En katolsk weblog (gml)

Benedicta sit sancta Trinitas, atque indivisa Unitas: confitemur ei, quia fecit nobiscum misericordiam suam. – Domine Dominus noster, quam admirabile est nomen tuum in universa terra! (Det er lignende inngangsvers i den nye og den gamle messen, men forkorta en del i novus ordo.)

Denne søndagen feirer kirken over hele verden Høytiden for Den hellige Treenighet – dvs. ikke østkirken, for festen vokste fram etter år 1000. På katolsk.no kan vi lese en hel om hvordan dagen vokste fram.

Der leser vi at på 1700-tallet var dette regna som den viktigste av alle fester, mens tidligere: “Treenighetsliturgien hadde sine kritikere. ... Pave Alexander II (død 1073) mente at Gloria Patri på slutten av hver salme inneholdt Kirkens Treenighetsfeiring. Men pave Johannes XXIIs avgjørelse gjorde slutt på alle diskusjoner. Treenighetsfesten har siden vært Gloria Patri til Pinsens store påskesalme.”

I messeboka fra 1962 står det også før denne dagen: “Denne fest kom ikke opp før i Middelalderen, og den feires ikke med noen ekstra stor høytid, da jo hver messe er en fest til ære for Den hellige treenighet. Hver messe begynner i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og hver bønn i messen slutter med å påkalle den treenige Gud, og hver gang vi gjør korstegnet, gjør vi det i Faderens og Sønnens og de Hellige Ånds navn.”

Bønnene for dagen er nesten de samme i den gamle og den nye messen – se her for den NYE og her for den GAMLE messen.

Tekstene i de to messeordningene, derimot, er nokså annerledes – her fra den gamle messen:
Epistel: Romerbrevet 11,33-36
Å, dyp av rikdom og visdom og innsikt hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor ufattelige hans veier! Hvem kjente Herrens tanke, eller hvem var hans rådgiver? Hvem gav ham noe først, så han skulle få vederlag? Fra ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham være ære i evighet! Amen.

Graduale: Daniel 3, 55, 56
Benedictus es, Domine, qui intueris abyssos, et sedes super Cherubim. V.: Benedictus es, Domine, in firmamento cæli, et laudabilis in sæcula. Alleluia, alleluia. V.: Benedictus es, Domine, Deus patrum nostrorum: et laudabilis in sæcula. Alleluia.

Evangelium: Matteus 28, 18-20
Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Dette evangeliet er nå brukt i år B, mens epistelteksten er helt borte. På katolsk.nos nye liturgisider kan man lese teksten for alle tre år; år A, år B og (det vi bruker i år) år C.

Et innlegg på en blog jeg ikke har lest før, sier noe som vel også kan passe på denne bloggen:
A large part of the Catholic blog sphere is centred around Catholic priest bloggers who aim to promote the Extraordinary Form of the mass. This group of bloggers attract people because they act as a conduit to express dissatisfaction and hope. The “Hermeneutic of Continuity” has attracted in access of one million visitors and “Saint Mary Magdalen” also has a very strong following. Another very influential blog, not a priest, is “Damian Thompson” who works for the Daily Telegraph.

The key point of their blogging is to address how the Liturgy “should” be celebrated. They have bought into the blog sphere an historical debate on Vatican II liturgical reforms versus pre-Vatican II liturgy. The main point is that there “should” be a continuity in our liturgical worship rather than some kind of rupture that seeks to destroy the pre-Vatican II liturgical worship.

Den første av mange kommentarer til dette innlegget begynner slik:
Ah, I wondered how long it might take you to venture into this minefield. ... I am one of those who reads Fr Blake and Damian Thomson on a daily basis; I used to read the famous Fr Z as well. I gave up on Fr Z and am seriously considering doing the same with the guy from the Telegraph. Why? simply because, from my observation 90% of the posts are complaining about this or that; they are essentially negative and I am much more positive about the Church and the Divine Liturgy.

Those who have a hankering for the EF have my total support, but they live in cloud-cuckoo land if they believe that everything was better pre-Vatican II and everything will be better again if only the EF becomes the OF. ... ...

Jeg har nettopp lest mange kommentarer til et blog-innlegg om at pave Pail VI i 1970 angret på at han hadde tatt bort pinseoktaven. Den ble til 1969 feiret hver dag til og med lørdag akkurat som selveste pinsedagen – som vi fortsatt gjør i påskeoktaven. Jeg har stadig vanskeligere for å forstå at alle forandringene som kom i liturgien i 1969 på noen måte skulle være nødvendige. (Men denne uka skal jeg feire to private TLMer, så da får jeg jo oppleve pinseoktaven i alle fall de to dagene.)

Av de mange kommentarene til det nevnte blog-innlegget, er det én som uthever seg; ved å være positiv og konstruktiv, og ved å vise hva som virkelig skjer av liturgiforandringer mange steder i Kirken:

Our Sunday EF Missa Cantata is in an old traditional looking church with its original high altar. The early morning low Mass is a “private” daily Mass just started in a typical modern in-the-round-church.

A half dozen years ago, our diocese probably had not seen a TLM in 35 years, and the current situation – with a half dozen priests who celebrate the TLM, all but one ordained in the last 10 years – would have seemed impossible to imagine.

Ditto (and perhaps more significantly) with the most recent daily OF Mass I attended last week. The celebrant processed in wearing a beautiful Roman chasuble carrying chalice in veil topped with burse, preceded by a single adult male server in surplice and cassock. No singing, the congregation reciting the day’s Introit. Not a single extemporaneous word preceding the Sign of the Cross (nor anywhere else in the Mass). Straight to the Confiteor, then the Kyrie in Greek after the Absolution. Silent Offertory with the priest visibly whispering his prayers, quietly recited Roman Canon with no saints nor any of the half dozen optional Through Christ Our Lord’s omitted. The Sanctus, Per ipsum ….. per omnia saecula saeculorum, and Agnus Dei in Latin, no hands held or handshakes anywhere, most everyone receiving HC on the tongue, prayer to St. Michael at the end of Mass and “Most sacred heart of Jesus, Have mercy on us” (thrice) as the celebrant and server processed out in silence.

Of course, the other side of the coin is visible hereabouts to those who want it (as many do). But I never see it myself, because I stay away from bad liturgical news, and hence account only the good.

PINSEDAGENS SEKVENS - på norsk og latin:

Kom, o Hellig Ånd, hit ned! Lysets stråle til oss led fra din høye helligdom.

Far for slekt så arm og ring! Gode gavers giver, bring lys i våre hjerters rom.

Du, som vet å trøste best, sjelens venn og milde gjest, svale tilflukts åpne dør,

hvile for hver tynget mann kjølig under solens brann, lindring når vårt hjerte blør. –

Salighetens lys, treng inn! Fyll til dypest bunn hvert sinn som i tro mot deg er vendt.

Uten lys fra guddoms vell eier ingen i seg selv noe som for deg er rent.

Avtvett urenhetens spor, kveg med dugg den tørre jord, rens og hel de syke sår.

Bøy alt det som stivnet til, smelt det frosne ved din ild, led du den som veiløs går.

Skjenk hver sjel som på deg tror, hver som liter på ditt ord, dine gaver, syv i tall.

Kraft til enden du oss unn og en salig oppbruddsstund. Oss til evig glede kall!
—————————————————————————————-

Veni, Sancte Spiritus, Et emitte coelitus, Lucis tuae radium.

Veni pater pauperum, Veni dator munerum, Veni lumen cordium.

Consolator optime. Dulcis hospes animae, Dulce refrigerium.

In labore requies, In aestu temeries, In fletu solatium.

O lux beatissima, Reple cordis intima, Tuorum fidelium.

Sine tuo numine, Nihil est in homine, Nihil est innoxium.

Lava quod est sordidum, Riga quod est aridum, Sana quod est saucium.

Flecte quod est rigidum, Fove quod est frigidum, Rege quod est devium.

Da tuis fidelibus, In te confitentibus, Sacrum septenarium.

Da virtutis meritum, Da salutis exitum, Da perenne gaudium. Amen. Alleluia.

Father Z har et informativt innlegg om pinsedagens kollektbønn i den gamle og den nye messen (hvorfor man valgte å bytte bønnen ut er uklart for meg):

Kollektbønn etter messeboken fra 1962:
Deus, qui corda fidelium
Sancti Spiritus illustratione docuisti:
da nobis in eodem Spiritu recta sapere,
et de eius semper consolatione gaudere.

(En mest mulig ordrett oversettelse til engelsk:)
O God, who taught the hearts of the faithful
by the light of the Holy Spirit,
grant to us, in the same Spirit,
to know the things that are right,
and to rejoice always in His consolation.

Kollektbønn etter messeboken fra 2002 (3. utgave av novus ordo):
Deus, qui sacramento festivitatis hodiernæ
universam Ecclesiam tuam
in omni gente et natione sanctificas,
in totam mundi latitudinem Spiritus Sancti dona defunde,
et, quod inter ipsa evangelicæ prædicationis exordia
operata est divina dignatio,
nunc quoque per credentium corda perfunde.

(En mest mulig ordrett oversettelse til engelsk:)
O God, who by the mystery of today’s feast
sanctify Your universal Church in every people and nation,
pour down upon the whole breadth of the earth the gifts of the Holy Spirit,
and, because divine worthiness was at work
amongst the very beginnings of the preaching of the Gospel,
make them now to flow also through the hearts of believers.

På norsk lyder denne bønna slik:
Barmhjertige, nådige Gud, ved denne pinsefest
helliggjør du din Kirke blant alle verdens folkeslag.
Utøs Den Hellige Ånds gaver over all jorden,
og la Åndens kraft som virket da Evangeliet først ble forkynt,
i dag fylle dine troendes hjerter. Ved vår Herre…

Hele messen på norsk kan leses her.

Et nettsted kalt divinumofficium.com har tekster og bønner til messen (og tidebønnene) alle dager i året – i messens tradisjonelle latinske form. Skriv inn datoen du ønsker, velg Sancta Missa (og om du vil ha rubrikkene med), og så kommer absolutt hele messen opp.

I dag feirer man i TLM minnedag for den hellige Venantius, og da kan vi bl.a. lese følgende inngangsvers:

Protexísti me, Deus, a convéntu malignántium, allelúja: a multitúdine operántium iniquitátem, allelúja, allelúja. (Ps. 63:2)
Exáudi, Deus, oratiónem meam, cum déprecor: a timóre inimíci éripe ánimam meam.
Glória Patri, et Fílio, et Spirítui Sancto. Sicut erat in princípio, et nunc, et semper, et in saecula saeculórum. Amen
Protexísti me, Deus, a convéntu malignántium, allelúja: a multitúdine operántium iniquitátem, allelúja, allelúja.

I dag feirer katolikker (og også andre, spesielt her i Oslo) i Norge Hallvardsdagen. Her i St Hallvard kirke feirer vi ham selvsagt ekstra høytidelig – messe ved biskop Eidsvig kl 10.30. Pollestad har skrevet en fin salme om den hellige Hallvard, katolsk salmebok nr. 607:

Når vieren står gyllen med gåseunger små,
og vårens toner sildrer så lytt i berg og å,
da minnes vi Sankt Hallvard, den lyse yngling god,
som uredd ville verge en kvinne med sitt blod.

Sankt Hallvard stod i båten og talte rettferds sak.
mot dem som ville krenke en søster, redd og svak.
Et skjold var han for kvinnen da pilene ble skutt,
så led han martyrdøden, den tapre, unge gutt.

En møllesten om halsen fikk denne Kristi bror,
da drapsmennene senket hans legeme i fjord.
Men ingen kan vel gjemme en helt som falt i slag,
og ingen kan vel glemme en martyrs fødselsdag.

Når vieren står gyllen med gåseunger små,
og vårens toner sildrer så lytt i berg og å,
da feirer vi Sankt Hallvard i hele Norges land,
og ber at Gud oss lærer å gi oss selv som han.

Jeg har noen ganger de siste ukene nevnt P. Lutz’ bok om messen (og man kan lese starten av boka her). Nå har jeg skannet inn, kjørt mitt OCR-program, og holder på å renskrive siste del av boka, en gjennomgang av selve messens ledd, og har bl.a. lest følgende om konsekrasjonen og den siste del av kanon:

... Ved konsekrasjonen fullbyrdes det hellige offer. “Det er fullbrakt”. Derved at brød og vin konsekreres særskilt, blir messen en mystisk-symbolsk fremstilling av Jesu død. Et gripende syn står for vor sjel: Jesus utgyder alt sitt blod, blekt og dødt henger Hans legeme på korset. Og derved at Jesus er virkelig tilstede, stiger også Hans evige offer op til Faderen, brenner den uendelige kjærlighet i det guddommelige hjerte – den samme kjærlighet som besjelte Ham, da Hans øyne så fra korset utover hele verden, da Hans blikk i øm miskunn hvilte på alle mennesker i alle tider og land. Med seg selv ofrer Han oss alle, såfremt vi vil samtykke i at være ett med Ham. I konsekrasjonens store øyeblikk vil derfor den troende med andakt tilbe vår Herre og Frelser, og på samme tid fornye sitt forsæt om å dø med Jesus, å dø fra synden, å “ha i seg det samme sinnelag som og er i Kristus Jesus”, å lide med Jesus, når Gud vil prøve oss, eller når den Hellige Ånd kaller oss til det opphøyede verv sammen med Frelseren å sone for verdens synder. Således blir vi gjennom messeofferet delaktige i korsofferets frelsende og helliggjørende kraft. ….

Hvor stort og dyrebart dette vårt offer er! Den gamle pakts ofre var urene. Det var skapte ting, det var jordens frukter eller dyr. Som skapninger var de vel gode, men de var Gud altfor uverdige. De kunne ikke på en fyldestgjørende måte fremkalle eller gi uttrykk for hjertets hele hengivelse. Det var altfor svake symboler, altfor fjerne fra den åndelige realitet, sjelens tilbakevenden til Gud. Men nå har Gud gitt os et rent og fullkomment offer, det som de gamle bare var en skygge av. Jordens frakter, brød og vin, er gått over til Jesu legeme og blod. Det er den eneste gave som er Gud verdig. …

Gud skaper alt ved Jesus. Han er Guds ord, Guds tanke, som fra evighet av innbefatter verdensaltets plan og orden og alle skapningers idé. Gud helliger og velsigner og oppliver alt ved Jesus, ti det er Ham som lærer os at bruke det jordiske med det, evige for øye og til vår helliggjørelse. De livløse ting og alle jordiske gjerninger får en overnaturlig sjel, når vi retter dem til det mål Gud har bestemt dem til: at tjene Guds barn. Hvor materielle disse ting end er, når Kirken velsigner dem i Jesu navn, blir de på sætt og vis bærere av en guddommelig kraft. Har ikke Gud selv tatt bolig i en fysisk natur, da Hans Sønn blev menneske? Jesu menneskevorden, Hans liv og sonende gjerning har gitt hele den skapte natur en høyere betydning. Den tanke fyller de troende med glede, og liturgien utbryter i en begeistret lovprisning til den treenige Gud: “Ved Ham og med Ham, og i Ham mottar Du, Gud, allmektige Fader, i den Helligånds enhet, all ære og herlighet fra evighet til evighet. Amen.

1) Kristus skal komme igjen ved tidenes ende, i stor herlighet, han som i dag er blitt tatt opp til himmelen. 2) Og det er godt for de troende at Kristus for opp til himmelen, for da kan han sende oss sin Hellige Ånd. Disse to punktene er viktige når vi i dag feirer Kristi himmelfart, men et piunkt nr 3) hører også med: At inkarnasjonen her på en måte blir fullført, ved at Kristus her fører vår forgjengelige natur, som han han har gjort til ett med seg, opp til Faderens høyre hånd. Ikke bare vår sjel skal leve evig, også vår kropp skal oppstå på den ytterske dag. Og Kristi kropp, som er blitt ett med oss, har her ledet veien til himmelen.

Disse mysteriene kommer klart til uttrykk i messens bønner i dag, og i et lite, men viktig, tillegg til den eukaristiske bønn:

Kollektbønn
Allmektige Gud, gi oss å juble i hellig glede og takksigelse, for Kristi, din Sønns, himmelferd er vår seier, og der hvor han, som er vårt hode, er gått forut i herlighet, håper også vi, som er hans legeme, å få komme. Ved ham, vår Herre…

Offertoriebønn
Herre, med ydmyk bønn bringer vi deg dette offer for å minnes din Sønns himmelferd. Gi at også vi stiger opp til himmelen ved disse hellige handlinger. Ved Kristus, vår Herre.

Tillegg til canon
... Vi feirer denne velsignede dag da vår Herre, din enbårne sønn, førte vår forgjengelige natur, som han han hadde gjort til ett med seg, opp til din herlighets høyre hånd. ...

Bønn etter kommunion
Allmektige, evige Gud, allerede her på jorden lar du oss smake himmelens goder. Rett vår lengsel og kjærlighet mot ham som påtok seg vår menneskenatur og bar den inn til deg, han som lever og råder fra evighet til evighet.

Slik skriver den hellige Augustin om Kristi himmelfartsdag:

I dag er vår Herre Jesus Kristus steget opp til himmelen – måtte vårt hjerte slå følge med ham! La oss legge oss apostelens ord på hjertet når han sier: ”Er dere da oppstandne med Kristus, så stem sinnet etter det som der oppe, hvor Kristus sitter ved Guds høyre hånd. Søk det som er der oppe, og ikke det som er på jorden.” Slik han steg opp til himmelen uten å forlate oss, slik er vi allerede hos ham der oppe uten at det som er blitt lovet oss, er blitt virkelighet i legemlig forstand.

Han er allerede opphøyet over alle himler, men samtidig lider han på jorden under alt det vi, hans lemmer, må gjennomgå. Dette vitner han om når han roper fra himmelen: ”Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg”? og et annet sted sier han: ”Jeg var sulten, og dere gav meg å spise.” Hvorfor skulle ikke også vi arbeide slik på jorden at vi kan hvile oss hos ham i himmelen ved troen, håpet og kjærligheten, som binder oss til ham? Han som er der oppe, er allikevel sammen med oss her nede; og vi, som er her nede, er allikevel sammen med ham der oppe. For ham er dette mulig i kraft av hans guddom, hans makt og hans kjærlighet; vi makter det ikke i kraft av guddommelighet, slik som han, men av kjærlighet makter vi det, kjærligheten til ham.

Han forlot ikke himmelen da han steg ned til oss, han forlot ikke oss da han igjen steg opp til himmelen. For han vitner selv om at han var der, samtidig som han var her, ved å si: ”Ingen er steget opp til himmelen, unntagen han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, han som er i himmelen.” Dette sier han på grunn av den enhet som finnes mellom oss og ham, for han er vårt hode og vi er hans legeme. Dette er ikke mulig for noen annen enn ham, fordi vi er ham i kraft av det som gjør at han er Menneskesønnen på grunn av oss, og fordi vi er Guds sønner på grunn av ham. Apostelen sier det slik: ”Likesom legemet er ett, selv om det har mange lemmer, og alle legemets lemmer, selv om de er mange, er ett legeme, slik er det også med Kristus.” Han sier ikke at Kristus er slik i seg selv, nei, han sier at Kristus forholder seg slik til sitt legeme. Kristus er altså mange lemmer og ett legeme.

Han steg ned fra himmelen av miskunnhet, og ingen er steget opp unntagen han, etter at han har gjort det slik at også vi er i ham, av nåde. Slik har det seg at ingen uten Kristus er steget ned, og heller ikke er noen annen steget opp enn Kristus. Ikke slik å forstå at den verdighet som tilkommer hodet, blir spredt rundt i legemet, men slik at det ene legeme umulig kan adskilles fra hodet.

En nyordinert katolsk prest i Windsor Canada, Fr. Patrick Beneteau, feiret nylig sin første missa solemnis (TLM) – bare noen få dager etter sin aller første messe (som jeg regner med var novus ordo). Han ser tydelig rikdommen i begge formene av den latinske messen, og det er interessant å lese hans refleksjoner etter denne første missa solemnis:

The entire experience of preparing to celebrate the Extraordinary form of the Roman Rite has been an enriching one. In my second year of seminary I read Cardinal Ratzinger’s, “Spirit of the Liturgy,” and some of Louis Bouyer’s works on liturgy. I realized that, in many respects, the Liturgical Movement was still in need of being actually implemented and taught. Thus began my keen interest in the traditional celebrations of the Church’s liturgy in both forms of the Roman rite.

In celebrating this past Sunday’s Solemn High Mass, I was struck with how Christ-centered the entire Mass was. Every gesture, chant, rubric and prayer offered by either myself, the deacon, or subdeacon, focused my attention constantly on the fact that this sacrifice was being offered to the Father, through Christ’s sacred action, not my own – and this was very liberating. The ad orientem direction of liturgical prayer emphasizes this fact so clearly.

The second thing which struck me, out of the whole experience, was how incarnational the whole celebration of a Solemn Mass is. It counters so much of the hyper-cerebral tendencies that are current in today’s society at large; that we have to know and understand everything in its completeness. The Solemn Mass strikes all of the human senses and helps us to learn and to enter into relationship with God and others.

Although, somewhat nervous at the beginning of the Mass, I quickly felt entirely drawn into the great mystery of God, and felt as though I belonged to something so much greater than what was even occurring at Assumption Church. I felt the sense of the Church universal.

Learning both forms of the Roman Rite, as a transitional deacon, and now as a newly ordained priest, has, as Benedict XVI said in Summorum Pontificum, been a mutually enriching experience. What I have learned in the Extraordinary Form has assisted me in my celebrations of the Ordinary Form, ensuring that the focus is on Christ, and that I allow the liturgy to speak for itself, employing all of its incarnational power. What I have learned in the Ordinary Form has also helped me in my preparations for celebrating the Extraordinary Form as well—especially in my preaching as I attempt to always preach from the liturgy that is being celebrated, with its readings, its collects and its rich treasury of prayers.

Fra TLM-bloggen, der det også er flere bilder.

Før en reqiemmesse i dag (der familien har ønsket at messen feires på latin, novus ordo, med tekster, preken etc på norsk), har jeg også sett litt på den høytidelige avslutningen av begravelsesmessen etter gammel ordning. Denen avslutning brukes jo også i vår tid, selvsagt, og er det som skiller en katolsk begravelse tydeligst fra en protestantisk. Det gamle ritualet for denne for denne avslutningen/absolusjon ved båren er noe fyldigere enn det vi har i dag, og er slik (på norsk):

———————————

Denne første bønnen (Non intres) bes bare når den dødes legeme er til stede.

Presten ber:
Herre, gå ikke til doms med din tjener; for ikke noe menneske kan stå som rettferdig overfor deg om det ikke får din forlatelse for alle sine synder. Derfor ber vi: La ikke ditt dommerord slå ned den som kristentroens sanne forbønn taler for hos deg, men la din nåde komme ham (henne) til hjelp og la ham (henne) bli verdig til å slippe fra hevnens dom, siden han (hun) i livet var preget med den hellige Treenighets segl. Du som lever og styrer fra evighet til evighet.
F.: Amen.

Deretter synges Responsorium.

Fri meg, Herre, fra den evige død på den forferdelige dag når himmel og jord skal rystes: + Når du kommer for å dømme verden med ild. V. Jeg frykter og skjelver mens jeg venter på dommen og den kommende vrede. Når himmel og jord skal rystes. V. Hin dag, vredens dag, jammerens og nødens dag, den store og bittert kvidefulle dag. +. Når du kommer for å dømme verden med ild. +. Herre, gi dem den evige hvile, og la det evige lys lyse for dem. Fri meg, Herre, til V.

Mot slutten av responsoriet tar presten røkelse, som han velsigner.

Pr.: Herre, miskunn deg!
F.: Kristus, miskunn deg!
Pr.: Herre, miskunn deg!

Pr.. Fader vår / Paternoster (stille).

Presten signer båren med vievann og røkelse; så ber han:

Pr.. Og led oss ikke inn i fristelse.
F.: Men frels oss fra det onde.
Pr.: Fra dødsrikets makt.
F.: Frels, Herre, hans/hennes sjel (deres sjeler).
Pr. Han/hun (de) hvile i fred.
F.: Amen.
Pr.: Herre, hør min bønn.
F.: Og la mitt rop nå fram til deg.
Pr.: Herren være med dere.
F.: Og med din ånd.

Pr.: La oss be:
Vi ber deg, Herre, fri din tjeners/tjenerinnes sjel (tjeneres og tjenerinners sjeler) fra alle misgjerningers bånd, så han /hun (de) i oppstandelsens herlighet kan leve et nytt liv i samfunn med dine hellige og utvalgte. Ved Kristus vår Herre
F.: Amen.

Istedenfor ovenstående kan presten be kirkebønnen fra messen el. en annen passende bønn. Er båren til stede, blir denne bønnen bedt:

La oss be.
Gud, det er eget for deg å miskunne deg og skåne. Ydmykt trygler vi deg for din tjener/tjenerinne N.’s sjel, som du i dag har kalt hjem fra verden. Gi den ikke over i fiendens hender, glem den ikke i evighet, men la dine hellige engler ta imot den og føre den til Paradisets fedreland. La den ikke lide dødsrikets straff, men eie de evige gleder; for den har håpet og trodd på deg. Ved Kristus, vår Herre.
F.: Amen.

Presten gjør korstegnet over båren og sier:

Pr.: Herre, gi ham/henne (dem) den evige hvile.
Sv.: Og la det evige lys lyse for ham/henne (dem).
Pr.: Han/hun (de) hvile fred.
Sv.: Amen.

Presten ber:
Pr.: Hans/hennes sjel (deres sjeler) og alle avdøde kristnes sjeler hvile ved Guds miskunn i fred.
Sv.: Amen

———Så følger også noe mer, som jeg ikke tar med i denne omgang———-

På tilbakeveien til sakristiet eller på vei til graven ber presten skiftevis med sitt følge:

.....

.....

The Canons Regular of St. John Cantius (i Chicago) er en gruppe prester som feirer både den gamle og den nye katolske messen. Jeg har stor respekt for dem, og syns at de med på å berike vår Kirke. De er ikke negative eller ekstreme på noen måte (så langt jeg kjenner dem), men de arbeider for å gjøre Kirken og liturgien rikere på en konstruktiv og positiv måte. Med den bakgrunnen vil jeg gjerne bringe videre følgende nyhet:

The Canons Regular of St. John Cantius (Archdiocese of Chicago) are leading a pilgrimage in September, 2010 to Fatima, Portugal to help achieve the restoration off the Traditional Latin Mass to the Sanctuary of Our Lady of Fatima.

Included in this pilgrimage to the Fatima apparition sites will be a liturgical conference in Fatima providing clergy and laity with lectures on the history, spirituality, and mystical theology of the Classical Roman Rite.

On September 10 the Canons will celebrate a Solemn High Latin Mass (1962 Missale Romanum) at the High Altar of Fatima’s Basilica. This will be the first time in some 45 years that the High Altar has been used to celebrate the Traditional Mass.

Slik avslutten P. Lutz innledningen om messen – før han begynner å skrive om messens ekelte ledd – i sin bok “Kors og alter” fra 1928:

“La os derfor med tillid træde frem for naadens trone.” (Hebr. 4, 16.)

Et gripende minde om Jesu død paa korset, en ritus som uttrykker Hans offer hver dag indtil tidernes ende, en kilde til tro, haab, kjærlighet, anger, til religiøs og moralsk livskraft i det menneskelige samfund, dette er den katolske messe. Denne tanke er katolikkenes hjerte grepet av, naar de ved daggry fromt og alvorlig søker Guds hus for at overvære messen. Ti den som har forstaat messeofferets storhet, føler trang til at være med, ikke bare om søndagene, men hver dag, naar livets vilkaar gjør det mulig. Morgenskumringen bryter frem gjennem korets vinduer. Den evige lampe vaaker, et symbol paa den milde, mystiske glød i de troendes hjerter. Alteret staar i vokslysenes skjær og venter paa Offerlammet. Saa træder presten frem for at utføre den ældgamle og altid nye ritus. Forenet med Kristus fuldbyrder de troende religionens høieste handling, hjertets offer til Faderen. Det er hellige øieblikke. Utenfor raader verden, en fiendtlig makt som leirer sig omkring katedralens ærværdige murer. Vellyst, hat, vrede, pengegriskhet, dystre rænker, mørk overtro, overlegen vantro, kold likegyldighet hersker og trodser Gud. Snart er maalet fuldt, og verden vil gaa under i sin egen ondskap. Men nei!

Indenfor Kirkens murer har det religiøse liv fundet et sikkert sted. Her lyser troen, her stiger sjælens evige længsler op til himlen, her gløder kjærligheten, her graater angeren, her lyder det fra Jesu og alle troendes mund: “Fader, i Dine hænder overgir jeg min aand!” Ti her utbreder Jesus sine armer for at trække alt til sig og roper: “Fader, tilgiv dem!” Mysterium fidei”, troens mysterium, men uendelig mere velsignet end al fornuftens klarhet, for den som aapner sit hjerte for Guds gave.

Jeg har nå gjort klar hele innledningsdelen – som kan leser HER – og som har følgende disposisjon:

II. DEL.

MESSELITUPGIEN

MESSEN OMFATTER:

I. – En indledning (Trinbøn).

II. – Katekumenernes mess (fra Introitus til Ofringen).

III. – De døptes messe, med den stre hoveddele: Ofringen, Konsekrationen og Kommunionen.

Etter nesten 10 års arbeid er hele den engelske oversettelsen av messen godkjent fra høyeste hold. Jeg har en stund håpet at oversettelsen kan bli tatt i bruk advent 2011, men nå skrives det at den kanskje vil bli tatt i bruk allerede sommeren neste år (og de som skriver det syns faktisk det er litt seint). Fra the Catholic Herald:

The Vatican has finally approved the new English translation of the Roman Missal, as the Holy Father confirmed this week. He told the Vox Clara committee, which has assisted Rome in the translation: “Soon the fruits of your labours will be made available to English-speaking congregations everywhere.” Not that soon, however. The Church in England and Wales will not introduce the Missal until the summer of 2011. That may seem a long time to wait; but, as Pope Benedict noted, “many will find it hard to adjust to unfamiliar texts after nearly 40 years of continuous use of the previous translation. The change will need to be introduced with due sensitivity, and the opportunity for catechesis that it presents will need to be firmly grasped.”

The Pope is well aware that a minority of Catholics have theological, aesthetic and (regrettably) ideological objections to the new translation, which renders the Latin text more literally than its predecessor. ...

This newspaper welcomes the new translation wholeheartedly. One might quibble with one or two details, but the Church has essentially succeeded in producing a text that is both more accurate and more beautiful than its predecessor. Crucially, it has been approved, after long debate and votes, by the bishops of the English-speaking world. Now it is the responsibility of those bishops to make sure that their priests celebrate according to the new text – for, whatever we might read to the contrary, a priest has no more right to refuse to use it than he has to refuse to say Mass in English according to the current approved translation.

But let us not pay too much attention to any controversy over the Missal, which will die down quickly if the bishops put their full weight behind it, as they intend to. Instead, let us accept the new text for what it is: a refreshing of familiar words that, precisely because it will force us to concentrate more deeply on the miracle of the Mass, offers us an opportunity to deepen our faith.

La meg bare legge til at jeg er svært glad denne forhastede, dårlige, og ideologisk vridde oversettelsen snart hører historien til.

Under kan man se to videoer fra en messe sist uke, på festen for den hellige Katarina av Siena – som jeg fant på dette nettstedet. Det er som man vel forstår en tradisjonell latinsk messe, men første del av første video er prefasjonen, som ikke skiller seg noe fra den moderne messen. Men når koret så synger Sanctus (av Byrd), leser presten, diakonen og subdiakonen Sanctus stille (på mye kortere tid), subdiakonen går så ned trappen mens presten begynner på canon. Koret synger videre mens presten sier canon stille, helt fram til konsekrasjonen (om musikken varer så lenge), men ikke lenger.

I polyfone messer (der Sanctus kan ta ganske lang tid), har man ikke sunget mer enn første del av Sancutus før man stopper til konsekrasjonen. Etter konsekrasjonen synger man så andre del av Sanctus, dvs. Benedictus – se på videoen under.

Når Benedictus er ferdig sunget er det oftest helt stille under resten av canon – men det er mulig med svært stille og meditativ orgelmusikk. (Jeg tenker litt ekstra på hvordan messen synges fordi jeg skal ha en missa cantata om et par dager. Vi har også fått tak i en bok som beskriver hva organist, kor og prest skal gjøre når den tradisjonelle latinske messen synges.)

Jeg holder nå på med å forberede to requiemmesser for de kommenede dagene, én TLM og én novus ordo, begge på latin. I slike messer hører sekvensen DIES IRÆ med (og den setter i stor grad tonen for requiemmessen), der de første to versa går slik:

Dies iræ, dies illa Solvet sæclum in favilla: Teste David cum Sibýlla.

Quantus tremor est futúrus, Quando judex est ventúrus, Cuncta stricte discussúrus!

Den norske messeboken fra 1961 har følgende oversettelse av denne sekvensen fra 1200-tallet:

—————————————————————-

Vredens dag i tidens fylde verden vil i luer hylle, vitner David med Sibylle.

For en skjelving da skal voldes, når den siste dom skal holdes, alle synder ut skal foldes.

Luren sender selsom tone gjennom gravers mørke sone, kaller alle til Guds trone.

Død og liv i redsel flommer, opp av grav all skapning kommer og skal svare for sin dommer.

Livets bok vi ser utfoldet: alt vi øvet, alt vi voldet. Den skal fastslå dommerordet.

Verdens dommer tar så sete, alt som skjult er, fram vil trede, intet unngår straffens hete.

Hva skal jeg i elend svare? Hvem skal ta min sak i vare? Rettvis man er selv i fare.

Konge, stor i allmakts velde, la din nåde her få gjelde, frels meg, du, all godhets kjelde.

Kom i hu, du Jesus fromme! Jeg var årsak til ditt komme; frels meg når min tid er omme!

Meg du søkte, vandret vide, frelste meg i korsets kvide; fåfengt skulle du ei lide.

Rettferds dommer som skal hevne, tilgi av din miskunns evne før det store regnskaps stevne.

Tyngd av skyld jeg arme stønner, skamrød all min synd jeg skjønner, skån meg, Gud, hør mine bønner.

Deg Marias tårer rørte, og på røveren du hørte, også meg til håp du førte.

Kan min bønn ei verdig kjennes, la din godhet til meg vendes, så jeg ikke evig brennes.

La meg stå blant lam så blide, ikke mellom bukker stride, gi meg rom på høyre side.

Når de onde bort du sender til den ild som aldri ender, kall meg inn til dine venner.

Ydmyk, bøyd du ser meg knele, hjerteangsten vil meg kvele. Frels min siste stund, du sele.

Tåredag, når jorden revner, alle opp av graven stevner, dommen skal for hvermann felles.

Gud, la dem blant dine telles. Milde Jesus, Herre god, gi de døde evig ro. Amen.

Sist søndag, 2. mai, feiret kardinal Carlo Caffarra, erkebiskop i Bologna, en tradisjonell latinsk messe i sin egen by, i kirken S. Maria della Pietà. Det er så vidt jeg forstår første gang en ‘normal’ erkebiskop i Italia feirer den gamle messen offentlig – men tidligere har flere erkebiskoper og kardinaler som arbeider i Vaikanet gjort det. Et eksempel til etterfølgelse får man håpe:

Fr. Dominic Holtz, OP, fra USA forteller på sin blog om erfaringene med å feire en offentlig TLM (missa cantata) for første gang – og han beskriver opplevelsen svært positivt.

Først skriver han at forberedelsesbønnene før presten går opp til alteret var virkningsfulle:
From the outset, I was impressed existentially by what I already grasped notionally, namely how spiritually useful the whole “fore-Mass” was, and most especially, the prayers at the foot of the altar. There was, once the servers and I began, a real spiritual calm, as well as a clear sense of the seriousness of what I was about to do when I finally approached the altar. To be sure, the vesting prayers and my own other recollections before Mass, which I would do anyway, were important, but this splendid antiphony between me and the servers, the mutual (not merely communal) confession of sins, the at once sobering and yet hopeful words of the Aufer a nobis and Oramus te, all the while not needing to worry whether I was “holding up” the celebration of the Mass, gave me a sense of purpose and intention from the start unlike I have had often before at Mass. ...

Deretter skriver han at første del av messen, en sunget messe, egentlig er en sammenhengende sang- og lovprisningsdel:
At the same time (this was a Missa cantata) I found real solace in the quiet recitation waiting on the choir to complete its Kyrie and Gloria. It was a kind of waiting that at one and the same time afforded my a space for private, recollected prayer and kept me attentive of my role as servant to the rite. As crucial as my role was, it was not “my” time to direct the action, but my time to wait.

I should mention here that the distinction of the whole Mass of the Catechumens as more vocal, more choral, more audible, if you well, also became experientially apparent, however I already knew it conceptually. What I, and the whole congregation, experienced from the beginning of the Introit through the conclusion of the Gospel was an extended and continuous act of praise and proclamation. ...

Ved nattverdens kanonbønn, derimot, innledes en dramatisk forandring, en svært talende stillhet:
I was most profoundly affected by the silent celebration of the Canon. There was an intensity, a presence, an abundance of content in that silence unlike any I have experienced before. Perhaps it was due in part to the contrast of the nearly continuous and sublime music I had heard up to and including the Sanctus. All the same, when the final Hosanna in excelsis came to an end and all that could be heard was the silence of my prayer … It is an experience quite difficult to put into words, and all the more so were I to try to evoke what it meant to say the words of consecration without trying to communicate them meaningfully and vocally to a disparate gathering of the faithful, but to say them under the veil of silence so that they might be what they are in plain and profound simplicity … I can only note here that it was transformative, or better, I hope it will be.

As I said above, I was also struck by the relative increase of silence in the Mass of the Faithful, the several, indeed frequent “interruptions” when nothing is heard. Even so, these were not mere pauses, nor simply my “finishing up” prayers that were too long for the music to cover. They were filled, meaningful silences, and they directed me at least, and I hope the faithful, to Communion in a way the ordinary form does not. ...

Father Z. kommenterer også dette.

quia mirabilia fecit Dominus, alleluia: ante conspectum gentium revelavit justitiam suam, alleluia, alleluia, alleluia.

Syng en ny sang for Herren. Han har gjort underfulle ting. For folkenes øyne har han åpenbart sin rettferdighet. Alleluja. – fra Salme 98 (97), 1-2

Slik lyder inngangsverset på denne femte søndagen i påsketiden (eller fjerde søndag etter påske i TLMs kalender).

Fra dagens tekster (år C) vil jeg først snakke om Paulus og hvordan han levde ut sitt kall om å forkynne evangeliet til folkslagene – og hvordan vi gjennom hans eksempel oppfordres til å gjøre det samme, dvs. å følge Herrens kall til oss. Fra Apg. 14, 21b-27:

I de dager vendte Paulus og Barnabas tilbake til Lystra, Ikonion og Antiokia. De styrket disiplenes hjerter, formante dem til å leve i troen, og minnet dem om at veien til Guds rike går gjennom mange trengsler. Så la de hendene på de presbytere som de valgte til å lede hver enkelt menighet; under faste og bønn overgav de dem til den Herre de hadde gitt sin tro. Over Pisidia kom de så ned i Pamfylia, hvor de forkynte Ordet i Perge, og deretter drog de ned til Attalia. Derfra seilte de til Antiokia, som de først var dratt ut fra, og hvor Guds nåde engang var blitt nedkalt over dem, med tanke på det verk som de nå hadde utført. Vel fremme der samlet de menigheten og gav seg til å berette om alt det Gud hadde utrettet gjennom dem, og fortalte hvordan han hadde åpnet troens dør for hedningene.

I evangeliet fra Joh. 13, 34-35 hører vi Herrens radikale oppfordring om å elske hverandre (også våre fiender sier Jesus andre steder): «Et nytt bud har jeg å gi dere: Elsk hverandre. Som jeg selv har elsket dere, slik skal også dere elske hverandre. For alle skal det være tegnet på at dere er mine disipler: At dere har en slik innbyrdes kjærlighet.»

Jeg skrev for noen dager siden om den tradisjonelle latinske pontifikalmessen som ble feiret av biskop Slattery i USAs største katolske kirke. Forhåpentligvis vil denne typen liturgier også komme til vår del av verden om ikek lenge. Her er noen få reaksjon fra folk som var der:

It was the first Pontifical Mass I have ever attended and it was absolutely magnificent! I am profoundly grateful to all who made possible that glorious celebration of the Mass! What we were unable to see at the Mass was the actual vesting of the celebrant after the procession in the cappa magna. ...

I live in the DC area and have attended many Masses at the Shrine. Not long after Summorum Pontificum was issued, I visited the office of the rector, and also approached staff at a Shrine information table, regarding the possibility of celebrating any Extraordinary Form Masses, perhaps at least in the Crypt Church. I was assured that it was highly unlikely that any such Masses would ever be celebrated at the Shrine. My thought at that time was that they had vastly underestimated the desire for the “old Mass.” I think that is essentially what was demonstrated at the Saturday Mass. There is a strong desire for it, but more importantly, not only among “nostalgic, older” Catholics (like me). There were many, many young people, and families with young children, and many young women and girls with mantillas and chapel veils. ... ...
—————-

I attended the mass on Saturday with my wife. We’re new Catholics, and attend a parish in Northern Virginia. We’ve been to three masses (one high) in the extraordinary form before Saturday. Granted, we were seated near the very back, so it was somewhat difficult to see the front of the church. I’d like to share two impressions with you.

First, the homily was stunning. It was the first time I had heard/seen a homily delivered from a chair, and I think that the bishop’s position (and the position of those scattered around him) heightened the majestic feeling of the whole thing. For whatever reason, it struck me that I was indeed listening to a successor of the apostles who passed on the faith, once delivered.

Second, it occurred to me that what was going on at the altar was very important. Granted, I believe this on a theological level at any mass, but I really believed it in a different way on Saturday. It was somehow easier to understand that I was truly observing a very sacred mystery. ...
—————-

... I brought a co-worker of mine who is a very traditionalist Russian Orthodox (outside of Russia). He is quite anti-Catholic, even for an Orthodox. He thinks the Latin Patriarchy is in schism from Orthodoxy, and in heresy due to filioque.

Anyway, he had never been to a TLM before. He was awestruck with it. He noticed how similar the basic order and some details were to the Divine Liturgy. He gathered a new respect for the Latin Rite and the Catholic Church he never had before. He even got respect for our ability to kneel (he is wont to brag about his ability to stand for long periods). This was truly ecumenism at work, all because our Catholic identity was strengthened. ...

Les mange flere kommentarer hos Father Z. – Og HER skal det selges en DVD fra messen.

Jeg skrev litt for et par dager siden om den tradisjonelle latiske pontfikalmessen som ble feiret i Washingtoon DC på femårsdagen for pave Benedikts innsettelse som pave. Jeg vil gjerne uttrykke at jeg selv liker høytidelige messer – og en varierende grad av høytidlighet, hverdag og fest er jo forskjellige – og jeg observerer også at den tradisjonelle latinske messen har en enda større variasjonsbredde i så henseende enn den nye messen. Men en prest i Seattle likte messen dårlig, og skriver på sin blog:

I watched the first part of the old Latin Mass (the Extraordinary Form) celebrated recently at the National Shrine of the Immaculate Conception. Lots of old fashioned vestments, the bishop wearing gloves, men with all sorts of capes and veils. But vesture is only one of the negatives so apparent in the old Latin Mass. I am familiar with this form of the Mass from seminary days in the sixties, but now the rite does appear to be a museum liturgy, a ritual of mystification rather than mystery.

I must be honest in saying that I find this rite offensive by todays’s liturgical standards. It isn’t just the endless bows, nods and genuflections, nor even the silly dancing birettas. Nor is it the bishop preaching, surrounded by vested ministers sitting undecorously on the steps, as if the basilica has run short of seating for ministers of the Mass. And to whom, exactly, are the readers proclaiming the scriptures? If it’s to the people, then this critical proclamation is in an unintelligible language. If to God, well, God already knows the readings.

I find it offensive that anyone would foster the return of a rite that is immune from the fundamental principles of good liturgy annunciated by the formal teaching of Vatican II. Why would anyone return to a rite that virtually ignores the Hebrew Bible on Sundays and feasts, that requires no homily on the scriptures, that strictly exculdes any lay ministers? The Church teaches that full participation is required by all, that our rites should be simple, short, clear, and unencumbered by useless repitions. Our rites should be within the people’s power of comprehension, and not require much explanation. The old Latin rite ignores all these fundamental principles. It is a rite that cries out for reform, just as it was crying out the day before Vatican II began.

Father Z er ikke nådig mot denne kritikken. Les det han skriver HER – samt alle (over 100) kommentarer til hans innlegg, hvis du har tid.

I Tyskland er det nylig foetatt en undersøkelse blant katolikker (2611 personer over 18 år er spurt – dessverre er det bare 10% av disse som går i messen hver uke eller hver måned) hva de syns om den tradisjonelle latiske messen, og de viser seg å være svært positive.

Et av spørsmålene de har fått er:
Dersom messen blir feiret på latin, med gregoriansk sang og i sin ekstraordinære form i DIN menighet, uten å skyve bort den ordinære messen feiret på tysk, ville du delta?

Katolikker som går i messen ukentlig eller månedlig svarer:

• 25% at de vil delta hver uke
• 19% en gang i måneden
• 9% på store helligdager
• 40% av og til
• 7% aldri

Fra Rorate cæli - og under er flere av spørsmålene gjengitt:

Here are the poll’s results. We are glad to offer them to the Holy Father to symbolically mark the fifth anniversary of his election to the Holy See.

Question # 1: Do you attend Mass?

Weekly: 5.9%
Monthly: 4.1%
On Holy Days: 18.9%
Occasionally (e.g. for weddings): 42.3%
Never: 28.8%

Question # 2: In July 2007, Pope Benedict XVI restated that the Mass could be celebrated both in its modern, “ordinary,” or “Paul VI” form—i.e. in German, with the priest facing the faithful, communion received standing—and in its traditional, “extraordinary,” or “John XXIII” form—i.e. in Latin and Gregorian chant, with the priest turned towards the altar, communion received kneeling. Were you aware of this?

Yes: 43.1%
No: 56.9%

Question # 3: Would you consider it normal or abnormal for both liturgical forms to be regularly celebrated in YOUR parish?

Normal: 50.6 %
Abnormal: 24.5 %
No opinion: 24.9 %

Question # 4: If Mass were celebrated with Latin and Gregorian chant in its extraordinary form in YOUR parish, without taking the place of the ordinary one in German, would you attend it?

Answers from those who practice regularly (weekly and monthy)
25% would attend weekly
19% once a month
9% for Holy Days
40% occasionally
7% never

Jeg har lest en del i St Josephsøstrene av Cambérys historie i Norge fra 1965, og lagt ganske nøye merke til kapellene de hadde alle steder der de bodde. Først viser jeg et bilde av St Josepgs kapell (nå kirke) i Oslo fra 1940 – klikk her for å se en større utgave av bildet. (Det er faktisk nesten ingen forskjeller; bare kommunionsbenken som er borte, og det ekstra alteret og platformen foran som er kommet til.)

Dernest kan man se bilder av flere andre kapeller søstrene hadde rundt om i landet (fra søstrenes historie fra 1915 til 1940), kapeller som nå vel alle er borte – pga den liturgiske forandringa og fordi søstrene ikke lenger bor der.

(Fra en kateketisk tale til nydøpte av den hellige Johannes Krysostomos.)

Vil du vite hva Kristi blod formår? La oss da gå tilbake til det som var forvarselet, og minne om det som var tegnet på Kristi blod, slik det berettes i den gamle pakts skrifter.

”Slakt et årsgammelt lam”, sier Moses, ”og smør blodet å dørene”. Moses, hva er det du sier? Skulle saueblod rine befri mennesker utstyrt med fornuft? I aller høyeste grad, svarer Moses, ikke fordi det er blod, men fordi det er bilde på Herrens blod. Når nå fienden ser, ikke dørstolper bestrøket med blodets forbilde, men de troendes lepper lysende av det blod som lammets blod var forvarsel om, og som vigsler portstolpene i Kristi tempel, da trekker han seg utvilsomt tilbake.

Vil du høre om noe annet som dette blodet utvirker? Da vil jeg du skal finne ut hvor det første gang fløt, og hvilken kilde det sprang ut fra. Det fløt ned fra selve korset, det strømmet ut fra Herrens side. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

(I mer enn en uke nå har den lange lesningen fra Bibelen under matutin-bønnene vært fra Hebreerbrevet. I dag og i morgen er de to siste dagene vi leser derfra, og i dag er det spart igjen en tekst fra kap. 4,14-5,10 – og langfredag en fra kap. 9,11-28 – om ypperstepresten Kristus som ga sitt eget blog)

Da vi nå har en stor yppersteprest som har gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, så vi kan få miskunn og finne nåde som gir hjelp i rette tid.

En yppersteprest blir alltid tatt blant mennesker og innsatt for å gjøre tjeneste for Gud på vegne av mennesker. Han skal bære fram gaver og offer for synder. Han kan vise mildhet mot dem som feiler og farer vill, fordi han selv har menneskelig svakhet og derfor må bære fram syndoffer også for seg selv, ikke bare for folket. Ingen tiltar seg denne verdighet selv, men han blir kalt av Gud, slik som Aron.

Således har heller ikke Kristus tiltatt seg den ære å være yppersteprest. Han fikk den av Gud som sa til ham: Du er min sønn, jeg har født deg i dag. Likeså sier han på et annet sted: Du skal være prest til evig tid på Melkisedeks vis.

Den gang Jesus levde på jorden, bad og bønnfalt han med høye rop og tårer ham som kunne berge ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig. Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led. Da han hadde nådd fullendelsen, ble han opphav til evig frelse for alle dem som adlyder ham; Gud hadde da gitt ham navnet Yppersteprest på Melkisedeks vis.

(Fra en påskepreken av den hellige Meliton, biskop av Sardeis.)

Mangt er blitt forkynt av mange profeter om påskelammets mysterium, som er Kristus, ham være ære i evighet. Amen.

Han kom ned fra himlene til jorden for det lidende menneskes skyld, han iførte seg ham ved henne som er jomfru og mor, og fødtes selv som et menneske. Han tok på seg lidelsene til ham som led, ved et legeme som kunne lide, utslettet det dødelige menneskes lidelser og tilintetgjorde manndraperen døden ved sin ånd som ikke kan dø.

Han er den som ble ført bort som et lam, slaktet som en sau, og derved kjøpte han oss fri denne verdens tjeneste som fra Egyptens land. Han løste oss fra djevelens slaveri som av Faraos hånd og satte sitt segl på våre sjeler ved sin egen Ånd og på vårt legemes lemmer ved sitt eget blod. Han er den som påførte døden skam og lot djevelen stå klagende tilbake, slik Moses gjorde med Farao. Han er den som knuste synden og gjorde uretten barnløs, LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

(Fra kommentaren til Johannesevangellet av den hellige Augustin, biskop av Hippo.)

Kjæreste brødre, den kjærlighetens fylde vi skal elske hverandre med, har Herren bestemt da han sa: “Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner.” Av dette følger det som den samme evangelisten Johannes sier i sitt brev: “Slik Kristus gav sitt liv for oss, slik skylder også vi å gi vårt liv for våre brødre”. For vi må fremfor alt elske hverandre, slik han elsket oss, han som gav sitt liv for oss. For vi leser jo i Salomos Ordspråk: “Dersom du sitter til bords for å spise aftens hos en mektig mann, legg nøye merke til hva som blir satt frem for deg; legg hånden til verket, for du vet at du må gjøre gjengjeld”. Hvilken mektig manns bord er det her tale om, om ikke det bord hvor vi mottar hans legeme og blod som gav sitt liv for oss? Og hva betyr det å sitte til bords, om ikke å gå til alters i ydmykhet? Og hva betyr det å legge nøye merke til hva som blir satt frem, om ikke å bli seg så stor nåde fullt ut bevisst? Hva betyr det å legge hånden til verket og vite at du må gjøre gjengjeld, om ikke det jeg nettopp sa, nemlig at slik Kristus gav sitt liv for oss, slik skylder også vi å gi vårt liv for våre brødre. For sa sier apostelen Peter: “Kristus led for oss og etterlot oss et eksempel, for at vi skulle følge i hans fotspor”. Det er dette som menes med å gjøre gjengjeld. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

(Fra den hellige Basilios’ bok “Om den Hellige Ånd”.)

Vår Guds og Frelsers plan for menneskets frelse består i å føre det tilbake til seg etter syndefallet, å løfte det opp fra den tilstand av fremmedgjørelse det var kommet i på grunn av sin ulydighet, så det kan stå i et vennskapelig forhold til Gud. Kristi gjesting blant menneskene, hans eksempel på et liv etter evangeliet, lidelsen, korset, gravleggelsen, oppstandelsen, har til hensikt at det frelste menneske skal få tilbake det barnekår det før hadde ved å etterligne de eksempler han gav mens han levde, hans fredsommelighet, hans ydmykhet og tålmodighet, men også det eksempel han satte ved sin død, slik Paulus sier, denne Kristi etterfølger: “Jeg er blitt likedannet med hans død, og måtte jeg bare nå frem til oppstandelsen fra de døde”.

Hvordan kan vi så bli Kristus lik i hans død? Ved å begraves sammen med ham i dåpen. På hvilken måte skal vi begraves? Og hva skal en etterligning være godt for? For det første er det nødvendig å bryte med sitt tidligere liv. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

(Fra en preken over Herrens lidelse av den hellige Augustin, biskop av Hippo.)

Vår Herre og Frelser Jesu Kristi lidelse er pant på herligheten og undervisning i tålmodighet. For hva kan vel ikke de troendes hjerter forvente seg av Guds nåde, når Guds eneste Sønn, evig som Faderen, ikke nøyde seg med å fødes som menneske av et menneske, men også var villig til å omkomme ved menneskers hender, han som hadde skapt mennesket? Store ting er det Herren stiller i utsikt for oss, men enda større er det vi minnes, og som allerede er gjort. Hvor var vi og hva var vi da Kristus døde for syndere? Er det noen grunn til å tvile på at han vil gi sitt liv til de hellige, han som allerede har gitt dem sin død? Hvorfor nøler mennesket i sin svakhet med å tro det som skal skje, nemlig at mennesker engang skal leve sammen med Gud? Det som allerede har skjedd, er jo mye mer utrolig, nemlig at Gud døde for mennesker.

Kristus er Ordet som “var i begynnelsen, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud”. Dette Guds Ord “ble menneske og bodde iblant oss”. Det var ikke noe i ham som skulle kunne gjøre ham i stand til å dø, om ikke det dødelige legeme han tok opp i seg fra oss. Slik var det den udødelige kunne dø, slik var det han ville gi liv til dødelige; han ville senere gi dem del i det han er, han som først tok del i det de er. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »