EN KATOLSK WEBLOG

Jeg tar med en liten diskusjon på denne bloggen om den gamle og nye messen feiret på verdig måte. Jeg kan forsirke KJ at jeg mener at den nye messen også kan og bør feires verdig. Det er den messen jeg fortsatt feirer i gjennomsnitt fem dager hver uke, og jeg syns selv at mine studier av den gamle messen har lært meg å feire den gamle mer verdig.

Her kan vi lese hva KJ sa sist onsdag (svar fra Trond følger lenger nede):
Jeg er fullstendig overbevist om at en tradisjonell og verdig messefeiring (og resten av officium) må etterstrebes for at Kirken ikke skal miste sine lemmer. Uten ryggraden dør kroppen. Stadige “folkeliggjøringer” og tilpasninger etter vikarierende “pastorale behov” har ført svært galt avsted i mange menigheter og fører oftest til at folk blir mindre engasjerte og raskt mister agen og begeistringen for mysteriet, eller rett og slett mister det sentrale ut av syne. Men jeg opplever vel at dette er litt gårsdagens trend som vi sakte er på vei ut av.

Derimot er jeg fullstendig uenig i at feiring av den tridentinske messen skulle være et undergjørende farmakon. Det er fullt mulig å feire den nye messen på en verdig og andektig måte (noe som jeg har sett altfor lite poengtert på denne bloggen), Les resten av dette innlegget »

Magna Grecia er det sørlige Italia inkl. Sicilia, for alle som ikke visste det. Dit kom den greske kulturen fra ca 700 f.Kr. og dominerte hele området opp til og med Napoli (Nea polis= den nye byen). Vi var fem dager der nede, bl.a. en dag på Sicilia for å besøk Taormina, og så bl.a. det flotte gresk-latinske amfiteateret der. På vei dit tok vi båt over Messina-stredet, der tradisjonen sier at Odyssevs med sin båt og sitt mannskap møtte uhyrene Skylla og Karybdis. Skylla ligger på fastlandssida og et sted der heler fortsatt Scylla.

Når man kommer hjem fra en ferie, har det vanligvis hopa seg opp en del arbeid, så jeg får nok ikke så mye tid til bloggen før over helga.

Her er (den korte versjonen av) denne søndagens evangelium, Johannes 4,5-15.19b-26.39a.40-42:

På den tid kom Jesus til en by som hette Sykar. Den ligger i nærheten av det jordstykket Jakob gav sin sønn Josef. 6 Der var Jakobs brønn. Jesus var trett etter vandringen, og han satte seg ned ved brønnen. Det var omkring den sjette time. 7 Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» 8 Hans disipler var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. 9 Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» Jødene omgås nemlig ikke samaritanerne. 10 Jesus svarte: «Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.» Les resten av dette innlegget »

Under ondagens paveaudiens (i Paul VI’s auditorium) var jeg delvis på Petersplassen (og så audiensen på storkjermene der) og delvis i Vatikanets bokhandel (der jeg også hørte lyden). Paven hadde visst møtt pilegrimer rett før audiensen i Peterskirken (det visste jeg ikke da), selv gikk jeg inn i kirken (og var der ganske lenge, ca 2 timer) rett etter audiensen.

Paven snakket på nytt om den hellige Augustin, og sa bl.a. at han er alltid levende i sine mange skrifter. Her er et referat av det paven sa, fra Zenit.org:

St. Augustine contributed to the
development of modern politics with a definition of “true secularism” that clearly
marks out the separation between Church and state, says Benedict XVI.

The Pope said this today during his weekly general audience in Paul VI Hall. This
was the fourth address he dedicated to the bishop of Hippo, whose text “De Civitate
Dei” (The City of God) he said has contributed to “the development of modern
political thought in the West and in Christian historical theology.” Les resten av dette innlegget »

Fra Trond har jeg fått denne nyheten, og Trond skriver. “Paven oppfordrer her de religiøse kommuniteter til å returnere til de røttene de har og nærmere den spiritualitet grunnleggerne hadde. (Vende tilbake til den tradisjonelle praksis!).

“when communities have chosen to return to the origins and live in a way more in keeping with the spirit of the founder,” they see positive signs of renewal.”

Jeg må bare rope et trefoldig hurra for pave Benedictus XVI! Deo gratias!”

En annen av leserne svarer så: “Man skal vel lete lenge i pavens tekst for å finne noe om at han oppfordrer til å vende tilbake til noen mer opprinnelig form for messefeiring enn den ordenssamfunnene feirer til daglig. Det ville være å legge egne ord i hans munn.
Men det var kanskje noe annet du siktet til denne gang, Trond?”

Vi får spørre Trond om han tenkte på den tradisjonelle messen her, eller om det var andre av ordenssamfunnas tradisjoner han tenkte på.

P. Arnfinn og jeg møttes nettopp til en kopp kaffe og en liten (blogger)samtale her i Roma. Jeg er på ferie her et par dager, på vei til sør-Italia, og han har nettopp begynt på dokotorgradsstudier ved Angelicum – der jeg var ett semester for to år siden. Han har det fint, men har fortsatt litt problemer med internettforbindelsen.

Siden vi to vel er de eneste katolske prestene som blogger, kan vi nesten sammenligne også med det katolske bloggermøtet i England for noen dager siden, som f. Z. forteller om.

I går var jeg det meste av dagen i Vatikanet, i dag har jeg studert de gamle forumene (og templene) til keiserne Julius Cesar, Augustus, Nerva og Trajan.

Når dette leses er jeg mest sannsynlig på flyet, på vei til det store utland (Roma og sør-Italia). Min kone og jeg skal enda mer av Romas herligheter (er det mulig, etter 5 måneder der?) og også rester av Magna Grecia, i Calabria og kanskje nordøst-Sicilia. (Og jeg skal også kjøpe noe nødvendig utstyr i Roma, bl.a. min første biretta.)

Evangelieteksten i dag er den samme som på festen for Herrens forklarelse, 6. august – les om den dagen her.

Denne dagen fokuseres det en del på hva Peter og Johannes forteller om hendelsen: Peter sier: «Det var jo ikke oppdiktede sagn vi holdt oss til da vi kunngjorde for dere vår Herre Jesu Kristi kraft og hans komme. Nei, vi var øyenvitner og så hans guddommelige storhet. For han fikk ære og herlighet av Gud Fader den gang røsten lød mot ham fra den høyeste herlighet: ‘Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i.’ Vi hørte selv denne røsten lyde fra himmelen, da vi var sammen med ham på det hellige fjell» (2.Pet 1,16-18). Johannes sier i sitt evangelium: «Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet» (Joh 1,14).

Når denne teksten brukes i fasten, ligger fokus litt mer på å forberede disiplene på Herrens lidelse. Det ser vi tydelig i denne søndagens prefasjon:

I sannhet, det er verdig og rett, vår skyldighet og vår frelse, at vi alltid og alle vegne takker deg, Herre, hellige Fader, allmektige, evige Gud, ved Kristus, vår Herre.

Etter å ha forutsagt sin død for disiplene,
viste han dem sin herlighet på det hellige fjell,
så de, med lovens og profetenes vitnesbyrd,
skulle se at gjennom lidelsen når vi frem til oppstandelsens herlighet.

Sammen med himmelkreftene priser vi deg her på jorden, og uten opphør roper vi til din herlighets pris:

Hellig, hellig, hellig …

Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i. Hør ham! Dette er denne søndagens evangelietekst, Matteus 17,1-9.

“In illo tempore: Assumpsit Iesus Petrum, et Iacobem, et Ioannem fratrem eius, et duxit illos in montem excelsum seorsum: et transfiguratus est ante eos. Et resplenduit facies eius sicut sol: vestimenta autem eius facta sunt alba sicut nix. Et ecce apparuerunt illis Moyses et Elias cum eo loquentes. Respondens autem Petrus, dixit ad Iesum: Domine, bonum est nos hic esse: si vis, faciamus hic tria tabernacula, tibi unum, Moysi unum, et Eliae unum. Adhuc eo loquente, ecce nubes lucida obumbravit eos. Et ecce vox de nube, dicens: Hic est Filius meus dilectus, in quo mihi bene complacui: ipsum audite. Et audientes discipuli, ceciderunt in faciem suam, et timuerunt valde. Et accessit Iesus, et tetigit eos, dixitque eis: Surgite, et nolite timere. Levantes autem oculos suos, neminem viderunt, nisi solum Iesum. Et descendentibus illis de monte, praecepit eis Iesus, dicens: Nemini dixeritis visionem, donec Filius hominis a mortuis resurgat.”

Evangeliet og bønnene er denne søndagen de samme i den gamle og nye messen (ikke de andre lesningene). Her er bønner/tekster i den gamle messen på latin og engelsk. Her er bønnene i den nye messen på norsk.

For et par dager siden skrev jeg om hvordan man skal stå. sitte og knele når man delta i den gamle messen. Her en er enda enklere oppskrift (pdf-fil):

Stand as the priest and servers enter the Church.
Kneel when the priest makes the sign of the cross.
Stand for the Gospel
Kneel or sit for the Offertory (Kneel from the Sanctus)
Stand for the last gospel

På samme nettside kan vi også lese St. Francis av Sales forslag til hvordan man åndelig best kan delta i messen:

1. From the beginning until the priest goes up to the altar, make the preparation with him, which consists in placing yourself in the presence of God, acknowledging your unworthiness and asking pardon for your faults.

2. From the time when the priest goes up to the altar to the Gospel, consider with a simple and general consideration the coming and the life of Our Lord in this world.

3. From the Gospel to the Credo, consider the preaching of our Saviour; protest that you wish to live and die in the faith and obedience of his holy word and in union with the holy Catholic Church. Les resten av dette innlegget »

I dag fikk jeg et brev fra biskopen, der han sier at jeg “med dette er skikket til å feire messen i dens ekstraordinære form”.

Han sier videre at mitt odrinære sakramentale og pastorale arbeid i menigheten må ha forrang fremfor videre arbeid med liturgiens ekstraordinære form – selvsagt med unntak av feiringen av privatmesser.

Samtidig sier han at skulle det bli behov (også andre steder i bispedømmet) for en prest til å feire messens ekstraordinære form, kan det bli aktuelt å pålegge meg å gjøre dette, siden jeg altså nå er blitt beskikket.

Jeg har feiret den gamle messen nå i over to måneder, men så langt har jeg ikke visst sikkert hvordan folk skal stå, sitte og knele under messen. Som prest tenker jeg mest på hva jeg selv skal gjøre, og ministrantene har jo også sine egne regler. Men her har jeg er oversikt (NB for stille messe) som jeg håper er korrekt.
———————————————————————
Når presten kommer inn.       Stå

Fra begynnelsen (dvs. trinnbønnen) til Evangeliet.   Knel
    (Eller man kan sette seg når epistelen leses.)

Når evangeliet leses.         Stå

Under lesninger på morsmålet og preken.   Sitt

    (når Evangeliet leses på morsmålet). Stå

Under Credo (hvis dette sies).     Stå

    Fra “Et incarna¡tus est” til “Et homo factus est”. Knel

Under “Dominus vobiscum” og “Oremus”.     Stå

Under offertoriet.         Sitt

Under prefasjonen fram til Sanctus.     Sitt

Fra Sanctus til det siste Evangeliet.     Knel

Under det siste Evangeliet.         Stå

Under bønnene etter stille messe.     Knel

Når presten går ut.         Stå

På den svenske, katolske Bengts Blogg leste jeg i dag et interessant innlegg, om en ny blog, Aletheia, som vil prøve å bremse protestanter som blir tiltrukket av Den katolske kirke. Slik skriver Bengt:

Bloggosfären har berikats med en blogg, Aletheia, som försöker fånga upp denna strömning och leda motståndet mot ekumeniken och mot Katolska kyrkan. En dogm som tycks stå skriven i sten hos denna nya inriktning är att Katolska kyrkan är ett antikristligt system. Flera katoliker har försökt bemöta flera av de värsta fördomarna, men det är som om man inte vill lyssna, man har sin föreställning klar, här finns ingen mottaglighet för fakta och intellektuell argumentation. Om logiken inte räcker till för att bemöta katolikerna, så beskylls man för att vara en “katolik light”, och så plockar man fram flerhundra år gamla citat ryckt ur sina sammanhang från någon påve eller annat katolskt dokument som bevisar att vi katoliker har fått om bakfoten vad vår kyrka egentligen står för.

Grundarna av Aletheia har upptäckt hur den ekumeniska processen gjort framsteg inom kristenheten under senare år, och nu vill man hindra att denna process fortskrider och vill nå ut till alla pastorer med ett uppror och att sätta stopp för som man säger “tåget till Rom”.

Les mer i Bengts Blogg om dette og besøk Aletheia.

Jeg har nettopp fått tips om en ny (svensk) blog skrevet av fire personer som er på vei inn i Den katolske kirke. De som driver bloggen presenterer seg slik: “Vi som driver den här bloggen har luthersk/frikyrklig bakgrund men söker av olika anledningar den Katolska Kyrkans fulla gemenskap. Här delar vi med oss av våra funderingar, känslor och annat som dyker upp längs vägen. Välkomna att vara med på resan!”

En av personene som skriver der presenterer sin dragning mot Kirken slik: “Jag har lite svårt att just nu sätta ord på exakt vad det är med Katolska kyrkan som tilltalar mig, men jag hoppas att jag under den närmaste tiden ska kunna hitta ord för vad jag känner. Men lite grann handlar det om att Katolska kyrkan tilltalar mig eftersom den på något vis känns stabil och trygg. Det känns också viktigt för mig att söka Kyrkans rötter och förstå mer av dess historia.”

Besøk bloggen her.

“Kristus ble fattig for deres skyld” (2. Kor 8,9)

Kjære brødre og søstre!

1. Hvert år tilbyr fastetiden oss som en forsynets gave muligheten for å utdype betydningen og verdien av vårt kristne liv, og den stimulerer oss til å gjenoppdage Guds barmhjertighet, slik at vi til gjengjeld kan bli mere barmhjertige mot våre brødre og søstre. I fastetiden gjør Kirken det til sin plikt å foreslå noen spesifikke oppgaver, som konkret ledsager de troende i denne prosess av indre fornyelse: Disse oppgaver er bønn, faste og almisse. I dette års fastebudskap vil jeg gjerne bruke litt tid på å reflektere over det å gi almisse, som utgjør en spesifikk måte å hjelpe dem som er i nød, og samtidig en øvelse i selvfornektelse for å befri oss fra avhengigheten av jordiske goder. Tiltrekningskraften ved materielle rikdommer og hvor kategorisk vår beslutning nettopp skal være for ikke å gjøre dem til en avgud, bekrefter Jesus på en resolutt måte: “Dere kan ikke tjene både Gud og mammon” (Luk 16,13). Les resten av dette innlegget »

Father Z. har også lest brevet jeg nevnte for et par dager siden og skriver her noen interessante kommentarer til selve brevet (og så har leserne begynt en debatt). Bl.a. skriver han slik oppsummerende (bl.a. om å ha tålmodighet):

Joseph Ratzinger had the idea that side by side celebrations of the older form of Mass with the newer would eventually jump-start the organic growth of liturgy that was so artificially interrupted by the cut-paste job of experts at desks when the Novus Ordo was stitched together. Never had liturgy been impose in that manner, and harm has resulted.

Neverthless, we must be practical. At the Council there was perceived a need for some reform. Though we didn’t get the reform the Council Fathers though they were mandating, and the Consilium under Bugnini and Lercaro (with Piero Marini already a disciple in the cause) went way beyond its mandate in order to push a new ecclesiology on the whole Church, there are some elements that in retrospect we can reflect on as a Church as being positive. We can also learn from the problems we created.

So, what is envisioned here is a kind of tertium quid that slowly but surely there would emerge over time from the “dialogue” between the older form and the newer form. Ratzinger is saying that the older, traditional form must be the basis, the starting point, for any eventual single Roman Rite, not the Novus Ordo. Les resten av dette innlegget »

Københavns biskop Czeslaw Kozon har offentliggjort tydeligere regler for fastetid og kommunion enn de fleste biskoper gjør i vår tid (men dette var vanlig tidligere). Her er hans bestemmelser litt forkorta:

Søndage og påbudte helligdage
Messen og modtagelsen af Herrens legeme og blod er centrum i både den enkeltes og i Kirkens liv. Kirken har derfor forpligtet de troende til at deltage i messen på alle søndage og andre påbudte helligdage, med mindre man har en alvorlig grund til ikke at gøre det. ... Har man uden alvorlig grund ikke været til messe, bør man skrifte det, førend man går til kommunion.

Modtagelse af den hellige kommunion
Alle, der har modtaget den første hellige kommunion, er forpligtet til at modtage Alterets Sakramente mindst én gang om året. Har man i årets løb ikke været regelmæssig til kommunion, bør forpligtelsen opfyldes i påsketiden …

Generelle regler for modtagelsen af den hellige kommunion: Les resten av dette innlegget »

John Allen skrev i går (innsiktsfullt som vanlig) at pave Benedikt har revidert Langfredagens bønn om jødendes omvendelse i den tradisjonelle latinske messen. I den nye messen har bønnen lenge hatt en mildere form. Slik er forandringa blitt:

In its original form, the prayer read as follows, in an English translation from the Latin:

“Let us also pray for the Jews: that our Lord and God take away the veil from their hearts; that they too may acknowledge Jesus Christ to be our Lord. Almighty eternal God, who also does not repel the Jews from your mercy: graciously hear our prayers on behalf of the blindness of that people; so that once the light of your truth has been recognized, which is Christ, they may be rescued from their darkness.”

In the revised form, the prayer now reads, once again in English translation:

“Let us also pray for the Jews. May the Lord our God illuminate their hearts so that they may recognize Jesus Christ as savior of all men. Almighty and everlasting God, you who want all men to be saved and to gain knowledge of the truth, kindly allow that, as all peoples enter into your Church, all of Israel may be saved.” Les resten av dette innlegget »

På bloggen sin seier p. Arnfinn bl.a. dette om fastetida:

Det burde vere like sjølsagt for kristne å praktisere sin religion som det er for andre truande – som t d muslimar som held fast på sin feiring av Ramadan. Dessverre har trusutøving i Vesten blitt noko reint “privat” og “personleg”, litt kjensler, haldningar og moralske “motiv”. Teoriar og idéar. Dette har sin plass, men tru er praksis. Også kristen tru. ...

Konkret:

• redusere mat og måltid.
• redusere stimulansar og underhalding. Stille tid.
• redusere sosialt liv og selskapsliv (tradisjonelt inga bryllupsfeiring i fastetida; ei s k “lukka tid”)
• gje til fattige, gjerne gjennom Caritas eller andre naudhjelporganisasjonar (og eg vil leggje til: ikkje gå forbi dei som tiggar)
• gå til skriftemål
• ta del i fastetida sine gudstenester
• les noko som fordjupar deg som menneske og kristen

Et brev daværende kardinal Ratzinger skrev i 2003 til Dr. Heinz-Lothar Barth om den tradisjonelle latinske messen er blitt gjort kjent – i november i fjor, men jeg så det først i dag. Der sier nåværende pave Benedikt at han ser for seg den framtidige katolske messen (som helst bør være én) som i hovedtrekk lik den gamle messen, men med elementer fra den nye messen som har vist seg å være fruktbare, bl.a. bruk av morsmålet, tekstutvalget, folkets forbønner og noen flere ting. Her er litt av brevet:

I think that, in the long run, the Roman Church must once more have one Roman Rite; the existence of two official rites is difficult to “administrate” for bishops and priests. The Roman Rite of the future should be a single rite, in Latin or in the vernacular, but standing wholly in the legacy of the traditional Rite. It could incorporate some new elements that have proven successful, such as new feast days, some new prefaces in the Mass, an expanded lectionary – more selection than before (the reform), but not too much; an “oratio fidelium”, ie a fixed litany of intercessions, following the Oremus before the Offertory where it used to have its place.

Hele brevet (på tysk og engelsk) kan leses her.

Biskop Georg Müller er biskop for Trondheim stift, og har også offentliggjort et budskap til årets fastetid:

Det latinske uttrykk ‘lectio divina’ betyr ordrett ‘guddommelig lesning’. Uttrykket brukes for å beskrive en måte å lese bibelen på, hvor man frir seg fra egne tanker og åpner seg for det Gud vil si. Denne måten å nærme seg bibelen på kan brukes av enkeltpersoner og av grupper, den krever ikke spesielle kunnskaper om bibelen, kun at man leser teksten med oppmerksomhet.

Lectio Divina består av fire trinn:

1. Det første trinnet er lesning (lectio). Vi leser Guds Ord langsomt, oppmerksomt og med ettertanke, slik at det fyller oss helt. Til dette kan hvilket som helst skriftsted brukes, bare det ikke er for langt. Vi kan for eksempel ta utgangspunktet i søndagens lesninger

2. Trinn to er preget av ettertanke (meditatio), hvor vi tenker over den valgte teksten om og om igjen for å ta til oss det som Gud vil si oss.

3. Det tredje trinnet kalles svar eller bønn (oratio), hvor vi legger fra oss all tankevirksomhet og ganske enkelt lar vårt hjerte tale til Gud. Her blir vårt svar inspirert av refleksjon om Guds Ord.

4. Det siste trinnet heter betraktning (contemplatio) hvor vi ikke bare slipper fri våre egne forestillinger, planer og overveielser, men også våre hellige ord og tanker. Vi hviler i Guds Ord. I vårt dypeste indre lytter vi til Gud, som taler til oss med lav stemme. Og dersom vi hører etter, forvandles vi litt etter litt. Denne forvandlingen har en dyp virkning på hele vårt liv. Vår livsførsel er målestokk for om vår bønn er ekte. Vi må ta det som vi leser i Guds Ord, inn i vårt daglige liv.

Disse trinnene er en enkel veiledning for bønn. De fører til mer enkelhet i vårt forhold til Gud, talen trer i bakgrunn og gir rom for å lytte. Lectio Divina inspirerer til en personlig bønn som er meget godt egnet for fastetiden. Den støtter vår vei til et personlig møte med Kristus. I dag oppdages den på nytt av mange mennesker og grupper. Den viser at Guds ord er levende og aktivt, kan forvandle enhver av oss dersom vi er åpne for det Gud vil gi oss.

Les hele dette fastebudskapet.

Sist tirsdag offentliggjorde biskop Eidsvig sitt fastebudskap, som bl.a. inneholder følgende:

Fasten er en tid for omvendelse, og omvendelse er en klar bevegelse fra noe og til noe annet. Vi skal vende om fra det negative, gale og syndige i våre liv – det som skader og tynger oss, og som fører oss bort fra Gud. ...

Fasten, og dens kall til oss, bør ikke og skal ikke være noen byrde … og skulle ikke forlange for meget av noen av oss, og jeg våger å komme med følgende praktiske forslag for å virkeliggjøre dette:

Det første er bønn. Herren selv anbefaler sine disipler å trekke seg tilbake til et rolig sted, dvs. et sted de kan konsentrere seg om Gud. Der er kanskje ikke så mange av disse, men kirken er ett. ... Det skulle ikke være umulig å få til et ekstra messebesøk i uken. Samtidig står skriftemålets sakrament sentralt i vår omvendelse. Jeg vil anbefale alle å søke til skriftemålet i fastetiden, og der møte Guds uendelige kjærlighet og miskunn, og oppnå tilgivelse for våre synder. ...

Det andre er fasten. Det er nødvendig å nekte seg selv et eller annet i fastetiden – og det skal gjøre litt vondt. .. og hjelper oss til o komme nærmere kjernen i fasten, nemlig å søke Herren, istedenfor å søke oss selv.

Det tredje er gaver til de fattige og nødlidende rundt oss. Jeg anbefaler Caritas og vil selv gi det jeg kan avse til Caritas. ...Gled mennesker! Her er det ingen mangel på muligheter; gleden kan formidles på forbausende mange måter. Ingen av oss er så fantasiløs at vi ikke kjenner noen.

Les hele dette fastebudskapet her.

De siste 12 år har kardinal Josef Tomko, titulær erkebiskop for basilikaen Santa Sabina, sagt til paven: “Vend om og tro på evangeliet. Husk at du er støv, og at du skal vende tilbake til støv.” Først sa han det til pave Johannes Paul II, nå til pave Benedikt XVI.

Mange la også merke til messehakelen paven brukte i dag; svært tradisjonell, mellom en gotisk og en romersk stil; lignende messehakler St. Ignatius av Loyola og St. Philip Neri brukte – se bildet over. (Se flere bilder her.)

“I must confess,” says the Cardinal in an interview with Osservatore Romano, “the personal unease that I experience every year doing so. Unease because of the words that go with the imposition of the ashes. I really find it difficult to say to the Pope ‘Repent and believe in the Gospel’, when it is he who has the full right to say it to me and to everybody else.”

– But does the Ritual of the Ashes still have a significance for contemporary man?

The imposition of ashes is not a theatrical gesture nor a formality. It is a sacramental rite which helps us to salvation. From the wealth of texts and gestures, we choose the words from Scripture to accompany the rite of the Ash Wednesday liturgy, and those are the two sentences with which the priest makes the imposition of ashes even more significant. Les resten av dette innlegget »

Pave Benedikt tok et opphold i sin gjennomgang av Augustins liv, og snakka i dagens audiens om dagens markering av askeonsdag, “der vi begynner, som vi gjør hvert år, vår fastevandring – da vi mer enn vanlig fokuserer på bønn og meditasjon, bor og faste.

We are entering a formidable liturgical period because while we prepare ourselves for the celebration of Easter – the heart and center of the liturgical year and our entire existence – we are invited, I might even say provoked, to give a more decisive impulse to our Christian existence.

Inasmuch as the commitments, the worries and the concerns which make us fall into a routine expose us to the risk of forgetting how extraordinary the adventure is in which Jesus has involved us, we need to begin everyday our demanding itinerary of the evangelical life, going back into ourselves through restorative pauses for the spirit.

With the ancient rite of imposing ashes, the Church introduces us to Lent as a great spiritual retreat which lasts 40 days. We thus enter the Lenten season, which helps us to rediscover the gift of faith we received in Baptism, and urges us to the Sacrament of Reconciliation, placing our commitment to penance under the sign of divine mercy. Les resten av dette innlegget »

Jeg nevnte i mitt foredrag søndag hvordan St. Paul kirke i Bergen ble “modernisert” ca 1972. En leser viser til bilder av kirken før og i 1975 (bilder jeg selv skanna inn og la ut på nettet for noen år siden). De sier mer enn mange ord.

På neste bilde under ser vi det modernistiske krusifikset som hang der fra 1972 til ca 1990. Tabernakelet var i 1975 bak en liten metalldør til høyre rett foran kredensbordet.

Under ser vi kirken i dag. Daværende sogneprest Eidsvig forbedra koret en hel del ca 1990, og ved oppussinga i 2003/4 kom tabernakelet tilbake til apsis – men det gamle alteret var for knust til å kunne leve videre.

For noen dager siden leste jeg (på father Z’s blog) et lite utdrag fra et intervju med pavens nye seremonimester, Msgr. Guido Marini, der han forklarer litt av pavens tenkning rundt liturgien:

“I believe it is important, above all, to consider the orientation that a liturgical celebration is always called to have: I’m referring to the centrality of the Lord, the Savior crucified and raised from death. Such an orientation must determine the interior disposition of the entire assembly and, consequently, also the external mode of celebrating. The placement of the Cross on the altar at the center of the assembly is able to convey this fundamental content of liturgical theology. … In the Eucharistic liturgy we do not look at each other, but one looks to Him who is our East, the Savior. ... … The liturgy of the Church, nay rather, her life as well, is made from continuity. I would say it is from development in continuity. This means the Church proceeds in her historical journey without losing sight of her own roots and her own living tradition: this can require, in some cases, also the recovery of precious and important elements which may have been lost along the way, forgotten, and that the passage of time has rendered less bright in their authentic meaning. It seems to me that the Motu Proprio [Summorum Pontificum] moves exactly in this direction: reaffirming with great clarity that in the liturgical life of the Church there is continuity, without rupture.”

Father Z. legger så til noen tanker som understreket dette: Les resten av dette innlegget »

Jeg har tidligere lest mange kommenterer av John Allen (og nevnt ham ofte her på bloggen). I noen måneder nå har har skrevet færre daglige kommentarer – men hatt sin faste fredagskommentar, som jeg får pr epost – så derfor har jeg ikke så ofte besøkt hans nettsider.

Nå ser han ut til å skrive flere daglige kommentarer igjen, og en leser nevnte for meg noe han skrev sist uke; om pave Benedikts møte med troskongregasjonen. De møttes sist uke for å snakke mest om bioetiske spørsmål, men i sin innledning sa pave tydelige ting om Den katolske kirke as the “one true church” and the necessity of seeking converts to the faith …

In late June, the congregation issued a document on the famous phrase from the Second Vatican Council (1962-65) that the one church of Christ “subsists in” the Catholic church. In essence, the congregation asserted that the phrase means the Catholic church alone possesses the fullness of what it means to be a church.

During the council, some analysts interpreted the phrase “subsists in” as a departure from the traditional claim that the Catholic church is the lone “true” church. When the doctrinal congregation issued its clarification, some leaders of other Christian denominations warned of negative ecumenical fallout.

It’s a critique which Benedict obviously does not accept, insisting that the clarification is actually “necessary for the correct development of ecumenical dialogue.” Les resten av dette innlegget »

Søndag den 3. februar (da man feiret Kyndelsmesse i Danmark) vendte den tradisjonelle latinske messe tilbake til Stenosgade i København. Inntil videre feires Messen hver 1. og 3. søndag. Men “Vi skal videre!” skriver de på denne siden.

Se flere bilder her.

Mitt foredrag om den tradisjonelle latinske messen holdt 3. februar 2008 er tilgjengelig.

Les hele foredraget her som htm-side,

eller les det som pdf-dokument.

Foredraget kan også høres som mp3-fil (NB: mp3-fila er på 22 MB - det beste er å laste den ned først (høyreklikk og velg “last ned”), og så spille den av etterpå). (I foredraget sier jeg feilaktig erkeengelen Gabriel, isteden for erkeengelen Mikael.)

Jeg avslutta mitt foredrag om den tradisjonelle latinske messen i går med spørsmålet: Hva kan vi gjøre for å bedre oppleve rikdommen i messen? Jeg svarte med tre punkter (som følger nedenfor), men sagt enda kortere, så mener jeg at: a) Vi trenger impulser fra den gamle messen for å forbedre dagens messefeiring, og b) prester kan ikke lære denne messen fra bøker, de trenger også å feire den. Slik var avslutninga av foredraget:

1
Feire den nye messen på mest mulig verdig måte.
Her har vi kommet et stykke i Norge de siste 25 år – og ofte er det mye verre i utlandet. Men samtidig er det ofte litt tilfeldig hva man innfører av de gamle elementene i messen. Det er for eksempel få som snakker om å snu alterne igjen og la presten begynne å bære fram messens hellige offer vendt tydelig mot Gud, heller enn vendt mot folket. 13. januar i år feiret pave Benedikt messen slik i det sixtinske kapell, så ting begynner langsomt å skje på dette punktet. Pavens førsteprioritet har vært (fra i fjor høst) å sette et stort krusifiks rett foran seg på alteret hver gang han feirer messen, for å få et tydeligere fokus mot Kristus.

Mottakelsen av kommunionen er viktig
Når folk mottar kommunion av paven, gjør de det også nesten alltid på tungen – også et eksempel til etterfølgelse. Kommunionsbenken er det derimot svært få som har tatt tilbake.

2
Alternativt kan man ta steget helt ut, og heller feire den gamle messen – det kan kanskje bli lettere enn å flikke og lappe på den nye. Og det har nå gradvis begynt å skje, etter at pavens brev i fjor gjorde det mulig. Les resten av dette innlegget »