for at det var en ukedag. Svært mange av ordinandens ikke-katolske venner, familie og tidligere kolleger var til stede.

Les mer om prestevielsen på katolsk.no, og se også mange bilder fra ordinasjonen.

Jeg var til stede på prestevielsen (og har klart å lure meg med på bildet), det var svært hyggelig både i messen og under mottakelsen etterpå.

Lagret i katolsk | 5 kommentarer »

Pilegrimsferd til det undergjørende krusifikset i Røldal - 6. juli

torsdag, 1. juli 2010

Jeg ble i dag tidlig minnet (den gamle latinske) messen som skal feires i Røldal tirsdag neste uke. Her er programmet for arrangementet (påmelding står det om helt nederst, frist var i går) – katolsk.no har også skrevet om dette.

Bli med på pilegrimsferd til det undergjørende krusifikset i Røldal

St. Paul menighet arrangerer valfart til Røldal 6.-7. juli. Velkommen til en helt spesiell midnattsmesse i sommernatten, en pilegrimsmesse med århundrelange tradisjoner.

Helt siden 1200-tallet har folk dratt i valfart til det helbredende og undergjørende krusifikset som henger i den lille stavkirken i Røldal, helt sør i Hordaland fylke. Først 300 år etter reformasjonen opphørte denne katolske jonsoktradisjonen, og i våre dager våkner Røldals-valfarten til liv igjen.

Stort pilegrimsmål
Røldal var det tredje største pilegrimsmålet i Norge. Hver jonsokkveld (St. Hansaften) “svettet” krusifikset i Røldal under vigilien, og væsken ble tørket av med en linklut som så ble strøket over syke legemsdeler. Flere hestelass med krykker og lignende remedier ble etterlatt i kirken, og taler sitt tydelige språk om de mange helbredelsene. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Lagret i katolsk | Ingen kommentarer »

Pave Benedikts tale 29. juni - festen for Peter og Paulus

onsdag, 30. juni 2010

Pave Benedikt tok i sin tale under messen i Peterskirken tirsdag morgen opp bl.a. to sentrale temaer; at den største faren for , og angrepet mot, Kirken kommer innenfra (ikke utenfra), og at fellesskapet alle katolikker (og spesielt biskopene) har med paven gir dem frihet, den binder dem ikke på noen måte:

... ... despite the suffering they cause, are not the greatest danger for the Church. In fact it suffers greatest damage from what pollutes the Christian faith and life of its members and its communities, eroding the integrity of the Mystical Body, weakening its ability to prophesy and witness, tarnishing the beauty of its face. This reality is already attested in the Pauline Epistle. The First Epistle to the Corinthians, for example, responds to some problems of divisions, inconsistencies, of infidelity to the Gospel which seriously threaten the Church. But the Second Letter to Timothy – of which we heard an excerpt – speaks about the dangers of the “last days”, identifying them with negative attitudes that belong to the world and can infect the Christian community: selfishness, vanity, pride, love of money, etc. (cf. 3.1 to 5). The Apostle’s conclusion is reassuring: men who do wrong – he writes – “will not make further progress, for their foolishness will be plain to all” (3.9). ...

Communion with Peter and his successors, in fact, is the guarantee of freedom for the Church’s Pastors and the Communities entrusted to them. It is highlighted on both levels in the aforementioned reflections. Historically, union with the Apostolic See, ensures the particular Churches and Episcopal Conferences freedom with respect to local, national or supranational powers, that can sometimes hinder the mission of the ecclesial Church. Furthermore, and most essentially, the Petrine ministry is a guarantee of freedom in the sense of full adherence to truth and authentic tradition, so that the People of God may be preserved from mistakes concerning faith and morals.

Les mer om dette hos Father Z.

Lagret i katolsk | Ingen kommentarer »

“ALTER OG OFFER” - også katekismen er tydelig på at messen er et offer

mandag, 28. juni 2010

Oppsummernede skriver F. Denis Le Pivain i sitt foredrag (se HER, HER, HER og HER) at Den katolske kirkes katekisme og alle de siste pavene entydig bekrefter at messen er et offer som bæres fram for Herren til soning for vår synder – og ikke bare, eller først og fremst, er et måltidsfellesskap:

The ‘Catechism of the Catholic Church’, after having recalled at length the doctrine of the Council of Trent on the holy Sacrifice appears to wish to bring about a reunion between the notions of sacrifice and paschal banquet, as a way of avoiding the tensions which we have seen:

The Mass is at the same time, and inseparably, the sacrificial memorial in which the Sacrifice of the Cross is perpetuated, and the sacred banquets of communion with Lord’s body and blood. But the celebration of the Eucharistic Sacrifice is wholly directed toward the intimate union of the faithful with Christ through communion. To receive communion is to receive Christ himself who has offered himself for us.

To isolate sacrifice from communion would be to misunderstand the originality of the New Covenant which does not stop with a rite, an external sacrifice like those of the Old Testament. The renovation brought about by Christ’s new Law is interior. Even the external sacrifice, that of Christ himself on the cross, signifies the exterior sacrifice if his soul which offers itself to God, the sacrifice of his will, dutiful unto death, and thereby united to God. According to St Thomas, this interior sacrifice is signified by communion.

Christian worship is no longer an ineffective cult, but renews interiorly and unites the faithful with Christ the Victim, who sanctifies them in purifying them from their sins. The sacrifice made present by the presence of the body and blood of Christ, separated in the species, the ‘res et sacramentum’, is finalized by the ‘res tantum’ which is the work of the redemption, the union of each human being with Christ.

And so the communion of the priest, the sacrificing minister, absolutely necessary and assures the integrity of the Eucharistic Sacrifice. The priest communicates in persona Ecclesiæ for all its members, as its head.

To refuse to see that the Eucharistic Sacrifice holds within itself the banquet of the marriage feast of the Lamb, a banquet which will be made perfect at the celestial table, the ‘Mensa Ceælestis’, is to fail to see that the glorification of God is realized inseparably in the sanctification of the Church.

Inversely, to isolate the banquet from the sacrifice is to forget how much the redemption must be ever active. But it is true that in an epoch where the sense of sin continues to crumble, the notion of propitiatory sacrifice is disappearing. It is the Church’s constant teaching nevertheless that this sacrifice must take place for the salvation of the living and the dead. It was reaffirmed already by Benedict XIV:

We must state that none of the faithful can hold that private Masses, in which the priest alone receives holy communion, are therefore unlawful and do not fulfil the idea of the true, perfect and complete unbloody sacrifice instituted by Christ our Lord.

Pope Pius XII echoes him: LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Lagret i katolsk, liturgi, teologi | Ingen kommentarer »

“ALTER OG OFFER” - magisteriet bekfrefter at messer er et offer

mandag, 28. juni 2010

Slik kommer det til uttrykk at messen er et offer som bæres fram for Herren hos pave Paul VI og i kirkeretten (se starten på denne serien HER):

Throughout these discussions, the magisterium insists upon the identity between the Mass and the sacrifice of the Cross, an identity defined at Trent. The Last Supper is itself related to the Sacrifice of Calvary, ‘which Christ anticipated in an unbloody manner at the Last Supper’.

This Tridentine doctrine is repeated by Paul VI in his fine encyclical Mysterium Fidei:

... by means of the mystery of the Eucharist, the sacrifice of the cross which was carried out once for all on Calvary is re-enacted in wonderful fashion and is constantly recalled, and its salvific power is applied to the forgiving of the sins we commit each day. (no. 27)
And when St Paul speaks of the table of the Lord, it is indeed of the Eucharistic sacrifice that he is speaking. The Christian community takes part in it as a banquet, in a communitarian and ecclesial manner. (no. 25)
It is a sacrifice offered in an unbloody manner, for the living and for the dead, according to the testimony of Cyril of Jerusalem. ” During this sacrifice, it is the whole Church which is both offerer and offered, priest and victim united to Christ (no. 31).

Consequently, each Mass is of inestimable price, whatever the particular pastoral need:

The Mass, even celebrated by a priest alone, is never for that reason a private initiative but always an action of Christ and the Church, which has learned to offer herself in the sacrifice which she offers, a universal sacrifice. She applies the unique and infinite redemptive power of the Sacrifice of the cross for the salvation of the entire world. Every mass is offered for the salvation of the whole world, and never merely for the salvation of a limited number only.
Consequently, if it is indeed highly desirable that the faithful participate in large numbers at the celebration of Mass, private Masses are to be praised rather than criticized. For such Masses, said by a priest alone with one minister to serve at it conform to the laws and traditions of the Church. Communion alone will not assure so great an abundance of graces as can a private Mass, not only for the priest himself but also for the faithful, the wider Church, and the whole world.

Communion alone is thus less effective than the offered sacrifice, which applies here below the infinite effects of the sacrifice of the cross. The holy Father urges the faithful to communicate daily at the holy table, so that they might draw from it strength and purity. Thus they will be enabled to live in the unity of the mystical body of God, according to the words of St Augustine ‘that he who will live must adhere to the body, that he might live in God and for God’. The Eucharist is the heavenly table which purifies us, raises us up to God, and prepares us for eternal life.

This question of the separation of communion from the sacrifice has become once again relevant as a result of the introduction of the so-called celebrations in the absence of a priest. As the faithful come increasingly to see the sacrifice as such as optional, the Mass becomes nothing more than a production of consecrated hosts. Within some circles of the French Church the idea is gaining ground that communion should be forbidden when the Mass is not celebrated, and the celebration be reduced to the Liturgy of the Word. We see from this that the Eucharistic communion has its full meaning only within the context of the sacrifice.

The alliance between meal and communion, which was strained during the Council, is harmonized by Canon 897 of the Code of 1983:

The most holy Eucharist is the most august sacrament, in which Christ the Lord is himself contained, offered and received, and by which the Church constantly lives and grows.
The Eucharistic sacrifice, the memorial of the death and resurrection of the Lord, in which the sacrifice of the cross is perpetuated over the centuries, is the summit and the source of all Christian worship and life; it signifies and effects the unity of the people of God and achieves the building up of the body of Christ. The other sacraments and all the works of the Church’s apostolate are closely related to the Holy Eucharist and are directed to it.

So then three dimensions define the sacrament of the Eucharist: Christ is there contained (transubstantiation), offered (a true sacrifice), and is received (communion). These three dimensions are inseparable. The sacrifice is realized by the presence of Christ under the two species and continues the work of the redemption.

Lagret i katolsk, liturgi, teologi | Ingen kommentarer »

“ALTER OG OFFER” - at messen er et offer blir nedtonet i den nye messen 1969

søndag, 27. juni 2010

Det var nytt for meg (se her) at messens offeraspekt ble diskutert under konsilet, men jeg har mange ganger hørt at i innledningen til den første utgaven av den nye messen (1969) var offeraspektet i så stor grad tatt bort, at dette umiddelbart måtte revideres. Slik beskriver boka Altar and Sacrifice det som skjedde etter konsilet:

The discussion was inflamed anew by the promulgation of the Novus Ordo Missæ. Even if Mgr Bugnini himself affirmed at a plenary session of the commission for the reform of the liturgy that the General Introduction of the Novus Ordo was not a dogmatic text which intended to give a definition of the Mass, it must nevertheless be recognized that the famous article seven created so great a shock that it had to be corrected in the second edition of the New Missal. The original text defined the Mass as a simple ‘assembly’ (synaxis) and retained only the notion of a meal, to the exclusion of the sacrifice:
The Lord’s Supper is the sacred assembly or meeting of the people of God, met together with a priest presiding, to celebrate the memorial of the Lord.

The second version expresses the Tridentine definition of the Mass, and thus the faith of the Church:
In the Mass or Lord’s Supper the people of God are called together into one place where the priest presides over them and acts in the person of Christ. They assemble to celebrate the memorial of the Lord, which is the Eucharistic sacrifice … For in the celebration of the Mass whereby the sacrifice of the cross is perpetuated, Christ is really present …

Article 48 also received clarification as to the true nature of the Last Supper: ‘Christ Our Lord instituted the paschal sacrifice and meal at the Las Supper. In this the sacrifice of the cross is continually made present …’ The notion of sacrifice was added to articles 55 and 60 as well.

A foreword was added to the second edition of 1970 to make clearer the connection between the new rite and the unbreakable doctrines of Trent:

Thus in the New Missal the Church’s rule of worship corresponds with her unchanging rule of faith. From this we learn that the sacrifice of the Cross and its sacramental renewal in the Mass are, apart from the difference in the manner of offering, one and the same sacrifice; it is the sacramental renewal which Christ the Lord instituted at the Last Supper and commanded his Apostles to celebrate in his memory. The Mass is therefore at one and the same time a sacrifice of praise, of thanksgiving, of propitiation and of satisfaction.

