EN KATOLSK WEBLOG

Siste nummer av St. Olav tidsskrift hadde to interessante leserinnlegg om den tradisjonelle latinske messen. Dette er skrevet av Kjetil Kringlebotten, og handler for så vidt ikke om TLM, men bare om hvilken vei presten vender seg ved alteret. Og han kommer med svært så sterke argument fra kardinal Ratzinger, om hvor naturlig det er at presten vender som mot Gud, eller i alle fall mot kriusifikset:

I eit elles interessant innlegg om pavens motu proprio om den gamle ritus stiller Peggy Bruce eit lite spørsmål (St. Olav 3/2008): “Vil ikke mange mennesker, ikke bare i utland, føle seg ganske fortapt med messe på latin og presten med ryggen til?”

… spørsmålet er, slik eg ser det, eit feilspor. I Den norske kyrkja har ein feira messe (evkaristi) ad orientem (mot aust) i årevis utan problem. Poenget er ikkje at presten har “ryggen til folket,” men at han har – saman med kyrkjelyden, andletet vendt mot Gud som tradisjonelt sett er knytt til sola i aust (jmf. Mal 4:2). Det er også viktig å påpeika at messe bør vere teologisk gjennomtenkt, noko den er (både gammal og ny). Men like viktig er det å ha ei gjennomtenkt teologisk oppseding av dei som tar del i liturgien, slik at ein forstår kva som skjer. Og det skal eg prøve litt på her.

Paven, då han framleis var Kardinal Ratzinger, skreiv at den nye ordbruken (at presten feira “mot veggen” (sic) eller ”snur ryggen til folk”) er ein indikasjon på at det har “Inntruffet en klerikalisering som man aldri har sett maken til tidligere. Les resten av dette innlegget »

Jeg skrev for noen uker siden om lite vellykkede “folkets alter” i Italia. I dag fikk jeg et bilde fra en leser av den katolske domkirken i Magdeburg i Tyskland, St. Sebastian, som viser et nokså typisk moderne alter med et mye flottere alter i bakgrunnen. (Her er mer informasjon om domkirken.)

Jeg skrev for noen dager siden om å snu alteret, en post som etter hvert utvikla seg til å bli en samtale for eller mot den gamle og den nye messen. Jeg trykker et par av innlegga derfra under, med mine egne kommentarer. De kommentarene er at det ikke er riktig (for de aller fleste personers del) og heller ikke det mest fruktbare (slik jeg ser det i alle fall), å sette den gamle og den nye formen av messen så sterkt opp mot hverandre.

Det er utvilsomt slik at Vatikankonsilet ønska noen forandringer i messefeiringa, og det er vel like utvilsomt at Consilium-gruppa gikk svært langt i å forandre liturgien – sannsynligvis svært mye lenger enn konsilfedrene hadde tenkt seg. Da blir spørsmålet om alle disse forandringene var nyttige svært aktuelt, kanskje bør man gå tilbake på noen av forandringene? Det andre spørsmålet man diskuterer er så hva en organisk utvikling er, og hvor realistisk det er å gjeninnføre ting som Kirken sannsynligvis gjorde for 1500, men som ikke hadde vært i bruk siden den tid – det er blitt min overbevisning at det er lite fruktbart å forandre ting på en så uorganisk måte.

Jeg argumenter altså en del imot det andre argumantet under, og jeg er også kritisk til at man snakker så mye enten-eller. For det er vel nesten ingen tilhengere av TLM i Norge som deltar særlig ofte i feiringen av denne messen, de deltar vel de aller fleste søndagen i messen i dens nye form. Pave Benedikt gjorde det også svært klart at alle måtte godkjenne Novus ordo som gyldig messefeiring, og det blir derfor en avsporing av debatten å forutsette det motsatte.

Her er de to siste kommentarene fra den tidligere posten: Les resten av dette innlegget »

“Herre, jeg roper til deg, vær meg nådig og gi meg svar! Mitt hjerte gjentar ditt ord: “Søk mitt åsyn!” Herre, jeg søker ditt åsyn. Alleluja.” Sal 27 (26), 7-9

Dagens tema er (naturlig nok) at vi nå venter (etter Kristi himmelfart) på at Den Hellige Ånd skal sendes ut; vi har forventinger til det Herren skal gjøre. Slik lyder dagens kollektbønn:
Herre, lytt i nåde til våre bønner. Vi som tror at menneskeslektens Frelser lever hos deg i herlighet, vi ber deg: La oss få erfare at han er med oss inntil tidenes ende, slik han selv har lovet, han som lever og råder med deg i Den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet. Amen

Alle dagens bønner kan leses HER, og alle tekstene HER.

I den gamle messen kalles denne søndagen “søndagen i oktaven for Kristi himmelfart”. Temaet ligner i stor grad på temaet i den nye messen; inngangsvers og bønner er ganske like, men tekstene er ikke de samme – se HER.

I den gamle messen hadde man også tradisjonen med å slukke påskelyset etter at evangeliet var lest Kristi himmelfartsdag. Men denne tradisjonen er nå blitt borte og påsketida varer nå fullt ut til og med pinsedag.

Jeg skrev nylig om en kirke der prstene har begyt å feire messen “vendt mot Gud”. Nå har Father Z. nevnt dette på sin bloggen, og presten som har snudd alteret skriver i en kommentar:
I am pleased to report that our reorientation is off to a very good start. There has been no audible murmuring so far, and 95% of remarks from the congregation have been overwhelmingly positive. The priests and deacons of the parish all report that ad Deum celebration lends itself much more easily to praying the mysteries we celebrate, and the altar boys are thrilled. Is that last indication, perhaps, the promise of future glory?

To any priest considering such a change in his own parish, I have this unsolicited counsel:

1. Before undertaking a reorientation, put everything else in the sacred liturgy right: ritual, music, furniture, vesture, etc. Right worship lovingly embraced by the people almost cries out in time for ad Deum celebration, and that makes the transition much easier when it comes.

2. Prepare the people carefully with adequate catechesis and time to ponder it all. Nothing is served by surprising the congregation with sudden change, even when it’s change for the better. Also take time to prepare the parish clergy and servers so that nothing appears ad hoc or amateurish when the change occurs.

3. Anticipate that the primary opposition will come from other priests in your diocese. This is a very emotional issue for priests of a certain age, and some of them will simply be unhinged by the return of ad Deum celebration anywhere in their diocese.

I first thought of doing this in my present parish over five years ago, and the demands of pastoral care kept crowding it out. Doing it now, in the wake of Summorum Pontificum and after the personal example of Pope Benedict, has probably made things much easier than they otherwise might have been. If that is one fruit cross-pollination of the two Forms of the Roman Rite, then God be praised.

Jesus sa: “Den Hellige Ånd skal komme over dere og gi dere styrke; og så skal dere være mine vitner – i Jerusalem, ut over hele Judea og Samaria, ja, like til jordens grenser.” Som han hadde sagt dette, så de ham løftes i været, og en sky tok ham bort for deres øyne. De stod ennå og stirret mot himmelen etter ham, da to menn i hvite klær trådte frem for dem og sa: “Hvorfor står dere her og ser opp mot himmelen, galileere? Den Jesus som nå ble tatt fra dere opp til himmelen, han skal komme tilbake på samme vis som dere nettopp så ham dra bort, inn i himmelen.”

Slik var avslutninga av første lesning i dagens messe, fra Apostlenes gjerninger kapittel 1. Les alle messens tekster her.

Slik lyder i dagens messe bønna etter kommunion:
“Allmektige, evige Gud, allerede her på jorden lar du oss smake himmelens goder. Rett vår lengsel og kjærlighet mot ham som påtok seg vår menneskenatur og bar den inn til deg, han som lever og råder fra evighet til evighet. Amen.”

Les alle messens bønner her.

Kristus steg ned fra himmelen av miskunnhet, og ingen er steget opp unntagen han, etter at han har gjort det slik at også vi er i ham, av nåde. Slik har det seg at ingen uten Kristus er steget ned, og heller ikke er noen annen steget opp enn Kristus. Ikke slik å forstå at den verdighet som tilkommer hodet, blir spredt rundt i legemet, men slik at det ene legeme umulig kan adskilles fra hodet.

I dag feirer vi Kristi himmelfartsdag, og jeg tar her med noen tenker fra den hellige Augustin om denne festen (en tekst som er med i tidebønnsboka).

Ingen er steget opp til himmelen unntagen han som er steget ned fra himmelen

I dag er vår Herre Jesus Kristus steget opp til himmelen – måtte vårt hjerte slå følge med ham! La oss legge oss apostelens ord på hjertet når han sier: ”Er dere da oppstandne med Kristus, så stem sinnet etter det som der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. Søk det som er der oppe, og ikke det som er på jorden.” Les resten av dette innlegget »

Det er en underdrivelse å si at jeg på denne bloggen i det siste har skrevet mye om hvordan messen best bør feires. Og mitt hovedpoeng disse månedene (nesten et år) har vært å se på både messens gamle og nye form for å forstå bedre innholdsmessig (=åndelig, teologisk, liturgisk) hva messen egentlig er og hvordan den best feires.

På Father Z’s blog var det for noen dager siden et “leserinnleg” som prøvde å vise hvor like messens to former egentliig er, og som også foreslo hvordan presten kan beholde flere av de gamle elementene fra den gamle tradisjon når han feirer den nye messen:

In claiming that the two ordines are very similar. I’m obviously talking about the original Latin versions rather than the ICEL transaltion (the new translation will be a massive improvement).

The Kyrie, Gloria, Creed, Sanctus, Pater Noster, Agnus Dei and Ite Missa Est in both ordines are exactly the same.

The Penitential Rite and the Prayers at the Foot of the Altar do present notable differences. But Penitential Rite Form A and B are simply parts of the Prayers at the Foot of the Altar now recited by all (admittedly the Confiteor has been shortened, but it is still recognisably the Confiteor).

There is nothing to prevent the priest reciting those parts of the Prayers at the Foot of Altar that have not been incorporated into the Penetential Rite privately in the sacristy.

(Slik kan da presten be i sakristiet:) Les resten av dette innlegget »

Vocem jucunditatis annuntiate, et audiatur, alleluia: annuntiate usque ad extremum terræ: liberavit Dominus populum suum, alleluia, alleluia.

Forkynn det glade budskap. La det høres til jordens ytterste grense: Herren har forløst sitt folk. Alleluja. Jfr. Jes 48, 20

Slik lyder inngangsverset i dagens messe; jubel over påskens glade budskap. Mens evangeliet fokuserer på pinsen som snart kommer, og på Den Hellige Ånd, som utøses over alle som elske Jesus og holder hans bud:

Evangeliet fra Johannes 14:
På den tid sa Jesus til sine disipler: “Dersom dere virkelig holder av meg, da holder dere også mine bud. Og jeg vil be min Far, så skal han gi dere en annen Talsmann, som skal være hos dere for alltid. Det er den Sannhetens Ånd ” som verden ikke kan få, fordi den hverken ser eller kjenner ham. Men dere kjenner ham, for han bor blant dere og lever i dere.

Denne søndagens tekster – og bønner – 6. søndag i påsketida.
Tekster og bønner for den tradisjonelle latinske messen – 5. søndag etter påske. (Her er bønnene stort sett de samme som iNovus ordo, mens tekstene er helt forskjellige.)

En prest som vanligvis feirer den nye messen, og som arbeider for å reformere måten den nye messen vanligvis feires på (og altså ikke først og fremst ønsker å bruke den gamle liturgien) sier likevel – noe som jeg selv, etter snart et halvt års erfaring med den gamle messen, må si meg helt enig i:

“The Novus Ordo has neither the mystical silence of the old Low Mass nor the political, dramatic beauty of the Solemn High Mass. It is neither glorious in its outward expression as triumphal celebration nor glorious in its inward dimension as contemplative prayer. So it has neither the outer splendor nor the inner profundity of the old Rite.”

Han skriver likevel om den nye messen:
The Liturgical Movement of the past century yielded good fruits, most notably a stronger sense of corporate worship (although I contend this did not necessitate the creation of a new Order of Mass); moreover, allowance of the vernacular was, in the main, a good thing, as were the expansion of biblical texts and the sharpened differentiation between what the ordinary form terms the Liturgy of the Word and the Liturgy of the Eucharist. I hasten to add, however, that an awareness of the symbolic and ceremonial deficiencies of the post-Vatican II liturgy explains the temptation of many traditionally minded priests (myself included) to “import” Tridentine rubrics and prayers when celebrating the ordinary form.

Han skriver så om hva han mener det er mulig, eller ikke mulig, å ta med inn i den nye messen av elemter fra den gamle. LES VIDERE HER.

En artikkel på bloggen NLM tar opp det økende samarbeidet mellom to grupper som begge ønsker å forbedre liturgien i Kirken; ei gruppe som ønsker å reformere (liturgireformen av 1969), og ei gruppe som ønsker å bruke messens tradisjonelle latinske form.

Recently we reported upon the fact that Fr. Joseph Fessio, S.J. has started to offer the usus antiquior in a regular way – in addition to his celebration of the modern form of the Roman liturgy. We deemed this significant because Fr. Fessio was one of the founding proponents of the reform of the reform and one of its leading voices in the English speaking world. Few people are as identifiable with that movement as is he and yet here he was “going unto the altar of God, to God who gives joy unto my youth” according to the 1962 liturgical books. Precisely because of his intimate involvement with the reform of the reform, some might have seen his celebration of the usus antiquior as rather surprising; perhaps even a contradiction. Of course, this idea is informed by the very approach of which we have been speaking.

I intervjuet med Father Fessio sier han bl.a.: Les resten av dette innlegget »

I pave Benedikts motu proprio om den tradisjonelle latinske messen ser det ut til at det skal være mulig å lese bibeltekstene direkte på morsmålet, og altså ikke først lese dem på latin. Et brev sendt til kommisjonen Ecclesi Dei med dette spørsmålet, har fått følgende bekreftende svar:

Personlig ser jeg at dette kan være nyttig ved enkelte anledninger, f.eks. ved stille messer når mange som er til stede kan lite latin. Mens man ved en høytidlig sunget messe vel heller bør synge tekstene på latin, og så lese dem på nytt på morsmålet før prekenen. (Les mer om dette på NLM.)

Et spørsmål som er uavhengig av om man feirer den katolske messens gamle eller nye form, er hvilken vei alteret er vendt; om presten er vendt mot Gud (versus Deum)/ mot øst/ bort fra folk, eller om alteret er snudd og presten alltid er vendt mot folket (versus populum).

I de siste månedene er dette spørsmålet blitt debattert en del (og bl.a. paven feira messen versus Deum på festen for Jesu dåp) og jeg skriver også om spørsmålet tidligere i dag.

Jeg vil gjerne vite hva leserne mener om dette spørsmålet, og ber dere svare på spørsmålet under – velg ett av de fire alternativene:

Jeg skrev at par ganger før påske (se HER og HER)om en menighet i USA der prestene planla å begynne å feire messen vendt “mot Gud”. Father Newman skrev flere søndager i søndagsbladet om dette (se her: spesielt fastesøndagene) og forklarte hvorfor han ønsket å gå tilbake til det som var Kirkens praktis i over 1500 år, og annonserte at denne praksisien vill bli innført en gang mellom påske og pinse. Det skjedde nå sist søndag og F. Newman skriver:

In the last of those five columns I announced that sometime during Eastertide we would restore the custom of ad Deum celebration here at St. Mary’s to follow Pope Benedict’s lead in recovering our own authentic traditions of liturgical prayer, and we begin this practice today. During the first few weeks of this very old and (to us) totally new way of praying, there will undoubtedly be a bit of confusion for everyone: our priests, deacons, and servers must adjust to the logistical changes which flow from the change of direction, and our congregation must adjust to an unfamiliar experience of the Eucharistic Prayer. And while we are all growing accustomed to this method of celebrating the sacred liturgy, I ask everyone to be patient and charitable.

While the celebration of Mass facing liturgical East is ancient, my decision to try this practice here is not an exercise in antiquarianism. (We priests) are deeply convinced that this way of praying is a more effective means of drawing everyone more deeply into the Paschal Mystery of the Lord Jesus, and that is why we are introducing this practice for a period of discernment. Having said that, the Church has made clear that both ways of celebrating the Eucharist (ad Deum and versus populum) have value and are equally legitimate, so no one should conclude that one practice excludes the other. For this reason, we will from time to time revert to the more familiar form of celebration (particularly, for example, at weddings or funerals when large numbers of people from other places may be present), and every priest remains free to decide in which posture to offer the Mass.

In doubtful things, liberty; in essential things, unity; in all things, charity. This ancient maxim should guide us all in our response to what we begin today. I hope that each of you will see this development as an opportunity to retrieve an ancient and noble part of Christian tradition and enter with generosity into the celebration of the sacred mysteries of redemption.

Her er en lenken til en video av messen for 57.000 mennesker i New York City i går. Richard Neuhaus karakteriserte (i sine kommenterer på EWTN før messen begynte i går) pave Benedikts besøk i USA som “a smashing triumph”. Paven hadde med sin beskjedne, men ærlige og sympatiske stil, og sitt innholdsfylte budskap, virkelig gjort en dypt inntrykk på mennesker, sa han.

EWTN har nå fått på plass videoer av alle (14) offentlige arrangementer paven var med på i Washington DC og New York City – SE EN LISTE HER. (Man kan spole fram- eller tilbake i disse videoene, siden det ofte er lang ventetid før selv messen begynner.)

Det har vært noen spørsmål mht mottakelse av kommunion på denne bloggen nylig, der det har vært litt uklart hva som er normen og hva som er det “normale”: Den universelle kirkelige normen er å ta imot på tunga, mens det “normale” i Norge og i flere andre land er å motta i hånda. Man kan motta i hånda (bare) hvis biskopen har tillatt det, mens man kan alltid og alle steder motta kommunionen på tunga.

Det har også nylig blitt meldt at en kardinal/erkebiskop i Peru nå bare vil godta munnkommunion innenfor sitt område:
Speaking to the Italian web site Petrus, Cardinal Juan Luis Cipriani Thorne of Lima, Peru, said that in order to guard against abuses, “the best way to administer Communion is on the tongue.”

Cardinal Cipriani told Petrus that he took the step to halt Communion in the hand in order to promote greater reverence for the Eucharist.

Dette blir også diskutert på mitt nye forum her.

Pave Benedikts messe på National Stadium i Waskington DC har skapt mye debatt, og det er først og fremst musikkvalget mange reagerer på. Det var 46 000 mennesker til stede, og på mange måter hadde man gjort mye for at en slik stor messe kunne feires på verdig måte – men musikken, sa noen, var en type som pave Benedikt selv aldri hadde opplevd i en messe tidligere (og heller ikke hadde ønsket å høre).

Jeg så selv messen på EWTN - gå HIT for å se videoen. Les også kommentarer HER og HER.

En artikkel i NLM viser til et stykke i The Washington Post, som er ganske kritisk til den gamle, katolske 70-talls-musikken. Det er de gamle som vil ha den slags moderne musikk i vår tid, sies det, mens de unge vil ha gregoriansk sang. Forfatteren setter det en del på spissen, og overdriver nok i hvor stor grad de unges konservative smak nå bestemmer sang- og musikkvalget i menighetene, men det han skriver er svært interessant. Les selv og se:

Imagine a bizarro world where all the 25-year-olds want Mozart and all the 60-year-olds want adult-contemporary. The kids think the adults are too wild. The backlash against “Kumbaya Catholicism” has anyone under 40 allegedly clamoring for the Tridentine Mass in Latin, while the old folks are most sentimental about Casual Sunday (even more rockin’, the Saturday vigil Mass), and still cling to what’s evolved from the lite-rock guitar liturgies of the 1970s. The result, for most parishes, has been decades of Masses in which no one is entirely satisfied, and very few enjoy the music enough to sing along.

“The great majority [of Catholics] are totally inert at Mass,” says Thomas Day, 65, a humanities and music professor at Salve Regina University in Newport, R.I. Day wrote a book called “Why Catholics Can’t Sing: The Culture of Catholicism and the Triumph of Bad Taste,” which is often cited by those who’d like to see a return to Mass music that is to them more sacred. “Most Catholics have either forgotten or never knew traditional music,” Day says.

[....] Tucker characterized most Catholic church parishes as ruled by a “hard-core” group that “is fanatically attached to music of the 1970s and fears even the slightest hint of solemnity, warning darkly that the new priest is going to take the parish into a new Dark Age.” Les resten av dette innlegget »

Fr. Mitch Pacwa, S.J., ganske kjent i USA for sitt TV-program på EWTN, har nettopp skrevet et stykke som er svært negativt til de liberale gruppene innenfor Kirken; disse kan aldri bringe liv og framtid, sier han.

Han skriver også en hel del om den gamle og den nye liturgien, men han vil ikke være med på at det er den nye liturgien i seg selv som har skadet Kirken, for liturgien er selv et resultat av ødeleggende filosofiske systemer som vokste fram utover 1900-tallet. Slik skriver han:

Some people think that since the Novus Ordo was created, it has been the cause of confusion for Catholics. I do not think that the Novus Ordo is itself the cause of the problem but rather the occasion for the abuses that have occurred. I believe, rather, that the problem began with the priests and religious, plus many lay people, who so accepted the post-war philosophies, especially existentialism and, for some, Marxism, that the Catholic Faith and their commitment to Jesus Christ the Son of God and Redeemer were replaced with a humanistic set of assumptions. The faith needed to be judged by the standards of philosophy rather than judge philosophy by the standards of the Faith. Add to this the social turmoil of the 1960’s, when all institutions were treated as suspect, at best. The liturgy became an occasion to express ideology and politics. Furthermore, the teaching of catechism was seriously compromised after 1968, so people were not being taught the Faith. In such a context, everything new seemed to be acceptable, even though the instinct of faith went contrary to the nonsense. The heterodox Catholic progressives had the dynamic force from the 1960’s into the 1980’s.

That situation is changing, in some ways for the better. The left is aging and has no young followers to push its agenda. The young either become apathetic about a faith emptied of its truth and power through the progressive agenda, or they become orthodox. I describe the heterodox liberals as spiritual geldings and spays; they have removed the essentials of their faith and cannot reproduce, bringing in neither converts nor vocations. ... ...

Denne artikkelen er også diskutert på the New Liturgical Movement, og har der forårsaket mange kommentarer.

Også omgivelsene er viktige når man feirer messen, for det er vanskelige å holde fokus innvendig hvis det ytre motarbeider det indre. Noen ganger feirer vi prester messen på f.eks. et helt vanlig bord, når vi reiser rundt omkring i lånte lokaler eller private hjem. Det kan være litt vanskelig, men vi får gjøre det beste ut av det, det er ikke noe annet alternativ. Men når ei flott kirke er blitt ødelagt, når et fint alter er tatt bort, da lurer man jo på hvorfor.

I Norge har heldigvis de fleste katolske kirkene fortsatt et skikkelig alter, selv om det gamle høyalteret er blitt borte. I Italia, derimot, er de nye bordalterne fra ca 1970 ganske horrible, og vi finner dem i hundrevis av kirker. Og det ubehagelige blir forsterket ved de flotte omgivelsene – som viser hvor fint et alter de virkelig har (og som de fortsatt burde brukt).

Her er noen bilder (i tillegg til disse) for å illustrere mitt poeng. Først et bilde av hovedalteret i Peterskirken, som er flott, og slik det har vært i mange hundre år – og under pave Benedikt er også de tradisjonelle lysestakene og krusifikset på plass igjen.

Deretter to bilder fra St Maria supra Minerva, som viser hvor sjokkerende annerledes det blir når det gamle (offer)alteret blir erstatta med et bord-/måltidsalter:

“Dersom du elsker meg, (Simon Peter), fø mine sauer, fø mine lam.” Dette kjente verset, fra Johannes 21, tilhører ikke denne søndagens tekster, men jeg har tenkt på det i dag – bl.a. siden jeg nylig feiret minnet om pave Leo I, der “Si diligis me …” var introitus. I TLM åpnet messen (nesten) alltid slik når man feiret minnet om en pave; svært passende siden ordene ble sagt til Peter, den første paven.

Dagens evangelium, fra starten av Johannes 10, handler også om en slik hyrde, som har omsorg for sauene sine: “På den tid sa Jesus: Sann mitt ord! Den som ikke kommer inn gjennom porten i fårekveen, men stiger over muren et annet sted, han er en tyv og en røver. Men gjennom porten kommer fårehyrden selv. For ham lukker dørvokteren opp, og fårene hører hans stemme; så kaller han hvert av sine ved navn og leder dem ut. Når han har alle sine utenfor, går han i spissen for dem, og fårene følger ham fordi de kjenner ham på stemmen. Men en fremmed vil de flykte for istedenfor å følge, siden de ikke kjenner hans stemme.”“ (Les alle søndagens tekster her.)

Det er kallssøndag i dag, med spesiell vekt på kall til prestetjeneste, og kallet fra Jesus om å fø sauene og lammene gis også til prestene – ikke bare til Peter/paven. Ja, faktisk gjelder kallet alle kristne, for vi bes alle om å vise omsorg for de menneskene som er overgitt til oss – det skal vi gjøre om vi elsker Ham.

Jeg så på noen bilder fra vår vinterferie i Italia i går kveld, og husket at jeg hadde tatt noen bilder av såkalte “folkets alter” til å vise på bloggen. I Italia er nesten alle de gamle høyalterne urørte, men de har oftest fått nokså stygge bord bord foran seg – noe disse bildene viser. Tenk hvor mye flottere det hadde vært å feire høymessene på høyalterne! (Små ukedagsmesser bør man vel heller feire ved mindre sidealter i disse store kirkene.)

Først to bilder fra St Adrea della valle i Roma, bildene taler for seg selv.

Så et bilde fra St Maria supra Minerva – også sentralt i Roma.

De to siste bildene er fra andre steder i Italia (i farten husker jeg ikke hvor).

Denne bønna som uttrykker prestens intensjon og ønsker før han feirer messen, er dessverre nesten helt blitt borte – sammen med bønnene presten ba mens han tok på seg messeklærne. Jeg har begynt å bruke disse bønnene selv, og oppfordrer andre prester til å gjøre det samme.

Ego volo celebráre Missam, et confícere Corpus et Sánguinem Dómini nostri Iesu Christi, iuxta ritum sanctæ Románæ Ecclésiæ, ad laudem omnipoténtis Dei totiúsque Cúriæ triumphántis, ad utilitátem meam totiúsque Cúriæ militántis, pro ómnibus, qui se commendavérunt oratiónibus meis in génere et in spécie, et pro felíci statu sanctæ Románæ Ecclésiæ. Amen.

Her er mitt forsøk på en norsk oversettelse (hjelp meg gjerne med å forbedre den):
Jeg ønsker å feire messen og gjøre nærværende vår Herre Jesu Kristi legeme og blod, ifølge ritualet til den hellige romerske Kirke, til den allmektige Guds pris og for hele den triumferende Kirke, til nytte for meg selv og for Kirken her på jorden, og for alle som har gitt meg sine generelle og spesielle bønneemner, og for en lykkelig framtid for den hellige romerske Kirke. Amen.

Alle prestens bønner før messen kan leses her.

Jeg kom i dag over talen pave Benedikt holdt ved oljevgselsmessen i fjor. Der knytter han prestens ordinasjon og tjeneste til klærne han bruker under messen. Paven nevner også de tradisjonelle bønnene presten alltid ba (og i vår tid også gjerne kan/bør be) når han tok på seg messeklærne:

Just as in Baptism an “exchange of clothing” is given, an exchanged destination, a new existential communion with Christ, so also in priesthood there is an exchange: in the administration of the sacraments, the priest now acts and speaks “in persona Christi”. In the sacred mysteries, he does not represent himself and does not speak expressing himself, but speaks for the Other, for Christ.

... at the moment of priestly Ordination, the Church has also made this reality of “new clothes” visible and comprehensible to us externally through being clothed in liturgical vestments. In this external gesture she wants to make the interior event visible to us, as well as our task which stems from it: putting on Christ; giving ourselves to him as he gave himself to us.

This event, the “putting on of Christ”, is demonstrated again and again at every Holy Mass by the putting on of liturgical vestments. Vesting ourselves in them must be more than an external event: it means entering ever anew into the “yes” of our office – into that “no longer I” of Baptism which Ordination to the priesthood gives to us in a new way and at the same time asks of us.

... Putting on priestly vestments was once accompanied by prayers that helped us understand better each single element of the priestly ministry. Les resten av dette innlegget »

En prest i USA (faktisk en gift, katolsk prest) har nylig begynt å feire noen av sine messer (novus ordo) ad orientem/ vendt mot Gud, og han rapporterer hvordan han opplever det:

After celebrating Mass facing the Lord I can report these favorable effects from the priest’s point of view:

1. I don’t have to worry about where to look
2. I don’t have to worry about what my face looks like
3. I can weep at the beauty and wonder of it all without concern
4. I can worship more freely and fully
5. I feel more at one with the people of God
6. I am on a journey to God with the people
7. I am not the focus of attention
8. The elevation of the host and the Ecce Agnus Dei have become more of a focus
9. I feel more part of the great tradition
10. I can’t see who’s not paying attention and feel I have to do something to get their attention back.

Okay, subjective feelings on my part, but I thought some readers might be interested.

Pavens seremonimester, Guido Marini, ble for noen dager siden intervjua (se også tidligere intervju med ham) av Catholic News Service – bl.a. om pavens besøk i USA 15. april, som amerikanerne selvsagt er svært opptatt av. Men han sier også en hel del om pave Benedikts liturgier generelt:

Msgr. Marini knows that changes in papal liturgies at the Vatican have been fueling speculation and heated discussions on Italian blogs and Web sites; he insists the increased use of older liturgical elements—such as Gregorian chant and ancient vestments—do not indicate a return to the past but rather reflect “development in continuity.”

“In the liturgy, as in the life of the church itself, development in continuity should be visible,” he said. “There are great riches, treasures that we have received, that we cannot forget, but this does not mean we oppose new developments.

“Those who have preceded us created works of art, not so they would be admired in a museum, but so they would be used,” Msgr. Marini said. “Using them today underlines our continuity with the past as we walk toward the future.”

As for rumors that Pope Benedict is preparing to celebrate publicly a Mass according to the Tridentine rite, Msgr. Marini said that as far as he knows that is just a rumor.

Les mer her.

Inngangsverset/ Introitus (over) er det samme som i den nye messen – med noen ekstra allelujaer. Slik leser vi i dagens messebok: Rop i jubel til Gud, all jorden. Syng salmer til hans navn, lovsyng hans ære! Alleluja. Sal 66 (65), 1-2
Og her er alle søndagens bønner:

KIRKEBØNN
Gud, du livets Herre, la ditt folk alltid juble nå da sjelen igjen er blitt ung. Du har skjenket oss gleden ved å være gjeninnsatt i barnekårets herlighet. Styrk oss i håpet mens vi venter på oppstandelsens dag. Ved vår Herre …

BØNN OVER OFFERGAVENE
Herre, ta imot disse offergaver som din jublende Kirke bringer deg. Du som har skjenket oss så stor en glede, gi at den må fullendes i den evige salighet. Ved Kristus, vår Herre.

KOMMUNIONSVERS - År A
Disiplene gjenkjente Herren Jesus da han brøt brødet. Alleluja. Luk 24, 35

BØNN ETTER KOMMUNION
Herre, se med godhet til ditt folk. Du har fornyet oss ved dine evige, mysterier. La oss nå frem til kjødets oppstandelse i uforgjengelighet og herlighet. Ved Kristus, vår Herre.

Dagens evangelium er om Emmaus-vandrerne (se alle tekstene her), mens i den gamle messen er det i dag helt andre tekster (med vekt på Jesu ærefulle mottakelse i himmelen, Joh 16,16-22) – se disse tekstene her.

På bildet over står jeg i det som i mange hundre år var helt standard messeklær, men som nå vel vil overraske mange. Svarte klær ble brukt i alle requiemmesser, birettaen ble alltid båret på vei inn til og på vei ut fra messen, kalken ble båret inn dekket av et velum, mens korporalet inni en burse ligger på toppen, og manippelen henger over venstre underarm. Slik gikk presten ganske rituelt og stilfullt inn til alteret for å bære fram messeofferet; hans egen personlighet i stor grad skjult og neddempet – han var kun en tjener for Gud (og for menigheten) mens han utførte de hellige handlinger.

Dagens messefeiringer ligner en del på dette idealet av og til, men noen ganger er dagens messer noe helt annet, og ofte er altfor mye fokusert rundt prestens personlighet.

I den nye messen feirer man messe for de avdøde i fiolett eller svart (selv om svart sjeldent blir brukt); i den gamle messen feires slike messer alltid i svart. I dag feiret vi i Stavanger requiemmesse for biskop Gran, men siden jeg hadde en annen avtale på samme tid, feiret jeg messe for biskopen tidligere på dagen.

Man gjør seg tanker om messen for de avdøde når den feires litt annerledes enn man er vant til. Jeg kommer tilbake med noen tanker om dette om ikke så lenge.

“Quasi modo geniti infantes, alleluia: rationabiles, sine dolo lac concupiscite, alleluia, alleluia, alleluia. – Som nyfødte barn, søk ordets rene og ublandede melk, så dere kan vokse opp på den til frelse. Alleluja.” Dette er inngangsverset for 2. søndag i påsketida, og her er det tonesatt:

Dette er en søndag med flere viktige temaer og navn: Hvitesøndag (med fokus på de nydøptes hvite klær, samme fokus som inngangsverset), oktavdag for påsken (den siste av de åtte store påskedagene vi har feiret), Tomas-søndagen (etter teksten om Tomas som kom til tro en uke etter de andre apostlene) og til slutt miskunns-søndagen (introdusert av pave Johannes Paul for noen få år siden – les mer om den hellige Fausitina og Jesu barmhjertighet/miskunn HER).