Aftenposten skriver i dag litt om pavens påsketale på Petersplassen i går, men de nevner faktisk ikke et eneste ord om det paven sa om påsken.

“Kjære brødre og søstre over hele verden
Menn og kvinner av god vilje!

Kristus er oppstått! Fred være med dere! I dag feirer vi det store mysteriet, fundamentet for kristen tro og håp: Jesus fra Nasaret, den korsfestede, har stått opp fra de døde på den tredje dag som Skriften forutsa.”

Slik åpnet paven sin hilsen, men det eneste Aftenposten har med er: “Ingenting positivt skjer i Irak. Paven slo ikke bare fast at det ikke skjer noe som helst i positiv retning i Irak. Han uttrykte også bekymring for at situasjonen i Afghanistan er i ferd med å bli mer blodig og ustabil.”

Paven sa riktignok 10 ord om Irak og like mange om Afganistan, men det blir mer interessant å lese dem i sammenheng. Pave Benedikt valgte seg apostelen Tomas som en sentral person i sin preken, fordi han illusterer både vår tvil og vår tro.

“My Lord and my God!” We too renew that profession of faith of Thomas. I have chosen these words for my Easter greetings this year, because humanity today expects from Christians a renewed witness to the resurrection of Christ; it needs to encounter him and to know him as true God and true man. If we can recognize in this Apostle the doubts and uncertainties of so many Christians today, the fears and disappointments of many of our contemporaries, with him we can also rediscover with renewed conviction, faith in Christ dead and risen for us. This faith, handed down through the centuries by the successors of the Apostles, continues on because the Risen Lord dies no more. He lives in the Church and guides it firmly towards the fulfilment of his eternal design of salvation.

... Dear Brothers and sisters, through the wounds of the Risen Christ we can see the evils which afflict humanity with the eyes of hope. In fact, by his rising the Lord has not taken away suffering and evil from the world but has vanquished them at their roots by the superabundance of his grace. He has countered the arrogance of evil with the supremacy of his love. He has left us the love that does not fear death, as the way to peace and joy. “Even as I have loved you – he said to his disciples before his death – so you must also love one another” (cf. Jn 13:34).

LES HELE PÅSKEBUDSKAPET HER.

Kristenhet, la lovsang tone påskens lam til ære.
Lammet som for hjorden døde,
Krist som skyldløs bar vår brøde, vil oss med vår Far forsone.
Død med liv en tvekamp stred som i under endte,
da vår konge døden led, død til liv seg vendte.
(fra påskedagens sekvens)

I dag holder jeg en preken (i de to messene jeg har) som samler seg rundt tre enkle punkt:

1
Bakgrunnen for påsken

Denne bakgrunnen er det absolutt nødvendig å ta med seg, ellers forstår vi ikke hvorfor jesus kom til jorden, hvorfor han måtte lide, dø, og oppstå fra de døde. I tekstene vi leser påskenatt, siden vi hører både om skapelsen, syndefall, frelse, løfter, kall, prøvelse.

2
Dåpen som død og oppstandelse

Kristus døde og stod opp til nytt liv. Vi dør også med Ham (dvs. vårt gamle, syndige menenske), og vi blir oppreist med ham. Den eneste obligatoriske lesningen fra Den gamle testamente påskenatt er Isarelsfolkets vandring gjennom det røde hav; der de ble begravet og oppstod til nytt liv. Og påsken er den viktigste tida for fornyelse av dåpsløftene – både i ord og gjerning, gjennom liturgien og det praktiske liv.

3
Kristus har seiret!

For å frelse oss kom Kristus til jord, gikk gjennom sin frivillige lidelse, og seiret til slutt over død og grav. Derfor jubler vi: Har Kristus seiret! – og vi har også vunnet seier over død og grav gjennom ham.

På bakgrunn av vår nød, vårt behov, er også vår glede så stor.

LES ALLE TEKSTENE FOR PÅSKEDAG HER.

Dagens messe var helt normal på de fleste måter, men innledningen var litt spesiell: En diakon forkynte ved åpningen – først til alle og deretter spesielt til Simon Peter (dvs. til paven) – Kristus er oppstått! Da pave Benedikt mottok dette budskapet spesielt til seg selv, knelte han foran et ikon av Kristus i bønn og tilbedelse.”

LES MER OM DENNE MESSEN.

“Hvorfor gråter du, kvinne?” sier Jesus til Maria Magdalena. “Hvem leter du etter?” Hun trodde at det var gartneren, og sier til ham: “Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.” “Maria,” sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: “Rabbuni” – det betyr mester. Jesus sier til henne: “Rør meg ikke, for jeg er ennå ikke fart opp til Faderen. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg farer opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.” (Johannes 20, 15 – 17)

Jeg mottok rett før påske denne påskehilsenen fra Elisabethsøstrene i Oslo:

Høydepunktet i vår påskefeiring er alltid påskenattsmesse i kirken til minne om Jesu oppstandelse fra de døde. ”Oppstandelsen er en eksplosjon av kjærlighet.” Jesu oppstandelse angår oss alle, siden vi får del i den gjennom dåpen.

sr. Asumpta med medsøstre

Denne bønna ble skrevet av Fr. John Zuhlsdorf for noen år siden og fins på mange språk på her. Her er den latinske og norske versjonen:

Orátio ante colligatiónem in interrete:

Omnípotens aetérne Deus,
qui secúndum imáginem Tuam nos plasmásti
et ómnia bona, vera, et pulchra,
praesértim in divína persóna Unigéniti Fílii Tui
Dómini nostri Iesu Christi, quáerere iussísti,
praesta, quaésumus,
ut, per intercessiónem Sancti Isidóri, Epíscopi et Doctóris,
in peregrinatiónibus per interrete,
et manus oculósque ad quae Tibi sunt plácita intendámus
et omnes quos convenímus cum caritáte ac patiéntia accipiámus.
Per Christum Dóminum nostrum. Amen.

Bønn før man logger seg på internett:

Allmektige evige Gud,
Du som har skapt oss i Ditt bilde,
og oppfordret oss att til å søke det som er godt, sant og vakkert,
spesielt i Din enbårne Sønns, vår Herres Jesu Kristi, gudommelige person.
Vi ber at Du gjennom den hellige biskop og kirkelærer Isidors forbønn
vil gjøre de slik at vi på våre reiser gjennom internettet
retter hender og øyne mot det Du finner velbehagelig,
og at vi behandler alle vi møter med kjærlighet og tålmodighet.
Ved Kristus vår Herre. Amen.

Broder, bli hvor du er.
Det er trist å måtte fastslå det, men alt er nå tillatt i angrepene på biskop Ole Christian Kvarme. Det foreløpig mest foruroligende innlegg mot ham sto på trykk i Aftenposten 28. mars, nemlig Agnete G. Haalands appell: “Trekk deg, Kvarme!”

Jeg oppdaget dessverre litt sent at vår egen biskop Bernt Eidsvig hadde et støtteinnlegg til biskop Kvarme i Aftenposten for en uke siden. Der skriver han som konklusjon:
Provokasjonen (fra Kvarme) synes å være at han fremdeles er enig i Den norske kirkes vedtak om at samboende homofile ikke kan ha prestetjeneste). Da må jeg i rimelighetens navn be om at belastningen for dette fordeles litt mer likelig, for det kristne syn på ekteskap og homofilt samliv har vært temmelig enhetlig fra apostlenes tid og frem til vår egen. Dette syn kan selvsagt diskuteres, men det er ikke legitimt å æreskjelle en bestemt teolog fordi holder fast ved det.

“Æreskjelle” er et sterkt ord, men jeg finner ikke noe som er mer dekkende. Han er “en snever, trangsynt, fordømmende biskop. En biskop som ikke stiller seg på de undertryktes side. En biskop uten respekt for menneskeverdet,” for å nevne noen av karakteristikkene. Har Haaland lyttet til Kvarmes prekener, lest hans artikler og bøker, særlig om det palestinske spørsmål, kjenner hun hans engasjement for kristen fornyelse i storbyene, har hun samtalt med ham om de andre verdier hun nevner?

LES HELE INNLEGGET I AFTEPOSTEN HER.

Har hun latt ham komme til orde?

Vårt Land publiserte i går en artikkel der det sies ganske tydelig at påsken i Norge har blitt mer religiøs de siste 30-40 åra:

Påsken er tilbake!
Folkeminnegranskeren er ikke i tvil: Nordmenn legger større vekt på påskens religiøse innhold enn før. Men uttrykket er et annet.

– Mange nordmenn reiser til utlandet og feirer påsken. De drar til Roma, Firenze og Spania, for eksempel. De finner noe i den katolske påsken som de savner her. Men samtidig ser vi at kirken her hjemme legger langt mer til rette for påskefeiring enn før. Det er ikke lenger slik at man går i kirken i påsken bare for å høre en preken og gå hjem igjen, sier han.

Jeg har nok selv merket at fjellet er blitt mindre viktig i Norge de siste 20 åra, men at påsken skal ha blitt mer religiøs (midt i all sekulariseringa) har jeg litt vanskelig for å tro.

LES HELE ARTIKKELEN HER.

Hva er dette? En stor stillhet råder i dag over jorden, og en stor ensomhet. En stor stillhet fordi Kongen sover. Jorden rystet i angst og ble stille fordi Gud sov inn i kjødet og gikk ned i søvnens rike for å vekke dem som hadde sovet i århundrer. Gud døde i vårt kjød, og dødsriket skalv. Gud sov inn for en liten stund og vekket dem av søvnen som holdt til i dødsriket. Han går for å hente Adam, vår første far, det tapte får. Han går til alle som sitter i mørke og dødens skygge. Han går til Adam og Eva for å løse dem av deres bånd, han som både er deres Gud og deres sønn.

Han går inn til dem med korsets seierrike våpen i hånden, og Adam, den første skapning, vår første far, det første dødelige menneske og den første som ble holdt fangen av døden, hørte Herrens trinn. Han gjenkjente hans stemme og ropte ut: “Jeg hører fottrinn av en som kommer!” Og mens han talte, trådte Herren inn. (more…)

Vil du vite hva Kristi blod formår? La oss da gå tilbake til det som var forvarselet, og minne om det som ar tegnet på Kristi blod, slik det berettes i den gamle pakts skrifter.

Vil du høre om noe annet som dette blodet utvirker? Da vil jeg du skal finne ut hvor det første gang fløt, og hvilken kilde det sprang ut fra. Det fløt ned fra selve korset, det strømmet ut fra Herrens side. (more…)

Kl 15 (den 9. time) markerer katolikker Jesu død gjennom en helt spesiell gudstjeneste, og gjennom hele dagen – som er en dag med faste og abstinens – mediterer vi over Hans kjærlighet, som vi ser så tydelig gjennom Hans død for oss.

Fra den interessante bloggen fra Westminster Cathedral som jeg nevnte for noen dager siden, leser vi om den berømte ‘korsveien’ domkirken. Den er laget av Eric Gill og er både fantastisk flott og omstridt.

One of the great privileges of being at the Cathedral is to lead the Stations of the Cross on Fridays in Lent – this powerful devotion draws large crowds, as we walk with our Lord on his last journey. These images were taken last night, when Fr Tim was leading the devotion.

The Stations were carved by Eric Gill from 1913 – 1918, out of Hoptonwood stone.

Les mer – og se flere bilder – her.

Langfredag er også siste dagen vi går korsveien, som tradisjonelt har følgende stasjoner, og som man også kan se fra St Svithun kirke:

1. stasjon Jesus blir dømt til døden
2. stasjon Jesus mottar korset
3. stasjon Jesus faller første gang under korset
4. stasjon Jesus møter sin mor
5. stasjon Simon fra Kyrene hjelper Jesus å bære korset
6. stasjon Veronika rekker Jesus svetteduken
7. stasjon Jesus faller annen gang under korset
8. stasjon Jesus trøster Jerusalems kvinner
9. stasjon Jesus faller tredje gang under korset
10. stasjon Jesus blir kledt av
11. stasjon Jesus blir naglet til korset
12. stasjon Jesus dør på korset
13. stasjon Jesus blir tatt ned fra korset og lagt i sin mors fang
14. stasjonJesus blir gravlagt

Én gang i året, skjærtorsdags kveld, vasker presten (eller biskopen, paven) føttene til en gruppe personer i menigheten, rett etter at vi har hørt evangeliet fra Johannes 13, bl.a. disse versene:

Jesus reiser seg da fra måltidet, legger av seg kappen, tar et linklede og binder det om seg. Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørker dem med linkledet som han hadde rundt livet. ... Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, satte han seg til bords igjen. Så sa han til dem: “Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, så må også dere vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.

Det har vi nå nettopp gjort i St. Svithun kirke her i Stavanger, som i alle andre katolske kirker verden over. Og vi prøver også å lære at dette, som Jesus sier, slik at vi i vårt liv prøver å tjene andre.

Det er vanlig i den katolske kirke at voksne som skal bli katolikker gjennom dåp, blir døpt påskenatt. Man begynner da gjerne på forbereelsen om høsten, og i løpet av fastetida gjør man ferdig noen forberedende riter før den store handligen, dåpen, i påskevigilien.

I andre land (ikke så ofte i Norge) blir også mennesker som skal konvertere, dvs. gå over til Den katolske kirke fra andre kirkesamfunn, opptatt i Kirken påskenatt – og mottar der konfirmasjonens sakrament og sin første hellige kommunion.

Jeg leste i dag på nettsidene til den amerikanske bispekonferansen, at ca 150 000 mennesker skal bli opptatt i Den katolsk kirke påsken i år, samme antall som i fjor, og ca like mange skal døpes som de som konverterer. The 2006 Official Catholic Directory reported 80,817 adults baptized in the Catholic Church and 73,684 coming into full communion the previous year. In addition, there were 943,264 infant baptisms.

De skriver også en hel del om hva slags menensker dette er, og hvordan det fordeler seg over bispedømmene. Det er 195 bispedømmer og 19 000 menigheter i USA.
LES HELE ARTIKKELEN HER.

For akkurat et år siden concelebrerte/deltok jeg med paven i Peterskirken på den årlige oljevigselsmessen, sammen med ca 1 000 andre prester. Det var en stor opplevelse, og det er usikkert om jeg skal få oppleve det flere ganger i mitt liv.

Selv om jeg ikke lenger er i Roma, er påskens program i år akkurat som i fjor, og i gårsdagens onsdagsaudiens på Petersplassen snakket paven om påskens hellige Triduum som begynner i dag, og sa:

“What we are celebrating over the coming days,” he said, “is the supreme confrontation between Light and Darkness, between Life and Death. We too must place ourselves in this context – aware of our own night, our own sins, our own responsibilities – if we wish to gain spiritual benefit from reliving the Paschal Mystery, which is the heart of our faith.”

“The Paschal Mystery we relive in the Easter Triduum is not just a memory but a current reality. Even today, Christ overcomes sin and death with His love. Evil in all its forms does not have the last word. The final triumph is of Christ, truth, love! If we are prepared to suffer and die with Him, as St. Paul reminds us in the Easter vigil, His life become out life. It is upon this certainty,” the Pope concluded, “that our Christian lives are built.”

Som siste utdrag fra p. Arnfinn Harams artikkel om “Påskefeiringen og kirkens liturgi” tar jeg med en ganske tydelig påpekning av hva som er viktig for katolikker (og andre kristne). Han skriver det spesielt om den stille uke/ påsken, men det samme gjelder også for messefeiringen hver søndag.

Det er ikke mulig å leve som katolsk kristen i dag dersom vi uteblir fra kirken i Den stille uke og påsken. Hele summen av vår tro og vårt liv ligger der. I messen, i søndagsfeiringen og i selve påskehøytiden finner vi selve “troens mysterium” (1 Kor 11,26; 1 Tim 3,16). Vi skal feire dette slik at hele vårt liv blir en messe, en søndagsfeiring, en påske. Vi skal “rense ut den gamle surdeigen” fra livet vårt og bli “usyret brød”, påskebrød, uten uoppgjorte synder som ligger og gjærer og hever seg (1 Kor 5, 6f). Ja, hele den kristnes liv er et påskemysterium; det er å kjenne “samfunnet med Hans lidelser og kraften av Hans oppstandelse”. Da kan vi “glemme” det “Egypt” som vi alle sliter med å legge bak oss og “strekke oss ut” etter “det som ligger foran”, det lovede land som er vår arv og vårt mål (Fil 3,12f). Som er livet selv.

Artikkelen kan leses i sin helhet her.

Biskop Baasland siteres i dagens Vårt Land, og sier at menigheter som ikke kan skilte med flotte konserter og andre ekstra arrangementer nå i den stille uke, bør kutte ned på gudstjenesteantallet. Dette høres underlig ut for katolikker, for det vil være utenkelig for oss å ikke ha messer/ gudstjenester i våre sognekirker både skjærtorsdag, langfredag, påskenatt og påskedag.

Men Baasland sier: “For vanlige menigheter som hverken har stort musikalsk potensial eller skiturister, tror biskop Baasland løsningen kan være å legge kapasiteten i å gjøre én eller to gudstjenester (i løpet av uken) skikkelig gode. – Skal de kutte de andre gudstjenestene for å prioritere én? – Jeg synes godt de kan prioritere én eller to. Det er viktigere å lage noen store samlingspunkt enn mange små. Særlig vanskelig er det å få musikk-krefter til mange dager.

Katolske menigheter i Norge er heldigvis i den situasjon at kirkene flommer over av folk, også i påsken, slik at vi faktisk må ha flere messer enn vi burde. De største helligdagene (spesielt skjærtorsdag) bør nemlig hele menigheten helst være sammen, men her i Stavanger må vi ha fire/fem messer hver hellidag for å få plass til folk. Jeg talte nettopp opp og ser at vi skal ha 27 messer fra palmesøndag til 2. påskedag, pluss 4 i distriktet utenfor Stavanger.

Se hele messeplanen her.

LES HELE ARTIKKELEN I VÅRT LAND HER.

Arnfinn Haram skriver dette om påsken og Kirkens liturgi:

Israel skulle hvert år feire påskehøytiden – som en påminnelse om den første og egentlige påsken (2 Mos 13). I den jødiske påskefeiringen blir fortidens store hendelser gjort nærværende slik at alle som deltar i påskemåltidet, deltar i det som skjedde den gang. En “israelitt” er en som er utfridd fra slaveriet i Egypt, som har slaktet påskelammet og smurt blodet på sin dørstokk, som har gått tørrskodd gjennom Det røde hav, som har mottatt paktsloven ved Sinai og holdt gudstjeneste for Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.

Rent historisk sett er det også slik at påsken er det første elementet i Kirkens liturgiske ordning, selve begynnelsen på det som senere utviklet seg til det vi kaller kirkeåret, Kirkens liturgiske år. Og aller først kom feiringen av søndagen, Herrens dag, som den ukentlige fest for Kristi oppstandelse. Søndagen er både “ukens første dag” og “den åttende dagen”. De syv ukedagene som munner ut i sabbaten (den syvende dagen) står symbolsk for det fullendte – for Guds hvile etter at han hadde fullført sitt skaperverk. Det at han “hviler” sier det samme som når det står: “Og Gud så at det var godt” (1 Mos 1).

Artikkelen kan leses i sin helhet her.

Jeg postet i går en kort artikkel fra siste nummer av St Olav tidsskrift. Her vil jeg bare vise til hva siste nummer av tidsskriftet (som jeg de siste pardagene har lest med interesse) inneholder. Etter at den nye redaktøren begynt i fjor høst, har de ønsket å få opp nettsider for tidsskriftet, men så langt har de ikke kommet ennå. Så langt inneholder nettsiden svært lite – men nok til å bestille et abonnement. (!)

Innhold St Olav tidsskrift. Nr: 3 – 2007. Årgang 119

Opplysningstidens nye advokater – kristne? v/ redaktøren

Å se menneskets begrensninger. Erkjennelse, sannhet og vitenskap hos Thomas av Aquino. Av Henning Laugerud

Er den kristne tro en verdensanskuelse? Noen tanker rundt Rudolf Bultmanns forståelse av den kristne tro i en antikk kontekst. Av Henrik Holm

Ekteskapet – institusjon med fremtid? Av Ulrik Sverdrup-Thygeson

Nytt konfesjonelt landskap i Europa en berikelse. (om Romania og Bulgaria)

Teologi og dyr – hva har de to med hverandre å gjøre? Av p. Aage Hauken o.p.

Bokanmeldelse: Korstogene. Av Eivor Oftestad.

Bokanmeldelse: To helgenbiografier. (MorTeresa og Padre Pio) Av Sigurd Hareide

Alvorlig talt: Karakterdannelse. Av Janne Haaland Matlary

Katarina av Siena. Veien til omvendelse (dikt)

Jürgen Habermas svarer på Pavens forelesning i Regensburg

Debatt: sann menneskelighet. Av p. Arne Marco Kirsebom SS.CC.

Blikk på tiden: Immanuel Kant – en veiviser? Ja! v/ redaktøren

I dag fikk jeg et tips om å besøke bloggen til Monsignore Mark Langham, prest/administrator ved Westminster Cathedral – den katolske domkirken i London.

Den interessante bloggen ser ut til å ha blitt startet i desember i fjor, og Msgr. Langham skriver om det som skjer i domkirken, både messer og spesielle arrangemnter – samt om kirkens historie og arkitektur – med interessant tekst og mange flotte bilder.

Fra året (1997-98) jeg var på presteseminar i London har jeg mange gode minner fra denne flotte og spesielle katedralen. BESØK BLOGGEN HER.

Søndagen er Kirkens egentlige og første påskedag – en dag som representerer både den første skapelsesdagen, Kristi oppstandelsesdag og “den ytterste dag”. Alle disse “dagene” er “Herrens dag”. Det vi feirer i påsken – og dermed hver søndag – er hele skapelsens forløsning og fornyelse! Det er viktig at vi ikke har for små dimensjoner på det som skjer i påsken. Det dreier seg ikke bare om menneskets frelse, men også om frelse for naturen og universet.

Eukaristien er jo nettopp en feiring av den oppstandne Kristus og Hans stadige og levende nærvær i Kirken! Han er til stede som Den seirende, som med sitt offer overvant døden og dødskreftene. Alleluja!

Dette og mye emr skriver p. Arnfinn Haram i en artikkel kalt “Påskefeiringen og kirkens liturgi”, som er trykket i siste nummer av det katolske bladet Broen. Artikkelen kan leses i sin helhet her.

”Troen må i dag ifølge Habermas tre inn i en dialog med den sekulære fornuft.” Dette står i siste nummer av St Olav – Katolsk tidsskrift for religion og kultur. Artikkelen er skrevet av (den nye) redaktøren Henrik Holm og inneholder dette:

Jürgen Habermas svarer på pavens forelesning i Regensburg

I løpet av våren vil St. Olav komme med en fordypende artikkel som vil gå nærmere inn på den spennende diskursen mellom Jürgen Habermas og Joseph Ratzinger/Benedikt XVI om forholdet mellom tro og fornuft.

Les mer om St Olav tidsskrift.

Noen husker kanskje at menneskemengden ropte “Santo subito!” under pave Johannes Pauls begravelse for nesten to år siden. Ordene betyr “(Må han bli) helgen straks!”, og pave Benedikt var enig med folkemengden, satte til side den fem års venteperioden som man vanligvis har før man begynner på prosessen som kan lede fram til salig- og helligkåring.

Og i dag ble den første (lokale, i bispedømmet) fasen av saligkåringsprosessen avsluttet i en seremoni i Laterankirken, akkurat to år etter pave Johannes Pauls død.

The diocesan phase was closed by Cardinal Camillo Ruini, His Holiness’ vicar general for the diocese of Rome, with an address focusing upon the portrayal of the spiritual qualities of John Paul II. “At the beginning, at the center and at the peak of such a portrait,” said the cardinal, “we cannot but put Karol Wojtyla’s personal relationship with God. A relationship that was already strong, intimate and profound in his boyhood, and that never ceased to develop and grow stronger, producing fruits in all dimensions of his life.

The opening session of the diocesan investigation took place in the same basilica on June 28 2005, less than three months after John Paul II’s death, thanks to the fact that Benedict XVI waived the normal waiting period of five years after the death of a Servant of God.

Når den første undersøkelsen i bispedømmet nå er over, blir materialet overlatt til Vatikanets kongregasjon som har med salig- og helligkåringer å gjøre, og disse vil arbeide videre og evaluere materialet.

I dag er det pave Johannes Paul II’s dødsdag – og to år siden han døde. Da jeg var i Roma på denne dagen for et år siden, skrev jeg følgende:

Jeg var til stede på Petersplassen søndag kveld, 2. april 2006, kl 21.37 – nøyaktig da pave Johannes Paul døde for et år siden. Jeg var også der dagen etter, da det ble feiret requiem-/minnemesse for ham. Søndag kveld ble det opplyst at 100.000 mennesker var til stede, og mandag ca halvparten så mange.

Pave Benedikt holdt en tale ved begge anledninger, og i messen mandagskvelden tok han utgangspunkt i evangelieteksten fra Johannes 19,25-30. Det var spesielt v. 26 og 27 han tok frem i talen: ” Da Jesus så sin mor og ved siden av henne den disippel han hadde kjær, sa han til sin mor: Kvinne, det er din sønn. Deretter sa han til disippelen: Det er din mor. Fra den stund tok disippelen henne hjem til seg.”

Les mer – ogå med lenke til pave Benedikts tale i 2006.

Vi feiret palmesøndag i går, som kristne gjorde over hele verden, med velsignelse av greiner utenfor kirken vår her i Stavanger og lesning av palmesøndagsevangeliet før vi gikk i prosesjon inn i kirken. Inne begynner feiringen med kollektbønna, før de første lesningene og Jesu lidelseshistorie. Vi brukte kortversjonen av lidelsen, og etter en kort preken fortsatte messen som vanlig. Det var ubehagelig mange mennesker i kirken, så/og jeg ønsket ikke at messen skulle vare for lenge (det skulel også være dåp etter messen) – messen varte 70 minutter.

Se bilder fra palmesøndagsfeiring rundt om i verden her.

Les om feirngen i mange katolske kirker i USA her.

Pave Benedikt holdt en tale ved palmeprosejonen i Roma i går, der han tok utgangspunkt i salme 24, som er foreslått sunget under proesjonen. Psalm 24 that speaks of the ascent ends with an entrance liturgy before the temple gate: “Lift up your heads, O gates; rise up, you ancient portals, that the king of glory may enter.” In the old liturgy of Palm Sunday, the priest, once he arrived at the church doors, knocked loudly with the staff of the cross at the closed doors, which were then opened. It was a beautiful image of Jesus himself who, with the wood of the cross, with the power of his love which he gives, knocked from the side of the world on God’s door; from the side of a world that was unable to find access to God.

It is this call that in this hour we let penetrate our hearts. May the Lord help us to open the door of our heart, the heart of the world, so that he, the living God, might, in his Son, arrive in our time and touch our lives. Amen.

Les hele pavens tale her.

Det er visst nå helt sikkert (etter at ryktene har gått i flere måneder) at den tridentinske messen snart skal bli tillatt for alle prester. En svært sentral person i Vatikanet, kardinal Bertone, som er pavens “utenriksminister”, har nylig uttalt til den franske avisen Le Figaro:

Is a Decree widening the possibility of celebrating the Latin Mass according to the rite from before Vatican II (the so-called Mass of Saint Pius V) still expected?

The authorization of the Supreme Pontiff would evidently preserve the validity of the rite of Paul VI. The publication of the motu proprio which specifies this authorisation will take place, but it will be the pope himself who will explain his motivations and the framework of his decision. The Sovereign Pontiff will personally explain his vision for the use of the ancient Missal to the Christian people, and particularly to the Bishops.

Hvorfor vil så pave Benedikt gjøre dette? Det ser ut til at han ønsker å forene de konservative og mer radikale i Kirken, og han er svært opptatt av at liturgien blir feiret verdig, og han har lenge ment at de liturgiske forandringene etter Vatikankonsilet gikk noe for langt. HVIS DU HAR TID (more…)

Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge!

Til lesningsbønnen i dag (som prester og ordensfolk alltid leser), var det en tekst fra en preken til palmesøndag av den hellige Andreas fra Kreta (ca 660-740), erkebiskop av Gortyna (fra 692):

Kom, følg meg, la oss gå opp på oljeberget. La oss sammen gå i møte med Kristus der han i dag kommer tilbake fra Betania, i møte med ham som frivillig går til sin ærerike og salige lidelse for å fullbyrde vår frelses mysterium. Av egen fri vilje legger han ut på veien til Jerusalem, han som for vår skyld steg ned fra himmelen, for å løfte oss jordiske opp sammen med seg, slik det står skrevet i Guds åpenbaring, ”opp over alle makter og myndigheter, over alt velde og herredømme og over alle navn som nevnes kan”. Han kommer ikke brautende og skrytende, for, sier profeten, ”han skal ikke strides og ikke skrike, heller ikke skal noen høre hans røst”. Mild og ydmyk som han er, gjør han sitt inntog på simpelt vis.

Vi som først var røde som skarlagen på grunn av synden, vi er senere blitt hvite som ull ved dåpens renselse. Det er ikke skarlagenets palmegrener vi skal bære frem for dødens seierherre, men seierens trofé. La oss i dag, idet vi vifter med sjelens åndelige grener, sammen med barna rope ut de hellige ord: ”Velsignet være han som kommer i Herrens navn, Israels konge”.

Sist torsdag var vi katolske prester i Stavanger sammen med pastorer fra flere (mest engelskspråklige) menigheter og snakket om tekstene for palmesøndag. Både katolikker og anglikanere har pasjonen som hovedtema denne dagen, selv om palmesøndagsinntoget innleder messen. Den norske kirke, derimot, har ikke med noe om Jesu lidelse før langfredag.

I det første evangeliet fra Lukas 19,28-40 syntes flere av oss at det siste verset vardet mest talende: “Da han nærmet seg skråningen ned fra Oljeberget, begynte hele disippelflokken i sin glede å prise Gud høylytt for alle de mektige gjerninger de hadde sett. De ropte: “Velsignet i Herrens navn være kongen, han som kommer! Fred i himmelen og ære i det høyeste!” Noen fariseere som var med i folkemengden, sa til ham: “Mester, tal dine disipler til rette!” Men han svarte: “Jeg sier dere: Dersom de tier, skal steinene rope.”

Det siste verset sier noe om hvor stort og viktig det var at Jesus kom inn i Jerusalem som denne typen konge. Det sier også noe til alle kristne – og spesielt til forkynnere av Guds ord – om at vi er kalt til å forkynne dette glade budskap.

Konklusjonen på vår samtalene ble også at det fungerer godt å kombinere denne jublende innmarsjen med en lang og alvorlig lesning av Kristi lidelse – som i år er hentet fra Lukas 23,1-49. Pasjonen viser oss Jesu inngang i Jerusalem i det rette lys.

Slik avsluttes pasjonen fra Lukas, v44-49: Det var allerede den sjette time, og det ble da et mørke over hele landet helt til den niende time, fordi solen var formørket. Forhenget i templet revnet i to. Og Jesus ropte med høy røst: “Far, i dine hender overgir jeg min ånd!” Da han hadde sagt det, utåndet han. Men da offiseren så det som hendte, priste han Gud og utbrøt: “Denne mannen var sannelig rettferdig!” Og alle som hadde samlet seg for å se på, slo seg for brystet da de så det som skjedde, og vendte hjem. Men alle hans venner og kjente stod langt borte og så på. Blant dem var også de kvinnene som hadde fulgt ham fra Galilea.