En amerikansk weblog undrer seg over hvordan aviser og nettsider over hele verden kan påstå de mest utrolige ting om Den katolske kirke. Nå i det siste dreier det seg om de “nye dødssyndene” og om pavens “rehabilitering” av Luther. Amy Welborg tror ikke det er vond vilje som gjør det (fordi de to siste rapportene var ikke spesielt ondsinnede, men “even an idiot reading this article could see that Girotti said nothing even close to what was reported. I can’t get inside the head of a writer who would say, “Okay … he’s said this … let’s put it in the context of … wait, I’ve got it … the 7 Deadly Sins! Let’s say he’s replacing them! With recycling!”

My powers of empathetic thinking have clearly reached their limit.

And the Luther business … where did that come from? Was someone toying with a reporter or what?

De siste par dagene har det blitt skrevet helt sprø (uvitende) ting om Den katolske kirke i norske nettaviser o.l.. Gårsdagens Aftenposten er et eksempel på dette:

“Vatikanet har nå utvidet listen over dødssyndene. De nye syndene er synder som har dukket opp i nyere tid. Tradisjonelt har den katolske kirken operert med syv dødssynder som ble presentert av pave Gregor den store på 500-tallet. Syndene er utukt, hovmod, vrede, misunnelse, griskhet, latskap og fråtseri. Nå er det ikke bare syv synder. Nytt på listen er nemlig genmanipulering, forurensning, sosial urettferdighet og narkotikamisbruk, ifølge nyhetsbyrået AP.”

Alle som har det minste kjennskap til teologi (har ikke journalistene det?), forstår med en gang at slik er sprøyt, og det bygger på et intervju i L’Osservate Romano om noe helt annet; om skriftemålet og om synet på synd mer generelt. (Les et referat av det på engelsk her.) (Vårt Land har også skrevet om dette i dag, men mye mer forsiktig enn Aftenposten, de har tatt en melding fra NTB.)

En grundigere forklaring av hvordan slikt sprøyt kunne bli spredt rundt om i verden, kan man lese her:

When he finished his interview with L’Osservatore Romano, Archishop Gianfranco Girotti probably thought that his main message had been an appeal to Catholics to use the sacrament of Confession. Little did he know that the English-language news media would play the interview as a newly revised list of sins.

Archbishop Girotti, the regent of the Apostolic Penitentiary, spoke to the Vatican newspaper about “new forms of social sin” in our era. He mentioned such transgressions as destructive research on human embryos, degradation of the environment, and drug trafficking. Within hours, dozens of media sources were suggesting that the Vatican had radically revised the Ten Commandments, issuing a list of “new sins.”

As usual, a British newspaper leapt to the forefront with the most sensational and misleading coverage. (more…)

I går var mange tusen mennesker samla på Petersplassen og hørte pave Benedikts betraktninger om dagens tekst; oppvekkelsen av Lasarus – det siste store tegne Jesus gjorde før sin egen død og oppstandelse. Her er en engelsk oversettelse av hva han sa (fra zenit.org):

Dear Brothers and Sisters,
In our Lenten journey we have arrived at the 5th Sunday, characterized by the Gospel that narrates the resurrection of Lazarus (John 11:1-45). This is the last great “sign” worked by Jesus, and after it the high priests will convene the Sanhedrin and will decide to kill him; it is also decided that Lazarus himself will be killed. Lazarus was the living proof of Christ’s divinity and Christ is the Lord of life and death. In reality this Gospel passage shows Jesus as true Man and true God.

In the first place the evangelist insists on his friendship with Lazarus and the sisters Martha and Mary. He emphasizes that “Jesus loved them very much”, and for this reason wants to work the great prodigy. (more…)

Det ser i alle fall ut som om Vårt Land og DagenMagazinet begge har latt seg lure av “nyheten” om at paven vil rehabilitere Luther og erklære at han ikke var en vranglærer. I alle fall referer de i dag “nyheten” jeg skrev om i går helt uten kritiske kommentarer. Ganske sjokkerende egentlig.

(EKSTRA: En artikkel på Catholic World News prøver å forklare hvordan denne misforståelsen kunne oppstå.)

Jeg fikk et spørsmål fra en leser i dag: “Forslag til ny nattverdsliturgi i DNK: Vårt Land skriver om dette i dag og har lenke til tekstene. Interessant med en kommentar fra deg som forhenværende luthersk prest om utviklingen der. En kuriositet: Nå skal det hete: “Dette er min kropp som gis for dere” og uttdeling skjer som “Kristi kropp”.

At man skal si “Kristi kropp” (isteden for “legeme”) har jeg ikke i mot, det gjør man jo i den svenske Katolske kirke allerede, og ordet legeme blir altfor abstrakt i dag, spesielt for barna. Ellers merker jeg meg (når jeg leser dokumentene somer lenket til fra Vårt Lands side) at Den norske kirke har tatt med seg svært mange ting fra Den katolske kirkes teologi – både positive og negative. Fra prefasjonen av er det svært mye likt, og de vil få flere eukaristiske bønner som i stor grad bygger på samme kilder som våre bønner. Det negative er at de også har tatt med seg den katolske holdningen fra 70-tallet om at presten må være vendt mot folket, og at måltidsfokuset må være svært tydelig. Det skjer nå mens mange i Den katolske kirke holder på å vende tilbake til offeraspektet som mer sentralt, og vender tilbake til de gamle alterne der presten vender seg mot Gud.

Men det virkelig sjokkerende i Den norske kirke er jo (og har alltid vært) at nattverden som som en offerhandling, der Kristi fullkomne offer bæres fram for Gud, er helt fraværende. Dessuten er det svært sjokkerende at man stadig snakker om å motta vin og brød (i denne sammenheng har jeg også lite sans for at man skal gå over til vanlig gjærbakst). Her slår jo lutheranerne seg selv på munnen, for prestene der sier jo “Dette er Jesu Kristi legeme/blod” når han deler ut Kristi legem og blod.

I går tok pave Benedikt opp pave Leo den store (pave fra 440 til 461) i sin gjennomgang av kirkefedrene, en av de få pavene som kalles den store. Han var pave i ei svært vaskelig tid, både politisk (vandalene) og kirkelig (nestorianismen og monofysittismen) – les mer om ham på katolsk.no. Her kan vi lese hva pave Benedikt sa om ham i går:

Dear brothers and sisters,
Continuing on our journey with the Fathers of the Church, true guiding lights that shine from afar, in today’s meeting we will look at a pope who in 1754 was proclaimed a doctor of the Church by Benedict XIV: I am speaking, of course, of Leo the Great. As indicated by the name he is traditionally gi ven, he was truly one of the greatest Pontiffs ever to have graced the See of Rome. He made an enormous contribution toward strengthening its authority and prestige. He was the first Bishop of Rome to adopt the name Leo, which has subsequently been adopted by a further 12 pontiffs. He is also the first pope of whom we have evidence of his preaching to the people who crowded around him during celebrations. It is natural to think of him in the context of the general Wednesday audiences; an appointment that has become in the last decades, a normal and expected way of meeting with the faithful and with many other visitors from all over the world. (more…)

For noen dager siden ble det kjent at Troskongregasjonen hadde gitt et endelig svar på spørsmål om gyldigheten av dåp som var gjort i “Skaperens, Forløserens og Helliggjørerens navn” e.l.. Det er typisk feministiske synspunkter som har fått noen prester til å ikke bruke “kjønnsbegrepene” Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, men jeg visst faktisk ikke at slikt hadde blitt praktisert i katolske kirke. Men det har det altså, i Australia og i USA. Slik svarer Troskongregasjonen:

RESPONSES TO QUESTIONS PROPOSED
on the validity of Baptism conferred with the formulas
«I baptize you in the name of the Creator, and of the Redeemer, and of the Sanctifier»
and «I baptize you in the name of the Creator, and of the Liberator, and of the Sustainer»

QUESTIONS

First question: Whether the Baptism conferred with the formulas «I baptize you in the name of the Creator, and of the Redeemer, and of the Sanctifier» and «I baptize you in the name of the Creator, and of the Liberator, and of the Sustainer» is valid?

Second question: Whether the persons baptized with those formulas have to be baptized in forma absoluta?

RESPONSES

To the first question: Negative.
To the second question: Affirmative.

Ei slik dåpsformulering er altså helt ugyldig og personer som er døpt med slik dåp, må døpes på nytt aboslutt (dvs. ikke med kondisjonal dåp). Det er sjokkernede at slikt har kunnet skje, syns jeg. Les mer om det HER og HER.

The Catholic Herald i England trykket sist helg et intervju med den berømte Father Z., som skriver en svært kjent katolsk blog, som jeg ofte nevner her. Intervjuet forteller en hel del om hans liv, bl.a. at han vokste opp i en tysk, luthersk familie i Minnesota. Han ble katolikk i voksen alder, og ordinert av pave Johannes Paul II i 1991.

Hans blog er blitt veldig mye lest de siste åra, og er hovedtemaet i intervjuet. Slik står det bl.a. der: Fr John Zuhlsdorf’s well-informed opinions, translations and analyses of matters liturgical are a daily reading requirement. Rumoured to have direct sources in very high places, he is read by members of the Roman Curia, bishops, priests, seminarians and lay people around the world. His articles have made their way into Curial meetings and he says that several bishops have consulted him on documents relating to Summorum Pontificum, the Apostolic Letter with which the Pope Benedict XVI liberated the traditional Mass. Fr Z is a true phenomenon of the information age: a power blogger and a priest.

Les hele intervjuet her.

Vi leser i Apostlenes gjerninger 28, 11-12a at Paulus etter forliset på Malta reiste videre mot Roma: “Tre måneder senere seilte vi videre med et skip som hadde ligget i vinteropplag på øya. Det var fra Aleksandria og hadde tvillingene som skipsmerke. Vi anløp Syrakus, hvor vi lå tre dager, og seilte videre derfra langs kysten fram til Regium.”

Da vi var i Syracusa på Sicilia, la vi ikke merke til noe minnesmerke over Paulus’ besøk der, det gjorde vi derimot i Regio. Fortellinga/ legenden sier at Paulus fikk lov til å tale til folket i byen den kvelden han var der, og han skulle få lov å holde på så lenge et stearinlys de hadde tent brant, lyset stod på en marmorsøyle. Men da lyset hadde brunnet ned, fortsatte søylen å brenne, slik at Paulus kunne tale helt til morgenen kom, og mange ble omvendt og kom til tro på Gud.

I et sidealter i domkirken i Reggio kan vi se denne søylen – jeg tok dette bildet for ei uke siden.

Avisa Dagen meldte i går at en politisk komité i England skal etterforske katolske biskoper, for det de kaller «en stadig økende fundamentalisme» i katolske skoler. ...

Det er MP Barry Sheerman i Underhuset som har tatt initiativ til etterforskningen. Han er misfornøyd, med at talsmenn for den engelske katolske kirken nå ser ut til å ha forlatt den tidligere «myke linje» de kjørte på i moralsaker. Komiteen skal stille spørsmål vedrørende biskopenes holdning i skolene til abort, seksualundervisning og utdannelse som vedrører personlig og sosial helse. ... ... Barne, skole- og familiekomiteen kommer til å «holde katolske biskoper ansvarlig» for den senere tids forsøk på å innføre katolske doktriner vedrørende moral og seksualundervisning i skolene.

Katolikkene svarer på denne måten: - For de sekulære, er hvem som helst som faktisk tror på sin religion en fundamentalist. ... – Denne etterforskningen er bare et nytt bevis på en stadig økende aggresivitet hos den sekulære regjeringen mot religiøse institusjoner. Spesielt anvendelsen av termen «fundamentalist» er aggresiv. Den er et lett gjennomskuelig forsøk på å likestille troende kristne med ekstremt voldelig islamsk ekstremisme.

Under ondagens paveaudiens (i Paul VI’s auditorium) var jeg delvis på Petersplassen (og så audiensen på storkjermene der) og delvis i Vatikanets bokhandel (der jeg også hørte lyden). Paven hadde visst møtt pilegrimer rett før audiensen i Peterskirken (det visste jeg ikke da), selv gikk jeg inn i kirken (og var der ganske lenge, ca 2 timer) rett etter audiensen.

Paven snakket på nytt om den hellige Augustin, og sa bl.a. at han er alltid levende i sine mange skrifter. Her er et referat av det paven sa, fra Zenit.org:

St. Augustine contributed to the
development of modern politics with a definition of “true secularism” that clearly
marks out the separation between Church and state, says Benedict XVI.

The Pope said this today during his weekly general audience in Paul VI Hall. This
was the fourth address he dedicated to the bishop of Hippo, whose text “De Civitate
Dei” (The City of God) he said has contributed to “the development of modern
political thought in the West and in Christian historical theology.” (more…)

Fra Trond har jeg fått denne nyheten, og Trond skriver. “Paven oppfordrer her de religiøse kommuniteter til å returnere til de røttene de har og nærmere den spiritualitet grunnleggerne hadde. (Vende tilbake til den tradisjonelle praksis!).

“when communities have chosen to return to the origins and live in a way more in keeping with the spirit of the founder,” they see positive signs of renewal.”

Jeg må bare rope et trefoldig hurra for pave Benedictus XVI! Deo gratias!”

En annen av leserne svarer så: “Man skal vel lete lenge i pavens tekst for å finne noe om at han oppfordrer til å vende tilbake til noen mer opprinnelig form for messefeiring enn den ordenssamfunnene feirer til daglig. Det ville være å legge egne ord i hans munn.
Men det var kanskje noe annet du siktet til denne gang, Trond?”

Vi får spørre Trond om han tenkte på den tradisjonelle messen her, eller om det var andre av ordenssamfunnas tradisjoner han tenkte på.

Jeg har nettopp fått tips om en ny (svensk) blog skrevet av fire personer som er på vei inn i Den katolske kirke. De som driver bloggen presenterer seg slik: “Vi som driver den här bloggen har luthersk/frikyrklig bakgrund men söker av olika anledningar den Katolska Kyrkans fulla gemenskap. Här delar vi med oss av våra funderingar, känslor och annat som dyker upp längs vägen. Välkomna att vara med på resan!”

En av personene som skriver der presenterer sin dragning mot Kirken slik: “Jag har lite svårt att just nu sätta ord på exakt vad det är med Katolska kyrkan som tilltalar mig, men jag hoppas att jag under den närmaste tiden ska kunna hitta ord för vad jag känner. Men lite grann handlar det om att Katolska kyrkan tilltalar mig eftersom den på något vis känns stabil och trygg. Det känns också viktigt för mig att söka Kyrkans rötter och förstå mer av dess historia.”

Besøk bloggen her.

Københavns biskop Czeslaw Kozon har offentliggjort tydeligere regler for fastetid og kommunion enn de fleste biskoper gjør i vår tid (men dette var vanlig tidligere). Her er hans bestemmelser litt forkorta:

Søndage og påbudte helligdage
Messen og modtagelsen af Herrens legeme og blod er centrum i både den enkeltes og i Kirkens liv. Kirken har derfor forpligtet de troende til at deltage i messen på alle søndage og andre påbudte helligdage, med mindre man har en alvorlig grund til ikke at gøre det. ... Har man uden alvorlig grund ikke været til messe, bør man skrifte det, førend man går til kommunion.

Modtagelse af den hellige kommunion
Alle, der har modtaget den første hellige kommunion, er forpligtet til at modtage Alterets Sakramente mindst én gang om året. Har man i årets løb ikke været regelmæssig til kommunion, bør forpligtelsen opfyldes i påsketiden …

Generelle regler for modtagelsen af den hellige kommunion: (more…)

John Allen skrev i går (innsiktsfullt som vanlig) at pave Benedikt har revidert Langfredagens bønn om jødendes omvendelse i den tradisjonelle latinske messen. I den nye messen har bønnen lenge hatt en mildere form. Slik er forandringa blitt:

In its original form, the prayer read as follows, in an English translation from the Latin:

“Let us also pray for the Jews: that our Lord and God take away the veil from their hearts; that they too may acknowledge Jesus Christ to be our Lord. Almighty eternal God, who also does not repel the Jews from your mercy: graciously hear our prayers on behalf of the blindness of that people; so that once the light of your truth has been recognized, which is Christ, they may be rescued from their darkness.”

In the revised form, the prayer now reads, once again in English translation:

“Let us also pray for the Jews. May the Lord our God illuminate their hearts so that they may recognize Jesus Christ as savior of all men. Almighty and everlasting God, you who want all men to be saved and to gain knowledge of the truth, kindly allow that, as all peoples enter into your Church, all of Israel may be saved.” (more…)

På bloggen sin seier p. Arnfinn bl.a. dette om fastetida:

Det burde vere like sjølsagt for kristne å praktisere sin religion som det er for andre truande – som t d muslimar som held fast på sin feiring av Ramadan. Dessverre har trusutøving i Vesten blitt noko reint “privat” og “personleg”, litt kjensler, haldningar og moralske “motiv”. Teoriar og idéar. Dette har sin plass, men tru er praksis. Også kristen tru. ...

Konkret:

• redusere mat og måltid.
• redusere stimulansar og underhalding. Stille tid.
• redusere sosialt liv og selskapsliv (tradisjonelt inga bryllupsfeiring i fastetida; ei s k “lukka tid”)
• gje til fattige, gjerne gjennom Caritas eller andre naudhjelporganisasjonar (og eg vil leggje til: ikkje gå forbi dei som tiggar)
• gå til skriftemål
• ta del i fastetida sine gudstenester
• les noko som fordjupar deg som menneske og kristen

Biskop Georg Müller er biskop for Trondheim stift, og har også offentliggjort et budskap til årets fastetid:

Det latinske uttrykk ‘lectio divina’ betyr ordrett ‘guddommelig lesning’. Uttrykket brukes for å beskrive en måte å lese bibelen på, hvor man frir seg fra egne tanker og åpner seg for det Gud vil si. Denne måten å nærme seg bibelen på kan brukes av enkeltpersoner og av grupper, den krever ikke spesielle kunnskaper om bibelen, kun at man leser teksten med oppmerksomhet.

Lectio Divina består av fire trinn:

1. Det første trinnet er lesning (lectio). Vi leser Guds Ord langsomt, oppmerksomt og med ettertanke, slik at det fyller oss helt. Til dette kan hvilket som helst skriftsted brukes, bare det ikke er for langt. Vi kan for eksempel ta utgangspunktet i søndagens lesninger

2. Trinn to er preget av ettertanke (meditatio), hvor vi tenker over den valgte teksten om og om igjen for å ta til oss det som Gud vil si oss.

3. Det tredje trinnet kalles svar eller bønn (oratio), hvor vi legger fra oss all tankevirksomhet og ganske enkelt lar vårt hjerte tale til Gud. Her blir vårt svar inspirert av refleksjon om Guds Ord.

4. Det siste trinnet heter betraktning (contemplatio) hvor vi ikke bare slipper fri våre egne forestillinger, planer og overveielser, men også våre hellige ord og tanker. Vi hviler i Guds Ord. I vårt dypeste indre lytter vi til Gud, som taler til oss med lav stemme. Og dersom vi hører etter, forvandles vi litt etter litt. Denne forvandlingen har en dyp virkning på hele vårt liv. Vår livsførsel er målestokk for om vår bønn er ekte. Vi må ta det som vi leser i Guds Ord, inn i vårt daglige liv.

Disse trinnene er en enkel veiledning for bønn. De fører til mer enkelhet i vårt forhold til Gud, talen trer i bakgrunn og gir rom for å lytte. Lectio Divina inspirerer til en personlig bønn som er meget godt egnet for fastetiden. Den støtter vår vei til et personlig møte med Kristus. I dag oppdages den på nytt av mange mennesker og grupper. Den viser at Guds ord er levende og aktivt, kan forvandle enhver av oss dersom vi er åpne for det Gud vil gi oss.

Les hele dette fastebudskapet.

Sist tirsdag offentliggjorde biskop Eidsvig sitt fastebudskap, som bl.a. inneholder følgende:

Fasten er en tid for omvendelse, og omvendelse er en klar bevegelse fra noe og til noe annet. Vi skal vende om fra det negative, gale og syndige i våre liv – det som skader og tynger oss, og som fører oss bort fra Gud. ...

Fasten, og dens kall til oss, bør ikke og skal ikke være noen byrde … og skulle ikke forlange for meget av noen av oss, og jeg våger å komme med følgende praktiske forslag for å virkeliggjøre dette:

Det første er bønn. Herren selv anbefaler sine disipler å trekke seg tilbake til et rolig sted, dvs. et sted de kan konsentrere seg om Gud. Der er kanskje ikke så mange av disse, men kirken er ett. ... Det skulle ikke være umulig å få til et ekstra messebesøk i uken. Samtidig står skriftemålets sakrament sentralt i vår omvendelse. Jeg vil anbefale alle å søke til skriftemålet i fastetiden, og der møte Guds uendelige kjærlighet og miskunn, og oppnå tilgivelse for våre synder. ...

Det andre er fasten. Det er nødvendig å nekte seg selv et eller annet i fastetiden – og det skal gjøre litt vondt. .. og hjelper oss til o komme nærmere kjernen i fasten, nemlig å søke Herren, istedenfor å søke oss selv.

Det tredje er gaver til de fattige og nødlidende rundt oss. Jeg anbefaler Caritas og vil selv gi det jeg kan avse til Caritas. ...Gled mennesker! Her er det ingen mangel på muligheter; gleden kan formidles på forbausende mange måter. Ingen av oss er så fantasiløs at vi ikke kjenner noen.

Les hele dette fastebudskapet her.

De siste 12 år har kardinal Josef Tomko, titulær erkebiskop for basilikaen Santa Sabina, sagt til paven: “Vend om og tro på evangeliet. Husk at du er støv, og at du skal vende tilbake til støv.” Først sa han det til pave Johannes Paul II, nå til pave Benedikt XVI.

Mange la også merke til messehakelen paven brukte i dag; svært tradisjonell, mellom en gotisk og en romersk stil; lignende messehakler St. Ignatius av Loyola og St. Philip Neri brukte – se bildet over. (Se flere bilder her.)

“I must confess,” says the Cardinal in an interview with Osservatore Romano, “the personal unease that I experience every year doing so. Unease because of the words that go with the imposition of the ashes. I really find it difficult to say to the Pope ‘Repent and believe in the Gospel’, when it is he who has the full right to say it to me and to everybody else.”

– But does the Ritual of the Ashes still have a significance for contemporary man?

The imposition of ashes is not a theatrical gesture nor a formality. It is a sacramental rite which helps us to salvation. From the wealth of texts and gestures, we choose the words from Scripture to accompany the rite of the Ash Wednesday liturgy, and those are the two sentences with which the priest makes the imposition of ashes even more significant. (more…)

Pave Benedikt tok et opphold i sin gjennomgang av Augustins liv, og snakka i dagens audiens om dagens markering av askeonsdag, “der vi begynner, som vi gjør hvert år, vår fastevandring – da vi mer enn vanlig fokuserer på bønn og meditasjon, bor og faste.

We are entering a formidable liturgical period because while we prepare ourselves for the celebration of Easter – the heart and center of the liturgical year and our entire existence – we are invited, I might even say provoked, to give a more decisive impulse to our Christian existence.

Inasmuch as the commitments, the worries and the concerns which make us fall into a routine expose us to the risk of forgetting how extraordinary the adventure is in which Jesus has involved us, we need to begin everyday our demanding itinerary of the evangelical life, going back into ourselves through restorative pauses for the spirit.

With the ancient rite of imposing ashes, the Church introduces us to Lent as a great spiritual retreat which lasts 40 days. We thus enter the Lenten season, which helps us to rediscover the gift of faith we received in Baptism, and urges us to the Sacrament of Reconciliation, placing our commitment to penance under the sign of divine mercy. (more…)

Jeg har tidligere lest mange kommenterer av John Allen (og nevnt ham ofte her på bloggen). I noen måneder nå har har skrevet færre daglige kommentarer – men hatt sin faste fredagskommentar, som jeg får pr epost – så derfor har jeg ikke så ofte besøkt hans nettsider.

Nå ser han ut til å skrive flere daglige kommentarer igjen, og en leser nevnte for meg noe han skrev sist uke; om pave Benedikts møte med troskongregasjonen. De møttes sist uke for å snakke mest om bioetiske spørsmål, men i sin innledning sa pave tydelige ting om Den katolske kirke as the “one true church” and the necessity of seeking converts to the faith …

In late June, the congregation issued a document on the famous phrase from the Second Vatican Council (1962-65) that the one church of Christ “subsists in” the Catholic church. In essence, the congregation asserted that the phrase means the Catholic church alone possesses the fullness of what it means to be a church.

During the council, some analysts interpreted the phrase “subsists in” as a departure from the traditional claim that the Catholic church is the lone “true” church. When the doctrinal congregation issued its clarification, some leaders of other Christian denominations warned of negative ecumenical fallout.

It’s a critique which Benedict obviously does not accept, insisting that the clarification is actually “necessary for the correct development of ecumenical dialogue.” (more…)

Den gresk-katolske kirken i Ukraina kom i fullt fellesskap med paven i 1595, men det var nå pga. politiske problemer 70 år siden biskopene i denne kirken hadde møtt paven, men sist uke skjedde det altså:

For the first time in 70 years, the bishops of the Greek-Catholic Church of Ukraine were able to pay a visit to the tomb of St. Peter and to meet with his successor, Pope Benedict XVI.

“You are welcome, dear brothers, in this house in which intense and incessant prayers have always been said for the beloved Greek-Catholic Church of Ukraine,” the Pope told the bishops.

The ‘ad limina’ visit comes after years of limited freedom for the Greek-Catholic Church.

“Now that your Churches have rediscovered their complete freedom”, the Pope said, “you are here to represent your communities, reborn and vibrant in the faith, which have never ceased to feel their full communion with Peter’s Successor.”

Les mer om dette her.

John Allen skriver i sin ukentlige spalte at det aller viktigste for Kirken de siste årene har vært å styrke sin identitet. Her har liturgien vært hovedpunktet (samsvarende med det jeg har skrevet mye om i det siste), og så skriver han en del om Kikens sosiale engasjement – som må sansvare med Kirkens lære.

Without a doubt, the push for robust assertion of traditional Catholic identity is the most consequential mega-trend in the life of the church today, and it is also the core of Benedict XVI’s agenda as pope. Emboldened by the election of John Paul II in 1978, the identity wave hit the arena of liturgy first, then went on to engulf Catholic education, Catholic media, priestly identity and formation, religious orders, and virtually every other sphere of ecclesiastical life.

Most recently, identity pressures are beginning to swell among church-run charities and social service agencies. (more…)

Vårt Land skriver i dag ganske interessant (og presis ser det ut til) på sine nettsider at Den økonomiske situasjonen for Den katolske kirke i Norge kommer opp i Stortingets spørretime onsdag.

Katolikkene gir pastoral betjening til en stor del av 100.000 arbeidsinnvandrere fra Polen og Litauen, og i Stortinget vil KrFs Hans Olav Syversen vite om arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hansen «ser det som rimelig at det kan gis økonomisk støtte til det viktige arbeidet som utføres av Den katoske kirke.»

Stortingsrepresentant Syversen opplyser til Vårt Land at han selv har vært i møte med Den katolske kirke om situasjonen. Kirken har også hatt møter med statsråd Hansen, som har uttalt seg i positive ordelag om kirkens innsats overfor våre nye landsmenn.

Oslo katolske bispedømme har fått avslag på sin søknad om 15 millioner kroner i ekstra statsstøtte for ekstraarbeidet med arbeidsinnvandrerne fra katolske land.
I Vårt Land onsdag sa biskop Bernt Eidsvig at avslaget er urimelig, ettersom det er myndighetene og ikke kirken som har skapt situasjonen ved å tillate en massiv arbeidsinnvandring.

– Deres innsats er av stor betydning for det norske velferdssamfunnet. Den katolske kirke i Norge legger på sin side ned en stor innsats for å dekke ulike, sosiale, kulturelle og åndelige behov for denne gruppen, heter det i spørsmålet som Syversen retter til statsråd Hansen i Stortinget.

I dag har det vært vennlige, men nokså upresise meldinger i norske aviser om at katolikkene ønsker å bygge ti nye kirker. Vårt Land hadde et stort oppslag om saken, og Dagbladet har lagt følgende NTB-melding på nett, med et passende (?) medfølgende bilde (se over):

Den sterke arbeidsinnvandringen gjør at Den katolske kirke planlegger bygging av ti nye kirker.

Biskop Bernt Eidsvig forteller til Vårt Land at Den katolske kirke har mer enn 200.000 katolikker å betjene. Eksisterende kirkebygg har ikke kapasitet til å ta seg av tilstrømningen av arbeidsinnvandrere og andre utlendinger som vil feire katolsk messe i Norge. I byer som Oslo, Drammen, Tønsberg, Skien, Kristiansand, Stavanger og Bergen er kapasiteten sprengt, skriver avisen.

Derfor planlegger kirken ti nye kirkebygg i Sør-Norge. De mest konkrete planene om nye kirker er på Jessheim, i Oslo, Sandefjord, Kragerø, Porsgrunn, Sandnes, Odda, Bergen og Førde. Byggeplanene står i sterk kontrast til byggestansen i Den norske kirke.

Det er sant at våre kirker er fulle, og at det arbeides med å utvide vårt arbeid og bygge kirker nye steder, men flere av disse planene er mer på tankestadium enn nær realisering. (Dagbladet kalte også vår biskop Eidsvik.)

I dagens onsdagsaudiens i Paul VI’s auditorium (det er nok fortsatt kaldt i Roma) snakket pave Benedikt for tredje gang om den hellige Augustin, og han mintes hvordan pave Johannes Paul II i 1986, ved 1600-års-jubileet for Augustins omvendelse, skrev sitt apostoliske brev “Augustinum Hipponensem” as a form of “thanksgiving to God for the gift that He has made to the Church, and through her to the whole human race, with this wonderful conversion”.

After announcing that Augustine’s conversion – “a fundamental theme not only for the saint’s life but also for our own” – will be the subject of his next and final catechesis on the saint, the Pope indicated that he would dedicate his remarks today to the question of faith and reason, “a vital aspect of St. Augustine’s biography”.

St. Augustine’s “intellectual and spiritual journey still represents a valid model for the relationship between faith and reason today, (more…)

Libreria Editrice Vaticana har utgitt ei bok, Dominus Est, skrevet av biskop Athanasius Schneider, der biskopen analyserer spørsmålet om å motta kommunion knelende og på tungen. Erkebiskop Malcolm Ranjith, i kongregasjonen for liturgien, har skrevet forordet til denne boka, han støtter en slik praksis og sier bl.a.:

In the Church, the deep conviction that in the Eucharistic species the Lord is truly and really present, along with the growing practice of preserving the Holy Sacrament in tabernacles, contributed to practice of kneeling in an attitude of humble adoration of the Lord in the Eucharist.

... faith in the Real Presence of Christ in the Eucharistic species already belonged to the essence of the faith of the Catholic Church and was an intrinsic part of Catholicism. It was clear that we could not build up the Church if that faith was minimally affected.

Therefore, the Eucharist, bread transubstantiated in Body of Christ and wine into the Blood of Christ, God among us, is to be greeted with wonder, reverence and an immense attitude of humble adoration. Pope Benedict XVI … points out that “receiving the Eucharist means adoring him whom we receive (more…)

I dag er det 52 år siden jeg ble døpt – i Time (lutherske) kirke på Jæren, seks uker gammel. Det var en gjestende misjonsprest som døpte meg, har jeg hørt, ikke menighetens faste prest.

Jeg oppfordrer ofte folk til å finne ut hvilken dag de ble døpt, og huske den og markere den hvert år. Selv markerte jeg den ekstra grundig for to år siden – i St. Paul kirke i Bergen – da jeg hadde 50-årsjubileum.

Arnfinn (katolsk prest, dominikanar) skriv ofte svært så pernsolig på sin blog, og i går kveld skreiv han følgande om sitt kall:

Det fekk meg, uventa, til å sjå livet mitt frå ein bakketopp, ei lita høgde på vegen, akkurat no. Og eg ser tilbake og ser at det ikkje er så rart at eg er tiggarmunk, prest, forkynnar. For meg har det alltid vore rart; for store sko til føtene, liksom. Eg kunne sikkert gjort noko anna, brukt det som er eg på ein annan måte. Det var også planen – heilt til noko hende i 18-19-årsalderen: Eit kall, ei sterk hand som tok meg hardt i nakken og snudde andletet mitt mot seg – og det var Han, leande, trur eg eg vil seie, lysande og utfordrande, ikkje dystert eller knugande. ”Heretter blir det denne vegen..!” ☺

Det jeg nevnte her for ei uke siden, etter en artikkel i Dag og Tid, slår avisa Dagen i dag opp på første side:

Oslo Katolske bispedømme har gått hardt ut mot forslag til ny ekteskapslov. Biskop Bernt Eidsvig mener forslaget har store mangler og har bedt statsråden om en samtale.

– Jeg har bedt om en samtale med Ramin-Osmundsen. Hun ønsket også en samtale med meg. Den vil finne sted i nær fremtid, sier biskop Bernt Eidsvig. ... ...

Det går lenge mellom hver gang en biskop i Den norske kirke kaller inn en statsråd til samtale. Edisvig mener det burde skjedd oftere.

– Jeg skjønner ikke hvorfor biskopene ikke gjør det, sier han.

Eidsvig påpeker at selv om bispedømmet har gått kraftig ut mot lovforslaget, vil enkeltpersoner ha andre meninger. Det blir opptil hver enkelts samvittighet å avgjøre om de fortsatt kan kalle seg katolikk.

Homofil adopsjon og tilgang til assistert befruktning for lesbiske ektefeller er to av hovedpunktene i forslaget til ny ekteskapslov.