We can only regret that such considerable changes in the presentation of the rite did not result in any changes in the rite itself.

Lagret i katolsk, liturgi, teologi | Ingen kommentarer »

“ALTER OG OFFER” - Vatikankonsilet diskuterer i hvilken grad messen er et offer

søndag, 27. juni 2010

Jeg skrev nylig om en bok jeg nylig leste, som tar opp i hvilken grad messen er et offer. Og til min overraskelse ser jeg at dette ganske åpent ble diskutert også under konsilet (mens flere her på bloggen har sagt at dette har vel Kirken aldri satt spørsmålstegn ved). Slik kan vi lese:

The debate was exposed to the full light of day at the Second Vatican Council, during the debate over the Constitution on the Liturgy.

We are concerned with chapter 2, and particularly with paragraph 47, concerning the definition of the Mass. There were at least four drafts prepared before the adoption of the definitive -text. It was the last of these which provoked strong reactions during the general congregations, and particularly from Cardinal Bea. He attacked the text for taking no account of the teaching of the Council of Trent on the sacrificial aspect of the Mass. Cardinal Browne OP supported him, showing by drawing on St Thomas Aquinas himself, the weakness of the proposed conciliar text which claimed to be inspired by St Thomas: “The Eucharist, as St Thomas clearly shows, is the sacrament and the sacrifice of Christ suffering and of Christ dying, a doctrine which is contained in the antiphon ‘O sacrum convivium’.”

The text submitted to the Council ran as follows:

The Mystery of the Eucharist.
Our divine Saviour, at the Last Supper, on the night he was betrayed, commanded his disciples to repeat this paschal meal (convivium) in memory of him, until he should come again. He desired that in this way his victory over death and his triumph be made present, and that his act be for the Church, his beloved Spouse, the great sacrament of faith, the source and model of unity, the sacrifice of praise, and the pledge and the model of the heavenly banquet.

The many protests which intervened, like those quoted above, led the conciliar commission on the liturgy to amend the preamble to chapter 2. The amendments were approved by 2278 votes out of 2298, the most nearly unanimous vote that any amendment to the constitution received. There were twelve negative votes, one conditionally in favour, and seven spoiled votes. The approved text runs as follows:

At the Last Supper, on the night when he was betrayed, our Saviour instituted the Eucharistic sacrifice of his body and blood. He did this in order to perpetuate the sacrifice of the cross throughout the centuries until he should come again, and so to entrust to his beloved spouse, the Church, a memorial of his death and resurrection: a sacrament of love, a sign of unity, a bond of charity, a paschal banquet in which Christ is consumed, the mind is filled with grace, and a pledge of future glory is given to us.

This text makes clear that the Eucharistic sacrifice defines the sacrament instituted by Christ at the Last Supper, and that the Last Supper, and thus the mass, have no reality except in reference to the sacrifice of the cross, which it is the purpose of the Mass to renew throughout the earthly history of humanity until the coming of Christ. The notion of a banquet is concerned to it as the sacrifice’s culmination in its eschatological or vertical dimension, as St Thomas reminds us in his beautiful antiphon.

The Congregation of Rites, in an Instruction of 25 May 1967, wrote:

“Hence the Mass, the Lord’s Supper, is at once and inseperably: – the sacrifice in which then Sacrifice of the Cross is perpetuated; – the memorial of the death and resurrection of the Lord who said: Do this in memory of me;
-the sacred banquet in which, through communion in the body and blood of the Lord, the people of God share the benefits of the paschal sacrifice, renew the New Covenant with us sealed once and for all by God in Christ’s blood, and in faith and hope foreshadow and anticipate the eschatological banquet in the Father’s kingdom as they proclaim the death of the Lord ‘until he comes’.
In the Mass, therefore, the sacrifice and sacred meal form part of the same mystery in such a way that the closest bond conjoins the one with the other.
In the sacrifice of the Mass the Lord is offered when ‘he begins to be sacramentally present as the spiritual food of the faithful under the appearance of bread and wine’. The reason that Christ entrusted this sacrifice to the Church was that the faithful might share in it both spiritually, by faith and charity, and sacramentally, through the sacred meal of communion. A sharing in the Lord’s Supper is always by that very fact a communion with Christ offering himself to the Father for us as a sacrifice.

Lagret i katolsk, liturgi, teologi | Ingen kommentarer »

“JORDENS SALT” - intervju med kardinal Ratzinger

søndag, 27. juni 2010

Jeg leser nå (på nytt, men det er mange år siden sist) det boklange intervjuet Peter Seewald hadde med kardinal Ratzinger i 1996. Boka ble også gitt ut på norske, på St Olav forlag, for en del år siden, og jeg vil sitere litt derfra, fra s 68-73, som handler om Ratzingers rolle under Vatikankonsilet. Der var han teologisk rådgiver, og etter manges mening var han med på (gjennom kardinal Frings’ munn) å radikalisere konsilet – ved å foreslå at biskopene ved starten konsilet ikke uten videre skulle godta alt kurien hadde forberedt, dvs. utkast til alle dokumenter, og sammensetningen av ulike komiteer. (I slutten av utdragen sier Ratzinger tydelig hvordan han mener konsilet best kan forstås.) Slik leser vi:

“Den tyske kardinal Joseph Frings i Köln gjør Dem til sin rådgiver. Og nå skjer noe overraskende. Konsilet er egentlig forlengst blitt forberedt og planlagt i detaljer, inntil De skriver en oppsiktsvekkende tale for kardinal Frings. Og plutselig blir alt enda en gang snudd opp ned, og forsamlingen blir stilt overfor nye, uforberedte utfordringer. Hvordan skjedde dette?”

R: Man skal, som Karl Rahner så ofte har sagt, ikke overdrive enkeltpersoners rolle. Konsilet var nå engang en meget stor organisme. Sant nok har også enkeltpersoner gitt helt bestemmende impulser, men de kunne bare slå igjennom fordi andre ville det samme. Kanskje kunne andre ennå ikke formulere det, men beredskapen var til stede. Man var på utkikk etter noe.

Så oppstod den situasjon ved konsilet at konsilfedrene kom med viljen til ikke rett og slett å godta ferdige tekster, som et slags notararbeid, men til å kjempe seg frem til det ord som burde bli sagt i denne time, slik det ligger til deres embete. Man forestilte seg at man selv måtte ta hånd om oppgaven, ikke for å vri på troen, men for tvert imot å tjene den på riktig måte. I denne forstand har Frings innledende tale (som jo var på linje med talen til kardinal Liénart fra Lille), egentlig bare satt ord på det som alt var til stede i konsilfedrenes felles bevissthet.

“Hva skrev De så i denne talen?”

R: Den aller første var ikke skrevet av meg, og det var egentlig heller ikke noen tale. Det var slik at man i Roma alt hadde utarbeidet forslag til kuriens og kommisjonenes sammensetning. Og man forventet at det straks skulle bli valg på grunnlag av de lister som forelå. Det var det nå mange som ikke ville. Så reiste både kardinal Liénart og kardinal Frings seg og sa at vi nå ikke rett og slett kunne velge. Vi måtte ta kontakt med hverandre for å kunne vite hvem som var egnet til hva. Valgene måtte bli forskjøvet. Det var egentlig det første paukeslaget ved begynnelsen av konsilet. Når man tenker over det, var det jo slett ikke så ytterliggående. Det er normalt at man forsøker å finne frem til egnede kandidater. Det var en impuls som spontant kom fra dem begge, og som svarte til hva forsamlingen ville.

Kanskje går noen hendelser jeg forteller om litt over i hverandre, men det andre var at da teksten om åpenbaringen ble forelagt til diskusjon, erklærte kardinal Frings – og nå hadde jeg medvirket – at teksten slik den forelå, ikke var noe egnet utgangspunkt. Man måtte begynne å utarbeide den helt på ny, ut fra selve konsilet. Det var virkelig et paukeslag. Først det førte til at man generelt sa: Vi former tekstene selv, fra grunnen av. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Lagret i katolsk, teologi | Ingen kommentarer »

“ALTER OG OFFER” - en bok om eukaristien

lørdag, 26. juni 2010

I løpet av min retrettuke i Tromsø for en uke siden leste jeg bl.a. en bok som heter: ALTAR AND SACRIFICE, The Preceedings of the Second International Colloquium of historical, canonical and theological studies on the Roman Catholic Liturgy, CIEL, England 1997.

Boka har trykt foredragene ved denne konferansen for over ti år siden, og det er spesielt ett foredrag jeg vil ta opp her på bloggen: Meal and sacrifice in the magisterium of the Church, F. Denis Le Pivain. Foredraget er trykket på side 147 til 163.

Hovedtemaet i kapittelet er at messen er et offer, noe som bl.a. kommer til uttrykk ved at presten gjerne må bære fram dette offeret i en privat messe, uten av menigheten (i særlig grad) er til stede. F. Pivain skriver om hvordan denne tradisjonelle praksisen ble sterkt angrepet på 40- og 50-tallet, men hvordan pave Pius XII forsvarte den:

The value of the private Mass

This doctrine, unanimously accepted by theologians, but sometimes clumsily understood by them, was vehemently attacked during the reign of Pius XII by certain liturgists who tended to conceive of the sacrifice of the Mass from a solely communitarian perspective, one which downplayed the notion of sacrifice. This emphasis upon the convivium (=the meal), at the expense of the sacrifice manifested itself in a rejection of private Masses, in which the communal aspect was no longer visible. This tendency gave to the Last Supper and thus to the Mass a distinct reality limited to that of a banquet alone. Although they reached opposite conclusions, the approach of these liturgists did not differ from that of the theologians from past centuries, who, in the Mass, looked for a sacrifice other than that of the cross. Both were seeking to give to the fractio panis’ its own separate and proper identity, either as sacrifice (M. Cano), or as a fraternal meal independent in itself (the modems).

Pius XII reacted against this, notably in the encyclical Mediator Dei. The Pope intervened when certain abuses in the theology of the Mystical Body were leading to an inability to recognize the value of any celebrations of the Mass without a communal character. Thus what was true in the wider liturgical sphere was also manifesting itself at its very heart, the sacrifice of the Eucharist.

The Pope takes up the doctrine of the Council of Trent on the truth of the sacrifice of the Mass. He insists upon the identity of this sacrifice with that of the cross: “The Holy Sacrifice of the altar is thus not a pure and simple commemoration of the suffering and death of Jesus Christ, but a true sacrifice, properly speaking, in which, by an unbloody immolation, the Sovereign Priest accomplishes that which he accomplished on the cross, by offering himself as an agreeable sacrifice to the eternal Father.”

In this sacrifice, the priest is the same; it is Christ who offers himself through the priest, an alter Christus, another Christ. The victim is identical, and the ends are the same:

1. Glorification of the heavenly Father,
2. Thanksgiving and expiation,
3. Propitiation and reconciliation
4. Impetration

Using the Pauline theology of the redemption, Pius XII affirms that the Eucharistic sacrifice brings about the work of the redemption by a vital contact of the souls of every era with the sacrifice of the cross’. [Thus,] Christ, after having redeemed the world at the price of his own blood, does truly enter into possession of the souls of men.

It is the Church which continues Christ’s act of sacrifice and immolation. Pope Pius was forced more than once to renew this teaching and to re-affirm the bond between priesthood and sacrifice, LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Lagret i katolsk, liturgi, teologi | 1 kommentar »

Morgenbladet beklager det de skrev om en katolsk prest

fredag, 25. juni 2010

For en uke siden beklaget Morgenbladet at de hadde trykket negative personkarakteristikker om en navngitt katolsk prest:

” ... vi trykket et brev fra forfatter og generalkonsul Knut Ødegaard som gikk til biskop Bernt Eidsvig den 12. april i år. Brevet inneholdt belastende karakteristikker av Voith. Selv om det er Knut Ødegaards beskrivelser, er Morgenbladet ansvarlig for å ha videreformidlet dem. Det som så ut for oss som en avgjørende brikke i et puslespill, var også fra vår side manglende omtanke for en enkeltperson. I dag beklager vi at vi trykket utdraget fra brevet. Det var en feilvurdering.”

I dagens Morgenbladet tar Bernt Oftestad opp denne beklagelsen, og skriver:

“Beklagelsen står under rubrikken: presseetikk. Det er både vent og vakkert. Fullt så vakkert er det ikke at redaksjonen har heftet en omfattende redegjørelse til beklagelsen. Det virker som man vil legge ved en unnskyldning for sin handlemåte og gjør det ved å målbære avisens partsbestemte oppfatning av den katolske kirkestriden i våres. Morgenbladets redegjørelse forklarer langt på vei det personfokuserte ved avisens antikatolske pressekampanje.

Morgenbladet har som flere andre hatt store vansker med å akseptere at den katolske kirkestriden dypest sett var en lærestrid om homofili, utløst av at fremtredende prester ikke var lojale mot sitt ordinasjonsløfte. ...

Det er smart av læreavvikere og de som støtter dem, å se på vårens strid som en konflikt mellom personer og/eller fløyer i Kirken. Det kan etterlate inntrykk av at spørsmålet om homofili er åpent i Den katolske kirke. Det er det naturligvis ikke, og det har det aldri vært. Vi som tok fatt i Pollestads lære, har Kirkens magisterium på vår side, Skriften og Kirkens tradisjon. Vi representerer ikke noen «tradisjonalistisk fløy», slik Morgenbladet formulerer det, men opptrer i lojalitet mot Kirken.

I min «betraktning» av pressens dekning av kirkestriden vil jeg fremheve to forhold: Flere presseorganer var overraskende objektive og saksorienterte i sin dekning. De så det ikke som sin oppgave å forvrenge og/eller omtolke det katolske syn. For Morgenbladet er det derimot en journalistisk oppgave å hindre at det såkalt «homofobe» katolske syn blir videreformidlet til offentligheten, når man dekker saker som vårens kirkestrid.”

Lagret i katolsk, generelt | Ingen kommentarer »

St Johannes døperens menighet i Sandefjord - og et prestejubileum

fredag, 25. juni 2010

I går var jeg på en hyggelig tur til Sandefjord – 24. juni, høytiden for Johannes døperens fødsel – og var med på opprettelsen av St Johannes døperens menighet, bispedømmets 23. menighet, som ved starten har litt over 700 medlemmer. Bilder over viser biskope Bernt Eidsvig under prekenen – og er tatt fra Sandefjords blad.

Sogneprest Claes Tande ble innsatt i sin nye tjeneste – og mange av hans venner (inklusive meg selv) hadde møtt opp på denne viktige dagen.

Flere av oss benyttet også anledningen til å gratulere p. Reidar Voith med 10-årsjubileet for hans prestevielse – 24. juni 2000 – i alt var vi 10 prester til stede i messen.

OPPDATERING:
Senere i dag (fredag) er det kommet en grundigere artikkel på katolsk.no om det som skjedde i Sandefjord i går, og mange bilder er tilgjengelige HER – bl.a. bildet under.

Lagret i katolsk | Ingen kommentarer »

P. Arnfinn skriv om ein heilt vanlig sundag

onsdag, 23. juni 2010

På sin blog skriv p. Arnfinn Haram om ein sundag han vikarierte i ein av vårt lands katolske kyrkjelydar – St Svithun:

Det fascinerande er det internasjonale preget, men også blandinga av generasjonane og kjønna. Skrukk-kinna vietnamesiske bestemødre, ungdomar, vaksne, ungar og babyar, menn og kvinner. Når eg preikar, er alle fiksert merksame og opne. Det ljomar i veggene når kyrkjelydssvara i liturgien kjem: Amen! Halleluja! Hosianna! Og med di Ånd! Herre, høyr vår bøn! Songen og musikken er ei skikkeleg blanding av norske salmar, gregoriansk messesong (kyrie, gloria, credo, agnus dei) og – i messa klokka eitt – deltaking av det vietnamesiske koret. Koret står ikkje utstilt på galleriet, men sit på dei fremste benkene og er ein del av forsamlinga. Kyrkjelyden syng med; voggande og sterkt, som på eit norsk bedehus. Alt akkompagnert på syntesizar av hjartans lyst. Nydeleg, ecclesia cantans, den syngjande kyrkja, av mange folkeslag, tungemål og stilarter. Den tradisjonelle messeliturgien held det saman i ein verkeleg einskap.

... Presten er omringa av ministrantar, gutar og jenter, også godt organiserte. Rart å sjå fjortisane med dei supraste frisyrar, rare briller og sagga bukser; i sakristiet blir det plutseleg ein ordna gjeng som bed førbuingsbønene i kor. Så formar det seg til prosesjon; med ungdomar som ber kross og ljos og røykjelse og småtassane med røykjelsebåten og diverse anna utstyr. Oppe i koret, .. finn dei sine plassar og utfører sine opppgåver med presisjon. Like sjølsagt som presten og dei vaksne medhjelparane. Ein engleskare av born og tenåringar. Og dette er ei heilt vanleg sundagsmesse. Velkomne til Guds familie!

Lagret i katolsk | Ingen kommentarer »

Gratulerer p. Per Einar!

tirsdag, 15. juni 2010

Informasjon og bilder fra p. Per Einar Oddens prestevielse lørdag 12. juni ligger nå på katolsk.no – se her: INFORMASJON – MANGE BILDER.

Lagret i katolsk | 2 kommentarer »

Jesu hjertefest, og Jesu hjerte-fromhet

lørdag, 12. juni 2010

Vi feiret i går Jesu hjertefest, og jeg har derfor studert denne fromhetstradijsonen (som i hovedak går tilbake til 1675 – les om det på katolsk.no) en del de siste dagene – og skal bl.a. ta opp litt om denne festen i søndagens prekener.

Boers skriver også noe helt konkret om denne tradisjonen i sin bok ‘Katolsk praksis’, fra en tid (1945) da denne tradisjonen stod mye sterkere enn i dag (i Norge i dag praktiseres den vel helst bare av polske katolikker):

Jesu Hjerteandakt

All den rikdom vi eier i nådens orden, har vi fra Jesus Kristus: «Av Hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde». (Joh. 1, 16). Han har brutt ned den mur som skiller oss fra Gud. Han som er hodet på Kirkens legeme har makt til å meddele oss sine mysteriers guddommelige kraft, forat vi kan bli forvandlet til likhet med Ham «avglansen av Faderens herlighet og et billede av Hans vesen» – og således bli hellige.

Når vi betrakter mysteriene i Jesu liv, da er det især Hans uendelige kjærlighet som stiger fram for oss og fanger vårt sinn. Det er i kjærligheten menneskevordelsens mysterium grunner. Det er kjærligheten som fikk Jesus til å lide og dø for vår frelse. Det er absolutt nødvendig at vår tro på Kristi kjærlighet er og forblir levende i oss, nettopp fordi den er det sterkeste motiv til troskap mot Gud og utholdenhet i Hans tjeneste. Ikke noe driver oss så sterkt til å være tro og elske som det å vite og føle at vi blir elsket igjen. Her er det Jesu Hjerteandakten har sin store oppgave. Denne andakt har sin rot i selve åpenbaringen. Det vi dyrker i Jesu Hjerteandakten er nemlig Frelserens hellige person som åpenbarer oss sin kjærlighet, idet Han viser oss sitt hjerte som symbol på denne. Derfor er Jesu Hjerte den umiddelbare og spesielle gjenstand for denne andakt.

Vi ærer Jesu menneskelige hjerte med guddommelig dyrking, fordi det er en integrerende del av Jesu menneskelige natur, som er hypostatisk forenet med den guddommelige natur i Jesu Kristi person. Jesu Hjerte er verdig til all tilbedelse og den høyeste lovprisning fordi det er: «den evige Faders Sønns hjerte – etter sitt vesen forenet med det guddommelige Ord.»

Jesu Hjerteandakten er altså en dyrking og tilbedelse av Guds menneskevordne Sønn som åpenbarer oss sin kjærlighet som blir symbolisert ved Hans menneskelige hjerte. Denne kjærlighet er Frelserens menneskelig kjærlighet til oss, full av godhet og medføling med vår nød og vår svakhet. Men fordi Jesus Kristus er Guds menneskevordne sønn, åpenbarer Hans hjertes menneskelige kjærlighet samtidig Hans guddommelige kjærlighets uendelige rikdom.

Jesu Hjerteandakten i praksis.

a. Av Frelserens åpenbaring for den hl. Margaretha-Maria framgår det at feiringen av Jesu Hjertefesten er andaktens første og offisielle del. Denne fest blir holdt på den første fredag etter Kristi legemsfests oktav. På selve festdagen skal en motta den hl. kommunion som soning for de krenkelser som blir tilføyet Kristus i Alterets hl. sakrament. Samtidig skal en be en soningsbønn. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Lagret i katolsk, liturgi | Ingen kommentarer »

P. Boers skriver om ‘det liturgiske kirkeår’

lørdag, 12. juni 2010

Boers skriver ganske grundig om liturgien og om kirkeåret i kapittel 14 av sin bok ‘Katolsk praksis’, bl.a. dette:

Det store mysterium i kristendommen er at vi kristne ved Guds nåde i Kristus har fått «del i den guddommelige natur». (2. Pet. 1, 4). Vårt menneskelige vesen og vår menneskelige tilværelse er blitt hevet høyt over den menneskelige naturs krav og krefter og innlemmet i Guds egen livsfylde.

Det er ved Guds Sønns menneskevordelse (inkamasjonens mysterium) at det guddommelige liv er blitt ført inn i menneskeslekten. Det enkelte menneske blir imidlertid delaktiggjort i dette guddommelige liv ved den hellige dåp som er troens sakrament. Kristus kaller denne prosess for en «ny fødsel». (Joh. 3, 6) Ved den blir vi «Guds barn» – Guds arvinger og Kristi medarvinger.

Som alt annet liv vokser også det guddommelige nådeliv – eller det kristne liv- organisk i oss til vi når fram «til alders mål for full modenhet i Kristus». (Efes. 4, 13). Gud gav oss vårt kristne liv ved dåpens sakrament. Det vokser og styrkes i oss ved de andre sakramenter som Herren med dette mål for øye har innstiftet i sin Kirke. Det er ikke uten grunn at det sies «i sin Kirke». For i nådens verden hersker lignende forhold som i naturens verden. Slik som vi bare har del i det naturlige liv ved å være medlem av den levende organiske sammenheng som vi kaller menneskeslekten, så blir vi i nådens verden heller ikke delaktig i det overnaturlige liv på annen måte enn ved å bli innlemmet i den overnaturlige organiske sammenheng: «Kristi legeme som er Kirken».

Det er i sitt mystiske legeme som er Kirken, at Kristus på nåderik vis lever sitt liv videre til alles frelse, helt til tidenes ende. Den som vil ha del i Kristi nåderike liv, må derfor ta del i Kirkens liv. Jo mere trofast Kirkens liv gjenspeiler seg i vår tilværelse, desto mere «lever Kristus i oss». Nå er det framfor alt i sin liturgi at Kirken lever sitt liv «skjult med Kristus i Gud».

Hva er liturgi?

Liturgi er opprinnelig et gresk ord og betyr så meget som: «folkets verk» – «offentlig verk». I grunnteksten til det Nye Testament betegnes prestegjerningen til Sakarias som «liturgi». (Luk. 1, 23) og statens embetsmenn kalles « Guds liturger». (Rom. 13, 6) 1 det oldkirkelige skrift Didaché (ca. år 80 etter Kristus) knytter en det samme ord til Kirkens hyrdeembete. Siden det 8. og 9. århundre blir ordet liturgi i Orienten ført over til den hellige messe. Det er først i det 15. århundre at dette greske ord vinner innpass i Vesterledens kirkelige språkbruk. Men her gir ordet liturgi uttrykk for hele den gudsdyrkelse som i Kirkens navn blir fullbyrdet etter bestemte regler og normer. Hos oss omfatter liturgien ikke bare messen, men også forvaltningen av sakramentene, Kirkens offentlige bønn, prosesjoner, sakramenter og sakramentalier.

Kirkeåret.

Som den kloke og erfaringsrike pedagog Kirken er, fletter den sin liturgi inn i det såkalte kirkeår. ... ...

Les hele kapittelet her.

Lagret i katolsk, liturgi, teologi | Ingen kommentarer »

Se hele torsdagens program på Petersplassen

lørdag, 12. juni 2010

Her kan man se alt som skjedde på Petersplassen torsdag kveld (det var en fantastisk kveld, sa en norsk prest som var med); pave Benedikt svarer bl.a. på mange spørsmål fra prester, og leder den høytidelige sakramentstilbedelsen.

Lagret i katolsk | Ingen kommentarer »

P. Boers skriver om ulike sakramentalier / velsignelser

lørdag, 12. juni 2010

Slik defineres sakramentaliene i 13. kapittel av p. Boers’ bok ‘Katolsk praksis:

Sakramentalier er ting eller handlinger som Kirken, i en viss likhet med sakramentene, pleier å bruke for ved sin bønn særlig å oppnå åndelige velgjerninger. Sakramentaliene ligner sakramentene i det ytre. Men tross dette er det likevel en stor forskjell mellom dem. Sakramentene er innstiftet av Jesus Kristus, sakramentallene av Kirken. Sakramentene virker «ex opere operato», d. v. s. ved den guddommelige kraft som Kristus har nedlagt i sakramentenes ytre tegn. Derfor er deres virkning ufeilbar, og de meddeler den helliggjørende og understøttende nåde så sant den som mottar sakramentene ikke legger noen hindring i veien for dem. Sakramentaliene virker derimot «ex opere operantis», – det vil i denne forbindelse si: i kraft av Kirkens bønn. Deres virkning er derfor ikke ufeilbar. Det ligger ikke i Kirkens makt a knytte nåde til synlige tegn. Den kan bare be Gud om at Han vil gi sin nåde og timelige gaver til alle dem som i tro og tillit bruker slike sakramentalier. Til slutt: Sakramentene er nødvendige til salighet. Sakramentaliene er derimot kun nyttige til salighet, og Kirken forplikter derfor ikke de troende til å benytte dem. Det skulle imidlertid være en dårlig katolikk som med forakt så ned på disse fromme skikk og bruk eller av likegyldighet unnlot å gjøre bruk av sakramentaliene.

Boers skriver også følgende om de meste kjente sakramentaliene (og hele kapittelet kan leses her):

Noen av de mest kjente sakramentalier.

1. Vievann. Vigslingen av vann er en eldgammel liturgisk skikk. Alt i det annet århundre taler Tertullian (160-220) om vann som blir helliget ved påkalling av Guds navn. Som man vet, var – og er fremdeles – vigslingen av døpevannet på påskelørdag og pinselørdag den mest høytidelige vigsling av vann Kirken foretar. De troende tok på disse to dagene gjeme litt av det vigslede vann med hjem for å signe sine hus og aker og eng med det. Snart bredte denne skikk seg ut over hele Kirken. Men da det vann som ble vigslet til døpevann, ikke strakk til, begynte en å vigsle vann hver søndag. Karl den Store befaler i sine kapitularier at presten hver søndag før messen skulle gjøre det. Denne skikk ble alminnelig i det 10. århundre. Således leser vi i aktene til et kirkemøte som ble holdt iNantes henimot år 900: «Hver prest skal hver søndag før messen vigsle vann i et rent og passende kar. Han skal bruke det til å signe folket med, når han trer inn i kirken. Idet korset blir båret forut for ham, skal han gå ut i kirkens forgård og der i like måte signe med vievann og be for de avdødes sjeler som hviler der. Til slutt kan enhver som vil, ta med seg av dette vann i et kar for å signe husene, akrene; vingårdene, ja endog hjordene og deres fôr, og mat og drikke.»

Den ritus som ledsager vigslingen av vann, er meget betydningsfull. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Lagret i katolsk, teologi | Ingen kommentarer »

P. Boers skriver om de døde - bønn for de avdøde, avlat for dem

fredag, 11. juni 2010

I kapittel 12 av sin bok ‘Katolsk praksis’ (les hele kapittelet her) skriver p Boers om de døde, bl.a. dette:

Den store kirkefader Augustin sier at vi må ikke glemme med tro og kjærlighet å be for de avdøde, ellers ville det ikke nytte stort at deres legemer ble begravet i vigslet jord. Denne uttalelse er i samklang med den hl. Skrifts ord: «Det er en hellig og hellbringende tanke å be for de avdøde, forat de må bli løst fra sine synder». (2. Makk. 12,46). Kirken lar sine prester og alle ordensbrødre og ordenssøstre, daglig be flere ganger for de avdøde. Den formaner de andre troende til å gjøre det samme. Det må ikke gå en dag uten at du ber for dine kjære avdøde og for alle lidende sjeler i skjærsilden – om du så bare tilføyer til din morgenbønn og aftenbønn: «Herre, gi dem den evige hvile», eller: «Min Jesus, barmhjertighet».

Bønnen for de avdøde hjelper dem som trenger til vår hjelp. Men oss som blir igjen, gir den rikdom midt i ensomheten. Den tar bitterheten bort fra sorgen. Den kaster gylne streif over savnet. Og framfor alt, den tro og det håp vår bønn for de avdøde er uttrykk for, bringer oss fram til Ham som gav oss kjærligheten i den høyeste utfoldelse. ... ...

Alterets og almissenes offer.

Alterets offer, som St. Augustin kaller det, er det samme som messeofret. Fra de tidligste tider av er messen blitt båret fram til Gud «for alle troende kristne, levende og døde, så dette offer for dem må bli til frelse og evig liv.» (Messens offertoriumstekst). I hver eneste messe minnes Kirken, straks etter forvandlingens hellige øyeblikk, alle dem som «hviler i Kristus», og ber at Gud må gi dem «vederkvegelsens, lysets og fredens bolig». Messen er Jesu korsoffer som en stadig fornyet virkelighet iblant oss. Ved den tilvender Gud de helliges samfunn korsofrets frukter. Det er derfor klart at messeofrets sonende og fyldestgjørende verdi i særlig grad må komme Kristi legemes lidende lemmer i skjærsilden til gode. Gode katolske kristne vil derfor ofte ofre messen for sine egne avdøde samt for alle lidende sjeler. Det er dessuten en ekte katolsk skikk å la messen frambære for dem på årsdagen for deres død. Siden anderledes-troende kristne også er medlemmer av de helliges samfunn., kan f. eks. konvertitter be presten om å lese messen for deres avdøde protestantiske pårørende. Da imidlertid disse anderledes-troende ikke hørte til Kirkens synlige legeme, blir sjelemesser for dem ikke bekjentgjort offentlig fra prekestolen. ... ...

Avlaten for de avdøde.

Kirken lærer at vi kan vinne avlat for de lidende sjeler i skjærsilden. Denne lære er grunnet i mysteriet om de helliges samfunn. Kan vi alt hjelpe disse lidende sjeler ved å frambære til Gud våre gode gjerningers fyldestgjørende verdi, da kan vi, som lemmer pa Kristi legeme som er de helliges samfunn, også komme sjelene i renselsesstedet til hjelp ved å frambære fil Gud Kristi og de helliges soning for dem, så ofte Kirken stiller denne sin rike nådeskatt til vår disposisjon.

I de tilfelle hvor Kirken særlig har erklært det, kan avlaten altså tilvendes de lidende sjeler. Men Kirken på jorden har ikke noen myndighet over disse sjeler som er gått bort fra denne verden. Den kan altså bare be Gud nådig motta Kristi. og de helliges soning istedenfor de lidende sjelers egen soning og ettergi dem deres timelige syndestraffer. Derfor meddeler Kirken avlaten for de avdøde kun som forbønn eller «forbønnsvis», og overlater det helt til Guds visdom og godhet om Han vil tilvende de lidende sjeler avlat og hvor megen avlat det skal komme dem til gode. Om avlaten for de avdøde gjelder de ord St. Augustin har sagt om bønnen for de avdøde i det hele tatt: «De kommer dem til gode, som i sitt liv har gjort seg verdig til å nyte godt av dem».

Lagret i katolsk, teologi | Ingen kommentarer »

Pave Benedikt talte i dag til 15 000 prester (og mange andre) på Petersplassen

fredag, 11. juni 2010

Slik skriver John Allen om dagens messe på Petersplassen, messen som avsluttet ‘presteåret’:

... As he has on numerous occasions in the past, the pope apologized both to God and to the victims of abuse, and pledged to prevent such abuse in the future. “We insistently beg forgiveness from God and from the persons involved, while promising to do everything possible to ensure that such abuse will never occur again,” the pope said.

“In admitting men to priestly ministry and in their formation, we will do everything we can to weigh the authenticity of their vocation and make every effort to accompany priests along their journey, so that the Lord will protect them and watch over them in troubled situations and amid life’s dangers,” he said.

Had the “Year for Priests” been merely a celebration of the human performance of priests, Benedict said, it would have been ruined by the revelations of the sexual abuse crisis. Instead, he said, the crisis should make the church embrace its faith in God with new “courage and humility.”

Later, Benedict XVI invoked the image of the shepherd’s rod, saying that using the rod to correct those who go astray can be a “service of love.” The use of the rod, the pope said, clearly applies to taking a firmer hand on the sexual abuse crisis. “Today we can see that it has nothing to do with love when conduct unworthy of the priestly life is tolerated,” he said.

On other matters, Benedict XVI rejected a “functionalist” understanding of the priesthood, treating it as comparable to other jobs or professional roles. Instead, the pope insisted, the priesthood is not an office but a sacrament. Ultimately, he said, the priesthood expresses the “audacity of God,” who considers flawed men capable of “acting and being present in his stead.” ... ...

In addition to being firm on sexual abuse, the pope also called for greater vigilance about deviations from the faith. It has nothing to do with love, Benedict XVI said, “if heresy is allowed to spread and the faith twisted and chipped away, as if it were something that we ourselves had invented.” That remark likewise drew applause, the only other time the crowd this morning interrupted the pope’s homily to affirm a particular line.

Lagret i katolsk | Ingen kommentarer »

P. Boers skriver om de syke - sykekommunion og sykesalving

fredag, 11. juni 2010

I kapittel 11 av sin bok ‘Katolsk praksis’ (les hele kapittelet her) skriver p Boers om de syke i menighete, bl.a. dette:

Sykekommunionens ritus.

Er pasientens familie katolsk, er det rimelig at hele husstanden er til stede ved den sykes kommunion. Så snart presten kommer med sakramentet, kneler alle ned. Det er selve Fredsfyrsten som gjester hjemmet. Derfor ber presten, idet han kommer inn: «Fred være med dette hus og med alle som bor i det». Etter at han har satt sakramentet fra seg på bordet foran krusifikset, signer han den syke og de tilstedeværende med vievann og ber om Guds velsignelse over «alle som bor i dette hus». Har den syke ennå ikke skriftet, så trekker alle seg tilbake etter denne bønn. Etter skriftemålet gir presten et tegn at en kan komme inn igjen, og alle kneler ned og følger med i sykekommunionens ritus.

Denne ritus. slutter med at presten lyser velsignelsen over alle dem som er til stede. Så forlater alle sykerommet og gir pasienten god tid til uforstyrret å holde sin takksigelse. ... ...

Sykesalvingens sakrament.

De sakramenter som Kristus har innstiftet, omfatter med sin helliggjørende kraft hele vårt menneskelige liv fra begynnelsen til slutten og skjenker oss nettopp de indre nådegaver som vi til enhver tid, i enhver given situasjon, har bruk for. En kunne allerede på forhånd vente at Vår Herre ville innstifte et hellig sakrament til hjelp for de troende som i sykdommens bitre stund ser hen til sin Frelser: «Du Davids Sønn, miskunn deg over oss.» Når sykdommen antar en alvorlig karakter, da trer Jesus, den barmhjertige samaritan, hen til sykesengen og skjenker den syke ved sykesalvingens sakrament: tilgivelse, offervilje og nytt livsmot.

Dette sakrament blir ofte kalt: den siste salving. Det er langt bedre å kalle det sykesalvingens sakrament. Av liturgiske grunner, fordi Kirken selv taler om «unctio (oleum) infirmorum – de sykes salving». Av psykologiske grunner, fordi det er galt å bringe dette sakrament utelukkende i forbindelse med et menneskes tilstundende oppløsning. En skremmer bare de syke ved en betegnelse som den «siste» salving. Av teologiske grunner, fordi dette sakrament også kan helbrede den syke, om Gud vil. ...

Lagret i katolsk, teologi | Ingen kommentarer »

Over 10 000 prester på Petersplassen i går kveld - presteåret avsluttes

fredag, 11. juni 2010

Visstnok skal det aldri ha vært samlet så mange prester på ett sted før (mellom ti og femten tusen – minst én av dem fra Oslo), og i sin hilsen til prestene i går kveld, snakket pave Benedikt bl.a. om sølibatet og de tragiske seksuelle skandalene som er blitt kjent i det siste.

Lagret i katolsk | Ingen kommentarer »

« TIDLIGERE INNLEGG