En katolsk weblog (gml)

SE en messe som ble feiret i Østerrike 27. juni i år, her:

http://aomoi.net/blogg/2010/07/video-av-en-upassende-kontri-messe-i-osterrike/

JEG VIL MED DETTE INNLEGGET OGSÅ ALARMERE ALLE LESERE: JEG HAR STARTET EN NY BLOGG.

Den nye bloggen har nesten identisk adresse som denne fem å gamle: http://aomoi.net/blogg/

Jeg kommer med forklaring på hvorfor jeg gjorde dette om ikke lenge – og de mange innleggene og kommentarene på denne gamle bloggen vil bli liggende.

Jeg har tenkt en del på ulike fromhetsøvelser de siste dagene; etter at jeg skrev om pave Johannes XXIIIs brev i 1960 om festen for Jesu dyrebare blod – der han også skriver at det er “pavens nest viktigste oppgave å hjelpe katolikker til å utvikle sitt åndelige liv på en mest mulig fruktbar måte”.

Boers skriver også om liturgien og det åndelige liv i sin bok ‘Katolsk praksis’ fra 1945 – ei bok som man nå kan lese i sin helhet HER (pdf-fil) – bl.a. dette:

... Som den kloke og erfaringsrike pedagog Kirken er, fletter den sin liturgi inn i det såkalte kirkeår. I løpet av et år gjør den derved Kristi mysterier – vår frelses mysterier – nærværende for oss, så vi som lemmer på Hans legeme kan gjenoppleve disse mysterier på nåderik vis til vår frelse og salighet. Hvert kirkeår lar Kirken oss i messen og de hellige sakramenter, i sin offentlige bønn, i høytider og hellige symboler oppleve det som engang skjedde til hele menneskeslektens frelse i Betlehem og Nasaret, i Kapernaum og Jerusalem, i Oljehagen og på Golgata. På denne måte åpenbarer det liturgiske kirkeår for oss stadig nye dybder i «den hemmelighet som fra evighet av har vært skjult i Gud» (Efes. 3, 9), slik at de troende ved hjelp av liturgien kan bli omdannet til stadig større likhet med Kristus. Det liturgiske kirkeår blir således til en virksom forkynnelse av Kristus, og det vil føre oss til et praktisk nådeliv i Ham.

Ved bevisst i troens ånd og med et fromt sinn – og leve med i det liturgiske kirkeår, skal vi få en helt selvfølgelig og harmonisk måte å leve vårt kristne liv på, som Guds barn. En altfor sterkt utbygget møteteknikk og et overmål av metoder har hatt en tilbøyelighet til å gjøre det kristne liv til et system, der hvor det først og fremst er en organisk prosess som følger sine egne veier. Ved en altfor sterk moraliserende tendens såvel i forkynnelsen som i en god del av den kristelige litteratur, har en uvilkårlig gitt det utseende av at barnekårets nåde er en blott og bar moralsk verdi, at et Guds barn – en kristen – er et resultat av menneskelig god vilje og menneskets personlige anstrengelser. Men, selv om det er sant at Gud som har frelst oss uten oss, ikke skal gjøre oss salige uten oss, d.e uten frivillig medvirken fra vår side, så må en på den annen side allikevel sørge for at ikke de overnaturlige perspektiver i vårt kristne liv blir forvrengt og Guds gjerning i oss og for oss skulle komme i annen rekke. Ellers blir de ikke helt ukjente typer i kristenheten oppalet – en finner dem gjerne nettopp i såkalte fromme kretser! – de mennesker hvis kristenliv ligner følgende regnestykke: Addisjon av fromme øvelser + dyder + gode gjerninger – feil og ufullkommenheter = en hellig kristen. Slike mennesker mener det selvsagt godt, men tross all sin gode vilje og sin hektiske geskjeftighet kommer de likevel nesten ikke av flekken. ...

Det er 50 år siden dette brevet kom ut, og jeg har jobbet litt med det de siste dagene. (Dessverre forsvant messen paven viser til her i 1970, og litaniet til Jesu dyrebare blod er vel heller ikke brukt.) Slik skriver han først om ulike forhetsøvelser som magisteriet alltid på oppmuntre de troende til å legge vekt på:

Now among the cares of our pastoral office, venerable brethren, we are convinced that, second only to vigilance over sound doctrine, preference belongs to the proper surveillance and development of piety, in both its liturgical and private expressions. With that in mind, we judge it most timely to call our beloved children’s attention to the unbreakable bond which must exist between the devotions to the Most Holy Name and Most Sacred Heart of Jesus—already so widespread among Christians—and devotion to the incarnate Word’s Most Precious Blood, “shed for many, to the remission of sins.”

It is supremely important that the Church’s liturgy fully conform to Catholic belief (“the law for prayer is the law for faith”), and that only those devotional forms be sanctioned which well up from the unsullied springs of true faith. But the same logic calls for complete accord among different devotions. Those deemed more basic and more conducive to holiness must not be at odds with or cut off from one another. And the more individualistic and secondary ones must give way in popularity and practice to those devotions which more effectively actuate the fullness of salvation wrought by the “one mediator between God and men, Jesus Christ, who is a man, like them, and gave himself as a ransom for them all.”

Han skriver så om hvordan markeringen av Jesu dyrebare blod har utviklet seg:
... the devotion to the Most Precious Blood, which owes its marvellous diffusion to the 19th-century Ro man priest, St. Gaspar del Bufalo, has rightly merited the approval and backing of this Apostolic See. We may recall that by order of Benedict XIV the Mass and Office in honour of the divine Saviour’s adorable Blood were composed. And to fulfill a vow made at Gaeta Pius IX extended the feast to the whole Church. Finally, as a commemoration of the nineteenth centenary of our redemption, Pius XI of happy memory raised this feast to the rank of first-class double, so that the greater liturgical splendour would highlight the devotion and bring to men more abundant fruits of the re deeming Blood.
Following our predecessors’ example we have taken further steps to promote the devotion to the Precious Blood of the unblemished Lamb, Jesus Christ. We have approved the Litany of the Precious Blood drawn up by the Sacred Congregation of Rites and through special indulgences have encouraged its public and private recitation throughout the Catholic world.

Hele dette apostolisk brevet kan leses her.

En engelsk katolsk sogneprest skriver i the Catholic Herald om hvordan den gamle messen fungerer i hans menighet – der ca 1/3 av søndagsmessebesøket er i denne messen.

Han sier at det ikke (egentlig) er biskoper som ønsker å bremse bruken av denne messen, men heller en stor prosent av alle katolikker. Han skriver så at hovedpoenget med å feire denne messen er at fokuset er så tydelig på å tilbe Gud, heller enn å underholdes (som man noen ganger ser i den nye messen, heldigvis mest i utlandet). Han gjør det også lettere for folk å bli vant til den gamle messen (etter 40 års fravær) ved å synge noen tradisjonelle salmer på morsmålet hver søndag, og ved alltid å lese tekstene på morsmålet.

Three years ago, in July 2007, the Holy Father published Summorum Pontificum giving parishioners the canonical right to have their parish priest celebrate the Old Form of Mass (the Extraordinary Form) for them alongside the New or Ordinary Form. In places Summorum Pontificum is resisted, and it is important to recognise and address the causes.

In scheduling the Old Form, objections came mainly from those who experienced the heady days of the Church’s surge into change after Vatican Council II and who saw change and informality as the order of the day. It is understandably hard for them to welcome back their heritage when it evokes things considered long gone and appears to undo what was established by priests they have loved. But honesty compels us to acknowledge that we all abandoned things the Council decreed we retain, while loyalty demands we recover them by authentic catechesis on both the Council and the Ordinary Form. ... ...

I fortsettelsen av sist innlegg – uttalelser i boka ‘Jordens salt’ om liturgien – svarer Ratzinger slik på spørsmålet:

SP: ”Ville det være mulig igjen å reaktivere den gamle ritus, for å motvirke denne forflatningen og fjerningen av fortryllelse?”

Svar: Alene ville ikke det være noen løsning. Jeg er riktignok av den mening at man burde være mer storsinnet med den gamle ritus overfor alle dem som ønsker det. Det er ikke mulig å innse hva som skulle være farlig eller uantagelig med det. Et fellesskap som plutselig erklærer at det som hittil hadde vært det helligste og høyeste, nå er strengt forbudt, og som til og med fremstiller lengselen etter det som noe uanstendig, stiller seg selv til hugg. Hva er det i dette fellesskapet man fortsatt kan tro på? Vil det i morgen igjen forby hva det foreskriver i dag? Men en enkel tilbakevenden til det gamle ville, som sagt, ikke være noen løsning. Vår kultur har i de siste 30 år endret seg så radikalt at en liturgi som bare ble feiret på latin, for mange ville være noe fremmed som man ikke kunne akseptere. Hva vi trenger, er en ny liturgisk oppdragelse, og særlig blant prestene. Det må igjen bli klart at liturgivitenskap ikke har til oppgave å frembringe stadig nye modeller, slik det er naturlig for bilindustrien. Den er der for å innføre i festen og feiringen, for å gjøre menneskene modne for mysteriet. Her burde man ikke bare lære av Østkirken, men av religionene i hele verden. De vet alle at liturgi er noe annet enn å finne på tekster og riter, – at den nettopp lever av det som ikke lar seg manipulere. Ungdommen fornemmer dette meget sterkt. Sentra der liturgien blir feiret uten påfunn, men i ærefrykt og storhet, tiltrekker dem, selv om man ikke forstår hvert ord. Vi trenger slike sentra som kan sette et eksempel. Hos oss er toleransen for selv de mest eventyrlige påfunn nesten ubegrenset, mens det nesten ikke eksisterer noen toleranse for den gamle liturgien. Her er man helt sikkert inne på feil vei.

Det boklange intervjuet med kardinal Ratzinger i 1996, uder navnet ‘Jordens salt‘, ble også gitt ut på norsk to år etter, og jeg har de siste dagene lest gjennom boka på nytt. En del spørsmål av politisk art og om Kirkens problemer i Tyskland er av mindre interesse (syns jeg), men det fins også mye av interesse i boka. Bl.a. dette om liturgien:

“I vår liturgireform finnes det en tendens som etter min mening er feilaktig, nemlig liturgiens fullstendige «inkulturasjon» inn i den moderne verden. Den skal altså bli enda kortere, og alt som man mener er uforståelig, skal bli fjernet fra den. Den skal i grunnen bli nedtransponert til et «plattere» språk. Men dermed har man grundig misforstått liturgiens og den liturgiske feirings egentlige vesen. For i liturgien forstår man jo ikke på en enkel og rasjonell måte, slik jeg for eksempel forstår et foredrag, men på mangfoldig vis: med alle sanser, og ved å bli bragt inn i en feiring som ikke er funnet opp av en eller annen kommisjon, men som kommer til meg fra årtusenenes dyp, og til sist fra evigheten.

Jeg tror at det her er oppstått en slags klerikalisme, og ut fra den kan jeg også bedre forstå kravet om ordinasjon av kvinnelige prester. Presten blir tilmålt en viktighet i person. Han må gjøre det på en dyktig måte, og må fremstille det hele godt. Han er det egentlige sentrum i feiringen. Følgelig må man si: Hvorfor bare denne typen mennesker? Hvis han derimot som person trer helt tilbake, og virkelig bare er representasjon, gjennom sin troende medvirkning, kretser det hele ikke lenger om ham. Da trer han til side, og noe større kommer til syne. Jeg tror at man igjen må innse kraften og tyngden i den tradisjon som ikke er blitt manipulert. Dens skjønnhet og storhet gjør også inntrykk på dem som ikke kan bearbeide og forstå alle detaljer rasjonelt. Men sentralt står så riktignok ordet som blir forkynt og tolket.”

Jeg fikk et spørsmål i dag fra de som organiserer pilegrimsferda til Røldal neste uke, om videoer de kunne se på for å forberede seg til å assistere (delta) i denne messen (som visst mange av dem aldri har opplevd før).

Videone under syns jeg er veldig gode (fra en stille messe, av en italiens prest), og jeg tror knapt jeg har sett på dem selv heller tidligere. Messen er en votivmesse for Det hellige kors, og presten leser også de stille bønnene så pass høyt (og med en god mikrofon) at man kan høre dem, men det kan man vanligvis ikke.

DEL 1: 01 – Praeparatio ad Missam, 02 – Orationes sub infimum gradum altaris, 03 – Pars Didattica.

DEL 2: 04 – Offertorium, 05 – Canon Missae I.

DEL 3: 06 – Canon Missae II.

DEL 4: 07 – Pater Noster, 08 – Communio, 09 – Ablutionis.

DEL 5: 10 – Dimissio, 11 – Ultimum Evangelium.

OPPDATERING:
Nå hører jeg at messen i Røldal skal være en Missa cantata. HER på YouTube kan man se en sunget søndagsmesse – med noen franske særegenheter, som at tekstene leses på fransk samtidig med at presten leser dem på latin.

Oppsummernede skriver F. Denis Le Pivain i sitt foredrag (se HER, HER, HER og HER) at Den katolske kirkes katekisme og alle de siste pavene entydig bekrefter at messen er et offer som bæres fram for Herren til soning for vår synder – og ikke bare, eller først og fremst, er et måltidsfellesskap:

The ‘Catechism of the Catholic Church’, after having recalled at length the doctrine of the Council of Trent on the holy Sacrifice appears to wish to bring about a reunion between the notions of sacrifice and paschal banquet, as a way of avoiding the tensions which we have seen:

The Mass is at the same time, and inseparably, the sacrificial memorial in which the Sacrifice of the Cross is perpetuated, and the sacred banquets of communion with Lord’s body and blood. But the celebration of the Eucharistic Sacrifice is wholly directed toward the intimate union of the faithful with Christ through communion. To receive communion is to receive Christ himself who has offered himself for us.

Pope Pius XII echoes him: LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Slik kommer det til uttrykk at messen er et offer som bæres fram for Herren hos pave Paul VI og i kirkeretten (se starten på denne serien HER):

Throughout these discussions, the magisterium insists upon the identity between the Mass and the sacrifice of the Cross, an identity defined at Trent. The Last Supper is itself related to the Sacrifice of Calvary, ‘which Christ anticipated in an unbloody manner at the Last Supper’.

So then three dimensions define the sacrament of the Eucharist: Christ is there contained (transubstantiation), offered (a true sacrifice), and is received (communion). These three dimensions are inseparable. The sacrifice is realized by the presence of Christ under the two species and continues the work of the redemption.

Det var nytt for meg (se her) at messens offeraspekt ble diskutert under konsilet, men jeg har mange ganger hørt at i innledningen til den første utgaven av den nye messen (1969) var offeraspektet i så stor grad tatt bort, at dette umiddelbart måtte revideres. Slik beskriver boka Altar and Sacrifice det som skjedde etter konsilet:

The discussion was inflamed anew by the promulgation of the Novus Ordo Missæ. Even if Mgr Bugnini himself affirmed at a plenary session of the commission for the reform of the liturgy that the General Introduction of the Novus Ordo was not a dogmatic text which intended to give a definition of the Mass, it must nevertheless be recognized that the famous article seven created so great a shock that it had to be corrected in the second edition of the New Missal. The original text defined the Mass as a simple ‘assembly’ (synaxis) and retained only the notion of a meal, to the exclusion of the sacrifice:
The Lord’s Supper is the sacred assembly or meeting of the people of God, met together with a priest presiding, to celebrate the memorial of the Lord.

We can only regret that such considerable changes in the presentation of the rite did not result in any changes in the rite itself.

Jeg skrev nylig om en bok jeg nylig leste, som tar opp i hvilken grad messen er et offer. Og til min overraskelse ser jeg at dette ganske åpent ble diskutert også under konsilet (mens flere her på bloggen har sagt at dette har vel Kirken aldri satt spørsmålstegn ved). Slik kan vi lese:

The debate was exposed to the full light of day at the Second Vatican Council, during the debate over the Constitution on the Liturgy.

I løpet av min retrettuke i Tromsø for en uke siden leste jeg bl.a. en bok som heter: ALTAR AND SACRIFICE, The Preceedings of the Second International Colloquium of historical, canonical and theological studies on the Roman Catholic Liturgy, CIEL, England 1997.

Boka har trykt foredragene ved denne konferansen for over ti år siden, og det er spesielt ett foredrag jeg vil ta opp her på bloggen: Meal and sacrifice in the magisterium of the Church, F. Denis Le Pivain. Foredraget er trykket på side 147 til 163.

Hovedtemaet i kapittelet er at messen er et offer, noe som bl.a. kommer til uttrykk ved at presten gjerne må bære fram dette offeret i en privat messe, uten av menigheten (i særlig grad) er til stede. F. Pivain skriver om hvordan denne tradisjonelle praksisen ble sterkt angrepet på 40- og 50-tallet, men hvordan pave Pius XII forsvarte den:

The value of the private Mass

It is the Church which continues Christ’s act of sacrifice and immolation. Pope Pius was forced more than once to renew this teaching and to re-affirm the bond between priesthood and sacrifice, LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

For en ukes tid siden feiret også en annen FSSP prest, Fr Simon Harkins, sin første messe i domkirken Edinburgh, og det spesielle her var at kardinal Keith Patrick O’Brien deltok, og holdt prekenen, i denne messen – les om det her.

Vi feiret i går Jesu hjertefest, og jeg har derfor studert denne fromhetstradijsonen (som i hovedak går tilbake til 1675 – les om det på katolsk.no) en del de siste dagene – og skal bl.a. ta opp litt om denne festen i søndagens prekener.

Boers skriver også noe helt konkret om denne tradisjonen i sin bok ‘Katolsk praksis’, fra en tid (1945) da denne tradisjonen stod mye sterkere enn i dag (i Norge i dag praktiseres den vel helst bare av polske katolikker):

Jesu Hjerteandakt

a. Av Frelserens åpenbaring for den hl. Margaretha-Maria framgår det at feiringen av Jesu Hjertefesten er andaktens første og offisielle del. Denne fest blir holdt på den første fredag etter Kristi legemsfests oktav. På selve festdagen skal en motta den hl. kommunion som soning for de krenkelser som blir tilføyet Kristus i Alterets hl. sakrament. Samtidig skal en be en soningsbønn. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Boers skriver ganske grundig om liturgien og om kirkeåret i kapittel 14 av sin bok ‘Katolsk praksis’, bl.a. dette:

Det store mysterium i kristendommen er at vi kristne ved Guds nåde i Kristus har fått «del i den guddommelige natur». (2. Pet. 1, 4). Vårt menneskelige vesen og vår menneskelige tilværelse er blitt hevet høyt over den menneskelige naturs krav og krefter og innlemmet i Guds egen livsfylde.

Som den kloke og erfaringsrike pedagog Kirken er, fletter den sin liturgi inn i det såkalte kirkeår. ... ...

Les hele kapittelet her.

Zenit.org publiserte i går en artikkel som handler om den tradisjonelle latinske messen, og intervjuer en prest som tilhører prestefellesskapet FSSP ... the Priestly Fraternity of St. Peter, a growing community of priests that are devoted to celebrating the extraordinary form of the Mass.

This relatively new society of priests—founded in 1988—has garnered the attention of, not only those who seek to go back to the Latin Mass, but also those who want to share in the beauty, the reverence and the piety of the traditional Latin Mass for the first time.

Presten som intervjues, Father Goodwin, forteller så om hva de gjør, hvordan han ble dradd inn i denne (gamle) formen av messen, og hvordan han syns messen best skal feires:

We are a community completely gathered around the Church’s traditional liturgy. It really is at the heart of our vocation. As to what drew me to the fraternity, it wasn’t my idea; it was God.

Today, Mass is most often celebrated in the world where people can see everything that is going on and understand everything that’s said. Can we honestly say that the result of this has deepened their appreciation for what’s going on? When pollsters tell us that 80% of Catholics under the age of 59 have a non-Catholic idea of what the Blessed Sacrament is, the whole communication thing may not be so successful. That should not be the primary goal. The primary goal is the worship of God. ...

Fra p. Boers’ bok, kapittel 8:

Hvilke seremonier skal du utføre under messen?

Ved pontifikalmesse. Når biskopen selebrerer høytidelig, kalles det en pontifikalmesse. Her gjelder det samme som ved en levittmesse. Når biskopen går gjennom kirken i høytidelig prosesjon både før messens begynnelse og etter dens slutt, mottar en hans velsignelse knelende.

Fra p. Boers’ bok, kapittel 8:

Om aktivt å ta del i messen.

Som medofrende bør du overvære hele messen. Kom derfor i god tid til gudstjenesten – om søndagen før «Asperges me»! – Styrt ikke på dør straks presten har forlatt altret. Vent til han er gått inn i sakristiet eller, hvis det er høymesse, vent til sluttsalmen er sunget. Våre gudstjenester er ikke av lengre varighet enn at alle har tid til å ta del i dem fullt ut.

Vårt Land skriver i dag i papiravisa – og trykker bildet over i stort format på midtsidene:

For første gang siden reformasjonen har katolikkene i Bergen feiret festen for Kristi legeme og blod i byens gater. De tok den tradisjonsrike Corpus Christi ut i gatene i en to timer lang prosesjon. Tusen mennesker fra en rekke land deltok, mange av dem i fargerike nasjonaldrakter.

.. tradisjonen med at de troende bærer Det Allerhelligste Sakrament gjennom bygater, stammer fra 1200-tafiet, og mange av våre nye katolske landsmenn er kjent med denne tradisjonen fra sine hjemland.

En fantastisk fin opplevelse. Dette gjør vi gjeme igjen neste år, sier en begeistret sokneprest Alois Brodersen. ... ...

Brodersen tror ikke det er tilfeldig at norske katolikke år øynene opp for en gammel tradisjon som feiring av Corpti Christi i full offendighet: “Vi har bak oss noen tiår med en noe intellektuell tilnærming til troen, hvor dette med offentfige proklamasjoner av troen er kommet litt i bakgrunnen. Men ikke Minst våre mange medlem mer med bakgrunn i andre kulturer er talsmann for de gamle tradisjonene, og jeg opplevet at mange norsk-etniske katolikker slutter seg til en slik utvikling”, sier Brodersen.

Om prosesjonens åndelige innhold sier han at det handler om vitnesbyrd og velsignelse. “Vi bærer et vitnesbyrd om Kristus ut i full offentlighet, og vi ber om velsignelse over kirken, byen og landet”, sier han.

Mitt inntrykk er at de fleste menigheter i Norge nå har prosesjoner på Corpus Christi – kanskje leserne kan fortelle hva de opplevde i sin menighet – men at de varierer litt hvordan de gjennomføres; om man har flere stasjoner ute eller ikke, om menigheten fortsatt har en baldakin etc.

I dag har jeg lest om ulike opplevelser på Corpus Christi hos Father Z – fra de flotteste opplevelser noen steder, til menigheter der faesten ikke ble nevnt med et ord. I USA virker det som liturgien er god i de fleste domkirkene f.eks. (det er også min opplevelse fra Portland, OR), mens andre steder kan det være svært dårlig. I en av kommentarene nevnes det også at det ikke var noen prosesjon ved The English College i Roma. Les alle kommentarene HER om dere vil.

Slik skrev p. Boers i 1945:

Messens realisme
For en katolsk kristen er messen ganske visst en nattverdgudstjeneste, men ikke en sådan kun i betydning av et minnemåltid hvor en på symbolsk måte blir minnet om Jesu korsoffer. Messen i den katolske Kirke er den hellige offerhandling hvor Golgatas offer etter sitt tidløse virkelighetsinnhold trer umiddelbart inn i menneskenes liv. Messen er for en katolsk kristen ikke bare et liturgisk minne om – eller en symbolsk framstilling av det som engang har hendt på Golgata. Tvertimot, messen er for ham en gripende virkelighetsopplevelse, den er Kristi korsoffer som en stadig fornyet virkelighet iblant oss, den er en stadig fornyelse av Herrens offerdød, hvor vi, ifølge Apostelens ord, «forkynner Herrens død helt til Han kommer». Selvfølgelig dør ikke Kristus mer i messens hellige offerhandling. «Dette gjorde Han en gang for alle da Han ofret seg selv». (Hebr. 7, 27). Messen er derfor ikke en blodig, men en ublodig fornyelse av korsofret under nattverdens sakramentale skikkelser av brød og vin. Men om enn ublodig, så er messen allikevel en reell og virkelig fornyelse av Kristi offer på korset. Det er ikke noen vesensforskjell mellom korsofret og messeofret, fordi i begge er det en og den samme Herre og Frelser Jesus Kristus som ofrer seg selv som en «gave og et slaktoffer» til den himmelske Fader for oss. Kun måten Han ofrer seg på og virkningene er forskjellige. På korset ofret Kristus seg på blodig måte – i messen ofrer Han seg på ublodig måte. Ved korsofret har Jesus Kristus fortjent og bevirket vår forløsning – i messen tilegner og meddeler Han oss uavlatelig fruktene av den. Slik er da messen den Nye Pakts opphøyede offer – det verdigste lovoffer for på rett vis å ære Gud ved Jesus Kristus det beste takkoffer, hvor vi som Guds barn kan si Gud vår Fader takk for alle ting ved Jesus Kristus – det mest virksomme bønnoffer, hvor vi i all åndelig og legemlig nød kan tre frem for Gud med alle våre ønsker ved Jesus Kristus – det kraftigste sonoffer, hvor vi kan oppnå nåde til forlatelse for våre synder og ettergivelse av straffen ved Jesus Kristus som er en soning for våre synder.

8. kapittel av p. Boers bok ‘Katolsk praksis’ handler om Alterets hellige sakrament, og jeg tar med noen utdrag derfra (hele kapittelet kan leses her):

Messeofferet.
Fra kristendommens første dager av hadde de kristne sin egen gudstjeneste. I sentrum for denne står Kristusmysteriet – de kristne «kommer sammen» til samfunn med Jesus Kristus. Han gav jo seg selv som offer for hele menneskeslekten under brødets og vinens sakramentale skikkelser, som midtpunkt for den Nye Pakts gudstjeneste. Derfor måtte apostlene, da de ordnet denne gudstjeneste, gjøre Herrens offer til det sentrale i den kristne sabbats, søndagens, helligholdelse. Av den grunn blir søndagen da også kalt «dies dominica – Herrens dag».

Særmerket i den kristne gudstjeneste har fra begynnelsen av vært at der vet de kristne seg å være i reelt samfunn med den korsfestede og oppstandne Frelser som er virkelig – ikke bare symbolsk – nærværende. Den kristne gudstjeneste er derfor ikke først og fremst en prekengudstjeneste. Heller ikke er den bare kristne menneskers sammenkomst til innbyrdes. oppbyggelse og bønn. De kristne kommer først og fremst sammen til samfunn med Kristus. Og dette Kristussamfunn blir ikke bare opplevet som noe tenkt eller trodd. Nei, det er en like opphøyet som håndgripelig virkelighet. Ti dette er troens store mysterium – «mysterium tremendum et fascinosum» at den korsfestede og oppstandne Kristus virkelig og personlig er nærværende i de kristnes sakramentale mysteriehandling som vi kaller: messen eller det hellige messeoffer.

Hvert år når vi nærmer oss Kristi legemsfest tenker jeg på mitt beøk i Orvieto (litt over en time med hurtigtog nord for Roma) fire fire år siden – og jeg har også skrevet om det tidligere. Sakramentsunderet som skjedde der i 1263 var en av grunnene til at vi har fått denne festen:

“I 1263 stoppet den bøhmiske presten Peter av Praha i Bolsena på vei hjem fra en pilegrimsreise til Roma. Der hadde han bedt intenst ved apostelen Peters grav for å få styrket sin tro. Han var nemlig begynt å tvile på transsubstansen i nattverden – at brødet og vinen virkelig blir forvandlet til Kristi legeme og blod. Men så skjedde miraklet. Under en messe i krypten i Bolsenas kirke Sta Cristina så Peter blodet dryppe fra nattverdsbrødet, så mye at korporalet ble gjennombløtt. Pave Urban IV, som oppholdt seg i Orvieto, hørte om miraklet og beordret korporalet til Orvieto. Dessuten besluttet presteskapet at det skulle bygges en veldig helligdom til å huse den nye relikvien, og den kan nå ses i Cappella del Corporale i domkirken i Orvieto. ...”

Under kan man se bilder av denne fantastiske byen, som ligger på en grundig befestet høyde. På bilde to og tre ser man øverste og nederste del av domkirkens vestfront.

Jeg skrev for ikke lenge siden om det gamle ritualet for opptakelse av konvertitter i Kirken – se her. Siden den tid har jeg fått opplysninger som viser at det nok har vært en utvikling i ritualet i løpet av 1900-tallet. En mann som ble opptatt i 1960 sier at han ikek husker det helst slik; bl.a. hadde han bare én fadder, ikke to. En annen person har en kopi av Katolsk bønnebok fra 1933, som har en fyldigere utgave av trosbekjennelsen (se under) og også en interessant innledning til ritalet ved msgr. Kjeldstrup.

Her kan man se kopier av de sju sidene i ritualet:

En vennlig person har gitt meg en kopi av Bønnebok for katolske kristne utgitt i 1944. Den er på 500 sider og har alle slags nyttige bønner og liturgier.

Jeg tenkte tidligere (som sikkert mange andre) at det Kirken hadde gjørt før 1965 var stort sett ubrukelig – ja, jeg gjorde faktisk det! Men nå som pave Benedikt (fra 14/9-07) har tillatt at de gamle liturgiene (og den gamle messen) brukes overalt i Kirken, har jeg begynt å se på det gamle, og bruke det til en viss grad – og finner da at det slett ikke er så verst!

Jeg mener heller ikke å si at det nye er dårlig og det gamle er godt – langt ifra! Men jeg ser i de gamle tradisjonene, bønnene og liturgien en rikdom som man (i alle fall en prest) gjerne må kjenne til – for å lære og berikes av. I noen tilfeller syns jeg viktige ting gikk tapt ved reformen, noen ganger syns jeg det var riktig å forandre og forenkle ritualene noe. Men å lære om og berikes av det gamle gir meg i alle tilfeller mye.

Til slutt i sitt kapittel om liturgien etter konsilet skriver msgr. Gheradini også om at man “snudde alterne” (selv om konsilet ikke nevnte dette med et ord), og om hvor meningsløst og ødeleggende det var. (Jeg syns selv at denne moderne praksisen blir stadig mer problematisk.) Slik skriver han:

While this section about the anti-liturgical absurdities done “in the name of Vatican II” will remain entirely insufficient, I cannot close without at least mentioning the turning of the altar towards the people. SC 124 had requested that new edifices for worship be constructed in such a manner that they would lend themselves to the fullest possible participation of the faithful in the individual rites. It does not speak of the position of the altar. The turning of the altar towards the faithful was in response to the text of the Instructio called Inter cecumenici of the Sacred Congregation of Rites (Sept. 26, 1964) which states: “Prcestat ut altare maius extruatur … ut in eo celebration versus populum peragi posit” (“It is preferable that the main altar be constructed in such a way that the Mass may be celebrated in the direction of the people”).

After such a declaration on the part of the Congregation, it would make logical sense that a consistent decision be made to the contrary; but up to now “the stars continue to watch from above” and nothing changes.

Sakramentskongregasjonens uttalelse fra 1993 om at “å feire messen vendt mot folket ikke har noen telogisk mening” lyder slik:
It is proper to explain clearly that the expression “celebrate facing the people” does not have a theological sense, but only a topographical-positional sense. Every celebration of the Eucharist is praise and glory of God, for our good and the good of all the Church (). Theologically, therefore, the Mass is always facing towards God and facing the people. In the form of celebration it is necessary to take care not to switch theology and topography around, above all when the priest is at the altar. The priest speaks to the people only in the dialogue from the altar. All the rest is prayer to the Father, through the mediation of Christ in the Holy Spirit. This theology must be visible.

(Hele det korte dokumentet kan leses her.)

Gherardini beskriver også (se tidligere innlegg her) hva som i praksis skjedde med liturgien etter konsilet; nesten daglig dukket det opp liturgiske nyheter og forandringer, ... but the worst was that unrestrained liberty which opened up within the context of a fascination for novelty. It was no longer just the Bishops’ Conferences (obliged, by the way, to have every novelty approved by the competent authority of the Holy See); no, everyone and his neighbor became champions of creative freedom in performing the sacred action according to his own good pleasure. There were not lacking the reprimands from on high, but the path of creative freedom was never decisively blocked nor totally abandoned.

Perhaps it consists in the uncontrolled freedom which Bishops, priests, religious, and laity have employed, as if the Liturgy or even the Church herself were their property to be treated according to their own good pleasure; from this, in effect, there arose one of the gravest abuses after the Council. ... ...

Jeg har tidligere skrevet om msgr. Gherardinis bok om annet Vatikankonsil, HER, HER, HER og HER. Etter bokas innledningsdel tar han opp noen av hoveddokumentene fra konsilet; ikke overraskende har jeg sett hva han skriver om liturgidokumentet Sacrosanctum Concilium (SC). Her begynner han med å skrive hvordan dokumentet på veldig mange måter opprettholder den gamle tradisjonen, med noen justeringer – men det var unntakene i teksten som åpnet for ødeleggelsen av liturgien etter konsilet, men han:

” ... With such a strong insistence upon maintaining the Latin language in the liturgical celebrations with an occasional, circumspect openness to the vernacular, there is not lacking the usual perspective of a fully legitimate exception. Actually, it is recognized that in Holy Mass, the administration of the Sacraments, and the other parts of the Liturgy, “the use of the mother tongue … frequently may be of great advantage.” And in such cases, without even a minimal explanatory indication about this foreseen advantage, there is granted a proper space to the vernacular, “in the first place to the readings and directives, and to some of the prayers and chants, according to the regulations on this matter” (SC 36).

The principles in themselves, when taken together and when viewed individually, are crystal clear, timely, and prudently balanced between the substance of the Liturgy, which is beyond modification since it is the inalienable inheritance of the past, and its application to the present day. No, the vulgar situation of the post-conciliar liturgical anarchy is to be retraced to these exceptions. The tragedy is there for all to see and it continues daily to worsen tampering with texts and making substitutions not only of he didactic parts, but even parts of the canon and, of all things, the eucharistic consecration itself; the introduction of dancing and explosive music characterized by words completely foreign or even plainly opposed to the dispositions of SC; the use of syncopated music more suited for the nightclub than for liturgical celebration; massive concelebrations full of distraction and often deprived of the sense of the sacred with loud cheers and applause taking the place of adoration and recollection; Eucharistic Communion received in the hand; and organized groups and associations, of global proportion at this point, who reduce the Mass in general, and Communion in particular, to a veritable picnic – yes, how this anarchy has been of a kind which seems truly unexplainable!

Lytt til denne forklaringa om ulike typer musikk.