EN KATOLSK WEBLOG

Fr. Mitch Pacwa, S.J., ganske kjent i USA for sitt TV-program på EWTN, har nettopp skrevet et stykke som er svært negativt til de liberale gruppene innenfor Kirken; disse kan aldri bringe liv og framtid, sier han.

Han skriver også en hel del om den gamle og den nye liturgien, men han vil ikke være med på at det er den nye liturgien i seg selv som har skadet Kirken, for liturgien er selv et resultat av ødeleggende filosofiske systemer som vokste fram utover 1900-tallet. Slik skriver han:

Some people think that since the Novus Ordo was created, it has been the cause of confusion for Catholics. I do not think that the Novus Ordo is itself the cause of the problem but rather the occasion for the abuses that have occurred. I believe, rather, that the problem began with the priests and religious, plus many lay people, who so accepted the post-war philosophies, especially existentialism and, for some, Marxism, that the Catholic Faith and their commitment to Jesus Christ the Son of God and Redeemer were replaced with a humanistic set of assumptions. The faith needed to be judged by the standards of philosophy rather than judge philosophy by the standards of the Faith. Add to this the social turmoil of the 1960’s, when all institutions were treated as suspect, at best. The liturgy became an occasion to express ideology and politics. Furthermore, the teaching of catechism was seriously compromised after 1968, so people were not being taught the Faith. In such a context, everything new seemed to be acceptable, even though the instinct of faith went contrary to the nonsense. The heterodox Catholic progressives had the dynamic force from the 1960’s into the 1980’s.

That situation is changing, in some ways for the better. The left is aging and has no young followers to push its agenda. The young either become apathetic about a faith emptied of its truth and power through the progressive agenda, or they become orthodox. I describe the heterodox liberals as spiritual geldings and spays; they have removed the essentials of their faith and cannot reproduce, bringing in neither converts nor vocations. ... ...

Denne artikkelen er også diskutert på the New Liturgical Movement, og har der forårsaket mange kommentarer.

I dag blir pave Bendedikt 81 år, siden han ble født 16. april 1927, i Marktl am Inn, i Tyskland. Han ble også døpt denne dagen, som var påskelørdag, i det nyvigslede påskevannet – på den tid feira man påskevigilien litt i forkant, lørdag formiddag. I si bok, “Milestones: Memoirs 1927 – 1977”, skriver han om dette:

To be the first person baptized with the new water was seen as a significant act of Providence. I have always been filled with thanksgiving for having had my life immersed in this way in the Easter Mystery . . . the more I reflect on it, the more this seems fitting for the nature of our human life: we are still waiting for Easter; we are not yet standing in the full light but walking toward it full of trust.

På “paveflyet” fra Roma til Washington DC i går fikk reporterne stille pave Benedikt fire spørsmål, og John Allen, som fikk stille ett av spørsmålene – om pedofiliskandalene i USA, som også norske aviser i dag skriver om, se bl.a. Aftenposten – skriver selv hva paven svarte:

John Allen: The Catholic church in the United States is large and dynamic, but also suffering, above all because of the recent sexual abuse crisis. The American people are waiting to hear what you have to say on this subject. What will your message be?

Benedict XVI:
It is a great suffering for the church in the United States, for the church in general, and for me personally that this could happen. If I read the histories of these victims, it’s difficult for me to understand how it was possible that priests betrayed in this way their mission to give healing and to give the love of God to these children. We are deeply ashamed, and we will do all that is possible that this cannot happen in the future. – I think we have to act on three levels.

The first is the level of justice, the juridical level. We now have also norms to react in a just way. I would not speak in this moment about homosexuality, but pedophilia, [which] is another thing. We will absolutely exclude pedophiles from the sacred ministry, this is absolutely incompatible. And who is really guilty of being a pedophile cannot be a priest. So the first level is, as we can do justice and help clearly the victims, because they are deeply touched. So [there are] two sides of justice, on the one hand that pedophiles cannot be priests; on the other hand, to help in all the possible ways to the victims.

The second level is the pastoral level, the level of healing and help of assistance and of reconciliation. This is a big pastoral engagement, and I know that the bishops and the priests and all the Catholic people in the United States will do all possible to help assist and to heal, and to help that in the future these things cannot happen.

The third point [is that] we have made a visitation in the seminaries to also do what is possible in the education of seminarians for a deep, spiritual, human and intellectual formation –with discernment so that only sound persons can be admitted to the priesthood, only persons with a deep personal love for Christ and a deep sacramental love, to exclude that this can happen [again]. I know that the bishops and the rectors of seminarians will do all that is possible so that we have a strong discernment, because it’s more important to have good priests than to have many priests. This is also our third level, and we hope that we can do, and we have done, and we will do in the future, all that is possible to heal this wound.

Sist søndag kom en (amerikansk) kirkegjenger til meg og informerte om en stor undersøkelse om katolikker i USA, nylig offentliggjort av Den amerikanske bispekonferansen. Han la vekt på det samme som bloggen The New Liturgical Movement skriver; at yngre katolikker er mer konservative enn mellomgenerasjonen. (Undersøkelsen gir også mye informasjon som ikke er særlig positiv; bl.a. om de mange som ikke kommer i kirken.) En av bloggens lesere nevnte også for meg i går en interessant artikkel om samme undersøkelse. Slik skirver NLM:

...among those who attend Mass at least once a month, Millennial Catholics (born after 1981) pursue religious practice with fervor akin to pre-Vatican II Catholic (born before 1943). However, 36 percent of Millennial Catholics (2.7 million individuals) attend Mass at least once a month compared to 64 percent of pre-Vatican II Catholics (5.5 million individuals.) [...]

Data on the Millennial generation show young Mass-attending Catholics more akin to pre-Vatican Catholics in regard to religious beliefs as well as practices.

Among Catholics attending Mass at least once a month, the Millennials are just as likely to believe the basic Catholic tenet that Christ is really present in the Eucharist as pre-Vatican II Catholics.

Among this same group, the Millennials are the most likely to observe Lenten practices. More than nine in ten of them abstain from meat on Fridays in Lent (91 percent) and receive ashes on Ash Wednesday (91 percent).

I dag – kl 12.00 lokal tid – reiser pave Benedikt til USA. Det er store forventninger til besøket, og det er allerede skrevet hundrevis av sider om det. John Allen skriver f.eks. slik om Ratzingers kjennskap til og vurderinger av USA:

Probably the top note of Benedict’s thought is appreciation that the United States remains a deeply religious society. Despite the inroads of secularism, it still has a lively appreciation for the public contribution of religion. ... Ratzinger also wrote in 2004 that democracy in the United States is based on moral and religious values derived from Christianity.

“No one prescribed or defined these convictions, but everyone assumed them as the obvious spiritual foundation,” he wrote. “The recognition of this basic religious and moral orientation, which went beyond the single denominations and defined the society from within, reinforced the corpus of the law. It defined the limits on individual freedoms from within, thereby creating the conditions for a shared, common freedom.”

The pope believes this basic consensus is fragile today, but intact. “One could say, at least in my opinion, that in the United States there is still a Christian civil religion, although it is besieged and its contents have become uncertain,” he wrote.

In Benedict’s mind, the appreciation for religion in America stands in sharp contrast with contemporary Europe. “In the United States, secularization is proceeding at an accelerated pace, and the confluence of many different cultures disrupts the basic Christian consensus. However, there is a much clearer and more implicit sense in America than in Europe that the religious and moral foundation bequeathed by Christianity is greater than that of any single denomination. Europe, unlike America, is on a collision course with its own history. Often it voices an almost visceral denial of any possible public dimension for Christian values.”

According to the pope, why has the United States been able to hold onto its religious dynamism while Europe hasn’t? In sum, he believes it’s due to their differing histories of church/state relations.

Jfr. samtalen om det burde opprettes et FORUM, der man kan debattere katolske og andre teologiske emner. Min tekniske datainteresse gikk av med seieren, og jeg oppretta nettopp et Katolsk forum på mitt eget domene.

Jeg gjør dette som et forsøk, om fortsetter med det, hvis det viser seg å være nyttig. Jeg moderer også forumet selv, både innleggene og brukerne. Alle kan lese det som står i forumet, men bare registrerte brukere kan skrive. Brukerne kan også opprette nye emner, men jeg må selv lage nye hovedkategorier (forumer).

GÅ TIL FORUMET HER.

Bildet over viser Johannes Paul II’s grav, der jeg knelte i bønn for noen få uker siden. Bildet er fra pavens dødsdag, 2. april.

I dag tidlig ble jeg kalt til et dødsleie her i meigheten; til en mann (72 år gammel, som døde av kreft) jeg hadde besøkt flere ganger den siste måneden.

I dag ble også biskop John Willem Gran begravet i Bergen – her kan man lese biskop Eidsvigs preken.

For to år siden var jeg på Petersplassen denne kvelden og skrev følgende kommentar:

I dag er det akkurat et år siden pave Johannes Paul II døde – om kvelden, kl 21.37, 2. april 2005. I kveld skal det derfor være en samling på Petersplassen fra halv ni til klokken ti, og jeg har tenkt å være til stede.

Det skal begynne med sang og lesning av den tidligere pavens tekster, og klokken ni vil pave Benedikt XVI (fra sitt vindu) være sammen med folkemengden og be rosenkransen. Klokken 21.37 vil paven si noen minneord om pave Johannes Paul II og til slutt lyse sin apostoliske velsignelse over folkemengden.

Tidliger i dag feiret pave benedikt på nytt en requiemmesse for pave Johannes Paul, og dette første bildet viser alteret og pavens trone sett litt på avstand.

Neste bilde viser nok en gammel nyhet, en “asteriscus” på patenaen, som beskytter hostien.

Se mange flere bilder fra messen her, og les om “asterisken” her.

Mgr Ignacio Barreiro skriver for noen måneder siden om reaksjonen etter at pave Benedikt “frigjorde” den gamle messen; om katolikkers reaksjoner, om biskoper som gjør det lett eller vanskelig for prestene å følge pavens tillatelse, om flere ting som følger med den gamle messen (eks. knele ved kommunionen og motta i munnen).

We have witnessed different reactions among bishops, groups of bishops or individuals who have publicly commented on this fundamental new law of the Church. Some of these reactions have been very positive and encouraging, others have been restrictive and erroneous. I am not surprised at this problematic interpretation; many of us predicted that the implementation of the Apostolic Letter, Summorum Pontificum of 7 July 2007 was not going to be easy.

Father Z. viser nå til denne artikkelen og kommenterer den; han er enig i mye som står der, men ikke alt – og flere av leserne har skrevet interessante kommentarer. SE HER.

Etter mye somling har jeg nå fått lagt ut på nett over halvparten av pastor van der Burgs bok (på 145 sider) om: KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom. Her er innholdfortegnelsen til boka, og ei lenke til teksten:

INNHOLD:

Innledning. Den sanne kristendom må kunne finnes

Kap. I. Prinsippet “Bibelen alene” er uholdbart

i. De bibelske skrifter var ved apostlenes død ikke enda samlet og kjent, hele den kristne verden
ii. Bibelen inneholder ikke hele den kristne lære
iii. Bibelen er i mange ting alt for uklar til å kunne være vår eneste trosnorm
Tillegg: Den katolske Kirkes store fortjeneste med hensyn til Bibelen

Kap. II. Om Kirken i alminnelighet

Kirken er blitt forutsagt av den Gamle Pakts profeter
Kristus har bare innstiftet én Kirke
Troen på den Hellige Ånd må ikke skilles fra troen på Kirken
Kristendommen kan ikke eksistere uten en kirkelig organisasjon.
LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Det har vært en ganske heftig diskujon hele verden rundt om pavens dåp av Magdi Allam påskenatt. Her en noen smakebiter:

The baptism was a “deliberate and provocative act…made into a triumphalist tool for scoring points.” ... “A new provocation for the Islamic world.” ... “I cannot understand the Vatican’s motivation. Why with preparations for dialogue underway…would the pope revive antagonism this way.” ... “What amazes me is the high profile the Vatican has given this conversion. Why couldn’t he have done this in his local parish?” ... “The problem lies in the vindictive atmosphere surrounding the conversion ceremony.” [Palestinian journalist]

På nettsidene til the Catholic League gis det et svar på denne kritikken:

“This kind of incredibly defensive posture underscores the need for Muslims to embrace religious liberty. People convert from Catholicism, Protestantism and Judaism every day, and no one blinks an eye.

In any event, kudos to the Jerusalem Post for its analysis: ‘Allam was not a practicing Muslim, was educated in a Catholic school as a teenager, has been married for years to an Italian Catholic, and credits Pope Benedict for having influenced his decision…[and] he has been living under police protection for years, primarily because of his criticism of Islamic terrorism …

John Allen har også en svært grundig analyse av spørsmålet LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Pastor van der Burg fortsetter å kritisere Den nye hollandske katekismens beskrivelse av nattverden på denne måten:

Messeofferet.

Den nye katekismen (N.K.) fremhever altfor ensidig messens karakter som et måltid. “Messen” – sies det på s. 349 – ”er en sammenkomst i form av et måltid. Jesu legeme bys oss”. Den riktige oppfatning av messen er at den er en offerhandling med kommunionen som et offermåltid. Et bevis er de mange ofringsbønner i messeliturgien. Hele kánonen ble fra oldtiden av kalt “anaphora”, dvs. offerhandling. Det II Vatikankonsilet betegner ”Eukaristiens guddommelige offer” som det . viktigste i liturgien (Konst. ”Om den hellige liturgi” n. 2; se også n. 47 flg.).

I nattverden gir Jesus seg ikke først og fremst til oss. Nattverdbordet er ifølge Bibelen et ”offeralter” (thusiastherion – Hebr. 13,10), hvor Jesus gir seg ”for” oss (Luk. 22,19), før han gir seg til oss. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

I 1966 ble den (nye, katolske ) hollandske katekismen utgitt. Den førte til svært mye debatt i Den katolsk kirke, og Vatikanet krevde etter hvert en hel del forandringer i den. Disse nektet man å inkorporere i materialet, men trykket dem for seg selv i slutten av boka.

Pastor van der Burg skrev nokså snart etter utgivelsen av denne nye katelimen en kritikk av den, som jeg nå nylig har fått tak i fre en person i menigheten. Slik kritiserer f.eks. van der Burg framstillinga av nattverden i denne katekismen:

ALTERETS SAKRAMENT (side 343-358 i katekismen)
Jesu nærvær

Den Nye Hollandske Katekismen (N.K.) lærer ikke at brød og vin virkelig blir forvandlet til Kristi legeme og blod. Jesu sakramentale nærvær forklarer den ved å tilskrive hans menneskelige natur en slags åndelig allestedsnærværelse (sml. s. 174 og 190), som i nattverden ”er knyttet til brødet” (s. 353) uten at brødet i seg selv blir forandret. Hele fremstillingen er meget forvirrende. Kommunionen omtales som ”næring vi inntar i hans nærvær” (hollandske utgave) og sammenlignes med de måltider som apostlene holdt i Jesu nærvær i Galilea og Judea.

Ifølge den katolske kirkes lære blir brødets og vinens substans LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Her kan man se og høre den latinske sekvensen for påskedagen sunget – fra gloria.tv. Det er ikke så ofte man hører sekvensen sunget i dag (ofte leses den bare på norsk), men i St. Paul i Bergen ble (blir?) det gjort. Slik er teksten:

Victimæ paschali laudes immolent Christiani.
(Kristenhet, la lovsang tone påskens lam til ære.)
Agnus redemit oves; Christus innocens Patri reconciliavit peccatores.
(Lammet som for hjorden døde, Krist som skyldløs bar vår brøde, vil oss med vår Far forsone.)
Mors et vita duello conflixere mirando; dux vitæ mortuus, regnat vivus.
(Død med liv en tvekamp stred, som i under endte, da vår konge døden led, død til liv seg vendte. )
Dic nobis, Maria, quid vidisti in via?
(“Maria, tal for sant, om tegnene du fant.”)
Sepulchrum Christi viventis et gloriam vidi resurgentis.
(“Jeg så den grav som nyss var hans, jeg så den oppstandne i stråleglans,)
Angelicos testes, sudarium et vestes.
(så engler stå vitner, så svetteduk og svøp.)
Surrexit Christus spes mea: præcedet vos in Galilæam.
(Oppstanden er Kristus, mitt håp og min heder. Til Galilea vandrer han forut for eder.”)
Scimus Christum surrexisse a mortuis vere; tu nobis, victor Rex, miserere. Amen. Alleluia.
(Oppstanden er Kristus, det vet vi for visst. Skjenk oss din miskunn, du seirende Krist. Amen. Alleluia.)

Det var regn under messen på Petersplassen i dag. Alteret står alltid under et stort overbygg, og ellers får paven også hjelp av paraplyer.

I påskevigilien/ midnattsmessen i Peterskirken døpte pave Benedikt Magdi Allam, en av de mest kjente (tidligere) muslimene i Italia, som etter Oriana Fallacis død er blitt den mest framstående kritikeren av muslimsk radikalisme/ fundamentalisme.

Magdi Allam, a columnist and vice-director of Corriere della Sera, Italy’s leading daily newspaper, is among seven new Catholics from five countries to be personally baptized by the pope during the Easter Vigil Mass in St. Peter’s Basilica.

Particularly in the wake of recent charges by terrorist mastermind Osama bin Laden that Benedict XVI is leading a “new crusade” against Islam, the reception of such a high-profile Muslim convert during the holiest period of the Christian year could further inflame Catholic/Muslim tensions.

A spokesperson for Italy’s Muslim community, Yahya Pallavicini, said that he “respects the free choice” made by Allam, but voiced “perplexity” about the timing and the decision to receive Allam in a place “of such great symbolic importance.”

On the other hand, the choice to baptize Allam during the Easter vigil could also be read as a sign of determination from Benedict, that he will not be intimidated by implied threats such as those voiced in bin Laden’s recent audiotape.

Les mer om dette her.

En tradisjonell katolsk hilsen (hele året) er:
Laudetur Iesus Christus! (Lovet være Jesus Kristus!)
In æternum! Amen. (I all evighet! Amen.)

I dag fikk jeg også en katolsk hilsen i forb. med påsken. Slik skriver en av kongregasjonene av nonner i Norge:

Herren er oppstanden, kledd i lyset og glansen fra sin seierrike oppstandelse. Kristi oppstandelse er livets triumf over døden. Men i Påskens Triduum møter vi den lidende Kristus, – avvist, hånet og foraktet. Hans legeme blir mishandlet og blodet flyter fra hans åpne sår. Han som ble hånet og spottet av dem som sto rundt Ham, er i dag vår Herre og Mester. Og Han sier til hver enkelt av oss: ”Den som vil slutte seg til meg, han må gi avkall på sitt eget, ta opp sitt kors og følge meg”. (Mat 16, 27).

Ved kraften fra sin oppstandelse vil Kristus gi oss styrke til å etterfølge Ham. I Hans fotspor skal vi vandre, – Han som selv måtte bære krenkelser og svakhet, Han som gikk den tornefulle veien som førte Ham fram til oppstandelsens ærerike seier. Heller ikke vi vil nå fram til gledens fylde uten gjennom lidelse og prøvelser. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Bildet viser pave Benedikt som presenterte krusifikset i Peterskirken i går.

I år hadde pave Benedikt bedt kardinal Joseph Zen Ze-kiun fra Hong Kong om å forberede den tradisjonelle korsveien (utendørs) i Roma Langfredag. Det følger med bilder laget av kinesiske kunstnere, og korsveien bygger også direkte på Markus-evangeliet, og har ikke med alle stasjonene vi katolikker er vant med, bl.a. ikke Veronika med svetteduken.

In his meditation for the 14th, and last, station—“Jesus is placed in the tomb”—the cardinal recalled the long wait between Jesus’ burial and his resurrection three days later. Even his strongest disciples grew weary in waiting, he wrote.

He asked, “Are we not right in being in a hurry” and wanting to see an immediate victory of Christ over evil?

Cardinal Zen said perhaps “it is our victory we are eager to witness” and prayed for perseverance and patience, reminding the faithful that God promised to be with his children to the end of time.

Les mer om korsveien her.

John Allen prøver i gi navn til en ny trend han ser i Den katolske kirke. Han ser 1) en større vektlegging på katolsk tro, 2) en modig offentlig bekjennelse av denne, og 3) en virkelig selvstendig tilslutning til disse sannhetene. Han har endt opp, eller en del fram og tilbake, med begrepet “evangelisk katolisitet”:

By “evangelical Catholicism” I don’t have in mind primarily Catholic adaptation of styles of belief and worship associated with evangelical Protestantism, such as high-octane praise and worship or a strong personal relationship with Jesus. Neither am I talking about the root sense of “evangelical” as a radical witness to the values of the gospel, though both in a sense are part of the picture.

Instead, what I’m trying to describe is the most powerful current at the policy-setting level of the church, as well as a dynamic constituency at the Catholic grassroots. It pivots on three points:

• A strong reaffirmation of traditional markers of Catholic belief, language and practice. Examples include the revitalization of the pre-Vatican II Latin Mass, reassertion that Catholicism alone possesses the fullness of what it means to be “church,” and rejection of theological tendencies that would put Christ on the same level as other saving figures;
• Bold public assertion of those markers of identity;
• Personal embrace of those markers of identity, as opposed to simply imbibing them from traditional Catholic cultures, neighborhoods and families.

Defined this way, “evangelical Catholicism” can be understood as a response to secularism and what Benedict XVI calls the “dictatorship of relativism,” protecting the church against assimilation by emphasizing what makes Catholicism distinct.

I had originally referred to this mega-trend as the “Catholic identity movement,” but that drew fire from liberal Catholics who argued that reaffirming traditional belief and devotion, such as the Latin Mass, is not the only way to articulate a strong Catholic identity. Since I’m trying to describe this movement, not to pass judgment on it, I went back to the drawing board in search of a more neutral nomenclature. In the end, I settled on “evangelical Catholicism” because it captures the sense of a public assertion of traditional Catholic identity in the context of a highly pluralistic, secular culture.

Les mer om dette her.

Jeg fikk nettopp melding om at katolsk biskop av Oslo fra 1963 til 1983, John Willem Gran, døde i formiddag kl 10.50:

Han fikk en alvorlig diagnose i oktober ifjor, og legene gjorde ham oppmerksom på at han ikke kunne regne med å ha mer enn noen få måneder igjen å leve. Til tross for flere operasjoner, som lindret smertene, ble det etter hvert tydeligere at døden nærmet seg. Han reagerte med utholdenhet, selvironi og tillit til Gud – ikke overraskende for dem som kjente ham. Den siste tid har han vært pleiet av ordenssøstre i Paris (Little Sisters of the Poor), som har gjort alt de har kunnet for å gjøre hans siste tid så god som mulig. Inntil det siste har han maktet å lese messen og be breviaret.

Les mer om dette på katolsk.no.

Det har vært vanskelig å få bygge kirker i de strengeste muslimske landa, men nå har det altså gått i orden i Qatar:

Palm Sunday Eve saw the dedication of Qatar’s first Christian house of worship of any sort—a 2,700-seat parish church for the booming emirate’s large expat population, who mostly perform service labor.

Situated on land donated by the emir—yet without any crosses or campanile marking its exterior—the church of the Our Lady of the Rosary was inaugurated in a five-hour Mass celebrated by Cardinal Ivan Dias, who served as papal legate.

As the Indian cardinal presented a relic of St Pio of Pietrelcina as a gift to the community, wire reports noted that some among the congregation wept.

The Mass was conducted in English, but prayers were also said in Arabic, Urdu, Hindi, Tagalog, Spanish and French for the many nationalities that would worship in the church.

Dozens of police were deployed around the church, which cost some $20 million, and female officers searched the handbags of women worshippers.

Western embassies, particularly from the United States and Britain, warned nationals living in Qatar to be extra vigilant after an Islamic militants on the Internet made threats linked to the opening of the church.

The papal nuncio in the Gulf, Archbishop Paul-Munjed al-Hashem, said on the sidelines of the Doha Mass that talks had begun with Riyadh to convince it to become the next Gulf Arab state to allow churches.

Les mer her.

Her er en engelsk oversettelse av det paven sa under onsdagsauduensen i går (fra Zenit.org):

Dear brothers and sisters
We have reached the eve of the Easter triduum. The next three days are commonly known as ‘holy’ because they allow us to relive the event central to our Redemption. They lead us to the nucleus of Christian faith: the passion, death and resurrection of Jesus Christ. These three days could be considered one single day. They make up the heart and are the key to both the liturgical year and the life of the Church. At the end of Lent we also enter that climate which Christ himself experienced back then in Jerusalem.

We want to rekindle in ourselves the living memory of the suffering which our Lord endured for us and to joyously prepare ourselves for next Sunday “”the true Passover, which the Blood of Christ has covered with glory, the Passover on which the Church celebrates the Feast that is the origin of all feasts” LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Gorbatsjov og datteren Irina skal nylig ha knelt i bønn i en halv time ved graven til Frans av Assisi, ifølge Daily Telegraph.

Under et overraskende besøk i Assisi har den tidligere kommunistlederen innrømmet at han er en kristen, og har bekreftet det som mange har fundert på i flere tiår.

Frans av Assisis historie fascinerer meg og har spilt en avgjørende rolle i mitt liv, sa Gorbatsjov til italienske aviser. Det var gjennom historien om Frans av Assisi at jeg kom til kirken, så det var viktig for meg å besøke graven hans, sa Gorbatsjov.

Les mer om dette i DagenMagazinet.

Jeg oppdaga i går en ny katolsk blog, ‘elgenen, som presenterer seg selv slik:
Hva er en ‘elgen? Jo, det er en som er på vei til å bli helgen. Det er nemlig Guds mål med alle mennesker, at de skal bli helliggjort. Sånt tar tid, og i mellomtiden kan vi blogge litt. Som de sier i Junaiten: “Ain’t no Saint yet, yet I blog”.

På denne bloggen vil jeg samle nyttige / spennende / morsomme / fromme linker for deg som utforsker troen. Selv er jeg en fersk katolikk (konvertitt) i en liten katolsk kirke et sted i Norge. Jeg har savnet et sted å utveksle meninger og erfaringer om troen, så nå forsøker jeg å lage et sted her. Velkommen til å kommentere innlegg og bloggen generelt.

Så langt ser jeg bare to innlegg på bloggen, men lenker og henvisninger til informasjon er allerede grundig på plass. Besøk gjerne ‘elgenen.

I dagens Vårt Land (papirutgaven) står det et leserinnlegg skrevet av Gyrid Gunnes, som er prest i Hamar Domkirke. Hun er svært lite fornøyd med Olav Fykse Tveits enighet med Vatikanet, om at dåp alltid bør foregå i “Faderens og Sønnes og Den Hellige Ånds navn”, og hun kaller det et “Svik mot feministteologien“.

Hun avslutter sitt innlegg med en sjokkerende og klar uttalelse:
“Sagt i klartekst: På mine gudstjenester i Hamar Domkirke kommer det heretter kun til å døpes “I Skaperens og Befrierens og Livgiverens navn”. Dette kommer til å være gyldige og sanne dåp, gjort i den bibelske Guds navn.”

Det blir interessant å se hva Den norske kirke kommer til å gjøre med dette utsagnet – og om Den katolske kirke i Norge må begynne å sjekke dåp som er foretatt i den lutherske kirke, for å se om de er gyldige. Hele leserinnlegget kan leses her.
——————OPPDATERT———————
Senere mandag skriver Vårt Land om hva som videres skjer i denne saken i Hamar; Gyrid Gunnes gjorde i går nesten det hun lovet i avisinnlegget:
..hun ble så provosert av Fykse Tveit at hun bestemte seg for å ta i bruk kjønnsinkluderende benevnelser neste gang hun skulle utføre en dåpshandling. Søndag døpte hun to jenter i Hamar domkirke til «Gud – Skaperens, Jesus Kristus – Frigjørerens og Den Hellige Ånd – Livgiverens» navn.

.. Det liturgiske forsøket var ikke klarert med biskopen på forhånd. Etter en telefonsamtale mellom biskop og prest i formiddag er det klart at dåp i Hamar heretter skal forrettes som før – i «Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds» navn.

– Utviklingen av nytt liturgisk språk er ikke noe en prest kan gjøre uten å ta hensyn til den kirkelige sammenheng hun står i, slår Hamar-biskop Solveig Fiske fast overfor Vårt Land.

Fasten er en forberedelse til å feire påske. I fastetida mister vi flere ting (dvs. avstår fra dem friviliig), og så får vi dem igjen med renter når påsken feires. I den gamle messetradisjonen var det flere ting som forsvant, og det begynte tidligere og utvikla seg mer gradvis; fra søndag septuagesima. Slik beskriver Father Z. denne prosessen:

We lose things during Lent. We are being pruned through the liturgy. Holy Church experiences liturgical death before the feast of the Resurrection. The Alleluia goes on Septuagesima. Music and flowers go on Ash Wednesday. On Passion Sunday, statues and images are draped in purple. That is why Passion Sunday is sometimes called Repus Sunday, from repositus analogous to absconditus or “hidden”, because this is the day when Crosses and other images in churches are veiled.

Traditionally Crosses may be covered until the end of the celebration of the Lord’s Passion on Good Friday and images, such as statues may be covered until the beginning of the Easter Vigil.

As part of the pruning, From Passion Sunday in the older form of Mass, the “Iudica” psalm in prayers at the foot of the altar and the Gloria Patri at the end of certain prayers was no longer said. The pruning cuts more deeply as we march into the Triduum. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Jeg skrev for ikke lenge siden om at Vårt Land og DagenMagazinet hadde latt seg lure av bl.a. pavens kommende rehabilitering av Luther. Jeg skrev også en mail til Vårt Lands redaksjon om Luther-saken. (Ang. “dødssyndene” hadde både VL og Dagen en mye mer forsiktig rapport, fra NTB ser det ut til – så her har altså NTB vist mer nøkternhet enn Aftenposten.)

I dag fikk jeg et svar fra Vårt Land, og jeg siterer en del av VL’s kommentarer og mine svar:

Hvem lurer hvem?
1

Vi har ikke latt oss lure til noe som helst. Vi har sitert det utenlandske aviser har skrevet, med kildehenvisning. I en slik presentasjon ligger det selvsagt et forbehold om at disse avisene har gode nok kilder for sine påstander.

Disse avisene er ikke troverdige på teolgiske områder; jeg syns ikke VL burde bruke dem på slike temaer uten å ha sjekket dem med teologisk kyndige folk.

Å påstå at paven fullt ut skal rehabilitere Luther er for meg (og for de fleste katolikker, vil jeg tro) like troverdig som å si at månen er laget av gul ost (faktisk). Og om paven vil si at det også var positive og korrekte ting i det Luther gjorde, så er det ingen nyhet – vi vet at han mener det. Muligens mangler dette oppslaget en presisering av hva slags rehabilitering det er snakk om.

2
... virker det som at du kjøper ganske billig “dementiet” i Caholic World News. Du må gjerne mene at andre lar seg lure, men i dette tilfellet har jeg problemer med å se at du stiller samme krav til din egen dokumentasjon som du stiller til andre.

Se pkt. 1. Rapporten fra CWN er ikke sentral for meg, siden saken i utganspunktet er helt opplagt. Jeg tror VL vil tjene på å sjekke slike saker med normale, oppegående katolikker – ta kontakt med en katolsk sogneprest, bispedømmets informasjonskontor, meg, eller andre – og sjekk hvordan de reagerer. (Men en sak i Catholic News kaster litt mer lys over saken. Og kommentarene her fra Vatikanets pressetalsmann, Frederico Lombardi, gjorde et visst inntrykk på VL.)

3
... ikke se at du kommer med relevant mot-dokumentasjon som skulle sette på plass de store britiske avisene, som selvsagt har gode, anonyme kilder innad i Vatikanet.

Se pkt. 1. Disse britiske avisene har vi ingen tillit til, flere katolske journalister (spesielt i USA) skriver ofte at britiske aviser vanligvis er mest på jordet av alle.

Konkluderende kan jeg bare si at jeg opplever at VL’s virkelighetsforstående ang. enkelte katolske spørsmål er svært langt fra katolsk forståelse – det er trist, og det er også et problem.

Pave Benedikts taler er selvsagt godt forberedt, de er nedskrevet og ofte leser paven akkurat det som står på arkene. Det blir sagt at i onsdagsaudiensene har andre personer gjort mye av forarbeidet med talene, mens paven oftest forbereder messe-prekene mer selvstendig. www.chiesa har nylig publisert en artikkel der de har analysert flere av talene paven holdt om Augustin i onsdagsauduensene i vinter, og funnet at han spontant har lagt til svært mye. Og de mener at det som er lagt til er svært viktige ting for paven, bl.a. om sann omvendelse. Her er noen eksempler:

16 January
When I read St Augustine’s writings, I do not get the impression that he is a man who died more or less 1,600 years ago; I feel he is like a man of today: a friend, a contemporary who speaks to me, who speaks to us with his fresh and timely faith. In St Augustine who talks to us, talks to me in his writings, we see the everlasting timeliness of his faith; of the faith that comes from Christ, the Eternal Incarnate Word, Son of God and Son of Man. And we can see that this faith is not of the past although it was preached yesterday; it is still timely today, for Christ is truly yesterday, today and for ever. He is the Way, the Truth and the Life. Thus, St Augustine encourages us to entrust ourselves to this ever-living Christ and in this way find the path of life.

30 January
I would like to return to the topic of conversion LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »