En katolsk weblog (gml)

Slik skriver den hellige Augustin om Kristi himmelfartsdag:

I dag er vår Herre Jesus Kristus steget opp til himmelen – måtte vårt hjerte slå følge med ham! La oss legge oss apostelens ord på hjertet når han sier: ”Er dere da oppstandne med Kristus, så stem sinnet etter det som der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. Søk det som er der oppe, og ikke det som er på jorden.” Slik han steg opp til himmelen uten å forlate oss, slik er vi allerede hos ham der oppe uten at det som er blitt lovet oss, er blitt virkelighet i legemlig forstand.

Han steg ned fra himmelen av miskunnhet, og ingen er steget opp unntagen han, etter at han har gjort det slik at også vi er i ham, av nåde. Slik har det seg at ingen uten Kristus er steget ned, og heller ikke er noen annen steget opp enn Kristus. Ikke slik å forstå at den verdighet som tilkommer hodet, blir spredt rundt i legemet, men slik at det ene legeme umulig kan adskilles fra hodet.

Vårt Land melder i dag at “Den katolske kirken i Norge har fått meldinger om elleve overgrep som skal være begått av ansatte i kirken.”

Vi kan også lese mer om dette:
“... Det er til dels meget gamle saker. De som angivelig skal ha begått overgrepene er døde eller ute av landet, sier Rønnaug Aaberg Andresen, som er leder av (den katolske kirkes fagetiske) råd …

Den eldste saken skal være fra 40-tallet, og flere av sakene er fra 50- og 60-tallet.

(Fra kommentaren til Johannesevangellet av den hellige Augustin, biskop av Hippo.)

Kjæreste brødre, den kjærlighetens fylde vi skal elske hverandre med, har Herren bestemt da han sa: “Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner.” Av dette følger det som den samme evangelisten Johannes sier i sitt brev: “Slik Kristus gav sitt liv for oss, slik skylder også vi å gi vårt liv for våre brødre”. For vi må fremfor alt elske hverandre, slik han elsket oss, han som gav sitt liv for oss. For vi leser jo i Salomos Ordspråk: “Dersom du sitter til bords for å spise aftens hos en mektig mann, legg nøye merke til hva som blir satt frem for deg; legg hånden til verket, for du vet at du må gjøre gjengjeld”. Hvilken mektig manns bord er det her tale om, om ikke det bord hvor vi mottar hans legeme og blod som gav sitt liv for oss? Og hva betyr det å sitte til bords, om ikke å gå til alters i ydmykhet? Og hva betyr det å legge nøye merke til hva som blir satt frem, om ikke å bli seg så stor nåde fullt ut bevisst? Hva betyr det å legge hånden til verket og vite at du må gjøre gjengjeld, om ikke det jeg nettopp sa, nemlig at slik Kristus gav sitt liv for oss, slik skylder også vi å gi vårt liv for våre brødre. For sa sier apostelen Peter: “Kristus led for oss og etterlot oss et eksempel, for at vi skulle følge i hans fotspor”. Det er dette som menes med å gjøre gjengjeld. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

(Fra den hellige Basilios’ bok “Om den Hellige Ånd”.)

Vår Guds og Frelsers plan for menneskets frelse består i å føre det tilbake til seg etter syndefallet, å løfte det opp fra den tilstand av fremmedgjørelse det var kommet i på grunn av sin ulydighet, så det kan stå i et vennskapelig forhold til Gud. Kristi gjesting blant menneskene, hans eksempel på et liv etter evangeliet, lidelsen, korset, gravleggelsen, oppstandelsen, har til hensikt at det frelste menneske skal få tilbake det barnekår det før hadde ved å etterligne de eksempler han gav mens han levde, hans fredsommelighet, hans ydmykhet og tålmodighet, men også det eksempel han satte ved sin død, slik Paulus sier, denne Kristi etterfølger: “Jeg er blitt likedannet med hans død, og måtte jeg bare nå frem til oppstandelsen fra de døde”.

Hvordan kan vi så bli Kristus lik i hans død? Ved å begraves sammen med ham i dåpen. På hvilken måte skal vi begraves? Og hva skal en etterligning være godt for? For det første er det nødvendig å bryte med sitt tidligere liv. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

(Fra en preken over Herrens lidelse av den hellige Augustin, biskop av Hippo.)

Vår Herre og Frelser Jesu Kristi lidelse er pant på herligheten og undervisning i tålmodighet. For hva kan vel ikke de troendes hjerter forvente seg av Guds nåde, når Guds eneste Sønn, evig som Faderen, ikke nøyde seg med å fødes som menneske av et menneske, men også var villig til å omkomme ved menneskers hender, han som hadde skapt mennesket? Store ting er det Herren stiller i utsikt for oss, men enda større er det vi minnes, og som allerede er gjort. Hvor var vi og hva var vi da Kristus døde for syndere? Er det noen grunn til å tvile på at han vil gi sitt liv til de hellige, han som allerede har gitt dem sin død? Hvorfor nøler mennesket i sin svakhet med å tro det som skal skje, nemlig at mennesker engang skal leve sammen med Gud? Det som allerede har skjedd, er jo mye mer utrolig, nemlig at Gud døde for mennesker.

Kristus er Ordet som “var i begynnelsen, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud”. Dette Guds Ord “ble menneske og bodde iblant oss”. Det var ikke noe i ham som skulle kunne gjøre ham i stand til å dø, om ikke det dødelige legeme han tok opp i seg fra oss. Slik var det den udødelige kunne dø, slik var det han ville gi liv til dødelige; han ville senere gi dem del i det han er, han som først tok del i det de er. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Kom, følg meg, la oss gå opp på oljeberget. La oss sammen gå i møte med Kristus der han i dag kommer tilbake fra Betania, i møte med ham som frivillig går til sin ærerike og salige lidelse for å fullbyrde vår frelses mysterium. Av egen fri vilje legger han ut på veien til Jerusalem, han som for vår skyld steg ned fra himmelen, for å løfte oss jordiske opp sammen med seg, slik det står skrevet i Guds åpenbaring, ”opp over alle makter og myndigheter, over alt velde og herredømme og over alle navn som nevnes kan”. Han kommer ikke brautende og skrytende, for, sier profeten, ”han skal ikke strides og ikke skrike, heller ikke skal noen høre hans røst”. Mild og ydmyk som han er, gjør han sitt inntog på simpelt vis.

Kom, la oss løpe sammen med ham som skynder seg i vei til sin lidelse. La oss etterligne dem som hadde gått ham i møte, ikke ved å legge olivengrener eller klær eller palmegrener på veien foran ham, men ved å underkaste oss ham som best vi kan, LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Dette sier pave Leo den Store i dagens matutinlesning:

“Høytelskede, i dag er vår Frelser født, la oss glede oss og juble! Det finnes ikke rom for tungsinn når livet feirer fødselsdag. Livet har oppslukt frykten for døden og overvelder oss med glede over løftet om evig liv. Ingen er stengt ute fra det lystige lag, for det finnes én årsak til felles glede for alle: Da Vår Herre, seierherre over synd og død, ikke fant noen som var skyldfri, kom han for å bringe frihet til alle. Helgenen kan juble, for snart er palmegrenen hans; synderen kan glede seg, for han får tilgivelse; hedningen kan puste lettet ut, for han blir kalt til livet.

(Fra en preken av den hellige Leo den Store, pave. 1. preken over Frelserens fødsel, 1-3; SC 22.)

I dag feirer vi festen for den hellige Jakob (den eldre), og på katolsk.no leser vi om hvorfor han blir feira på denne dagen: “Opprinnelig ble Jakob feiret sammen med sin bror Johannes den 27. eller 28. desember, og dette var dagen for hans fest i Frankrike til 600-tallet. Senere ble han feiret den 1. mai, inntil pave Johannes III (561-574) en 1. mai vigslet den korsformede kirken Ss Filip og Jakob i Roma (nå Apostelkirken, Ss Apostoli) etter modell av Justinians Apostoleion i Konstantinopel, hvor noen av Filips og Jakob den Yngres relikvier befinner seg. Da ble festen for Jakob den Yngre byttet med festen for Jakob den Eldre. Endelig ble fra 700-tallet Jakobs minnedag translasjonsdagen 25. juli, og det er fortsatt hans minnedag. Til 1955 feiret Kirken ham også med en vigilie. ... Hans minnedag er også avmerket på den norske primstaven.”

I matutin-bønnen i dag leste vi en tekst av Johannes Krysostomos, om hvordan jesus korrigerte brødrene Jakob og Johannes da de ba om å få sitte ved hans høyre og venstre side i himmelen – samtidig som han oppmuntra dem til tjene ham med enda større iver:

The sons of Zebedee press Christ: Promise that one may sit at your right side and the other at your left. What does he do? He wants to show them that it is not a spiritual gift for which they are asking, and that if they knew what their request involved, they would never dare make it. So he says: You do not know what you are asking, that is, what a great and splendid thing it is and how much beyond the reach even of the heavenly powers. Then he continues: Can you drink the cup which I must drink and be baptised with the baptism which I must undergo? He is saying: “You talk of sharing honours and rewards with me, but I must talk of struggle and toil. Now is not the time for rewards or the time for my glory to be revealed. Earthly life is the time for bloodshed, war and danger.”

Then the other ten became angry at the two brothers. See how imperfect they all are: the two who tried to get ahead of the other ten, and the ten who were jealous of the two! But, as I said before, show them to me at a later date in their lives, and you will see that all these impulses and feelings have disappeared. Read how John, the very man who here asks for the first place, will always yield to Peter when it comes to preaching and performing miracles in the Acts of the Apostles. James, for his part, was not to live very much longer; for from the beginning he was inspired by great fervour and, setting aside all purely human goals, rose to such splendid heights that he straightway suffered martyrdom.

I en høytidelig vesper i kveld vil pave Benedikt offisielt avslutte året som har markert 2000-års-jubileet av den hellige Paulus’ fødsel. Og sist fredag kunne vi lese denne evalueringa av året:

In the Holy See Press Office this morning Cardinal Andrea Cordero Lanza di Montezemolo, archpriest of the papal basilica of St. Paul’s Outside-the-Walls in Rome, and Pier Carlo Visconti, delegate for the administration of the same basilica, held a briefing on the closure of the Pauline Year.

Among the ecclesial events of the Pauline Year, the cardinal mentioned “the opening of the Synod of Bishops on the Word of God, which the Pope wished should be inaugurated in the basilica of St. Paul in October 2008, ... LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Slik skriver den hellige Augustin om Kristi himmelfartsdag:

I dag er vår Herre Jesus Kristus steget opp til himmelen – måtte vårt hjerte slå følge med ham! La oss legge oss apostelens ord på hjertet når han sier: ”Er dere da oppstandne med Kristus, så stem sinnet etter det som der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. Søk det som er der oppe, og ikke det som er på jorden.” 1) Slik han steg opp til himmelen uten å forlate oss, slik er vi allerede hos ham der oppe uten at det som er blitt lovet oss, er blitt virkelighet i legemlig forstand.

Han steg ned fra himmelen av miskunnhet, og ingen er steget opp unntagen han, etter at han har gjort det slik at også vi er i ham, av nåde. Slik har det seg at ingen uten Kristus er steget ned, og heller ikke er noen annen steget opp enn Kristus. Ikke slik å forstå at den verdighet som tilkommer hodet, blir spredt rundt i legemet, men slik at det ene legeme umulig kan adskilles fra hodet.

Hva er dette? En stor stillhet råder i dag over jorden, og en stor ensomhet. En stor stillhet fordi Kongen sover. jorden rystet i angst og ble stille fordi Gud sov inn i kjødet og gikk ned i søvnens rike for å vekke dem som hadde sovet i århundrer. Gud døde i vårt kjød, og dødsriket skalv. Gud sov inn for en liten stund vekket dem av søvnen som holdt til i dødsriket. an går for å hente Adam, vår første far, det tapte får. an går til alle som sitter i mørke og dødens skygge. an går til Adam og Eva for å løse dem av deres bånd, n som både er deres Gud og deres sønn.

Han går inn til dem med korsets seierrike våpen i hånden, og Adam, den første skapning, vår første far, det første dødelige menneske og den første som ble holdt fangen av døden, hørte Herrens trinn. Han gjenkjente hans stemme g ropte ut: “Jeg hører fottrinn av en som kommer!” Og mens han talte, trådte Herren inn. Da vår første far, Adam, så ham, ble han rystet, slo seg for sitt bryst og ropte: “Min Herre er med oss alle!” Da grep Herren Adams hånd og sa :”Reis deg opp, du som sov, reis deg opp fra de døde, og jeg vil glede deg med mitt lys. Jeg er din Gud, og for din skyld er jeg blitt din sønn. Stå opp, du som sov, for jeg skapte deg ikke for at du skulle være her, lenket i dødsriket. Reis deg opp fra de dødes midte, for jeg er de dødes liv. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Vil du vite hva Kristi blod formår? La oss da gå tilbake til det som var forvarselet, og minne om det som var tegnet på Kristi blod, slik det berettes i den gamle pakts skrifter.

Vil du høre om noe annet som dette blodet utvirker? Da vil jeg du skal finne ut hvor det første gang fløt, og hvilken kilde det sprang ut fra. Det fløt ned fra selve korset, det strømmet ut fra Herrens side. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Mangt er blitt forkynt av mange profeter om påskelammets mysterium, som er Kristus, ham være ære i evighet. Amen.

Han er den som ble ført bort som et lam, slaktet som en sau, og derved kjøpte han oss fri denne verdens tjeneste som fra Egyptens land. Han løste oss fra djevelens slaveri som av Faraos hånd og satte sitt segl på våre sjeler ved sin egen Ånd og på vårt legemes lemmer ved sitt eget blod. Han er den som påførte døden skam og lot djevelen stå klagende tilbake, slik Moses gjorde med Farao. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Til Matutin i dag leser vi fra Johannes Krysostomos’ lovtale over den hellige apostelen Paulus. Slik skriver “Johannes Gullmunn”: (Se også hva jeg skreiv om festen for Paulus’ omvendelse i fjor og i forfjor.)

Paulus tålte alt av kjærlighet til Kristus

Han kalte dette ”rettferdighetens våpen”, og viste at det var med dem han høstet mest frukt. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Augustin har skrevet en tekst som vi leste i dagens Matutin-bønn. Den handler om hvordan vi katolikker foholder oss til martyrenes/helgenes minne, og er nok brukt i dag fordi pave Damasius, som vi feirer i dag, ivret for at Kirkens første martyrer i Roma skulle minnes skikkelig. Slik skriver Augustin:

Det kristne folk kommer sammen og feirer minnet om martyrene med religiøs høytid, både for å bli oppmuntret til å etterligne dem, for å bli delaktige i deres fortjenester og hjulpet av deres forbønner, men vi bygger ikke altere viet til noen martyr, selv om vi reiser altere over deres gravmæler.

For hvilken biskop går til et alter, reist der hvor de helliges legemer ligger begravet, og sier: Vi ofrer til deg, Peter, eller til deg. Paulus, eller til deg, Kyprian? Nei, det ,som ofres, ofres til Gud, han som har gitt martyrene deres seierskrans, ved gravmælene til dem han har kronet, slik at stedene selv kan mane til inderligere følelser og større kjærlighet, både til dem som vi kan etterligne, og til ham ved hvis hjelp vi kan bli i stand til det. For vi gjør martyrene til gjenstand for samme kjærlige og felles dyrkelse som omgir de hellige Guds menn vi føler har et hjerte som er rede til å lide på samme måte for evangeliets sannhet. Men martyrenes ære forkynner vi med enda større kjærlighet, fordi de har overvunnet alt, og deres strid er endt. Vi kan med større fortrøstning lovprise dem som alt har seiret og nå lever et bedre liv, enn dem som fremdeles kjemper her nede. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Den hellige Kyprian, biskop av Kartago og martyr, har skrevet dagens lesning til Matutin:

Vi lengter etter det vi ikke ser

Vår Herre og Mester har gitt oss et bud til frelse: ”Den som holder ut til enden, han skal bli frelst”; og: ”Dersom dere blir i mitt ord, da er dere virkelig mine disipler. Da skal dere lære sannheten å kjenne, og sannheten skal gjøre dere fri”.

Han ber oss innstendig at vi ikke må gå trett av å gjøre det som er rett, at vi ikke må la oss avlede eller overvelde av fristelser, så vi gir opp på halvveien til seier og herlighet. For hvis det som er påbegynt ikke blir gjennomført, vil også det som alt er fullført gå tapt. Hvor apostelen taler om kjærlighet, nevner han den sammen med langmodighet og tålmod. ”Kjærligheten er langmodig,” sier han, ”den er velvillig, den kjenner ikke misunnelse; kjærligheten brauter ikke, den blir ikke heftig og bitter, og gjemmer ikke på andres ondskap. Alt kan kjærligheten utholde, og dens tro, dens håp og dens tålmod kjenner ingen grense”. Han viser her at kjærligheten kan holde ut urokkelig, fordi den har lært å tåle alt. Og et annet sted sier han: ”Bær over med hverandre i kjærlighet, og streb etter å befeste enheten i Ånden med fredens bånd”. Han viser at verken enhet eller fred kan vare ved hvis ikke brødrene omgås hverandre med overbærenhet og bevarer samholdets bånd med tålmodighetens hjelp.
—————-

Fra skriftet ”Om tålmodets velsignelse” av den hellige Kyprian, biskop av Kartago og martyr.

Den hellige Anselm av Canterbury har skrevet dagens Matutin-lesning fra kirkefedrene:

Om lengselen etter å se Gud

Se til oss, H lys oss og vis oss deg selv. Gi oss tilbake ditt nærvær, så vi kan få det godt, for ditt fravær glør oss så ondt. Ha miskunn med våre famlende forsøk på å søke deg, for uten deg kan vi intet gjøre. Lær oss å søke deg. Vis deg for meg når jeg søker, for jeg kan ikke søke uten at du lærer meg, og ikke finne uten at du viser deg. Jeg søker deg mens jeg lenges, og lenges etter deg mens jeg søker. I kjærlighet strekker jeg meg mot deg for å kunne elske deg når jeg finner deg.
—————
Fra boken Proslogion av den hellige Anselm, erkebiskop av Canterbury. Ca 1033-1109, opprinnelig fra Aosta i Lombardia. Trådte inn i abbediet Bec i Normandie hvor han ble abbed i 1093. Proslogion er forfattet i 1079. Kap. 1; Opera omnia, Ed. Schmitt, Segovia, 1938, 1, 97-100

I dag leser vi til matutin på nytt om Kristi andre komme:

Våk da, for han kommer tilbake.

Våk da, for når legemet sover, er det naturen som rår over oss, og det vi da gjør, er det ikke vår vilje som bestemmer, men de naturlige impulser. Og når sjelen overveldes av svakhetens og tristhetens tunge søvn, er det fienden som har den i sin makt, og som leder den i strid med dens egen vilje. Kraften hersker over naturen og fienden over sjelen. Derfor er det at vår Herre sier at både sjelen og legemet må våke, slik at ikke legemet synker ned i sløv søvn og sjelen i dorskhet. Så sier Skriften: ”Våkn opp, dere rettferdige” (1 Kor 15,34 Vulg.); og: Jeg våknet opp og er ennå hos deg” (Sal 138,18 Vulg.); og igjen: ”Mist ikke motet” (jf. Ef 3,13). “Derfor mister vi ikke motet i den tjeneste som er blitt oss betrodd” (jf. 2 Kor 4, 1).
———————
Fra kommentaren til Diatessaron av den hellige Efrem fra Nisibis, diakon. Ca 306 373, hymneforfatter og ekseget. Hans omfattende verker er skrevet på gammelsyrisk og for det meste på vers, hovedsakelig i Edessa (nå Urfa i sør-øst Tyrkia) dit han flyttet 1363. – Diatessaron (”ved hjelp av fire”) er en evangelieharmoni, satt sammen av Tatian 150 160, og meget brukt i de syrisktalende kirker i de første århundrer. Kap. 18, 15 17; SC 121, 325 328

Lesninge fra kirkefedrene på onsdag, første uke i advent: (Men i år faller denne dagen på 3. desember, og vi feirer den hellige Frans Xavier, og leser Matutin-lesningen som hører til den dagen.)

Guds Ord skal komme til oss

Hvis du slik tar vare på Guds ord, vil det uten tvil ta vare på deg. Da kommer Sønnen til deg, sammen med Faderen; da kommer den store profet (jf. Luk 7,16), han som skal gjenreise Jerusalem og gjøre alle ting nye (jf. Åp 21,5). Alt dette virker det mellomste komme, slik at “likesom vi har båret den jordiskes preg, slik skal vi også preges av den himmelskes bilde” (1 Kor 15,49). Likesom den gamle Adam bredte seg gjennom hele mennesket og tok alt i besittelse, slik skal nå Kristus eie hele mennesket, han som skapte hele mennesket, forløste hele mennesket, han som også skal herliggjøre det hele menneske.
——
Fra en adventspreken av den hellige Bernhard, abbed av Clairvaux, 1090‑1153.

På tirsdag første uke i advent har Matutin følgende lesning fra kirkefedrene:

Den vidunderlige byttehandel

Den sterke hjelp som kom, det var Guds eget Ord, han som er fra evighet, usynlig, grenseløs, ulegemlig, opphav av opphavet, lys av lys, livets og udødelighetens kilde, tro kopi av urbildet, det urokkelige segl, det uforanderlige bilde, Faderens mål og mening. Han kommer til det som er hans eget bilde, ifører seg kjød for kjøds skyld, forenes med fornuft og sjel for min sjels skyld og renser derved likt med likt. I alle ting blir han menneske, dog ikke i synd.

Det var nødvendig at mennesket skulle bli gjort hellig ved at Gud ble menneske. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Slik lyder dagens lesning fra kirkefedrene til Matutin:

Om adventstiden

Kirken ber oss stadig begripe at på samme måte som han en gang kom til verden i kjødet, slik er han rede til å komme til oss igjen, hva tid og stund det skulle være, dersom vi ikke legger hindringer i veien, og bo i vår sjel på åndelig vis med hele fylden av sine nådegaver. Derfor er det at Kirken som en omsorgsfull mor, ivrig etter vår frelse, benytter denne tid til å belære oss ved hymner og sanger og andre av den Hellige Ånds ytringer og riter på hvilken måte vi i takknemlighet skal ta imot så stor en velgjerning, og hvordan vi kan berikes av dens frukter. Slik blir vår sjel gjort like rede til å ta imot Herren Kristi komme som om han atter skulle komme til verden. På samme måte lærer fedrene oss i det Gamle Testamente, ved ord og eksempel, hvordan vi skal etterligne dem.
——-

Fra et hyrdebrev av den hellige Karl Borromeus, erkebiskop av Milano. 1538‑1584, utnevnt til erkebiskop av Milano av Pius den 4.1 1559. Acta eccleslæ mediolanensis, t. 2, 916‑917, Lyon, 1683

Her er lesningen fra kirkefedrene som Den katolske Kirke leser på denne første søndag i advent (fra Matutin):

Om Kristi dobbelte komme
Vi forkynner Kristi komme, ikke bare hans ene komme, men også hans annet, og det annet er vakrere enn det første. Det første viste hans tålmodighet, det annet bringer Gudsrikets krone med seg. Alt hva vår Herre Jesus Kristus angår, har for det meste to sider. Hans fødsel er dobbel, én gang av Gud før all tid, én gang av jomfruen ved tidenes ende. To ganger stiger han ned, én gang i det stille, som dugg på nyslått eng (jf. Sal 72,6), en gang i fremtiden synlig for alle. Ved sitt første komme ble han svøpt og lagt i en krybbe; ved sitt annet komme hyller han seg i lyset som i en kappe. Ved sitt første komme utholdt han korset, uten å bry seg om vanæren (jf. Heb 12,2); ved sitt annet komme i herlighet kommer han med englehæren som livvakt.

Derfor oppholder vi oss ikke bare ved hans første komme, men vi venter også hans gjenkomst. For som vi ved hans første komme sa: “Velsignet være han som kommer i Herrens navn”, slik skal vi si når han kommer tilbake. For da skal vi sammen med englene møte Herren ansikt til ansikt, tilbe ham og si: “Velsignet være han som kommer i Herrens navn”. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

I dag gratuleler jeg spesielt augustinerkorherrene i Klosterneuburg, Wien, som alltid feirer den hellige Augustin med stor fest. Det er ikke lenge siden jeg var på hyggelig besøk der. På katolsk.no leser vi om Augustin:

... Augustins ble angrepet av feber. Kroppens styrke svant for hver dag og hver time, mens hans intellektuelle evner varte til det siste, og han overga rolig sin ånd i Guds hender den 28. august 430, etter å ha levd i 76 år, av dem nesten 40 år som prest.

Augustins kult begynte tidlig og spredte seg raskt. I Roma ble hans fest feiret fra 700-tallet. Han er ikke med i Østkirkens helgenkalendere, men i vest regnes han ved siden av de hellige Ambrosius, Gregor I den Store (590-604) og Hieronymus blant vestens fire store kirkefedre. De fire ble utnevnt til kirkelærere den 20. september 1295 av pave Bonifatius VIII (1294-1303). Augustin har tilnavnet Doctor gratiae, nådelærer. Hans minnedag er 28. august. Han er ofte i biskoppelige klær og bærer en bok og en penn.

I går snakket pave Benedikt om den hellige Athanasius av Aleksandria, og han har siden i fjor høst snakket om kirkefedrene som er listet opp under (etter at han gjorde seg ferdig med de 12 apostlene). Hans “onsdags-taler” kan leses på engelsk på www.zenit.org, på denne siden – NB her må man regstrere seg (gratis) for å få tilgang.

Katolsk.no har også informasjon om de aller fleste av disse personene – se lenken til hver av dem:

Athanasius of Alexandria [2007-06-20]

Eusebius of Caesarea [2007-06-13]

St. Cyprian [2007-06-06]
“His Book on the ‘Our Father’ Has Helped Me to Pray Better”

Tertullian [2007-05-30]

Origen’s Teachings on Prayer and Church [2007-05-02]
“The Privileged Path to Knowing God Is Love”

Origen of Alexandria [2007-04-25]
“He Was a True Teacher”

Clement of Alexandria [2007-04-18]
“One of the Great Promoters of Dialogue Between Faith and Reason”

St. Irenaeus of Lyons [2007-03-28]
“The First Great Theologian of the Church”

St. Justin Martyr [2007-03-21]
He Considered Christianity the “True Philosophy”

St. Ignatius of Antioch [2007-03-14]
“Truly a Doctor of Unity”

St. Clement of Rome [2007-03-07]
“The Church Has a Sacramental, Not Political Structure”

Women of the Early Church [2007-02-14]
“The Feminine Presence Was in No Way Secondary”

Aquila and Priscilla [2007-02-07]
“Every House Can Be Transformed Into a Small Church”

Paul’s Collaborators [2007-01-31]
“Holiness Doesn’t Consist in Not Making Mistakes or Never Sinning”

St. Stephen [2007-01-10]
“He Teaches Us to Love the Cross”

Timothy and Titus [2006-12-13]
“They Teach Us to Serve the Gospel With Generosity”

Paul’s Teaching on the Church [2006-11-22]
“We Who Are Many Are One Body”

Paul’s Teaching on the Holy Spirit [2006-11-15]
“Analyzes His Presence in the Life of the Christian”

Paul of Tarsus, Continued [2006-11-08]
“He Lives From Christ and With Christ”

Paul of Tarsus [2006-10-25]
“Be Imitators of Me, As I Am of Christ”

I dagens audiens i Vatikanet snakket pave Benedikt om den hellige Athanasius (296-373). Om Athanasius kan vi lese på www.katolsk.no:“Den hellige Athanasius ble født rundt 296 i Alexandria i Egypt. På den berømte kateketiske skolen hos biskop Alexander av Alexandria fikk han en glimrende gresk utdannelse som innbefattet gresk litteratur og filosofi, retorikk, rettsvitenskap og kristen doktrine. Hans kjennskap til Bibelen var eksepsjonell. Som 21-åring ble han i 318 diakonviet og utnevnt til sekretær for biskop Alexander. Som diakon ledsaget han i år 325 sin biskop til det første konsil (kirkemøte) i Nikea i Bithynia (i dag Iznik i Tyrkia).

Etter keiser Konstantins omvendelse gjorde han kristendommen til offisiell statsreligion i hele Romerriket, og dermed kunne alle trygt bekjenne seg som kristne. Til gjengjeld ble den teologiske uenigheten som hadde plaget de tidligere kristne bevegelser, skarpere på 300-tallet og i de etterfølgende århundrene. Stridighetene gjaldt spesielt definisjonen av inkarnasjonen: Hvis Jesus var både Gud og menneske, hadde han så to naturer? Og i så fall, hvilket innbyrdes forhold hadde disse to? Den nye religionen tiltrakk mennesker med vidt forskjellig bakgrunn, tradisjoner, ritualer og forestillinger om det guddommelige. Det var av avgjørende betydning å definere Kristi natur, men det var svært vanskelig. Det dreide seg om definisjonen av «Faderen», «Sønnen» og «enbåren».”

I dag sa paven om Athanasius, at han har vist oss at den som nærmer seg Gud, ikke trekker seg bort fra mennesker, tvert imot kommer han derved nærmere menneskene. Og han beskrev også den LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Vårt Land melder at luthersk biskop Olav Skjevesland og katolsk biskop Bernt Eidsvig, og flere andre kristne ledere ber regjeringa om å trekke forslaget til ny ekteskapslov. Slik lyder oppropet:

• Derfor krever vi at regjeringen trekker sitt forslag til ny ekteskapslov. Vi oppfordrer alle politiske partier til å prioritere familien som en av samfunnets fundamentale institusjoner, og verne om ekteskapet mellom mann og kvinne.

I dag, 1. juni, feirer Kirken den hellige Justin (latin: Justinus) som ble født på begynnelsen av 100-tallet i Nablus i Samaria (Palestina), som i oldtiden kaltes Sichem eller Shechem. Hans foreldre var hedenske grekere som hadde kommet til landet som kolonister. Justin fikk en god klassisk gresk utdannelse i retorikk, poesi og historie, men alt som ung mann hadde han et intenst ønske om å finne sannheten, så han vendte seg til filosofien. I Efesos og Alexandria studerte han samtlige filosofiske systemer, både de stoiske, peripatetiske, pytagoreiske og platonske, men ingen lære kunne overbevise ham. Men da han en dag gikk på stranden i Efesos, møtte han en gammel, vis mann som henviste ham til å studere Det gamle Testamente. Han Justin høre at han “elsket vakker tale, men var sannelig ingen venn av handling eller av sannheten”.

Studiet av skriftene i Det gamle Testamentet åpnet dørene til Kristi lære. Det nye Testamente var ennå ikke samlet, og det er ikke en gang sikkert at han noen sinne så de skriftlige utgavene av Evangeliene. Han omvendte seg og lot seg døpe ca år 135, da han var omkring 33 år, og ble en ivrig tilhenger av kristendommen. Han fortsatte å være legmann, men reiste fra sted til sted i gresk filosofkappe og forkynte evangeliet, og han regnes som den første kristne filosofen. Han gikk til fots fra Palestina via Lilleasia og Hellas, mens han diskuterte med jøder, hedninger og kjettere som gnostikerne. Han kom til Roma ca 150, hvor han åpnet en skole som tiltrakk seg store folkemengder.

Han døde martyrdøden i år 165. LES MER OM HAM HER.

Vår Herre ble trådt under føtter av døden, men til gjengjeld tråkket han på døden som på en vei. Han underkastet seg døden og gikk inn i den frivillig for å tilintetgjøre døden, mot dødens vilje. Vår Herre bar selv sitt kors, slik døden ville; men på korset ropte han høyt og kalte de døde opp av dødsriket, selv om døden ikke ville. Døden gav ham banesår ved hjelp av det legeme han hadde; med samme våpen overvant han døden.

Guddommen skjulte seg under menneskenaturen og kom på kloss hold av den morderiske død, og dermed ble døden drept. Døden drepte det naturlige liv, det overnaturlige liv drepte døden selv. Fordi døden ikke kunne sluke ham uten at han hadde et legeme, fordi helvetet ikke kunne svelge ham om han ikke hadde kjøtt, kom han til jomfruen for der å hente seg en stridsvogn han kunne kjøre ned i underverdenen på. I det legemet han tok opp i seg, stormet han dødsriket, rev opp skattkamrene der og kastet skattene for alle vinder. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

På alle måter ugudelige er de som forkaster hele Guds råd til frelse, som benekter at legemet kan bli frelst og håner troen på dets gjenfødelse og sier at det ikke kan bli uforgjengelig. Men dersom kjødet ikke kan bli frelst, da har heller ikke Herren løskjøpt oss ved sitt blod, da er heller ikke den eukaristiske kalk samfunn med hans blod, da er heller ikke det brød vi bryter, samfunn med hans legeme. Det finnes ikke noe blod som ikke kommer fra blodårene, kjøttet og resten av det som mennesket består av, og som Guds Ord virkelig ble og slik løskjøpte oss ved sitt blod. Derfor er det apostelen sier: ”I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse”.

Og fordi vi er lemmer på hans legeme og næres ved hjelp av det skapte, den skapning han selv stiller til rådighet for oss ved å la solen gå opp og la det regne slik han vil, sa han at den kalk som stammer fra skaperverket, var hans eget blod, blod som styrker vårt eget blod, og han stadfestet at det brød som kommer fra skaperverket, var hans eget legeme som nærer vårt eget legeme. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Det er til dere jeg vil tale, nyfødte barn, dere spebarn i Kristus, Kirkens nye avkom, Faderens gunstbevisning, Moderens frukt, fromme spirer, nye skare. blomster til vår heder og frukt av vårt strev, min glede og min æreskrans, alle dere som står fast i Herren! Jeg gjør apostelens ord til mine og sier til dere: ”Natten er nesten omme, dagen er nær. Legg av mørkets gjerninger og spenn på dere lysets våpen. Lev sømmelig som ved høylys dag, ikke i festing og fyll, hor og utskeielser, ikke i fiendskap og nag. Nei, ifør dere Herren Jesus Kristus, og ha ikke slik omsorg for kjødet at det vekkes begjær”, slik at dere også ved deres livsførsel ifører dere ham som dere iførte dere i sakramentet. ”Alle dere som er døpt i Kristus, har iført dere Kristus. Her er det ikke jøde eller greker, trell eller fri, mann eller kvinne, for dere er alle ett i Kristus Jesus”.

Dette virker sakramentet, for det er det nye livs sakrament. Her og nå utvirker det forlatelse for alle forgangne synder, men det fullbyrdes først ved de dødes oppstandelse. ”For dere er begravet med Kristus ved dåpen til døden, slik at, som Kristus oppstod fra de døde, skal også dere vandre i et nytt levnet”. Nå vandrer dere i tro, for så lenge dere har hjemme i dette dødelige legeme, er dere borte fra Herren. Men dere har en trygg og sikker vei frem til ham dere går i møte, for denne veien er det mennesket Kristus Jesus ville bli for oss. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »