En katolsk weblog (gml)

Dette skriver John Allen, når han innrømmer at SSPX også inneholder grupperinger som er både liturgisk tradisjonelle og svært langt ute på høyresida politisk, xenofober osv. Paven vil hjelpe til med å rense ut disse elementene, men denne strategien er også ganske risikabel, bl.a. kan den lett bli misforstått. Slik skriver Allen:

... there are two camps in the small universe that rotates around the Society of St. Pius X. The first, represented by Fellay, is composed of traditionalists whose concerns are solely liturgical and doctrinal, and who see the future of their movement as a leaven within the formal structures of the church; the second, represented by Williamson and Abrahamowicz, includes people for whom theological traditionalism bleeds off into far-right politics, xenophobia, and conspiracy theories, and who are far more suspicious of any “deal” with the post-conciliar church.

Benedict XVI’s calculation seems to be that the former represent the majority, and that the best way to isolate them from the latter is to open the door wide enough that only the real intransigents will refuse to walk through it.The risk, of course, is that the outside world won’t see the pope trying to steer the traditionalists toward moderation; it will instead see the pope rolling out the red carpet for a group that includes Holocaust deniers and hate-mongers.

Lignende synspunkter ble også presentert av vår egen biskop Eidsvig for flere dager siden:
Pavens beslutning kommer uten tvil til å lette Den katolske kirkes dialog og forhold til tradisjonalistene. Visse krefter innen SSPX er som kjent svært ytterliggående og viser holdninger helt uforenelig med katolsk tro. For Den katolske kirke er det umulig å gripe inn mot blant annet biskop Williamsons utilbørlige holdninger og uttalelser, da brorskapet befinner seg utenfor Den katolske kirkes jurisdiksjon. Dersom man gjennom hevelse av ekskommunikasjonen oppnår full forsoning og kommunion, blir det nemlig mulig å sette inn sanksjoner mot disse ytterliggående kreftene, representert ved biskop Williamson, uttaler biskop Bernt Eidsvig Can.Reg. av Oslo.

John Allen skriver at Vatikanet gjorde en enorm PR-tabbe da de ikke forutså at opphevelsen av ekskommunikasjonen sist lørdag ville føre til et ramaskrik over hele verden pga biskop Williamsons syn på Holocaust.

Her må jeg innrømme at jeg ikke er særlig enig med Allen, og det springende punktet er om sterke reaksjoner ville ha kommet om ikke den svenske intervjuet ble sendt over hele verden samtidig. At Williamson tidligere år hadde kommet med lignende synspunkter burde være godt kjent, men det er også et faktum at Vatikanet ikke visste om det siste intervjuet. Slik skriver Allen:

As welcome as these statements [from the Vatican] obviously are, they’ve come only in response to a crisis that clearly should have been anticipated. Claims that the Vatican was caught off-guard don’t cut it; well before Williamson appeared on Swedish TV, he had a public record of Holocaust denial and antagonism toward Jews which a 30-second Google search would have unearthed.

At the outset, let’s stipulate several important bits of nuance:

• First, Benedict XVI sees himself as a friend of the Jewish people, and has no sympathy whatsoever for anti-Semitism or attempts to deny or diminish the Holocaust.
• Second, Williamson’s views don’t represent the whole traditionalist movement. The vast majority of ordinary Catholics attracted to the Latin Mass, or who harbor reservations about doctrinal innovations in the church, are neither bigots nor crackpots.
• Third, the motive for lifting the excommunication is the noble end of fostering unity in the church, striving to heal the only formal schism in the wake of Vatican II.
• Fourth, lifting the excommunication does not mean the Lefebvrites have been “rehabilitated.” ...
• Fifth, part of Benedict’s strength as a leader is that he’s not shackled to the short-term considerations of tomorrow’s headlines. No one should expect him to shrink from making a decision simply because some people might misconstrue his motives.

I want to put all this on the record, because I don’t want to be accused of over-simplification or partisanship when I submit the following: The way this decision was communicated was a colossal blunder, and one that’s frankly difficult to either understand or excuse.

Kardinal Castrillón Hoyos sier her at han bare hadde kontakt med biskop Fellay (aldri med biskop Williamson), og at de var uvitende om TV-intervjuet da dokumentet ble undertegnet. Sjekk din italiensk og les hele det korte interjuet her – i større format.

Nå har biskop Williamson forøvrig sendt sin beklagelse til kardinal Castrillón Hoyos, og der skriver han:
Amidst this tremendous media storm stirred up by imprudent remarks of mine on Swedish television, I beg of you to accept, only as is properly respectful, my sincere regrets for having caused to yourself and to the Holy Father so much unnecessary distress and problems.

For me, all that matters is the Truth Incarnate, and the interests of His one true Church, through which alone we can save our souls and give eternal glory, in our little way, to Almighty God. So I have only one comment, from the prophet Jonas, I, 12:

“Take me up and throw me into the sea; then the sea will quiet down for you; for I know it is because of me that this great tempest has come upon you.”

Please also accept, and convey to the Holy Father, my sincere personal thanks for the document signed last Wednesday and made public on Saturday. Most humbly I will offer a Mass for both of you.

Sincerely yours in Christ

+Richard Williamson

Bloggen Rorate cæli meldte i går kveld (siterer den italienske avisa Corriere della Sera) at Vatikanet ikke visste noe om “det svenske intervjuet” da dokumentet om opphevelsen av ekskomunikasjonene ble undertegna, men de visste det før det ble offentliggjort sist lørdag.

Kardinal Castrillón Hoyos sier også i intervjuet at forsoning/ full kommunion med SSPX (helt sikkert) vil komme:

“[Card. Castrillón:] When I delivered the signed decree to Bishop Fellay, we knew nothing of the interview, it had been a few days before.”

