EN KATOLSK WEBLOG

En kommentar til et tidligere innlegg står det: “Kirken kan ikke endre sin dogmatiske lære fra å ha vært A til å bli B. Slik jeg ser økumenikk, er den kristne enhet perfekt når alle kristne er i kommunion med Kirken. Økumenikk skal lede til dette. Takker for velment advarsel, men jeg står på trygg 1960 års konstant kirkelig praksis.”

Dette sammenfaller med en ganske kjent artikkel av Fr. Chad Ripperger, F.S.S.P. (fra 2001) som jeg leste i dag, om hvordan man skal forstå den kirkelige tradisjonen, og om hvordan tradisjonelle katolikker og de såkalte (ny)konservative katolikker oppfatter tradisjonen forskjellig. Her tar jeg med innledning og avslutning til (den forholdsvis lange) artikkelen:

... a group of friends had lunch in Rome. One of the priests who offers Mass according to the new rite was a bit dumbfounded. He had written an article in which he had discussed certain aspects of the liturgical reform. His puzzlement came from the fact that traditionalists had attacked his article and he could not understand why. A traditionalist seminarian said to the priest, “We agree that something has to be done about the liturgy, but we do not agree on what should be done.” Traditionalists and neoconservatives often find each other mystifying, and the reason for this has to do with the relationship each position holds with respect to ecclesiastical tradition. ... ...

... In summary, then, the differences between traditionalists and neoconservatives are rooted in their respective attitudes to extrinsic or ecclesiastical tradition. Even if a neoconservative holds notionally that the extrinsic tradition is of value, nevertheless in the daily living of his life and in his deliberations he simply ignores a large portion if not all of it. ...

Det meste av pastor van der Burgs kritikk av den nye Hollandske katekismen har jeg nå skannet inn og korrigert – og den kan leses her. Her følger starten av kapittelet om “Forløsningen – Jesu sonende lidelse”:

Særlig betenkelig er den Nye katekismens omtydning av den kristne grunnlære om Jesu fyldestgjørende lidelse og død. Den avviser den oppfatning at “Jesu død var et offer som skulle gjøre fyldest”, og påstår at den har sin opprinnelse i “den middelalderske idé at en misgjerning eller en synd forstyrrer rettsordenen som straff og pine kunne gjenopprettet. Faderen – så sies det – forlangte av Jesus bare “et skjønt og godt menneskeliv”, ikke hans død. Denne var en uunngåelig følge av menneskenes ukjærlighet, “Gud hadde bruk for Jesu liv som en stedfortredende kjærlighet. Men den som vil leve et liv i kjærlighet i denne verden, støter på en tilværelse, hvor dette ikke er mulig”.

En slik fremstilling er i strid med Bibelen og kirkens lære. Konsilet i Trient sier i sitt dekret om rettferdiggjørelsen (kap. 7): “Vår Herre Jesus Kristus har, da vi var fiender, ved sin hellige lidelse på korset fortjent for oss rettferdiggjørelsen og gitt for oss fyldestgjørelse til Faderen”. Benektelsen av Jesu fyldestgjørende død er en av de modernistiske setninger som ble fordømt av Pius X og av Pius XII. Les resten av dette innlegget »

Jeg har lenge beundra Øivind Benestad for hans mot, og fordi han har kjempa så utholdende for tradisjonell kristen moral de siste åra.

I dag gikk den store demonstrasjonen for ekteskapet av stabelen i Oslo, og da sa Øivind til DagenMagazinet bl.a. dette:
Universitetsplassen var helt full når arrangementet startet.

– Hva er hensikten med denne dagen?
Det er å forsvaret ekteskapet. Vi er ikke her forå fordømme noen. Vi vil forsvare det vi tror er rett. Vi ønsker ikke å fokusere på om homofili er rett eller galt, sa Benestad til folkemassene. – Vi ønsker alle homofile og lesbiske alt godt. Men vi ønsker å få fram hva vi holder for rett. Vårt fokus er; hva som er et ektsekap. Hva som er barns rettigheter, sa Benestad som minnet om at dette har vært norsk lov i mange år.

Jfr. samtalen om det burde opprettes et FORUM, der man kan debattere katolske og andre teologiske emner. Min tekniske datainteresse gikk av med seieren, og jeg oppretta nettopp et Katolsk forum på mitt eget domene.

Jeg gjør dette som et forsøk, om fortsetter med det, hvis det viser seg å være nyttig. Jeg moderer også forumet selv, både innleggene og brukerne. Alle kan lese det som står i forumet, men bare registrerte brukere kan skrive. Brukerne kan også opprette nye emner, men jeg må selv lage nye hovedkategorier (forumer).

GÅ TIL FORUMET HER.

På katolsk.no kan vi i dag lese en pressemelding fra Norges kristne råd om regjeringens forslag til ny ekteskapslov:

Bredden av norske kristne kirkesamfunn er skuffet over at Regjeringen fremmer forslag til ny ekteskapslov som sidestiller enkjønnede parforhold med ektekap mellom mann og kvinne

Som kirker i Norge tilknyttet Norges kristne råd er det vår felles oppfatning at ekteskap som en ordning i samfunnet er et forpliktende og bindende forhold mellom en kvinne og en mann. Vi vil fremheve at ekteskap mellom en kvinne og en mann har en sentral og grundig teologisk og moralsk begrunnelse i den kirkelige lære og tradisjon. Ekteskap mellom en mann og en kvinne har gjennom årtusener vært et vesentlig trekk i vårt og de fleste nasjonale samfunns kultur.

– Det at en så vidtrekkende reform med så mange samfunnsmessige implikasjoner lanseres uten en grundigere utredning Les resten av dette innlegget »

Kristusfromheten gjør sterkt inntrykk på meg. Paven trer meg i møte som en mann som er glad i Jesus, sier professor Oskar Skarsaune om pavens bok.

Slik skriver Vårt Lands Erling Rimehaug i et grundig referat av seminaret om pave Benedikts Jesus-bok for noen dager siden, og han fortsetter slik:

Et slikt utsagn om en pave er historisk sett ingen selvfølge på et luthersk teologisk fakultet. Men den positive interessen for hva paven står for brer seg også utenfor den katolske kirken. Det viste seg da Menighetsfakultetet sist mandag arrangerte seminar om pave Benedikt XVIs Jesusbok, i samarbeid med det katolske tidsskriftet St. Olav. Bare det at et slikt felles seminar kan arrangeres, er en historisk begivenhet.

Det store oppmøtet på seminaret – nærmere 250 deltakere – bekrefter at en bevegelse er i gang. Et interessant signal er det også at det var flere deltakere fra Misjonssambandets høyborg Fjellhaug bibelskole, og at en av lærerne derfra tok paven i forsvar overfor mer kritiske MF-lærere.

Les hele det grundige referatet her.

“Vi må tilbake til det hellige i liturgien. Liturgien er ikke noe festlig; vi møtes ikke for å ha det hyggelig sammen. Det er ikke interessant at presten har strevd for å finne på noe nytt og overraskende i messen.” Dette sa kardinal Ratzinger i et foredrag til de chilenske biskopene i 1988, der hovedtemaet egentlig var Lefebvres splittelse.

While there are many motives that might have led a great number of people to seek a refuge in the traditional liturgy, the chief one is that they find the dignity of the sacred preserved there….

I confine myself to coming straight to this conclusion: we ought to get back the dimension of the sacred in the liturgy. The liturgy is not a festivity; it is not a meeting for the purpose of having a good time. It is of no importance that the parish priest has cudgeled his brains to come up with suggestive ideas or imaginative novelties.

The liturgy is what makes the Thrice-holy God present amongst us; it is the burning bush; it is the alliance of God with man in Jesus Christ, who has died and risen again. The grandeur of the liturgy does not rest upon the fact that it offers an interesting entertainment, but in rendering tangible the totally Other, whom we are not capable of summoning. He comes because He wills. In other words, the essential in the liturgy is the mystery, which is realized in the common ritual of the Church; all the rest diminishes it. Men experiment with it in lively fashion, and find themselves deceived, when the mystery is transformed into distraction, when the chief actor in the liturgy is not the living God but the priest or the liturgical director.

Hele Ratzingers tale kan leses her (pdf), og jeg har tatt med flere ting fra den som handler om liturgien – og om sannhetsspørsmålet, og den rette forståelsen av vatikankonsilet: Les resten av dette innlegget »

I går snakka pave Benedikt om den hellige Augustin i sin onsdagsaudiens. Han snakka mye om hans liv, hans søken etter sannhet, hans tilhørighet til manikeismen i noen år, og hans hjemkomst til sin barndoms tro ved hjelp av biskop Ambrosius. Det ser ut til at han skal forsette neste uke, og da gå mer inn i Augustins teologi, tanker og skrifter.

After the Christmas holidays I would like to turn to the meditations on the Fathers of the Church and speak today of the greatest Father of the Latin Church, St. Augustine: a man of passion and faith, of high intelligence and untiring pastoral zeal. This great saint and doctor of the Church is often well-known, at least by name, even by those who ignore Christianity, or who are little acquainted with it, because he made a deep impression on the cultural life of the Western world, and the world in general.

Due to his exceptional importance, St. Augustine has been enormously influential, so much so that it could be said, on one hand, that all the roads of Christian Latin literature lead to Hippo (today’s Annaba, on the Algerian coast), the place where he was a bishop, and on the other hand, that from this town of Roman Africa, where Augustine was bishop from 395 to 430, branch out many other roads of future Christianity and of Western culture itself.

Rarely has a civilization encountered a figure so great, capable of embracing its values and of proclaiming its intrinsic richness, formulating ideas and methods that serve to nurture successive generations … ...

Les hele talen her.

Slik kan vi lese i Vårt Land i dag: Kulturradikale Dagbladet har åpnet nettspaltene for Jesus-debatt. Ekspertene strides, og leserne følger opp med hektisk aktivitet på tastaturet.

Det startet med en større artikkel i avisens Magasinet på nett 14. desember med siste nytt om det mye omtalte Judas-evangeliet, som National Geographic har brukt tolv millioner kroner på å publisere. I april var det en verdensnyhet at Judas ikke var en sviker likevel. På grunn av en fatal oversettelsesfeil er Judas nå tilbake i sin velkjente rolle som Jesu forræder.

Det siste punktet om Judas viser at noen bommer grovt når de (med lite trening) kaster seg inn i en teologisk debatt, men at spørsmål Jesu liv blir debattert på en noenlunde ryddig måte, syns jeg i alle tilfeller er positivt.

I Dagbladet går det en debatt om personen Jesus mellom Einar Thomassen, professor i religionshistorie ved Universitetet i Bergen, og Torleif Elgvin, dødehavsforsker og førsteamanuensis i bibelfag og jødiske studier ved Høgskolen i Staffeldtsgate i Oslo. Mens Thomassen har tillit til de (nyere) gnostiske evangeliene, har Elgvin ikke det, og han skriver nå:

For de fleste evangelieforskere er Jesus som mer enn en vis lærer. De kommer ikke utenom Jesus-ord som avslører en spesiell selvbevissthet: Jesus profilerer seg som en profet med et unikt gudsforhold som står i en særlig posisjon til å formidle Guds nærvær til menneskene.

Den tidlige overleveringen om Jesus husker ham også som en profet som helbredet og gjorde undere. Når jødiske rabbinere senere polemiserer mot Jesus, bestrider de ikke at han gjorde undere, men påstår at han utførte dem med demonisk kraft.

Lesere som er interessert i gode diskusjoner av evangelienes Jesus-tradisjon på norsk kan gå til Skarsaune og Sandnes’ Mannen som ble Messias samt Joseph Ratzingers (nå pave Benedikt XVI) Jesus fra Nasaret.

Pavens ferske bok om Jesus vil forstå ham ut fra Det gamle testamente og Jesu jødiske samtid. Dødehavsrullene og andre skrifter har utvidet vårt kjennskap til det jødiske miljø i Judea i det første århundre.

Og det er dette miljøet som gir den primære bakgrunn for å forstå profeten fra Nasaret og evangelienes fortellinger, ikke gnostisk-pregede evangelier fra annet til fjerde århundre.

Les mer i Dagbladet her.

Her er en offisiell oppsummering av Troskongregasjonens dokument om evangeliseriing som ble utgitt i går. (Hele teksten i (litt dårlig) pdf-format fins her.)

DOCTRINAL NOTE ON SOME ASPECTS OF EVANGELIZATION
SUMMARY POINTS

I. Introduction

1. The Doctrinal Note is devoted principally to an exposition of the Catholic Church’s understanding of the Christian mission of evangelization, which is to proclaim the Gospel of Jesus Christ; the word “Gospel” translates “evangelion” in the Greek New Testament. “Jesus Christ was sent by the Father to proclaim the Gospel, calling all people to conversion and faith. ‘Go out into the whole world and preach the Gospel to every creature’ (Mk 16,15).” [n. 1] Les resten av dette innlegget »

I Ratzingers interessante bok “Liturgien ånd”, sammenligner han i innledningen liturgien med en freske, den var (ca 1920) blitt bevart i uskadd form, men var nesten tildekket av en senere overmaling. Den liturgiske bevegelsen begynte å ta bort de tildekkende malingslagene, men kom etter hvert i fare for å ødelegge hele/ deler av det flotte kunstverket. Les hele innledningen til boka her:

Noe av det første Jeg leste da jeg begynte teologistudiet i begynnelsen av 1946, var Romano Guardinis lille debutbok Om liturgiens ånd (Vom Geist der Liturgie). Den kom til påsken 1918 som første bind i en skriftserie abbed Ildefons Herwegen utgav: Ecclesia orans (den bedende Kirke). Senere ble den trykket i stadig nye opplag. Dette lille arbeidet kan man vel med full rett betegne som selve oppbruddet for den liturgiske bevegelse i Tyskland. Det bidro helt vesentlig til at liturgien – i sin skjønnhet, i sin skjulte rikdom og i sin evne til å overskride tidsepokene – ble gjenoppdaget som det besjelende sentrum i Kirken og som et hovedpunkt i det kristne liv. Dette førte til at man bestrebet seg på å feire liturgien som noe «mer vesentlig» (Guardinis yndlingsuttrykk) enn det tidligere hadde vært vanlig. Ut fra dens indre form og krav ønsket man å forstå den som Kirkens bønn -utvirket og ledet av den Hellige Ånd selv. Gjennom den kan Kristus stadig på ny bli vår samtidige og gå inn i vårt liv.

Jeg våger å komme med en sammenligning som i likhet med alle andre sammenligninger ikke stemmer på alle punkter. Man kan si at datidens liturgi – i 1918 – i mange henseender lignet en freske. Les resten av dette innlegget »

Danske Katolsk Orientering gjengir deler av en tale pave Benedikt holdt 5. oktober for medlemmene av Den Internasjonale Teologiske Kommission. Der tok han opp den forvirringa som moderne sekulære samfunn befinner seg i, og analyserer denne slik:

Paven kritiserede den moderne retspositivisme, som grundlæggende går ud fra, at lovgivningen bør udformes i overensstemmelse med den til enhver tid herskende ideologi, en tankegang, tilføjede han, som synes at indtage en dominerende stilling i moderne retsfilosofi. Hermed risikerer lovgivningen udelukkende at blive et udtryk for, hvad samfundet, dvs. et flertal af borgerne på et givet tidspunkt opfatter som rigtigt eller forkert.

Dette resulterer igen i, at lovgiverne ikke længere lader sig lede af, hvad der er godt og retfærdigt, men derimod som udgangspunkt søger at imødekomme forskellige interesse­grupper, hvorved de samtidig befæster deres egen magtposition.

Til grund for denne tendens, sagde paven, ligger den moderne moralrelativisme, Les resten av dette innlegget »

Avisa Dagen trykker i dag en anmeldelse av Pollestdas bok: Peters svar, skrevet av Tore Lund. Helt først legger anmeldelsen vekt på at man trenger å forstå Bibelen og den krustne tro for å være hjemme i vår europeiske kultur, deretter sier anmelderen:
Boken er ingen tradisjonell (og kjedelig) dogmatikk, men den er utformet som en samtale mellom Peter, som representerer kristendommen, og en «dannet hedning». Sistnevnte er både døpt og fremdeles medlem av Den norske kirke, men uten å ha noe personlig forhold til kirke og kristendom. Likevel er han nysgjerrig etter å få mer greie på alt dette merkelige som de kristne snakker om.

«Peter» er et dekknavn for paven. Jesus hadde sagt at på klippen Peter ville han bygge sin kirke (Matt. 16,18), og pavene er apostelen Peters arvtagere. Men pater Pollestads bok er likevel ikke noe katolsk propagandaskrift. Den er ifølge undertittelen skrevet for «dannede hedninger og lunkne kristne», med vekten på det felleskristelige. Her tas opp spørsmålet om hva religion er, om Gud og treenigheten, om Bibelen som Guds ord, om korsets mening, eller om synd og sex – alt sammen fremstilt på en måte som de fleste kirkesamfunn vil kunne slutte seg til.

Men på ett punkt røper katolikken Pollestad seg, og det er når Hedningen reiser problemet med de mange og ofte motstridende kirkesamfunn. Hvorfor er det blitt slik? Og hvem av dem har sannheten? Svar: Historisk sett var det kirken som under Åndens veiledning avgjorde hvilke av de mange foreliggende skrifter som skulle betraktes som kanoniske og medtas i Det nye testamente. Kirken eksisterte altså før Det nye testamente ble til.

Deler av den kristne sannhet finnes i alle kirkesamfunn, men den hele og fulle sannhet finnes bare i den katolske kirke, fordi kirken ikke bygger på «Bibelen alene», men på Bibelen og tradisjonen, etter ordene i Jesu avskjedstale: «Ennå har jeg mye å si dere… Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten» (Joh. 16,13). Og denne veiledningen utfører Anden nettopp gjennom pavens embede.

Fordi den lutherske kirke har brutt med pavens embede, har den fått kvinnelige prester, og nå går den også inn for å godkjenne homoseksuelle forbindelser, til og med innen presteskapet, enda Skriften uttrykkelig sier at de som praktiserer slike ting, «skal ikke arve Guds rike» (1. Kor. 6,9f). Hvilket på godt norsk betyr at de går fortapt. Så alvorlig er det!

På dette punktet står altså den katolske kike på bibelsk grunn – i motsetning til store deler av dagens norske lutherske kirke.

Det er mye vi ikke vet eller husker fra Kirkens liv og historie, og i dag – under forberedelsen av et katekesekurs jeg skal ha i kveld – kom jeg over et jubileum Kirken feiret for 40 år siden: “I Dag avslutter vi feiringen av 1900-årsminnet om apostlene Peters og Paulus’ martyrdød. Derved setter Vi sluttstreken for «Troens år». Vi har viet dette år de hellige apostlers minne, for å vitne om Vår urokkelige vilje til trofast å verne om den troens skatt 1 som de har overlevert oss, og styrke vårt ønske om på en mer fullkommen måte å innrette vårt liv i samsvar med den historiske epoke Kirken befinner seg i på sin pilegrimsferd midt i verden.”

Slik skriver pave Paul VI, og han utgir på denne dagen en trosbekjennelse, og forklarer også hvorfor:
Når Vi gjør det, er det i bevisstheten om den trosusikkerhet som råder i visse moderne miljøer. De kan jo ikke unngå å bli påvirket av en verden i stadig forandring, hvor så mye som før ble betraktet som fastslått, nå blir trukket i tvil eller satt under debatt. Vi ser jo til og med katolikker være betatt av iveren etter å skifte alt det som var, ut med noe nytt. Kirken er uten tvil forpliktet til alltid å fortsette sine forsøk på å trenge dypere inn i og å fremstille den uransakelige rikdom i Guds hemmeligheter klarere og på en måte som er tilpasset de stadig nye slektsledd. Men en må samtidig vise den største omhu, når en vier seg forskningens uunnværlige oppgave, så en ikke rører ved troens læresetninger. Det ville jo fremkalle, slik som vi dessverre er vitner til i dag, forvirring hos mange troende og gjøre dem rådville.

I sin katekisme tar han utgangspunkt i Den nikenske trosbekjennelsen, men Les resten av dette innlegget »

Arild Romarheim hadde i dag et interessant innlegg i Vårt Land, som jeg tar med deler fra her:

Det utopiske religionsløse samfunn

Ikke uventet kom det sterke reaksjoner da jeg beskyldte Humanetisk Forbund (HEF) for å ha medvirket til oppblomstringen av den alternative nye spiritualiteten, i forbindelse med Märtha Louise-saken. ... Jeg forsøkte å påpekte mulige utilsiktede følger av deres prinsipielle motarbeiding av religiøse begrunnelser for livssyn – gjennom 50 år. HEF har lyktes i sitt avkristningsprogram …

Kirken har bidratt til den samme ny religiøsiteten fordi den har sovet i timen og flytt på gamle privilegier. Mitt hovedsynspunkt er at for å berge vår sivilisasjon er a-religiøsitet en ufarbar vei. I stedet må vi – gjerne i kritisk dialog med sekularistene – forsøke å finne fram til hva man kunne kalle en sunn religiøsitet.

Mine analyser er – forsøksvis – basert på nyere dreininger innen religionssosiologisk forskning (Martin, Berger, Heelas, Habermas). For å si det enkelt: Den som kjemper for sekularisering, kjemper ikke for sekularisering, men for religiøs endring. Les resten av dette innlegget »

“Hvis Bibelen hadde inneholdt tekster som åpner for at homofilt seksuelt samliv kan være moralsk tillatelig, hadde det jo vært mulig å diskutere en slik eksegese på en fornuftig måte. Men det er ikke tilfelle, for Bibelen fordømmer jo en slik praksis på det strengeste. Derfor må de som vil forsvare en slik moral, argumentere stikk i mot hele den kristne historien – både Bibelen og tradisjonen – og det bør verken klok eller ulærd, verken ordinert eller lek, verken katolikk eller protestant gjøre.”

Det ser ikke ut til at Vårt Land kommer til å trykke mitt leserinnleg, et svar til biskop Jørgensen, som jeg sendte dem for litt over en uke siden – og nevnte kort her. Jeg skrev innlegget rett før jeg hørte om biskop Baaslands kommentarer til Jørgensen; muligens syns VL at debatten nå er blitt mindre aktuell. Her følger hele innlegget mitt: Les resten av dette innlegget »

Tromsø stift av Den katolske kirke “mener departementets utredning om selve ekteskapet er tendensiøs og ikke holder faglig mål. Å operere med en ekteskapsforståelse der kjønnspolaritet, reproduksjon og seksualitet ikke inngår som hovedkomponenter, bryter med en lang vesterlandsk ekteskapsforståelse. Stiftet hevder at ekteskapet må forstås som et resultat av barns grunnleggende rett til å vokse opp hos begge sine foreldre, individets frihet til ikke å komme i ekteskap med noen uten ved egen frivillig beslutning og et visst behov for å ha noen objektive normer for samlivet. Ut fra dette er ekteskap mellom personer av samme kjønn umulig. Om Norge likevel innfører det, vil det være etablering av en ren fiksjon. Staten vil langt på vei sette seg selv på sidelinjen i forhold til det naturrettslig gitte ekteskap.”

Denne svært så tydelige uttalelsen tar også opp enkelte andre spørsmål, og et grundigere referat av den kan leses her.

En anglikansk teologisk doktorgradsstudent i USA skriver en svært interessant respons til Troskongragasjonens presisering av det katolske synet på Kirken. Bl.a. skriver han at Vatikanet her har sagt svært viktige ting om hvordan vi som bekjenner den kristne tro kan være ett, på tross av vår mangel på full kommunion. The answer to (this question) arguably remains unmatched on account of its creativity, tolerance of paradox, and spiritual intelligence. ...

... the “how” of the Church’s unity is complicated in interesting and challenging ways. For “the Spirit of Christ” uses all the churches and communities “as instruments of salvation,” the document continues, whence the one Church “is present and operative in” them. Thus, in the words of the council, a “certain but imperfect” communion exists now between all baptized Christians, who rightly call one another sister and brother in Christ. If, in the conjunction of these two points, there are still remnants of old-fashioned triumphalism, it seems crucial nonetheless to insist upon the ecumenical dividends paid out. For an unambiguous, if often poorly understood, option has been taken for describing our common membership in the one, catholic body, even as a motley collocation of churches and communities imperfectly united. Both the irreducible unity of the Church and her licit plurality as a communion have therefore been secured.

... In particular, does sacramental “nonvalidity” rule out sacramental efficacy? The distinction may, at first sight, appear to be one without a difference. The Catholic Church at and after Vatican II has, however, itself proposed the distinction, and answered “no” to the question.

If this is the Roman Catholic view, one nonetheless longs both for a charitable restatement and some development of the point in documents like the recent one from the CDF. For how is the Lord present in the Eucharist as it is celebrated simultaneously in churches that do not ye have the courage or the wherewithal to share the sacrament with one another? ...

Obviously Rome’s ecumenical lexicon remains a stumbling block to many Christians—presumptuously authoritative hence annoyingly authoritarian to most mainline protestants … I would argue, however, that the Roman Catholic Church rightly adopts this posture precisely on account of its commitment to visible catholicity; whence the message is a gift, albeit at times a painful one— not only to receive, but, we should presume, to offer. For the avowed end of Catholic teaching is communion-in-love, a goal and a vocation that is irreproachable on gospel grounds. Who, then, would fault our Roman friends for attempting to lead all of us together?

Common prayer and labor toward the end of visible reconciliation are therefore not negotiable. And if we find the Roman style irksome or offensive, what of it? Pragmatically speaking, future ecumenical leaders will surely come to care about these matters in many different ways, including in some cases via a jolt from a Roman Catholic Church that seems to rebuke as it invites and to sting as it embraces. But will this not still be a provision of providence? The bottom line, as always, is love — and faith, and hope.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

“Den klippe Jesus ville bygge sin Kirke på, er ikke Peters trosbekjennelse – som det ofte blir sagt fra protestantisk hold. Uttrykkelig sier Jesus at Peter er klippen (”Jeg sier deg: Du er klippen, og på denne klippe” osv.), likesom det også er Peter selv, og ikke hans trosbekjennelse, Jesus lovte å gi nøklene til himmelriket. Men selvfølgelig skulle Peter være Kirkens klippe ved sin tro (dvs. ved selv å stå fast i troen).”

Dette sier pastor van der Burg når han avslutningsvis i boka ”KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom” skriver litt om pavedømmet. Her følger det han her skriver om paven:

Blant apostlene innsatte Jesus én, nemlig Peter, til den øverste leder, og gav tilkjenne at også denne særlige lederstilling, skulle fortsettes gjennom etterfølgere. Peters etterfølgere er de romerske biskoper. Utførlig har vi bevist dette i en spesialavhandling ”Pavedømmet” (St. Olavs Forlag, Oslo). Derfor vil vi her nøye oss med en kort redegjørelse.

Vi kristne, som tror at Guds Sønn har påtatt seg den menneskelige natur og derfor har villet gi sitt rike formen av et menneskelig samfunn, må ikke forundre oss over at han til å bevare Kirkens enhet også bruker det menneskelige middel at én blant styrerne har den øverste ledelse.

Dette er ikke i strid med at Kristus selv er ”hodet for Kirken” (Kol. 1, 18). Pavedømmet er – i likhet med de øvrige kirkelige embeter – bare et middel Kristus som Kirkens hode utøver sin makt igjennom. Historien viser klart at det uten pavedømme ikke kan eksistere enhet i Kristi verdensomspennende Kirke. Og siden Kristus vil at det skal være en kirkelig enhet, hvorfor skulle det da være vanskelig å tro at Jesus har innstiftet pavedømmet? Dessuten finnes det få ting som bevitnes så klart i den hl. Skrift som grunnleggelsen av pavedømmet.

Vi vil bevise:
1. Jesus innsatte Peter til Kirkens overhode.
2. Etter Jesus vilje skulle Peter ha etterfølgere i sitt embete som Kirkens overhode.
3. Peters etterfølgere er biskopene av Rom. Les resten av dette innlegget »

I Pastor Johannes van der Burgs bok fra 1960: “KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom”, handler kapittel III om DEN KIRKELIGE ØVRIGHET, og har følgende underpunkter:

1. Jesus innsatte apostlene som den første kirkelige øvrighet.
2. Etter Jesu vilje skulle apostlene ha etterfølgere i sine embeter.
3. Apostlenes rettmessige etterfølgere er bare de personer som har fått sin innsettelse fra apostlene (gjennom den apostoliske suksesjon).

Her er noe av det han skriver om det siste av disse tre underpunktene:
§ 3. Apostlenes rettmessige etterfølgere er bare de personer som har fått sin innsettelse fra apostlene (gjennom den apostoliske suksesjon).

Hvert rike, hvor styret skal gå over til etterfølgere, må ha sin grunnlov som bestemmer hvorledes suksesjonen i regjeringen skal foregå. Et rike uten grunnlov er like umulig som et rike uten styre, fordi det er fra grunnloven at øvrigheten får sin rett til å styre.

Spørsmålet om hvorledes suksesjonen i Kirkens styrelse skal foregå, er av så vesentlig betydning for Kirkens og kristendommens eksistens, at vi – så fremt vi holder Kristus for en fornuftig (for ikke å si guddommelig) person – må anta at Han har bestemt noe om dette. Når Jesus personlig innsatte Kirkens første styrere, for at det ikke skulle oppstå strid om ledelsen, og Han dessuten for enhetens skyld gjorde Peter til overhode, da kan vi ikke anta at Han for de senere tider har overlatt det til menneskenes eget forgodtbefinnende å ordne med Kirkens ledelse, noe som nødvendigvis ville føre til endeløs forvirring og strid.

Å bestemme Kirkens grunnlov tilkommer bare Kristus, den Nye Pakts konge, som all styremyndighet må gå ut fra. Les resten av dette innlegget »

I Pastor Johannes van der Burgs bok fra 1960: “KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom”, handler kapittel III om DEN KIRKELIGE ØVRIGHET, og har følgende underpunkter:

1. Jesus innsatte apostlene som den første kirkelige øvrighet.
2. Etter Jesu vilje skulle apostlene ha etterfølgere i sine embeter.
3. Apostlenes rettmessige etterfølgere er bare de personer som har fått sin innsettelse fra apostlene (gjennom den apostoliske suksesjon).

Her er noe av det han skriver om det andre av disse tre underpunktene:
§ 2. Apostlene skulle etter Jesu vilje ha etterfølgere i sine embeter.

Jesus gav uttrykkelig tilkjenne at de embeter Han betrodde apostlene, skulle forvaltes alle dager inntil verdens ende” (Matt. 28, 18-20).

Nettopp fordi Jesus visste at verdens ende først ville komme etter en lang, tid, sa Han så ettertrykkelig (for å styrke vår tro) at Han med sin guddommelige bistand ville være med Kirken ”alle dager inntil verdens ende” (Matt. 28, 20), og at ”dødsrikets porter ikke skulle få makt over den” (Matt. 16, 18).

Det var også med tanke på Kirkens langvarige eksistens at Jesus innstiftet pavedømmet (det overhyrdeembete Han betrodde Peter, og som ville være uforklarlig dersom det bare var bestemt for apost, enes levetid, fordi det da ikke trengtes så meget). Også innstiftelsen av Alterets Sakrment, som skulle bevare minnet om Kristi korsdød, siktet til en lang tid. Les resten av dette innlegget »

“Jeg deler Oppegaards lengsel etter fortsatt framgang for økumenikken, men kan ikke følge ham når han avslutter innlegget med å si at “det helt maktpåliggende at Den katolske kirke nå bidrar offisielt med nye perspektiver på arbeidet for kirkens enhet.” Jeg er enig i at dette er ønskelig, men når Den katolske kirke ikke kan se slike nye perspektiver, hva skal man da gjøre? Det viktigste for oss er sannheten, og utgangspunktet for oss er Guds åpenbaring, og når vi ser på den apostoliske suksesjon og sakramentene (og deres gyldighet) som helt uoppgivelige sannheter, så begrenser dette selvsagt hva slags nye alternativer og perspektiver vi kan legge fram. Skal vi kritiseres for at vi ikke kan oppgi det vi mener er sentrale sannheter?”

Dette skriver jeg i et leserinnlegg i Vårt Land, som trykkes i dag. (Les om Oppegaards innlegg her.) Jeg kan faktisk ikke se at Den katolske kirke kan kritiseres for å ikke klare å finne en løsning på problemet om embedets gyldighet, som er det største problemet i forhold til de protestantiske kirkene.

Hele leserinnlegget kan leses her: Les resten av dette innlegget »

Pastor Johannes van der Burg utga i 1960 ei bok han kalte “KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom”. Kapittel III i denne boka handler om DEN KIRKELIGE ØVRIGHET, og har følgende underpunkter:

1. Jesus innsatte apostlene som den første kirkelige øvrighet.
2. Etter Jesu vilje skulle apostlene ha etterfølgere i sine embeter.
3. Apostlenes rettmessige etterfølgere er bare de personer som har fått sin innsettelse fra apostlene (gjennom den apostoliske suksesjon).

Her er noe av det han skriver om det første av disse tre underpunktene:
§ 1. Jesus innsatte apostlene som den første kirkelige øvrighet.

Evangeliene beretter oss at Jesus valgte ut blant sine disipler tolv, som Han gav det særlige navn ”apostler”. Sml. Luk. 6, 13: Og da det ble dag, kalte Han sine disipler til seg og Han valgte ut tolv av dem og gav dem navnet apostler”. Lukas sier at Jesus forberedte seg til denne viktige handling ved å ”tilbringe hele natten i bønn til Gud” (v. 12).

Apostlene dannet en gruppe for seg: ”de tolv”. (et uttrykk vi stadig møter i evangeliene). Ved å kalle dem ”apostler”, d. e. utsendinger, ville Jesus fremheve den særlige sendelse de fikk fremfor de øvrige disipler. Deres embete var ikke noe de kunne tilta seg selv. ”Han kalte til seg dem Han selv ville” (Mark. 3, 13; Ap. Gj. 1, 2; Joh. 15, 16).

Apostlene måtte ”forlate alt” (Matt. 4, 19 flg.; 19, 27) og ”være hos Jesus” (Mark. 3, 14) for at Han kunne innvie dem i ”Guds rikes hemmeligheter” og utdanne dem til deres gjerning.

Jesus vil ha utdannede prester. Selv utdannet Han sine apostler i flere år (helt fra begynnelsen av sitt offentlige liv). Den Hellige Ånd, som Han lovte apostlene, gjorde ikke undervisningen overflødig, men skulle minne dem om den undervisning de hadde fått (Joh. 14, 26). Apostlene skulle vitne sammen med den Hellige Ånd, ”fordi de fra begynnelsen av hadde vært med Jesus” (Joh. 15, 27). På samme måte skulle også apostlenes etterfølgere utdannes ved å la seg undervise av sine forgjengere. Les resten av dette innlegget »

Sven Oppegaard, som er assisterende generalsekretær Mellomkirkelig Råd, skrev tirsdag et ganske engasjert innlegg i Vårt Land om Troskongregasjonens dokument om kirkeforståelsen.

Han beskriver først ganske presist (han er jo fagmann og kjenner dette temaet godt) hva som sies og ikke sies i dokumentet, men så syns jeg nok han etter hvert kommer i skade for å nekte Den katolske kirke å mene det den virkelig mener. Her følger deler av hans innlegg med mine kommentarer:

De fem spørsmålene som tas opp, henger sammen, og handler om sentrale deler av katolsk kirkeforståelse. Spørsmål 5 lyder slik: «Hvorfor anvender ikke tekstene fra konsilet, og det katolske læreembete deretter, betegnelsen ‘kirke’ på de kirkelige fellesskap som ble født ut av reformasjonen i det sekstende århundre?».

Her er det viktig å være klar over at det ikke er frelsen, men kirken det handler om. Det benektes ikke, og betviles ikke, at Guds frelsesverk også skjer utenfor Den katolske kirke. Den gamle formelen «Utenfor kirken ingen frelse» bruker ikke Den katolske kirke på seg selv.

... Det er derfor helt misvisende når det i visse kommentarer blir hevdet at det nå er ettertrykkelig slått fast at Den katolske kirke vil bevare inngangsporten til himmelen for seg selv. (Så langt er jeg helt enig.) Les resten av dette innlegget »

Vårt Lands teologiske redaktør, Jon Magne Lund, skriver også (19/7) en grundig kommentar om Den katolske kirkes forståelse av hva en KIRKE er. Han har etter mitt syn et ganske realistisk bilde av hva uttalelsen betyr, men overdriver enormt betydningen av den ganske marginale bevegelsen “Vi er kirke”. Her er et utdrag av det hans kriver, hele artikkelen kan leses her.

Vatikanet har på nytt klargjort sitt kirkesyn. «Kongregasjonen for Troslæren» presenterte tirsdag i forrige uke et dokument som har provosert en lang rekke mennesker både i og utenfor Den katolske kirke. Det vekker ettertanke å se hvor rødglødende noen katolikker er blitt over at dokumentet igjen fastslår den gamle katolske sannhet om at protestantiske kirker ikke kan kalles kirke i ordets rette forstand. ...

Protestantiske ledere spør seg i etterkant om det i det hele tatt er meningsfullt å føre økumeniske samtaler med Den katolske kirker etter det de opplever som en fornærmende økumenisk provokasjon. Katolikker med tilknytning for eksempel til reformbevegelsen «Også vi er kirke» som oppsto som en grasrotaksjon i Østerrike i 1995 – med norsk avlegger fra 2002 – bruker enda sterkere ord: «En teologisk fadese! En skandale!» skriver Per Bang i dagens Vårt Land.

Biskop Bernt Eidsvig .. sa til Vårt Land for en uke siden at i en katolsk selvforståelse er det riktig at ikke alle kirker er kirker i samme betydning av ordet, og at det må være lov å uttrykke klart hva man mener. Les resten av dette innlegget »

Sjefsredaktør Odd Sverre Hove skrev 14. juli en kommentar (som jeg leste først i dag da jeg var tilbak efra ferie) en kommentar til Troskongrgasjonens presiseringer av det katolsk kirkesynet. Det han skriver er interessant på mange måter, og det er godt at han ikke (som flere andre) er overrasket over at Den katolske kirke holder fast på sin lære. Likevel syns jeg nok han har bomma litt i sine kommentarer; ved å legge for stor vekt på messeofferet i nattverden, og mindre vekt på andre (og enda klarere) uttrykk for den apostoliske suksesjon. Her følger noe av det han skriver:

Da Martin Luther i 1520 skrev det reformatoriske hovedskriftet «Om kirkens babylonske fangenskap», kunne han trygt skrive at «hvert barn vet» at messen er et offer. («Messen» betydde da den katolske gudstjenesten med alterets sakramente i sentrum). l et protestantisk land som Norge er det 500 år senere blitt diametralt motsatt. Hverken barn eller voksne har noen som helst anelse lenger om at den katolske messen (med alterets sakramente i sentrum) er et offer. Og ikke bare det. Men messeofferlæren er den dag i dag selve det fundamentaldogmet som definerer den mest dyptgripende forskjellen mellom protestantisk og katolsk.

... mens man på katolsk side fremdeles har en svært høy grad av bevissthet om dette spørsmålet, er det på protestantisk side gått så godt som fullstendig i glemmeboken. Ikke bare blant folk flest (og hos barna), men også langt inn i prestenes, teologenes og de teologiske forskernes rekker. Antagelig er denne bevisstløsheten en av årsakene til de uvanlig vrede og svært lite økumeniske utbruddene som tirsdag og onsdag kom fra internasjonale økumener og kirkeledere mot Troskongregasjonen. Les resten av dette innlegget »

Jeg har nå gjort klart et hefte pastor van der Burg skrev i 1969, om Ekteskapet og Ekteskapsmoralen. Aktuelle spørsmål bl.a. om skilsmisse, fødselsregulering og abort.

Heftet har følgende innholdsfortegnelse:

I. Om ekteskapets vesen .
II. Hvordan ekteskapet blir inngått .
III.. Ekteskapshindringene
IV. Ekteskapets formål. Misbruk av ekteskapet
V. Forberedelsen til ekteskapet
VI. Ektefellenes rettigheter og plikter

LES HEFTET HER.

Jeg nevnte så vidt i november i fjor et dokument som den amerikanske bispkjonferansen ga ut om hvordan man rett kan motta den hellige kommunion. Det som står der passer godt sammen med det jeg skrev om messen og kommunionen for noen uker siden. (Se her – 1 – 2 – 3.)

Dokumentet fra USA heter:
“Happy Are Those Who Are Called to His Supper”: On Preparing to Receive Christ Worthily in the Eucharist. Hele dokumentet kan leses her, og innledningsvis skriver biskopene:

The celebration of the Mass is the center of the life of the Church. The heart of the Mass is the Eucharistic Prayer, for through this prayer Christ’s sacrifice is both recalled and made present and we give our thanks and praise to God. The consummation of the Mass, however, occurs in Holy Communion, where we eat and drink the Body and Blood of Christ.

At each Eucharistic liturgy, Jesus speaks his healing word to us and gives to us his life-giving Body and Blood – his very self. In so doing, Christ continually nourishes and forms his pilgrim Church as she journeys towards the Kingdom. ...

As bishops and shepherds of the Catholic faithful in the United States of America, we
recognize our responsibility to nurture the faith of our Catholic brothers and sisters in this most wondrous mystery – Jesus’ Real Presence in Holy Communion.

In the following series of questions and answers, we wish to affirm clearly what the Church believes and teaches concerning the Eucharist and the reception of Holy Communion. We also wish to provide a clear affirmation as to who may receive Holy Communion within a Catholic Eucharistic celebration. Finally, we want to recommend some practices that every Catholic can use for preparing to receive Holy Communion in a more worthy fashion.

Så går biskopene videre og forklarer hva vi tror om nattverden, hvordan man best skal forberede seg, og hvem som kan motta nattverden i Den katolske kirke. Her har jeg tatt med spørsmålene som drøftes: Les resten av dette innlegget »

“Alterets sakrament er det store enhetsbånd som skal forene de troende til ett legeme (1. Kor. 10, 17). Derfor må læren om dette mysterium innta en særlig plass i de økumeniske samtaler. Dertil kommer at det er en nær forbindelse mellom troen på Jesu realpresens (=hans legemes og blods virkelige nærvær) og troen på innstiftelsen av et særlig prestedømme (noe som griper inn i hele Kirkens vesen).

Det første vi må få klarhet om er Jesu nærvær. Vi vil undersøke på hvilken måte han er nærværende og hvem som skal forvalte Alterets sakrament. Deretter vil vi forklare den katolske lære om messeofferet. I et følgende avsnitt om kommunionen behandles bl. a. spørsmålet om det til å bli forenet med den hele Kristus er nødvendig å motta både hostien og kalken.

Messens liturgiske tekst kan en finne i en bønnebok. Vi tilføyer bare en kort forklaring av messeliturgiens seremonier og noen ord om søndagsbudet.”

Slik skriver pastor van der Burg i forordet til heftet han utga i 1973: Læren om Alterets sakrament. Heftet er nå tilgjengelig på Internet (ved å klikke på lenken).

Jeg har også laget en samleside der jeg har regnet opp alle bøkene/ heftene av van der Burg jeg har tilgang til – 20 stk. Hvis noen lesere, har andre bøker/ hefter, send meg gjerne en melding.

Akkurat nå arbeider jeg med boka som han utga i 1960: “KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom”, og deretter vi jeg se på et interessant økumenisk hefte fra 1949: “Den bibelske lære om rettferdiggjørelsen. En sammenligning mellom den katolske Kirkes og Luthers lære”