EN KATOLSK WEBLOG

Vårt Land skriver i dag ganske interessant (og presis ser det ut til) på sine nettsider at Den økonomiske situasjonen for Den katolske kirke i Norge kommer opp i Stortingets spørretime onsdag.

I dag har det vært vennlige, men nokså upresise meldinger i norske aviser om at katolikkene ønsker å bygge ti nye kirker. Vårt Land hadde et stort oppslag om saken, og Dagbladet har lagt følgende NTB-melding på nett, med et passende (?) medfølgende bilde (se over):

Den sterke arbeidsinnvandringen gjør at Den katolske kirke planlegger bygging av ti nye kirker.

Derfor planlegger kirken ti nye kirkebygg i Sør-Norge. De mest konkrete planene om nye kirker er på Jessheim, i Oslo, Sandefjord, Kragerø, Porsgrunn, Sandnes, Odda, Bergen og Førde. Byggeplanene står i sterk kontrast til byggestansen i Den norske kirke.

Det er sant at våre kirker er fulle, og at det arbeides med å utvide vårt arbeid og bygge kirker nye steder, men flere av disse planene er mer på tankestadium enn nær realisering. (Dagbladet kalte også vår biskop Eidsvik.)

I dagens onsdagsaudiens i Paul VI’s auditorium (det er nok fortsatt kaldt i Roma) snakket pave Benedikt for tredje gang om den hellige Augustin, og han mintes hvordan pave Johannes Paul II i 1986, ved 1600-års-jubileet for Augustins omvendelse, skrev sitt apostoliske brev “Augustinum Hipponensem” as a form of “thanksgiving to God for the gift that He has made to the Church, and through her to the whole human race, with this wonderful conversion”.

St. Augustine’s “intellectual and spiritual journey still represents a valid model for the relationship between faith and reason today, Les resten av dette innlegget »

Libreria Editrice Vaticana har utgitt ei bok, Dominus Est, skrevet av biskop Athanasius Schneider, der biskopen analyserer spørsmålet om å motta kommunion knelende og på tungen. Erkebiskop Malcolm Ranjith, i kongregasjonen for liturgien, har skrevet forordet til denne boka, han støtter en slik praksis og sier bl.a.:

In the Church, the deep conviction that in the Eucharistic species the Lord is truly and really present, along with the growing practice of preserving the Holy Sacrament in tabernacles, contributed to practice of kneeling in an attitude of humble adoration of the Lord in the Eucharist.

Therefore, the Eucharist, bread transubstantiated in Body of Christ and wine into the Blood of Christ, God among us, is to be greeted with wonder, reverence and an immense attitude of humble adoration. Pope Benedict XVI … points out that “receiving the Eucharist means adoring him whom we receive Les resten av dette innlegget »

I dag forbereder jeg meg til mitt foredrag om den gamle latinske messen – som jeg skal holde førstkommende søndag – og det er blitt klart for meg at jeg må begynne foredraget med å fokusere på at messen er et offer. Det er fra det utgangspunktet min egen vandring mot den tradisjonelle messen begynte, og det er når katolikker mister fokus på det sentrale poenget, at forståelsen av messen ødelegges.

På nettsidene til The Latin Mass Society i England fant jeg denne beskrivelsen:

It is because of the supremely sacred nature of this Sacrifice that it is celebrated with solemnity and devout veneration. All the words and gestures of the priest are meticulously regulated by the rubrics, which include multiple genuflections, to ensure the greatest possible reverence in worship.

The old rite omits nothing that may serve to remind us that the Sacrifice of the Mass is the Sacrifice on Calvary mystically re-enacted on the altar. Hence the many Signs of the Cross made over the Sacred Species and the orientation of the priest towards the altar of Sacrifice. The essence of the Mass is the offering of the Divine Victim to God through the intermediary of a priest acting in the person of Christ. Les resten av dette innlegget »

I dag er det 52 år siden jeg ble døpt – i Time (lutherske) kirke på Jæren, seks uker gammel. Det var en gjestende misjonsprest som døpte meg, har jeg hørt, ikke menighetens faste prest.

Jeg oppfordrer ofte folk til å finne ut hvilken dag de ble døpt, og huske den og markere den hvert år. Selv markerte jeg den ekstra grundig for to år siden – i St. Paul kirke i Bergen – da jeg hadde 50-årsjubileum.

“Ved slutten av bønneuken for kristen enhet er vi enda mer klar over at arbeidet for å gjenopprette enheten (selv om det krever hele vår energi og innsats) er langt utenfor våre egne muligheter. Enhet med Gud og med våre brødre og søstre er en gave som kommer ovenfra. Det er ikke opp til oss å bestemme når denne enheten fullt ut skal bli realisert, for det er noe bare Gud kan gjøre.” Dette sa pave Benedikt under den økumeniske bønnegudstjenesten i St. Paulus utenfor muren i Roma sist fredag, og ha la til ast alle måtte be om en slik enhet “uten opphold”.

Her er et grundigere referat:

The search for Christian unity must involve “all of our energy and efforts”, and the followers of Jesus have joined in this for some time, but this is too great a work for men to achieve on their own; it must be a “gift of God”. This is the conviction that lead to the appeal to all Christians to pray, and which this year, which recalls the two thousandth anniversary of the Apostle Paul’s birth, is made concrete in the choice of the phrase “pray without ceasing” as the theme for the Week of Prayer for Christian Unity, which this year is in its hundredth edition. Les resten av dette innlegget »

Denne søndagen er første lesning henta fra Jesaja 9, og vi hører at:
Det folk (i Sebulons og over Naftalis land) som vandrer i mørket, får se et stort lys; over dem som bor i skyggelandet, stråler lyset frem. Du lar dem juble høyt og gjør gleden stor. De gleder seg for ditt åsyn som en gleder seg i kornhøsten, som en jubler når hærfang skiftes. for åket som tynget folket, stangen over nakken og staven som driveren brukte, har du brutt i stykker som på Midjans dag.

Denne tråden tas veldig tydelig opp i evangeliet (i Matteus 4) der vi hører at:
Jesus drog avsted til Galilea. Han forlot Nasaret og slo seg ned i Kapernaum ved sjøen, i Sebulons og Naftalis land. Slik skulle det gå i oppfyllelse som er sagt ved profeten Jesaja: ‘Sebuløns og Naftalis land, sjøveien, landet hinsides Jordan, hedningenes Galilea! Det folk som satt i mørke, et veldig lys har det fått se, for dem som lever i dødens skyggeland, er et lys runnet opp.’ Fra nå av begynte Jesus å forkynne: “Vend om! For himlenes rike er nær.”

Les alle søndagens tekster her.

Kirken feirer i dag festen for Paulus’ omvendelse (Pålsmesse – jeg skrev om den i fjor). Om denne dagen leser vi i Apostlenes gjerninger kap. 9:

Da Paulus var underveis og nærmet seg Damaskus, strålte plutselig et lys fra himmelen omkring ham. Han falt til jorden og hørte en røst si til ham: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?» Han spurte: «Hvem er du, Herre?» Og svaret lød: «Jeg er Jesus, han som du forfølger. Men reis deg nå og gå inn i byen. Der skal det bli sagt deg hva du skal gjøre.» Mennene som fulgte ham, stod der målløse; de hørte røsten, men så ingen. Saulus reiste seg opp, men da han åpnet øynene, kunne han ikke se. De måtte ta ham i hånden og leie ham inn til Damaskus. I tre dager satt han der blind, og han verken spiste eller drakk.

I Damaskus bodde en disippel som hette Ananias. Herren kalte på ham i et syn: «Ananias!» Han svarte: «Her er jeg, Herre.» Og Herren sa: «Gå bort i den gaten som kalles Den rette, og i huset hvor Judas bor, skal du spørre etter Saulus fra Tarsus. For han ber. Og han har hatt et syn og sett en mann som heter Ananias komme og legge hendene på ham, så han kan få synet igjen.» ... Ananias gill, og han kom inn i huset, la sine hender på ham og sa: «Saul, min bror! Herren har sendt meg, Jesus som viste seg for deg på veien hit; han vil at du skal få synet igjen og bli fylt av Den Hellige Ånd.» Straks var det som om skjell falt fra øynene hans, og han kunne se. Han gjorde seg klar og ble døpt.

I dag var jeg på et interessant økumenisk samtalemøte her i Stavanger, der generalsekretær Ørnulf Steen i Norges Kristne Råd innleda til samtale om hvordan vi her i Stavanger best kan fortsette det økumenisk samarbeidet.

Ved presentasjonen sa jeg at jeg hadde vært katolsk prest i åtte år – og så huska jeg etterpå at det var like lenge som jeg var luthersk prest. Jeg var luthersk prest fra min ordinasjon tidlig juni 1986, til midten av juni 1994, og katolsk prest fra 8. januar 2000 til i dag. Fra nå av vil jeg altså få meir erfaring som katolsk prest enn som luthersk – imteressant å tenke på.

(Men jeg har stadig vært lutheraner mye lenger enn jeg har vært katolikk. Jeg var 39 år da jeg ble tatt opp i den katolske kirke, for litt over 13 år siden. Det spørs om jeg lever til jeg blir 78 år, slik at dette også utjevnes – om det skulle være viktig, da.)

Jeg skrev tidligere om biskop Eidsvigs initiativ overfor familieministeren om forslaget til kjønnsnøytral ekteskapslov. Nå blir jeg tipset fra en leser om at man kan lese artikler i Dagen/Magazinet på Magazinets nettsider (Dagen selv har nesten ingen lenker til artikler). De skriver her videre om biskopens initiativ:

Man kan mene mye om den katolske kirke. Men det er i alle fall et faktum at romerkirken i dag er et av de trossamfunnene som taler klarest og mest entydig til forsvar for de tradisjonelle kristne familieverdiene. I katolsk teologi er ekteskapet faktisk regnet som et sakrament, et Guds nådemiddel, på linje med dåp og nattverd.

I så måte kan Bernt Eidsvig tjene som et forbilde for sine bispekolleger i den norske kirke og for kristne forkynnere i alminnelighet. Vi noterer oss at Kirkerådets leder Nils-Tore Andersen mener man har tilstrekkelig med kontakt med myndighetene for å få fremført kirkens syn. Men forskjellen i denne saken er at Eidsvig ber om en samtale med utgangspunkt i at Ramin-Osmundsen er et kirkemedlem.

Arnfinn (katolsk prest, dominikanar) skriv ofte svært så pernsolig på sin blog, og i går kveld skreiv han følgande om sitt kall:

Det fekk meg, uventa, til å sjå livet mitt frå ein bakketopp, ei lita høgde på vegen, akkurat no. Og eg ser tilbake og ser at det ikkje er så rart at eg er tiggarmunk, prest, forkynnar. For meg har det alltid vore rart; for store sko til føtene, liksom. Eg kunne sikkert gjort noko anna, brukt det som er eg på ein annan måte. Det var også planen – heilt til noko hende i 18-19-årsalderen: Eit kall, ei sterk hand som tok meg hardt i nakken og snudde andletet mitt mot seg – og det var Han, leande, trur eg eg vil seie, lysande og utfordrande, ikkje dystert eller knugande. ”Heretter blir det denne vegen..!” ☺

I gårsdagens audiens tok pave Benedikt (selvsagt) opp temaet om kristen enhet – siden dette temaet alltid står i sentrum denne uka i januer. Paven snakka om de 100 års historie denna markeringa har, om Den katolske kirkes plass i dette, og en hel del om Vatikankonsilets dokument om kristen enhet. (Noen lesere av denne bloggen er fryktelig negative til økumenikk, og de bør lese det paven her skriver grundig.)

Nedenfor følger hele pavens tale i engelsk oversettelse:

Dear Brothers and Sisters,
We are celebrating the Week of Prayer for Christian Unity, which comes to an end Friday, Jan. 25. This day marks the conversion of St. Paul the Apostle. Christians from various churches and ecclesiastical communities come together at this time in unanimous prayer to ask the Lord Jesus for the re-establishment of unity among his disciples.

It is a unanimous plea made with one soul and one heart in response to the Redeemer’s own desire, who turned to our Father at the Last Supper and said, “I pray not only for them, but also for those who will believe in me through their word, so that they may all be one, as you, Father, are in me and I in you, Les resten av dette innlegget »

Her er deler av det andre leserinnlegget i siste nummer av St. Olav tidsskrift om TLM, skrevet av Karl Theodor Kvadsheim:

Jeg var 15 år, Min ungdommelige ateisme var vaklende. Jeg var en søkende sjel. Forlengst hadde jeg avskrevet de etter-reformatoriske sekter. Nå ville jeg se hva slags inntrykk den katolske kirke kunne gi meg – den var i alle fall gammel!

Presten kom inn fra sakristiet, alvorlig ansikt med en rar hatt på hodet. Han skvettet vann på menigheten mens det ble sunget på latin. Så gikk han tilbake til sakristiet, og kom ut igjen. Denne gang bærende på noe med et grønt klede over som han satte ned ved alteret. Gikk så ned noen trinn og begynte tilsynelatende en uhørlig samtale med de to guttene som fulgte med ham, mens koret sang. Deretter gikk han opp til alteret igjen. Jeg skjønte at noe betydningsfullt var i gang. Men hva? Les resten av dette innlegget »

I dag lå siste nummer av St. Olav tidsskrift i postkassen. Det første jeg leste var to (positive) leserinnlegg om den gamle messen. Her er deler av det første av dem, skrevet av Ute Heim:

Jeg er også en gammel katolikk. Jeg vokste opp med messen etter tridentinsk ritus og husker godt dens alvor og høytidelighet. Selveste kirkerømmet førte hen til det viktigste i kirken, alteret med tabernakelet. Man forsto uten ord: Her er Gud hovedpersonen. Presten ba trinnbønnen med syndsbekjennelsen ved det nederste altertrinnet; det ga uttrykk for at vi står ovenfor den allmektige Gud, Symbolikken i den tridentinske messen var sterk og innlysende uten ord, også for barn.

Når presten står med ryggen til menigheten foran alteret og tabernakelet, står han vendt mot Gud. Han ber og ofrer til Gud. Da er det viktig at han kan konsentrere seg om bønnene, og ikke blir forstyrret av alt som skjer i menigheten. Når han snakker til menigheten, snur han seg rundt. Les resten av dette innlegget »

I Vårt Land i dag skriver Martin Eikeland at biskopene i landets elleve lutherske bispedømmer åpnet bispemøtet på kne ved nattverdbordet i Kristiansand domkirke i går. Her skriver han:

– Vi møtes som kristne mennesker til et kristent fellesskap. Derfor er det helt naturlig å begynne bispemøtet med en gudstjeneste med nattverd, sier biskop Olav Skjevesland i Agder og Telemark.

Etter salmen «Vår lovsang skal lyde» knelte bispekollegiet ved nattverdbordet, der de fikk vin og brød.

Denne avslutningssetningen var ekstra uheldig, for i Den norske kirke deles jo nattverden ut med ordene. “Dette er Jesu Kristi legeme/blod”. Men likevel viser bildet og beskrivelsen hvor stor forskjell det er mellom katolsk og luthersk nattverdsyn og -forståelse.

Det jeg nevnte her for ei uke siden, etter en artikkel i Dag og Tid, slår avisa Dagen i dag opp på første side:

Oslo Katolske bispedømme har gått hardt ut mot forslag til ny ekteskapslov. Biskop Bernt Eidsvig mener forslaget har store mangler og har bedt statsråden om en samtale.

Homofil adopsjon og tilgang til assistert befruktning for lesbiske ektefeller er to av hovedpunktene i forslaget til ny ekteskapslov.

Kristusfromheten gjør sterkt inntrykk på meg. Paven trer meg i møte som en mann som er glad i Jesus, sier professor Oskar Skarsaune om pavens bok.

Slik skriver Vårt Lands Erling Rimehaug i et grundig referat av seminaret om pave Benedikts Jesus-bok for noen dager siden, og han fortsetter slik:

Et slikt utsagn om en pave er historisk sett ingen selvfølge på et luthersk teologisk fakultet. Men den positive interessen for hva paven står for brer seg også utenfor den katolske kirken. Det viste seg da Menighetsfakultetet sist mandag arrangerte seminar om pave Benedikt XVIs Jesusbok, i samarbeid med det katolske tidsskriftet St. Olav. Bare det at et slikt felles seminar kan arrangeres, er en historisk begivenhet.

Det store oppmøtet på seminaret – nærmere 250 deltakere – bekrefter at en bevegelse er i gang. Et interessant signal er det også at det var flere deltakere fra Misjonssambandets høyborg Fjellhaug bibelskole, og at en av lærerne derfra tok paven i forsvar overfor mer kritiske MF-lærere.

Les hele det grundige referatet her.

Den hellige Agnes er utvilsomt en av de mest berømte jomfrumartyrene fra den tidlige Kirken, og i hvert fall den best dokumenterte av dem som døde i Roma, men likevel er det lite vi med sikkerhet vet om henne. Man mener at hun døde i de siste ukene av kristenforfølgelsene under keiser Diokletian (284-305), som startet med et edikt i februar 303 og varte i mindre enn to år. Den tradisjonelle datoen for hennes martyrium er 21. januar, så året var trolig 305.

Det er ingen tvil om at hun led martyrdøden i Roma og ble gravlagt på kirkegården ved Via Nomentana. Hennes foreldre må ha vært velstående, for de bygde en marmorgrav for henne på et gravsted som tilhørte familien. Da keiser Konstantin I den Store (306-37) ønsket å døpe sin datter Konstantia, gjorde han det på dette stedet. Konstantia bygde en basilika over Agnes’ grav i år 350, Sant’Agnese fuori le Mura, som fortsatt står, men er betydelig ombygd. Dette – og mye mer – kan man lese om Agnes på katolsk.no.

Søndag for ei uke siden feiret pave Benedikt messen i det sixtinske kapell på det gamle alteret, vendt mot øst/ mot Gud, eller “med ryggen mot folk” som noen sier. Her er en engelsk oversettelse av Vatikanradioens intervju med pavens seremonimester, msg. Guido Marini, som forklarer dette – og også sier enkelte andre ting av pavens liturgiforståelse.

Marini: I think it is important, first of all, to consider the orientation that a liturgical celebration is always called to have: I’m referring to the centrality of the Lord, the Savior crucified and resurrected from death. This orientation must determine the interior disposition of the entire assembly and, consequently, also the external mode of celebrating. The placement of the cross on the altar in the middle of the assembly is able to communicate this fundamental content of liturgical theology. There may then arise particular circumstances which, because of the artistic condition of the sacred place or because of its unique beauty and harmony, it becomes desirable to celebrate at the ancient altar where, among other things, the exact orientation of the liturgical celebration is preserved. In the Sistine Chapel, in the celebration of the baptism, this is exactly what happened. It is a praxis that is allowed by liturgical norms and in tune with conciliar reform.

Question: Public opinion is very aware of this posture which, in part, the Pope has made in the occasion of the feast of the baptism of the Lord: turn the back to the assembly. There are those who read in this a return to the past, Les resten av dette innlegget »

Under dagens Angelus-bønn brukte pave Benedikt det meste av tida til å snakke om Bønneuken for kristen enhet, som i år feirer 100 år:

Benedict XVI recalled that “today the spiritual sons and daughters of Father Wattson, the Brothers and Sisters of the Atonement, are present in Saint Peter’s Square”. This is the religious community that began the tradition of the Week of Prayer for Christian Unity.

The pope then invited everyone to participate in the solemn Vespers that he will lead on January 25 at the basilica of Saint Paul’s Outside the Walls, “to invoke from God the precious gift of reconciliation among all the baptised”.

Les mer her.

“Hellige Far, vi er med deg” står det på banneret i bildet med blå tekst. I dag hadde katolikker blitt oppfordret til å møte opp til Angelus-bønna på Ptersplassen kl 12.00, for å uttrykke solidarritet med pave Benedikt, etter at besøket ved La Sapienza universitetet hadde blitt avlyst.

Tens of thousands of young people and adults – more than 200,000, if the television linkups with other cities are counted – streamed into Saint Peter’s Square from all over Italy to express their solidarity with Benedict XVI. It was a response to the invitation from Cardinal Camillo Ruini, vicar of Rome, after the violent controversy that had arisen at the La Sapienza university, leading the Holy See to decline the invitation for the pontiff to give the opening address for the university’s academic year. Without any stridency, the pontiff exhorted all to work in a climate of “fraternity” and to “seek truth and freedom, in a shared commitment to a fraternal and tolerant society”.

When Benedict XVI appeared at the window of his study for the recitation of the Angelus, an ovation came from the square full of people and banners. “You did not come to us; we come to you!”.

Denne søndagen hører vi den kjente evangelieteksten fra Johannes 1,29, som jeg har hatt som motto på mine faste nettsider i mange år. Det er den setningen som lyder (i flertall) rett før kommunionen i alle katolske kirker – i innleggets overskrift på latin. På norsk sier vi: “Se Guds lam, se ham som tar bort verdens synder.”

Hele evangelieteksten lyder slik:
“På den tid ser Johannes Jesus komme mot seg, og sier: “Se, der er Guds lam, han som tar bort verdens synd. Om ham var det jeg sa: ‘Etter meg kommer en mann som er gått meg forbi, fordi han var før meg.’ Jeg kjente ham heller ikke. Men det er for at han skulle åpenbares for Israel jeg er kommet og døper med vann.” Og Johannes vitnet: “Jeg har sett Anden stige ned over ham som en due fra himmelen, og bli over ham. Nei, jeg kjente ham ikke; men han som sendte meg for å døpe med vann, han sa til meg: ‘Den du ser Anden stige ned over og bli hos, han er det som skal døpe med Den Hellige Ånd.’ Ja, jeg har sett det, og dette er mitt vitnesbyrd: Det er han som er Guds Utvalgte.”

Her er teksten også på gresk – Ide o amnos tou Theou o airon ten amartian tou kosmou:

“Vi må tilbake til det hellige i liturgien. Liturgien er ikke noe festlig; vi møtes ikke for å ha det hyggelig sammen. Det er ikke interessant at presten har strevd for å finne på noe nytt og overraskende i messen.” Dette sa kardinal Ratzinger i et foredrag til de chilenske biskopene i 1988, der hovedtemaet egentlig var Lefebvres splittelse.

While there are many motives that might have led a great number of people to seek a refuge in the traditional liturgy, the chief one is that they find the dignity of the sacred preserved there….

The liturgy is what makes the Thrice-holy God present amongst us; it is the burning bush; it is the alliance of God with man in Jesus Christ, who has died and risen again. The grandeur of the liturgy does not rest upon the fact that it offers an interesting entertainment, but in rendering tangible the totally Other, whom we are not capable of summoning. He comes because He wills. In other words, the essential in the liturgy is the mystery, which is realized in the common ritual of the Church; all the rest diminishes it. Men experiment with it in lively fashion, and find themselves deceived, when the mystery is transformed into distraction, when the chief actor in the liturgy is not the living God but the priest or the liturgical director.

Hele Ratzingers tale kan leses her (pdf), og jeg har tatt med flere ting fra den som handler om liturgien – og om sannhetsspørsmålet, og den rette forståelsen av vatikankonsilet: Les resten av dette innlegget »

Dette skriver Jarle Kallestad i Vårt Land i dag: Oppfordringen kommer etter at paven torsdag avlyste et planlagt besøk på det prestisjetunge Roma-universitetet Sapienza. Paven var invitert av universitetets rektor, men besøket ble avlyst etter protester fra professorer og studenter som mente at paven er «vitenskapsfiendtlig».

– Under disse omstendigheter, som har rammet hele vår by på en slik smertefull måte, ønsker kirken i Roma å uttrykke sin barnlige og fullstendige nærhet til sin biskop, paven, og uttrykke kjærlighet, tillit, beundring og takknemlighet overfor Benedikt. Han lever i romernes hjerter.

Rektor på La Sapienza universitetet har invitert paven til å komme ved neste anledning, melder Zenit:

The rector of Rome’s Sapienza University announced that he will re-invite Benedict XVI to visit the institution. Renato Guarini affirmed this after the inauguration ceremony today …

A small protest that eventually reached the point of several students occupying the rector’s offices motivated the Holy See to cancel the visit. Les resten av dette innlegget »

I avisa Dagen leser vi denne inetressante artikkelen i dag:

I en kommentar i gårsdagens utgave av BT hevder Rossavik at selv Børre Knudsen og Ludvig Nessa har gitt opp abortkampen, at Kristelig Kringkastingslags etterfølgerorganisasjon Familie & Medier er blitt usynlig og at samboerskap og skilsmisse er forsvunnet som etiske temaer, selv i Den norske kirke.

I kommentarartikkelen spør han om det norske offentlige rom er blitt så snevert at konservative – eller verdikonservative – må søke tilflukt under jorden, eller i bedehusene. Les resten av dette innlegget »

I morgen, fredag 18. januar begynner den økumeniske bønneuka for kristen enhet (i Norge markeres den fra søndag 20. til søndag 27. januar), og pave Benedikt nevnte uka på denne måten i gårsdagens audiens.

The day after tomorrow, January 18, begins the usual Week of Prayer for Christian Unity, which has a singular value this year because it has been 100 years since it was first celebrated.

May the inexhaustible power of the Holy Spirit stimulate us to a sincere commitment towards this unity, so that we may all profess together that Jesus is the only Savior of the world.

At the general audience, a group of students demonstrate their solidarity with Benedict XVI, who declined to participate in the inauguration of the academic year of the La Sapienza university of Rome, because of opposition from a small group of teachers and students. To those present, the pope again illustrated the figure of Saint Augustine.

“Freedom, Freedom!”: the shout raised by a group of university students of the Communion and Liberation movement, at the beginning of today’s general audience, met with warm applause from the six thousand persons present in the Paul VI audience hall, and was an echo of the decision Benedict XVI took yesterday not to go to the La Sapienza university of Rome. The decision was due to opposition from a small group of teachers and students, against the invitation that had been extended to him to participate in the inauguration of the academic year.

Her er en engelsk oppsummering av pavens gjennomgang av den hellige Augustins liv: Les resten av dette innlegget »

Personlig tok det noen år før jeg gradivis begynte å se på messen stadig tydeligere som et offer, Kristi fullkomne offer, båret fram for Gud Fader av presten, og av folket sammen med ham. Det er nok denne forståelsen først og fremst som har fått meg (det siste halve året) til å se med åpne og positive øyne på den tradisjonelle latinske messen. Der er det nemlig aldri noen tvil om at messen er et offer.

I dag leser jeg ganske sjokkert på Amy Welborns kjente blog: As I’ve said before, my big ah-ha moment over the past couple of years has been the realization that most of us – myself included – have been formed to think of the Mass as a prayer meeting. A highly structured prayer meeting, but a prayer meeting nonetheless, one which emphasizes community and who we are in the here and now, a prayer meeting which should somehow be expressive of who we are as individuals and a community.

It LOOKS like what it is – it looks like we are offering Jesus to the Father and asking Him (the Father) to look upon His son that we might be saved. The priest, in facing the altar, removes himself from focus and eliminates a distraction: the only thing we can look at, really, is Jesus in the Eucharist.

(Starten på denne debatten begynte her.) Er det også slik hos oss, at katolikker ser på messen først og fremst som et fellesskapsmåltid og et bønnemøte?

Her er et interessant intervju med en engelsk prest, som bl.a. kjente Blair-familien svært godt i årevis før Tony Blair nylig ble katolikk, og har hjulpet også svært mange andre mennesker til å bli katolikker. Han er samtidig økumenisk rådgiver i Westminster (katolske) bispedømme i London; en litt vanskelig kombinasjon, kanskje – som vi kan grunne litt på nå som den økumeniske bønneuken snart starter.

... doesn’t Father Seed’s extracurricular work with converts make an already difficult job a great deal tougher? It must be hard, after all, to build ecumenical bridges with other churches when they suspect you are only interested in poaching their members.