And at that moment?
“[Card. Castrillón:] Evidently, at that moment [when the interview with Bishop Richard Williamson was known to Vatican authorities], the decree was already in the hands of the interested party. I would rather not enter into details, because they go beyond my competence.”
...
“[Card. Castrillón:] Full communion will come. In our discussions, Bishop Fellay recognized the Second Vatican Council, he recognized it theologically. Only a few difficulties remain…[sic]”

Maybe on Nostra Aetate, the declaration which represented a turning point in the relationship with the Jews?
“[Card. Castrillón:] No, that is not a problem. It involves discussing aspects such as ecumenism, liberty of conscience…[sic]”

Noen spekulerer faktisk i at dette kan skje allerede kommende mandag, 2/2 – det syns jeg virker nokså utrolig:

In his first interview subsequent to the Society of St. Pius X’s (SSPX) official statement to the good news, Superior General Bishop Bernard Fellay said that he believed in the infallibility of the Church and that he was “confident” that the Society would “reach a true solution” in its doctrinal discussions with the Holy See.

In fact, Vatican sources have indicated that the full regularization may occur as early as February 2, 2009, the Feast of the Purification of Our Lady and Candlemas, which, if true, would be quite a Christmas present to the Church and especially traditionalist Catholics worldwide!

Monsignor Ignacio Barreiro, chief of Human Life International’s Rome bureau, could not confirm the February 2 date, but said his Curial source told him that they are currently busy working out the practical arrangements for a fully regularized Society of St. Pius X.

På nettsiden til Den katolske Kirke i Sverige ble det for noen få dager siden lagt ut en artikkel skrevet av F. Ingvar Fogelqvist, der han ganske rolig og positivt forklarer den gamle messen. Det er fint å se at man på biskpedømmets egen nettside ikke er opptatt av kontroversene som mange steder omgir denne messen. Les selv hva han skriver:

Varför kom den äldre mässan tillbaka?

Påven Benedikt XVI gjorde en uppmärksammad markering då han i juli 2007 gav obegränsat tillstånd till att den äldre mässan (ibland kallad den traditionella latinska mässan eller den tridentinska mässan) hädanefter får firas. Den mässbok som då används är 1962 års missale som utgavs av Salige Johannes XXIII. Inte bara mässan utan alla sakramenten, och även den gamla tidegärden, är fria att användas.

I flera av stiftets församlingar (Göteborg, Lund och Stockholm) firas den äldre mässan regelbundet, delvis även på söndagar. Mässtider finns tillgängliga genom stiftets hemsida. Biskop Anders Arborelius har på olika sätt aktivt uppmuntrat firandet av dessa mässor.

Varför har då den gamla latinska mässan återkommit? LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Personlig har jeg lært meg å feire den gamle latinske messen bl.a. for å lære den katolske tradisjonen å kjenne (messen er jo blitt feiret slik i godt over 1000 år, og inntil nylig var det nesten helt ukjent for meg) og pga de mange tydelig reaksjonene på møtet med det hellige som fins der (bønner om syndenes forlatelse, knebøyninger, korstegn etc. – ofte kan det bli altfor lite fokus på dette i den nye messen). Det er også andre grunner – som tydeliggjøringen av at det her er Kristi offer vi bærer fram for Gud – her nevner jeg bare noen få.

Er det så noen grunner for at en prest ikke bør feire den gamle messen. En opplagt grunn er hvis dette ikke vil være til glede eller oppbyggelse for de som deltar i messen, og dette gjør at de fleste messene jeg feirer er novus ordo (for i det minste trenger folk mer tid til å venne seg til det gamle). Men på bloggen her i går kom det to kommentarer som også nevner andre grunner som taler mot den gamle messen. Jeg syns disse to kommentarene er tankevekkende, så les dem selv:

“Det kan bli vanskelig å motivere flere prester til å lære seg den gamle Messen, blant annet fordi noen prester som blir oppfordret til det, uansett av hvem, kan foreta den vurdering at de ikke vil ta belastningen, det sjelesørgeriske handicappet, om at andre katolikker begynner å mistenke dem for grumsete holdninger til holocaust og annet. En prest gjør sin tjeneste ikke for seg selv, men for andre. Han har en rett og plikt til ta rimlige forholdsregler slik at ikke folk blir usikre på ham. Dersom det å feire den gamle messen kan misoppfattes, selv om det er en tullebukk /Williamson) som har hovedansvaret for det, da svekkes motivasjonen. ... ”

“Jeg tror dessverre at asossiasjon med et uklart og grumsete sspx ikke er den eneste demotiverende årsaken til at nye prester vil kvie seg for å lære den gamle messen. Noen tilhengere av den har gjort den tridentinske messen tendensiøs gjennom å kjøre den frem som en kampsak mot lokale biskoper og prester, gjennom å asossiere seg selv til sspx, gjennom å posisjonere TLM som den “riktige” messen – noe som må bety at de som deltar i den på noe vis opptrer mer korrekt overfor Kristus enn andre. Gjennom å forstå den som historisk korrekt, gjennom en snever forståelse av tradisjon, gjennom å gjøre den til en kampsak mot Novus Ordo – eller slik kan det se ut. Og her er det inntrykk som gjelder. Denne typen tilhengere lager like mye uheldig støy omkring seg som raddisene i sin tid gjorde omkring sine saker. Jeg merker det selv, hvordan min interesse for å delta i en tridentinsk messe daler i takt med blogger og innlegg som kverner i vei om den gamle messen, og alt omkring den, som om verdens frelse avhang av den. Jeg merker et behov for å distansere meg fra å bli assosiert med noens mulige agendaer.”

OPPDATERING:
Jeg flytter datoen for denne innlegget fra 25/1 til 29/1, for å prøve å få noen flere svar: Hva opplevde du sist søndag? (Så langt ser det dårlig ut med Paulus; han er visst nesten ikke blitt feira.)

