I dag, 6. januar, feirer vi høytida for Herrens åpenbaring, en dag med flere navn, bl.a. hellige tre kongers fest, 13. dag jul o.a.

Evangeliet, fra Matteus 2, forteller følgende: Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tid Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: “Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi så hans stjerne da den gikk opp ved morgengry, og er kommet for å hylle ham.”

Noe av det viktigste på denne dagen er at gledesbudskapet om frelserens fødsel fortelles til flere mennesker enn jødene (som på en måte symboliseres ved hyrdene på Betlehemsmarka). Nå forkynnes budskapet til mennesker over hele jorda (symbolisert ved de tre vise menn), og som vi hører i dagens kollektbønn, dreier det seg også om at vi som allerede kjenner Kristus, får et stadig mer intimt forhold til ham:
Allmektige Gud, på denne dag lot du stjernen vise vei til din enbårne Sønn og åpenbarte ham for folkeslagene. Før i din nåde oss som allerede kjenner deg ved troen, helt inn i din herlighets glans.

LES ALLE DAGENS TEKSTER HER.

I morgen feirer vi Herrens åpenbaring, og i min preken denne dagen har jeg tenkt å ta med et punkt om det mysteriet vi feirer i julen. Da passet det fint at jeg nettopp fant en helt nyskrevet julesalme på Eyvind Skeies blog, som nettopp heter Mysterium.

Mysterium! Jeg bøyer meg for menneske og Gud,
og tilber gåten som er skjult bak barnets tynne hud.
Slikt syn er aldri før blitt sett: Gud Sønn på jordens strå,
Han deler mildt Guds kjærlighet med alle jordens små.

Biskop Bernt Eidsvig har nylig bestemt at høytiden for Herrens åpenbaring (Epifani) skal feires på selve dagen, som er 6. januar, og ikke lenger flyttes til nærmeste søndag. Derfor feirer vi dagen med messe i Den katolske kirke i Stavanger kl 11.00.

3. januar har Den katolske kirke nå en (valgfri) minnedag for Jesu hellige navn, og på www.katolsk.no kan vi lese om denne dagen: “Vi ærer Jesu hellige Navn fordi det minner oss om alle velsignelsene vi får gjennom vår Frelser. For å takke for disse velsignelsene ærer vi Det hellige Navn, på samme måte som vi ærer Kristi lidelse ved å ære hans Kors.”

Jeg leste for et par siden en diskusjon om hvor lurt det var å flytte denne dagen fra 1. januar, og også forandre navnet/ fokus fra Jesu omskjærelse til Jesu navn. Her ligger det dypere teologiske argumenter under, bl.a. er Jesu omskjærelse knyttet til Hans dåp – en fest vi feirer førstkommende søndag.

I alle tilfeller passer det seg å feire også Jomfru Maria i forbindelse med julen, noe som mange kirker har gjort i lang tid, men å feire henne 1. januar er ganske nytt. Vi leser om dette også på www.katolsk.no:

Høytiden for Guds hellige mor Maria, som siden 1969 feires den 1. januar, som også er oktavdagen for julen og begynnelsen på det nye året, ble trolig lagt til denne dagen på grunn av innflytelsen fra den bysantinske kirken, som feirer synapsen for den hellige Theotókos (eg. «Gud-føderske») den 26. desember. Dette er i samsvar med den østlige praksis med å feire den sekundære personen dagen etter hovedpersonen, i dette tilfelle Kristi fødsel. Den koptiske kirken feirer denne dagen den 16. januar, men i vest ble festen så tidlig som på 400-tallet feiret på søndag før jul, selv om den i Frankrike ble feiret den 18. januar og i Spania den 18. desember.

Etter at nyttårsfeiringa nettopp er over, var det interessant å lese hva pave Benedikt sa nyttårsaften, da han sammenlignet det vanlige og det kirkelige nyttåret. Muligens bruker han litt sterke ord når han karakteriserer nyttårsfeiringa som ”prega av underholdning ofte brukt som en flukt fra virkeligheten”. Les selv hva ha sa:

Denne kvelden, 31. desember, opplever vi to ting samtidig: Det ene er avslutninga av kalenderåret, det andre er høytida for Maria, Guds mor, som avslutter juleoktaven. Det første markers av alle, det andre er for de troende.

The coming of the Messiah, pre-announced by the prophets, is the event that is qualitatively the most important in history, on whom it confers its ultimate and full sense.

Jeg har lenget grublet over og studert den karismatiske bevegelsen, som på en måte er sterk (spesielt i den tredje verden), samt har en viss kraft og inderlighet som vi kristne trenger, men som på den andre side skaper mange problemer, både teologisk pg praktisk (slik jeg selv ser det). I den siste av sine ekstra mega-trender, som jeg tok fram sist uke, skriver John Allen om dette:

As several readers pointed out, any list of Catholic mega-trends that overlooks the astonishing growth of Pentecostal and Evangelical forms of Christianity worldwide cannot be complete. A recent study by the Pew Forum on Religion and Public Life offers a comprehensive run-down of the numbers. According to the Pew research, today there are an estimated 500 million “revivalists” in the world, including members of stand-alone Pentecostal and Evangelical denominations as well as charismatics within established denominations. Revivalists now represent one-quarter of the total Christian population of two billion, compared with just 6 percent of the Christian total 30 years ago. The “Pentecostal wave” is the world’s fastest-growing religious movement, making especially strong inroads in the global South. At one level, this mega-trend means that Catholicism will be increasingly pushed in a charismatic direction, towards greater openness to the miraculous, the experience of healings and exorcisms, a more literal reading of Scripture, and more spontaneous styles of liturgical expression. In Brazil alone, the world’s largest Catholic country, almost half of the population describes itself as “charismatic,” with profound consequences for how the faith is taught, preached, and lived. At another level, the “Pentecostal wave” also creates new competition for Catholicism, given that a hefty percentage of the revivalists are defectors from the Catholic church. To take one example, a study commissioned in the late 1990s by CELAM, the Latin American Catholic bishops’ conference, found that 8,000 Latin Americans were deserting the Catholic church for Evangelical Protestantism every day. Among other things, this competition for souls promises to reshape the ecumenical conversation; in 1992, John Paul II used the phrase “ravenous wolves” to refer to Pentecostal and Evangelical “sects” in Latin America, a more aggressive language that hints at a shift from détente to apologetics in inter-Christian relations. In whatever fashion Catholicism chooses to approach the revivalists, including the growing number within its own fold, they are an unavoidable feature of the religious landscape.

Ved begynnelsen av det nye året vil jeg gjerne bringe ønsker om fred til ledere og regjeringer i alle land, og til alle mennesker av god vilje. Jeg ber spesielt til Herren om fred for alle som opplever lidelse og smerte, de som trues av vold og krig, de som ennå ikke har oppnådd menneskelig eller sosial frihet, og de som ikke behandles på en verdig måte. Jeg ber spesielt for barn, som gjennom sin uskyld beriker menneskeheten ved sin godhet og sitt håp, og gjennom sin lidelse tvinger oss til å arbeide for rettferdighet og fred. På grunn av denne omsorgen for barn, spesielt de barna som kan få sin framtid ødelagt ved de voksnes utnyttelse og ondskap, ønsker jeg å oppfordre alle til å tenke over temaet for årets fredsdag: ”Mennesket står i sentrum av fredsarbeidet”. Jeg er overbevist om at å vise respekt for mennesker avler fred, og at ved å bygge freden legges grunnlaget for en sann humanisme. På denne måten legges grunnlaget for en god framtid for kommende generasjoner.

Dette er innledningen til pavens fredsbudskap for året 2007. Jeg har oversatt deler av pavens (lange og interessente) budskap for å bruke det i messen nyttårsdag. De som ønsker å lese mer av min forkortede oversettelse, kan gjøre så nedenfor, og de som ønsker å les hele pavens fredsbudskap (på engelsk), kan gå til Vatikanets websider.

Mennesket og freden: Gave og oppgave

2. Den hellige skrift sier at ”Gud skapte mennesket i sitt eget bilde, i Guds bilde skapte han dem, til mann og kvinne skapte han dem” (1. Mos 1:27). Som skapt av Gud har hvert eneste menneske den samme verdighet; han eller hun er ikke bare noe, en ting, men en person som er i stand til å lære å kjenne seg selv, styre sine egne handlinger, til å gi seg selv og til å oppnå fellesskap med andre. På samme tid er også hver person kalt til fellesskap med Skaperen, kalt til å gi ham respons gjennom tro og kjærlighet, noe ingen andre skapninger kan. (more…)