“Hvis Bibelen hadde inneholdt tekster som åpner for at homofilt seksuelt samliv kan være moralsk tillatelig, hadde det jo vært mulig å diskutere en slik eksegese på en fornuftig måte. Men det er ikke tilfelle, for Bibelen fordømmer jo en slik praksis på det strengeste. Derfor må de som vil forsvare en slik moral, argumentere stikk i mot hele den kristne historien – både Bibelen og tradisjonen – og det bør verken klok eller ulærd, verken ordinert eller lek, verken katolikk eller protestant gjøre.”

Det ser ikke ut til at Vårt Land kommer til å trykke mitt leserinnleg, et svar til biskop Jørgensen, som jeg sendte dem for litt over en uke siden – og nevnte kort her. Jeg skrev innlegget rett før jeg hørte om biskop Baaslands kommentarer til Jørgensen; muligens syns VL at debatten nå er blitt mindre aktuell. Her følger hele innlegget mitt: (more…)

Tromsø stift av Den katolske kirke “mener departementets utredning om selve ekteskapet er tendensiøs og ikke holder faglig mål. Å operere med en ekteskapsforståelse der kjønnspolaritet, reproduksjon og seksualitet ikke inngår som hovedkomponenter, bryter med en lang vesterlandsk ekteskapsforståelse. Stiftet hevder at ekteskapet må forstås som et resultat av barns grunnleggende rett til å vokse opp hos begge sine foreldre, individets frihet til ikke å komme i ekteskap med noen uten ved egen frivillig beslutning og et visst behov for å ha noen objektive normer for samlivet. Ut fra dette er ekteskap mellom personer av samme kjønn umulig. Om Norge likevel innfører det, vil det være etablering av en ren fiksjon. Staten vil langt på vei sette seg selv på sidelinjen i forhold til det naturrettslig gitte ekteskap.”

Denne svært så tydelige uttalelsen tar også opp enkelte andre spørsmål, og et grundigere referat av den kan leses her.

En anglikansk teologisk doktorgradsstudent i USA skriver en svært interessant respons til Troskongragasjonens presisering av det katolske synet på Kirken. Bl.a. skriver han at Vatikanet her har sagt svært viktige ting om hvordan vi som bekjenner den kristne tro kan være ett, på tross av vår mangel på full kommunion. The answer to (this question) arguably remains unmatched on account of its creativity, tolerance of paradox, and spiritual intelligence. ...

Common prayer and labor toward the end of visible reconciliation are therefore not negotiable. And if we find the Roman style irksome or offensive, what of it? Pragmatically speaking, future ecumenical leaders will surely come to care about these matters in many different ways, including in some cases via a jolt from a Roman Catholic Church that seems to rebuke as it invites and to sting as it embraces. But will this not still be a provision of providence? The bottom line, as always, is love — and faith, and hope.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

“Den klippe Jesus ville bygge sin Kirke på, er ikke Peters trosbekjennelse – som det ofte blir sagt fra protestantisk hold. Uttrykkelig sier Jesus at Peter er klippen (”Jeg sier deg: Du er klippen, og på denne klippe” osv.), likesom det også er Peter selv, og ikke hans trosbekjennelse, Jesus lovte å gi nøklene til himmelriket. Men selvfølgelig skulle Peter være Kirkens klippe ved sin tro (dvs. ved selv å stå fast i troen).”

Dette sier pastor van der Burg når han avslutningsvis i boka ”KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom” skriver litt om pavedømmet. Her følger det han her skriver om paven:

Blant apostlene innsatte Jesus én, nemlig Peter, til den øverste leder, og gav tilkjenne at også denne særlige lederstilling, skulle fortsettes gjennom etterfølgere. Peters etterfølgere er de romerske biskoper. Utførlig har vi bevist dette i en spesialavhandling ”Pavedømmet” (St. Olavs Forlag, Oslo). Derfor vil vi her nøye oss med en kort redegjørelse.

Vi vil bevise:
1. Jesus innsatte Peter til Kirkens overhode.
2. Etter Jesus vilje skulle Peter ha etterfølgere i sitt embete som Kirkens overhode.
3. Peters etterfølgere er biskopene av Rom. (more…)

I Pastor Johannes van der Burgs bok fra 1960: “KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom”, handler kapittel III om DEN KIRKELIGE ØVRIGHET, og har følgende underpunkter:

1. Jesus innsatte apostlene som den første kirkelige øvrighet.
2. Etter Jesu vilje skulle apostlene ha etterfølgere i sine embeter.
3. Apostlenes rettmessige etterfølgere er bare de personer som har fått sin innsettelse fra apostlene (gjennom den apostoliske suksesjon).

Her er noe av det han skriver om det siste av disse tre underpunktene:
§ 3. Apostlenes rettmessige etterfølgere er bare de personer som har fått sin innsettelse fra apostlene (gjennom den apostoliske suksesjon).

Hvert rike, hvor styret skal gå over til etterfølgere, må ha sin grunnlov som bestemmer hvorledes suksesjonen i regjeringen skal foregå. Et rike uten grunnlov er like umulig som et rike uten styre, fordi det er fra grunnloven at øvrigheten får sin rett til å styre.

Spørsmålet om hvorledes suksesjonen i Kirkens styrelse skal foregå, er av så vesentlig betydning for Kirkens og kristendommens eksistens, at vi – så fremt vi holder Kristus for en fornuftig (for ikke å si guddommelig) person – må anta at Han har bestemt noe om dette. Når Jesus personlig innsatte Kirkens første styrere, for at det ikke skulle oppstå strid om ledelsen, og Han dessuten for enhetens skyld gjorde Peter til overhode, da kan vi ikke anta at Han for de senere tider har overlatt det til menneskenes eget forgodtbefinnende å ordne med Kirkens ledelse, noe som nødvendigvis ville føre til endeløs forvirring og strid.

Å bestemme Kirkens grunnlov tilkommer bare Kristus, den Nye Pakts konge, som all styremyndighet må gå ut fra. (more…)

I Pastor Johannes van der Burgs bok fra 1960: “KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom”, handler kapittel III om DEN KIRKELIGE ØVRIGHET, og har følgende underpunkter:

1. Jesus innsatte apostlene som den første kirkelige øvrighet.
2. Etter Jesu vilje skulle apostlene ha etterfølgere i sine embeter.
3. Apostlenes rettmessige etterfølgere er bare de personer som har fått sin innsettelse fra apostlene (gjennom den apostoliske suksesjon).

Her er noe av det han skriver om det andre av disse tre underpunktene:
§ 2. Apostlene skulle etter Jesu vilje ha etterfølgere i sine embeter.

Jesus gav uttrykkelig tilkjenne at de embeter Han betrodde apostlene, skulle forvaltes alle dager inntil verdens ende” (Matt. 28, 18-20).

Nettopp fordi Jesus visste at verdens ende først ville komme etter en lang, tid, sa Han så ettertrykkelig (for å styrke vår tro) at Han med sin guddommelige bistand ville være med Kirken ”alle dager inntil verdens ende” (Matt. 28, 20), og at ”dødsrikets porter ikke skulle få makt over den” (Matt. 16, 18).

Det var også med tanke på Kirkens langvarige eksistens at Jesus innstiftet pavedømmet (det overhyrdeembete Han betrodde Peter, og som ville være uforklarlig dersom det bare var bestemt for apost, enes levetid, fordi det da ikke trengtes så meget). Også innstiftelsen av Alterets Sakrment, som skulle bevare minnet om Kristi korsdød, siktet til en lang tid. (more…)

“Jeg deler Oppegaards lengsel etter fortsatt framgang for økumenikken, men kan ikke følge ham når han avslutter innlegget med å si at “det helt maktpåliggende at Den katolske kirke nå bidrar offisielt med nye perspektiver på arbeidet for kirkens enhet.” Jeg er enig i at dette er ønskelig, men når Den katolske kirke ikke kan se slike nye perspektiver, hva skal man da gjøre? Det viktigste for oss er sannheten, og utgangspunktet for oss er Guds åpenbaring, og når vi ser på den apostoliske suksesjon og sakramentene (og deres gyldighet) som helt uoppgivelige sannheter, så begrenser dette selvsagt hva slags nye alternativer og perspektiver vi kan legge fram. Skal vi kritiseres for at vi ikke kan oppgi det vi mener er sentrale sannheter?”

Dette skriver jeg i et leserinnlegg i Vårt Land, som trykkes i dag. (Les om Oppegaards innlegg her.) Jeg kan faktisk ikke se at Den katolske kirke kan kritiseres for å ikke klare å finne en løsning på problemet om embedets gyldighet, som er det største problemet i forhold til de protestantiske kirkene.

Hele leserinnlegget kan leses her: (more…)

Pastor Johannes van der Burg utga i 1960 ei bok han kalte “KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom”. Kapittel III i denne boka handler om DEN KIRKELIGE ØVRIGHET, og har følgende underpunkter:

1. Jesus innsatte apostlene som den første kirkelige øvrighet.
2. Etter Jesu vilje skulle apostlene ha etterfølgere i sine embeter.
3. Apostlenes rettmessige etterfølgere er bare de personer som har fått sin innsettelse fra apostlene (gjennom den apostoliske suksesjon).

Her er noe av det han skriver om det første av disse tre underpunktene:
§ 1. Jesus innsatte apostlene som den første kirkelige øvrighet.

Evangeliene beretter oss at Jesus valgte ut blant sine disipler tolv, som Han gav det særlige navn ”apostler”. Sml. Luk. 6, 13: Og da det ble dag, kalte Han sine disipler til seg og Han valgte ut tolv av dem og gav dem navnet apostler”. Lukas sier at Jesus forberedte seg til denne viktige handling ved å ”tilbringe hele natten i bønn til Gud” (v. 12).

Apostlene dannet en gruppe for seg: ”de tolv”. (et uttrykk vi stadig møter i evangeliene). Ved å kalle dem ”apostler”, d. e. utsendinger, ville Jesus fremheve den særlige sendelse de fikk fremfor de øvrige disipler. Deres embete var ikke noe de kunne tilta seg selv. ”Han kalte til seg dem Han selv ville” (Mark. 3, 13; Ap. Gj. 1, 2; Joh. 15, 16).

Apostlene måtte ”forlate alt” (Matt. 4, 19 flg.; 19, 27) og ”være hos Jesus” (Mark. 3, 14) for at Han kunne innvie dem i ”Guds rikes hemmeligheter” og utdanne dem til deres gjerning.

Jesus vil ha utdannede prester. Selv utdannet Han sine apostler i flere år (helt fra begynnelsen av sitt offentlige liv). Den Hellige Ånd, som Han lovte apostlene, gjorde ikke undervisningen overflødig, men skulle minne dem om den undervisning de hadde fått (Joh. 14, 26). Apostlene skulle vitne sammen med den Hellige Ånd, ”fordi de fra begynnelsen av hadde vært med Jesus” (Joh. 15, 27). På samme måte skulle også apostlenes etterfølgere utdannes ved å la seg undervise av sine forgjengere. (more…)

Sven Oppegaard, som er assisterende generalsekretær Mellomkirkelig Råd, skrev tirsdag et ganske engasjert innlegg i Vårt Land om Troskongregasjonens dokument om kirkeforståelsen.

Han beskriver først ganske presist (han er jo fagmann og kjenner dette temaet godt) hva som sies og ikke sies i dokumentet, men så syns jeg nok han etter hvert kommer i skade for å nekte Den katolske kirke å mene det den virkelig mener. Her følger deler av hans innlegg med mine kommentarer:

De fem spørsmålene som tas opp, henger sammen, og handler om sentrale deler av katolsk kirkeforståelse. Spørsmål 5 lyder slik: «Hvorfor anvender ikke tekstene fra konsilet, og det katolske læreembete deretter, betegnelsen ‘kirke’ på de kirkelige fellesskap som ble født ut av reformasjonen i det sekstende århundre?».

... Det er derfor helt misvisende når det i visse kommentarer blir hevdet at det nå er ettertrykkelig slått fast at Den katolske kirke vil bevare inngangsporten til himmelen for seg selv. (Så langt er jeg helt enig.) (more…)

Vårt Lands teologiske redaktør, Jon Magne Lund, skriver også (19/7) en grundig kommentar om Den katolske kirkes forståelse av hva en KIRKE er. Han har etter mitt syn et ganske realistisk bilde av hva uttalelsen betyr, men overdriver enormt betydningen av den ganske marginale bevegelsen “Vi er kirke”. Her er et utdrag av det hans kriver, hele artikkelen kan leses her.

Vatikanet har på nytt klargjort sitt kirkesyn. «Kongregasjonen for Troslæren» presenterte tirsdag i forrige uke et dokument som har provosert en lang rekke mennesker både i og utenfor Den katolske kirke. Det vekker ettertanke å se hvor rødglødende noen katolikker er blitt over at dokumentet igjen fastslår den gamle katolske sannhet om at protestantiske kirker ikke kan kalles kirke i ordets rette forstand. ...

Biskop Bernt Eidsvig .. sa til Vårt Land for en uke siden at i en katolsk selvforståelse er det riktig at ikke alle kirker er kirker i samme betydning av ordet, og at det må være lov å uttrykke klart hva man mener. (more…)

Sjefsredaktør Odd Sverre Hove skrev 14. juli en kommentar (som jeg leste først i dag da jeg var tilbak efra ferie) en kommentar til Troskongrgasjonens presiseringer av det katolsk kirkesynet. Det han skriver er interessant på mange måter, og det er godt at han ikke (som flere andre) er overrasket over at Den katolske kirke holder fast på sin lære. Likevel syns jeg nok han har bomma litt i sine kommentarer; ved å legge for stor vekt på messeofferet i nattverden, og mindre vekt på andre (og enda klarere) uttrykk for den apostoliske suksesjon. Her følger noe av det han skriver:

Da Martin Luther i 1520 skrev det reformatoriske hovedskriftet «Om kirkens babylonske fangenskap», kunne han trygt skrive at «hvert barn vet» at messen er et offer. («Messen» betydde da den katolske gudstjenesten med alterets sakramente i sentrum). l et protestantisk land som Norge er det 500 år senere blitt diametralt motsatt. Hverken barn eller voksne har noen som helst anelse lenger om at den katolske messen (med alterets sakramente i sentrum) er et offer. Og ikke bare det. Men messeofferlæren er den dag i dag selve det fundamentaldogmet som definerer den mest dyptgripende forskjellen mellom protestantisk og katolsk.

... mens man på katolsk side fremdeles har en svært høy grad av bevissthet om dette spørsmålet, er det på protestantisk side gått så godt som fullstendig i glemmeboken. Ikke bare blant folk flest (og hos barna), men også langt inn i prestenes, teologenes og de teologiske forskernes rekker. Antagelig er denne bevisstløsheten en av årsakene til de uvanlig vrede og svært lite økumeniske utbruddene som tirsdag og onsdag kom fra internasjonale økumener og kirkeledere mot Troskongregasjonen. (more…)

Jeg har nå gjort klart et hefte pastor van der Burg skrev i 1969, om Ekteskapet og Ekteskapsmoralen. Aktuelle spørsmål bl.a. om skilsmisse, fødselsregulering og abort.

Heftet har følgende innholdsfortegnelse:

I. Om ekteskapets vesen .
II. Hvordan ekteskapet blir inngått .
III.. Ekteskapshindringene
IV. Ekteskapets formål. Misbruk av ekteskapet
V. Forberedelsen til ekteskapet
VI. Ektefellenes rettigheter og plikter

LES HEFTET HER.

Jeg nevnte så vidt i november i fjor et dokument som den amerikanske bispkjonferansen ga ut om hvordan man rett kan motta den hellige kommunion. Det som står der passer godt sammen med det jeg skrev om messen og kommunionen for noen uker siden. (Se her – 1 – 2 – 3.)

Dokumentet fra USA heter:
“Happy Are Those Who Are Called to His Supper”: On Preparing to Receive Christ Worthily in the Eucharist. Hele dokumentet kan leses her, og innledningsvis skriver biskopene:

The celebration of the Mass is the center of the life of the Church. The heart of the Mass is the Eucharistic Prayer, for through this prayer Christ’s sacrifice is both recalled and made present and we give our thanks and praise to God. The consummation of the Mass, however, occurs in Holy Communion, where we eat and drink the Body and Blood of Christ.

In the following series of questions and answers, we wish to affirm clearly what the Church believes and teaches concerning the Eucharist and the reception of Holy Communion. We also wish to provide a clear affirmation as to who may receive Holy Communion within a Catholic Eucharistic celebration. Finally, we want to recommend some practices that every Catholic can use for preparing to receive Holy Communion in a more worthy fashion.

Så går biskopene videre og forklarer hva vi tror om nattverden, hvordan man best skal forberede seg, og hvem som kan motta nattverden i Den katolske kirke. Her har jeg tatt med spørsmålene som drøftes: (more…)

“Alterets sakrament er det store enhetsbånd som skal forene de troende til ett legeme (1. Kor. 10, 17). Derfor må læren om dette mysterium innta en særlig plass i de økumeniske samtaler. Dertil kommer at det er en nær forbindelse mellom troen på Jesu realpresens (=hans legemes og blods virkelige nærvær) og troen på innstiftelsen av et særlig prestedømme (noe som griper inn i hele Kirkens vesen).

Messens liturgiske tekst kan en finne i en bønnebok. Vi tilføyer bare en kort forklaring av messeliturgiens seremonier og noen ord om søndagsbudet.”

Slik skriver pastor van der Burg i forordet til heftet han utga i 1973: Læren om Alterets sakrament. Heftet er nå tilgjengelig på Internet (ved å klikke på lenken).

Jeg har også laget en samleside der jeg har regnet opp alle bøkene/ heftene av van der Burg jeg har tilgang til – 20 stk. Hvis noen lesere, har andre bøker/ hefter, send meg gjerne en melding.

Akkurat nå arbeider jeg med boka som han utga i 1960: “KIRKEN. Grunnforskjellen mellom katolsk og protestantisk kristendom”, og deretter vi jeg se på et interessant økumenisk hefte fra 1949: “Den bibelske lære om rettferdiggjørelsen. En sammenligning mellom den katolske Kirkes og Luthers lære”

I dagens audiens i Vatikanet snakket pave Benedikt om den hellige Athanasius (296-373). Om Athanasius kan vi lese på www.katolsk.no:“Den hellige Athanasius ble født rundt 296 i Alexandria i Egypt. På den berømte kateketiske skolen hos biskop Alexander av Alexandria fikk han en glimrende gresk utdannelse som innbefattet gresk litteratur og filosofi, retorikk, rettsvitenskap og kristen doktrine. Hans kjennskap til Bibelen var eksepsjonell. Som 21-åring ble han i 318 diakonviet og utnevnt til sekretær for biskop Alexander. Som diakon ledsaget han i år 325 sin biskop til det første konsil (kirkemøte) i Nikea i Bithynia (i dag Iznik i Tyrkia).

Etter keiser Konstantins omvendelse gjorde han kristendommen til offisiell statsreligion i hele Romerriket, og dermed kunne alle trygt bekjenne seg som kristne. Til gjengjeld ble den teologiske uenigheten som hadde plaget de tidligere kristne bevegelser, skarpere på 300-tallet og i de etterfølgende århundrene. Stridighetene gjaldt spesielt definisjonen av inkarnasjonen: Hvis Jesus var både Gud og menneske, hadde han så to naturer? Og i så fall, hvilket innbyrdes forhold hadde disse to? Den nye religionen tiltrakk mennesker med vidt forskjellig bakgrunn, tradisjoner, ritualer og forestillinger om det guddommelige. Det var av avgjørende betydning å definere Kristi natur, men det var svært vanskelig. Det dreide seg om definisjonen av «Faderen», «Sønnen» og «enbåren».”

I dag sa paven om Athanasius, at han har vist oss at den som nærmer seg Gud, ikke trekker seg bort fra mennesker, tvert imot kommer han derved nærmere menneskene. Og han beskrev også den (more…)

I pave Benedikts bok, “Jesus fra Nasaret”, blir en nålevende forfatter sitert og diskutert mer en noen annen. I fjerde kapittel, som handler om Jesu bergpreken, bruker Ratzinger minst 15 sider på denne forfatteren, som er en ortodoks jødisk rabbiner, Jacob Neusner, han bor I USA og underviser ved Bard College, i Annandale-on-Hudson, New York. I 1993 utga han en bok som gjorde et sterkt inntrykk på daværende kardinal Josef Ratzinger: “A Rabbi Talks with Jesus.”

In “Jesus of Nazareth,” the pope explains why this book made such a positive impression on him. In it, “the author takes his place among the crowds of Jesus‘ disciples on the ‘mount’ in Galilee. He listens to Jesus [...] and he speaks with Jesus himself. He is touched by the greatness and the purity of what is said, and yet at the same time he is troubled by the ultimate incompatibility that he finds at the heart of the Sermon on the Mount [...] again and again he talks with him. But in the end, he decides not to follow Jesus. He remains – as he himself puts it – with the ‘eternal Israel’.”

Jacob Neusner har så nylig skrevet i The Jerusalem Post om hvordan det opplevdes å være omtalt I pavens bok: (more…)

En av de kjente katolske prestene i Norge, spesielt i Stavanger og Arendal, er Johannes van der Burg. Han skrev bl.a. mange hefter, både for å styrke katolikkene og for å besvare protestantenes mange angrep. I 1973 skrev han et hefte på 55 sider som heter: Læren om alterets sakrament. Dette heftet har et kapittel som omhandler NATTVERDEN SOM OFFER, der det bl.a. står:

Nattverdsfeiringen (messen) er ikke bare et måltid. Den en offerhandling med den påfølgende kommunion som er et offermåltid. Før Jesus gir seg til oss, vil han sammen med oss hengi seg som en offergave til den himmelske Fader. Det er på grunn av offerhandlingen at Eukaristien kalles Alterets sakrament. Et alter er et offerbord.

Den Gamle Pakts ofre var bare forbilder på Kristi offer, og som sådanne måtte de avskaffes. Men derav følger ikke at med Kristi korsdød enhver offerkult skulle opphøre. (more…)

Som gammel MF-student får jeg regelmessig tilsendt bladet Lys&Liv, og i siste numer av dette, nr. 3 2007, har de en side om Magnus Malms siste bok “Hviskninger fra katakombene – skisser til en kristen motkultur” – skrevet av Tone Stangeland Kaufman. Malm skriver ofte mye interessant, men i det han sier her, kan jeg ikke følge ham særlig langt. Vel skal Kirken være en motbevegelse, men her syns jeg han binder dette svært tett opp til én politisk retning. Og hans kirkesyn (nederst i artikkelen) syns jeg er svært så tynt. Les selv og se hva du syns:

De første kristne visste at de utfordret maktene i samfunnet når de valgte å bekjenne Jesus Kristus som Herre, og de ble ikke martyrer fordi de sa ja til Jesus som Herre, men fordi de sa nei til å ofre til keiseren, sier Malm. Troen fikk konsekvenser for deres måte å forholde seg til styresmaktene på. I vår tid har imidlertid evangeliet blitt åndeliggjort. Det kristne livet har blitt privatisert og internalisert. Da kan personer som George W. Bush profilere seg som en hengiven kristen og skaffe seg trofaste velgere blant kristenfolket i USA, samtidig som politikken hans er en direkte anti-tese til Jesus fra Nasaret. Problemet er bare at den bedrives i Jesu navn.

...Den svenske retreatlederen etterlyser en etterfølgelse der et samfunnsmessig engasjement for sosial rettferdighet står helt sentralt, og ikke bare er «noe ekstra for spesielt interesserte». (more…)

For noen dager siden ble jeg her på bloggen ( utfordret til å si litt mer om hvordan messen bør feires. Spørsmålet relaterer kanskje mest til diskusjonen og den nye om den gamle messen, latin eller andre språk o.l. Før vi kan svare på de spørsmåla, syns jeg vi bør se på litt mer fundamentalt hva messen egentlig er. Vet vi ikke det, kan vi heller ikke si noe fornuftig om den.

Det viktigste ordet vi bør bruke om messen syns jeg da er LITURGI; det greske ordet leiturgia betyr tjeneste, gudstjeneste, og denne handler altså om å tjene Gud. Vi kristne ser på oss selv som skapt av Den Treenige Gud, og en av våre viktige oppgaver her på jorda er da å tjene, tilbe og lovprise vår Skaper og Herre.

For å gjøre dette har vi (blant flere andre ting, men dette er det viktigste) den hellige liturgi/ messen; der vi samles i Herrens navn, hører hans ord, ber til ham, tilber ham, bærer fram Kristi hellige sonoffer, og eter av dette offeret som tegn på vår deltakelse i offeret, og i fellesskapet med hverandre og med Herren.

Jeg vil altså først og fremst fokusere på dette vertikale aspekt; det horisontale aspektet er også med, men bør i vår tid gjerne tones noe ned, syns jeg. Her syns jeg nemlig man kommer skeivt ut i de fleste protestantiske sammenhenger – og vi katolikker også noen ganger – ved at det menenskelige fellesskapet og “underholdnings”aspektet blir svært så sentralt.

På katolsk.no fins det mange artikler som omhandler messen, og jeg har også skrevet et par korte poster på bloggenom dette før: om “messen som hellig handling”, og om “offeret som det viktigste“. http://aomoi.net

Jeg skriver om ikke lenge mer om dette; om visse ting som skader den rette messefeiringa, og om de mange valgmulighetene som fins mht. språk, musikk osv.

Min studiekamerat fra MF på 70-tallet, Stein Solberg, har i dag et dristig og tankevekkende leserinnlegg i Vårt Land; om mennesker med homofil legning som ønsker å leve seksuelt etter Bibelens og Kirkens normer. Disse har det kanskje vanskeligere enn noen andre. Her er litt av hans innlegg:

Gjennom flere år som forkynner, veileder og sjelesørger (bl.a. gjennom nettverkene Til Helhet og Living Waters) har jeg møtt mange med lesbiske, homofile og bifile følelser. De har ønsket hjelp med relasjoner og kjønnsidentitet, og hjelp til å forstå sin seksualitet og årsakene til sin homofile orientering. Noen vil leve enslig. Mens mange ønsker å se på mulighetene for seksuell endring.

De kjemper en ensom kamp mot seksuelle fristelser og kjenner seg ofte forrådt og dolket av sine egne, uten å få hjelp. Til stadighet provoseres de av biskopers og presters uttalelser om at homoseksualitet er en gudgitt skapergave som kirken må bekrefte og velsigne i en seksuell relasjon. Det bør ikke forundre noen at denne ”kjærlige tale” oppleves som en slangerøst fra Paradis. (more…)

Vårt Land melder at luthersk biskop Olav Skjevesland og katolsk biskop Bernt Eidsvig, og flere andre kristne ledere ber regjeringa om å trekke forslaget til ny ekteskapslov. Slik lyder oppropet:

• Derfor krever vi at regjeringen trekker sitt forslag til ny ekteskapslov. Vi oppfordrer alle politiske partier til å prioritere familien som en av samfunnets fundamentale institusjoner, og verne om ekteskapet mellom mann og kvinne.

Det svenske nettstedet Katolsk observatör har oversatt og publisert et intervju fra www.zenit.org med monsignore Michel Schooyans, professor i Louvain, om: ”at par av samme kjønn får adoptere barn, eutanasi tilbys til og med til barn, liberaliseringer av abortlover, til og med i Portugal … Hva er det som holder på å skje i Europa? Hvor kommer denne lengselen til døden fra, og hva er det som holder den i live?”

I intervjuet prøver monsignore Schooyans å svare på spørsmålene ovenfor, gjennom en analysere av denne dødslengselen, som han har skrevet om i sitt verk ”Le terrorisme à visage humain” (Terrorisme med et menneskligt ansikt). Her kan man lese DEL 1 og DEL 2 av intervjuet, og her er avslutnigen:

En terrorism med mänskligt ansikte kan bara ta rot i ett samhälle som anser att människan är en enkel individ. Vi påpekade tidigare vilken bakgrund denna uppfattning om människan har. Men vi ser inte alltid upp med att notera att denna strängt individualistiska syn på människan fortfarande råder i vårt samhälle. Där som denna uppfattning har tagit överhanden kommer familjen förr eller senare att råka i skottgluggen. Familjen kräver nämligen att man har en ”personaliserad” syn på människan, det vill säga en syn enligt vilken människan är en relationsvarelse, en varelse som söker sig till andra, en varelse som har förmågan att älska och att hjälpa nästan att förverkliga sig själv, en varelse som behöver den andre för att själv förverkliga sig, en varelse som inom äktenskapets ramar kan ge nytt liv. Men där som den individualistiska synen på människan råder, är individen benägen att skilja på den mänskliga sexualitetens två funktioner, den första att föra de älskande närmare varandra och den andra som syftar till barnaalstrande. Njutningen är en rättighet, barnet en risk. När denna syn på sexualiteten råder har sexualiteten blivit skild från kärleken. Den blir till en fysiologisk funktion som tjänar den individuella hedonismen. Denna individualism mynnar ut i ”genusideologin” enligt vilken individerna väljer sitt kön, oberoende av hur deras kroppar för övrigt är byggda. De program som handlar om ”reproduktiv hälsa” och som sprids av olika FN-organisationer önskar tjäna just hos detta ideologiska val. Detta har till följd att ord som äktenskap, familj, moderskap, mor, faderskap, far osv. förlorar sin mening och försvinner ut ur ordförrådet. Med hjälp av det manipulerade språkets magi drömmer anhängarna av ”genusideologin” om att göra en ny värld som är helt utopisk. Det finns ”förnekare” som förnekar att massförintelsen på judar under andra världskriget ägt rum. På samma sätt finns det ”förnekare” som förnekar de mest uppenbara sanningarna om vår mänskliga natur.

(Slik leser vi i den katolske tidebønneboka om den hellige Justin martyrs død.)

På den tid da de lovløse forkjempere for avgudsdyrkelsen regjerte, ble det utstedt forordninger mot gudfryktige kristne i alle byer og land, om at de skulle tvinies til å frembære drikkoffer til de dåraktige gudebilder. De hellige menn, Justin, Khariton, Kharites, Paion og Liberianus, ble arrestert og ført frem for Romas prefekt som het Rusticus. Da de kom for domstolen, sa prefekten Rusticus til Justin: ”Først av alt må du sette din lit til gudene og adlyde myndighetene!” Justin sa: ”Den som adlyder det vår Frelser Jesus Kristus har bestemt, kan hverken klandres eller anklages.” Prefekten Rusticus sa: ”Hvilken lære er det du følger?” Justin svarte: ”Jeg har forsøkt å sette meg inn i samtlige læremeninger, men til sist gav jeg min tilslutning til den sanne lære, det vil si den kristne, selv om vranglærerne ikke liker den.”

Prefekten Rusticus sa: ”Men du liker denne læren, du din stakkar?” Justin svarte: ”Ja, jeg følger den ut fra den sanne tro.” Prefekten Rusticus sa: ”Og hva går denne troen ut på?” Justin svarte: ”Det er å leve i ærefrykt for de kristnes Gud, han som vi mener er den ene skaper og tilvirker av hele skaperverket, både det synlige og det usynlige, helt fra opphavet av. Og dernest å leve i ærefrykt for Herren Jesus Kristus, Guds Sønn, han som profetene hadde forutsagt ville komme til menneskeslekten og forkynne frelse og gi dem en god lære. Men jeg, som bare er et menneske, anser at jeg lite eller ingenting kan si om hans uendelige guddom, for til det innrømmer jeg at det trenges en kraft som profetenes, de som kunne forutsi ham som jeg nå sier er Guds Sønn. For jeg vet at det var ved kraft fra oven at profetene forutsa hans komme blant menneskene, slik det er skjedcl.” Rusticus sa: ”så er du da kristen?” Justin svarte: ”Ja, jeg er kristen.” (more…)

Jeg tok nylig med noe av dominikanerpater Arnfinn Haram i en interessant kronikk i tirsdagens Vårt Land. Her er litt mer av hans artikkel:

Når kyrkja ”forkynner Herrens død” (1 Kor 11, 26) gjennom Ordet og feiringa av eukaristien (nattverden), vert krafta frå Kristi kross proklamert som nærverande og verksam midt i vår røyndom – og slik dreg Kristus, gjennom kyrkja, stadig menneska inn i samfunnet med Faderen. Kyrkja skal i fylgje sitt vesen verkeleggjere denne dragande og kallande rørsla i Kristi forløysingsverk. Der dette ikkje manifesterer seg, er det inga kyrkje.

Forståinga av nattverdfeiringa som konstituerande for kyrkja synest framand for tradisjonell norsk-luthersk kyrkjetenkjing. Det har med kyrkjesynet å gjere, men det har og å gjere med korleis ein ser på nattverdsakramentet. Ein forstår nattverden primært som eit ”nådemiddel” for den einskilde truande. Trua og frelsa er individet si sak og mennesket tek imot frelsa gjennom Ordet og sakramenta. Dei ulike nådemidla sin eigenart vert ikkje så viktig – for det dreiar seg uansett om einskildmennesket si frelsestileigning. Sjølv om nattverden vert feira i kyrkjelydens fellesskap, er det den einskilde nattverdsgjesten som eigentleg står i fokus og ”hentar ut” nåden ved å ta i mot nattverdelementa. (more…)

”Kyrkja er noko meir og noko anna enn eit tilbod om lausrivne kyrkjelege handlingar.” Dette skriv dominikanerpater Arnfinn Haram i en interessant kronikk i dagens Vårt Land. Her følger litt av hans artikkel:

Det har vore interessant og tankevekkjande å fylgje med i debatten om statskyrkjeordninga. Det et ein debatt som sjølvsagt vedgår andre enn statskyrkja sine medlemer – fordi det har å gjere med religionen sin offentlege plass og med trussamfunna si rolle i samfunnet.

Difor kan kyrkja ikkje reduserast til ein offentleg institusjon for religiøs ”stadfesting” av folks liv. Kyrkja skal omskape og nyskape både einskildmenneske og samfunnsliv. Ho er ikkje berre ei ”utoverrørsle”; ho ”går ut” for å ”samle inn”, for å dra menneska og heile skapningen attende til Faderen. Også i Kristi liv og gjeming er der ei rørsle innover og oppover som vi ofte gløymer. Kristus vart send til verda for å føre verda attende til Faderen. Gud vart menneske for at mennesket skulle verte Gud, seier kyrkjefedrane. Altså guddomleggjort – eller heilaggjort, for å seie det på vestkyrkjeleg vis.

Litt mer av artikkelen kommer snart.

De talte alle tungemål. Det var på denne måten det behaget Gud å gi Åndens nærvær til kjenne, nemlig ved å la den som mottar Ånden, tale alle tungemål. For dere må forstå, mine kjære, at dette er den Hellige Ånd som kjærligheten utøses i våre hjerter ved. Ett menneske kunne altså tale alle tungemål når han hadde mottatt den Hellige Ånd. Og siden det var kjærligheten som skulle samle til ett Guds Kirke som er spredt over hele jordens krets, er det nå Kirkens enhet som taler alle tungemål, for den er forenet av den Hellige Ånd.

Hvis derfor noen sier til en av oss: ”Har du virkelig mottatt den Hellige Ånd, siden du ikke taler alle sprak?” Da skal han svare: ”Jo, jeg taler alle språk, for jeg er i Kristi legeme, det vil si i Kirken, og den taler alle språk. Det var Kirken Gud hadde i sinne da han sendte den Hellige Ånd, Kirken som skulle tale alle tungemål.” Slik er det blitt oppfylt som Herren lovet: ”Ingen fyller ny vin på gamle skinnsekker, ... nei, ny vin fyller en på nye skinnsekker, så beholder en begge deler”. Det er forståelig at noen sa da de hørte apostlene tale på alle tungemål: ”De har drukket seg fulle på søt vin”. De var nemlig blitt nye skinnsekker, de var blitt nye ved helliggjørelsens nåde slik at de talte over seg på alle tungemål, fulle som de var på den nye vin, det vil si den Hellige Ånd. Ved dette under, synlig for alle, var det den katolske Kirke som ble innvarslet, den skulle spres til alle folk og tungemål. (more…)

Jeg er glad for at St Olav tidsskrift i sitt siste nummer har med en artikkel om evolusjonsteorien og katolsk tro, skrevet av redaktør Henrik Holm. Her tar jeg meg noen utdrag av artikkelen.

7. september 2005 kom kardinal Schönborn (fra Wien) med en artikkel i New York Times som frembrakte sterke reaksjoner. Artikkelen heter “Finding design in evolution”. Den er en rettelse av den påstand at Den katolske kirke støtter neodarwinismen når den fremhever at evolusjonsteorien er mer enn en hypotese. Å mene noe slikt er en misforståelse, forklarer kardinal Schönborn ved å henvise til sentrale utsagn av Johannes Paul II og Benedikt W. Hans tese er klar: Den katolske kirke kan akseptere evolusjonslæren som vitenskapelig teori hvis den ikke utelukker at det finnes en plan, en mening, fornuft bak det hele. Evolusjon som tilfeldige forandringer og naturlig seleksjon, uten plan og mål, er ikke fornuftig og overhodet ikke i overensstemmelse med Kirkens lære.

Et møte i september 2006, arrangert av kardinal Ratzingers elevkrets, fikk meget stor betydning for den videre diskusjonen om temaet. (more…)

Redaktørens hjørne: Tradisjonsløshet Av Henrik Hohn
Polen ‑ “Nasjonenes Kristus” Av Jahn Otto Johansen
Dronning Josefine ‑ 200 år (14. mars 1807 ‑ 7. juli 1876). Preken ved biskop Bernt Eidsvig
Drottning Josefina ‑ en katolsk furstinna i det protestantiska Norden Av Yvonne Maria Werner
Del II: Et minne til minne om kvinnene i Emmaus‑kommuniteten i Plessis‑Trevise . Av Reidun Iversen
Kvinner i Kirken Av Rønnaug Aaberg Andresen
Forholdet mellom skapelse og evolusjon ‑ et spørsmål om fornuft Av Henrik Hohn
In memorlam: Per Bjørn Halvorsen Av Lars Roar Langslet
Leserinnlegg: Sannheten kom som et dikt Av Per Bang
Alvorlig talt: Ad fontes Av Janne Haaland Matlary
Debatt og Blikk i arkivet
Blikk på tiden: Aktualitet Av Henrik Holm

For et par dager siden trykket Aftenposten et opprop om den nye bioteknologiloven underskrevet av mange kirkeledere i Norge. Oppropet konkluderer med disse alvorlige ordene: “Selv om målet er høyverdig, kan det ikke inngå kompromisser med menneskelivets ukrenkelighet. Det er lovgiverne som har ansvaret for å sette disse grensene. De har også ansvaret for det de måtte åpne for ved å fraskrive seg ansvaret.” Her er hele oppropet:

Menneskeverd
Torsdag skal Stortinget stemme over forslaget til revidert bioteknologilov. Den vil gi mulighet til forskning på befruktede egg, sykdomstesting av embryoer, og åpner for utvelgelse av embryoer som kan bli donorbarn til et allerede eksisterende sykt søsken. Vi advarer på det sterkeste mot å vedta denne loven.

Bestemme over liv?
Dette forteller oss at innføringen av abortloven i 1978 allerede krysset en avgjørende grense: Rettsvernet for menneskelivet som hellig og ukrenkelig. I kjølvannet av, og med erfaringen fra, abortloven melder det seg noen alvorlige spørsmål: Har vi rett til å bestemme hvem som skal få leve og vokse opp? Hva blir resultatet av dette på sikt når vi tar oss stadig mer til rette? Har vi rett til å definere når menneskelivet begynner? (more…)

Herren befalte å døpe i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, det vil si på bekjennelsen til Skaperen, til den Enbårne og til Gaven. Én er alles Skaper. Gud Fader er én, han som alt har sitt opphav fra; den Enbårne er én, vår Herre Jesus Kristus, han som alt er til ved; Ånden er én, gaven som er i alle. Alt er altså ordnet etter og tilpasset evne og fortjeneste: Det er én kraft som er opphav til alt, det er ett avkom som alt eksisterer i kraft av, det er én gave som gir det fullkomne håp. På slik fullkommenhet er det intet som mangler, for i Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd er uendeligheten i den evige, selvsynet i bildet, bruken i gaven.

La oss lytte til Herrens egne ord for å høre hvilken oppgave Ånden har i oss. For han sier: ”Ennå har jeg mye som jeg skal si dere, men dere kan ikke bære det nå”. ,”Men det er til gagn for dere at jeg går, ... for hvis jeg går, skal jeg sende Forsvareren til dere”. Og et annet sted sier han: ”Og jeg skal be Faderen, og han skal sende dere en annen Forsvarer som skal være med dere alltid, sannhetens Ånd”. ”Han skal lede dere til hele sannheten, for han skal ikke tale ut fra seg selv, men det han hører, skal han si og forkynne for dere det som skal komme. Han skal ære meg. for han skal ta av det som er mitt”. Disse ordene ble sagt for å gi til kjenne for oss både meget og mangt, så som giverens hensikt og grunnen til betingelsene for at gaven gis. Troen på Guds inkarnasjon er vanskelig, og vår svakhet gjør at vi er ute av stand til å fatte Faderen og Sønnen, men den Hellige Ånds gave kan opplyse vår tro ved sitt fellesskap med oss i forbønn. (more…)