EN KATOLSK WEBLOG

Jeg er for øyeblikket med på et lite, praktisk seminar om den tradisjonelle latinske messen. Vi snakka i går en del om i hvilken grad de troende i TLM skal/kan svare (dvs. si eller synge) ulike deler av messen. Tydeligvis er det ulike tradisjonele rundt omkring; i Frankrike sier/synger de veldig mye, i England ingenting.

Derfor vil jeg spørre alle som husker (eller kjenner noen som husker) hvordan den katolske messen i Norge ble feira før 1965. I hvor stor grad deltok folket med svar?

Og lekfolket hadde faktisk lov til å delta i veldig stor grad:
a) First, the congregation may make the easier liturgical responses to the prayers of the priest: Amen; Et cum spiritu tuo; Deo gratias; Gloria tibi Domine; Laus tibi, Christe; Habemus ad Dominum; Dignum et justum est; Sed libera nos a malo;
b) Secondly, the congregation may also say prayers, which, according to the rubrics, are said by the server, including the Confiteor, and the triple Domine non sum dignus before the faithful receive Holy Communion;
c) Thirdly, the congregation may say aloud with the celebrant parts of the Ordinary of the Mass: Gloria in excelsis Deo; Credo; Sanctus-Benedictus; Agnus Dei;
d) Fourthly, the congregation may also recite with the priest parts of the Proper of the Mass: Introit, Gradual, Offertory, Communion.
(From: the Sacred Congregation of Rites, on the feast of St. Pius X, Sept. 3, 1958)

Jeg har blitt stadig mer overbevist at noe av det første som må skje for å vinne tilbake helligheten i messen, er at presten feirer messen vendt mot Gud igjen, og at de troende går tilbake til å motta kommuion knelende og på tungen. Dette burde egentlig ikke være så vanskelig, fordi ingen kirkelige dokumenter noen gang har sagt at det skal gjøres på noen annen måte, og fordi konsekvensene for de troende ikke vil bli særlig dramatiske – presten går jo ikke til alteret før til offertoriet i den nye messen.

Som inspirasjon kan vi se på bildet over, tatt fra bloggen TLM, som viser en liten kirke et sted i Canada.

ab his, qui appropinquant mihi: et humiliavit eos qui est ante saecula, et manet in aeternum: jacta cogitatum tuum in Domino, et ipse te enutriet.—Exaudi, Deus orationem meam, et ne despexeris deprecationem meam: intende mihi, et exaudi me.

Da jeg ropte på Herre, hørte han mitt rop (om hjelp) mot dem som kommer meg for nær, og han ydmykte dem, han som er fra evighet og blir i evighet. Kast dine tanke på Herren, og han selv skal nære deg.—Hør min bønn, Herre, og akt ikke mitt rop ringe. Vend deg til meg og bønnhør meg.

I den gamle kalender har vi i dag 10. søndag etter pinse, og teksten over er inngangsverset på latin og norsk. Jeg finner ingen felles trekk denne søndagen med den nye messens 16. søndag i kirkeåret – ofte pleier antifoner og bønner være ganske like.

Les tekster og bønner i for 10. søndag etter pinse på latin/norsk her og latin/engelsk her.

“Herre, uten deg er det ingen Gud som sørger for alle ting, ingen Gud som kan overprøve dine dommer. For din makt er rettferdighetens kilde. Fordi du er alles Herre, kan du skåne alle. Du viser din styrke når noen tviler på at din makt er fullkommen; du tukter alt hovmod hos dem som kjenner din makt. Skjønt du hersker med veldig styrke, dømmer du mildt. Om du ville, kunne du ha brukt din veldige makt mot oss; men i stedet styrer du oss med stor overbærenhet. Slik har du lært ditt folk at den rettferdige skal være menneskekjær, og du har gitt dine barn det gode håp at om de synder, gir du anledning til omvendelse.”

Slik lyder i sin helhet første lesning i dagens messe, tatt fra Visd. 12.13.16-19. Evangeliet handler om samme tema – ugresset i hveten, Matteus 13,24-43. Og i mine prekener i dag skal jeg snakke nokså konkret om omvendelse og tilgivelse.

Her kan man lese dagens tekster og antifoner/bønner.

Prefasjonen i dagens messe uttrykker tydelig hovedinnholdet i dagens feiring:

I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse,
at vi alltid og alle vegne takker deg, Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud.
For vi gleder oss over hva du virket gjennom de salige apostler Peter og Paulus:
Han som først bekjente troen, og han som forklarte den til fulle;
Peter som grunnla Kirken for Israels rest, og Paulus som ble hedningenes lærer.
Deres nådegaver var forskjellige, men Kristi hushold samlet de til ett;
deres ære er den samme, og de mottok samme seierskrans.

