EN KATOLSK WEBLOG

Jeg har nettopp vært med på en takkegudstjeneste i Stavanger domkirke i forbindelse med dronning Sonjas 70-årsdag. Det var en gudstjeneste med flott musikk og sang, bønner (der jeg deltok som øumenisk innslag) og en tale ved biskop Baasland.

Avslutningsvis sang et jentekor en flott, nykomponert sang for dronninga, ved Eyvind Skeie. Refrenget og et par av versa går slik:

1. Livet er en fødselsgave som du får av far og mor.
Livet er en guddomsgave, den gir himmel til vår jord.

R: Gratulerer, kjære dronning. Livets gave har vi fått
for å gi hverandre glede så vårt liv blir rikt og godt.

2. Da du stod ved prinsens side, visste du det, uten ord:
Størst av alt er kjærligheten, den som håper og som tror.

5. I den norske bildeboken og i alle våre sinn
er vår kjære dronning Sonja for bestandig tegnet inn.

Bostons kardinal Sean O’Malley skriver i sin egen blog at han deltok på møtet i Roma sist uke om frigjøringen av den tradisjonelle latinske messen, og at pavens hovedmål med dokumentet var å få til en forsoning med grupper som står i spenning/opposisjon til (eller utenfor) Kirken, spesielt Pius X’s brorskap. Det er ikke tvil om at dette er viktig for pave Benedikt, men det vil overraske meg om dette er det eneste han ønsker å gjøre. Slik skriver kardinalen:

I flew to Rome at the request of Cardinal Tarcisio Bertone to participate in a meeting discussing the Holy Father’s Motu Proprio about the use of the older form of the Latin Mass. There were about 25 bishops there, including the president of Ecclesia Dei Cardinal Darío Castrillón Hoyos, the prefect of Divine Worship and the Discipline of the Sacraments Cardinal Francis Arinze, several heads of bishops’ conferences as well as some cardinals and other residential bishops.

So the Holy Father’s motivation for this decision is pastoral. He does not want this to be seen as establishing two different Roman Rites, but rather one Roman Rite celebrated with different forms. The Motu Propio is his latest attempt at reconciliation.

“En stille revolusjon” er overskrifta redaktør Henrik Holm gir en liten artikkel om frigjøringa av den tridentinske messen i siste nummer av St. Olav tidsskrift. Her skriver han bl.a.:

Det latinske synes på nytt å vinne fotfeste i Den katolske kirke, og spekulasjonene rundt et pavelig skriv om gjeninnføringen av den gamle ritus er mange … Paven håper seg at skrivet blir mottatt med avslappet holdning.

Et sted hvor hjertet slår for den gamle messe, er Wigratzbad, et lite område ved Bodensee mellom de tre landene Sveits, Østerrike og Tyskland. Her holder nemlig “St. Petrus Bruderschaft” (Fraternitas Sacerdotalis Sancti Petri – FSSP) til. Les resten av dette innlegget »

Her er mine egne kommentarer til F. Alvin Kimels forslag om messen som jeg presenterte i går:

1) Slutt med messer feiret ”versus populum” – det skaper en menneskesentrert messe

Dette er jeg i hovedtrekk evig i, selv om jeg ikke syns vi trenger å tilbakeføre dette øyeblikkelig. I veldig mange hundre år feiret presten messen vendt mot Gud (også i Den norske kirke, der jeg vokste opp), helt naturlig siden han jo vendte seg til Gud. Jeg kan egentlig ikke se noen argumenter som taler mot den praksisen – Vatikankonsilet tok heller aldri opp dette spørsmålet.

Jeg syns det er mest naturlig at presten leder messen fra sin stol (som tradisjonelt er plassert på den ene sida av koret), og ikke fra alteret som i den tridentinske messen. Under ordets del er han jo vendt direkte mot folket, så alt i alt blir ikke presten på noen måte for fjern. Under eukaristien vender presten seg mot Gud, og messens hellige offer bærer han jo fram for Gud, på egne vegne og menigheten sammen med ham. Nattverdens måltidsoffer (som selvsagt også må være med) blir jo tydeliggjort ved kommunionen.

2) Messen må synges mer, 3) Bort med dårlig musikk, 4) Bruk mer røkelse og 5) Ta bort de uformelle og upassende kommentarene i messen

Disse tingene er jeg enig i, og her bør vi gjerne bevisstgjøres, samtidig som jeg ikke syns dette er noe særlig problem i Norge – i utlandet blir messen mange steder feiret veldig mye mindre verdig enn i Norge.

6) Reduser bruk av mikrofoner
I den grad man har for mange mikrofoner (for eksempel til koret), bør dette reduseres. Men det vil ikke bety at man tar bort nødvendige mikrofoner på lesepultene og (og en diskret mikrofon på) alteret.

7) Mer eukaristisk tilbedelse
Eukaristisk tilbedelse er viktig, men jeg kan ikke riktig se at det passer så godt inn i denne diskusjonen. De østlige kirkene har jo ikke vår tradisjon med eukaristisk tilbedelse, men det mangler på ingen måte på verdighet når de feirer den hellige liturgi/messe.

Mer bruk av den tradisjonelle latinske messen (TLM).

Jeg syns det er fint at den ”tridentinske” messen blir frigjort, men ser først og fremst på dette som noen få gjør – for sin egen del, men også for å påvirke den vanlige messefeiringa på en fruktbar måte.

Overskrifta på dette innlegget uttrykker vel i hovedtrekk mitt eget syn på diskusjonen om den “tridentinske” messen. Jeg har ikke planer om å begynne å feire den tradisjonelle latinske messen (TLM), men vil gjerne lære en del fra den for å kunne feire messene bedre.

På denne bloggen fortelles det om en ung prest som tok en ukes kurs i hvordan den gamle messen skal feires, og han bruker store ord for å forklare hva uka betydde for ham: I would characterize my experience as frankly stunning, and even life changing. I must admit that the experience has recast my understanding of the priesthood to some degree.

Also, by this intensive introduction to the ancient Roman liturgical tradition, I now more fully understand the paradigm shift and rupture that Ratzinger/Benedict XVI has spoken of. I can’t help but feel that once the adolescent rebellion of liturgical abuse and rejection of our living heritage subsides, they will be there to help all of us reclaim and reinvigorate the Latin Rite in a way that is truly organic and faithful to our roots, strengthening and in some areas reestablishing a vibrant Catholic identity.

Forfatteren av denne bloggen, father Z., skriver også at et av de store poengene med å frigjøre den gamle messen (slik paven tenker), er å knytte de to messene sammen igjen, og å forbedre feiringen av den nye messen. Les resten av dette innlegget »

Fr. Alvin Kimel, en tidligere anglikansk nå katolsk prest, skriver et innlegg på sin blog (som er i ferd med å legges ned) om hvordan han mener messen må forandres for at den skal bli bedre. I Norge plages vi heldigvis lite med pkt. 3 og 5. Kanskje pkt. 1 er det som er mest konkret og aktuelt for oss – og hans avsluttende setninger (om TLM) er det mange har diskutert her på bloggen de siste dagene. Her er hans konkrete forslag om å forbedre dagens messe:

(1) Abandon the versus populum, immediately! Let priest and people face God together. The single most destructive feature of the “renewed liturgy” is its anthropocentric orientation. The people of God are sanctified by worshipping God, not by celebrating each other.

After much thought, I have finally become persuaded that all Catholic priests should be authorized to celebrate the Tridentine Mass, despite the inevitable confusion this will create. While I personally believe that liturgy should be normatively celebrated in the language of the people, I also believe that the practical abolition of the Tridentine Mass was wrong and destructive. We must retrace our steps and attempt to undo the blunders of the post-Vatican II Church. In one way or another, we must forge new connections to the liturgical tradition and the Mass of St Pius V.

En biskop i New jersey i USA, Arthur Serratelli, har begynt å skrive en serie artikler om hvordan Den katolske kirke i stor grad har mistet opplevelsen av det hellige. Han beklager at kirkerommet ikke lenger oppleves forskjellig fra andre rom; stillheten er blitt borte, man klapper for de som deltar, og oppfører seg ofte ikke som man bør i møte med det hellige. (En slik negativ utvikling er nok kommet en del lenger i den engelskspråklige verden enn i Norge.) I den første av en serie artikler (Velg artikkel nederst på sida.) skriver han:

Living in our world, we breathe the toxic air that surrounds us. Even within the most sacred precincts of the Church, we witness a loss of the sense of the sacred. With the enthusiasm that followed the Second Vatican Council, there was a well-intentioned effort to make the liturgy modern. It became commonplace to say that the liturgy had to be relevant to the worshipper. Old songs were jettisoned. The guitar replaced the organ. Some priests even began to walk down the road of liturgical innovation, only to discover it was a dead end. And all the while, the awareness of entering into something sacred that has been given to us from above and draws us out of ourselves and into the mystery of God was gone.

Teaching about the Mass began to emphasize the community. The Mass was seen as a community meal. It was something everyone did together. Lost was the notion of sacrifice. Lost the awesome mystery of the Eucharist as Christ’s sacrifice on the cross. Les resten av dette innlegget »

Sentralt i dagens lesninger er flere kallsfortellinger. Først hører vi fra 1. Kongebok 19 om hvordan profeten Elisja blir kalt til å følge og profeten Elias tjeneste: Tolv par okser gikk foran ham, og selv fulgte Elisja det siste paret. Med det samme Elia gikk forbi, kastet han kappen sin over ham. Da lot Elisja oksene gå, sprang etter Elia og sa: “La meg først få kysse far og mor til avskjed, så skal jeg følge deg.” Elia svarte: “Snu og gå hjem du! For du vet hva jeg har gjort med deg.” Da vendte Elisja seg fra ham. Han tok de to oksene og slaktet dem, og med åket som brensel kokte han kjøttet. Det gav han til folket, og de holdt måltid. Så reiste han seg og fulgte Elia som hans tjener.

Deretter hører vi i evangeliet, fra Lukas 9, at Jesus er enda mer radikal når det gjelder å utfordre folk til å følge ham: Mens de var underveis, var det en som sa til ham: “Jeg vil følge deg hvor du så går.” Jesus svarte: “Revene har hi, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile sitt hode på.” Han sa til en annen: “Følg meg!” Men mannen svarte: “La meg først få gå hjem og begrave min far.” Da sa Jesus til ham: “La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.” Det var også en annen som sa: “Jeg vil følge deg, Herre; men la meg først få si farvel til dem der hjemme.” Men Jesus svarte: “Ingen som har lagt hånden på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.”

Les alle søndagens tekster her.