EN KATOLSK WEBLOG

Etter pave Benedikts mye omtalte foredrag i Tyskland om fornuftens plass i Gudsforholdet – der han også kort nevnte islams gudsbilde og profeten Muhammed – ser vi nå spirene til en samtale mellom muslimske og katolske teologer.

De to som så langt har samtalt om dette er katolikken Alessandro Martinetti og muslimen Aref Ali Nayed. Forskjellen i Gudsbildet er at muslimer hevder at Gud ikke er bundet av noe, heller ikke av fornuften, men slik kan aldri en kristen uttrykke seg.

Nayed skriver bl.a.: The Pontiff is striving to convince a secular university that theology has a place in that reason-based setting. However, this should not go so far as to make God subject to an externally-binding reason. Most major Christian theologians, even the reason-loving [Thomas] Aquinas never put reason above God.”

Martinetti svarer så: In Nayed’s view, then, saint Thomas “never put reason above God.” But not placing reason above God is not the same thing as asserting, as Nayed does, that “God is not externally bound by anything, including reason,” and that reason “can be a grace of God that is normative because of God’s own free commitment to acting consistently with it.”

LES MER OM DETTE HER.

Biskop Fabian Bruskewitz i Nebraska sa i et foredrag 19. oktober: “La det være vår bønn at Gud vil gi oss, her og nå, karft til å våge å være forskjellige, til å stå for det Kristus lærer oss uansett hva det måtte koste.”

Bruskewitz er en ganske uvanlig biskop, han konservativ og våger å gjennomføre det han står for innenfor sitt eget bispedømme, et bispedømme som bl.a. utmerker seg ved å ha et stort antall prestestudenter. Han sier bl.a. i sitt foredrag:

I have chosen for the title of my talk “Facing the Crisis: Some reflections on the Current Crisis in the Church.” .... As she journeys through history and into our time and place, the Catholic Church carries deep within her the assurance of Jesus Christ that she will last until the end of time, and they he will be with her until He comes again in glory on the clouds of heaven. ...

That being said, we should however, realize that the Catholic Church in the United States, and to a large extent throughout the Western World, is facing a very formidable series of crises. ...

LES HELE FOREDRAGET HER.

Se de flotte bildene av pave Benedikt – en søt liten gutt og en ivrig, sympatisk ung prest, i tillegg til bildene fra vår tid. Jeg kom over Peter Seewalds nye bok som rett og slett heter: Pope Benedikt XVI. Jeg har lest de to tidligere bøkene Seewald har skrever om Ratzinger, og skal vel om ikke lenge lese denne også.

På Amazons sider leser vi følgende om boken: Do you know the real Pope Benedict? Journalist Peter Seewald does. After writing an unfair attack on Cardinal Ratzinger, he was urged by Catholic readers to meet with the man he was maligning. He did so—and the result was two book-length interviews, Salt of the Earth and God and the World. Seewald also returned to his Catholic faith, saying that Ratzinger was the one who “taught me what it meant to swim against the stream.”

This book, written mainly by Seewald, describes the paths of Joseph Ratzinger’s life from his birthplace in Bavaria all the way to being the first German Pope in 482 years. It is lavishly illustrated with a collection of over 150 of some of the most personal, and most surprising, photographs. These show the Pope as he really is: “a humble servant in the vineyard of the Lord”.

DENNE BOKEN KAN MAN FINNE HER PÅ AMAZON.

Kommende søndag er det 30. i det alminnelige kirkeåret – etter katolsk nummerering. Teksten ehandler aller mest om frelsen, utfrielse Gud gir oss. Dette temaet illustreres i føreste lesning og salmen med Israels utfrielse fra eksilet i Babylon. Fra bibelens salme 126 hører vi de kjente versene: Da Herren førte Sions fanger hjem, var vi som drømmende. Vår munn var full av latter; vår tunge sang av fryd.

Da het det blant folkene: “Store ting har Harren gjort for dem.” Ja, Herren har gjort store ting for oss, og vi ble fulle av glede.

I evangeliet hører vi om den blinde som satt utenfor Jeriko, og røpte med høy røst da Jesus kom forbi: “Jesus, du Davids sønn, miskunn deg over meg!” Jesus stoppet og helbredet ham, så fulgte han Jesus videre på veien.

Men denne søndagen kommer jeg også til å ta opp i min preken temaet om offer og Kristi prestetjeneste fra 2. lesning, fra Hebreerbrevet 5: En øversteprest blir alltid tatt blant mennesker og innsatt for å gjøre tjeneste for Gud på vegne av mennesker. Han skal bære fram gaver og offer for synder. ... heller ikke Kristus har tiltatt seg den ære å være øversteprest. Han fikk den av Gud som sa til ham: Du er min sønn, jeg har født deg i dag. Likeså sier han på et annet sted: Du skal være prest til evig tid på Melkisedeks vis.”

LES ALLE TEKSTENE HER.

“Storbritannia viser verden hvordan religion slik vi kjenner den kan dø.” Dette sier historikeren Callum Brown ved Universitetet i Dundee Skottland. Han er pessimistisk når han ser fremover, og bemerker at etter to generasjoner uten kirkegang for store folkegrupper, vil de være svært vanskelig å snu utviklingen.

Bagrunnen for disse dystre utsagnene er en undersøkelse som viser at kirkesøkningen i Storbritannia stadig går nedover, ikke så raskt som på 90-tallet, men det går forsatt nedover. For katolikker er det trist å lese at dette også gjelder Den katolsk kirke.

I Norge er de katolske kirkene breddfulle, men det er også slik hos oss at vi mister mange medlemmer – men dette skjules av at vi stadig får så mange nye.
LES HELE ARTIKKELEN OM KIRKESØKNINGEN I STORBRITANNIA HER.

Jeg leste nylig en interessant blog-post om hvordan nattverden skal feires i våre (katolske) kirker; mer konkret om hvem som kan purifisere kalk, patena og ciborium etter kommmunion. Egentlig handler det vel om hvor hellig nattverden er, eller hva det betyr at det er Kristus vi mottar i det forvandlede brød og vin.

For ikke så lenge siden var den eukaristiske fasten lang og streng (fra midnatt), det var helt utenkelig at vanlige troende kunne røre ved de innviede elementer etc. Dette ble moderert noe fra midten av 50-tallet, og noen steder er det kommet så langt at det nesten blir et vanlig måltid; det kan brukes vanlige mugger, glass og tallerker til nattverden (selv om det egentlig er forbudt), og det er naturlig at hvem som helst kan ta “oppvasken” etter at nattverden er ferdig.

Man må kanskje være katolikk for å forstå de reglene som beskrives i denne bloggen.

Mange vet sikkert at neste uke, 2. november, markerer vi Alle sjelers dag. Noen vet kanskje også at mens Den norske kirke på alle helgens dag egentlig minnes de døde, og ikke helgener, så feirer Den katolske kirke to fester i starten av november. 1. november (eller første søndag i november) feirer vi Alle helgens dag og 2. november Alle sjelers dag.

Den første av disse dagene feires alle helgener som ikke (er så viktige at de) har sine egne festdager, mens den andre dagen minnes vi og ber for våre avdøde. Hvis vi så spør hvorfor vi ber for de avdøde, så er svaret: For å hjelpe dem i renselsen i skjærsilden.

Biskop Leonard Blair i Toledo, Ohio, USA, skriver en artikkel ganske klart og tydelig om hva skjærsilden er og betyr, og hvorfor vi derfor ber for de avdøde.

I would like to focus on the fact that next month — November — is the month traditionally devoted to the prayerful remembrance of the dead. .... .... (It is) the souls in purgatory, who are the special focus of the month of November. Except for those dead whose presence in heaven is confirmed by miracles and the church’s canonization, we simply cannot know the state of a deceased person’s soul. God alone is capable of comprehending with exquisite justice and mercy the truth of each and every person. Since we cannot know even ourselves, much less others, as God knows us, it is an ancient instinct of Catholic piety, firmly rooted in doctrine, that we commend to the mercy of God all those who have passed from this world.

Heaven is no doubt home to countless saints — including relatives and friends — whose names will never appear on the church calendar. But we do the dead no eternal kindness by denying the possibility that on the other side of the grave they may still have to face some purification from the effects of sin. When I die, I certainly want the benefit of Masses and prayers offered for me. This makes no sense if we are all ready to be canonized at our death.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Jeg skrev i går et innlegg på vår menighets nyhetsblogg, det var en beskrivelse av hor mange mennesker som kom i St. Svithun kirke sist søndag; 1250 mennesker til sammen på de fire messene. Det er mange menensker, og en stor utfordring for prestene og andre som har oppgaver i menigheten. Klarer vi for eksempel å følge opp alle disse menenskene på andre måter?

Les dette inlegget her: http://blogg.katolsk.no/Stavanger/arkiv/37 om dere ønker det, og kom gjerne med kommentarer og synspunkter på det jeg (og andre) har skrevet.

Det Bibelen sier om dåpen, bør være viktig for oss, skriver Brynjulf Hoaas i dag i avisa Dagen. Han er luthersk teolog og opplever at det i mange tilfeller oppstår en polarisering der man fra folkekirkelig hold legger mye vekt på dåpen og lite vekt på trua, mens en del i lekmannskretser er mye opptatt med trua og lite med dåpen. Det syns han er uheldig.

Hoaas sier: I Bibelen er frelsa og gjenfødelsen knytta til dåpen, men ikke eksklusivt. Det nye i dåpen viser seg nettopp i trua …. Bibelen kjenner ikke til noko skjult dåpsliv. Den som ikke trur er åndeleg død. Styrken i bedehuset har vært betoninga av dette. Styrken i et meir sakramentalistisk syn har vært at man er klar på gjenfødelsen i dåpen. Svakheten hos begge er at sammenhengen mellom dåp og tru ikke alltid har blitt gjort tydelig.

Les hele artikkelen i Dagen her.

Dette er også et aktuelt spørsmål i den katolske kirke. Vi legger selvsagt stor vekt på dåpen, men står nok også i fare (i praksis, blant en del katolikker i vårt land i alle fall) for å legge for liten vekt på tru og på den kristne livet som skal følge fra dåpen.

Hvem lanserte hypotesen om at tro og fornuft er fiender? Sapere aude, å våge å tenke på egen hånd, det var opplysningstidens krigsrop. Fornuften måtte til slutt seire og befri menneskene fra overtro og virke for sekularisering, var holdningen.

Slik starter Anders Piltz en interessant artikkel i det svenske katolske tidsskriftet Signum. Et stykke nede i artikkelen skriver han også: Påvens omdiskuterade föreläsning i Regensburg hade udden riktad, inte mot islam, utan mot Europas destruktiva förnekande av sina egna kristna rötter. Han försökte övertyga sin akademiska lyssnarskara om att teologin, den rationella dialogen om Gud och existensen, tillför det västerländska samhället en oersättlig möjlighet till ett konstruktivt samtal också med de andra stora kulturerna i världen, främst bland dem islam, som ser religionen som ett omistligt värde, inte en belastning.

Les hele artikkeln her.

For et par dager siden holdt pave Benedikt et foredrag for Den katolske kirke i Italia – i det flotte amfiteateret i Verona. Det handler mest om hva Kirken er, og hva den kan gjøre for å påvirke samfunnet, og for å dra flere mennesker til Kristus. Paven sa bl.a.:

Dere har gjort et godt valg da dere satte Jesus Kristus i sentrum for denne konferansen, for hele livet og for vitnesbyrdet til Kirken i Italia. Kristi oppstandelse er en historisk hendelse, som apostlene vitnet om. [...] Det er den største “transformasjonen” som noen gang har funnet sted, [...] og den satte i gang en ny dimensjon for liv og virkelighet …

....there is an increasingly clear awareness of the insufficiency of a rationality closed off within itself and of an excessively individualist ethics: in concrete terms, there is a sense of the risk of being cut off from the Christian roots of our civilization. This sense, which is widespread among the Italian people, is explicitly and forcefully formulated by many important men of culture, even among those who do not share – or at least do not practice – our faith.

Les hele referatet av foredraget her.

I dag leste jeg at Al Kimel, som har vært episkopal/anglikansk prest – og redigert bloggen Pontifications – har fatt en dato for sin ordinasjon til katolsk prest. Det blir i høymessen i hans hjemmekirke i New Jersey søndag 3. desember, og han vil bli ordinert til diakon en gang i november.

Les hans kunngjøring her. Jeg har lest han interessante blog over et år. Når det nå har nærmet seg ordinasjonen, har han gjort bloggen sin litt mer forsiktig, og begrenset muligheten til friske diskusjoner der – siden en prest ikke bør framstå som for kontroversiell.

Jesus kalte disiplene til seg og sa: “Dere vet at de som regnes for å være folkenes fyrster, er herrer over dem, og deres mektige menn hersker over dem med makt. Men slik er det ikke blant dere. Den som vil være stor blant dere, skal være alles tjener, og den som vil være den fremste blant dere, skal være alles trell. For Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.” Markus 10

Det er 29. søndag i kirkeåret i morgen og tekstene handler ganske tydelig om Jesus som den ydmyke tjener, som gir seg selv for oss. Det er også misjonssøndag i morgen, så vekten legges også på hvordan vi kan bringe dette gode budskapet ut, og hvordan vi selv kan gi våre liv for andre.

Se alle søndagens TEKSTER og BØNNER.

Jeg deltok fredag på en lokaløkumenisk samtalegruppe her i Stavanger, og var glad for å se at Stavangers (lutherske) biskop selv var med på disse møtene, det har jeg ikke opplevd andre steder. Det var også hyggelig å treffe pastorer i mange av frikirkene, samt noen prester i Den norske kirke, på dette møtet. Det var første gang jeg møtte de fleste av dem etter over to måneder i Stavanger.

Det var spesielt hyggelig å møte biskop Ernst Baasland, siden jeg kjente ham godt fra studiene på MF (se bildet). Han var på den tid professor i Den nye testamente, og betydde mye for meg de siste årene av studiet. Han nevnte i går at han faktisk hadde hadde Ratzinger som forelesninger, da han selv som ung mann studerte i Tübingen på slutten av 60-tallet.

I 1983 meldte jeg meg ut av Den norske kirke fordi jeg mente at stat og kirke ikke burde ‘samarbeide’ slik de fortsatt gjør, og har gjort i flere hundre år. Avisen Dagen har i dag en artikkel der Biskop Bondevik i Molde faktisk sier at Den norske kirke mangler trosfrihet. Der sier han bl.a.:

Prinsippet om at kirken må få velge egne ledere er et hovedpunkt. Men det er også viktig at andre livssynssamfunn ikke skal føle seg forskjellsbehandlet med tanke på kirkens rettigheter. Biskopen mener at det er feil å argumentere for dagens ordning med at den er nødvendig for at kirken skal være åpen og inkluderende.
– Det er en myte og en forvregning å si at det finnes folk, for eksempel i indremisjonen, som ønsker å lage terskelen høyere eller som vil utelukke folk, sier biskopen.

Han understreker at det skal være bedre plass i kirkebenken enn på prekestolen.
– Kirkebenkene skal være åpne for folk uansett uten at det stilles krav. Men vi slipper ikke hele menigheten opp på prekestolen. Der er det de som er forpliktet på Bibelens budskap som skal stå, sier biskopen.

Les hele artikkelen i Dagens nettavis her.

Jeg leste nettopp en liten artikkel om et besøk i The London Oratory, i nærheten av Kensington i London. Jeg var selv til søndagsmesse i denne kirken noen ganger i løpet av mitt år på presteseminaret Allen Hall, i Chelsea. De hadde den mest høytidelige liturgien jeg noen gang har vært med på; alltid messe på latin (bortsett fra lesninger og preken), og også noen få elementer fra den gamle messen, som trinnbønnen i starten av messen. Hele messen ble også sunget at det (flott) kor, men jeg syntes nok at menigheten kunne ha deltatt noe mer; ofte var det bare Credo menigheten kunne synge med på.

I bloggen The New Liurgical Movement” leser vi om besøket i samme kirke:
I had the blessed opportunity to visit the London Oratory for their main Sunday Mass, as well as Solemn Vespers and it was a moving experience to say the least. A gorgeous piece of sacred architecture with more side altars than one can count, and well done liturgics in all regards completed the picture. Wonderful as well to see were the inclusion of the Tridentine liturgy in this parish at various times. Let us hope and pray that this harmonious co-existence becomes more normative in more parishes with the forthcoming liberalization. I cannot but recommend that if you get the opportunity to visit the London Oratory, you simply must. It is a gem within the Church and a beacon to be certain.

I Nannestad kirke har ungdomsprest Terje Kjølsvik startet et nytt kreativt tiltakt i moderne trosopplæring; døping av dukker og kosebamser. Lekene får til og med sin egen dåpsattest. Dukke-dåpen skjedde for første gang i fjor. Slik skriver Vårt land i dag, og de fortsetter:

– Vi døpte alt fra Pokemon-figurer til krokodiller. Barnets viktigste leke må jo også få komme til himmelen, sier ungdomsprest Terje Kjølsvik … Mer alvorlig legger han til: – Vi ser det som et kreativt tiltak i moderne trosopplæring. Et virkemiddel som er et godt eksempel til etterfølgelse, mener han.

En særdeles merkelig praksis må jeg si, som svekker dåpen og andre sakramenter; de blir gjort til en ikke-virkelig, uviktig sak – etter min mening. Det er også svært underlig at ungdomspresten får støtte fra sin overordnede, biskop Helga Haugland Byfuglien i Borg bispedømme.

– At barna får en lekedåp for sine bamser er en måte å formidle ritualet på en pedagogisk og nær måte. Det skaper et trygt forhold til presten, kirkerommet og det som skal skje, sier biskopen til Romerikes Blad.

Les hele Vårt Lands artikkel her.

Jeg begynte etter hvert å få problemer med å forsvare hvorfor jeg ikke var katolsk (men det er det vel en hel del som gjør, uten derfor å bli katolikker), siden Jesus ønsker at alle de kriste skal være ett, jfr. Joh. 17. Men det var likevel to helt konkrete problemer til slutt ledet meg ut av den lutherske kirke. De to problemene var i praksis to sakramenter; nattverden og ordinasjonen.

Katolikker derimot ser på biskopene som apostlenes etterfølgere, de har samme myndighet og kall som apostlene, og det er også de som gir sine prester de nødvendige fullmakter. Og hvis en luthersk biskop ikke er biskop på denne måte, hva er han da, og hva er en luthersk prest? Anfektelsen, tvilen, som da kom, gikk på hele min identitet som prest, og det kunne jeg i praksis ikke leve med.

Les hele foredraget, som ble holdt 15/10, her.

Det Italienske parlamentet vedtok sist uke, med 208 mot 8 stemmer, en resolusjon om pave Benedict XVI’s foredrag om Islam 12/9. Det er visstnok første gang de italienske folkevalgte har uttrykt sin støtte til en offentlig uttalelse av en pave. I vedtaket leser vi bl.a.:

Vi uttrykker Italias fulle støtte til pave Benedict XVI etter de urettferdige angrepene og de uakseptable truslene som ble rettet mot hans person og mot Den katolske kirkes institusjoner, og volden som ble rettet mot enkelte troende og mot katolske grupper.

Les hele dette interessante vedtaket her.

Her er avslutningen av foredraget jeg holdt på Katolsk Forum i Stavanger i dag om min min vei til Den katolske kirke:

Jeg må si at jeg aldri har tvilt på eller angret på jeg valget jeg gjorde, da jeg forlot den lutherske kirke og ble katolikk. Vel har jeg mange gode minner og mange gode venner fra min protestantiske fortid, men det er likevel en kontinuitet, en helhet, en universalitet i Den katolske kirke, som jeg aldri kan tenke meg å stå utenfor.

Jeg har likevel opplevd mer og mer at forståelsen av messeofferet farger hele det katolske fromhetslivet, og gjør at jeg i dag opplever protestantiske gudstjenester som nokså fattige. Les resten av dette innlegget »

Når jeg nå jobber med søndagens preken, tenker jeg på mitt siste besøk i Assisi, i mars i år. Da ble jeg aller mest grepet av historien om den hellige Klara, som kom fra en svært rik familie, og som mot familiens vilje valgte å slutte seg til Frans og hans venner.

Den hellige Klara ble født ca 1194 i Assisi i Umbria i den fornemme familien Offreducia. Hun var datter av grev Faverone av Sciffi og ble oppdratt av sin fromme mor. Hun avslo to ekteskapstilbud, det første som 12-åring, men hun besluttet seg ikke endelig til “å forlate verden” før hun kom under innflytelse av den hellige Frans fra sin egen fødeby.

Allerede samme natt ble hun tatt med til benediktinerinnene i San Paolo della Abbadesse i Bastia Umbra for beskyttelse og for å bli satt inn i det monastiske liv. Familien forsøkte å overtale henne til å vende hjem, og prøvde også med makt, men forgjeves. Hennes yngre søster, den 16-årige den hellige Agnes, sluttet seg snart til henne. Hun het opprinnelig Katarina, men tok Agnes som klosternavn. Det sies at deres far sendte sin bror Monaldo med tolv menn for å bringe henne med tilbake, men at Klaras bønner gjorde henne så tung at de ikke fikk rokket henne. Senere sluttet moren Hortulana, som var blitt enke, og den yngste søsteren Beatrix seg til Klara og Agnes.

Les mer om den hellige Klara her.

Kommende søndag hører vi i Den katolske kirke teksten om den unge mannen som gikk trist fra et møte med Kristus, fordi han ikke klarte å skille seg med sin store rikdom. En skikkelig aktuell tekst for oss, som lever i slik overflod.

En mann kom løpende, falt på kne for ham og spurte: “Gode mester, hva skal jeg gjøre for å få det evige liv?” Jesus sa til ham: Du kjenner budene: Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal ikke bedra noen, du skal hedre din far og din mor.” Men han svarte: “Mester, alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.” Jesus så på ham og fikk ham kjær, og sa: “Én ting mangler deg: Gå bort og selg det du eier, og gi alt til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!” Men han ble nedslått over dette svaret og gikk bedrøvet bort, for han var svært rik. Da så Jesus seg rundt i kretsen av disiplene og sa: “Hvor vanskelig det vil være for dem som eier mye, å komme inn i Guds rike.”

Les alle søndagens tekster her.

Onsdag skrev flere italienske og franske aviser at den gamle (tridentinske) messen ville bli frigitt. Teksten til ppavens ‘Motu proprio’ er ferdigskrevet og mangler bare pave benedikts underskrift.

Dette leser jeg i dag på det tyske nettstedet kreuz.net

Lignende rykter gikk også i vår, uten at det da skjedde noe, kanskje det er falske rykter på nytt. Jeg har sympati for alle som arbeider for at messen skal feires verdig, og at eksperimenter og ‘fikse’ ideer ikke skal forekomme i messen, men personlig savner jeg ikke den gamle, såkalte tridentinske messen – siden jeg aldri har opplevd den.

John Allen er nå i gang med sine daglige oppdateringer på nyhetssiden: http://johnallen.ncrcafe.org/. Jeg har flere ganger anbefalt ham som en av de mest innsiktsfulle kommentatorer, han blir jo også ofte brukt av fjernsynstasjoner som CNN og BBC.

De første tre nyheten er disse (i tilleg til hans ukentlige spalte):

No decision yet on condoms, Vatican sources say
Posted: Oct 11, 2006 at 08:59 EST.

Shift on limbo accents hope, “relativizes” church’s role in salvation
Posted: Oct 11, 2006 at 08:19 EST.

Catholic soldiers face no crisis of conscience on war, Bush official says
Posted: Oct 10, 2006 at 19:04 EST.

LES SELV HER.

Pavens mye omdiskuterte foredrag i Regensburg i Tyskland om forholdet mellom tro og viten (og der han også nevnte Islam) er nå lagt ut på Vatikanets nettsider i fullstendig form, med fothoter osv., slik pave Benedikt lovet tidligere.

Vi legger merke til at sitatet om Muhammed er innledet mer forsiktig i denne utgaven. For en måned siden sa paven så langt vi vet at “keiseren vendte seg til sin samtalepartner og sa ganske direkte (brusquely) ang. det sentrale spørsmålet om forholdet mellom religion og vold … ..” I den bearbeidede utgaven står det nå “og sa sjokkerende direkte (brusquely), på en måte som vi finner uakseptabel …”.

Ellers er sitatet det samme og like dirkte som sist, og vi kan bare lure på om en litt forsiktigere innledning før de kritiske ord om Muhammed, ville ha mildnet den muslimske reaksjonen. Her siterer jeg den offisielle engelske versjonen:

I would like to discuss only one point (in this dialogue) – itself rather marginal to the dialogue as a whole – which, in the context of the issue of “faith and reason”, I found interesting and which can serve as the starting-point for my reflections on this issue. ...

... (The emperor) addresses his interlocutor with a startling brusqueness, a brusqueness that we find unacceptable, on the central question about the relationship between religion and violence in general, saying: “Show me just what Mohammed brought that was new, and there you will find things only evil and inhuman, such as his command to spread by the sword the faith he preached.” The emperor, after having expressed himself so forcefully, goes on to explain in detail the reasons why spreading the faith through violence is something unreasonable.

Rett før helgen hadde jeg den noe underlige opplevelsen å bli gjenkjent to dager etter hverandre (en gang i Oslo og en gang på en ferje i Ryfylke) fordi jeg blogger – og også har et bilde av meg selv på bloggen. Som prest er jeg vant med å bli gjenkjent av ukjente mennesker noen ganger, men det er første gang det skjer fordi jeg blogger.

Blogging og annen form for kommunikasjon per Internett oppfattes fortsatt som ganske nytt av mange, mens andre sier at dette selvsagt er fremtidens måte å kommunisere på. Jeg bruker jo selv Internett ganske så mye, men jeg er fortsatt ikke sikker på hvor langt jeg når gjennom dette mediet.

Statistikken min sier at jeg hadde besøk av ca 1100 ulike personer i september og at bloggens hovedside ble besøkt 1250 ganger – her er søkemotorene ikke regnet med. Det viser seg også at bloggen min blir besøkt nesten ti ganger så ofte som mine statiske nettsider http://aomoi.net/odv

Jeg sitter i dag og forbereder et foredrag jeg skal holde på Katolsk forum her i Stavanger kommende søndag om “Min vei til Moderkirken”. Jeg prøver å benytte anledningen til å tenke gjennom (fra bunnen av) på nytt hva som førte meg fra Den lutherske til Den katolske kirke, og litt om hvordan jeg har opplevd byttet.

Det var slik for meg at sakramentene og det liturgisk livet var lite viktig for meg i flere år, men da jeg først begynte å legge vekt på (innenfor luthersk sammenheng) at vi kommuniserer med Gud gjennom disse midlene, gikk jeg lenger enn de fleste av mine lutherske venner.

Hvorfor klarte ikke jeg å bli værende innenfor de lutherske rammene, var det noe i min personlighet som gjorde at jeg måtte ta de fulle konsekvensene av min nye innsikt, eller var det andre elementer som styrte meg? Eller – et litt dristigere spørsmål – hvorfor har så mange liturgisk og sakramentalt opptatte lutheranere slått seg til ro med å være i en slik mellomposisjon som den lutherske kirke er, nå som Den katolske kirke for lenge siden er blit renset og reformert grundig nok?

Dette sier Rune Larsen nylig i et oppslag i Vårt Land. Dette er også en katolsk måte å tenke på, faktisk er det ikke stor forskjell mellom det katolske og lutherske syn på dåpen. Svært ofte når vi har dåp i Den katolske kirke i Norge er store deler av dåpsfølget (og den ene av foreldrene) med i Den noske kirke, og det er fint at vi kan samles så fint om dåpen over kirkegrensene.

Slik kan vi lese i Vårt Land: Alle som lurer på om de er kristne, er det, slår sangeren Rune Larsen fast. .. Han definerer bare dem som selv tar aktivt avstand fra kristentroen, som ikke-kristne. .. Rune Larsen er opptatt av å fremheve dåpen.

– Tidligere sa jeg at jeg ble kristen da jeg var 20 år. Det har jeg sluttet med. Nå sier jeg at da jeg var 20 år, vendte jeg tilbake til min dåpspakt, sier Rune Larsen.

Selv vil jeg si (og det sa jeg lenge før jeg ble katolikk) at man blir en kristen i dåpen, og så kan man deretter være en god eller mindre god kristen/katolikk, en aktiv eller mindre aktiv kristen. Men det vil være svært upassende å kalle en døpt person en ikke-kristen – uten at han/hun har tatt tydelig avstand fra sin tro.

Les hele artikkelen i Vårt Land her.

En ny rapport fra “the Pew Forum on Religion & Public Life” forteller om en svært viktig og økende kraft innenfor kristendommen over hele verden, inklusiv den katolske kirke.

Denne grundige rapporten fra “the Pew Forum” beskriver pinsevenner og karismatiske kristne i ti ulike land. Pinsevenner og karismatikere har i stor grad samme praksis, men pinsevennene danner sine egne menigheter, mens karismatikerne vanligvis forblir innenfor sine menigheter, protestantiske eller katolske.

John Allen skriver om dette i denne artikkelen, og sier at det ser ut til å være ca 40% karismatikere innenfor Den katolske kirke. Hva dette vil bety for fremtiden, og hvordan vi skal tolke dette sier han ikke så mye om, men han fortsetter slik:

Combing through the data, substantial percentages of Catholics in all 10 nations describe themselves as charismatic, ranging from a high of 62 percent in Guatemala to a low of 8 percent in India. In the three largest Catholic nations, 57 percent of Brazilian Catholics are charismatic, 44 percent of Filipino Catholics, and 36 percent of American Catholics.

What all this means is that the renewalist outlook, in its various permutations around the world, is likely to have an enormous influence in shaping the future of Roman Catholicism.

Hele rapporten fra the Pew Forum kan man finne her.

I morgen har Den katolske kirke over hele verden et sett tekster i messen som utfordrer oss. Først snakker Jesus om hva ekteskapet egentlig handler om og sier: “Fra begynnelsen av, ved skapelsen, skapte Gud dem til mann og kvinne. Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor, og de to skal være ett. Så er de ikke lenger to; deres liv er ett. Det som altså Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.” (Markus 10)

Denne delen av evangeliet skaper ikke de store problemene, men informerer oss og utfordrer oss til å se på ekteskapet som en fundamental og avgjørende institusjon i samfunnet. Men det som Jesus deretter sier, har vist seg å være vanskeligere å gjennomføre: “Den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd mot den første. Og om en kvinne skiller seg fra sin mann og gifter seg med en annen, bryter hun ekteskapet.”

Det er i stor grad denne teksten som har gjort at Den katolske kirke har et så restriktivt syn på gjengifte (siden Kirken alltid tar bibeltekstene alvorlig), men samtidig vet vi at det fins fraskilte og også gjengifte mennesker i våre menigheter. Det er derfor er ekstra utfordring for en prest å preke denne søndagen, og jeg arbeider med saken akkurat nå.

Les alle søndagens tekster her.