EN KATOLSK WEBLOG

My spirits are soaring after attending yesterday’s solemn traditional Mass at Merton College, Oxford, during the training course for priests organised by the Latin Mass Society. Dette sier Damian Thompson, som blir sitert av Father Z. Han fortsetter slik:

It was glorious to see the sunlight piercing the pillar of incense as priest, deacon and sub-deacon performed the ancient liturgy for which Merton Chapel was built.

I’m going to write about this in more detail elsewhere, but the conference (which ends today) has been a triumph. What delighted me most was the enthusiasm and patent holiness of the priests attending – most of them ordinary parish clergy, not dyed-in-the-wool “traditionalists”.

Everyone was buoyed up by the Archbishop of Birmingham’s sermon on Tuesday, which underlined the fact that the old barrier between older and newer forms of worship has been abolished by Pope Benedict.

Let’s hope that that the social barrier between Catholics attached to the newer and older forms of the Mass also disappears. The Pope understands that liturgical renewal will reinvigorate the whole Church; what Catholics need now are diocesan bishops who are willing implement his reform.

For Z. er det viktigste her kanskje at det stort sett er vanlige menighetsprester som deltar på det “trenings”seminaret. Jeg er enig med ham at en symbiose mellom de to formene av messen er det viktigste. Om den tradisjonelle latinske messen (i sin rene form) blir feriet svært ofte i framtida, er litt mindre viktig enn om pavens motu proprio kan skyve messefeiringa i Den katolske kirke som helhet i riktig retning.

Jeg er altså ikke helt på linje med flere av puristene/tradisjonalistene som skriver på bloggen min. (Men de må gjerne fortsette å skrive, og prøve å overbevise meg og andre!)

Bildene har jeg funnet her.

Jeg leste i dag om en preken erkebiskop Vincent Nichols i Birmingham (i England) holdt for prester som er kommet sammen for å øve på den tradisjonelle latinske messen. Han legger stor vekt på rikdommen i den gamle messen, og hvordan den kan fokusere på en verdig feiring også av den nye messen (og at det er nødvendig).

Samtidig nevner han at Vatikankonsilet ba om noen forandringer i messen som hadde blitt feiret inntil da. (Dette punktet vil jeg gjerne se litt mer på snart; enkelte ting ble nevnt spesifikt av biskopene, men jeg er helt sikker på at de ikke hadde drømt om at forandringene skulle bli så store som de faktisk ble.)

I hope that your study of the Missal of Pope John XXIII will help you to appreciate the history and richness of that form of the Mass. And I trust that you will bring all that you learn to every celebration of the Mass you lead in the future.

I have no doubt that each of us must strive for improvements in the way the ordinary form of the Mass is celebrated so that its inner mystery and spiritual movement is more clearly set forth. As Pope Benedict says, we must do all we can to bring out the spiritual richness and theological depth of the Missal of Paul VI, ‘for that will guarantee that the Missal of Paul VI will unite parish communities and be loved by them’.

Please remember that what you study here is not a relic, not a reverting to the past, but part of the living tradition of the Church. It is, therefore, to be understood and entered into in the light of that living tradition today.

The Missal of Pope John XXIII will remain the extraordinary form of the celebration of the Mass, for, as Pope Benedict says, its use ‘presupposes a certain degree of liturgical formation and some knowledge of the Latin language; neither of these is found very often’. And the decision of the Church was that, for general use, it needed to be revised. But there are truths of which it can still remind us and it has treasures and consolation to offer.

Father Z. har også skrevet om dette på sin blog, og fått inn ganske mange kommentarer, bl.a. en som sier at det godt kan tenkes at den nye og den gamle formen av messen vil smelte sammen; kanskje med TLM som utgangspunkt, men: “I, for one wouldn’t object ot seeing the whole congregation singing the Pater Noster for example.”

I forbindelse med (litt før) at Teresa av Calcutta ble saligkåret i 2003, kom det fram opplysninger om hennes åndelige mørke. Så når vi de siste par ukene har hørt mer om dette temaet, får vi bare mer oppøysninger om det vi allerede visste. Men ikke alle har visst det, og bl.a. Dagbladet hadde et noe sensasjonelt oppslag om det for noe få dager siden – spesielt overskrifta: Mor Teresa mistet Gud. Men Dagbladet har nå i sitt magasin skrevet en mye bedre artikkel om saken, der de bl.a. skriver:

“I dette ligger Teresas storhet: På tross av at hun ikke hadde en følelig trøst i forbindelse med sitt gudsforhold, levde hun som Gud ønsket det av henne. Hun satte seg selv til side.

Hun levde sin hverdag fordi hun så Guds eget bilde i de fattigste blant de fattige. Mer konkret kan man vel ikke tro, sier søster Valborg Osterhus til Dagbladet.no.”

Les artikkelen i Dagbladet og mye mer om Mor Teresa på katolsk.no.

“Herodes hadde latt Johannes gripe, hadde bundet ham og kastet ham i fengsel. Dette hadde han gjort på grunn av sin brors hustru Herodias. For Johannes hadde sagt til Herodes: “Det er ikke tillatt for deg å ha henne til hustru.” Han ville da helst ha drept ham, men var redd folket, som mente at Johannes var en profet. Men da Herodes feiret sin fødselsdag, danset datter til Herodias for gjestene. Herodes likte dette så godt at han med ed lovte å gi henne hva hun så bad om. Da fikk moren henne til å si: “Gi meg døperen Johannes’ hode på et fat.” Kongen ble ille ved, men fordi han hadde sverget, og det mens gjestene hørte på, bød han at hun skulle få det, og han sendte folk for å halshogge Johannes i fengslet. Hodet ble båret inn på et fat og gitt til piken, som gav det videre til sin mor. Men disiplene hans kom og hentet liket og gravla det, og gikk så og fortalte alt til Jesus.” Matteus 14, 3-12

Det er denne hendelsen katolikkene markerer i dag. Les mer om dagen på katolsk.no.

Her er noen tanker jeg har gjort meg et par dager etter å ha opplevd min aller første tradisjonelle latinske messe (TLM):

For det første syns jeg det var fint at presten var lite opptatt av ytre prakt og stas. Man trenger selvsagt en del ting når man skal feire messe, men det trenger ikke alltid være eksklusivt og flott. Noen ganger får man dessverre inntrykk av at det ytre er det mest sentrale for noen tradisjonalister.

Dernest var det godt at liturgien var et tydelig møte med Gud; der forberedelse og rensing fra synd var viktig, der Kristi fullkomne offer ble løfta fram for Gud, og der Gud blei tilbedt og takka på en passende måte.

At presten sa en hel del ting stille i messen (både i forberedelsen og selve canonbønna) var ventet og det må man tåle – selv om det var uvant for noen av oss. Hvis vi hadde kjent TLM-liturgien bedre, hadde vi ikke vært så usikre og forvirra som noen av oss var.

At presten aleine sier enkelte ting i messen som vi er vant med å si sammen (Fadervår, Gloria, og i stor grad også Credo, Sanctus, Agnus Dei), syns jeg er mindre naturlig. Det ser ut til å være historiske grunner for noe av dette, men slike ting syns jeg nok virker unødvendig passifiserende.

Bibeltekstene lest på latin av presten, mens han står vendt mot alteret, syns jeg nok er det aller minst passende. Her bør TLM lære av den nye messen og lese bibeltekstene på et passende moderne språk, vendt mot folket.

I den gamle messetradisjonen er det flere ulike messer, og det er mange små ulikheter mellom disse messene som jeg ikke har noen oversikt over. Kanskje Trond kan hjelpe meg hvis noe av min kritikk ikke treffer.

Jeg fikk det nye nummeret av St. Olav tidsskrift i går, og leste med interesse redaktør Henrik Holms lederartikkel, omkring den katolske definisjonen om hva en kirke er. Her er en del av artikkelen:

Kongregasjonen for Troslæren presenterte for noen uker siden et kort skriv om kirkens syn på seg selv, og om hva det medfører i bedømmelsen av andre kristne fellesskap som også påberoper seg å være “kirke”. Det er ikke bare protestanter som har reagert på skrivet. Enkelte katolikker har også stilt spørsmål ved om det var riktig å stadfeste at protestantismens forskjellige retninger etter katolsk syn ikke kan omtales som kirke.

Det er en forskjell på om noe er sant, og om man vil at det skal være sant. I tverrkirkelighetens tidsalder hadde det ikke skadet om man begynte å tenke mer i hypoteser: Før man uttaler seg om man synes noe er galt eller riktig, er det klokt å stille spørsmålet: Er det sant det som her sies, uavhengig av om man vil at det skal være sant eller ikke. Hvis det er sant at Kongregasjonen for Troslæren har rett når den sier at protestantismen ikke er kirke, hva da? Og omvendt: Hvis det er sant at Kongregasjonen for Troslæren tar feil i sitt utsagn, hva da?

Med frykt og beven tør jeg påstå at skrivet i bunn og grunn er sant. Her våger man å stå for noe! Les resten av dette innlegget »

I dag gratuleler jeg spesielt augustinerkorherrene i Klosterneuburg, Wien, som alltid feirer den hellige Augustin med stor fest. Det er ikke lenge siden jeg var på hyggelig besøk der. På katolsk.no leser vi om Augustin:

... Augustins ble angrepet av feber. Kroppens styrke svant for hver dag og hver time, mens hans intellektuelle evner varte til det siste, og han overga rolig sin ånd i Guds hender den 28. august 430, etter å ha levd i 76 år, av dem nesten 40 år som prest.

I 496 brakte flyktende kristne hans relikvier fra Hippo til Sardinia. Langobardkongen Liutprand brakte den i 723 til Pavia og bisatte den i kirken San Pietro in Ciel d’Oro. Gravmælet i hvit marmor, Arca di San Agostino, er fra 1300-tallet. I 1842 kom en del av hans relikvier tilbake til Hippo Regius.

Augustins kult begynte tidlig og spredte seg raskt. I Roma ble hans fest feiret fra 700-tallet. Han er ikke med i Østkirkens helgenkalendere, men i vest regnes han ved siden av de hellige Ambrosius, Gregor I den Store (590-604) og Hieronymus blant vestens fire store kirkefedre. De fire ble utnevnt til kirkelærere den 20. september 1295 av pave Bonifatius VIII (1294-1303). Augustin har tilnavnet Doctor gratiae, nådelærer. Hans minnedag er 28. august. Han er ofte i biskoppelige klær og bærer en bok og en penn.

Jeg så en oversikt på katolsk.no, som minna meg på at Den katolske kirke feirer usedvanlig mange helgener i august – se her for feiringene dette året, og beskrivelse av de enkelte dagene.

To av mine faviritthelgener kommer på slutten av måneden; Augustin 28/8 og Johannes døperen (hans martyrdød) 29/8. Katolsk.no har en svært komplett oversikt over de liturgiske feiringene. I listen under betyr store bokstaver at det er en festdag – 15. er høytid – små bokstaver betyr minnedag.

• 1. august: Alfonso Maria de’ Liguori
• 4. august: Johannes Maria Vianney
• 6. august: HERRENS FORKLARELSE
• 8. august: Dominikus
• 9. august: TERESA BENEDICTA AV KORSET
• 10. august: LAURENTIUS
• 11. august: Klara av Assisi
• 14. august: Maximilian Kolbe
• 15. august: JOMFRU MARIAS OPPTAGELSE I HIMMELEN
• 16. august: Stefan av Ungarn
• 20. august: Bernhard av Clairvaux
• 21. august: Pius X
• 22. august: Jomfru Marias dronningverdighet
• 23. august: Rosa av Lima
• 24. august: BARTOLOMEUS
• 25. august: Ludvig av Frankrike
• 27. august: Monika
• 28. august: Augustin
• 29. august: Johannes Døperens martyrdød

Arild Romarheim hadde i dag et interessant innlegg i Vårt Land, som jeg tar med deler fra her:

Det utopiske religionsløse samfunn

Ikke uventet kom det sterke reaksjoner da jeg beskyldte Humanetisk Forbund (HEF) for å ha medvirket til oppblomstringen av den alternative nye spiritualiteten, i forbindelse med Märtha Louise-saken. ... Jeg forsøkte å påpekte mulige utilsiktede følger av deres prinsipielle motarbeiding av religiøse begrunnelser for livssyn – gjennom 50 år. HEF har lyktes i sitt avkristningsprogram …

Kirken har bidratt til den samme ny religiøsiteten fordi den har sovet i timen og flytt på gamle privilegier. Mitt hovedsynspunkt er at for å berge vår sivilisasjon er a-religiøsitet en ufarbar vei. I stedet må vi – gjerne i kritisk dialog med sekularistene – forsøke å finne fram til hva man kunne kalle en sunn religiøsitet.

Mine analyser er – forsøksvis – basert på nyere dreininger innen religionssosiologisk forskning (Martin, Berger, Heelas, Habermas). For å si det enkelt: Den som kjemper for sekularisering, kjemper ikke for sekularisering, men for religiøs endring. Les resten av dette innlegget »

Dette første bildet er tatt under prekenen. (Alle bildene er tatt av Ivar B.)

Det andre bildet er tatt under konsekrasjonen.

Vi hadde også en hyggelig og informativ samtale om liturgi – historie og praksis – etter messen.

En interessant ting var av Father Durham feiret denne messen med svært enkle midler; det var ingenting av den pomp og prakt som man noen ganger forbinder med den gamle messen. (Han mente også at vår kirke i Stavanger og de aller fleste (alle?) katolske kirker i Norge lett kunne brukes til å feire den gamle messen.) Det viktigste for ham var å bevare og videreføre den eldgamle latinske messetradisjonen; messen har vært feiret slik i århundreder og vært til velsignelse for millioner av troende, og denne tradisjonen bør videreføres.

Jeg har sans for dette argumentet, men da som ekstraordinær form (som paven skrev i sitt moto proprio). Jeg skriver om ikke lenge noen punkter som for meg vil bety at den tradisjonelle latinske messen ikke bør bli hoved liturgisk form igjen (som enkelte forkjempere nok ønsker).

I går kl 15 ble det feira en tradisjonell latinsk messe i kapellet ved St Svithun kirke i Stavanger, av den engelske presten Fr. Durham fra prestefeslleskapet FSSP. Jeg hadde ikke vært involvert i planlegginga av besøket, men deltok i messen (min aller første TLM) og snakka en hel del med presten etterpå. (Nødvendige tillatelser hadde blitt innhenta fra sogneprest og biskop.)

Trond (som skriver en del her på bloggen) var minstrant, og i alt var vi ca 15 personer til stede. Jeg håper å få noen bilder, siden det ble tatt en del. Jeg kommer også tilbake snart med noen kommentarer til det vi opplevde; den tydeligste forskjellen fra en ny messe feira på latin var at presten stod vendt mot alteret under hele messen bortsett fra prekenen, at ca 2/3 av det presten sa, sa han stille og at tekstene var helt andre enn de vi bruker i den nye messen.

Søndagens første lesning, fra Jesaja 66, handler om hvordan Herren vil kalle alle folkeslag til seg. Det er en ganske festlig tekst:

Jeg som kjenner deres gjerninger og tanker, kommer for å samle alle folk og tungemål. De skal komme og se min herlighet. Jeg gjør et tegn iblant dem og sender noen av dem som er berget, ut til folkene – Tarsis, Put, Lud, Mesjek, Rosj, Tubal og Javan – og til de fjerne kyster som ikke har hørt om meg og ikke har sett min herlighet. De skal forkynne min herlighet blant folkeslagene. Og de skal komme med alle deres brødre fra alle folkeslag, som en offergave til Herren – til hest, i vogner og bærestoler, på muldyr og kameler. De skal komme til mitt hellige fjell i Jerusalem, sier Herren, som når israelittene kommer med offergaver i rene skåler til Herrens hus. Også av dem tar jeg noen til prester og til levitter, sier Herren.

Sett sammen med evangeliet, fra Lukas 13, blir perspektivet også på den festlige og gledesfylte teksten ganske alvorlig. Jesus sier nemlig at de som er utvalgt må arbeide hardt for å holde seg på den rette vei, og at “mange skal forsøke å komme inn i himlenes rike, men ikke klare det”. Akkurat det ransakende spørsmålet skal jeg prøve å fokusere på i søndagens messer. Slik lyder hele evangeliet:

På sin vei til Jerusalem drog han omkring fra by til by og fra landsby til landsby og lærte folket. Da var det en som spurte: “Herre, er det få som blir frelst?” Han sa til dem: Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husbonden først har reist seg og lukket døren, og dere står utenfor og banker på og sier: “Herre, lukk opp for oss!” da skal han svare: “Jeg vet ikke hvor dere er fra.” Da vil dere si: “Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.” Men han skal svare: “Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett.” Da skal dere gråte og skjære tenner, for dere skal se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene samlet i Guds rike, mens dere selv er kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Noen av de siste skal da bli de første, og noen av de første skal bli de siste.

LES ALLE SØNDAGENS TEKSTER OG BØNNER.

I kveld kl 18.00 feires det en høytidelig og hyggelig messe i St. Olav domkirke i oslo; prestejubileene for biskop Gran og biskop Eidsvig. Gran ble presteviet i 1957 (og bispeviet 24. mars 1963) og Eidsvig i 1982 (bispeviet 22. oktober 2005). Den nøyaktige datoen for Bernt Eidsvigs prestevielse var 20. juni. (Faktisk samme uke som jeg reiste nordover etter ferdig embedseksamen for å delta på offisertskurs i Troms og begynne som feltprest i Kirkenes. Men jeg bl eikke presteviet i Den lutherske kirke før i juni 1986.)

Bilde over ble tatt etter biskop Bernts bispevielse i 2005, og viser også biskop Schwenzer – som ble presteviet 18. juli 1964 og bispeviet 7. desember 1975.

På bloggen The New Liturgical Movement leste jeg nylig om en amerikansk familie som hadde flyttet til en ny by, og hadde svære problemer med å finne en kirke å gå i som hadde en messefeiring de kunne klare å holde ut. Jeg har selv snakket med flere utenlandske katolikker i det siste, og blitt forundret over hvor snevert de tenker om liturgien; å synge bare ørlite grann latin i messens faste ledd er helt fremmed for dem, det samme gjelder tradisjonelle salmer. De tenker også lite på at messen først og fremst er et møte med Herren, og at det horisontale aspektet (og det de 20-30 frivillige i hver messe skal gjøre) er noe mindre viktig.

I artikkelen under hevdes det at 85% av messene ofte kommer svært til kort. Jeg er redd det kan være korrekt når vi tenker på om messene er et verdig møte med den allmektige, og om man til en viss grad tar vare på Kirkens liturgiske tradisjon. I Norge er det faktisk ganske annerledes, og i går hørte jeg rykter om at man i St. Olav domkirke er i ferd med å innføre (enda) mer latin, faktisk å lese en søndagsmesse helt på latin hver søndag, kan noen bekrefte det?

Her er utdrag fra artikkelen jeg refererte til:

Two friends of mine from different parts of the country, settled into a parish of their liking, more or less, picked up to move to other parts of the country, leaving their parishes behind and encountering a terrifying situation in looking for a new parish. Both of them are in a state of complete shock.

They are bouncing from parish to parish only to find liturgy after liturgy dominated by pop music and liturgy directors with heads full of mush, places completely untouched by the reform of the reform. They describe themselves as living in a liturgical house of mirrors in which crazy and menacing heads of Marty Haugen haunt them at every turn. It is driving both of them batty, and even to despair. They tell stories of the most shocking sort, week to week, and are both at their wits’ end.

Moves can do this to you. One’s perspective on whether Catholic liturgy is getting better or worse—whether it is time for panic or calm improvements—depends in large part, if not wholly, on one’s local situation. People in good situations tend to have an exaggerated sense of the well being of American Catholic liturgy. People in awful situations ere in the other direction, assuming that there is no hope.

For this reason, we all work very hard to find liturgical environments that are suitable to our sensibilities and then feel a bit of comfort, only to have this completely upset when we move across the country into an unfamiliar place and encounter that horrible reality that Catholic liturgy in the United States really is in a relentless state of emergency. You can at this point make up a statistic, but I’m guessing that something like 85% of Catholic Masses in this country stand in complete violation to the letter and spirit of the Roman Rite.

LES RESTEN HER.

“Hvis Bibelen hadde inneholdt tekster som åpner for at homofilt seksuelt samliv kan være moralsk tillatelig, hadde det jo vært mulig å diskutere en slik eksegese på en fornuftig måte. Men det er ikke tilfelle, for Bibelen fordømmer jo en slik praksis på det strengeste. Derfor må de som vil forsvare en slik moral, argumentere stikk i mot hele den kristne historien – både Bibelen og tradisjonen – og det bør verken klok eller ulærd, verken ordinert eller lek, verken katolikk eller protestant gjøre.”

Det ser ikke ut til at Vårt Land kommer til å trykke mitt leserinnleg, et svar til biskop Jørgensen, som jeg sendte dem for litt over en uke siden – og nevnte kort her. Jeg skrev innlegget rett før jeg hørte om biskop Baaslands kommentarer til Jørgensen; muligens syns VL at debatten nå er blitt mindre aktuell. Her følger hele innlegget mitt: Les resten av dette innlegget »

Her er et fint bilde av min kjære St. Paul kirke i Bergen, som var min kirke i 12 år og også stedet for min prestevisels 8. januar 2000. Vi leser nå at Dom Lukas – som kom til menigheten knapt et år før jeg flytta derfra – fra 1/9 blir ansatt i deltidsstilling ved universitetet i Bergen. Kanskje et godt tips til (det nye) universitetet i Stavanger, vi har en hel del (utenlandske) katolske studenter også her. Slik leser vi i StudVest:

På grunn av et økende antall internasjonale studenter ser Universitetet seg nødt til å opprette prestetjeneste for katolske studenter.
– Vi fikk et godt tilbud fra Den katolske kirke i Norge som ikke koster oss så mye. Det er en enkel måte å bidra til at også katolske studenter, som vi har et økende antall av, får et tilbud om studentprest, sier Sigmund Grønmo, rektor ved UiB.

Den katolske studentpresttjenesten vil løpe parallelt med Studentmenigheten og -prestene i Bergen, som er et tilbud til studenter som bekjenner seg til Den norske kirke.

– Jeg håper samarbeidet med Universitetet kan bidra til at flere katolikker finner fram til menigheten. Det er et stort problem for oss at vi ikke når ut til alle katolikkene i området, sier Dom Lukas Stefan Lorf-Wellesen som tiltrer i stillingen som katolsk studentprest ved UiB 1. september.

LES MER I STUDVEST.

I går ble det meldt at en katolsk biskop i England trekker sin støtte til Amnesty International etter at organisasjonen nå har definert tilgangen til abort (i noen tilfeller) som en menneskerettighet. Og han regner med at mange katolikker vil gjøre det samme.

The Rt Rev Michael Evans, Bishop of East Anglia, who had been actively involved in the human rights charity for 31 years, claimed he would be the “first of many” to cancel his membership after leaders voted overwhelmingly in favour of including access to abortion in their definition of human rights.

Rev Evans, 55, said he was “very sad” at abandoning his work with the organisation. “There are undoubtedly many Catholics who will now sadly have to withdraw membership,” he said. “Bishops, priests and lay people will have to make a very serious decision about their memberships, and I would expect them to make the same decision.

“The question of abortion is so central to Catholic opinion that it will make it difficult for Catholics to remain involved. I feel I cannot continue, and I know from people writing to me that others have already done the same. But individuals need to decide for themselves.”

LES MER HER.

I Vermont i USA gikk en biskop foran med et godt eksempel, og feiret Høytiden for Marias opptagelse i himmelen med en stor tradisjonel latinsk messe – se bildet.

Jeg tror det skal slike litt store sammenhenger til for at katolikker flest skal oppdage den gamle messen, slik at den nye og gamle messen sammen skal innvirke positivt på hverandre, og på den måten oppfylle det jeg tror er pave Benedikts målsetting med å frigi den gamle messen. (Legg også merke til at denne kirken har et frittstående alter, og at det ikke er noe problem.)

Slik leser vi på bloggen WDTPRS:

For the first time in more than 30 years, Roman Catholics in Vermont had a chance to attend a traditional Latin Mass last week, and the overwhelmingly positive response means there likely will be more to come.

About 1,000 Catholics from across Vermont, New York, Massachusetts and New Hampshire packed the pews at Burlington’s St. Joseph Co-Cathedral on Wednesday, spilling out into the vestibule for the 90-minute ceremony. ...

Looking out on the overflowing congregation, bishop Matano promised to invest time in similar ceremonies. “If this is what it takes to fill our churches, then so be it,” he said. “I will do whatever I can to fill our churches.”

Father Z. har på sin blog spurt leserne hvordan de i utgansgpunktet opplevde den tradisjonelle latinske messen – NB han ba bare de som ikke var vokst opp med den å svare.

I have a favor to ask those of you who did NOT grow up with the older form of Mass. If sometime along the way you decided to check out the older form of Mass, the “Tridentine” Mass, I am interested in your experience and reactions.

• Were you “hooked”?
• Are you hooked now but it took a while?
• Were you indifferent (“What’s the big deal?”)
• Were you put off and don’t want to go back?
• What was it that captured you?
• What repelled you?
• Do you go now? Often? Exclusively? Rarely?

Så langt har han fått 141 svar (22/8 er det blitt 233 svar). Noen likte den tradisjonelle messen fra første stund, andre ikke så veldig godt, de foretrekker den nye messen “verdig feiret”. Men når den nye messen ikke blir feiret skikkelig (som vel er Kirkens hovedproblem) er det mange som søker etter alternativer.

LES SVARENE HER.

Ei slik overskrift passer dårlig for Den katolske kirke i Norge, som jo har hatt en kjempestor vekst i samme periode. Men hos oss er det jo de mange fromme innvandrerne som skjuler det faktum at mange katolikker også i Norge har forsvunnet ut av Kirken.

Hvorfor dette skjer har nok mange årsaker, men i et par kommentarer til en tidligere post her på bloggen, vises det til at ettervirkningene etter Vatikankonsilet i flere land har vært svært negative. I noe som heter “Index of leading Catholic indicators” knyttes nedgangen ganske tydelig til forandringene etter konsilet – og vi kan lese (fra USA):
In 1965 there were 1.3 million infant baptisms, in 2002 there were 1 million. (In the same period the number of Catholics in the United States rose from 45 million to 65 million.) In 1965 there were 126,000 adult baptisms – converts – in 2002 there were 80,000. In 1965 there were 352,000 Catholic marriages, in 2002 there were 256,000. In 1968 there were 338 annulments, in 2002 there were 50,000.

Attendance at Mass has also plummeted. A 1958 Gallup poll reported that 74 percent of Catholics went to Sunday Mass that year. A 1994 University of Notre Dame study found that the attendance rate was 26.6 percent. A more recent study by Fordham University professor James Lothian concluded that 65 percent of Catholics went to Sunday Mass in 1965, while the rate dropped to 25 percent in 2000.

... enrollment has declined at Catholic schools since the Council. For example, between 1965 and 2002 the number of diocesan high schools fell from 1,566 to 786, and the number of students dropped from almost 700,000 to 386,000. At the grade school level, there were 10,503 parochial schools in 1965 and 6,623 in 2002. The number of students went from 4.5 million to 1.9 million.

Les mer om dette HER og HER – og kom med dine kommentarer. Er det noe i det som påstås her?

Tromsø stift av Den katolske kirke “mener departementets utredning om selve ekteskapet er tendensiøs og ikke holder faglig mål. Å operere med en ekteskapsforståelse der kjønnspolaritet, reproduksjon og seksualitet ikke inngår som hovedkomponenter, bryter med en lang vesterlandsk ekteskapsforståelse. Stiftet hevder at ekteskapet må forstås som et resultat av barns grunnleggende rett til å vokse opp hos begge sine foreldre, individets frihet til ikke å komme i ekteskap med noen uten ved egen frivillig beslutning og et visst behov for å ha noen objektive normer for samlivet. Ut fra dette er ekteskap mellom personer av samme kjønn umulig. Om Norge likevel innfører det, vil det være etablering av en ren fiksjon. Staten vil langt på vei sette seg selv på sidelinjen i forhold til det naturrettslig gitte ekteskap.”

Denne svært så tydelige uttalelsen tar også opp enkelte andre spørsmål, og et grundigere referat av den kan leses her.

Profeten Jeremia levde et farlig liv, og sa ofte ting folk i Jerusalem ikke likte. Bl.a. slik vi hører i dagens første lesning fra kapittel 38: De tok Jeremia og kastet ham i kongesønnen Malkias brønn i vaktgården. De firte ham ned med rep. Det var ikke vann i brønnen, men gjørme, som han sank ned i. Ebed-Melek gikk ut av slottet og sa til kongen: “Herre konge, det er ondt, alt det som disse mennene har gjort mot profeten Jeremia. Nå har de kastet ham ned i brønnen, og der kommer han til å dø av sult; for det er ikke mer brød i byen.” Da gav kongen nubieren Ebed-Melek denne befaling: “Ta med deg tretti mann herfra og dra profeten Jeremia opp av brønnen før han dør.”“

Også dagens evangelium fra Lukas 12 viser at det kan være vanskelig å følge Guds veier: “Ild er jeg kommet for å kaste på jorden; hvor jeg ønsker at den alt var tent! En dåp må jeg døpes med; hvor tynget jeg er til den er fullført! Mener dere jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg dere, ikke fred, men strid. Om det er fem i et hjem, skal de fra nå av ligge i strid med hverandre: Tre mot to og to mot tre; far skal stå mot sønn og sønn mot far, mor mot datter og datter mot mor, svigermor mot svigerdatter og svigerdatter mot svigermor.”

Jeg tar opp et konkret eksempel i talen i dag; Øyvind Benestad, som i flere år har jobba for at kristne ungdommer og voksne skal kunne leve etter Guds bud, og ofte ikke blitt så populær på det. Dette siste året har han brukt den meste av sin energi på å kjempe FOR den tradisjonelle ektekspsloven (se: http://morfarbarn.no/ ) på en svært modig og dyktig måte – på tross av all den kristikken og ubehaget han får.

LES SØNDAGENS TEKSTER HER.

Biskop Tor B. Jørgensen skrev 13/8 et innlegg i Vårt Land, der han presenterte et enkelt og oversiktlig – men helt uholdbart – argument for at Den norske kirke må kunne godta det nye synet på homofilt samliv. Jeg har nettopp skrevet et leserinnlegg til Vårt Land, der jeg imøtegår Jørgensen med bla. disse punktene (jeg trykker hele mitt leserinnlegg her senere):

1. Kirken levde ikke videre med to ulike syn den gangen, for det ble slått fast at hedningekristne ikke trengte å omskjæres og følge de jødiske renhetsbudene.

3. Den viktigste grunnen til at jeg som katolikk reagerte på Jørgensens innlegg, er likevel at han sammenligner seg med apostlene på en noe sjokkerende måte. ...

4. Hvis Bibelen hadde inneholdt tekster som åpner for at homofilt seksuelt samliv kan være moralsk tillatelig, hadde det jo vært mulig å diskutere en slik eksegese på en fornuftig måte. Men det er ikke tilfelle, for Bibelen fordømmer jo en slik praksis på det strengeste. ...

Her er det meste av Jørgensens innlegg i Vårt Land:

… … I slike spenningstider er det viktig å huske at kirken har levd med store og tunge teologiske konflikter fra sin begynnelse. For egen del vender jeg stadig tilbake til rapporten fra det vi gjerne kaller apostelmøtet i Jerusalem (Apg. 15). Da var det ”konflikt og heftig ordskifte”, står det. Fellesskapet var truet. De Kristustroende med jødisk bakgrunn hadde vanskelig for å akseptere at ”hedningkristne” kunne tilhøre Guds folk uten å følge de pålagte renholdsforskriftene. Les resten av dette innlegget »

De siste to kveldene satt jeg og eksperiemnterte litt med denne bloggens utseende, men endte til slutt opp med å beholde det gamle designet – som jeg tror er 15-16 måneder gammelt. Jeg får heller skifte ut bildet på toppen – og gjøre det mer spennende – for å få litt variasjon. Slik ser altså bloggen ut i august 2007:

Jeg ville gjerne ha litt variasjon (og jeg er ikke helt fornøyd med teksten, og jeg vil gjerne ha svært bred og fleksibel tekstspalte), så jeg prøvde med dette temaet (Fluid Blue) – som jeg likte godt, spelsielt teksten og den gode bredden. Men bildene vistes ikke skikkelig; sentrerte bilder ble ikke sentrert bl.a. Da jeg sjekket med IE 7 (jeg bruker ellers Firefox), kom heller ikke venstra marg opp.

Neste forsøk (Rusty 07) var også ganske lovende, hovedproblemet var at temaet ikke skalerte godt; da jeg endret tekststørrelsen, ble det ganske uryddig.

Jeg bruker også helt andre temaer på et par andre blogger (jeg har faktisk glemt hva jeg tok utgangspunkt i for å lage dette temaet). Nyhetssider for St Svithun kirke i Stavanger – http://stavanger.katolsk.no/blogg/ – her vil jeg ta bort månedskalender, som jeg sjelden syns er nyttig.

Den siste WordPress-bloggen er ganske annerledes, siden den har smalere tekstspalte og to sidespalter og fast forside. Den er ikke en vanlig blog i det hele tatt, men en enkel webside for et tidsksift; http://stolav.katolsk.no/.

Jeg leser stadig kommentarene/ retningslinjene til pavens dokument om den gamle liturgien, mest på bloggen WDTPRS. I dag sier Father Z. at han aldri lest et så negativt og restriktivt dokument som det erkebiskopen i Glasgow er i ferd med å sende ut. Det ser ut til at ingen prester ordinert etter 1970 vil få lov til å bruke den gamle messen, og bare troende som over lang tid har brukt den gamle liturgien, skal få lov til å fortsette med det! Var det dette pave Benedikt hadde i tankene? Her er noe av dokumentet med Father Z’s kritiske kommentarer:

“Notice that there is to be a “stable group”, a single request does not establish such a group. Moreover the group is to be identified as adhering to the earlier liturgical rite. A vague hankering for the old days is not an adherence to the earlier rite; this document has been issued to attempt to address serious divisions, not a generalised longing for days past. The word “adhere” is fundamental to the use of the extraordinary form. I find it difficult to envisage that there are any “stable groups” in our diocese who “adhere” to the 1962 Missal. [How many mistakes can we find in this? 1) “stable group” is not in the document, 2) “attached” not “adhere”, 3) the M.P. says “attached to the previous liturgical tradition” not “1962 Missal”] There are clearly individuals who do so, but when offered a weekly celebration of Mass in the 1962 Missal less than 30 people regularly attend. Furthermore it is difficult to say that people who do not regularly attend the 1962 Missal when it is actually available “adhere” to this Rite.”

“Priests ordained after 1970 are unlikely to be qualified to celebrate the Mass according to the 1962 ritual. It is certainly clear that a one week course would be insufficient to so qualify a priest. The discernment is mine … [Nope, again. The discernment is the Church’s law and practice. Idoneus means a minimum qualification. A priest ought to be able to pronounce the words and know the rubrics. That is it.] As the chief liturgist of our diocesan community I expect to be consulted so that I may confirm that any particular priest, before he begins to do so, is “qualified” to celebrate the extraordinary form in parishes.” [My heavens. I am left amazed.]

Les resten av dette innlegget »

På bloggen Closed Cafeteria leser jeg i dag en ganske enkel analyse av hvilke (kvinnelige) ordenssamfunn som vokser, og hvilke som holder på å dø ut. Det er selvsagt også andre faktorer som spiller inn, men en tradisjonell katolsk tro og tradisjonelle klær er en styrke for en religiøs kommunitet. Les selv:

If you’re looking for religious orders/communities to support, take a look at Council of Major Superiors of Women Religious. They’re in the habit of doing great things. Here just a few photos. Who said religious life was dead ? Their novitiate percentage is about 10%. They all wear habits. Their names are centered on Christ, Mary etc., their mission is to teach, to help the elderly, to promote life, to lead contemplative lives, in short the young nuns are more like nuns of old, St. Theresa of Avila rather than Sr. Chittister. The photos, their contrast, speaks a clear language. The older sisters who kept the faith through all the stupidity after Vatican II are now being rewarded with a flood of young sisters. As Pope Benedict said, “L’Ecclesia e’ giovane!” – The Church is young ! There is no merit in being young, there is no shame in being old – but the fact that these groups HAVE young sisters at all – and so many at that – puts them at stark contrast to the group below. These are healthy communities, encompassing young, middle-aged and old. Faith has been rewarded.

LES SELV.

Etter at vi i dag hadde stor messe på høytiden for Marias opptagelsen i himmelen, traff jeg noen russisk-ortodokse kristne her i Stavanger. De feirer også Marias “innsovningsfest”, men ikke før om 13 dager, siden de ikke bruker vår moderne kalender – slik de også feirer jul 6. januar. Akkurat nå hadde de begynt de fjorten dager lange (!) forberedende fasten før den store festdagen.

“I den katolske Kirke er det en trossannhet at da Marias liv her på jorden var slutt, tok Gud henne opp i himmelen med både sjel og legeme, hennes opptagelse. Denne trossannhet hevdes også alminnelig av kristne i de gamle østlige kirker. ...

Historien om Marias opptakelse går tilbake til Kirkens første århundrer. Den tidligste beretningen er den såkalte Liber Requiei Mariae («Boken om Marias Hvile»), som bare er bevart i en etiopisk oversettelse. Denne tidlige kristne apokryfe beretningen er trolig skrevet på 300-tallet, men muligens så tidlig som på 200-tallet. Ganske tidlig er også de svært ulike tradisjonene i «De seks bøker» med beretninger om Marias innsovning. Den tidligste versjonen av disse apokryfe bøkene er bevart i flere syriske manuskripter fra 400- og 500-tallet, selv om selve teksten trolig stammer fra 300-tallet. Dette mysteriet feires den 15. august.”

LES MER OM DETTE PÅ KATOLSK.NO.

Da min kone og jeg i februar 2006 var i Lecce i Puglia (Italias hæl), tok vi en dagstur til Otranto (på østkysten av hælen). Otranto er berømt for det vakre mosaikkgulvet i domkirken og for det som hendte i august 1480: Tyrkerne kom og angrep byen, og innbyggerne fikk valget mellom å bli muslimer eller blir drept. Alle (800) valgte martyrdøden, og i et kapell i kirken er deres levninger oppbevart. I kapellet var den en innsamling til arbeidet med å få disse helgenene offisielt helligkåret, og det skjedde faktisk i juli i år, og 14. august i år var derfor en stor dag for Otranto. (Bildet over viser den gamle kirken i Otranto, bildet under er fra kapellet med alle hodeskallene.)

That day the Church remembers and venerates the approximately eight hundred martyrs of Otranto, in Puglia, pressured to renounce the faith after the crushing assault of the Ottoman soldiers. They were exhorted by blessed Antonio Primaldo, an elderly tailor, to persevere in Christ, and thus through decapitation they obtained the crown of martyrdom.

The martyrdom of these eight hundred men took place in 1480, on August 14, the day of their liturgical commemoration. It was because of them that five centuries later, in 1980, John Paul II visited Otranto, the Italian city in which they were martyred.

And this year, on July 6, Benedict XVI definitively authenticated their martyrdom, with a decree promulgated by the congregation for the causes of the saints.

But who were the eight hundred men of Otranto? And why were they killed? Their story is of extraordinary relevance – just like the conflict between Islam and Christianity, in the midst of which they sacrificed their lives. ... ...

Ahmed condemned all the eight hundred prisoners to death. The following morning, they were led with ropes tied around their necks and their hands bound behind their backs to the Hill of Minerva, a few hundred meters outside of the city. De Marco writes:

“All of them repeated their profession of the faith and the generous response they had given at first, so the tyrant commanded that the decapitation should proceed, and, before the others, the head of the elderly Primaldo should be cut off. Primaldo was hateful to him, because he never stopped acting as an apostle toward his fellows. And before placing his head upon the stone, he told his companions that he saw heaven opened and the comforting angels; that they should be strong in the faith and look to heaven, already open to receive them. He bowed his head and it was cut off, but his corpse stood back up on its feet, and despite the efforts of the butchers, it remained erect and unmoving, until all were decapitated.”

LES MER HER.

I 1969 ba dominikanerne om å få slutte å bruke sin egen liturgi (!), og heller bruke den nye messeordningen som akkurat da var ferdig. Det fikk de lov til, og nå er det bare noe ytterst små forskjeller i en dominikansk og en “vanlig” prests måte å feire messen på. På bloggen The New Liturgical Movement leste jeg i dag at det er skrevet en liten studie om utviklinga av den dominikanske liturgien fra 1950-1969

Studien examines the development and transition that took place in the context of the Dominican rite between the period of 1950 up until 1969 when the Dominican Order determined to adopt the post-conciliar Roman Missal of Pope Paul VI. ...

While Father Thompson allows his audience draw their own conclusions from his research, there is a growing sense today that the general trend away from such legitimate liturgical diversity (a trend which found expression even around the time of Trent in the principle of Romanitas, repeated further in our own time in relation to the abandonment of so many particular rites in favour of the adoption of the post-concilar Roman Missal of Paul VI) was a lamentable impoverishment of the Latin rite.

There is visible, however, the prospect of a growing revival, manifested both in interest and in practice, as regards these other ancient and venerable Western rites. ..

LES MER HER.

Min “gamle” lærer fra slutten av 70tallet (han var svært ung den gangen), Arild Romarheim, uttalte seg i dag til Vårt Land, på en måte som fikk Dagbladet til å sette oppslaget øverst på sin nettside – se her.

Der sier han bl.a.: “Sekularismens forkjempere – først og fremst Dagbladet og Human-Etisk Forbund – har gitt nyreligiøsiteten vind i seilene – paradoksalt nok.

De har kjempet for et religionløst samfunn, men har egentlig ryddet plass for okkultisme og New Age. De har levd på ideen at et religionløst samfunn er en valgmulighet, men det er det ikke. For når man fjerner kristendommen som kulturgrunnlag, er det bare å vente på neste religion. Denne sekularistiske naiviteten topper seg i kampen mot KRL-faget, sier Romarheim til Vårt Land.”

Jeg er enig med Romarheim i denne vurderinga, men hans tanker er egentlige ikke nye – selv om de er uvanlige i Norge i dag. Den engelske katolikken Chesterton sa for rundt 100 år siden, at “når mennesker slutter å tro på Gud, begynner de å tro på hva som helst.”