EN KATOLSK WEBLOG

Ang. diskusjonen vi har hatt her i dag om hva som kan gjøre at man ikke tillater en person å motta kommunion i Den katolske kire, ikke om hva som bør få en person selv til å holde seg borte fra nattverden – det er to litt forskjellig ting. Jeg leste for to måneder siden et intervju av John Allen med den amerikanske kardinalen Francis George (pdf-fil) om akkurat dette spørsmålet, og vil her ta med noe av det interessante han der sier:

- Another arena in which these identity tensions play themselves out is the question of Catholics in public life. Are we going to see a replay in 2008 of the tensions that surrounded the issue of communion for pro-choice Catholic politicians in 2004?

It depends what the media wants to play up. The bishops are not of one mind in approaching this question, and so that division can be played upon, in which case it will be with us. There are some who would say it’s a moral theology question about the conscience of the individual. He or she has to be properly instructed, then come to communion in that perspective. Les resten av dette innlegget »

Jeg er blitt gjort oppmerksom på at Troskongrasjonen i 2003 skrev en uttalelse om lovgiving som begunstiger homoseksuelt samliv, der de også uttaler seg ekplisit om hvordan katolske politikere bør forholde seg til slikt:

“10. Hvis alle troende er forpliktet til å yte motstand mot anerkjennelse av homoseksuelt samliv, da har katolske politikere i særdeleshet plikt til å gjøre det, i pakt med selve det det ansvar som påhviler dem. Når de blir stilt overfor lovforslag som fremmer homoseksuelt samliv, må de ta hensyn til følgende etiske indikasjoner.

Når lovgiving som begunstiger homoseksuelt samliv blir foreslått for første gang i en lovgivende forsamling, har katolske parlamentarikere moralsk plikt til å uttrykke sin motstand klart og offentlig og til å stemme imot. Å stemme for en lov som er så skadelig for det felles gode, er dypt umoralsk.”

Det er opplagt at det er svært uheldig hvis en katolsk politiker går inn for slike lover, men samtidig er det ikke det beste utgangspunktet å fokusere på hvem som skal nektes kommunion – det fører lett debatten inn på feil spor.

Jeg hadde en spørreundersøkelse om den tradisjonelle latinske messen i september (se her). Nå prøver jeg meg på nytt med helt andre spørsmål – det dreier som om en eventuell forandring av ditt syn på denne messen det siste året. Du har lov til å krysse av for TO av svarene under.

Jeg fikk nettopp en kommentar til et annet innlegg (som handlet om noe helt annet), men poster heller spørsmålet som eget innlegg – uten å svare på det:

Manuela Ramin Osmundsen er katolikk. I kraft av sin stilling som likestillingsminister fronter hun den nye ekteskapsloven som skal fremmes for Stortinget til våren. Som denne bloggens lesere er godt kjent med, er det stor motstand mot denne loven i mange kristne sammenhenger.

Mitt spørsmål er: Hvilke konsekvenser vil det få for Manuela Ramin Osmundsen at hun som katolikk fremmer en lov som så klart strider imot Guds ord, og Kirkens lære? Vil hun kunne nektes å delta i eukaristien?

Mvh
Bjørn Olav Hansen
bjornolav.blogspot.com

(OPPDATERING:
Se mitt innlegg under, der jeg svarer et forsiktig nei på Bjørn Olav Hansens spørsmål.)

De siste par dagene har jeg fått flere (positive) reaksjoner fra flere personer i vår menighet, folk som har lest om messen vi feiret sist søndag og sett bildene. Det var en privat messe – men flere menensker har lagt merke til den enn jeg hadde regna med – og slike messer vil jeg feire ca to ganger pr uke framover. At messene er private vil si at de ikke blir kunngjort offisielt i menigheten, men det er ikke forbudt for folk å komme. De som bor i Stavangerområdet må gjerne ta kontakt med meg for å få informasjon om tidspunkt for de neste messene.

Jeg tenker på å skrive litt om min egen erfaring og reaksjoner når jeg nå har begynt å feire den gamle messen – som ble feiret i rundt 1500 år, men fraværende de siste 40. Forhåpentligvis vil det ikke ta så langt tid før jeg klarer å sette mine tanker på papiret/skjermen.

Det forunderer meg litt at mennesker som aldri har opplevd den tradisjonelle latinske messen, og heller ikke har lest noe særlig om den, likevel trekkes mot den. Kanksje noen kan skrive et lite “vitnebyrd” og forklare hvorfor de finner en såpass vanskelig tilgjengelig liturgi så tiltrekkende.

Gå hit for å se flere bilder fra min første tradisjonelle latinske messe 9/12.

Messen ble feiret i et enkelt kapell, så bildene er ikke flotte i “vanlig” forstand. Samtidig må jeg si at da jeg overvar/ assisterte ved min første tradisjonelle latinske messe i august i år – SE HER – i samme kapell her i Stavanger – var det faktisk den ytre enkeltheten i feiringa som apellerte til meg. Den indre enkeltheten og inderligheten ved Father Durhams feiring den gangen gjorde større inntrykk på meg enn ytre prakt ville ha gjort.

Vi gjennomførte som planlagt vår “TLM-helg” i Stavanger. Trond kom tilreisende for å øve med mine to lokale ministranter, mesteparten av lørdagen og deler av søndagen gikk med til øvelse, og så feiret vi messen for 2. søndag i advent etter gammel form kl 19 søndag kveld – se bilde. Jeg kommer tilbake med flere bilder og kommentarer etter hvert.

27. november ble den første tradisjonelle latinske messe feiret av en biskop i Westminster Cathedral siden 1969. Det var biskop John Arnold, assisterende biskop i Westminster (London), som feiret denne messen på forespørsel fra kardinal Cormac Murphy-O’Connor. Informasjonen har jeg funnet på The New Liturgical Movement, og der leser vi bl.a.:

A large congregation of over 700 heard the men of the Cathedral Choir sing traditional plainchant. The bishop also preached. His theme was preparation for death as an access into new life in the knowledge that “Jesus died and rose from the dead in order to complete His plan of redemption for all.” At Requiem Masses Catholics have the privilege of offering prayers for the dead and the chance of imitating in this life the goodness which many of those who have gone before us embodied. Death is a sign of hope that one day we might enjoy “eternal life in the presence of a God who loves us more than we could dare to imagine.” ...

John Medlin, General Manager of the Latin Mass Society, said: “The LMS is grateful to Cardinal Cormac and to Bishop John for their pastoral charity towards those many Catholics attached to the Traditional Roman Rite. We are also very grateful to Mgr Mark Langham, the Cathedral Administrator, for making us welcome in the cathedral. We look forward to celebrations of the Extraordinary Form in many more of our cathedrals throughout England and Wales.”

Kommende søndag skal jeg feire min første tradisjonelle latinske messe – privat, med en liten gruppe ministranter og interesserte. Jeg har kommet til slutten av min forberedelsesperiode, og har lært mye. Mitt inntrykk nå er at den nye og den gamle messen egentlig ikke er så forskjellige, men siden vi som feirer den nye messen, aldri har lært noe av det gamle liturgiske tradisjonen, gjør vi ofte ting feil. For selv om man feirer messen vendt mot folket, skal presten i svært liten grad se på folket – men det gjør mange prester likevel. Pave Benedikt har prøvd å løse dette problemet (på en nokså forsiktig måte) ved å sette et stort krusifiks på alteret rett foran presten, slik at han får tydeligere fokus på Kristus.

Jeg kommer tilbake med bilder og flere inntrykk fra den gamle messen om ikke lenge, men nå vil jeg peke på at en tradisjonell latinske messe også ble feiret i en forstad til Berlin nylig (førtse offentlige TLM siden 1969. Se bildet under og en interessant beskrivelse av hva som skjedde – fra Rorate cæli.

Today we had the first usus antiquior Mass in our parish in southwest Berlin (Schlachtensee), Holy Twelve Apostles. We are happy to report that it was a great success.

We had a missa cantata, with the parish’s own schola singing. The Church was built in 1954, thus for ad orientem celebration, but with a freestanding altar. Therefore, there never were any wreckovations, and we only had to carry away the ambo, put the sedilia were they belong, and redecorate the altar for ad orientem with the original Cross and six candlesticks. The altar cards had been given to us by the transitional deacon of our parish, who was obviously very supportive.

We had proceeded as foreseen by Summorum Pontificum. Two other young Catholics from our parish and myself had begun to collect signatures for an usus extraordinarius Mass in our Parish after September 14th. The list lay ready for signature after the Masses of one Sunday, and without being properly announced at all of them (we have a subsidiary priest who is very opposed to the TLM and is more of a “spirit of Vatican II” man), we got 40 signatures from parishioners only.
Les resten av dette innlegget »

Kardinal Kaspers foredrag for alle Kirkens kardinaler fredag 23/11 om økumenikk er blitt trykt på italiensk i L’Osservatore Romano, og oversatt til engelsk av www.chiesa – les det her. Han tok i foredraget opp forholdene til fem ulike kirkefamilier:

– with the pre-Chalcedonian Eastern Churches;
– with the Orthodox Churches of the Byzantine, Syrian, and Slavic traditions;
– with the ecclesial Communities born of the Protestant Reformation;
– with the “evangelical” Communities;
– with the Charismatic and Pentecostal Communities.

Med kirkesamfunn som springer ut fra reformasjonen nevnte han både det positive som har skjedd, men også den nye uenigheten som har kommer i etiske spørsmål – implisitt tar han her opp det nye vedtaket om samlevende homofile personer i Den norske kirke.

We now move on to relations with the ecclesial Communities born from the Reformation. Encouraging signs have also appeared in this area. All the ecclesial Communities have expressed their interest in dialogue, and the Catholic Church is in dialogue with almost all of the ecclesial Communities. A certain agreement has been reached in the realm of the truths of faith, above all regarding the fundamental questions of the doctrine of justification. In many places, there is fruitful collaboration in the social and humanitarian sphere. There has been the gradual spread of an attitude of mutual trust and friendship, characterized by a profound desire for unity, which endures even though there are, from time to time, some harsh exchanges and bitter disappointments. In fact, the solid network of both personal and institutional relationships that has been developed is capable of withstanding the occasional tensions. Les resten av dette innlegget »

Her poster jeg innlegg nr. 1000. Det ligger selvsagt mye arbeid bak så mange poster, men dette er jo noe jeg gjør fordi jeg har lyst, og syns det er en utfordring å bruke dette nye mediet.

I WordPress kan man velge hvordan lenkene skal se ut. Hvis man bruker standarden, får man nokså uryddige lenker (syns jeg) med ? og = i navnet. Man kan velge å organisere lenkene etter dag eller måned (nokså vanlig) pluss tittelen. Selv valgte jeg en mappe /arkiv/ pluss postens nummer. Da sier ikke lenken hva posten inneholder, men innleggenes direktelenke blir kort og grei. (For øvrig vil jeg anbefale WordPress, det virker utmerket og gir mange mange muligheter – enten på wordpress.com, eller installert på et eget domene, lastet ned fra wordpress.org, som jeg har gjort.)

Her er for øvrig min første post, med adressen /arkiv/1:

Første post
mandag, 18/04/2005
Dette er mitt første forsøk på å skrive en blog, håper jeg får det til å virke greit, og at jeg klarer å skrive noe fornuftig.

En kommentar til “Første post”

1. Andreas sier:
Endelig også en katolsk blog på norsk! Ser virkelig frem til å følge med her.
Lykke til!

På en post som handler om noe annet (det er ofte slik), om utmelding fra Den norske kirke, har det utvikla seg en samtale om gifte prester og deres stilling, bl.a. om deres ordinasjon er annerledes enn de ugifte prstenes. Siden jeg selv er en gift prest, interesserer dette meg en del.

En person skrev her i sin kommentar: “Gifte ortodokse prester må utvilsomt forholde seg anderledes til eucharistien, noe Vatikanet også ofte nevner.” Jeg svarte denne personen slik: “Som gift prest må jeg si at jeg ikke forstår hva du mener; hvordan ekteskapet påvirker forholdet til eukaristien for ortodokse eller katolske prester?”

Personen som hadde skrevet det første sitatet her, visste ikke noe mer om dette, men i dag kom det en ny kommentar om dette temaet: “Jeg vet ikke hvordan det er i alle ortodokse kirker, men i den greske ortodoksien er det ikke “ok” å være gift prest. Det er riktig at dersom en mann er gift, eller klarer å finne seg en kone før de teologiske studier er over, kan han bli gift “prest”, og ja, det er riktig at han ikke kan gifte seg etter ordinasjonen. Når jeg setter “prest” i anførsel er det fordi den gifte presten ikke kan ha sogneansvar, dvs. kan ikke bli sogneprest, og dermed selvsagt ikke biskop, eller bekle andre kirkelige embeter i den greske ortodoksien. Men han kalles “papa” som de andre. Så, en gresk mann som har kall til å bli fullt ut prest, han lever sølibatært hele livet som våre prester. En ugift gresk mann som vil tre inn i kirken, men ikke vil ta skrittet fullt ut, kan dermed gifte seg i studietiden, og får et begrenset ansvarsområde. En gift, gresk mann som vil tre inn i kirken, kan bare gjøre det som gift gresk mann, dvs. får et begrenset ansvarsområde. I den katolske verden blir slike menn som oftest diakoner. I tillegg kan Kirken gi dispensasjoner til konverterte, tidligere prester fra andre kirkefelleskap. I likhet med de greske, gifte prestene, har de begrenset ansvarsområde. Jeg har forstått det slik at den vielsen en gresk gift mann får, tilsvarer vielsen av permanente diakoner. Men jeg vet ikke om de greske gifte prestene kan konsekrere eller ikke.”

For meg ser det ut til å være et par feil i dette avsnittet. Så vidt jeg vet kan gifte ortodokse prester ha sogneansvar, men ikke bli biskoper. Så vidt jeg også vet er det bare ett presteembede, og alle som prestevies har tidligere vært diakonviet – dette er likt i de ortodokse kirkene og Den katolske kirke. I Den katolske kirke er sølibatet en kirkelig disiplin som Kirken ønsker, men det er ingen teologisk forskjell mellom en gift eller en ugift prest. Hvis andre kjenner mer til dette spørsmålet, må de gjerne informere oss.

I Stavanger har Den katolske kirke en stor og aktiv engelskspråklig menighetsgruppe, der en stor prosent av menneskene kommer fra USA. (Olje- og Nato-folk mest.) Det er veldig mye positivt å si om denne delen av vår menighet (og de forblir en egen del, fordi de fleste er her bare kort tid, og derfor ikke lærer noe særlig norsk), men sang- og musikktradisjonen og -praksisen deres er ikke noe eksempel til etterfølgelse. Tradisjonell gregoriansk sang, som vi har noe av i Norge, har de fleste katolikkene i USA aldri hørt (ser det ut til).

Nå har de amerikanske biskopene nylig utgitt et dokument om kirkemusikk: Sing to the Lord: Music in Divine Worship (pdf-format) som går grundig gjennom mange viktige ting og muligens kan klare å lede den amerikanske katolske kirken på rett vei. De sier bl.a. følgende om gregoriansk musikk/ latin:

74. The Second Vatican Council directed that the faithful be able to sing parts of the Ordinary of the Mass together in Latin. In many worshiping communities in the United States, fulfilling this directive will mean introducing Latin chant to worshipers who perhaps have not sung it before. While prudence, pastoral sensitivity, and reasonable time for progress are encouraged to achieve this end, every effort in this regard is laudable and highly encouraged.

Each worshiping community in the United States, including all age groups and all ethnic groups, should, at a minimum, learn Kyrie XVI, Sanctus XVIII, and Agnus Dei XVIII, all of which are typically included in congregational worship aids. More difficult chants, such as Gloria VIII and settings of the Credo and Pater Noster, might be learned after the easier chants have been mastered.

“The assembly of the faithful should participate in singing the Proper of the Mass as much as possible, especially through simple responses and other suitable settings.” When the congregation does not sing an antiphon or hymn, proper chants from the graduale Romanum might be sung by a choir that is able to render these challenging pieces well. As an easier alternative, chants of the Graduale Simplex are recommended. Whenever a choir sings in Latin, it is helpful to provide the congregation with a vernacular translation so that they are able to “unite themselves interiorly” to what the choir sings.

Avisa Dagen melder i dag at “11 kristne organisasjoner hadde mandag møte med Kirkerådet på bakgrunn av kirkemøtets homofilivedtak. Normisjon, Laget, Søndagskoleforbundet, Norsk Luthersk Misjonssamband og Det Norske Misjonsselskap var tilstede og samtalte med kirkens ledere. .. det ble satt ord på uenigheten, som er tydelig. 7 av organisasjonene har beklaget kirkemøtets vedtak.”

De beklager vedtaket, men de finner seg tydeligvis i det. Dagen skriver videre:
“Nils-Tore Andersen opplvede møtet som åpent, tillitsfult og ærlig. – Det var et sterkt ønske om å bevare kirken. Ingen truet med utmeldelse. Samtidig var det kritikk mot vedtaket på Kirkemøtet. Det jobbes nå med løsninger for alternativt tilsyn, for de konservative prestene, sier han.

Møtet gav også en oppklaring fra NLM. – De gav tydelig beskjed om at de har blitt misforstått i media. De har sagt i lang tid at de er en fri organisasjon innen Den norske kirke. Det vil de fortsatt være. De vil heller ikke anbefale utmeldinger.

Mitt inntrykk er at organisasjonene ønsket å stå sammen. Ingen skal få ta kirken fra oss, sier Andersen.”

Men kirken har jo gradvis blitt tatt fra de som står for den tradisjonelle kristne tro over mange år nå – folk ser ut til å finne seg i absolutt alt.

Denne korte videoen fra YahooNews viser (etter 30 skeunder med reklame) at den tradisjonelle latinske messen er mer interessant enn til og med optimistene hadde regnet med. Fra New Jersey i USA.

Arfinn skriv svært ofte på sin nye weblog (og inspirerar meg til å skriva nynorsk), og i dag har har skreve om ADVENT -OG ”ADVENT”:

I går var det fyrste sundag i Advent. Det blir stadig tydlegare at vi alle må velje mellom ”norsk” og kristen jul og advent. Nordmenn brukar tre gongar så mykje på juleshopping som svenskane, viser det seg; vi har altså ikkje teke rev i segla, trass den tilbakevendande kritikken av galskapen. Tvert om: vi i aksellererer, vi gassar opp! I ein slags absurd rus. Dei siste åra har det forresten blitt på mote mellom prestar og sekulære synsarar at ein ikkje skal ”moralisere” over julefeiringa. Folk treng litt ”ekstra” i vintermørke, liksom, og vi vil ikkje ta gleda for folk..

Eg trur det no kan seiast kort og tydeleg: Den vanlege jule- og adventfeiringa er eit køyr som får gå sin gang for dei som vil ha det slik. Midt i det heile finst det ei kristen høgtid, som eit alternativ for dei som vil det. ...

“SPE SALVI facti sumus – i håpet er vi frelst, sier Den hellige Paulus til romerne og på samme tid til oss (Rom 8,24). Ifølge den kristne tro er “forløsning” – frelse – ikke noe vi kan ta for gitt. Forløsning gis oss på den måten at vi er gitt et håp, et troverdig håp, som vi kan møte vår nåtid med; Nåtiden kan, selv om den er vanskelig, leves og aksepteres dersom den fører mot et mål, dersom vi kan være sikre på dette målet og dersom målet er betydningsfullt nok til at det rettferdiggjør anstrengelsene på veien. Nå reiser umiddelbart spørsmålet seg: Hvilken type håp kan noensinne rettferdiggjøre påstanden om at vi, på basis av dette håpet og kun fordi det eksisterer, er frelst? Og hvilken type visshet snakker vi om her?”

Katolsk.no har en grundig dekning av denne nyheten, bl.a. sitatet over. Der skriver de videre: “Håp, slår paven fast, er et av nøkkelbegrepene i Bibelen – i den grad at det flere steder i Den hellige skrift er ensbetydende med “tro”. De første kristnes selvforståelse var formet av håpet, og paven reflekterer rundt hvordan det kristne håp setter mennesket fri.”

Følgende avsnitt syns jeg også er interessant og viktig; paven sier at vi kristne ikke er individualistisk orientert på en uheldig måte: “Pavens neste anliggende er å tilbakevise påstanden om at Jesu budskap er smalt individualistisk og kun rettet mot enkeltmennesket. Det er en flukt fra ansvaret for helheten å se det kristne prosjekt som en egoistisk søken etter egen frelse, hvor man glemmer å tjene andre. Her starter Den hellige far en analyse av det moderne samfunn og tar utgangspunkt i en av dets sentrale tenkere, Francis Bacon, og menneskenes streben etter fremskritt, fornuft og den moderne forståelsen av frihet. Det 19. århundre holdt fast at troen på fremskrittet er den nye form for menneskelig håp. Politisk krefter forsøkte å skape “himmel på jord”, og det oppsto politiske revolusjoner. Her bruker paven særlig Karl Marx som eksempel og hevder at “Hans virkelige feil er materialismen; mennesket er ikke produktet av sine økonomiske betingelser (...)” Moderniteten må se på seg selv med et kritisk blikk og gå i dialog med kristendommen og dennes forståelse av håp. I denne dialogen må kristne fornye og utdype sin forståelse av håpet, og også den moderne kristenhet må rette et kritisk blikk på seg selv.”

Encyklikaen kan leses i sin helhet på engelsk her.

Stavanger Aftenblad skrev i går kveld (og viste til NRK): “Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) bryter med Kirken og oppfordrer sine 50.000 medlemmer til å melde seg ut av statskirken”.

Dette er tydelig en alvorlig sak, men det er vel fortsatt et åpent spørsmål om det blir noen masseutmelding. Misjonssambandet har jo alltid holdt Den norske kirke på en armlengdes avstand, og tidligere år har de ikke vært interessert i å opprette et eget luthersk kirkesamfunn. De ser ikke på en kirkestruktur som særlig viktig – en forståelse som er svært fremmed for oss katolikker.

Men dette homofilvedtaket er kanskje dråpen som får begeret til å flyte over. Slik sier to av Misjonsambandets ledere: “Informasjonssjef i NLM, Espen Ottosen, sier til NRK at det er en dyp skuffelse og en dyp sorg rundt i NLMs forsamlinger. – Det er veldig mange som føler at Kirkemøtets vedtak var dråpen som fikk begeret til å flyte over. Mange føler rett og slett at de ikke har samvittighet til å stå der. Mange har henvendt seg til oss og stilt spørsmål om hva de skal gjøre. Vårt vedtak er en måte å komme dem i møte på, sier Ottosen.

Også generalsekretæren i NLM vurderer nå selv om han skal melde seg ut av statskirken. – Jeg synes personlig at den er alvorlig, men har foreløpig ikke konkludert om mitt eget forhold til Kirken, sier Tulluan.”