På en blog blir leserne i dag spurt hvilken messe som ble feira i deres menighet, 3. søndag i det alminnelige kirkeår eller festen for Paulus’ omvendelse, og blir bedt om å fortelle litt om messen – om preken og musikk bl.a. Siden nordmenn (og -kvinner) ofte ikke øsnker å skrive mye personlig på nettet (den amerikanske bloggen har allerede 40 svar), ber jeg leserne svare på en enkel spørreundersøkelse lenger nede på sida.

Pga Paulus-året har Vatikanet sagt at man kan feire enten Paulus eller den vanlige søndagen i kirkeåret denne dagen, og på katolsk.no ble søndagen presentert slik, nokså nøytralt:
3. SØNDAG I DET ALMINNELIGE KIRKEÅR
Jona 3,1-5.10; 1 Kor 7,29-31; Mark 1,14-20
APOSTELEN PAULUS’ OMVENDELSE
Apg 22,3-16 eller Apg 9,1-22; 1 Kor 7,29-31; Mark 16,15-18

Jeg henvendte meg til bispedømmet for å høre hvordan Vatikanets regler om at “en messen kunne feires for Paulus’ omvendelse” betydde om det var bare én messe i hele menigheten som kunne feires for Paulus, eller en i hver kirke/kapell, en på hvert språk etc. – men jeg har ikke fått svar på mitt spørsmål. Jeg har hørt at i St. Paul menighet i Bergen ville man i alle fall feire Paulus i alle messer, i Stavanger tror jeg de fleste messene var vanlige søndagsmesser, men jeg feiret selv den norske høymessen for Paulus’ omvendelse.

Nå vil jeg gjerne høre hva som skjedde i andre menigheter:

“Vatikanets beslutning om å oppheve ekskommunikasjonen av de fire biskopene i Pius X-prestebroderskapet (SSPX) har skapt mange spørsmål om hvilke konsekvenser dette får for deres relasjon til Den katolske kirke. Mange internasjonale og også norske medier har for eksempel meldt at paven “rehabiliterer” eller “forsones med” Holocaust-fornekter, noe som selvsagt langt fra er tilfelle. Det kan imidlertid være vanskelig for alle uten en grad i kirkerett å forstå hva pavens beslutning betyr og ikke betyr. Her følger noen spørsmål og svar, i forsøk på å oppklare misforståelser.”

Dette kan vi lese på katolsk.no (det er muligens pga Vårt lands uklare artikler at de har publisert ei slik korrigering), og spørsmålene og svarene de så tar opp, har de henta fra den berømte Father Z, og jeg siterte dem selv på engelsk for noen dager siden. Her er spørsmålene – gå til katolsk.no for å finne svarene.

Er SSPX nå en legitim del av Den katolske kirke?

Kan SSPX-biskopene ordinere katolske prester?

Kan SSPX låne katolske kirker til sine messer?

Har prestene i SSPX nå samme stilling i Den katolske kirke som andre prester?

Er det greit å delta i SSPX-messer?

Kan en katolikk motta kommunion i en messe som feires av en SSPX-prest?

SSPX vender blikket mot Norden. De ser på seg selv som de sanne katolikkene og forsøker nå å etablere seg i Norden. Holocaustfornekter rahbilitert av paven.

Slik skriver Vårt Land i dag, som overskrift på en ganske så upresis artikkel om opphevelsen av ekskommuniakasjonene. Et stort bilde av biskop Williamson pryder artikkelen, det er tydeligvis fordi han har fornektet Holocaust at ekskommunikasjonene er opphevet. (NB: satire)

Jeg sendte en mail til Vårt Lands journalist, men man blir ganske matt når presisjonsnivået er på et slikt plan også i Vårt Land. (Det tristeste med slike artikler er at de fungerer som en kritikk og latterliggjøring av Kirken og vår kjære pave.)

OPPDATERING:
VL’s artikkel fredag var ganske mye mer presis: http://www.vl.no/kristenliv/article4084208.ece

Jeg leser i kveld at SSPx-biskopen som uttalte seg om holocaust – som om det egentlig ikke hadde skjedd – nå har fått beskjed om å ikke uttale seg om politiske eller historiske spørsmål, av SSPX’s ledende biskop Bernard Fellay:

It’s clear that a Catholic bishop cannot speak with ecclesiastical authority except on questions that regard faith and morals. Our Fraternity does not claim any authority on other matters. Its mission is the propagation and restoration of authentic Catholic doctrine, expressed in the dogmas of the faith. It’s for this reason that we are known, accepted and respected in the entire world.

It’s with great sadness that we recognize the extent to which the violation of this mandate has done damage to our mission. The affirmations of Bishop Williamson do not reflect in any sense the position of our Fraternity. For this reason I have prohibited him, pending any new orders, from taking any public positions on political or historical questions.

We ask the forgiveness of the Supreme Pontiff, and of all people of good will, for the dramatic consequences of this act. Because we recognize how ill-advised these declarations were, we can only look with sadness at the way in which they have directly struck our Fraternity, discrediting its mission.

Bildet over viser en vanlig Novus ordo-messe feiret ad orientem. Der sier presten: “Jeg har feiret messen ad orientem siden starten av advent. Jeg hadde planlagt å slutte etter jul, men forstetter å feire ad orientem, for nå foretrekker folk det.”

“Som jeg har skrevet svært mange ganger, pave Benedikts Summorum Pontificum ble først og fremst gitt til prestene.” Dette skriver father Z. på sin blogg, og han legger til:

The Holy Father’s document … presented a new “hermeneutic” through which priests, especially younger priests, would begin to read Holy Mass and understand themselves at the Lord’s altar.

What Summorum Pontificum did was opening the possibility of hundreds of humble instances of the “gravitational pull” which the older form of Mass, through these priests, would have both on the way they celebrate the newer form and, subsequently, on the participation of people in Holy Mass.