Dagens tekster og dagens bønner i norsus ordo. TLM’s tekster og bønner for denne dagen. (I dag har er disse to messene svært like.)

Jeg har nylig lest disse nettsidene, som har mye informasjon om gammel og nye messe, og om messens betydning.

Om den tridentinske messen

Om selve teksten i kanonbønna

Historien til “den romerske kanon”

Om messen før Tridentinerkonsilet

Om den nye messen som Paul VI godkjente

Jeg skrev for en måneds tid siden om at folk har begynt å knele når de mottar kommunion på tungen fra pavens hånd. Fra et intervju med pavens seremonimester, Msgr. Guido Marini, ser det ut til at pave Benedikt ønsker at dette skal bli en fast ordning:

L’ OssRom: In the recent visit to Santa Maria di Leuca and Brindisi the Pope distributed Communion to the faithful on the tongue and kneeling. It his a practice destined to become habitual in papal ceremonies?

Msgr. Marini: I really think so. In this regard it is necessary not to forget that the distribution of Communion in the hand remains, even now, from the juridical standpoint, an indult from the universal law, conceded by the Holy See to those bishops conferences which requested it. The method adopted by Benedict XVI tends to underscore the force of the norm valid for the whole Church. In addition, one could perhaps also note a preference for using this method of distribution which, without taking anything from the other, better sheds light on the truth of the Real Presence in the Eucharist, it helps the the devotion of the faithful, introduces them more easily to a sense of mystery. Aspects which, in our time, speaking pastorally, it is urgent to highlight and recover.

Les mer om dette her.

OPPDATERING:
www.katolsk.no meldte også om dette, med det lille bildet – noen få timer etter meg. Hadde de lest det på bloggen min?

De fleste husker ikke (i detaljer, eller i det hele tatt) hva som skjedde da messen og feiringa de andre sakramentene ble forandra ganske grundig i siste halvdel av 60-tallet. Jeg har f.eks. før denne uka lest dokumentet Inter oecumenici, som den berømte gruppa Consilium (of Sacred Congregation of Rites) publiserte 26. september 1964. Dette dokumentet – som paven bestemte skulle tre i kraft første søndag i fasten 1965 – bestemte at messefeiringa skulle forandres på ganske mange områder. (Man forstår egentlig bare disse punktene hvis man kjenner den gamle messen. Det gjør jeg nå, og jeg forstår (og er delvis enig i) det gjennomgående prinsippet at folket skulle trekkes mer inn i messen, men at f.eks. korstegn skal tas bort forstår jeg egentlig ikke.) Les dette utdraget:

48. Until reform of the entire Ordo Missae, the points that follow are to be observed:

a. The celebrant is not to say privately those parts of the Proper sung or recited by the choir or the congregation.

b. The celebrant may sing or recite the parts of the Ordinary together with the congregation or choir.

c. In the prayers at the foot of the altar at the beginning of Mass Psalm 42 is omitted. All the prayers at the foot of the altar are omitted whenever there is another liturgical rite immediately preceding.

d. In solemn Mass the subdeacon does not hold the paten but leaves it on the altar.

e. In sung Masses the secret prayer or prayer over the gifts is sung and in other Masses recited aloud.

f. The doxology at the end of the canon, from Per ipsum through Per omnia saecula saeculorum. R. Amen, is to be sung or recited aloud. Throughout the whole doxology the celebrant slightly elevates the chalice with the host, omitting the signs of the cross, and genuflects at the end after the Amen response by the people.

g. In recited Masses the congregation may recite the Lord’s Prayer in the vernacular along with the celebrant; in sung Masses the people may sing it in Latin along with the celebrant and, should the territorial ecclesiastical authority have so decreed, also in the vernacular, using melodies approved by the same authority.

h. The embolism after the Lord’s Prayer shall be sung or recited aloud.

i. The formulary for distributing holy communion is to be, Corpus Christi. As he says these words, the celebrant holds the host slightly above the ciborium and shows it to the communicant, who responds: Amen, then receives communion from the celebrant, the sign of the cross with the host being omitted.

j. The last gospel is omitted; the Leonine Prayers are suppressed.

k. It is lawful to celebrate a sung Mass with only a deacon assisting.

l. It is lawful, when necessary, for bishops to celebrate a sung Mass following the form used by priests.

Dette bildet (som jeg la ut på bloggen for akkurat et år siden, men som gjerne kan vises på nytt) viser “Den hellige familie på vei til Egypt, med Johannes døperen”.
Fra Bartolommeo, Firenze, ca. 1509

Det fins et svært stort antall malerier av Johannes døperen rundt i verdens museer. På denne lenken kan man se mange av dem.

De ventre matris meae vocavit me Dominus nomine meo: et posuit os meum ut gladium acutum: sub tegumento manus suae protexit me, et posuit me quasi sagittam electam.—Bonum est confiteri Domino: et psallere nomini tuo, Altissime.

Alt i min mors liv kalte Herren meg ved navn og han gjorde min munn til et kvast sverd; i skyggen av sin hånd har han gjemt meg og gjort meg til en utvalgt pil. Det er godt å prise Herren og lovsynge ditt navn, du Høyeste. Jesaja 49,1-2

I går kveld feira jeg vigilien for Johannes døperens fødsel – novus ordo, menighetsmesse med en liten skare av troende. I kveld feirer jeg dagens messe – TLM, privat messe, med bare en ministrant, så langt jeg vet.

Dagens messe etter TLM kan i sin helhet leses her. Den nye messen ligner mye på den gamle; inngangsverset er bytta ut, men lesningene er de samme og bønnene er også ganske like.

Herren er sitt folks styrke, vern og frelse for sin salvede. Frels ditt folk og velsign din arvelodd! Vær deres hyrde og styr dem til evig tid! Sal 28 (27), 8-9

Tekstene i dagens messe er ikke så lette å få tak i, men det handler mest om Herrens hjelp og beskyttelse gjennom livet. Her tar jeg med noen utdrag av tekstene, som viser akkurat dette:

Jeremia 20
Jeremia sa: “Alle som jeg hadde fred med, venter bare på at jeg skal falle … Men Herren er med meg som en veldig helt. Derfor skal de som forfølger meg, snuble og ikke vinne over meg. ... Syng for Herren, lovpris Herren, for han berger den fattiges liv og frir ham fra ugjerningsmenn.”

Salme 69 med omkved:
Jeg retter min bønn til deg, se, nå er nådens tid.
Gud, i din store miskunn, hør meg ved din frelsende troskap.
Herre, svar meg i din nådes godhet, vend deg til meg i din store miskunn!

Matteus 10
På den tid sa Jesus til sine apostler: ‘Vær ikke redde for menneskene! ... Frykt ikke dem som nok slår legemet i hjel, men som ikke er i stand til å drepe sjelen. Frykt heller ham som kan la både legeme og sjel gå under i Gehenna! Selges ikke et par spurver for en skilling? Men ikke én av dem faller til jorden uten Faderens samtykke! Og hva dere selv angår, holder han regnskap med hvert hår dere har på hodet. Så vær da ikke engstelige; dere er mer verd enn mange spurver! ...

Les alle søndagens tekster her.

Introitus er det samme i TLM, men tekstene er (som vanlig) helt ulike. Les dem her på latin/engelsk her og på latin/norsk her – NB helt nye sider.

I siste nummer av St. Olav tidsskrift skriver redaktør Henrik Holm:

Avsluttende ord i debatten om den gamle ritus
Fra og med september 2007 har det pågått en debatt i St. Olav om pavens Motu proprio, der han åpnet for feiringen av den gamle ritus. Det er ingen tvil om det dreier seg om et sårt tema. Noen har gitt uttrykk for at de følte deres gamle ritus ble tatt fra dem, mens andre opplevde den nye messen som en befrielse. Heldigvis er det nå rom for begge ritene i Den katolske kirke. Uansett hvordan man vil stille seg debatten, er en ting sikkert: Å spille de to ritene ut mot hverandre, er fundamentalt galt og nærmest ukatolsk. Selv om enkelte vil bestride det, er i begge ritene Kristi offer det avgjørende, uansett om det feires på den gamle eller nye måten. Personlig har jeg ingenting imot den gamle ritus, men når enkelte prøver å overbevise meg om at offeret liksom ikke er fullt og helt til stede i den nye messen, er det vanskelig å ikke bli provosert.

Jeg er takknemlig for at redaktøren har gitt plass for en debatt om den tradisjonelle latinske messen i tidsskriftet, og jeg er enig i at det her selvsagt ikke er snakk om et enten – eller. Men det han sier om forståelsen av messen som offer, forstår jeg ikke. Det er jo ikke snakk om at Kristi fullkomne offer ikke bæres fram også i den nye messen, for det gjør det, og det gjøres selvsagt på sammem måten som i den gamle messen. Problemet er at offeraspektet i messen får en mindre tydelig plass, på bekostning av måltidsaspektet. I noen messer blir det så utydelig at det i stor grad forvirrer de troende, noe som selvsagt er svært uheldig.

“Vi er alle, prester og lekfolk, kalt til å forene oss selv og våre lidelser med Kristi offer. Dette er den mest fundamentale måten å “delta aktivt” i messen.” Dette sa kardinal Castrillón Hoyos under sitt besøk i England.

Kardinalen var i England bare litt over 24 timer, men hans besøk har gjort et svært stort inntrykk: After the .. visit .., Mr Julian Chadwick, Chairman of the Latin Mass Society, said: “Second only to Pope Benedict’s Motu Proprio, this Pontifical Mass has been the high point of the LMS’s 43 year struggle to preserve and re-introduce the Traditional Latin Rite. Cardinal Castrillón Hoyos has spoken very plainly during his visit, stressing the rights of the faithful and the duties of priests and bishops as established in the Holy Father’s Motu Proprio. These new rights and duties are still sinking in but they are beginning to be better understood and they will result in a widespread re-introduction of the Extraordinary Form in the life of the Church in England and Wales over the next few years. The LMS will work tirelessly to accomplish the clear wish of Pope Benedict. We invite all the priests and bishops of England and Wales to work with us”.

Les pressemeldinga fra the Latin Mass Society her.

Adjutor meus esto, ne derelinquas me, neque despicias me, Deus salutaris meus. – Herre, hør mitt rop. Du er min hjelp. Forlat meg ikke, min Gud, min Frelser, gå ikke fra meg! Salme 27 (26), 7.9

Denne 11. søndagen i kirkeåret er første lesning fra 2. Mosebok 19,2-6a, og der hører vi bl.a.:
... Dersom dere nå vil lytte til mine ord og holde min pakt, så skal dere være min eiendom fremfor alle andre folk; for hele jorden er min. Dere skal være et kongerike av prester og et hellig folk for meg.”

I evangeliet fra Matteus 9,36 – 10,8 hører vi om utsendelsen av de tolv apostlene:
Og dette er navnene på de tolv apostler: Den første er Simon, han som kalles Peter; så hans bror Andreas, så Jakob, sønn av Sebedeus, og hans bror Johannes, så Filip og Bartolomeus, Thomas og Matteus, tolloppkreveren, Jakob, sønn av Alfeus, og Taddeus, Simon den nidkjære, og Judas Iskariot, han som forrådte ham. Disse tolv sendte Jesus ut, mens han la dem følgende på hjerte: ... hvor dere kommer, skal dere forkynne at himlenes rike er nær. Helbred syke, oppvekk døde, rens spedalske, driv ut demoner. Som gave har dere fått det, som gave skal dere gi det videre.”

Les messen tekster her – bønnene og antifonene her.

I den tradisjonelle latinske messen er antifoner og bønner stort sett de samme (men dagen kalles 5. søndag etter pinse) og tekstene er helt andre. HER er tekstene for denne messen på latin og norsk – i den norske messeboken fra 1961.

Herren er mitt lys og min frelse, hvem skal jeg frykte? Herren verner mitt liv, for hvem skal jeg være redd?

Slik starter inngangsverset i dagens messe, og dagens kollektbønn lyder slik: Barmhjertige Gud, alt godt kommer fra deg alene. Vi ber deg: Opplys våre hjerter ved din Ånd, så vi erkjenner hva som er rett, og med din hjelp også handler etter den innsikt du gir oss. Les alle messens bønner og antifoner her.

Tekstene handler om å ha et rett syn på synd og tilgivelse; om å selv leve etter Guds vilje, og om å vurdere andre mennesker rett – å “hate synda , men elske synderen”, som noen uttrykker det.

Hosea 6,3-6
La oss lære å kjenne Herren, la oss strebe etter å kjenne ham! Han kommer like visst som morgenrøden. Han kommer til oss som regnet, lik vårregn som væter jorden. Hva skal jeg gjøre med deg, Efraim? Hva skal jeg gjøre med deg, Juda? Deres troskap er som en morgensky, lik dugg som tidlig blir borte. Derfor slår jeg dem ved profetene, jeg dreper dem med ord fra min munn; mine domsord mot deg går frem som lyset. For jeg vil ha troskap, ikke slaktoffer, gudskunnskap heller enn brennoffer.

Evangelium Matt 9,9-13
På den tid kom Jesus forbi tollboden; der så han en mann som het Matteus. Han sier til ham: “Følg meg.” Og mannen reiste seg og fulgte Jesus. En gang han satt til bords der i huset, var det en hel del tolloppkrevere og offentlige syndere som kom og satt til bords med Jesus og hans disipler. Da fariseerne så det, sa de til disiplene: Hvordan kan deres mester spise i selskap med tolloppkrevere og syndere~” Jesus hørte det og sa: ‘Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Gå hen og finn ut av hva det betyr, det stedet hvor det heter at miskunn, ikke ofringer, er det jeg vil ha’. For det er ikke de rettferdige, men synderne jeg er kommet for å kalle!”

Les alle søndagens tekster her.

Den tradisjonelle latinske messen har i dag (4. søndag etter pinse) nokså like antifoner og bønner, men helt andre tekster – se her.

I en annen post på denne bloggen har det begynt en diskusjon om folkets forbønner i messen; en person har kritisert disse forbønnene, mens andre har kritisert en slik holdning.

Denne uenigheten bunner nok i ganske kompliserte argumenter om hva messen egentlig er, og om det skjedde en tydelig vektforskyvning i messen ved reformen i 1970. Er messen først og fremst at presten bærer fram Kristi offer, og at lekfolket (sekundært) gjør dette sammen med presten. Eller er messen primært en gjentakelse av det første nattverdmåltidet av hele Guds folk, der presten (sekundært) har noen egne oppgaver. Et brev fra SSPX (pdf-fil) til pave Johannes Paul II i 2001 prøver å beskrive problemet:

30. As we have indicated, the gathering of the community is a “sacrament” with a certain power, and not merely a symbol. By “[making] themselves into a worshipping community” (Institutio Generalis §24) the assembly of the faithful make the Lord really present: “Then the priest, by his greeting, reminds the assembled people that the Lord is present among them. This greeting and the people’s reply express the mystery of the Church formally assembled” (IG §28). From the outset, therefore, the emphasis is on the Lord’s spiritual presence, and this presence will dominate the ceremony. Having devalued the presence of Christ the Victim which is brought about transubstantially through the action of the sacred minister, the new missal glorifies the spiritual presence of the Lord wrought through the ministry of the priest and people. As for the celebrant who is offering the Eucharist, he must simply “serve God and the people with dignity and humility” in order to “make the faithful realize the presence of the living Christ” (IG §60). ...

32. The “Eucharistic liturgy” of the new missal patently shows how the ministerial priesthood has been pushed aside in favor of the communal action of the assembly. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Father Z. skrev om en ordinasjon (av to prester) i menigheten St. John Cantius nylig, og kalte sitt stykke “Wonderful liturgical eye-candy”. Den aktuelle menigheten er en liturgisk eksempelmenighet (for alle som liker tradisjonell liturgi) og et godt eksempel på den nye messen feira på en fin måte, men de bruker også den tradisjonelle latinske messen.

Messen ble feira på latin (novus ordo), og ad orientem – som vi ser under.

LES MER OG SE FLERE BILDER HER.

Pater Arnfinn er fortsatt i Roma, og for å læra meir om kardinal Newman besøker han ”Keats and Shelley House” ved Spansketrappa og det romerske Newman-instituttet, i Via Aurelia, bak Vatikanet. Der har han bl.a. funne denne informasjonen om den anglikanskje kyrkja på starten av 1800-talet:

Den offisielle, anglikanske kyrkja var prega av ”apathy and irreverence”; prestane var ofte ikkje teologar, men klassisk utdanna (antikkens språk og litteratur); ein lat overklasse, lite motiverte for den åndelege og pastorale tenesta.

Og gløym det du assosierer med anglikanisme i ein seinare fase: med liturgisk, ”katolsk” høgtid, vakker song etc… I ei vanleg landsens kyrkje var det ofte ein svær tre-dekka preikestol midt i kordøra, ”altaret” var eit stusseleg bord i det fjerne; der var det gjerne blekkhus og penn til underteikning av attestar og dokument (eit lite prestekontor!) eller det tente som garderobebord for kyrkjelydens hattar, pledd, kåper, frakkar og paraplyar. I døypefonten kunne det ligge skurebørstar og golvtvoger (så det var vaskekottet!), men det var ikkje så fårleg, for –hald deg fast – ofte vart det ikkje nytta vatn ved dåpen!!

Dette viser også at den statskyrkjelege forslappinga gjekk saman med den markerte, lågkyrkjelege protestantismen som alltid har vore ein del av anglikanismen (meir calvinsk enn luthersk) ...

”Altar” var eigentleg forbode, ein tala om ”communion table”, og presten stod for enden (nordenden), altså ikkje austvendt, og heller ikkje vendt mot folket; han skulle ikkje stå midt for altaret – for då kunne det vere uttrykk for ”popery” ...

Les vidare her.

“Herrens hjertes tanker står fast fra slekt til slekt. Han kan fri dem fra døden og berge dem gjennom hungersnød.” Salme 33(32), v11 og 19.

I går feira vi festen for Jesu hellige hjerte. Jeg leste den gamle messen i går og syns nok dagens feiring etter 1970 ble forandra svært så radikalt. Festen feires jo også i dag, men har i praksis mista det meste av sin betydning.

Slik leser vi om festen, ut fra den tradisjonelle latinske messens bønner og tekster – som fins her):
The Feast of the Sacred Heart was established in order to stimulate the faithful to honor with more devotion and zeal, under the symbol of the Sacred Heart, the love of Jesus Christ, which induced Him not only to suffer and to die for the redemption of mankind, but also to institute the Sacrament of His Body and Blood in commemoration of His death.

Though the devotion to the Sacred Heart of Jesus is of great antiquity in the Church, yet it was reserved to the holy Margaret Mary Alacoque, of the Order of the Visitation, to make this devotion public. During the Octave of Corpus Christi, in the year 1690, our Blessed Lord appeared to His devoted handmaid, and disclosing to her His Heart, said: “Behold this Heart, which, notwithstanding the burning love for man with which it is consumed and exhausted, meets with no other return from the generality of Christians than sacrilege, contempt, indifference and ingratitude.” But what will it avail us to have listened to these so just complaints of our Savior, if we are not moved with compassion, and generously resolved to testify our sorrow for our past indifference by honoring His Sacred Heart, and by repairing, as far as lies in our power, the insults to which His ardent desire to dwell with the children of men daily exposes Him in the august Sacrament of His love! If gratitude to the God who suffered such torments for our salvation, does not incline us to accept His gracious invitation, and to rank ourselves among the number of His adorers, at least let the recollection of the many spiritual advantages to be derived from devotion to the Sacred Heart induce us to pray fervently and humbly, that He, who has Himself declared that it was a last effort of His love for man that induced Him to discover to them the treasures of His Heart, may infuse into our souls the great gift of true compassion for His Most Sacred Heart.

Sist søndag reiste jeg til utkanten av vår menighet og feira messen i ei lånt statskirke. De har riktignok nylig pussa opp sin kirke innvendig, og gjort det slik at presten kan stå på begge sider av alteret – men denne søndagen valgte jeg å likevel feire messen ad orientem. (Jeg har fatt tak i et krusifiks, som jeg alltid har foran meg på alteret når jeg feirer messen, men med disse store lysestakene ble det nok for lite.)

Bloggen TLM skriver i dag om hvor overraska de var over å se bildet over på nettsida til et stort katolsk forlag. Slike bilder er det mange tiår siden man har våga å vise i katolsk sammenheng, sier de, og det er pave Bendeikts frigivelse av den gamle messen som har skapt forandring:

With the passage of one year, we are beginning to see that the most substantial effect of Benedict XVI’s Motu Proprio Summorum Pontificum is not exclusively or even directly related to the liberalization of the Tridentine form of the Roman Rite. To be sure, this form is making a comeback in parishes and seminaries and cathedrals, and this is a glorious development. The pope brilliantly named the old form the “extraordinary form” and the new form the “ordinary form” and made it clear that they constitute two forms of the Roman Rite. With this change in language comes a kind of liturgical healing, one that reduces the distance that has artificially separated us from the liturgy of the past.

What Summorum has achieved is to permit us to intellectually and spiritually draw from a broader range of experience as we look to the future. It has meant an end to the illusion that Catholicism was re-founded in 1969 and that we have nothing to learn from our ancestors beyond what not to believe and what not to do.

In retrospect, this sad situation could not have lasted. But it took a man of great courage to finally put an end to the barriers that had sealed off our heritage like a mansion that had been padlocked pending demolition.

Bloggen beskriver også hvordan situasjonen har vært i lang tid: LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Det sies at pave Benedikt nå vil se på betingelsene for store konselebrasjoner:

No more big “show” Masses: The Pope want to put the brakes on huge concelebrations with hundreds of priests, often far from the altar, as we are now used to in the World Youth Days and papal journeys. Benedict XVI has entrusted to the Congregation for Divine Worship the task of preparing, if necessary, an “instruction”.

Concelebrations will be limited to precise circumstances with a reduced number of priests around the altar. The Constitution Sacrosanctum Concilium fixed the cases in which it was permitted to concelebrate. “It is necessary to return to the original meaning of concelebration, which is the sign of unity of priests”, explained Msgr. Nichola Bux, a professor at the Theological Faculty of Puglia.

Jeg leste dette hos Father Z., og han skriver selv om dette emnet:
I have gotten to point with the Novus Ordo that I will very rarely concelebrate. I will happy do so for ordinations, for a Chrism Mass, for a few other instances, for example with my bishop or when the titular Cardinal, Card. Arinze, would come to the cathedral, etc. I think concelebration should be safe, legal and rare. Above, all rare.

I en av kommentarene til Father Z.’s post leser vi også noe interessant (interessant hvis man syns det var et tap at de gamle høymessene – med prest diakon og subdiakon – forsvant): LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

“Med beste hvete næret han dem og mettet dem med honning fra klippen.” Dagens inngangsvers er henta fra Salme 81 (80), 17.

Og dagens evangeliem er dette – Johannes 8,56-59:
For mitt legeme er virkelig naering, mitt blod er virkelig en drikk. Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, han blir i meg, og jeg i ham. Som det er Faderen, den Levende, som har sendt meg, og som det er ham jeg har mitt liv fra, slik skal den som spiser meg, få sitt liv fra meg. Dette er da det brød som er kommet fra himmelen: Det er ikke som det deres fedre spiste i ørkenen, for de døde siden; men den som spiser dette brød, han skal leve i all evighet.

Her finner man dagens tekster og bønner i den nye messen, og HER for den gamle.

Den gamle og den nye messer er nokså like denne dagen, men dagens sekvens ble borte i 1969. Storparten av den finnes fortsatt i den katolske salmeboka, nr. 524 – Lauda Sion Salvatorem.

1 Sion, pris din saliggjører,
pris din hyrde og din fører,
syng hans lov med sang og spill. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

I Vatikanet ble festen for Corpus Christi feira sist torsdag, mens dagen i Italia blir feira kommende søndag – som i Den katolske Kirke i Norge. I sin tale i forgårs la pave Benedikt vekt på tre fundamentale handlinger i messefeiringa. For det første “kommer vi sammen rundt Herrens alter for å være sammen i Kristi nærvær”, for det andre “går vi sammen med Herren”, og for det tredje “kneler vi for Herren i tilbedelse”.

Explaining the first of these gestures, the Holy Father quoted St. Paul’s Letter to the Galatians, where it is written that “there is no longer Jew or Greek, there is no longer slave or free, there is no longer male and female; for all of you are one in Christ Jesus’. ... In these words”, said the Pope, “we feel the truth and the power of the Christian revolution, the most profound revolution in human history, which we may experience in the Eucharist where people of different ages, sexes, social conditions and political ideas come together in the presence of the Lord. The Eucharist can never be a private matter. ... The Eucharist is public worship, which has nothing esoteric or exclusive about it. ... We remain united, over and above our differences, ... we open to one another in order to become a single thing in Him”.

Concerning the second of these gestures, LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

På NLM-bloggen ble det for noen dager siden publisert et intervju med Fr. George Rutler, godt kjent i USA, spesielt fra programmene til EWTN. Han får i intervjuet mange spørsmål om liturgi og musikk, og om hvordan hvordan mer utbredt feiring av TLM vil påvirke feiring av den nye messen. Til det sier han:

The saying “a rising tides lifts all ships” applies here. Learning about the usus antiquior can raise the general conscience of parishioners to a clearer understanding of what worship is. Each age is tempted to ape the current cultural milieu in its approach to God. The tendency to make the Mass an ecclesiastical form of television entertainment is a mistake of our day, but it is not more seductive than the inclination of an earlier generation to make the Mass operatic. Pope St. Pius X tried to reform that by his attention to Gregorian chant. Bad money drives out the good in every epoch, and some of the worst elements in current liturgical life have just updated the pietism of earlier times. From my experience, young people respond to classical worship well, albeit at first with astonishment and bewilderment, but their response is healthier than that of some older people who lack the humility to admit that their abandonment of authentic worship was a mistake. For those in their twenties and thirties, the guitars and faux folksiness of the 1960’s is as archaic as the culture of the 1920’s is to those in their sixties and seventies. To recover the virile authenticity of true worship, I certainly prefer the sacral language of the Latin texts but, more importantly, I think the “leaven for the reform of the reform” would best begin with worship “ad orientem.” The psychological shock some may have when they realize the priest is not looking at them when he prays can be a very good tonic.

Les hele intervjuet her.

Erkebiskop Coleridge i Australia, som jeg skrev om for noen dager siden, skriver også i sitt dokument om når man skal/bør være stille i messen, der skriver han:

The Roman Rite presupposes seven silences:

1) before the Act of Penitence
2) before the Collect (after the celebrant’s call to prayer)
3) after the First Reading and before the Psalm,
4) after the Second Reading and before the Gospel Acclamation
5) after the Homily
6) during the Intercessions (after the intention is announced and before “Lord, hear us”)
7) after Holy Communion

Her må jeg innrømme at jeg ikke er helt på bølgelengde med erkebiskopen; noen av disse “stillhetene” er jo veldig korte, og å ha stillhet etter hver av lesningene syns jeg ikke fungerer så godt. I den gamle messen er det mye stillhet (positivt syns mange) fordi presten sier flere bønner stille – og noe av dette kan også være stille i den nye messen, bl.a. offertoriebønnene.

I GIRM no. 45 kan vi lese om viktigheten av stillhet; før messen og etter kommunion er det alltid viktig med stillhet (syns jeg) og noen ganger fungerer det også godt etter prekenen, men stadige små pauser i messen syns jeg faktisk ikke er så nyttige.
... at the conclusion of a reading or the Homily, all meditate briefly on what they have heard; then after Communion, they praise and pray to God in their hearts. Even before the celebration itself, it is commendable that silence be observed in the church, in the sacristy, in the vesting room, and in adjacent areas, so that all may dispose themselves to carry out the sacred action in a devout and fitting manner.

“Lovet være Gud Fader, Guds enbårne Sønn og Den Hellige Ånd, som har øvet barmhjertighet mot oss.” (Samme inngangsvers i den nye messen, men forkorta litt.)

Denne søndagen feirer kirken over hele verden Høytiden for Den hellige Treenighet – dvs. ikke østkirken, for festen vokste fram etter år 1000. På katolsk.no kan vi lese en hel om hvordan dagen vokste fram.

Der leser vi at på 1700-tallet var dette regna som den viktigste av alle fester, mens tidligere: “Treenighetsliturgien hadde sine kritikere. ... Pave Alexander II (død 1073) mente at Gloria Patri på slutten av hver salme inneholdt Kirkens Treenighetsfeiring. Men pave Johannes XXIIs avgjørelse gjorde slutt på alle diskusjoner. Treenighetsfesten har siden vært Gloria Patri til Pinsens store påskesalme.”

I messeboka fra 1962 står det også før denne dagen: “Denne fest kom ikke opp før i Middelalderen, og den feires ikke med noen ekstra stor høytid, da jo hver messe er en fest til ære for Den hellige treenighet. Hver messe begynner i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og hver bønn i messen slutter med å påkalle den treenige Gud, og hver gang vi gjør korstegnet, gjør vi det i Faderens og Sønnens og de Hellige Ånds navn.”

Bønnene for dagen er nesten de samme i den gamle og den nye messen – se her for den NYE og her for den GAMLE messen.

Tekstene i de to messeordningene, derimot, LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

En kirke som vi ser på dette bildet – Vår Frue av Guadalupe i La Crosse, Wisconsin, USA - skulle man ikke tro det var mulig å bygge i vår tid. Men denne er helt ny, den skal konsekreres 31. juli i år. Les mer om den og se flere bilder her.

Dokumentet til erkebiskop Coleridge i Canberra og Goulburn, Australia, har som sitt hovedpoeng at det liturgiske arbeidet etter Vatikankonsilet bare så vidt er begynt. Etter konsilet ble det gjort store forandringer og vi må fortsette å justering vår liturgiske praksis slik at messefeiringa kan bære mest mulig frukt.

Bloggene til Father Z, og NLM har begge skrevt om dette, og leserne har kommet med amnge kommentarer. Slik skriver erkebiskopen:

... the Church is moving into a new phase of the ongoing journey of liturgical renewal, the roots of which reach back to the Second Vatican Council and beyond. In earlier times, it seemed that the process of liturgical renewal begun by the Council was complete. But that is not the case. The journey of liturgical renewal, we can now see, is only in its early phases, and the appearance of the General Instruction is one indication of this. Other still more important indications will be the appearance in the not too distant future of the new translation of the Roman Missal and the new translation of the Lectionary. Now is the time, the Spirit is saying to the Church, to take stock of the liturgical renewal of the last forty years, to discern as clearly as possible what has succeeded and what has failed, and to make adjustments in the light of that discernment.

This means that all of us will have to be open to learn, and that is not always easy. Over recent decades, liturgical habits have taken hold, some of which have been beneficial, others detrimental to the celebration of the liturgy. It is never easy to break the hold of bad habits, especially when we do not see them as bad. ... ...

Our worship generally has become very chatty, to the point where one of the challenges now is to allow silence to play its part in the liturgy. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Erkebiskop Mark Coleridge i Canberra og Goulburn, Australia, har nylig skrevet et svært interessant dokument om liturgien – det kan man lese i sin helhet her (pdf). Jeg kommer tilbake til dette dokumentet snart (for det er svært interessant), men her vil jeg bare nevne de to forandringene som er innført i Australia fra 11. mai.

The General Instruction sets out how Mass is to be celebrated in the Roman Rite, and the new version has been drawn up in the light of forty years of experience of Mass celebrated according to the Missal of Paul VI. The changes it introduces are not great. For the celebrant there are a number of changes, but for the people there are just two:

1
The congregation stands immediately after the celebrant has said “Pray, brothers and sisters, that our sacrifice will be pleasing and acceptable to God, the almighty Father” and before praying “May the Lord accept this sacrifice…”.

Denne forandringen ble innført i Norge for ca 4 år siden, da den internasjonale GIRM (General Instructions for the Roman Missal) kom ut i ny utgave. I noen land har så bispekonferansen gjort noen små forandringer i teksten (og fått dem godkjent i Vatikanet – i USA har man bl.a. bestemt at alle SKAL stå!). I Australia har man nå bestemt at alle skal bøye seg ærbødig før de mottar kommunion; det har jeg ikke hørt at man har vudert å innføre i Norden – men det er en svært god idé.

2
Before receiving Holy Communion, communicants bow to the One they are about to receive. Bowing is the preferred gesture, but those who are accustomed to genuflect before receiving or to kneel to receive will be free to follow their custom.

I et eget dokument som blir delt ut til kirkegjengere i Australia forklares disse forandringene slik: LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »