Arkiv for kategorien: 'teologi'

« TIDLIGERE INNLEGG

“ALTER OG OFFER” - også katekismen er tydelig på at messen er et offer

mandag, 28. juni 2010

Oppsummernede skriver F. Denis Le Pivain i sitt foredrag (se HER, HER, HER og HER) at Den katolske kirkes katekisme og alle de siste pavene entydig bekrefter at messen er et offer som bæres fram for Herren til soning for vår synder – og ikke bare, eller først og fremst, er et måltidsfellesskap:

The ‘Catechism of the Catholic Church’, after having recalled at length the doctrine of the Council of Trent on the holy Sacrifice appears to wish to bring about a reunion between the notions of sacrifice and paschal banquet, as a way of avoiding the tensions which we have seen:

The Mass is at the same time, and inseparably, the sacrificial memorial in which the Sacrifice of the Cross is perpetuated, and the sacred banquets of communion with Lord’s body and blood. But the celebration of the Eucharistic Sacrifice is wholly directed toward the intimate union of the faithful with Christ through communion. To receive communion is to receive Christ himself who has offered himself for us.

To isolate sacrifice from communion would be to misunderstand the originality of the New Covenant which does not stop with a rite, an external sacrifice like those of the Old Testament. The renovation brought about by Christ’s new Law is interior. Even the external sacrifice, that of Christ himself on the cross, signifies the exterior sacrifice if his soul which offers itself to God, the sacrifice of his will, dutiful unto death, and thereby united to God. According to St Thomas, this interior sacrifice is signified by communion.

Christian worship is no longer an ineffective cult, but renews interiorly and unites the faithful with Christ the Victim, who sanctifies them in purifying them from their sins. The sacrifice made present by the presence of the body and blood of Christ, separated in the species, the ‘res et sacramentum’, is finalized by the ‘res tantum’ which is the work of the redemption, the union of each human being with Christ.

And so the communion of the priest, the sacrificing minister, absolutely necessary and assures the integrity of the Eucharistic Sacrifice. The priest communicates in persona Ecclesiæ for all its members, as its head.

To refuse to see that the Eucharistic Sacrifice holds within itself the banquet of the marriage feast of the Lamb, a banquet which will be made perfect at the celestial table, the ‘Mensa Ceælestis’, is to fail to see that the glorification of God is realized inseparably in the sanctification of the Church.

Inversely, to isolate the banquet from the sacrifice is to forget how much the redemption must be ever active. But it is true that in an epoch where the sense of sin continues to crumble, the notion of propitiatory sacrifice is disappearing. It is the Church’s constant teaching nevertheless that this sacrifice must take place for the salvation of the living and the dead. It was reaffirmed already by Benedict XIV:

We must state that none of the faithful can hold that private Masses, in which the priest alone receives holy communion, are therefore unlawful and do not fulfil the idea of the true, perfect and complete unbloody sacrifice instituted by Christ our Lord.

Pope Pius XII echoes him: LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Lagret i katolsk, liturgi, teologi | Ingen kommentarer »

“ALTER OG OFFER” - magisteriet bekfrefter at messer er et offer

mandag, 28. juni 2010

Slik kommer det til uttrykk at messen er et offer som bæres fram for Herren hos pave Paul VI og i kirkeretten (se starten på denne serien HER):

Throughout these discussions, the magisterium insists upon the identity between the Mass and the sacrifice of the Cross, an identity defined at Trent. The Last Supper is itself related to the Sacrifice of Calvary, ‘which Christ anticipated in an unbloody manner at the Last Supper’.

This Tridentine doctrine is repeated by Paul VI in his fine encyclical Mysterium Fidei:

... by means of the mystery of the Eucharist, the sacrifice of the cross which was carried out once for all on Calvary is re-enacted in wonderful fashion and is constantly recalled, and its salvific power is applied to the forgiving of the sins we commit each day. (no. 27)
And when St Paul speaks of the table of the Lord, it is indeed of the Eucharistic sacrifice that he is speaking. The Christian community takes part in it as a banquet, in a communitarian and ecclesial manner. (no. 25)
It is a sacrifice offered in an unbloody manner, for the living and for the dead, according to the testimony of Cyril of Jerusalem. ” During this sacrifice, it is the whole Church which is both offerer and offered, priest and victim united to Christ (no. 31).

Consequently, each Mass is of inestimable price, whatever the particular pastoral need:

The Mass, even celebrated by a priest alone, is never for that reason a private initiative but always an action of Christ and the Church, which has learned to offer herself in the sacrifice which she offers, a universal sacrifice. She applies the unique and infinite redemptive power of the Sacrifice of the cross for the salvation of the entire world. Every mass is offered for the salvation of the whole world, and never merely for the salvation of a limited number only.
Consequently, if it is indeed highly desirable that the faithful participate in large numbers at the celebration of Mass, private Masses are to be praised rather than criticized. For such Masses, said by a priest alone with one minister to serve at it conform to the laws and traditions of the Church. Communion alone will not assure so great an abundance of graces as can a private Mass, not only for the priest himself but also for the faithful, the wider Church, and the whole world.

Communion alone is thus less effective than the offered sacrifice, which applies here below the infinite effects of the sacrifice of the cross. The holy Father urges the faithful to communicate daily at the holy table, so that they might draw from it strength and purity. Thus they will be enabled to live in the unity of the mystical body of God, according to the words of St Augustine ‘that he who will live must adhere to the body, that he might live in God and for God’. The Eucharist is the heavenly table which purifies us, raises us up to God, and prepares us for eternal life.

This question of the separation of communion from the sacrifice has become once again relevant as a result of the introduction of the so-called celebrations in the absence of a priest. As the faithful come increasingly to see the sacrifice as such as optional, the Mass becomes nothing more than a production of consecrated hosts. Within some circles of the French Church the idea is gaining ground that communion should be forbidden when the Mass is not celebrated, and the celebration be reduced to the Liturgy of the Word. We see from this that the Eucharistic communion has its full meaning only within the context of the sacrifice.

The alliance between meal and communion, which was strained during the Council, is harmonized by Canon 897 of the Code of 1983:

The most holy Eucharist is the most august sacrament, in which Christ the Lord is himself contained, offered and received, and by which the Church constantly lives and grows.
The Eucharistic sacrifice, the memorial of the death and resurrection of the Lord, in which the sacrifice of the cross is perpetuated over the centuries, is the summit and the source of all Christian worship and life; it signifies and effects the unity of the people of God and achieves the building up of the body of Christ. The other sacraments and all the works of the Church’s apostolate are closely related to the Holy Eucharist and are directed to it.

So then three dimensions define the sacrament of the Eucharist: Christ is there contained (transubstantiation), offered (a true sacrifice), and is received (communion). These three dimensions are inseparable. The sacrifice is realized by the presence of Christ under the two species and continues the work of the redemption.

Lagret i katolsk, liturgi, teologi | Ingen kommentarer »

“ALTER OG OFFER” - at messen er et offer blir nedtonet i den nye messen 1969

søndag, 27. juni 2010

Det var nytt for meg (se her) at messens offeraspekt ble diskutert under konsilet, men jeg har mange ganger hørt at i innledningen til den første utgaven av den nye messen (1969) var offeraspektet i så stor grad tatt bort, at dette umiddelbart måtte revideres. Slik beskriver boka Altar and Sacrifice det som skjedde etter konsilet:

The discussion was inflamed anew by the promulgation of the Novus Ordo Missæ. Even if Mgr Bugnini himself affirmed at a plenary session of the commission for the reform of the liturgy that the General Introduction of the Novus Ordo was not a dogmatic text which intended to give a definition of the Mass, it must nevertheless be recognized that the famous article seven created so great a shock that it had to be corrected in the second edition of the New Missal. The original text defined the Mass as a simple ‘assembly’ (synaxis) and retained only the notion of a meal, to the exclusion of the sacrifice:
The Lord’s Supper is the sacred assembly or meeting of the people of God, met together with a priest presiding, to celebrate the memorial of the Lord.

The second version expresses the Tridentine definition of the Mass, and thus the faith of the Church:
In the Mass or Lord’s Supper the people of God are called together into one place where the priest presides over them and acts in the person of Christ. They assemble to celebrate the memorial of the Lord, which is the Eucharistic sacrifice … For in the celebration of the Mass whereby the sacrifice of the cross is perpetuated, Christ is really present …

Article 48 also received clarification as to the true nature of the Last Supper: ‘Christ Our Lord instituted the paschal sacrifice and meal at the Las Supper. In this the sacrifice of the cross is continually made present …’ The notion of sacrifice was added to articles 55 and 60 as well.

A foreword was added to the second edition of 1970 to make clearer the connection between the new rite and the unbreakable doctrines of Trent:

Thus in the New Missal the Church’s rule of worship corresponds with her unchanging rule of faith. From this we learn that the sacrifice of the Cross and its sacramental renewal in the Mass are, apart from the difference in the manner of offering, one and the same sacrifice; it is the sacramental renewal which Christ the Lord instituted at the Last Supper and commanded his Apostles to celebrate in his memory. The Mass is therefore at one and the same time a sacrifice of praise, of thanksgiving, of propitiation and of satisfaction.

We can only regret that such considerable changes in the presentation of the rite did not result in any changes in the rite itself.

Lagret i katolsk, liturgi, teologi | Ingen kommentarer »

“ALTER OG OFFER” - Vatikankonsilet diskuterer i hvilken grad messen er et offer

søndag, 27. juni 2010

Jeg skrev nylig om en bok jeg nylig leste, som tar opp i hvilken grad messen er et offer. Og til min overraskelse ser jeg at dette ganske åpent ble diskutert også under konsilet (mens flere her på bloggen har sagt at dette har vel Kirken aldri satt spørsmålstegn ved). Slik kan vi lese:

The debate was exposed to the full light of day at the Second Vatican Council, during the debate over the Constitution on the Liturgy.

We are concerned with chapter 2, and particularly with paragraph 47, concerning the definition of the Mass. There were at least four drafts prepared before the adoption of the definitive -text. It was the last of these which provoked strong reactions during the general congregations, and particularly from Cardinal Bea. He attacked the text for taking no account of the teaching of the Council of Trent on the sacrificial aspect of the Mass. Cardinal Browne OP supported him, showing by drawing on St Thomas Aquinas himself, the weakness of the proposed conciliar text which claimed to be inspired by St Thomas: “The Eucharist, as St Thomas clearly shows, is the sacrament and the sacrifice of Christ suffering and of Christ dying, a doctrine which is contained in the antiphon ‘O sacrum convivium’.”

The text submitted to the Council ran as follows:

The Mystery of the Eucharist.
Our divine Saviour, at the Last Supper, on the night he was betrayed, commanded his disciples to repeat this paschal meal (convivium) in memory of him, until he should come again. He desired that in this way his victory over death and his triumph be made present, and that his act be for the Church, his beloved Spouse, the great sacrament of faith, the source and model of unity, the sacrifice of praise, and the pledge and the model of the heavenly banquet.

The many protests which intervened, like those quoted above, led the conciliar commission on the liturgy to amend the preamble to chapter 2. The amendments were approved by 2278 votes out of 2298, the most nearly unanimous vote that any amendment to the constitution received. There were twelve negative votes, one conditionally in favour, and seven spoiled votes. The approved text runs as follows:

At the Last Supper, on the night when he was betrayed, our Saviour instituted the Eucharistic sacrifice of his body and blood. He did this in order to perpetuate the sacrifice of the cross throughout the centuries until he should come again, and so to entrust to his beloved spouse, the Church, a memorial of his death and resurrection: a sacrament of love, a sign of unity, a bond of charity, a paschal banquet in which Christ is consumed, the mind is filled with grace, and a pledge of future glory is given to us.

This text makes clear that the Eucharistic sacrifice defines the sacrament instituted by Christ at the Last Supper, and that the Last Supper, and thus the mass, have no reality except in reference to the sacrifice of the cross, which it is the purpose of the Mass to renew throughout the earthly history of humanity until the coming of Christ. The notion of a banquet is concerned to it as the sacrifice’s culmination in its eschatological or vertical dimension, as St Thomas reminds us in his beautiful antiphon.

The Congregation of Rites, in an Instruction of 25 May 1967, wrote:

“Hence the Mass, the Lord’s Supper, is at once and inseperably: – the sacrifice in which then Sacrifice of the Cross is perpetuated; – the memorial of the death and resurrection of the Lord who said: Do this in memory of me;
-the sacred banquet in which, through communion in the body and blood of the Lord, the people of God share the benefits of the paschal sacrifice, renew the New Covenant with us sealed once and for all by God in Christ’s blood, and in faith and hope foreshadow and anticipate the eschatological banquet in the Father’s kingdom as they proclaim the death of the Lord ‘until he comes’.
In the Mass, therefore, the sacrifice and sacred meal form part of the same mystery in such a way that the closest bond conjoins the one with the other.
In the sacrifice of the Mass the Lord is offered when ‘he begins to be sacramentally present as the spiritual food of the faithful under the appearance of bread and wine’. The reason that Christ entrusted this sacrifice to the Church was that the faithful might share in it both spiritually, by faith and charity, and sacramentally, through the sacred meal of communion. A sharing in the Lord’s Supper is always by that very fact a communion with Christ offering himself to the Father for us as a sacrifice.

Lagret i katolsk, liturgi, teologi | Ingen kommentarer »

“JORDENS SALT” - intervju med kardinal Ratzinger

søndag, 27. juni 2010

Jeg leser nå (på nytt, men det er mange år siden sist) det boklange intervjuet Peter Seewald hadde med kardinal Ratzinger i 1996. Boka ble også gitt ut på norske, på St Olav forlag, for en del år siden, og jeg vil sitere litt derfra, fra s 68-73, som handler om Ratzingers rolle under Vatikankonsilet. Der var han teologisk rådgiver, og etter manges mening var han med på (gjennom kardinal Frings’ munn) å radikalisere konsilet – ved å foreslå at biskopene ved starten konsilet ikke uten videre skulle godta alt kurien hadde forberedt, dvs. utkast til alle dokumenter, og sammensetningen av ulike komiteer. (I slutten av utdragen sier Ratzinger tydelig hvordan han mener konsilet best kan forstås.) Slik leser vi:

“Den tyske kardinal Joseph Frings i Köln gjør Dem til sin rådgiver. Og nå skjer noe overraskende. Konsilet er egentlig forlengst blitt forberedt og planlagt i detaljer, inntil De skriver en oppsiktsvekkende tale for kardinal Frings. Og plutselig blir alt enda en gang snudd opp ned, og forsamlingen blir stilt overfor nye, uforberedte utfordringer. Hvordan skjedde dette?”

R: Man skal, som Karl Rahner så ofte har sagt, ikke overdrive enkeltpersoners rolle. Konsilet var nå engang en meget stor organisme. Sant nok har også enkeltpersoner gitt helt bestemmende impulser, men de kunne bare slå igjennom fordi andre ville det samme. Kanskje kunne andre ennå ikke formulere det, men beredskapen var til stede. Man var på utkikk etter noe.

Så oppstod den situasjon ved konsilet at konsilfedrene kom med viljen til ikke rett og slett å godta ferdige tekster, som et slags notararbeid, men til å kjempe seg frem til det ord som burde bli sagt i denne time, slik det ligger til deres embete. Man forestilte seg at man selv måtte ta hånd om oppgaven, ikke for å vri på troen, men for tvert imot å tjene den på riktig måte. I denne forstand har Frings innledende tale (som jo var på linje med talen til kardinal Liénart fra Lille), egentlig bare satt ord på det som alt var til stede i konsilfedrenes felles bevissthet.

“Hva skrev De så i denne talen?”

R: Den aller første var ikke skrevet av meg, og det var egentlig heller ikke noen tale. Det var slik at man i Roma alt hadde utarbeidet forslag til kuriens og kommisjonenes sammensetning. Og man forventet at det straks skulle bli valg på grunnlag av de lister som forelå. Det var det nå mange som ikke ville. Så reiste både kardinal Liénart og kardinal Frings seg og sa at vi nå ikke rett og slett kunne velge. Vi måtte ta kontakt med hverandre for å kunne vite hvem som var egnet til hva. Valgene måtte bli forskjøvet. Det var egentlig det første paukeslaget ved begynnelsen av konsilet. Når man tenker over det, var det jo slett ikke så ytterliggående. Det er normalt at man forsøker å finne frem til egnede kandidater. Det var en impuls som spontant kom fra dem begge, og som svarte til hva forsamlingen ville.

Kanskje går noen hendelser jeg forteller om litt over i hverandre, men det andre var at da teksten om åpenbaringen ble forelagt til diskusjon, erklærte kardinal Frings – og nå hadde jeg medvirket – at teksten slik den forelå, ikke var noe egnet utgangspunkt. Man måtte begynne å utarbeide den helt på ny, ut fra selve konsilet. Det var virkelig et paukeslag. Først det førte til at man generelt sa: Vi former tekstene selv, fra grunnen av. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Lagret i katolsk, teologi | Ingen kommentarer »

“ALTER OG OFFER” - en bok om eukaristien

lørdag, 26. juni 2010

I løpet av min retrettuke i Tromsø for en uke siden leste jeg bl.a. en bok som heter: ALTAR AND SACRIFICE, The Preceedings of the Second International Colloquium of historical, canonical and theological studies on the Roman Catholic Liturgy, CIEL, England 1997.

Boka har trykt foredragene ved denne konferansen for over ti år siden, og det er spesielt ett foredrag jeg vil ta opp her på bloggen: Meal and sacrifice in the magisterium of the Church, F. Denis Le Pivain. Foredraget er trykket på side 147 til 163.

Hovedtemaet i kapittelet er at messen er et offer, noe som bl.a. kommer til uttrykk ved at presten gjerne må bære fram dette offeret i en privat messe, uten av menigheten (i særlig grad) er til stede. F. Pivain skriver om hvordan denne tradisjonelle praksisen ble sterkt angrepet på 40- og 50-tallet, men hvordan pave Pius XII forsvarte den:

The value of the private Mass

This doctrine, unanimously accepted by theologians, but sometimes clumsily understood by them, was vehemently attacked during the reign of Pius XII by certain liturgists who tended to conceive of the sacrifice of the Mass from a solely communitarian perspective, one which downplayed the notion of sacrifice. This emphasis upon the convivium (=the meal), at the expense of the sacrifice manifested itself in a rejection of private Masses, in which the communal aspect was no longer visible. This tendency gave to the Last Supper and thus to the Mass a distinct reality limited to that of a banquet alone. Although they reached opposite conclusions, the approach of these liturgists did not differ from that of the theologians from past centuries, who, in the Mass, looked for a sacrifice other than that of the cross. Both were seeking to give to the fractio panis’ its own separate and proper identity, either as sacrifice (M. Cano), or as a fraternal meal independent in itself (the modems).

Pius XII reacted against this, notably in the encyclical Mediator Dei. The Pope intervened when certain abuses in the theology of the Mystical Body were leading to an inability to recognize the value of any celebrations of the Mass without a communal character. Thus what was true in the wider liturgical sphere was also manifesting itself at its very heart, the sacrifice of the Eucharist.

The Pope takes up the doctrine of the Council of Trent on the truth of the sacrifice of the Mass. He insists upon the identity of this sacrifice with that of the cross: “The Holy Sacrifice of the altar is thus not a pure and simple commemoration of the suffering and death of Jesus Christ, but a true sacrifice, properly speaking, in which, by an unbloody immolation, the Sovereign Priest accomplishes that which he accomplished on the cross, by offering himself as an agreeable sacrifice to the eternal Father.”

In this sacrifice, the priest is the same; it is Christ who offers himself through the priest, an alter Christus, another Christ. The victim is identical, and the ends are the same:

1. Glorification of the heavenly Father,
2. Thanksgiving and expiation,
3. Propitiation and reconciliation
4. Impetration

Using the Pauline theology of the redemption, Pius XII affirms that the Eucharistic sacrifice brings about the work of the redemption by a vital contact of the souls of every era with the sacrifice of the cross’. [Thus,] Christ, after having redeemed the world at the price of his own blood, does truly enter into possession of the souls of men.

It is the Church which continues Christ’s act of sacrifice and immolation. Pope Pius was forced more than once to renew this teaching and to re-affirm the bond between priesthood and sacrifice, LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Lagret i katolsk, liturgi, teologi | 1 kommentar »

P. Boers skriver om ‘det liturgiske kirkeår’

lørdag, 12. juni 2010

Boers skriver ganske grundig om liturgien og om kirkeåret i kapittel 14 av sin bok ‘Katolsk praksis’, bl.a. dette:

Det store mysterium i kristendommen er at vi kristne ved Guds nåde i Kristus har fått «del i den guddommelige natur». (2. Pet. 1, 4). Vårt menneskelige vesen og vår menneskelige tilværelse er blitt hevet høyt over den menneskelige naturs krav og krefter og innlemmet i Guds egen livsfylde.

Det er ved Guds Sønns menneskevordelse (inkamasjonens mysterium) at det guddommelige liv er blitt ført inn i menneskeslekten. Det enkelte menneske blir imidlertid delaktiggjort i dette guddommelige liv ved den hellige dåp som er troens sakrament. Kristus kaller denne prosess for en «ny fødsel». (Joh. 3, 6) Ved den blir vi «Guds barn» – Guds arvinger og Kristi medarvinger.

Som alt annet liv vokser også det guddommelige nådeliv – eller det kristne liv- organisk i oss til vi når fram «til alders mål for full modenhet i Kristus». (Efes. 4, 13). Gud gav oss vårt kristne liv ved dåpens sakrament. Det vokser og styrkes i oss ved de andre sakramenter som Herren med dette mål for øye har innstiftet i sin Kirke. Det er ikke uten grunn at det sies «i sin Kirke». For i nådens verden hersker lignende forhold som i naturens verden. Slik som vi bare har del i det naturlige liv ved å være medlem av den levende organiske sammenheng som vi kaller menneskeslekten, så blir vi i nådens verden heller ikke delaktig i det overnaturlige liv på annen måte enn ved å bli innlemmet i den overnaturlige organiske sammenheng: «Kristi legeme som er Kirken».

Det er i sitt mystiske legeme som er Kirken, at Kristus på nåderik vis lever sitt liv videre til alles frelse, helt til tidenes ende. Den som vil ha del i Kristi nåderike liv, må derfor ta del i Kirkens liv. Jo mere trofast Kirkens liv gjenspeiler seg i vår tilværelse, desto mere «lever Kristus i oss». Nå er det framfor alt i sin liturgi at Kirken lever sitt liv «skjult med Kristus i Gud».

Hva er liturgi?

Liturgi er opprinnelig et gresk ord og betyr så meget som: «folkets verk» – «offentlig verk». I grunnteksten til det Nye Testament betegnes prestegjerningen til Sakarias som «liturgi». (Luk. 1, 23) og statens embetsmenn kalles « Guds liturger». (Rom. 13, 6) 1 det oldkirkelige skrift Didaché (ca. år 80 etter Kristus) knytter en det samme ord til Kirkens hyrdeembete. Siden det 8. og 9. århundre blir ordet liturgi i Orienten ført over til den hellige messe. Det er først i det 15. århundre at dette greske ord vinner innpass i Vesterledens kirkelige språkbruk. Men her gir ordet liturgi uttrykk for hele den gudsdyrkelse som i Kirkens navn blir fullbyrdet etter bestemte regler og normer. Hos oss omfatter liturgien ikke bare messen, men også forvaltningen av sakramentene, Kirkens offentlige bønn, prosesjoner, sakramenter og sakramentalier.

Kirkeåret.

Som den kloke og erfaringsrike pedagog Kirken er, fletter den sin liturgi inn i det såkalte kirkeår. ... ...

Les hele kapittelet her.

Lagret i katolsk, liturgi, teologi | Ingen kommentarer »

P. Boers skriver om ulike sakramentalier / velsignelser

lørdag, 12. juni 2010

Slik defineres sakramentaliene i 13. kapittel av p. Boers’ bok ‘Katolsk praksis:

Sakramentalier er ting eller handlinger som Kirken, i en viss likhet med sakramentene, pleier å bruke for ved sin bønn særlig å oppnå åndelige velgjerninger. Sakramentaliene ligner sakramentene i det ytre. Men tross dette er det likevel en stor forskjell mellom dem. Sakramentene er innstiftet av Jesus Kristus, sakramentallene av Kirken. Sakramentene virker «ex opere operato», d. v. s. ved den guddommelige kraft som Kristus har nedlagt i sakramentenes ytre tegn. Derfor er deres virkning ufeilbar, og de meddeler den helliggjørende og understøttende nåde så sant den som mottar sakramentene ikke legger noen hindring i veien for dem. Sakramentaliene virker derimot «ex opere operantis», – det vil i denne forbindelse si: i kraft av Kirkens bønn. Deres virkning er derfor ikke ufeilbar. Det ligger ikke i Kirkens makt a knytte nåde til synlige tegn. Den kan bare be Gud om at Han vil gi sin nåde og timelige gaver til alle dem som i tro og tillit bruker slike sakramentalier. Til slutt: Sakramentene er nødvendige til salighet. Sakramentaliene er derimot kun nyttige til salighet, og Kirken forplikter derfor ikke de troende til å benytte dem. Det skulle imidlertid være en dårlig katolikk som med forakt så ned på disse fromme skikk og bruk eller av likegyldighet unnlot å gjøre bruk av sakramentaliene.

Boers skriver også følgende om de meste kjente sakramentaliene (og hele kapittelet kan leses her):

Noen av de mest kjente sakramentalier.

1. Vievann. Vigslingen av vann er en eldgammel liturgisk skikk. Alt i det annet århundre taler Tertullian (160-220) om vann som blir helliget ved påkalling av Guds navn. Som man vet, var – og er fremdeles – vigslingen av døpevannet på påskelørdag og pinselørdag den mest høytidelige vigsling av vann Kirken foretar. De troende tok på disse to dagene gjeme litt av det vigslede vann med hjem for å signe sine hus og aker og eng med det. Snart bredte denne skikk seg ut over hele Kirken. Men da det vann som ble vigslet til døpevann, ikke strakk til, begynte en å vigsle vann hver søndag. Karl den Store befaler i sine kapitularier at presten hver søndag før messen skulle gjøre det. Denne skikk ble alminnelig i det 10. århundre. Således leser vi i aktene til et kirkemøte som ble holdt iNantes henimot år 900: «Hver prest skal hver søndag før messen vigsle vann i et rent og passende kar. Han skal bruke det til å signe folket med, når han trer inn i kirken. Idet korset blir båret forut for ham, skal han gå ut i kirkens forgård og der i like måte signe med vievann og be for de avdødes sjeler som hviler der. Til slutt kan enhver som vil, ta med seg av dette vann i et kar for å signe husene, akrene; vingårdene, ja endog hjordene og deres fôr, og mat og drikke.»

Den ritus som ledsager vigslingen av vann, er meget betydningsfull. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Lagret i katolsk, teologi | Ingen kommentarer »

P. Boers skriver om de døde - bønn for de avdøde, avlat for dem

fredag, 11. juni 2010

I kapittel 12 av sin bok ‘Katolsk praksis’ (les hele kapittelet her) skriver p Boers om de døde, bl.a. dette:

Den store kirkefader Augustin sier at vi må ikke glemme med tro og kjærlighet å be for de avdøde, ellers ville det ikke nytte stort at deres legemer ble begravet i vigslet jord. Denne uttalelse er i samklang med den hl. Skrifts ord: «Det er en hellig og hellbringende tanke å be for de avdøde, forat de må bli løst fra sine synder». (2. Makk. 12,46). Kirken lar sine prester og alle ordensbrødre og ordenssøstre, daglig be flere ganger for de avdøde. Den formaner de andre troende til å gjøre det samme. Det må ikke gå en dag uten at du ber for dine kjære avdøde og for alle lidende sjeler i skjærsilden – om du så bare tilføyer til din morgenbønn og aftenbønn: «Herre, gi dem den evige hvile», eller: «Min Jesus, barmhjertighet».

Bønnen for de avdøde hjelper dem som trenger til vår hjelp. Men oss som blir igjen, gir den rikdom midt i ensomheten. Den tar bitterheten bort fra sorgen. Den kaster gylne streif over savnet. Og framfor alt, den tro og det håp vår bønn for de avdøde er uttrykk for, bringer oss fram til Ham som gav oss kjærligheten i den høyeste utfoldelse. ... ...

Alterets og almissenes offer.

Alterets offer, som St. Augustin kaller det, er det samme som messeofret. Fra de tidligste tider av er messen blitt båret fram til Gud «for alle troende kristne, levende og døde, så dette offer for dem må bli til frelse og evig liv.» (Messens offertoriumstekst). I hver eneste messe minnes Kirken, straks etter forvandlingens hellige øyeblikk, alle dem som «hviler i Kristus», og ber at Gud må gi dem «vederkvegelsens, lysets og fredens bolig». Messen er Jesu korsoffer som en stadig fornyet virkelighet iblant oss. Ved den tilvender Gud de helliges samfunn korsofrets frukter. Det er derfor klart at messeofrets sonende og fyldestgjørende verdi i særlig grad må komme Kristi legemes lidende lemmer i skjærsilden til gode. Gode katolske kristne vil derfor ofte ofre messen for sine egne avdøde samt for alle lidende sjeler. Det er dessuten en ekte katolsk skikk å la messen frambære for dem på årsdagen for deres død. Siden anderledes-troende kristne også er medlemmer av de helliges samfunn., kan f. eks. konvertitter be presten om å lese messen for deres avdøde protestantiske pårørende. Da imidlertid disse anderledes-troende ikke hørte til Kirkens synlige legeme, blir sjelemesser for dem ikke bekjentgjort offentlig fra prekestolen. ... ...

Avlaten for de avdøde.

Kirken lærer at vi kan vinne avlat for de lidende sjeler i skjærsilden. Denne lære er grunnet i mysteriet om de helliges samfunn. Kan vi alt hjelpe disse lidende sjeler ved å frambære til Gud våre gode gjerningers fyldestgjørende verdi, da kan vi, som lemmer pa Kristi legeme som er de helliges samfunn, også komme sjelene i renselsesstedet til hjelp ved å frambære fil Gud Kristi og de helliges soning for dem, så ofte Kirken stiller denne sin rike nådeskatt til vår disposisjon.

I de tilfelle hvor Kirken særlig har erklært det, kan avlaten altså tilvendes de lidende sjeler. Men Kirken på jorden har ikke noen myndighet over disse sjeler som er gått bort fra denne verden. Den kan altså bare be Gud nådig motta Kristi. og de helliges soning istedenfor de lidende sjelers egen soning og ettergi dem deres timelige syndestraffer. Derfor meddeler Kirken avlaten for de avdøde kun som forbønn eller «forbønnsvis», og overlater det helt til Guds visdom og godhet om Han vil tilvende de lidende sjeler avlat og hvor megen avlat det skal komme dem til gode. Om avlaten for de avdøde gjelder de ord St. Augustin har sagt om bønnen for de avdøde i det hele tatt: «De kommer dem til gode, som i sitt liv har gjort seg verdig til å nyte godt av dem».

Lagret i katolsk, teologi | Ingen kommentarer »

P. Boers skriver om de syke - sykekommunion og sykesalving

fredag, 11. juni 2010

I kapittel 11 av sin bok ‘Katolsk praksis’ (les hele kapittelet her) skriver p Boers om de syke i menighete, bl.a. dette:

Sykekommunionens ritus.

Er pasientens familie katolsk, er det rimelig at hele husstanden er til stede ved den sykes kommunion. Så snart presten kommer med sakramentet, kneler alle ned. Det er selve Fredsfyrsten som gjester hjemmet. Derfor ber presten, idet han kommer inn: «Fred være med dette hus og med alle som bor i det». Etter at han har satt sakramentet fra seg på bordet foran krusifikset, signer han den syke og de tilstedeværende med vievann og ber om Guds velsignelse over «alle som bor i dette hus». Har den syke ennå ikke skriftet, så trekker alle seg tilbake etter denne bønn. Etter skriftemålet gir presten et tegn at en kan komme inn igjen, og alle kneler ned og følger med i sykekommunionens ritus.

Denne ritus. slutter med at presten lyser velsignelsen over alle dem som er til stede. Så forlater alle sykerommet og gir pasienten god tid til uforstyrret å holde sin takksigelse. ... ...

Sykesalvingens sakrament.

De sakramenter som Kristus har innstiftet, omfatter med sin helliggjørende kraft hele vårt menneskelige liv fra begynnelsen til slutten og skjenker oss nettopp de indre nådegaver som vi til enhver tid, i enhver given situasjon, har bruk for. En kunne allerede på forhånd vente at Vår Herre ville innstifte et hellig sakrament til hjelp for de troende som i sykdommens bitre stund ser hen til sin Frelser: «Du Davids Sønn, miskunn deg over oss.» Når sykdommen antar en alvorlig karakter, da trer Jesus, den barmhjertige samaritan, hen til sykesengen og skjenker den syke ved sykesalvingens sakrament: tilgivelse, offervilje og nytt livsmot.

Dette sakrament blir ofte kalt: den siste salving. Det er langt bedre å kalle det sykesalvingens sakrament. Av liturgiske grunner, fordi Kirken selv taler om «unctio (oleum) infirmorum – de sykes salving». Av psykologiske grunner, fordi det er galt å bringe dette sakrament utelukkende i forbindelse med et menneskes tilstundende oppløsning. En skremmer bare de syke ved en betegnelse som den «siste» salving. Av teologiske grunner, fordi dette sakrament også kan helbrede den syke, om Gud vil. ...

Lagret i katolsk, teologi | Ingen kommentarer »

P. Boers skriver om skriftemålet - om samvittighetsransaking og anger

onsdag, 9. juni 2010

I kapittel 9 av sin bok ‘KATOLSK PRAKSIS’ skriver p. Boers om skriftemålet, bl.a. følgende:

1. Samvittighetsransaking.

Du begynner med å stille deg i Guds nærvær. Innfor den Eviges ansikt tenker du så over dine tanker, ord og gjerninger i lyset av Guds og Kirkens bud, for å erkjenne om og på hvilken måte du har handlet mot Guds vilje. Det er nyttig å bruke det «skriftespeilet» som du finner i din bønnebok. Da er det ikke fare for at du glemmer noe viktig eller henger deg i ting som ikke har noe med skriftemålet å gjøre. Som du kan lese i din katekismus må du når det gjelder dødssynder – forsøke å bli Idar over de omstendigheter som kan forandre eller forverre en synds art. Disse omstendigheter må du nevne i ditt skriftemål, samt antallet av dine dødssynder. Kan du ikke huske nøye antallet på de dødssynder du har begått siden siste gyldige skriftemål, så skal du angi det så godt du kan, idet du for eks. sier: «Jeg har begått denne synd hver da (eller hver uke, hver måned) omtrent så og så mange ganger». Har du bare tilgivelige synder å skrifte, så behøver du ikke plage deg med omstendigheter og antall.

Det er klart at den som ikke har skriftet på lenge, må anvende mer tid på sin samvittighetsransaking enn den som går regelmessig til skrifte, f. eks. hver måned.

Den som skrifter regelmessig, må ikke plage sin samvittighet for lenge. Gud krever ikke mer av oss enn en god vilje og en fornuftig omsorg å ransake oss så godt vi kan. Du må aldri gjøre skriftemålet til en pinebenk. Skriftemålet er barmhjertighetens sakrament hvor Gud venter på deg for å tilgi deg dine synder.

Er der flere som skal til skrifte, så må du mens du venter og forbereder deg, ikke sette deg så nær ved skriftestolen at der er fare for – særlig i våre små kirker – at du kan høre en annens skriftemål. Døve og tunghørte personer må underrette skriftefaren på forhånd, så han kan bestemme tid og sted for skriftemålet. Den som tilfeldigvis hører et eller annet av en annen persons skriftemål, er forpliktet til taushet. Det sømmer seg også at den som skrifter selv, ikke omtaler det som er blitt sagt i skriftestolen av ham selv eller skriftefaren.

Når du har prøvet og ransaket din samvittighet så godt du kan, da kommer det som – fra din side – er hovedsaken i skriftemålet, nemlig

2. Angeren.

Anger er sjelens sorg over de synder en har begått fordi en har krenket Gud og gjort seg uverdig til Hans vennskap og salighet. Det kreves ingen tårer, det kreves ingen voldsomme følelser forat angeren skal være gyldig og god. Det onde som ligger i synden kan ikke direkte oppfattes med våre følelser; også synden er et mysterium, fordi det den tar fra oss er et gode, et liv, som ligger på et høyere plan enn vår naturlige fatteevne. Den smerte som et sådant tap framkaller, er derfor ikke noe vi direkte kan føle. Den sanne anger ligger deri, at vår frie vilje energisk tar avstand fra den syndige gjerning eller de syndige til bøyeligheter og hater alt det som er imot Guds vilje, såsom Jesus selv hater det.

Angeren ligger altså først og fremst i viljen. Er viljen ikke virksom, så er der ingen anger i sjelen. Det er altså langtfra tilstrekkelig bare å lese eller f ramsi en angerbønn. Uten fast vilje forekommer ingen anger, men uten anger gis der ingen syndsforlatelse hos Gud. Gud kan ikke tilgi oss våre synder når vår vilje holder fast ved synden. Din anger må i det minste utstrekke seg, til alle de dødssynder du har begått. Den som utelukker en eneste dødssynd fra sin anger, får ikke den helliggjørende nåde tilbake, men forblir i alle sine synder. Ja, han begår endog en ny svær synd, fordi han mottar botens sakrament uverdig.

Såfremt du bare har tilgivelige synder å skrifte, må du angre alle dem som du skrifter, ellers er det meningsløst å anklage seg selv for dem alle. Det er imidlertid ingenting i veien for at den som bare har tilgivelige synder å skrifte, dveler særlig ved en av disse, for på denne måte å komme til en mer inderlig og oppriktig anger. Dernest er det meget nyttig at den som bare har tilgivelige synder å skrifte, ennå engang inneslutter i skriftemålet en eller annen dødssynd fra det tidligere liv, som en alt har skriftet før og fått tilgivelse for. På denne måte unngår man faren for å skrifte uten tilstrekkelig anger. ... ...

Les hele kapittel 9 her.

Lagret i katolsk, teologi | Ingen kommentarer »

P. Boers om ‘Alterets hellige sakrament’ - Hva skal du utføre under messen?

onsdag, 9. juni 2010

Fra p. Boers’ bok, kapittel 8:

Hvilke seremonier skal du utføre under messen?

Når presten tar til med trinbønnen, gjør du sammen med ham andektig korsets tegn. Ved
begynnelsen av dagens evangelium står du opp, legger venstre hånd på brystet og gjør med den høyre hånds tommelfinger – idet du holder de andre fingre utstrakt – et lite kors på pannen, på munnen og på brystet. Samtidig kan du be Gud om nåde til å fatte Hans ord med din forstand, å bekjenne det med munnen og til trofast å bevare det i hjertet. Det samme bør du gjøre straks før presten leser evangeliet fra prekestolen.

Når Jesu hellige navn nevnes, og når «Gloria Patri» eller «Ære være Faderen» blir bedt eller sunget, bør du ærbødig bøye ditt hode.

Under «Credo» eller trosbekjennelsen skal du stå – i alle fall, når den synges i høymessen.

Under forvandlingen skal du ærbødig bøye ditt hode, men du bør se opp når den hl. hostie og kalken løftes til tilbedelse. Be da sakte for deg selv, i ydmykhet og troens ånd: «Min Herre og min Gud».

Ved kommunionen, når ministranten ringer tre ganger til «Domine non sum dignus», slår du deg tre ganger for brystet idet du ber: «Herre, jeg er ikke verdig at Du går inn under mitt tak, men si kun ett ord, så blir min sjel helbredet.»

Når presten på slutten av messen velsigner de tilstedeværende, kneler du, bøyer ditt hode og gjør samtidig korsets tegn.

Ved messens siste evangelium står du opp og gjør et lite kors på pannen, munnen og brystet som ved det første evangelium. Hvis messens siste evangelium er begynnelsen av Johannesevangeliet, – og det er det som oftest – kneler du sammen med presten ved ordene: «Og Ordet er blitt kjøt», og reiser deg straks opp igjen. Det er derfor feilaktig å forbli knelende fra disse ord av.

Etter den stille messe blir det alltid bedt noen bønner på morsmålet. Du må be disse bønner sammen med de andre som er til stede. La denne bønn være mer enn en mumlen som ingen kan høre. Be ihvertfall så tydelig at du klart kan høre og forstå dine egne ord.

Ved den stille messe skal du, om mulig, helst knele hele tiden. Kun ved evangeliet står du opp. Skulle du ha vanskelig for å knele hele tiden, kan du sitte mellom evangeliet og sanctus samt etter kommunionen like til velsignelsen blir gitt.

Ved høymessen kneler du, når presten ber eller synger, og du sitter når presten sitter, samt under prekenen. Du kan også sette deg under offertorium inntil presten begynner prefasjonen, samt etter prestens kommunion til han meddeler velsignelsen.

Ved levittmessen. Når messen forrettes av en prest med to geistlige som assistenter – selebrant med diakon og subdiakon – kalles det en levittmesse. For denne gjelder de samme regler som for en alminnelig høymesse. Kun bør du ikke stå når den forrettende prest leser messens første evangelium, men vente til diakonen synger det.

Ved pontifikalmesse. Når biskopen selebrerer høytidelig, kalles det en pontifikalmesse. Her gjelder det samme som ved en levittmesse. Når biskopen går gjennom kirken i høytidelig prosesjon både før messens begynnelse og etter dens slutt, mottar en hans velsignelse knelende.

Lagret i katolsk, liturgi, teologi | 1 kommentar »

P. Boers om ‘Alterets hellige sakrament’ - Om aktivt å ta del i messen

tirsdag, 8. juni 2010

Fra p. Boers’ bok, kapittel 8:

Om aktivt å ta del i messen.

Det finnes bare en rett og riktig måte å overvære messen på. Vi må aktivt og personlig ta del i den ved å frambære messeofret I forening med Kristus og den forrettende prest.

Først og fremst i forening med Kristus. Offergaven i messen er Jesus Kristus. Under messens hellige offerhandling må du derfor først ofre Jesus til den himmelske Fader for å tilbe Ham, takke Ham, be Ham om nåde og miskunn og yte Ham fyldestgjøring for dine synder. Men du må huske på at offergaven i messen er ikke bare Jesus i sin individuelle personlighet. Kristus og Hans Kirke – som er «vi» – er jo ett. Når Kristus ofrer seg på ny under messens ritus blir vi alle ofret med Ham, – du også. Derfor må du personlig samtykke i å bli ofret med Jesus, du skal under messens offerhandling ofre deg selv sammen med Jesus til den himmelske Fader, og det på en praktisk måte. Du må ofre ditt daglige arbeide, dine vanskeligheter i dagens og ukens løp, dine lidelser, dine sorger og dine gleder, i ett ord: hele ditt liv.

Venner du deg til å ta del i messen på denne måten, da vil det gjøre hele ditt liv til en messe – ditt kristne liv lever du da i messeofrets kraft og nåde og ditt sinn blir mer og mer forvandlet til Kristi sinn.

Du skal imidlertid også frambære messeofret i forening med presten som forretter. Ta derfor din bønnebok – helst din messebok – i hånden og fordyp deg i den hellige handling ved å følge med i de tekster presten leser og de seremonier han utfører. Da først lærer du å utdype og fatte den hellige offerhandling og du blir ikke bare en tilhører eller et øyenvitne, men, som det seg hør og bør, en medofrende. Søk som medofrende å være så nær altret som mulig under messen. Finn deg en plass i en av benkene, helst fremme i kirken. De siste benker skal du overlate til anderledes-troende, som helst vil være ubemerket.

Som medofrende bør du overvære hele messen. Kom derfor i god tid til gudstjenesten – om søndagen før «Asperges me»! – Styrt ikke på dør straks presten har forlatt altret. Vent til han er gått inn i sakristiet eller, hvis det er høymesse, vent til sluttsalmen er sunget. Våre gudstjenester er ikke av lengre varighet enn at alle har tid til å ta del i dem fullt ut.

Lagret i katolsk, liturgi, teologi | Ingen kommentarer »

P. Boers om ‘Alterets hellige sakrament’ - Messens realisme

tirsdag, 8. juni 2010

Slik skrev p. Boers i 1945:

Messens realisme
For en katolsk kristen er messen ganske visst en nattverdgudstjeneste, men ikke en sådan kun i betydning av et minnemåltid hvor en på symbolsk måte blir minnet om Jesu korsoffer. Messen i den katolske Kirke er den hellige offerhandling hvor Golgatas offer etter sitt tidløse virkelighetsinnhold trer umiddelbart inn i menneskenes liv. Messen er for en katolsk kristen ikke bare et liturgisk minne om – eller en symbolsk framstilling av det som engang har hendt på Golgata. Tvertimot, messen er for ham en gripende virkelighetsopplevelse, den er Kristi korsoffer som en stadig fornyet virkelighet iblant oss, den er en stadig fornyelse av Herrens offerdød, hvor vi, ifølge Apostelens ord, «forkynner Herrens død helt til Han kommer». Selvfølgelig dør ikke Kristus mer i messens hellige offerhandling. «Dette gjorde Han en gang for alle da Han ofret seg selv». (Hebr. 7, 27). Messen er derfor ikke en blodig, men en ublodig fornyelse av korsofret under nattverdens sakramentale skikkelser av brød og vin. Men om enn ublodig, så er messen allikevel en reell og virkelig fornyelse av Kristi offer på korset. Det er ikke noen vesensforskjell mellom korsofret og messeofret, fordi i begge er det en og den samme Herre og Frelser Jesus Kristus som ofrer seg selv som en «gave og et slaktoffer» til den himmelske Fader for oss. Kun måten Han ofrer seg på og virkningene er forskjellige. På korset ofret Kristus seg på blodig måte – i messen ofrer Han seg på ublodig måte. Ved korsofret har Jesus Kristus fortjent og bevirket vår forløsning – i messen tilegner og meddeler Han oss uavlatelig fruktene av den. Slik er da messen den Nye Pakts opphøyede offer – det verdigste lovoffer for på rett vis å ære Gud ved Jesus Kristus det beste takkoffer, hvor vi som Guds barn kan si Gud vår Fader takk for alle ting ved Jesus Kristus – det mest virksomme bønnoffer, hvor vi i all åndelig og legemlig nød kan tre frem for Gud med alle våre ønsker ved Jesus Kristus – det kraftigste sonoffer, hvor vi kan oppnå nåde til forlatelse for våre synder og ettergivelse av straffen ved Jesus Kristus som er en soning for våre synder.

Lagret i liturgi, katekisme, teologi | Ingen kommentarer »

P. Boers om ‘Alterets hellige sakrament’ - Messeofferet

mandag, 7. juni 2010

8. kapittel av p. Boers bok ‘Katolsk praksis’ handler om Alterets hellige sakrament, og jeg tar med noen utdrag derfra (hele kapittelet kan leses her):

Messeofferet.
Fra kristendommens første dager av hadde de kristne sin egen gudstjeneste. I sentrum for denne står Kristusmysteriet – de kristne «kommer sammen» til samfunn med Jesus Kristus. Han gav jo seg selv som offer for hele menneskeslekten under brødets og vinens sakramentale skikkelser, som midtpunkt for den Nye Pakts gudstjeneste. Derfor måtte apostlene, da de ordnet denne gudstjeneste, gjøre Herrens offer til det sentrale i den kristne sabbats, søndagens, helligholdelse. Av den grunn blir søndagen da også kalt «dies dominica – Herrens dag».

Særmerket i den kristne gudstjeneste har fra begynnelsen av vært at der vet de kristne seg å være i reelt samfunn med den korsfestede og oppstandne Frelser som er virkelig – ikke bare symbolsk – nærværende. Den kristne gudstjeneste er derfor ikke først og fremst en prekengudstjeneste. Heller ikke er den bare kristne menneskers sammenkomst til innbyrdes. oppbyggelse og bønn. De kristne kommer først og fremst sammen til samfunn med Kristus. Og dette Kristussamfunn blir ikke bare opplevet som noe tenkt eller trodd. Nei, det er en like opphøyet som håndgripelig virkelighet. Ti dette er troens store mysterium – «mysterium tremendum et fascinosum» at den korsfestede og oppstandne Kristus virkelig og personlig er nærværende i de kristnes sakramentale mysteriehandling som vi kaller: messen eller det hellige messeoffer.

Lagret i katolsk, liturgi, teologi | Ingen kommentarer »

Flere nye kapitler av p. Boers’ bok ‘KATOLSK PRAKSIS’ er klar

mandag, 7. juni 2010

Ved hjelp av en arbeidssom korrekturleser kan jeg nå presentere flere nye kapitler av p. Boers’ bok ‘KATOLSK PRAKSIS’ fra 1945. Jeg tar ikke med utdrag fra følgende tre kapitler, men de kan leses ved å trykke på lenken:

Kap. 5: Bønnens mysterium

Kap. 6: Livets kilder (dåpen)

Kap. 7: Fermingens sakrament

Lagret i katolsk, teologi | Ingen kommentarer »

‘Katolsk praksis’ kap. 4: Det daglige liv

mandag, 7. juni 2010

I fjerde kapittel av sin bok ‘Katolsk praksis’ skriver p. Boers bl.a. om hvordan man skal klare å kjempe mot fristelser. Her er litt av det han skriver:

... Hvem kjenner ikke det klassiske ord fra Romerbrevet (7, 19-24): «Det gode som jeg vil, det gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. – Jeg har glede av Guds lov etter mitt indre menneske. Men jeg ser en annen lov i mine lemmer som strir imot fornuftloven og tar meg til fange under den syndelov som er i mine lemmer. Jeg arme menneske, hvem skal frelse meg fra dette dødens legeme».

Slik føltes det for Paulus å være utsatt for fristelsenes ild – og slik føler vi det også, hver på vår egen måte.

Fristelsene har sine onde og gode sider. Det onde ved dem er at de egger vår frie vilje til å begå synd. Det gode ved dem er at de setter vår dyd på prøve, stålsetter vår vilje og skaffer oss mange gode anledninger til å samle fortjenester for evigheten.

Således blir fristelsene et middel som Gud bruker for å la oss vokse i hellighet.

Et menneske blir. fristet såvel innenfra som utenfra. Innenfra blir vi fristet av den onde lyst som bor i oss. Apostelen Johannes sier at denne onde lyst som bor i oss opptrer under tre hovedformer, «kjødets lyst og øynenes lyst og overmod i levemåte» (1. Joh. 2, 16). Oversatt til et mere moderne språkbruk vil dette si at vår sanselige attrå, vår havesyke og vårt hovmod frister vår frie vilje til å sette seg ut over Guds vilje og bringer oss til fall.

Utenfra blir vi fristet ved at faktorer som er utenfor oss selv, vekker den onde lyst som bor i vårt eget indre. Altså faktorer utenfor oss selv egger vår sanselighet, vår havesyke og vårt hovmod og vil således forføre oss til synd. Disse faktorer er enten den personlige onde makt som Kristus kaller djevelen. Eller det er personer, steder og ting som bringer oss i fare for å synde og som derfor kalles «leiligheter til synd» (sml. s. 138).

Det er en stor kunst, ja en meget innviklet strategi, på rette måte å klare de vansker som fristelsene skaffer et menneske, og dra fordel av dem.

Den rette strategi mot fristelsene går ut fra den nøkterne kjennsgjeming at fristelsene i seg selv er ennå ingen synd. De bare egger en til å begå synd. Du må ikke være forundret over å bli fristet. Du må heller ikke gå og innbille deg selv at du nok må være et dårlig menneske, siden du kan bli fristet på så mange måter. Det er nemlig slett ikke noe forunderlig at du som er et menneske, er underkastet menneskelige vilkår.

Du må derfor heller ikke bli urolig over at du blir fristet. Denne uro forverrer bare en situasjon som kan være vanskelig nok i forveien. Selv om de fristelser som lplager deg, er aldri så brysomme og langvarige og heslige, behøver du ikke å bli urolig for den saks skyld. For som sagt, fristelsene i seg selv er ennå ingen synd. Først når din frie vilje gleder seg ved dem, oppholder seg ved dem eller gir etter for dem, kan det i denne forbindelse bli tale om synd.

Men så må du være oppmerksom på at frihet, den frie viljes bruk, forutsetter en viss grad av erkjennelse. Du kan bare være moralsk ansvarlig for dine tanker, ord og gjerninger – det kan m. a. o. først da være tale om dyd eller synd, hvis du er deg bevisst at dine tanker ord og gjerninger står i forhold til moralloven. Når du så, tross du vet dette, allikevel frivillig overtrer Guds lov, da er fristelsen blitt til synd. Så vet du hva du f. eks. har å tenke om de første sanselige fornemmelser under en fristelse. Så lenge.du ikke er deg den moralske karakter av disse fornemmelser bevisst, kan de ikke være synd. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Lagret i katolsk, teologi | Ingen kommentarer »

‘Katolsk praksis’ kap. 3: Din menighet

søndag, 6. juni 2010

Slik skriver p. Boers helt konkret om forholdet til vår egen katolske menighet:

Kristi Kirke møter du til daglig i din egen menighet. Din menighet er intet annet enn en lokal manifestasjon av den ene verdensomspennende katolske Kirke. De enkelte katolske menigheter hele, verden over er på ingen måte innbyrdes uavhengige sammenslutninger. Nei, de utgjør sammen den ene katolske Kirke. Når det Nye Testament bruker samme ord for «Kirke» og «enkeltmenighet» – ecelesia – er forklaringen den at enkeltmenigheten er den lokale manifestasjon av den ene katolske Kirke. En katolikk bør derfor vokte seg vel for «menighetsfanatisme» som ubevisst beveger seg i nærmest sekteriske tankebaner. Som om det ikke fantes andre menigheter i verden enn ens egen lokale menighet!

Bør en vokte seg for menighetsfanatisme, så må en likevel vokte seg enda mer for mangel på menighetsbevissthet. Denne mangel ville være meget ukatolsk. Den tro og den religiøse praksis som isolerer seg fra menighetens fellesskap er i alle fall ikke født av Gud, men av egoisme, selv om den skjuler seg bak en maske av fromhet og åndelighet. Kristendommen er ikke noen individualistisk personlighetsreligion. En grundig lesning av de nytestamentlige skrifter vil overbevise en om det. Neppe er kristendommen trådt inn i historien, før de kristne danner en menighet i Jerusalem…...«Og de holdt trolig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødbrytingen og ved bønnene.- Men alle de som trodde, holdt sammen». (Ap. gj. 2: 42-47).

Som katolikk lever du ditt kristne liv ikke som et nummer i et tilfeldig prekestolspublikum eller som tilhenger av pastor N. eller pater X. Det er nødvendig at vi på det kristelig-religiøse område overvinner partikularismen som nettopp her på det mest hårdnakkede forsvarer sine siste festningsverker. Som katolsk kristen lever du og bør du leve ditt kristne liv ikke i de private andakters eller de private åndsretningers lille glasshus, men i Kirkens store fellesskap som du daglig og praktiskmøter i din egen menighet. Vær altså et ansvarsbevisst og helhjertet medlem av denne. Det plikter du nettopp som katolsk kristen.

Din menighet er ditt kristne livs arnested, fordi den er en levende selle i Kirkens legeme hvor det guddommelige livs strøm pulserer til alle menneskers frelse og salighet. Denne nådestrøm. kommer du i levende kontakt med, ikke privat, ikke i enrum eller på egen hånd, men i og ved din egen menighet. Derfor skal denne ikke være noe mindre enn ditt kirkelige hjem. Et godt barn kommer ikke bare én gang i blant på snarvisitt i sitt eget hjem. En god katolikk vil derfor heller ikke la hele sin befatning med menigheten bestå i en snarvisitt i påsketiden. Og en god katolikk møter sin sokneprest også ved andre anledninger enn til den årlige betaling av kirkeskatten. Din egen menighet er ditt kirkeIige hjem. De kirkelige handlinger forutsetter et familiefellesskap blant menighetens medlemmer. Således er messen menighetens fellesskapshandling, en handling altså av mennesker som ofrer og tilber sammen fordi de hører sammen som medlemmer av menighetens store familie. Dåpen angår ikke bare det nyfødte barn og dets nærmeste familie, men hele menigheten. Ved dåpen opptas barnet ikke bare i Kirken, men også i denne bestemte lokale katolske menighet og i det fellesliv som rører seg der. ... ...

Les mer i p. Boers bok KATOLSK PRAKSIS - gå direkte til kapittel 3.

Lagret i katolsk, teologi | 1 kommentar »

‘Katolsk praksis’ kap. 2: Om å leve i Kirken

lørdag, 5. juni 2010

I dette kapitet spør p. Boers bl.a. hvordan det er mulig rent praktisk «å leve» i Kirken? Og han svarer slik:

Kirken er ikke skapt av Gud for å være et sikkert tilholdssted for pene og pyntelige, forsiktige og korrekte verdensmennesker som vil være snille og hyggelige og ha det trygt og godt og gjerne litt høytidelig. Kirken er det sted hvor den levende Guds ild brenner, den ild som Kristus brakte på jorden og som han ga oss for at den kunne rense og fornye oss, ikke forat korrekte halvhjertede mennesker kunne få varme sine blodfattige, blåfrosne fingre ved den himmelske kjærlighets ild. Vi må ikke gjøre Kirken og det å være medlem av Kirken til en formel, en klisjé eller dekorasjon, – så vi kan få være i fred og sove uanfektet videre. Du skal «leve» i Kirken og «vokse» frem til stadig større likhet med Kristus som er all hellighets opphav og urbilde.

Når du spør hvordan det praktisk går for seg «å leve i Kirken», hvordan Kristi Kirke tar seg av din helliggjøring, så må du vite at det skjer:

1. Ved bønnen. Kirkelig liv er bønnens liv – et liv som forener oss både med Kristus og med våre brødre og søstre i Kristus. Det er både tilbedelse, lovprisning og takksigelse, der løfter seg som røkelsesskyer innfor Guds åsyn. Det er også forbønn, der pulserer som en bølge av kjærlighet og samhørighet i Kristi legeme som er Kirken. Riktignok kan ingen kristen forsømme sin daglige bønn som arter seg som privat frromhet. Men det er allikevel slik at denne private bønn ofte bare er som en svak røkstripe som stiger opp fra vår menneskelige fattigdom og nød. Kirkens bønn derimot er en lysstrøm ovenfra, den er Helligåndens verk, mettet som den er med åpenbaringens dype tanker og nåderike sannheter.

2. Ved gudstjenesten. Kirkens liv finner sitt uttrykk i gudstjenesten. Gudstjenesten er Kristi legeme i ypperste funksjon, den er det til offer og bønn forsamlede Guds folk. Gudstjenesten har sine faste lover og kalles liturgi. Liturgien er derfor ikke et tilfeldig skudd på Kirkens tre, men hører med til Kirkens vesen. Liturgien gjør gudstjenesten til et drama som vi alle Kirkens lemmer – aktivt tar del i og hvor Kristi livs mysterier fornyes dag for dag på nåderik vis. I dette liturgiske drama møter Kirken sin.Herre i offer, sakrament, Guds ord og bønn, og blir delaktig i Kristi rike nådegaver. Liturgien gjør hele året til en stadig fornyet opplevelse av frelsen i Kristus Jesus.

3. Ved sakramentene. Kirkens liv er sakramentalt liv . Det vil si at Gud stadig på nytt i nåde griper inn i vårt liv gjennom synlige tegn og bestemte ord sakramentene, som er nådens virksomme årsaker i vår sjel. Dåpen er således en reell utkåring til Guds barn. Skriftemålet er våre synders nådige forlatelse, like reell og kraftig som da Jesus i synlig skikkelse forlot syndene på jorden. Den hellige kommunion er en reell forening med den oppstandne og levende Herre Jesus Kristus som vi vet en gang skal komme igjen for å ta oss med seg opp til himlen.

4. Ved innbyrdes kjærlighet. Helt fra begynnelsen av har Kristi Kirke kjent til «tjenesten». Derved forstås hver enkelt kristens plikt til å «gjøre det gode mot alle men mest mot troens egne husfolk». Å tjene sin neste i kjærlighet, det hører med til Kirkens samfunnsliv som et vesentlig ledd. Dette samfunnsliv kan ikke tenkes uten denne «tjeneste». Kirkens medlemmer er og må føle seg som en stor søskenflokk, hvor alle har omsorg for hverandre, lider med hverandre, gleder seg med hverandre og bærer hverandres byrder.

Vi katolske kristne er medlemmer av et samfunn som omfatter himmel og jord. Dette Kirkens samfunn hviler ikke på økonomiske interesser eller raseinstinkter, heller ikke på felles sprog eller kultur. Det hviler utelukkende på delaktigheten i Kristus Jesus, på delaktigheten i ett og samme overnaturlige liv som er brutt inn i vår tilværelse og der har skapt seg en livsform, Kristi mystiske legeme som er Kirken. Dette legeme er vi lemmer på i dette liv og vi skal fremdeles være lemmer på det når Kirken har nådd sin fullending i himlen. ... ...

Les mer i p. Boers bok KATOLSK PRAKSIS - gå direkte til kapittel 2.

Lagret i katolsk, teologi | Ingen kommentarer »

‘Katolsk praksis’ kap. 1: Katolsk kristen

fredag, 4. juni 2010

Boers, OFM skriver i dette kapittelet bl.a. følgende:

Fra det øyeblikk av at Guds Sønn ble menneske, ble vår utkåring som Guds barn virkelighet på Guds plan. Nå gjelder det at denne utkåring som Guds barn blir virkelighet for enhver personlig. Dette skjer i dåpens sakrament. I dåpens sakrament mottar vi nådens guddommelige liv, der blir vi «den nye skapning – det nye menneske» som Apostelen Paulus så ofte taler om. Fra Gudmennesket, som vi ved dåpen ble innlemmet i, strømmer det guddommelige livs skapende nåde inn i våre sjeler for å fornye oss i vårt sinn og vår ånd og iføre oss det nye menneske «som er skapt etter Gud i rettferd og den hellige sannhet». (Efes. 4: 24.) I dåpens sakrament blir vi «det nye menneske», d.v.s. innlemmet i Kristus, lever vi i Guds evige Ord og blir, ved vår enhet med dette Ord som evig er Guds Sønn av naturen, Guds barn av nåde. Vårt barnekår hos Gud er begrunnet og hviler i Guds Ords, Sønnens, evige sønnekår hos Faderen. «Det som Logos (Guds Ord, Sønnen) eier av naturen, det skal vi eie av nåde», – sier de hellige kirkefedre.

«Etter sin frie vilje har Han født oss ved sannhetens ord, så vi på en vis skulle være førstegrøden av Hans skapning». (Jak. 1: 18.) Det nye, det kristne menneske går med den evige Logos (Guds evige Ord, Sønnen) fram av dybdene i den treenige Gud. Her, i disse Guds dybder er det at vi blir gjenfødt til det overnaturlige, det kristne liv. Forskjellen mellom Guds Sønns fødsel av Faderen og vår fødsel av Gud ligger deri at Sønnen fra evighet av med naturnødvendighet blir avlet av Faderen, mens vi, ved en fri akt av Guds overstrømmende kjærlighet blir opptatt i dette det indre guddommelige livs hemmelighet.

«Agnosce, Christiane, dignitatem tuam» – sier Pave Leo den Store. «Kristenmenneske erkjenn din verdighet»! Vi må igjen lære den hellige undren som grep de første kristne så ofte de hørte tale om «det nye liv» som tilfalt oss ved Kristus Jesus. Ti dypere og mere levende enn den jordiske fødsel er vår fødsel av Gud. Vår fødsel av Gud er jo samfunn med Faderen ved Kristus, «den førstefødte av alle skapninger», «den eldste blant mange brødre». Den sjel som ved Kristus er født av Gud blir med den Enbårne «i Faderens skjød.»

Som født av Gud, som Guds barn skal vi ligne Ham som er Guds Sønn av naturen. Men denne likhet skal ikke bare være en likhet i moralsk forstand, slik at vi danner vårt menneskelige liv etter Kristus som et rent ytre ideal. Nei, det skal være et liv i inderlig samfunn med Jesu Kristi guddommelige Person. Guds Sønns liv blir liksom det nye «ego», det nye «jeg» i vårt indre menneske, som innenfra nyskaper hele vårt vesen. «Jeg lever, dog ikke jeg lever mer, men Kristus lever i meg.» (Gal. 2: 20.) Vår menneskelige personlighet hverken forsvinner eller forminskes ved dette. Den guddommelige virksomhet dreper ikke, den skaper. Vi bevarer vår menneskelige personlighet, men den får nytt guddommelig liv og løftes opp til Guds eget plan. Med Kristus lever vi da «skjult i Gud». (Kol. 3: 3.) Det er en underfull opphøyelse: å være seg selv, «jeg lever» – men i et evig og uendelig – hellig «Jeg» «dog ikke jeg lever mer, men Kristus lever i meg» Det er en underfull opphøyelse av vår syndige menneskenatur: å leve, men i Ham, Guds Sønn, «Ordet fra begynnelsen», som er selve livet. (Joh. 1: 1-14.) Når Kristus er blitt «vårt liv» og vi lever med Ham, Sønnen, skjult i Gud, eier vi allerede, mens vi lever på jorden det evige liv; vårt liv på jorden blir en antesipasjon – en foregripelse – av den evige salighet. ... ...

Les mer i p. Boers bok KATOLSK PRAKSIS - gå direkte til kapittel 1.

Lagret i katolsk, teologi | Ingen kommentarer »

Kjærlighet i sannhet - pave Benedikts tredje encyklika på norsk

fredag, 4. juni 2010

På katolsk.no meldes det at pave Benedikts tredje encyklika nå er oversatt til og utgitt på norsk – les om det her. De skriver bl.a.:

CARITAS IN VERITATE er en refleksjon over Den katolske kirkes sosiallære. Paven beskriver i encyklikaen hva som må ligge til grunn for en sann menneskelig utvikling. Han understreker at sann menneskelig utvikling ikke kan skje isolert fra moralske og åndelige aspekter. “Kjærlighet i sannhet”, sier paven i begynnelsen av encyklikaen, “er den primære drivkraft bak en sann utvikling av hvert menneske, og av hele menneskeheten”. “Kjærlighet er sosiallærens hjerte”, fortsetter han.

Benedikt XVI vender tilbake til et tema han preket over like før han ble valgt til pave i april 2005 når han bemerker at det i dagens sosiale og kulturelle kontekst er en tendens til å relativisere sannheten. Han ser det som et stort problem også for en sann forståelse av nestekjærligheten. Kjærlighet og sannhet må gå sammen, understreker han. Paven skriver bl.a. at “en kristen nestekjærlighet uten sannhet vil være en kristendom som like gjerne kan bli byttet ut med et hav av gode følelser. Disse kan være hjelpsomme for den sosiale sameksistens, men er i realiteten av liten relevans. Den vil ikke gi Gud en rettmessig plass i verden.”

De to tidligere encykliane er også oversatt til norsk, og alle kan nå kjøpes for (nedsatt pris) kr 98,- pr. stk. Under er de to foregående heftene avbilda.

Lagret i katolsk, teologi | Ingen kommentarer »

Sølibatets bakgrunn og historie

mandag, 31. mai 2010

På www.chiesa skriver Sandro Magister en oversikt over Kirkens sølibatspraksis fra den første tid – både i vest og i øst. Fra begynnelsen av ble mange gifte menn ordinert til prester og biskoper, men da var forutsetningen alltid at de ikke skulle fortsette å leve sammen med sin kone; de skulle leve avholdende. ...

For many more centuries, the Western Church continued to ordain married men, but always demanded that they renounce conjugal life and separate from their wives, after receiving their consent. Infractions were punished, but they were very frequent and widespread. In part to combat this, the Church started trying to select its priests from among the celibate.

In the East, however, from the end of the seventh century onward the Church held firm the absolute obligation of continence only for bishops, who were increasingly chosen from among monks rather than from among married men. With the lower clergy, it allowed the married to continue leading a conjugal life, with the obligation of continence only “on the days of service at the altar and of the celebration of the sacred mysteries.” This was established by the Second Council of Trullo in 691, a council never recognized as ecumenical by the Western Church.

From then until now, this is the discipline that has been in effect in the East, as also in the Churches of the Eastern rite that have returned to communion with the Church of Rome since the schism of 1054: absolute continence for bishops, and conjugal life permitted for the lower clergy. On the condition that marriage must always precede sacred ordination, and never follow it. .... ....

In the West, however, the Church reacted to the great political and religious crisis of the eleventh and twelfth centuries – with the reform called “Gregorian,” from the name of Pope Gregory VII – precisely by combating vigorously the two evils that were running rampant among the clergy: simony, meaning the buying and selling of ecclesiastical offices, and concubinage. .... ....

The later crises of the Western Church also saw the question of clerical celibacy in the forefront. One of the first acts of the Protestant Reformation was precisely the abolition of celibacy. At the Council of Trent, there were some who were pushing for a dispensation from the obligation of celibacy for Catholic priests as well. But the final decision was to keep the traditional discipline in full force.

Not only that. The Council of Trent required all of the dioceses to institute seminaries for the formation of the clergy. The result was that ordinations of married men fell dramatically, almost to the point of disappearing. For four centuries, almost all of the priests and bishops in the Catholic Church have been celibate, with the sole exception of the lower clergy of the Eastern rite Churches united with Rome, and of the former Protestant pastors with families who have been ordained priests, most of them from the Anglican Communion.

From the perception that Catholic priests are all celibate, the idea has spread that clerical celibacy consists in the prohibition of marriage. And therefore that “moving past” celibacy consists both in ordaining married men as priests and allowing them to continue living conjugal life, and in permitting celibate priests to marry.

After Vatican Council II, both of these requests have been advanced repeatedly in the Catholic Church, even by bishops and cardinals. But both of them are in clear contrast with the entire tradition of this Church itself, beginning from the apostolic era, and in the case of the second request with the tradition of the Eastern Churches as well, and therefore with the journey of ecumenism.

Also, the idea that “moving past” celibacy is the most appropriate choice for the Catholic Church of today is by no means shared by the reigning pope.

Going by what Benedict XVI says and does, his intention is the opposite: not to move past, but to confirm priestly celibacy, as a radical following of Jesus in service of all, all the more so at a crucial crossroads of civilization like the present. ....

Lagret i katolsk, teologi | 10 kommentarer »

Konsilets ånd, og ønske om videregående forandringer

lørdag, 29. mai 2010

Konsilet gjorde selv ikke noe av det ødeleggende som man opplevde flere steder i Kirken etter konsilet, msgr. Gherardini er helt klar på det punktet. Samtidig er ganske åpen mht spørsmålet om i hvor stor grad konsilet la opp til denne utviklinga (aktivt eller passivt). Her skriver han først om noen sjokkernde og radikale utviklingstrekk som kom etter konsilet, før han viser hva konsilet selv skrev:

... In heading down this path (of modernism), in spite of the fact that one could not always invoke a direct or formal conciliar pronouncement on this movement, support was always available from the so-called spirit of Vatican II And when it became evident that not even this spirit was enough to create a clear conciliar heritage in these new directions, because this heritage was actually foreign to Vatican II, there then arose and spread the desire for Vatican II. Continuing along this path the “revolution” reached its desired destinations:

  • the formal annihilation of the distinction between the ministerial priesthood and the priesthood of the faithful;
  • the consent to an elusive “Church of Christ” which would not be constituted by any of the historical Churches, including the Catholic Church, but would converge and unite all of them to eventually confer upon them an ever more imperfect ecclesial foundation;
  • the promotion of the so-called liberation theology, almost entirely based upon Marxist doctrine;
  • the imaginary and banal invention of the so-called theologies of the genitive (theology of work, og laughter etc.);
  • the ripening of an autonomous conscience, thus free, even if not absolutely, from Rome and the Curia’s watchful gaze;
  • the reformulation of the Faith according to the well known Dutch Catechism;
  • the reshaping of the Petrine function which some maintained lacked a true basis in the New Testament;
  • an interpretation of the Sacred Scripture in a manner always more decisively bound to liberal methodology and more and more independent from the Magisterium and the Catholic hermeneutic;
  • a missionary conception of the Church now freed from any form of or temptation to proselytism;
  • a truly savage ecumenism, no longer restricted to those of the Christian profession with a view to reunification, but open to all religions, especially those who defined themselves as revealed religions; an ecumenism with a naive irenicism, disposed to an unprecedented broadmindedness …

It must be stated immediately that none of this derives directly from Vatican II; these objectives are gleaned from interpretations and perhaps accolades for the Council. The Council:

  • as a matter of fact, had not only distinguished the ministerial priesthood from that of the faithful, but even pointed out that “they differ from one another in essence and not only in degree” (LG 10);
  • even if it had materially opened this very door, did not formally demote the one, holy, catholic, and apostolic Church (and I would add Roman) to the level of any other Christian community whatsoever, but had identified the Church with that “which is governed by the Successor of Peter and by the Bishops in communion with him” (LG 8);
  • did not promote an adventure in low theology, but rather desired a renewal in theological teaching more markedly based upon the Scripture, “through a more living contact with the mystery of Christ,” “in the light of faith and under the guidance of the Magisterium of the Church,” “under the guidance of St. Thomas” (OpT 15-16);
  • had above all confirmed the doctrine on the hierarchical structure of the Church, the primacy of the Roman Pontiff, the function of the episcopate, the priesthood, and the diaconate (cf. LG 18-29);

Therefore, referring to the Council as one supporting a radical overturn of the doctrinal, disciplinary, liturgical, and pastoral positions of the pre-conciliar Church is substantially unfounded: Vatican II did not directly put itself at the service of the weakening, or even the outright overcoming of such positions. It was the post-conciliar era which saw to this.

With regards to considering the Council as indirectly assisting in this, I cannot affirm otherwise and maintain with certainty that it did. Those dedicated to the weakening and overcoming of the pre-conciliar Church made use of this indirect assistance through a hermeneutical canon.

It is not by chance that the spirit of the Council was spoken of. The Council had liberally spread this spirit by its confidence in man and his progress, by calling attention to social-political-cultural experimentation: something which was already taking place in much of the Church and which exploded in an almost uncontrollable manner afterwards through its invitation to dialogue and collaborate with everyone for a world more suited for man, through its open irenicism to every brewing opposition, through its imposing silence on all bearers of bad tidings. It is simply an undeniable fact that this spirit of possibilism, of acceptance of everyone, of reciprocal trust, of mutual enrichment, and of a loving sense towards all was widely diffused. And this became the principle which largely inspired the hermeneutic of Vatican II. ... ...

Lagret i katolsk, teologi | Ingen kommentarer »

Kirken trenger “frisk luft”

fredag, 28. mai 2010

Msgr. Gherardini skriver i sitt første kapittel (etter en ganske lang innledning) om Vaticanum II på en måte som får fram dobbeltheten (det positive og det negative, slik han ser det) i denne sammenhomsten av alle katolske biskoper i verden i årene 1962, 1963, 1984 og 1965. Verden var i forandring, Kirken trengte en fornyelse, og nå satte man i gang for å oppdatere Kirken – uten at noen så ut til å vite hvordan man skulle gjøre det, og uten at resultatet ble særlig godt. Det er slik jeg leser hans bok – les selv hans innledningsord:

“A gust of fresh air” – This is how the Council was defined by the Pope who convoked it, John XXIII. It is evident that the air that circulated within the Church up to the vigil of the Council was not, for him, fresh air. One could even think that for him – and certainly not him alone – it was heavy and stifling. It was precisely he who started swinging the “incense” to the Council even before it saw the light of day by his phrases to this effect – “a renewed Pentecost,” “a work of renewal and bringing up to date.”

The offering of incense continued. Paul VI, who inherited the Council from John XXIII and brought it to its conclusion, was among those who praised it the most, even if he did not close his eyes to the risks of its interpretation which wore him out in the midst of all of the hand-clapping and the issuing of decrees to put it into effect. His Successors to this very day have continued the celebration and the most varied components of the Church have then reechoed and magnified the formulas put into circulation by the Supreme Pontiffs. The word “challenge” has entered into the sacred vocabulary, notwithstanding the friction between this new entry, a true and proper intruder, and the permanent lodger: namely, “communion.” With courage before the challenges, the conciliar “event” has been praised as an arrival, but even more so as a beginning of a new ecclesial self-consciousness, not to mention its being dubbed: a second Pentecost, the witness of the Church entering upon new and finally more advanced frontiers, “the freedom where-with Christ has made us free” (Gal 4:31) seeking its revenge against the slavery of legalistic formalism, the prevailing of the “spirit” which “gives life” over the “letter” which “kills” (2 Cor 3:6).

Many think that Vatican II may have emancipated the Church from an inveterate position of plain and simple defense before an unstoppable culture which, from the Enlightenment onwards, has systematically set aside formal Christian thought and its philosophical-theological treasures. This culture has been pushing Christianity into the margins so as to make more room for civilization and progress, thus casting out the supernatural and sinking itself into the quicksand of immanentism, subjectivism, positivism, rationalism, and liberalism. With Vatican II, on the other hand, the Church is said to have openly accepted the risk of confrontation. The challenge!

In saying “risk” and “challenge”, I think that everyone grasps the various meanings: that of a wager, as it were, to which the Council Fathers and their immediate commentators were to dedicate themselves. They were to do this fully aware of the inevitable confrontation of presenting a Catholic, Christian culture to the modern world of liberal culture. There is yet another meaning which cannot be disregarded in this very act of the wager: that of the insecurity upon which every cultural confrontation rests. This is the very nature of a risk and it is implied from a challenge. The result is always unsure; it would be presumptuous not to take this into account and to trust in the undisputed superiority of the message being transmitted – that of Christianity – above every other message. Here, in my opinion, is where the termite made its nest and succeeded, both during and after the Council, to wear away the bark – and perhaps more than just the external bark – of the message itself. This “opening up” was a risk, and it was necessary to carry it through. It was a challenge, and it was necessary to launch out to the four corners of the world in order to establish cultural pull in an efficacious way with that other culture, indeed with all cultures. However, this “opening up,” even during the Council, meant a willingness to bend and a winking of eyes at the opposition; it meant mitigation, yielding, concession, and deformation.

Meanwhile, after the Council’s closure, this alternative took the form of an ideology. Through their lack of concern on this score, the Council and post-Council came across as having an attitude of a new type of “loose living” which hardly tempered the danger of an impressionable superficiality. This superficiality was none other than a bottomless pit of optimism from which there would soon come forth the Christian adult, finally of age, capable of going out to meet the other, any other, and this in any forum whatsoever; this would all take place through that maturity now fully arrived at and, paradoxically, this adult was sure to consider every blow as a gain, an enrichment, and a victory.

Strange though it may seem, it was precisely this set of motives which, always paradoxically, made the Ecumenical Vatican Council II so great. ...

Lagret i katolsk, teologi | Ingen kommentarer »

Vaticanum II var et legitimt, viktig og stort konsil

fredag, 28. mai 2010

Msrg. Gherardinis bok om Vatikankonsilet er mest kjent for kritikken av det som skjedde da, og enda mer etterpå, men har sier likevel nokså tidlig i boka det var på alle måter et legitimt konsil:

Above all, it must be said – and in a clear and resounding way – that the Council was not a secret meeting like those which had already occasionally taken place, but which lacked form and especially substance; rather, this was a true and proper Ecumenical Council, with all of the approval of authenticity and conciliar validity. This was a Council convoked, not by an anti-pope, nor by a “pope” who had paid off others by way of simony and who unlawfully and invalidly sat upon the papal throne. No, this Council was convoked by the Pope in legitimate possession of the Petrine-apostolic succession of the Roman cathedral, hence endowed with full jurisdiction over the Church. It was convoked, directed – even if not in the first person – and promulgated by him. Those who wish to imprison him in the anxieties of sedevacantism by appealing, in order to justify themselves, ... push the facts regarding the legitimacy of the Conclave and papal election. In reality, the reiterated accusation of illegitimacy for every Pontiff after Pius XII is none other than pure delirium, deprived of any historical weight or theological basis. And just as delirious are those who, although recognizing the legitimacy of each of the Successors after such an immortal Pontiff, deny unconditional obedience to the negative outcomes to which his deviations and those of Vatican II might have had and might still have on the Church.

Under many aspects (even I recognize it, and this with firmness and conviction) Vatican II was truly a great Council. In recognizing the eloquent and paradoxical mark of the Creator Spirit who passes through history and the Church watering the furrows, one is not outside of reality. In the end, there is not the condemnation of some heresy, old or new, in the Council; rather, it placed itself before the objective reality of current culture in order to single out a point of contact – der Anknüpfungspunkt, as Karl Barth called it – with the Christian message and the philosophical-theological patrimony which has flowed and developed through the centuries. Practically speaking, the Council widened the horizon of its interests to encompass the reality of the modern world and in light of this plumbed the depths of all the truths of the Christian patrimony. Its interest rested not only with the theme of totality, but even the whole slew of different concerns which found a timely and guaranteed moment for being dealt with, given the 2,540 Council Fathers who came from “every tribe and tongue and people and nation” (Apoc 5:9). With regards to the sensibility to these concerns one cannot overlook the 42 lay auditors and 90 non-Catholic observers who influenced the Council indirectly (and perhaps not always indirectly). The Council’s celebration began after 44 months of preparation and protracted itself for another 39 months.

Lagret i katolsk, teologi | Ingen kommentarer »

En nødvendig diskusjon om Vatikankonsilet

fredag, 28. mai 2010

Et par vennlige katolikker ga meg tidligere denne uka en engelsk utgave av Msgr. Brunero Gherardinis bok “Concilio Ecumenico Vaticano II: Un discorso da fare” – på engelsk er tittelen blitt: “.. A Much Needed Discussion”.

Så langt har jeg lest halvparten av boka, og jeg kommer om ikke lenge med utdrag og kommentarer.

Lagret i katolsk, teologi | Ingen kommentarer »

En kirkerettsekspert - om kommunion for samboende

torsdag, 27. mai 2010

En kirkrettsblogger jeg ofte leser fortalte sist uke at han var blitt utnevnt av pave Benedikt XVI til Referendarius (Referendary) of the Apostolic Signatura. As one of some dozen international consultants to the Church’s highest administrative tribunal, it will be my privilege and responsibility to advise*, on an as-needed basis, the officials of that dicastery regarding matters impacting the administration of law and justice within the Church.

Han skriver også om en katolsk verdensnyhet (som jeg ikke har sett på norsk ennå) at biskoper på Malta har bedt samboende par om å ikke motta kommunion. Om dette skriver han:
It’s been chuckle time, again, reading some secular press characterizations of the Maltese bishops’ recent statement against reception of holy Communion by cohabiting couples. One would think, to judge from various secular headlines, that the bishops of Malta and Gozo had hurled some kind of anathema at quivering couples whose only sin was to love too much. Balderdash.

The bishops’ statement is, instead, a model of pastoral solicitude and firm but gentle recollection of the saving truths taught by Christ and his Church. .... Han viser så hvilken paragraf i kirkeretten som uttaler seg tydeligst om dette spørsmålet, canon 916: A person who is conscious of grave sin is not to celebrate Mass or receive the body of the Lord without previous sacramental confession …

Og her kan vi lese hva den maltesiske bispekonferansen selv skriver:
Lately, several people have been questioning whether couples who are unmarried and who cohabit are able to receive Holy Communion.

We wish to affirm that everybody – these couples included – is welcome in the Church, who shall continue to offer all the spiritual support that is necessary. As your Bishops, we encourage you, among other things, to participate in the life of the Church and attend for the celebration of the Mass.

However, the Catholic Church reiterates that those couples who live together outside of marriage are not to receive the Eucharist. The Church does not impose this as a form of punishment, but rather because their way of living is not in conformity with the Sacrament of Christian marriage. Besides this, their life-style is not consistent with the Church’s teaching regarding the Eucharist and their situation does not manifest the moral disposition which is proper in order to receive the Eucharist. The teaching of the Magisterium of the Church states that in order to receive the Eucharist, a person must be in full communion with God and the Church. ... ...

Lagret i katolsk, teologi | 3 kommentarer »

P. Lutz om messen: “Ved konsekrasjonen fullbyrdes det hellige offer”

torsdag, 13. mai 2010

Jeg har noen ganger de siste ukene nevnt P. Lutz’ bok om messen (og man kan lese starten av boka her). Nå har jeg skannet inn, kjørt mitt OCR-program, og holder på å renskrive siste del av boka, en gjennomgang av selve messens ledd, og har bl.a. lest følgende om konsekrasjonen og den siste del av kanon:

... Ved konsekrasjonen fullbyrdes det hellige offer. “Det er fullbrakt”. Derved at brød og vin konsekreres særskilt, blir messen en mystisk-symbolsk fremstilling av Jesu død. Et gripende syn står for vor sjel: Jesus utgyder alt sitt blod, blekt og dødt henger Hans legeme på korset. Og derved at Jesus er virkelig tilstede, stiger også Hans evige offer op til Faderen, brenner den uendelige kjærlighet i det guddommelige hjerte – den samme kjærlighet som besjelte Ham, da Hans øyne så fra korset utover hele verden, da Hans blikk i øm miskunn hvilte på alle mennesker i alle tider og land. Med seg selv ofrer Han oss alle, såfremt vi vil samtykke i at være ett med Ham. I konsekrasjonens store øyeblikk vil derfor den troende med andakt tilbe vår Herre og Frelser, og på samme tid fornye sitt forsæt om å dø med Jesus, å dø fra synden, å “ha i seg det samme sinnelag som og er i Kristus Jesus”, å lide med Jesus, når Gud vil prøve oss, eller når den Hellige Ånd kaller oss til det opphøyede verv sammen med Frelseren å sone for verdens synder. Således blir vi gjennom messeofferet delaktige i korsofferets frelsende og helliggjørende kraft. ….

Hvor stort og dyrebart dette vårt offer er! Den gamle pakts ofre var urene. Det var skapte ting, det var jordens frukter eller dyr. Som skapninger var de vel gode, men de var Gud altfor uverdige. De kunne ikke på en fyldestgjørende måte fremkalle eller gi uttrykk for hjertets hele hengivelse. Det var altfor svake symboler, altfor fjerne fra den åndelige realitet, sjelens tilbakevenden til Gud. Men nå har Gud gitt os et rent og fullkomment offer, det som de gamle bare var en skygge av. Jordens frakter, brød og vin, er gått over til Jesu legeme og blod. Det er den eneste gave som er Gud verdig. …

Gud skaper alt ved Jesus. Han er Guds ord, Guds tanke, som fra evighet av innbefatter verdensaltets plan og orden og alle skapningers idé. Gud helliger og velsigner og oppliver alt ved Jesus, ti det er Ham som lærer os at bruke det jordiske med det, evige for øye og til vår helliggjørelse. De livløse ting og alle jordiske gjerninger får en overnaturlig sjel, når vi retter dem til det mål Gud har bestemt dem til: at tjene Guds barn. Hvor materielle disse ting end er, når Kirken velsigner dem i Jesu navn, blir de på sætt og vis bærere av en guddommelig kraft. Har ikke Gud selv tatt bolig i en fysisk natur, da Hans Sønn blev menneske? Jesu menneskevorden, Hans liv og sonende gjerning har gitt hele den skapte natur en høyere betydning. Den tanke fyller de troende med glede, og liturgien utbryter i en begeistret lovprisning til den treenige Gud: “Ved Ham og med Ham, og i Ham mottar Du, Gud, allmektige Fader, i den Helligånds enhet, all ære og herlighet fra evighet til evighet. Amen.

Lagret i liturgi, teologi | Ingen kommentarer »

“Kristus førte vår forgjengelige natur, som han han hadde gjort til ett med seg, opp til din herlighets høyre hånd”

torsdag, 13. mai 2010

1) Kristus skal komme igjen ved tidenes ende, i stor herlighet, han som i dag er blitt tatt opp til himmelen. 2) Og det er godt for de troende at Kristus for opp til himmelen, for da kan han sende oss sin Hellige Ånd. Disse to punktene er viktige når vi i dag feirer Kristi himmelfart, men et piunkt nr 3) hører også med: At inkarnasjonen her på en måte blir fullført, ved at Kristus her fører vår forgjengelige natur, som han han har gjort til ett med seg, opp til Faderens høyre hånd. Ikke bare vår sjel skal leve evig, også vår kropp skal oppstå på den ytterske dag. Og Kristi kropp, som er blitt ett med oss, har her ledet veien til himmelen.

Disse mysteriene kommer klart til uttrykk i messens bønner i dag, og i et lite, men viktig, tillegg til den eukaristiske bønn:

Kollektbønn
Allmektige Gud, gi oss å juble i hellig glede og takksigelse, for Kristi, din Sønns, himmelferd er vår seier, og der hvor han, som er vårt hode, er gått forut i herlighet, håper også vi, som er hans legeme, å få komme. Ved ham, vår Herre…

Offertoriebønn
Herre, med ydmyk bønn bringer vi deg dette offer for å minnes din Sønns himmelferd. Gi at også vi stiger opp til himmelen ved disse hellige handlinger. Ved Kristus, vår Herre.

Tillegg til canon
... Vi feirer denne velsignede dag da vår Herre, din enbårne sønn, førte vår forgjengelige natur, som han han hadde gjort til ett med seg, opp til din herlighets høyre hånd. ...

Bønn etter kommunion
Allmektige, evige Gud, allerede her på jorden lar du oss smake himmelens goder. Rett vår lengsel og kjærlighet mot ham som påtok seg vår menneskenatur og bar den inn til deg, han som lever og råder fra evighet til evighet.

Lagret i liturgi, teologi | Ingen kommentarer »

Pater Lutz: Messeofferet er den religiøse handling som fører oss dypest inn i Frelserens hjerte

fredag, 7. mai 2010

Tredje del av VI kapittel i p. Lutz bok KORS OG ALTER (her er del 1 og del 2) snakker så om hva messeofferet gavner oss som deltar i det – etter at han først har snakket om hvordan vi trenger mer enn å huske Jesu lidelse og død for oss, og deretter om prestens rolle i frembæringen av offeret:

Denne offergave er imidlertid ikke bare Jesus i sin individuelle Personlighet. Han ofrer oss alle med seg, når vi ikke med vår onde vilje setter oss imot. Heri ligger messeofferets store velsignelse. Dette er hovedårsaken, hvorfor messeofferet er den religiøse handling som fører oss dypest inn i Frelserens hjerte, den som på den virksomste måte gjør oss vår mystiske enhet med den Korsfestede bevisst, og gjør at vi tar den som grunnlov for vårt personlige liv. For Kristus og Hans Kirke er ett. Han bærer hele menneskeslekten i seg. Så som vi alle døde, da Han døde på korset, således blir vi alle ofret igjen, når Han ofrer sig. Ved å hengi seg til Faderen, hengir Han oss alle.

Den som med andakt følger messeofferet blir derfor delaktig i den ånd som lever i Jesus. For å overvære messeofferet er et vitnesbyrd om at vi vil være ett med Jesus, at vi samtykker i å bli frembåret med Ham. Her er den kilde vi øser det sanne, kraftfulle, dype religiøse liv av, vår tros visshet, vårt håps triumferende glede. Fra alteret strømmer den kraft, som gjør at vi elsker våre medmennesker, oppofrer oss for dem, tilgir våre fiender, overvinder vår egoisme, føler oss i samfunn med de andre. Fra alteret mottar vi kraft til å leve ydmykt, rent, rettferdig, til å erkjenne den verdslige lykkes blendverk og tomhet. Fra alteret utgår den ånd som gjør oss sterkere enn den blodige vold eller den perfide undertrykkelse, som troens fiender bruker for å tilintetgjøre Jesu verk på jorden. Og fremfor alt mottar vi i messeofferet kristendommens dypeste impuls, alle dyders sjel: kjærligheten til Gud, vår Fader. Denne kjærlighet er den kraft som fører vårt hjerte tilbake til Gud, som gjør at vi betrakter alt ut fra Ham, for i arbeide og i hvile, i glede og i sorg bare å ha én hensikt å gjøre Guds vilje som trofast elskende barn. Det er Jesu offerånd som utgyder seg i oss, og Jesu livsvisdom.

Den samme ånd som utgår fra messeofferet, er også kilden til det høyere mystiske liv i Kirken. Dets hovedtrekk er jo sjelens vidunderlige dragning til Gud i den betraktende bønn, sjelens kjærlige søken etter brudgommen, dens fromme dvelen ved den Korsfestede, dens inderlige, faste vilje til å la seg lede av Guds egne inspirasjoner, som overgår vår forstand. Den kontemplative trang og den barnlige lydighet mot den Hellige Ånds inngivelser oppnår sin fulle utvikling nettopp derved, at Kristus daglig ofrer oss Gud i forening med seg selv. Hva er dette annet enn å føre oss til Faderen, å meddele oss noe av sin egen rett til å leve i Faderens skjød, av sin egen evne til å finne Gud overalt? En klarere bevissthet om at vi ved Jesu nåde er blitt delaktig i Guds liv utfolder seg i vår sjel, og på samme tid en energisk vilje til å overvinne alt det som setter seg imot vår lengsel etter de evige goder.

Lagret i katolsk, teologi | Ingen kommentarer »

« TIDLIGERE INNLEGG