Som eksempel på dette tar han med et lite stykke skrevet av en ung prest. (Forholdsvis få messer på norsk feires på den måten som beskrives under, men ganske mange messer i Norge bl.a. på filippinsk, spansk og engelsk ligner nok på dette. En av bloggens lesere har vært på Kanariøyene og opplevd det.):

I realized this weekend that while I have been rediscovering the tradition, I have lost touch with the old Mass. Do not confuse this “old Mass” with the Traditional Latin Mass which for me is an ageless timeless discovery. The “old Mass” to which I refer is the Mass of my youth. It is the Mass of pianos and guitars, the Mass of loquacious commentators and “greet the people around you.” It is the Mass of audience participation and interior dullness. It is the Mass of primping cantresses and now-dated pop styled music about us. It is the Mass of candy jar ciboria and pewter chalices handled by an excessive number of extraneous ministers (who must process in and out of course). It hit me after the first Mass Sunday morning that, as a child born in the 70’s, all of this has become terribly old and tired and compared to the timeless tradition of the Church and is just worn out.

Bildet under viser en messe feiret ad orientem i St. Willibrord kirke av erkebiskopen av Utrecht.

I dag kan vi lese at ledene biskop innenfor SSPX, Bernard Fellay, svarer slik på spørsmålet om biskops Williamsons synspunkter på holocaust: “I deplore that a Bishop may have given the impression of involving the Fraternity with a view that is not ours.”

Kardinal Kasper uttaler seg om dette samme, og sier svært klart: “They are unacceptable words, stupid words. To deny the Holocaust is stupid and it is a position that has nothing to do with the Catholic Church.”

Kasper siteres samme sted slik om opphevelsen av ekskommunikasjonene:
“It was a gesture to favor the reconstitution of the unity of the Church. It is only a first step, because a series of themes must still be discussed. It is necessary to see in what way they accept the Council. It remains to be seem what will be the status of the SSPX. ... Benedict XVI expressed himself about this problems with extreme clarity. I understand that the opinions of Williamson can cast a shadow on relations with Judaism, but I am convinced that the dialogue will continue. We have good relations with them.”

Her er et utdrag av pave Benedikts tale under den økumeniske vesperen i ‘St Paulus utenfor muren’ i går, fra Asianews: (Så langt har jeg ikke fått tak i hele hans tale.)

The search for Christian unity must involve “all of our energy and efforts”, and the followers of Jesus have joined in this for some time, but this is too great a work for men to achieve on their own; it must be a “gift of God”. This is the conviction that lead to the appeal to all Christians to pray, and which this year, which recalls the two thousandth anniversary of the Apostle Paul’s birth, is made concrete in the choice of the phrase “pray without ceasing” as the theme for the Week of Prayer for Christian Unity, which this year is in its hundredth edition. ...

Today’s feast of the conversion of Saint Paul, in the words of Benedict XVI, should prompt reflection on the fact that the apostle himself, convinced that he had been converted by divine intervention and “always motivated by the profound conviction that all of his strength came from the grace of God working within him”, exhorted Christians to pray constantly. “The words of the Apostle on the relationship between human effort and divine grace resound with a meaning all their own. At the conclusion of the Week of Prayer for Christian Unity, we are all the more aware of how the work to restore unity, although it requires all of our energy and efforts, is still infinitely beyond our capacity. Unity with God and with our brothers and sisters is a gift that comes from Above”. “It is not in our power to decide when or how this unity will be fully realised. Only God can do this!”

LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Før gårsdagens Angelus-bønn på Petersplassen sa pave Benedikt noen ord om Paulus’ omvendelse, og han oppsummerte denne hendelsen kanskje litt overraskende (syns jeg) med at Paulus her forstod at han ikke kunne bli frelst ved lovgjerninger, men ved tro på Ham som døde og oppstod for oss. Les selv:

Saint Paul’s conversion, which the Church celebrates today, was the main subject in the Pope’s reflections ahead of the Marian prayer.

“If truth be told,” said the Pope, “in the case of Paul some prefer not to use this term because,” they say, “he was already a believer; in fact he was a fervent Jew, and thus did not go from no faith to faith or from idols to God; nor did he abandon the Jewish faith to join Christ. In reality, the Apostle’s experience can be a model for every true Christian conversion.”

Paul’s conversion, the Pope went on to say, “took shape in the meeting with the Risen Christ. It was that meeting that radically changed his life. On the way to Damascus what happened to him is what Jesus calls for in today’s Gospel. Saul converted because, thanks to divine light, he believed in the Gospel’. This is his and our conversion: believing in the dead and risen Jesus and opening ourselves to the light of divine grace. In that moment Saul understood that his salvation did not depend on good deeds performed in accordance with the Law, but in the fact that Jesus also died for him, the persecutor, and had risen.”

For each Christian, baptism is the sign of conversion. “Converting,” explained the Pontiff, “means, also for each one of us, that Jesus, by dying on the cross, “has [. . .] given himself up for me” (cf Gal, 2:20), has risen and [now] lives with me and in me. By putting my trust in the power of his remission and letting myself be taken by His hand, I can escape the quick sands of pride and sin, lies and sadness, selfishness and false security, to find out and live the richness of his love.”

Vårt Land skriver i dag en svært så upresis artikkel – bygget delvis på NTB, men også signert av en av deres egne journalister.

Her er deres overskrift: “Rehabiliterer Holocaust-fornekter. Også tre andre biskoper får sine bannlysninger opphevet av pave Benedikt XVI.”

Det virker som dette har noe med Holocaust å gjøre, mens det jo dreier seg om en ekskommunikasjon av erkebiskop Marcel Lefebvre og de fire biskopene han ordinerte 30. juni 1988. (Vatikanet har arbeida med dette promblemet i flere måneder, ja år, og det var helt tilfeldig at det svenske TV-programmet om SSPX ble sendt sist uke.) En slik ordinasjon, imot pavens vilje, førte til automatisk ekskommunikasjon, som ble erklært av Vatikanet dagen etterpå. Erkebiskopen døde bare noen få år etter denne ordinasjonen, men ekskommunikasjonen av de fire andre biskopene ble i går oppheva.

NTB/VL framhever biskop Williamson blant de fire, men om man skulle framheve en av dem, burde det jo ha vært biskop Bernard Fellay, som er SSPX’s ledende biskop.

VL skriver også ganske upresis på slutten av artikkelen: “Lefebvre gjorde opprør mot kirkelige reformer, blant annet beslutningen om at messer ikke lenger måtte holdes på latin.

Pave Benedikt har siden han ble valgt til pave i 2006 forsøkt å bedre kirkens forhold til sine mest konservative medlemmer. Han åpner blant annet for at det igjen skal bli lettere å holde messe på latin.”

Det er korrekt av paven ønsker å forbedre forholdet til SSPX, og etter at ekskommunikasjonene nå er oppheva, skal man vel for alvor begynne det vanskelige og møysommelige arbeidet for å få SSPX inn i den katolske ‘folden’ igjen. Men disse problemene har ingenting med latin å gjøre. Også den nye katolske messen har jo latin som hovedspråk, og latin kan alle katolikker bruke så ofte de vil. Det handler mer om forholdet mellom den gamle og den nye messen, men SSPX hadde jo alltid tillatelse til å feire bare den gamle messen (slik andre grupper også hadde og har), så det var andre ting som gjorde at SSPX brøt med paven i 1988.

Til Matutin i dag leser vi fra Johannes Krysostomos’ lovtale over den hellige apostelen Paulus. Slik skriver “Johannes Gullmunn”: (Se også hva jeg skreiv om festen for Paulus’ omvendelse i fjor og i forfjor.)

Paulus tålte alt av kjærlighet til Kristus

Hva mennesket er, hvilket adelskap som ligger til vår natur, hvilken kraft det levende menneske kan besitte, har Paulus vist fremfor alle. Helt fra begynnelsen av og fremdeles den dag i dag står han og taler vår Herres sak mot dem som finner feil ved den måten vi er skapt på. Han oppfordrer til å leve rett og lukker gudsbespotternes skammelige munner, og han viser at mellom engler og mennesker er det ikke langt, dersom vi bare tar oss i akt. Selv hadde han større bekymringer å slite med enn alle de hærførere og konger som er på jorden, men hver eneste dag var han på høyde med dem. Når farer truet, fattet han nytt mot, noe han forklarer ved å si: ”Jeg glemmer det som ligger bak meg og strekker meg etter det som ligger foran.” Når han ventet å dø, oppfordret han til å dele hans glede og sa: ”Gled dere, ja, gled dere sammen med meg!” Når han ble utsatt for trusler og hån og all slags vanære, hoppet han atter av fryd og sendte et brev til korinterne hvor han sier: “Derfor gleder jeg meg i min svakhet, over hån og forfølgelser.”

Han kalte dette ”rettferdighetens våpen”, og viste at det var med dem han høstet mest frukt. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Jeg vet hvem jeg tror på, og jeg vet at han makter å bevare inntil dagen kommer, det han har betrodd meg, han den rettferdige dommer. (2 Tim 1,12; 4,8)

I dag feirer Kirken (ekstraordinært pga Paulus-året; denne festen feires vanligvis på søndager) festen for apostelen Paulus omvendelse. Over kan man lese inngangsverset på latin og norsk, og under følger dagens bønner og antifoner:

Kirkebønn
Allmektige Gud, ved din salige apostel Paulus’ forkynnelse har du opplyst alle folkeslag. La oss som i dag minnes hans omvendelse, vandre i hans fotspor og vitne for verden om din sannhet. Ved vår Herre Jesus Kristus …

Allelujavers
Alleluja. Jeg har valgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, og frukt som varer, sier Herren. Alleluja.

Bønn over offergavene
Vi som nærmer oss dine mysterier, ber deg, Herre: La Den Hellige Ånd fylle oss med det troens lys han tente i den salige Paulus, da han gjorde ham til hedningenes apostel. Ved Kristus, vår Herre.

Apostelprefasjon 1

Kommunionsvers
Jeg lever i tro på Guds Sønn, som har vist meg sin kjærlighet og ofret seg selv for min skyld.

Slutningsbønn
Herre, vår Gud, la det sakrament vi har mottatt, tenne i oss den kjærlighet som drev din salige apostel Paulus i hans omsorg for kirkene. Ved Kristus, vår Herre.

Father Z. skriver på sin blogg at noe viktig skjedde ved opphevelsene av ekskommunikasjonene for de fire biskopene, og at det var et viktig utgangspunkt for at noe mer kan skje. Men kirkerettslig og moralsk har det ikke skjedd noe med katolikkers forhold til SSPX så langt. Her her et utdrag fra hans artikkel:

Q: Are the chapels of the SSPX okay now?

Not in a juridical, legal sense, no. Many good things can happen in one of those communities, but the SSPX chapels are not, because of the lifting of the excommunications, suddenly made legitimate. They are not reconciled by this move.

Q: Are the priests of the SSPX in good standing now?

Not yet they aren’t. The priests of the SSPX are still suspended a divinis. They say Mass validly, but without the permission of the Church, either from a faculty of the Holy See or the local bishop. They do not have the necessary faculties to hear confessions and give sacramental absolution except in danger of death.

Q: Is it okay to go to chapels of the SSPX for Mass?

Yes and no. It is still not “okay” to go to chapels of the SSPX if you are doing so out of contempt for the Holy See or Holy Father, etc. If are are deeply attached to the older form of Mass, and it is very hard on you to go without it, yes, you can attend these Masses our of devotion. You can fulfill your Sunday obligation still, because the 1983 Code of Canon Laws says you do.

But the fact remains that these are still chapels separated from unity with the local bishop.

In my opinion, it is not a good idea to go to these chapels exclusively except perhaps in very rare circumstances wherein there really is no acceptable alternative.

Q: Is it okay to receive Communion at an SSPX Mass?

Yes and no. Yes… if you would otherwise have to go without the Eucharist for a long time because you are morally or physically impeded from receiving in a licit way. No… if you are doing so because of contempt for the Pope, bishop, Holy See, etc.

I don’t think it is a good idea to frequent and receive Communion often in the chapels of the SSPX. I think that undermines a person’s sense of unity with the Holy Father and the local bishop.

På denne adressen: http://svtplay.se/v/1414020/uppdrag_granskning/ kan man se et 57-minutters program om SSPX i Sverige.

Den tdiligere lutherske presten som nå snart skal ordineres for SSPX (han er allerede diakon) virker som en god og sindig mann, men i programmet kommer det fram påstander om at flere av de ledende SSPX-medlemme i Sverige er politsisk ganske ekstreme. Mye tid (kanskje for mye) blir også brukt på biskop biskop Williamsons syn på holocaust.

Og man kan trygt si at biskop Arborelius av Stockholm ikke er særlig vennlig stelt til SSPX.

OPPDATERING:
HER ER ET BREV ledende biskop Fellay i SSPX skriver om programmet på svensk TV. Hans poeng er vel egentlig at en biskop ikke har noen myndighet til å snakke om politikk, derfor skal man ikke ta biskop Williamsons uttalelser så alvorlig. Det spørs likevel om ikke uttalelsene er av en slik art at en sterkere reaksjon/ avtsandstagen er nødvending.

Alle prestene i Oslo katolske bispedømme mottok nylig en e-mail fra biskop Eidsvig, der han skriver:

“Det er med stor sorg jeg meddeler dere at vår kjære p. Ronald Hölscher ofm, døde i dag, 24. januar 2009 kl. 1400 i sitt kloster i Weert i Nederland, etter kort tids dødsleie. Mer informasjon om begravelsen vil bli sendt dere så snart vi vet mer.

Det legges ut en nekrolog på www.katolsk.no og St. Hallvard menighets bloggside.”

Nekrologen på St. Hallvard menighets bloggside er allerede på plass og kan leses her.

Jeg har lest rykter om dette på nettet de site 3-4 dagene, og i dag blir det bekrefta:
“Etter en dialogprosess mellom Den apostoliske stol og Prestebroderskapet Pius X, representert ved sin generalsuperior H.E. Mons. Bernard Fellay, har Den hellige far godtatt forespørselen som Fellay på nytt har fremmet i brev av 15. desember 2008 … om å heve ekskommunikasjonen som de hadde pådratt deg for tyve år siden.

På grunn av bispeordinasjonene foretatt av H. E Mons. Marcel Lefebvre uten pavelig mandat den 30. juni 1988, pådro de nevnte fire biskoper ekskommunikasjonen latae sententiae, formelt erklært av Kongregasjonen for biskoper den 1. juli 1988.

I nevnte brev uttrykte H.E. Mons Bernard Fellay tydelig overfor Den hellige far at: “vi er fremdeles fast besluttet på å forbli katolikker og stille alle våre krefter til tjeneste for Vår Herre Jesu Kristi Kirke, som er den romersk-katolske kirke. Vi aksepterer hennes lære med barnlig holdning. Vi tror fast på Peters primat og på dets prerogativer, og derfor lider vi svært under den nåværende situasjonen.”

Hans hellighet Benedikt XVI, som har fulgt denne prosessen fra begynnelsen, har hele tiden forsøkt å lege bruddet med broderskapet, og traff også personlig H.E. Mons Fellay den 29. august 2005. Ved denne anledning ga paven uttrykk for vilje til å fortsette denne prosessen gradvis og med fornuftige tidsintervaller. Og nå, velvillig og med pastoral omsorg og faderlig barmhjertighet, hever han gjennom dekret fra Kongregasjonen for biskoper av 21. januar 2009 ekskommunikasjonen som hvilte over de nevnte biskoper. I denne beslutningen var Den hellige far inspirert av ønsket om at man fortest mulig skal nå frem til fullstendig forsoning og til full kommunion.”

Katolsk.no har vært svært raske til å skrive om dette (se over), og de skriver også en annen artikkel, der biskop Eidsvig bl.a. sier:

“Pavens beslutning kommer uten tvil til å lette Den katolske kirkes dialog og forhold til tradisjonalistene. Visse krefter innen SSPX er som kjent svært ytterliggående og viser holdninger helt uforenelig med katolsk tro. ... Dersom man gjennom hevelse av ekskommunikasjonen oppnår full forsoning og kommunion, blir det nemlig mulig å sette inn sanksjoner mot disse ytterliggående kreftene …

Hevelsen av ekskommunikasjonen er å forstå som en utstrakt hånd fra Vatikanets side. Nå er det opp til SSPX å svare på denne invitten og komme med garantier for at de fullt ut er i enhet med katolsk tro også i de punkter som har vært omstridt. I denne prosessen forventer jeg at SSPX offisielt tar tydelig avstand fra antisemittiske holdninger. Dette er en forutsetning for at full enhet skal kunne gjenopprettes.”

Vatikanets YouTube-side er nå drift – ser her: http://www.youtube.com/vatican

Jeg så nettopp velsignelsen (i forgårs) av lammene som gir ull til erkebiskopenes nye palliaer – HER.

Min ungdomsvenn og studiekamerat, Gunnar Næsheim, fikk i går æren av å døpe vår konges siste barnebarn, Emma Tallulah Behn. Se flere bilder hos Vårt Land.

Father Z. skryter uhemmet av en ung sogneprest som både har forbedret messene i sin kirke, og som nå også har skrevet grundig om hvorfor han gjør det – samtidig som han prøver å bevisstgjøre de troende liturgisk. Les om dette HER og HER. Slik skriver han nå svært så tydelig i menighetsbladet:
These past two Sundays I have dedicated my Pastor’s Column to New Year Resolutions. First I recommended that following Pope Benedict XVI’s lead, people no longer receive Holy Communion in the hand, and start receiving on the tongue. Secondly I recommended that people start correcting themselves when they use the Lord’s name in vain. This week I recommend that everyone in the parish make it a point to attend the 9:30 am Extraordinary Form of the Mass at least a few times during the coming year.

To begin to understand why, perhaps it is best to ask a question: How many Catholics today even realize that there is a liturgical crisis currently going on in the Church? Many parishes during the post-Vatican II era fell into irregular liturgical practices to such an extent that Pope John Paul II needed to commission a juridical document in 2004 for the universal Church in order to address the issue: “It is not possible to be silent about the abuses, even quite grave ones, against the nature of the liturgy and the sacraments as well as the tradition and authority of the Church, which in our day not infrequently plague liturgical celebrations in one ecclesial environment or another. In some places the perpetuation of liturgical abuses has become habitual” (Redemptionis Sacramentum, 4).

Habitual abuse means that neither the clergy nor the laity at Mass even realizes that the Sacred Mass, that which offers true worship to God and forms Catholic identity like no other act, is being deformed. Such ignorance of the nature of the liturgy prompted Pope Benedict XVI, then Cardinal Joseph Ratzinger, to write in 2000: “Liturgical education today, of both priests and laity, is deficient to a deplorable extent. Much remains to be done here.” Sadly these attempts by Rome to correct liturgical abuse seem to have been virtually ignored by much of the Church at the parish level. ... ... ...

Denne kirken ser ut til å ha seks søndagsmesser, og de beskrives slik:
If we look at the full array of Masses here at St. Mary’s, we see that there is a progressive solemnity to each of the liturgies on Sunday, with the 9:30 am Extraordinary Form representing the fullness of our liturgical patrimony. The Ordinary Form at 4:00 pm, 7:00 pm, and the 8:00 am are done reverently, and has the fixed parts of the Mass (Kyrie, Sanctus, Agnus Dei…) sung in Latin during Advent and Lent. The Spanish 1:15 Mass has a beautiful choir which sings the Latin Mass parts all year round. The 11:30 am Ordinary Form of the Mass has the largest volunteer choir, with the Gloria, Credo, and Pater chanted in Latin every Sunday, and at least once a month the entire Mass is done in Latin, ad orientem (facing East). Finally, once again as the fullness of our liturgical patrimony, we have the Solemn High Extraordinary Form of the Mass, with a professional schola singing the Mass parts in Gregorian chant and renaissance polyphony, and a full set of servers. ... ... ...

Måtte all jorden tilbe deg, Gud, og synge din pris, synge ditt navns ære, du Høyeste. Salme 66 (65), 4

Inngangsverset er som vanlig det samme i messens nye og gamle form (se over), og det er også kollektbønna denne søndagen:
Allmektige, evige Gud, du som styrer alt i himmel og på jord, og har makt over menneskenes hjerter, lytt i nåde til ditt folks bønner, og gi oss fred i våre dager. Ved vår Herre …

Men tekstene er som vanlig helt ulike, og i år hører vi denne andre søndagen i kirkeåret (år B) om Samuels kall i første lesning (en inspirerernde og sentral tekst), og i evangeliet hører vi om kallet av de første disiplene. (Se alle søndagens tekster og bønner/antifoner.)

1 Samuelsbok 3,3b-10. 19
I de dager lå Samuel i Herrens tempel, der Guds paktkiste stod. Da ropte Herren på Samuel. Han svarte: ”Ja, her er jeg,” og løp inn til Eli og sa. ”Her er jeg; du ropte på meg.” Men Eli sa: ”Nei, jeg ropte ikke. Gå og legg deg igjen.” Så gikk han og la seg. Da ropte Herren en gang til: ”Samuel!” Og Samuel stod opp og gikk inn til Eli. ”Her er jeg,” sa han; du ropte på meg. Men Eli svarte: ”Nei, jeg ropte ikke, gutten min. Gå tilbake og legg deg!” Samuel kjente ikke Herren, for Herrens ord var ennå ikke blitt åpenbart for ham. Så ropte Herren for tredje gang på Samuel. Han stod opp og gikk inn til Eli. ”Her er jeg,” sa han, ”du ropte på meg.” Da skjønte Eli at det var Herren som ropte på gutten. Derfor sa han til Samuel: ”Gå og legg deg! Og hvis han roper på deg igjen, skal du svare: ”Tal, Herre, din tjener hører!” Så gikk Samuel og la seg på plassen sin. Da kom Herren og stilte seg foran ham. Han ropte som før: ”Samuel, Samuel!” Og Samuel svarte: ”Tal, Herre, din tjener hører!” Samuel vokste opp. Herren var med ham og lot ikke noen av hans ord falle maktesløse til jorden. Slik lyder Herrens ord.

Johannes 1, 35-42
På den tid stod Johannes med to av sine disipler, da Jesus kom gående forbi. Johannes fulgte ham med blikket og sa: ”Se, der er Guds lam.” De to disiplene hørte hva han sa og fulgte etter Jesus. Jesus snudde seg; han så dem følge etter, og sa: Hva søker dere?” De svarte ham: Rabbi, hvor bor du?” (Rabbi betyr lærer.) Han sier til dem: ”Kom og se.” De kom da med og så hvor han bodde, og ble hos ham den dagen. Det var ved firetiden om ettermiddagen. Andreas, Simon Peters bror, var en av de to som hadde hørt hva Johannes sa og fulgt etter Jesus. Tidlig neste morgen treffer han sin bror Simon og sier til ham: Vi har funnet Messias!” (Messias betyr den Salvede, Kristus.) Så førte han ham til Jesus. Jesus ser på ham og sier: ”Du er Simon, Johannes’ sønn. Du skal hete Kefas (det er det samme som Peter).” Slik lyder Herrens ord.

Jeg leste nettopp følgende melding fra Reuters:
The Vatican will soon have its own channel on the video sharing site YouTube where the Catholic faithful or the curious will be able to see Pope Benedict or Church events, a Vatican source said on Saturday.

The details of the accord are due to be presented on Friday at a news conference attended by Vatican officials as well as Henrique de Castro, managing director of media solutions for Google, which owns YouTube.

The initiative will involve Google, the Vatican Television Center and Vatican Radio. It will mark the Vatican’s deepest plunge into new media. The Vatican opened up its website, www.vatican.va, in 1995.

Jeg har i kveld lest mange rapporter (bl.a. denne) fra Richard Neuhaus’ begravelse i the Church of the Immaculate Conception på Manhattan sist tirsdag, bl.a. følgende:
It was a beautiful service witnessing to the Faith of Fr. Neuhaus, that is, the Faith to which he belonged and and which he served, a Faith shared, certainly, by nearly all who filled the church for the two-hour service. (It was standing room only.) Five bishops served (Cardinal Egan was in Rome but sent a message read from the pulpit after the liturgy), and perhaps 65 priests. The Sisters of Life were there in good number. I was struck how much hymnography has done the work of ecumenism, as did Fr. Neuhaus. We sang The Church’s One Foundation, a magnificent hymn, words penned by Samuel Welsey, I believe. I saw many familiar faces afterwards—Protestants and Catholics—for Fr. Neuhaus touched the lives and work of many.

På bønnekoret som ble delt ut i messen stod det følgende Neuhaus-sitat:
“Whatever little growth in holiness I have experienced, whatever strength I have received from the company of the saints, whatever understanding I have attained of God and his ways—these and all other gifts I have received I will bring gratefully to the throne. But in seeking entry to that heavenly kingdom, I will, with Dysmas, look to Christ and Christ alone.

Then I hope to hear him say, ‘Today, you will be with me in paradise,’ as I hope with all my being—because, although looking to him alone, I am not alone—he will say to all.”

First Things har på denne sida samla nekrologer om tidsskriftets tidligere redaktør – over 40 stk. De har også lagt ut på nett ei samling bilder. De to første viser hans ordinasjon, i 1991, av kardinal O’Connor, og Avery Dulles som tar på ham messehakelen etter ordinasjonen. De to siste bildene viser Neuhaus sammen med presidentene Reagan og George W. Bush.

Bildet over viser messen ved starten av 2. Vatikankonsils fjerde sesjon/år (dvs. 1965), Billedteksten er: Pope Paul being carried under canopy during the Penitential Procession during opening ceremonial mass for the 4th session of the 2nd Vatican Council attended by cardinals & bishops, on the steps of St. Peter’s Basilica as thousands of the faithful fill St. Peter’s Square.
NLM-bloggen etterlyste i går flere historiske katolske bilder, og for å finne slike kan man f.eks. søke slik:

http://images.google.com/images?q=St.+Peter%27s+Square+source:life eller slik: http://images.google.com/images?q=pope+source:life eller besøke denne bloggen: http://hallowedground.wordpress.com/

En gang i november i fjor installerte jeg siste versjon (8.10) av Ubuntu på min ett år gamle stasjonære hjemmemaskin, og det er utvilsomt den beste Linux-distibusjonen jeg noen gang har prøvd. Alt fungerer godt – til og med alle former for film, video, TV og musikk – og programvaren oppdateres svært så regelmessig. Denne hjemmemaskinen min kom med Windows Vista installert, men de siste to månedene har jeg nesten aldri brukt det operativsystemet. (Det er også lenge siden jeg har vært en tilhenger av Microsoft – jeg er faktisk registrert Linux-bruker nr. 397644.)

(Se større kopi av dette bildet.)

På kontoret har jeg i ca 5 år nå brukt Linux på den ene av mine to maskiner. Der kjører jeg Xandros (verson 4), som for så vidt fungerer godt, og som utmerker seg ved å samarbeide svært godt med Windows-servere og -printere. Men selv om denne virker OK, har den ikke blitt oppdatert (ingen nye pakker!) på rundt tre år – og det er faktisk litt for svakt.

Det er kanskje mange av leserne som aldri har brukt Linux, men da skal man vite at i daglig bruk vil man merke svært liten forskjell fra Windows (eller Mac). LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Jeg vet at en av prestene i vårt bispedømme (jeg skal ikke nevne hans navn her) holder tommel og pekefinger sammen etter konsekrasjonen (til han vasker fingrene etter kommunion), bærer biretta inn og ut av kirken – og sikkert også følger mange av de gamle rubrikkene i (alle) sine messer. Selv gjennomfører jeg dette med fingrene til en viss grad, men har funnet det vanskelig å gjennomføre konsekvent i den “nye” messen. Men jeg har tatt opp mange andre elementer fra de gamle rubrikkene, om hvordan presten holder hendene, bøyer hodet etc, og syns at dette beriker messefeiringa og hjelper meg å holde fokus.

Father Z. tok opp dette på sin blog i går; og siterer en prest som skriver slik:
“A reader recently sent in that he/she noticed the priest purifying his hands after the distribution of Holy Communion. I had started doing this some time ago, maybe a year? It was something I saw a few bishops doing at the College Seminary I attended. The reader asked if it was in the near future that the priest might begin to hold his thumb and forefinger together after the Consecration. Well, it took some practice to be able to life the chalice, how to flip pages and such; but I started to do this at private Masses that I said. It got to the point where it was habitual to do just that, and now it is a regular part of my celebration of the Holy Eucharist. To me, it is a constant reminder of what I am doing as I celebrate.”

I kommentarene stiller man spørsmål om man kan bruke disse rubrikkene som tilhører messens gamle form (der den nye messeformens rubrikker ikke sier noe), og en person skriver slik:

The thing about the Novus Ordo is that it gives almost no direction to priests on matters such as how or where his hands are to be help. For example, the rubrics say nothing about LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »