EN KATOLSK WEBLOG

I dag hører vi følgende evangelium i alle verdens katolske kirker:

Da Jesus var ferdig med å tale, sa han til Simon: “Legg ut på dypet og kast noten til fangst!” “Mester,” svarte Simon, “vi har strevd hele natten og ingenting fått. Men på ditt ord vil jeg kaste noten.” Så gjorde de det, og fikk så mye fisk at noten holdt på å revne. De gav tegn til kameratene i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. Og da de kom, fylte de begge båtene, så de var nær ved å synke. Da Simon Peter så det, kastet han seg ned for Jesu føtter og sa: “Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann.” ... ... Men Jesus sa til Simon: “Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.” Så rodde de båtene i land, forlot alt og fulgte ham.

Søndag for to uker siden hørte vi om gleden over at Guds ord blir forkynt, – i Jerusalem etter eksilet i Babylon, og av Jesus i Nasaret – og at mennesker gledet seg stort over det trøstefulle og nådefulle budskapet

Sist søndag hørte vi så om hva det koster å forkynne Guds ord – fra profeten Jeremias’ liv, og fra fortsettelsen av Jesu forkynnelse i Nasaret. Vi hører at budskapet ofte ikke blir så godt mottatt, både profetene i GT og Jesus selv møtte ofte stor motstand pga de budskapet de brakte fra Gud – Jesus ble til og med drept

I dag fortsetter dette temaet i lesningene på den måten at vi alle blir utfordret til å gå med Herrens budskap – alle kalles, men på ulike måter og til ulike oppgaver.

Vi hører to svært kjente kallopplevelser som skal utfordre oss alle til å være åpne for Herrens kall til oss. Først hører vi om profeten Jesajas kall – han som så Herren i tempelet og hørte serafene som sang det kjente: Hellig, hellig, hellig. Deretter hører vi den gripende fortellingen om hvordan Peter og noen av de andre disiplene ble kalt av Herren.

I disse to kallsfortellingene er to ting sentrale, etter mitt syn: Det første er opplevelsen av Guds hellighet – det er en betingelse at vi opplever Gud som han virkelig er, dvs. hellig, ellers kan Gud knapt snakke til oss. Det andre er at vi blir presentert et direkte og (ofte) krevende kall fra Herren selv.

Når vi så blir kalt på denne måten – og selvsagt kjenner oss uverdige og ute av stand til å utføre det Herren kaller oss til – da lover han å være med oss alle dager, så vi kan utføre det han har kalt oss til.

LES ALLE SØNDAGENS TEKSTER HER.

Den siste uken har det vært litt diskusjon på norske blogger om hva Den katolske kirke lærer. Og for å si det rett ut: Her har det blitt påstått mange absurde ting.

Men det er faktisk ganske lett å finne ut hva Kirken lærer. DEN KATOLSKE KIRKES KATEKISME kom ut i 1992, den kom ganske snart ut på norsk, og den kan leses online her: http://www.katolsk.no/kkk

Her finner protestanter hva vår kirke virkelig lærer. Jeg regner med at man da finner at det meste av katolsk tro er helt normal kristen lære, men at det er noen punkter man er uenig i. Disse omdiskuterte punktene er jeg gjerne med og samtaler om. (Men jeg vil gjerne spares for underlige påstander om ting som katolikker visstnok skal lære, men som faktisk er helt absurde.)

Etter at jeg i flere år har samarbeidet på tvers av kirkegrenser – både da jeg var lutheraner, og nå som katolikk – og også i fjor hadde et studiesemester i økumenisk teologi i Roma, blir man vant til en måte å drive økumenikk på – ganske forsiktig, høflig og vennlig på alle måter – og glemmer kanskje at andre kristne henger igjen i en helt annen tradisjon.

Jeg nevnte i en tidligere post her litt om “samtaler” mellom katolikker og protestanter, der noen (få) protestanter klarer å si de underligste ting om katolsk tro. For øyeblikket fortsetter tydligvis en debatt om Jesuittene, om deres “hemmelige ed” og løgnaktige måter å arbeide på blir beskrevet.

På pastor Torps blog (se under kommentarene) skriver f.eks. forfatteren selv: “Det er folk som har dødd for å ha stått for sannheten om jesuittene. ... Jesuittene har utført det verst tenkelige utfra verdien om at “hensikten helliger midlet”. Det skal ikke mye sannhetssøken til for å bekrefte at jeg her skriver sannhet.”

Man tror kanskje at folk her skriver om jesuittene før år 1800, men man mener visst på ramme alvor at dette beskriver Jesuittene i det 21. århundre. Og selv om flere har prøvd å korrigere informasjonen på bloggen, lar forfatteren og enkelte kommentatorere seg ikke overbevise. Man lurer på hvordan det kan gå til at menensker som bor i samme land, og på samme tid, kan oppfatte ting så forskjellig!

........

Men jeg holder på å avsluttet den posten, ser jeg en ny post på pastor Torps blog: “På den katolske presten Oddvar Mois blogg skriver katolikken Knut Erik: “Jan Aage Torp blir en god katolikk når han får “litt” tid på seg. Det er mye katolsk over Torps forkynnelse, som enda sitter igjen i den norske folkesjel, ifra tiden før reformasjonen. Forøvrig hadde tidligere pinsevennene slike holdninger om katolikkene som sin “lære”. Idag skal man lete lenge før man finner en leder hos pinsevennene med slike oppfatninger. Det bør opprettes grupper der vi kan kommunisere med pinsevennene, og gjensidig fortelle hva vi står for.”

Oddvar Moi, som for øvrig var studiekamerat av meg på Blindern for maaaange år siden, har gjort intet så langt for å distansere seg fra katolikken Knut Eriks vurderinger. Venter han også på at jeg skal komme inn under Moderkirken og Pavens verdensvide herredømme?
Jeg bare lurer. :-)”

Til det må jeg svare at jeg tviler på om Jan-Aage Torp blir katolikk med det første, men det er jo selvsagt helt opp til ham.

I dag feirer vi den hellige Ansgar, tysk biskop, Nordens apostel og kirkens vernehelgen i Danmark, som levde fra 801-865.

På katolsk.no leser vi følgende om ham:
Ansgars store forbilde var den hellige Martin av Tours, og i likhet med ham synes også Ansgar å ha levd i en fruktbar spenning mellom bot og bønn og apostolisk innsats. Han bar hårskjorte, fastet på vann og brød når helsen tillot det, ellers praktiserte han måtehold. Flid og en sunn, radikal syndserkjennelse ga rom for utholdende bønn, og drømmer og syner fulgte ham livet gjennom. Men bønn og meditasjon drev ham også ut i en modig og sjenerøs misjonsinnsats.

Ansgar brente etter å forkynne evangeliet og viste en stor forkjærlighet for de fattige. «Han er den beste mann jeg i mitt liv har sett», skrev kong Haarik til den svenske konge; «hans like i troskap har jeg aldri truffet blant mennesker». Han var også undergjører, helbredet mange syke med bønn og salving med olje. Men i alt dette var han ubestikkelig sann, så da noen en gang skamroste ham for de mirakler han gjorde, var hans svar: «Hvis Gud skulle utvelge meg til å utføre slike ting, da ville jeg bare be ham om et eneste mirakel, nemlig at han med sin makt ville gjøre meg til et godt menneske».

LES MER OM ANSGAR HER.

Pave Benedikt i går denne korte hilsningstalen til den katolske samtalegruppen med de orientalsk-ortodokse kirker:

Dear Brothers in Christ,
It is with great joy that I welcome you, the members of the Joint International Commission for Theological Dialogue between the Catholic Church and the Oriental Orthodox Churches, on the occasion of your fourth plenary meeting. ....

Thank you for your presence today and for your ongoing commitment to the path of dialogue and unity. May the Holy Spirit accompany you in your deliberations. To all of you, I cordially impart my Apostolic Blessing.

Jeg har i går kveld og i dag lest en del sider på internett som jeg sjelden besøker: Svært sterke, urimelige og usaklige angrep på Den katolske kirke.

En post på kristenblogg.no går langt over grensen, når de bl.a. skriver:

Den Katolske Kirke – en kristen kirke eller ondskapens verk?
Menighetene i dag går gjerne inn i økumenisk samarbeid med den Katolske Kirke. Er dette egentlig smart? For å finne svar på dette må vi se på læren til den Katolske Kirke og se om den er kristen eller ikke. Hvis den ikke er kristen så er det økumeniske samarbeidet en katastrofe. ....
Og forkynn det rette evangelium til deres katolske venner så de kan komme til frelse ved Jesus Kristus! Forkynn at det ikke er noen annen måte å komme til Himmelen enn ved Jesus, at når man bytter ut Jesus med et ubibelsk religiøst system, da kan det ende galt! Jeg sier ikke at alle katolikker går fortapt, for det er absolutt ikke min jobb å dømme det. Men hvis man er en ordentlig katolikk som tror på den Katolske lære så tror man ikke på Bibelens Jesus.

Teksten over er nok for grov til å tas alvorlig, men også Jan Aage Torp bikker over grensen når han skriver:
Mary Ann Collins var nonne, men det var vanskelig for henne å kjenne Jesus. Da hun forlot den katolske kirke og gjorde Jesus til Herre i sitt liv, ble alt forandret.
...Wagner utga historien om hennes liv på sitt eget forlag. Boken “Freedom from Catholicism” (2002 Wagner Publications) gir et sterkt innblikk i hvilke krefter hun måtte kjempe med for å oppleve friheten i Jesus Kristus.

Dette antyder jo ganske tydelig at katolikker ikke har Jesus som Herre i sitt liv, og at Den katolske kirke aktivt hindret denne kvinnen å bli protestant. I et lite innlegg i pastor Torps blog skrev jeg derfor:

Det fins mennesker som beveger seg begge veier mellom katolikker og protestanter; selv var jeg lutheraner til jeg var 38 år, så ble jeg katolikk og er nå katolsk prest. Det viktigste når man driver slikt arbeid er vel å gjøre det i sannhet og kjærlighet.

En nokså kjent gruppe som arbeider for å hjelpe protestanter (helst pastorer) som ønsker å bli katolikker, er Coming Home Network; der opplever jeg at det både er kjærlighet til Jesus og til medkristne i andre leirer. Besøk gjerne: http://www.chnetwork.org/

På denne dagen i fjor var jeg i Roma og skrev en liten tekst om denne dagen, under overskriften: VI SÅ PAVEN!

2. februar (2006) var dagen etter at jeg og min kone kom til Roma. Vi var i Peterskirken om ettermiddagen fordi jeg visste at på denne dagen – 40 dager etter jul, da Maria og Josef bar det lille Jesusbarnet til tempelet for første gang – var det helt sikkert en stor messe der.

Jeg hadde likevel ikke undersøkt saken skikkelig, slik at jeg visste om det var paven selv som skulle lese messen; men det var det altså. Og da messen var slutt, fikk vi han se ham skikkelig. Min kone skryter av at hun var bare fem meter fra paven!

Denne festen jeg her snakker om, har flere navn: Lysmesse eller Kyndelsmesse (fordi det i bibeltekstene fortelles om Jesus som et lys til alle folkeslagene), eller det offisielle navnet som er Herrens fremstilling i tempelet.

Faktisk er det også denne dagen som er endelig avslutning på julen; torsdag 2. februar stod den kjempestore julekrybben fortsatt oppe. Den ble tatt ned dagen etterpå. Julen kan altså vare hele 40 dager, og ikke bare 13 som man ofte har tenkt i Norge.

De siste årene har også denne dagen, 2. februar, blitt en markering for alle menn og kvinner som er gått i kloster eller ordenssamfunn. Det var derfor flere tusen nonner, munker og ordensprester til stede i Peterskirken denne dagen; de hadde lesningene og forbønnene, og de fleste av prestene og biskopene som deltok, var også med i ordenssamfunn. Paven takket dem for innsatsen de gjør for Gud, for Kirken og for mennesker og ba om at de måtte få styrke til å fortsette det gode arbeidet.

Vi kan også lære av dette budskapet og denne store messen i Peterskirken: At Jesus er kommet til verden som et lys for oss alle – slik at vi i hele 40 dager kan glede oss over julens glade budskap, og slik at vi i hans lys og kraft kan lære å gjøre det som er rett og vite hvor vi skal gå.

LES MER OM FEIRINGEN AV ORDENSLIVETS DAG.

Jeg fikk en mail fra en norsk blogger som jeg noen ganger leser og som noen ganger leser mine sider. Hun skrev om en nokså fersk debatt på flere norske blogger om den såkalte Jesuitteden.

Det er en skummel ed som faktisk ikke fins, og etter snart 13 år som katolikk hadde jeg aldri hørt om den, før nå i dag. Men dette bekymrer visst ikke de som mener at denne eden likevel fins, og som tror at jesuitter og andre katolikker har som hovedmål for sitt liv å angripe og ødelegge for protestantene, som er de sanne kirstne.

Ignasiansk spiritualitet, retrett og meditasjon, fins derimot, og tydeligvis opplever noen det truende at protestanter blir beriket av en slik katolsk sak.

Jeg skrev nettopp et lite svar på Jan Aage Torps blog:
Du husker meg kanskje fra Blindern for over 25 år siden, da vi var sammen i en bønnegruppe i Oslo Kristelige Studentlag?

Jeg syns nok det hadde vært mer fornuftig å ignorere disse gamle og falske ryktene om jesuittene. Det har faktisk ingen ting med dagens jesuitter eller katolske kirke å gjøre. Absolutt ingen ting.

Ønsker man å lære hva jesuittene virkelig er, kan man f.eks. se på denne svært innholdsrike siden hos Wikipedia.

Jeg sitter nå og forbereder messene de neste ukene framover – fram til fasten begynner, 21. februar, i første omgang. Og om nettopp liturgien leste jeg i dag en interessant artikkel på zenit.org, et intervju med benediktineren Juan Javier Flores Arcas, rektor ved det pavelige liturgi-instituttet.

Det første spørsmålet han svarer på, er om det alminnelige kirkeåret, som vi nå er inne i, er en mindre viktig del av kirkeåret. Det svarer han benektenede på, slik: It is not a weak time with respect to the other intense times, as it includes Sundays which are the weekly celebration of Easter, which is at the very origin of the liturgical year. Of itself this time has nothing that makes it inferior to the others.

In its various moments, the liturgical year celebrates nothing other than the fullness of this mystery; it has its center in the annual Easter, everything springs from it and everything tends to it.

LES HELE ARTIKKELEN HER.