EN KATOLSK WEBLOG

Jon Magne Lund skrev i Vårt Lands papiravis i dag en artikkel om AIDS og kondomer. Han er enig med pave Benedikt i at kondomer ikke løser dette alvorlige problemer, og det bør pavens kristikere ta inn over seg – samtidig følte han nok at han burde ta tydelig avstand fra Den katolske Kirkes prinsippielle avvisning av kondomer. Innlegget ble også publisert på verdidebatt.no, der det allerede har satt i gang en interessant samtale. Slik skriver Lund:

Ja vel – så er paven naiv som sier at kondombruk ikke vil løse hiv-/aidsproblemene. Men hans hardeste kritikere er like naive.

... Biskopene sier i likhet med paven at avholdskampanjer er den beste måten for å bekjempe spredningen av hiv. La meg få løfte fram noen erfaringer jeg har gjort meg gjennom mange besøk i det sørlige Afrika – noen for å skrive om hiv/aids og kondombruk. Ved en rekke anledninger har jeg møtt og diskutert problemet med afrikanere. Få støtter Den katolske kirkes bastante nei til kondomer. Men svært mange sier med paven at utdeling av kondomer ikke løser aidsepidemien. Snarere poengterer de som Benedikt at det må en holdningsendring til. De prøver å overbevise folk om at de må være trofaste mot sin partner, de må vise ansvar. ...

Mange har merka seg at Mary Ann Glendon ikke vil opptre sammen med president Obama på et katolsk universitet, pga hans svært aktive kamp for abort (se mitt tidligere innlegg). På boston.com kan vi lese følgende to reaksjoner på henne avgjørelse – og hundrevis av leser har posta sine kommentarer på samme side:

Fr. Jenkins (at Notre Dame) issued a brief reply to Glendon’s decision early Monday afternoon, saying, “We are, of course, disappointed that Professor Glendon has made this decision. It is our intention to award the Laetare Medal to another deserving recipient, and we will make that announcement as soon as possible.”

The White House also issued a reply mid-afternoon on Monday to Glendon’s decision. Jen Psaki, White House Deputy Press Secretary, said: “President Obama is disappointed by former Ambassador Mary Glendon’s decision, but he looks forward to delivering an inclusive and respectful speech at the Notre Dame graduation, a school with a rich history of fostering the exchange of ideas. While he is honored to have the support of millions of people of all faiths, he does not govern with the expectation that everyone sees eye to eye with him on every position, and the spirit of debate and healthy disagreement on important issues is part of what he loves about this country.”

Bloggen In the Light of the Law (som jeg leser en del) priser også Glendon for det hun gjør:
I see Dr. Mary Ann Glendon’s refusal to provide cover for Notre Dame’s inexcusable conferral of honors on a prominent pro-abortion politician as an application of Canon 209.1 “The Christian faithful, even in their own manner of acting, are always obliged to maintain communion with the Church”, or of Canon 225.2 “According to each one’s own condition, [laity] are also bound by a particular duty to imbue and perfect the order of temporal affairs with the spirit of the gospel and thus to give witness to Christ, especially in carrying out these same affairs and in exercising secular functions.”

The evil that ND President Jenkins and his Board of Trustees committed has, Deus laudetur, occasioned one of the most striking displays of episcopal fortitude I can remember, mobilized hundreds of thousands of American Catholics against another quiet surrender to the Culture of Death, and effected notice to several once great Catholic institutions that it’s time, finally, to decide where they stand.

USA’s mest kjente katolske universitet, Notre Dame, i Notre Dame, Illinois, har invitert president Obama til å kaste glans over semesterets store høytidelighet, når vitnemålene utdeles til studentene, søndag 17. mai. Presidenten skal også motta en æresdoktergrad fra universitetet. Problemet med dette er at den amerikanske bispesynoden svært tydelig har sagt fra at katolske institusjoner ikke bør ære noen som handler diekte imot katolsk morallære – og det gjør Obama svært tydelig mht abortspørsmålet.

Mange katolske biskoper og kardinaler har kritisert det som holder på å skje, men så langt har universitetet ikke bøyd av. Amerikanske katolikker har diskutert dette i flere måneder og til og med begynt å kalle universitetet for “notre shame”. I går ble problemene enda større for universitet, da det ble kjent at USA’s kanskje mest kjente og respekterte, kvinnelige katolikk, Mary Ann Glendon, som også skulle delta på denne “graduation ceremony”, har trukket seg. Glendon var jusprofessor ver Harvard, hun ble svært mye brukt av pave Johannes Paul, og var fra 2007-09 USA’s ambassadør i Vatikanet.

Slik skriver Mary Ann Glendon bl.a.:

... ... First, as a longtime consultant to the U.S. Conference of Catholic Bishops, I could not help but be dismayed by the news that Notre Dame also planned to award the president an honorary degree. This, as you must know, was in disregard of the U.S. bishops’ express request of 2004 that Catholic institutions “should not honor those who act in defiance of our fundamental moral principles” and that such persons “should not be given awards, honors or platforms which would suggest support for their actions.” That request, which in no way seeks to control or interfere with an institution’s freedom to invite and engage in serious debate with whomever it wishes, seems to me so reasonable that I am at a loss to understand why a Catholic university should disrespect it.

In order to avoid the inevitable speculation about the reasons for my decision, I will release this letter to the press, but I do not plan to make any further comment on the matter at this time.

Det ble avholdt et debattmøte om behandling av homofile i kristen sammenheng i St Petri kirke i Stavanger i går kveld, og Aftenbladet skriver om arrangementet:
“Engasjementet for dette i Stavanger må være stort. Det er relativt sjelden, også under konserter, at vi har en så full kirke som i kveld,” sa daglig leder Bjørg Leidland i St. Petri menighet fra plassen sin bakerst i kirken.

... Arrangøren St. Petri menighet ville sette søkelyset på hvordan samfunnet kan tilnærme seg vanskelige spørsmål uten ta fra enkeltmennesker sin tro og følelsen av å være likeverdig.

Jeg var ikke til stde på møtet, og kan ikke si noe selv om hvordan møtet gikk av stabelen (bortsett fra referatet av møtet som kan leses her), men en person har skrevt en interessant kommentar til arrangementet (på samme nettside):
Skuffande! (Innsendt av Eirikur Arildsson Melberg)

Og det som og var særdeles sørgjeleg, var at på eit arrangement med forståelse og respekt på plakaten, tillot enkelte paneldeltakarar seg å gjera til narr andre menneske si overbevisning og forståelse av Skrifta! ...

I dagens preken, med en tekst som tar utgangspunkt i møtet med Jesus i Emmaus (les tekstene her), vil jeg knytte noen tanker til hvordan vi gjenkjenner Jesus når brødet brytes i messen. Presten står foran alteret i Kristi sted, brød og vib forvandles til Kristi legeme og blod, og vi gjenkjenner ham og møter ham nesten som disiplene gjorde det i Emmaus.

Jeg vil også ta med noen tanker jeg fant om dagens tekster hos http://www.sacerdos.org, om vanskelighetene vi har for å innrømme synd (og syndens konsekvenser), problemene vi har med å forstå lidelse i våre liv, og konsekvensene av at Jesus Kristus er virkelig (ikke et spøkelse), og virkelig er til stede i vårt daglige liv. Les bl.a. følgende:

There are certain things we have difficulty accepting in the scriptures. Three of the principal ones stand out in today´s liturgy: The first two are the ineluctable reality of sin, and of suffering, in the pages of the New Testament and in the everyday experience of Christians. The third is the non-ghost status of the risen Christ: he too is absolutely real, and absolutely present to our everyday experience. In all of this we are not that different from the disciples. They also had plenty of difficulty, at least with the latter two.

It is a healthy Christian practice to acknowledge before the Lord one´s everyday sins LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Evangelieteksten for denne 3. søndagen i påsketida tar utgangspunkt i Jesu møte med to disipler i Emmaus (se Caravaggios bilde av dette over), og går så videre og forteller om Jesu møte med apostlene i Jerusalem (Lukas 24, 35-48):
På den tid kom de to disiplene tilbake fra Emmaus og fortalte om det som hadde hendt på veien og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet. Mens de talte om dette, stod han selv der midt iblant dem og sa: “Fred være med dere!” Forskrekket og engstelige trodde de det var et gjenferd. Men han sa til dem: “Hvorfor er dere redde? Og hvordan kan dere tvile fremdeles? Se på mine hender og mine føtter: Det er jo meg. Rør ved meg og se selv: Et gjenferd har da ikke kjøtt og knokler, som dere ser jeg har.” Men fremdeles stod de der fulle av vantro og undring – de våget ikke tro for bare glede. Da sa Jesus: “Har dere noe å spise?” De gav ham et stykke stekt fisk, og han tok det og spiste mens de så på. Derpå sa han: “Det var dette jeg mente når jeg sa til dere, den tiden vi var sammen, at alt det som står skrevet om meg – i Moseloven, hos profetene og i Salmene – måtte oppfylles.” Så åpnet han deres forstand for Skriftene, og sa til dem: “Slik står det altså skrevet: Messias skal lide døden og stå opp fra de døde på den tredje dag, og så skal det forkynnes i hans navn, fra Jerusalem av ut blant alle folkeslag, at de skal vende om og få sine synder tilgitt. Om dette skal nå dere være vitner.”

Les alle søndagens tekster og bønner/antifoner.

Jeg har nevnt bloggen til Eyvind Skeie noen ganger før, men det er dessverre litt for lenge mellom hver gang jeg leser den. I dag har jeg lest en hel del innlegg fra mars og april i år, og finner dem ganske oppbyggelige – bl.a. er han så norsk, litt forfriskende for en prest i den svært så internasjonale katolske kirken i Norge. Han er også litt ‘pludrende’ i stilen, kanskje (som noen misliker), men er samtidig livsnær og lærerik. Han skriver bl.a. om et par begravelser:

I morgen drar Gerd og jeg til Kristiansand med bil, for å delta i begravelsen til Anne Katrine Skjevesland. Vi ble kjent med henne her på Nordstrand, hvor hun bodde med sin mann Olav og Stine og Steinar da barna var ungdommer, og våre barn var med i det samme miljøet. .. vi har skrevet noen minneord om henne, og .. jeg gjengir den siste delen av dem her:

Å Jesus, du som kjente dødens gys / og merket gravens kulde i ditt hjerte: / Kom til meg med din trøst og med ditt lys, / og del med meg min ensomhet og smerte. / Vær hos meg i min sorg og på min vei, / og gjør den til en pilgrimsvei mot deg.”

Denne begravelsen var i slutten av mars. En ferskere begravelse er denne:

Ellers tenker jeg mye på ... i disse dagene. Han var en god venn, og vi bygget to hus, tett i tett, her på Nordstrand. Siden viet jeg Kjetil til Hilde, og de fikk to gutter sammen, Eirik og Sindre.
På onsdag morgen døde han, etter en lang tids sykdom, og kommende torsdag skal jeg forrette i hans begravelse i Kristiansand. Det lovet jeg ham å gjøre for en del uker siden.
Det var vemodig og uvirkelig og sitte å snakke med haml om hans egen begravelse. Men han hadde mot til å gjøre det, og så kom altså døden, altfor tidlig, i forhold til hans familieliv og det han fremdeles hadde å bidra med i mange sammenhenger. – Det blir kaldt når døden kommer. Men håpet varmer, og troen på oppstandelsen i Jesus Kristus.

I dag hadde jeg en fin dag, og kanskje en nokså normal lørdag i en norsk, katolsk prests liv i 2009. Kl 11.00 hadde jeg messe (på norsk) for ca 100 barn fra 1. til 7. klasse, som start på deres katekeselørdag. Vi feira minnet om evangelisten Markus, siden det er 25. april, men vi la nok mest vekt på selve oppstandelsesbudskapet (det er jo andre uke i påsketida) i sanger og i preken.

Kl 12 hadde jeg så en ekteskasforberdende samtale (på engelsk, og resten av dagen var på engelsk) med et par som skal gifte seg i Brasil til høsten. Kl 14 var det første skriftemål for de engelsktalende barna i vår menighet; 11 barn skal ha sin første hellige kommunion om to uker.

Kl 15 og kl 16 var det dåp, først med et amerikansk-japansk ektepar og deretter med et amerikansk-norsk par. I begge dåpshandlingene var det til stede barn far 6-8 ulike land fra flere kontinenter.

I dag er det fire år siden den uforglemmelige dagen, 24. april 2005, da kardinal Joseph Ratzinger ble innsatt som pave Benedikt XVI, i en svært høytidelig seremoni. Se flere bilder, og les mer om hva som skjedde (på engelsk) HER.

I sin tale i denne messen sa pave Benedikt bl.a følgende:
Kjære venner – akkurat nå kan jeg bare si: be for meg, at jeg må lære å elske Herren mer og mer. Be for meg, at jeg må kunne elske hans hjord mer og mer – med andre ord, dere, hele Kirken, hver enkelt av dere og dere alle sammen. Be for meg, at jeg ikke må flykte av frykt for ulvene. La oss be for hverandre, at Herren vil bære oss, og at vi kan lære å bære hverandre. ...

Les hele teksten her på engelsk.

Jeg har skrevet om Avery Dulles (som døde i fjor høst) før (se her), og vil i dag ta med litt om hans betydning for økumeniske samtaler, fra en artikkel om ham i siste nummer av First Things (Why Avery Dulles Matters – av Thomas G. Guarino). Her er en liten del av artikkelen, som handler om Dulles’ økumeniske arbeid (under mine økumeniske studier for tre år siden, så jeg hvor enorm betydning Dulles hadde for de katolsk-lutherske dialogene i USA for noen tiårsiden):

Dulles’ involvement with ecumenism goes back to the 1950s – and by the Second Vatican Council’s strong endorsement of this element of ecclesial life. Vatican II’s accent on ecumenism reversed the earlier teaching of Mortalium Animos, a 1928 papal encyclical warning against the progressive movement engineered by “pan-Christians.” The papal letter was legitimately concerned that any tendency toward pan-Christianity, as it was styled, could easily devolve into a limp-wristed ecclesiology, an understanding of the Church stressing those dimensions uniting Christians while blithely ignoring the crucial elements still dividing them, leading inexorably to the thin gruel of a “lowest common denominator” faith.

In a significant 1968 volume, Revelation and the Quest for Unity, Dulles argued for a Catholic understanding of sola scriptura, takes welcome note of the accent on tradition found in the groundbreaking Faith and Order report of 1963, and reflected on the contributions of the Orthodox Churches to the ecumenical movement. Later, he would be an enthusiastic participant in the important dialogues between Lutherans and Catholics in the United States. The 1985 statement on justification, “Justification by Faith,” for example, remains a compelling milestone of theological reflection and agreement, one of the crucial documents setting the stage for the 1999 groundbreaking accord between the Catholic Church and the Lutheran World Federation established by the “Joint Declaration on ­Justification.” LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

For snar et år siden var det store oppslag i Aftenbladet om at det det var bedre at en ung mann “var død enn homofil”. Jeg skrev litt om disse oppslagene da – HER og HER. Nå har denne unge mannen, Arnfinn Nordbø, skrevet bok om det som skjedde da han stod fra som praktiserende homifil, der han forsvarer sitt syn og sin praksis ut fra Bibelen, og retter ganske sterke anklager mot sine foreldre. Aftenbladet har på nytt hatt saken på første side, se bl.a. her. I dag svarer Nordbøs bror, (Nokre ord til forsvar) og skriver bl.a. følgende:

Det er med sorg i hjarta eg ser meg nøydd til å skriva desse linjene. Grunnen er dei stadige angrepa på min familie og bedehusrørsla frå min eigen bror, Arnfinn Nordbø. Eg er ikkje i tvil om at det har vore vanskeleg for han å stå fram som homofil sambuar, og vil respektere det valet han har tatt. Likevel er eg skuffa over korleis han har kjempa for sitt syn.

Overskrifta «Betre død enn homofil» har blitt brukt i mange av innslaga i ulike media. I den nye boka til Arnfinn kjem det fram at dette sitatet kjem frå våre foreldre. Overskrifta har blitt brukt til å generalisera tusenvis av bibeltru kristne i Rogaland. Ein hevdar indirekte at dei bedehuskristne i Rogaland ynskjer at dei homofile skal døy. Dette er så langt ifrå sanninga som ein kan kome, og må avvisast som absurd og misvisande. …. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

John Allen skrev sent i går kveld (nesten litt dramatisk må jeg si, det er alvorlige spørsmål det dreier seg om) om lederne i The Leadership Conference of Women Religious i USA, som i går møtte kardinal William Levada, leder av vatikanets troskongregasjon, etter å ha blitt informert noen uker tidligere om at deres organisasjon skulle gjennomgår en “læremessig vurdering”. Og han skriver videre:

... The Vatican spokesperson, Fr. Federico Lombardi, confirmed to NCR that the meeting took place, describing it as “very serene,” and said that the officers of the conference “now have all the elements for understanding the nature of this initiative.” Any further comment, Lombardi said, should come from the sisters as they pass along the information to their members.

Though this official did not cite specific speakers or topics of concern, Levada’s letter pointed to three areas of doctrine that he said the congregation first flagged in a 2001 meeting with officers of the leadership conference: the ordination of women, the theology of religious pluralism, and homosexuality. Most observers believe that a principal aim of the assessment is to ensure that future speakers at the conference’s assemblies will be screened for their positions on those issues. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

– samt noen tanker rundt debatten om den nye ekteskapsloven.

I Stavanger Aftenblad i dag står det en artikkel av Mie Hidle om Nina Karin Monsens argumenter mot den nye ekteskapsloven, og det faktum at hun nylig fikk “Fritt Ords pris” – en artikkel som nesten fullt ut er bygd på diskusjonen på en eneste blog: www.bjornnorsk.blogspot.com – debatten fra i fjor sommer er samla HER.

Har Aftenbaldet her vært for lite kritiske når de har tatt inn en artikkel bygd på så tynt grunnlag, eller sier dette noe om bloggenes økende betydning i vårt samfunn? Jeg skal ikke ta med mange sitater fra avisartikkelen (som så bygger på bloggen), men her er litt:
“matematikeren Smestad, som i sin blogg i fjor omtalte Monsen som «filosof», i anførselstegn. ... Monsen skrev: «Å kalle meg for ‘filosof’ er jo mobbing?» Smestad svarte: «Jeg forbeholder det begrepet til adferd som har betydelig varighet. At jeg ved én anledning har kalt deg ‘filosof’, vil jeg derfor ikke karakterisere som mobbing.» Monsen parerte: «Jeg vil.» Hun påpekte at redelige debattanter «forsøker å lytte og forstå».

Vel, her er noen av Monsens uttalelser om Smestad fra samme samtale: «Du er matematiker og burde være i stand til å forstå at tallet to kan telle alt som er to.» ... «Du bare føler. Kanskje matematikere ofte bare føler? De kan kanskje bare tenke når de ser tall?» «Har du ex.phil.-eksamen i logikk (jeg har matematisk logikk som et av mine støttefag til magistergraden i filosofi, har undervist i logikk i nesten tyve år).» «Du er dårlig å debattere.» «Du er dårlig fordi du ikke forstår hva en lov er, når du debatterer en lov. Det gjør forhåpentligvis dine studenter og dine kolleger. Men de har ikke lært det av deg.»”

Monsen kommer ikke godt fra det i denne artikkelen i Aftenbladet, så man risikerer altså noe når man kaster seg utpå dette nye offentlige mediet som en blog er.

Jeg satt også igjen med en nokså ambivalent følelse etter å ha lest Aftenbladets artikkel; at de jeg er svært uenige med i sak likevel ser ut til å være mer saklige. Det er for så vidt ikke en ny følelse; også i fjor vår og sommer syntes jeg at mange som argumenterte mot den nye ekteskapsloven overspilte en hel del. Man prøvde å finne alle slags mulige grunner til at den kjønnsnøytrale ekteskapsloven ville ødelegge vårt samfunn, men en hel av argumentene virker ganske svake for meg. F.eks. har noen sagt og skrevet etter at loven ble vedtatt: “De har tatt fra oss vårt ekteskap. Den nye loven har forandra det ekteskapet vi inngikk for mange år siden.” Men det argumentet kan jeg ikke forstå; de gifta seg med en person av motsatt kjønn, de lova hverandre troskap og kjærlighet til døden skiller dem ad. – Det løftet gjelder vel fortsatt, uten noen forandring.

Misforstå meg ikke; JEG MENER AT DEN NYE EKTESKAPSLOVEN VIL HA NEGATIVE SAMFUNNSMESSIGE KONSEKVENSER, men jeg syns mer prisnippielle og teologiske argumenter er de beste i denne debatten – som denne felles katolsk-muslimske uttalelsen fra juni -08:
“Som religiøse ledere er en av våre oppgaver å veilede mennesker i etisk-moralske spørsmål. I den sammenheng ønsker vi å markere avstand fra den foreslåtte ekteskapslov, som sidestiller homofilt med heterofilt ekteskap. Ekteskapet som institusjon har en grunnleggende plass i samfunnet, og vi vil markere avstand fra forsøk på å rokke ved dette.

3. Barn trenger både en mor og en far som omsorgspersoner. Forskjellen mellom kvinner og menn er ikke bare kulturbetinget, men først og fremst biologisk grunnet. Mennesket er fra begynnelsen av skapt av Gud til kvinne og mann.”

Jeg holdt selv et innlegg mot den foreslåtte ekteskapsloven i fjor, som man kan lese her.

For litt over en måned siden skrev jeg om et innlegg Ola Tjørhom fikk trykket i Morgenbladet. Innlegget kristiserte enkelte sider ved behandlinga rundt opphevelen av ekskommunikasjonene av fire SSPx-biskoper, der også pave benedikt har sagt at noe burde ha vært gjort annerledes.

Med Tjørhom går videre og kristiserer Kirken for å være for lite moderne; noe som har ført til en debatt i flere runder i Morgenbladet (se HER, HER og HER – og flere leserinnlegg er visst på vei) og også på min blog. St Olav tidsskrift er ikke på internett, men interessert kan lese Tjørhoms artikkel i Morgenbladet (lenke over).
[Oppdatering: Fredag 24. april stod det to nye innlegg i denne debatten i Morgenbladet, se HER og HER.]

Tjørhom skriver bl.a. i sin opprinnelige artikkel:

... ... ettergivenheten overfor «høyreavvikere» står i grell kontrast til den kontante behandlingen «venstresiden» er blitt utsatt for i flere tiår. Det finnes en rekke saker hvor radikale katolske teologer har fått læreforbud eller endog er blitt ekskommunisert. Her har Joseph Ratzinger stått sentralt, spesielt i hans periode som leder for Troskongregasjonen. På dette feltet er det behov for bedre balanse innenfor kirken.

Både Benedikt og hans forgjenger, Johannes Paul II, har skapt stort rom for førmoderne og til dels antimoderne strømninger innenfor kirken. Begge disse pavene bejubles på nykonservativt hold og av hærskarer med ukritiske katolske ungdommer. Viljen til dialog med den moderne verden synes imidlertid å være begrenset. Utbredt nostalgi bidrar dessuten til at Den katolske kirke tildeles rollen som raritetskabinett i samfunnet. Dermed skiller de to nevnte pavene seg klart fra både Johannes XXIII, som innkalte Det annet Vatikankonsil, og Paul VI, den første og så langt eneste «moderne pave». ... LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Siste nummer av St Olav tidsskrift kom i posten i dag, og jeg merka meg et sterkt forsvar av pave benedikt i lederartikkelen. Der kan vi bl.a. lese:
... Den måten store deler av europeisk presse i den siste tiden har behandlet (paven) på, med regelrett løgn, falske påstander, oppdiktede historier og forvrenging av sannheten er smertefullt, ikke bare for paven, men også for den jevne katolikk.

Det er ingen tvil om Det annet Vatikankonsilets betydning og autoritet, men når man, som mange kristne aviser i Europa, hevder at man ikke har lov til å stille seg kritisk til enkelte av konsilets tekster, begynner det å bli trangt i Kirken. Hos ovennevnte gruppe “vi er kirke” vil jeg påstå at man på enkelte punkter kan finne en sekterisk interpretasjon av Det annet Vatikankonsil. Man daterer nærmest Kirkens opphav til 1960-årene. Og bekjennelsen til fremskrittet, som for øvrig vanskelig kan begrunnes ut ifra konsilets tekster, har erstattet det kompromissløse tilsagnet Gud ønsker at vil skal gi hans Sønn Jesus Kristus. ....”

For noen dager siden skrev jeg om at jeg (og andre katolske bloggere) er blitt sterkt kritisert (for å skrive om helt unødvendige og personlige ting på nettet, eller for å tillate kommentarer som ikke holder mål). Denne debatten har fått meg til å tenke litt, både på min egen blog og på kritikerne. Sistnevnte er oftest mennesker som ikke kjenner noe til blogger og nettdebatter, men de leser av og til (gjerne når de selv er blitt omtalt) litt sporadisk og usystematisk på slike nettsteder, liker ikke hva de ser, kritiserer sterkt det de har opplevd, og så trekker de seg raskt tilbake fra denne typen media.

Jeg syns det hadde vært bedre om de hadde satt seg skikkelig inn i sakene før de kritiserte dem, og at de kunne si noe annet enn at “dette nye liker vi ikke” – at de helle kunne ha engasjert seg for å lede denne nye medievirkeligheten inn i en mest mulig fruktbart spor.

I dag vil jeg nevne (som positive eksempler) to erfarne (gamle?) sentrale og samfunnsengasjerte kristenledere som nå blogger aktivt; Thor Bjarne Bore og Oddbjørn Evenshaug. Les det de skriver, og kommenter det gjerne – på deres egen blogger eller her.

“TV er i ferd med å miste posisjonen som den viktigste og mest populære medieflaten. I stedet er det internett som vinner frem, langt raskere enn tidligere antatt.

Analysen tar utgangspunkt i at 83 prosent av alle europeiske husholdninger nå har bredbåndstilgang. Det betyr at 390 millioner personer i Europa har internett hjemme.”

Slik leser jeg HER i dag, og jeg innser også at jeg selv ligger i forkant av denne utviklinga; i mange år har internett vært viktigere for meg enn fjernsyn, de siste tre åra har jeg nesten ikke sett på fjernsyn i det hele tatt.

Også en annen nyhet i dag bekrefter dette; at nettkirken.no blir relansert/ oppgradert. Dette nettestdet har blitt drevet av Sjømannskirken/ Den norske kirke i rundt 10 år, og får nå ensiktsløftning og en dobling av antallet prester som svarer på henvendelser. (Jeg skrev nylig også om verdidebatt.no, som Vårt Land lanserte for noe få dager siden.)

Det er i dag fire år siden Joseph Ratzinger ble valgt til ny pave og tok navnet Benedikt XVI. Her er det jeg skrev på denne dagen for fire år siden, da bloggen min var helt ny:

Litt før klokken seks tirsdag kveld kom det hvit røyk fra det Sixtinske kapell og snart begynte kirkelokkene å ringe. Da den nye paven en knapp time seinere kom ut for å hilse folket, begynte han slik:

“Kjære brødre og søstre. Etter den store Johannes Paul II har kardinalene valgt meg, en enkel og ydmyk arbeider i Herrens vingård.

Jeg trøster meg med det faktum at Herren vet hvordan han skal arbeide og handle, selv med utilstrekkelige redskaper, og jeg stoler særlig på deres bønner.

I gleden over vår oppstandne Herre, i tillit til hans stadige hjelp, går vi fremover, sikre på Guds hjelp. Og Maria, hans elskede mor, står ved vår side. Takk. “

En fin åpning på en ny paves virke, og jeg må si at jeg hadde håpet at Ratzinger ble vår nye pave.

Som nyfødte barn, alleluja, søk ordets rene og ublandede melk, så dere kan vokse opp på den til frelse. Alleluja, alleluja, alleluja. 1 Pet 2,2

Dette bildet passer svært godt til dagens evangelietekst, fra Johannes 20:
Thomas (også kalt Didymos), en av de tolv, hadde ikke vært sammen med dem da Jesus kom. Da nå de andre disiplene fortalte ham at de hadde sett Herren, svarte han dem: “Får jeg ikke se merkene etter naglene i hans hender og legge min finger i dem, og får jeg ikke legge hånden i hans side – da kan jeg umulig tro det.” Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket; han stod midt iblant dem og sa: “Fred være med dere.” Så sier han til Tomas: “Kom med fingeren din, og se mine hender, og kom med hånden og stikk den i min side. Vær ikke vantro, men troende!” “Min Herre og min Gud!” sa Tomas. Jesus sier til ham: “Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser og likevel tror.”

Kona og jeg så dette bildet (av Caravaggio) i Potsdam (nær Berlin), da vi var i Tyskland sommeren 2004, og jeg har et bilde som kan bevise at vi var der.

Les alle søndagens BØNNER/ANTIFONER og TEKSTER. Les hva som feires etter den gamle messen HER.

Inngangsverset denne søndagen viser at dagen har som et av sine (mange) hovedtemaer, at de som ble døpt påskenatt fortsatt bærer sine hvite dåpskapper. Og de oppfordres til å vokse i troen ved å stadig drikke frelsens “rene og ublandede melk”.

Jeg skrev nylig litt om Vårt Lands nye og seriøse debattforum verdidebatt.no, og om et innlegg der som støtter paven i hans uttaleser om kondomer og AIDS. Nå ser jeg at denne debatten fortsetter, ved at Ida Thomassen fortsetter å kalle paven en løgner/ at han bryter det 8. bud – se her. (Slik uttalte hun seg også for en måneds tid siden, og jeg skrev litt om her. Det er kanskje litt underlig at man skal kunne sette fram slike helt feilaktige anklager i aviser eller på nettet, selv om det er under fullt navn.)

Jeg følger med hvordan det går med Vårt Lands nye (og prisverdige) tiltak. Vil de klare å få stor nok interesse om forumet, vil debatten der bli saklig og høyverdig etc.? Man må skrive under fullt navn (med noen få unntak, ser det ut som) for å skrive der, og man må regsitere sitt mobilnummer for å få passord til å komme i gang. Det er altås ikke mulig å være anonym der, man må virkelig stå til ansvar for det man skriver.

Jeg ønsker verdidebatt.no lykke til. Og hvis de lykkes med dette konseptet, kan deres modell kanskje benyttes også av andre. Jeg tenker her på et seriøst katolsk forum (med litt tyngde og interesse bak), som jeg absulutt syns det er behov for.

Noen ganger blir man anklaget for å være mot (Vatikan)konsilet eller for å gå mot Kirkens lære, når man f.eks. har synspunkter på hvordan Kirkens liturgi best kan feires. (Eller man anklages når denne bloggen slipper til kritiske kommentarer, slik jeg nylig er blitt – en debatt som man kan lese om i neste nummer av St Olav tidsskrift.) Men jeg syns det er naturlig for en prest å være opptatt av hvordan messen best kan feires, og også ha meninger om vellykkede de mange liturgiske forandringene (offisielle og uoffisielle) som kom etter konsilet har vært.

På bakgrunn av disse hendelsene har jeg lest med ekstra stor interesse en artikkel erkebiskop Malcolm Ranjith, sekretær i Vatikanets sakramentskongregasjon, nylig har offentliggjort i tidsskriftet First Things. (Hele artikkelen er så langt bare åpen for abonnenter, og blir tilgjengelig for alle om en måneds tid.) Erkebiskopen er kjent for å være konservativ mht liturgien, og ganske frittalende (se tidligere innlegg på bloggen, HER og HER), men det er interessant å se hvor kritisk han er mot de siste års liturgiske utvikling (og lese hans mange sitater fra kardinal Ratzinger), men ikke mot Vatikankonsilet. Jeg tar her med noe av det han skriver:

How much of the postconciliar liturgical reform truly reflects Sacrosanctum Concilium, the Second Vatican Council’s Constitution on Sacred Liturgy? This is a question that has been debated in ecclesial circles ever since the Consilium ad Exsequendam Constitutionem de Sacra Liturgia, the group charged with implementing Vatican II’s changes, finished its work in 1970. The question has been debated with even greater intensity in the last few decades. And while some have argued that what was done by the Consilium was indeed in line with that great document Sacrosanctum Concilium, others have disagreed.

In the search for an answer, we must take into account the turbulent mood of the years that immediately followed the council. In his decision to convoke the Second Vatican Council, John XXIII wished the Church to be prepared for the new world that was emerging in the aftermath of the disastrous events of the Second World War. [Her hopper jeg over mange avsnitt som beskriver andre aspekter ved konsilet.] LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Min venn fra Bergen, Erik Andvik, hadde et leserinnlegg i Vårt Land i dag: “Paven hadde rett”. Jeg tenke at jeg skulle ta med noe av det han skrev her på bloggen, og var glad da jeg så at han også hadde publisert det på Vårt Lands nye verdidebatt.no. Slik skriver Erik:

Den 28. mars referte Vårt Land kritikken mot paven for hans uttalelser på vei til Afrika om kondomer og AIDS (”Medisinsk refs til Paven”). Paven sa at kondomdistribusjon ikke er løsning på AIDS-problemet, men at det i realiteten forverrer problemet. Paven ble beskylt for å ha “forvrengt vitenskapelige fakta for å begunstige katolske dogmer”. Men hans utsagn viser seg å være bygget på et solid vitenskapelig grunnlag.

Edward Green, medisinsk antropolog og leder for AIDS Prevention Research Project ved Harvard University sier i sin bok Rethinking AIDS Prevention, ”Den vitenskapelige teorien utviklet på 1980-tallet som påsto at markedsføring av kondomer ville løse Afrikas AIDS tragedie har vist seg å være uholdbar.” Etter 25 år med kondomdistribusjon, sier Green, ”har forskere intet godt bevis for at kondomer reduserer HIV-spredning blant den generelle befolkningen i Afrika sør for Sahara.” Ifølge Green, har kondomkampanjer riktignok redusert antallet nye HIV-smittede i noen små konsentrerte epidemier blant høyrisikogrupper, som for eksempel homofile i San Francisco og prostituerte i Bangkok. Men slike kampanjer har ikke fungert i Afrikas store epidemier. ... ...

Født:
Joseph Ratzinger ble født lørdag den 16. april 1927 i Marktl am Inn i bispedømmet Passau i Tyskland.

Utdannelse:
Han var en eksemplarisk student på gutteseminaret og presteseminaret og studerte ved Høyskolen i filosofi i Freising og ved Universitetet i München (doktorgrad i teologi). I 1953 utga han en høyt anerkjent avhandling om “Mennesker og Guds hus i den hellige Augustins lære om Kirken”.

Prest:
Han ble presteviet den 29. juni 1951 og gjennomførte videre studier i Roma (1951-1952). Han underviste … i Freising … Bonn … i Münster … i Tübingen. Bare 35 år gammel ble han i 1962 utnevnt til rådgiver for erkebiskopen av Köln, kardinal Joseph Frings, på Det annet Vatikankonsil (1962-1965). Han underviste ved Universitetet i Regensburg … ... medlem av Vatikanets internasjonale teologiske kommisjon (1969-1977).

Biskop:
Han ble utnevnt til erkebiskop av München und Freising den 24. mars 1977 av pave Paul VI (1963-1978). Han ble konsekrert den 28. mai 1977 i München av Josef Stange, biskop av Würzburg.

Kardinal: Han ble 50 år gammel kreert til kardinal …

Les mer om Joseph Ratzinger på katolsk.no. Fra NLM-bloggen tar jeg med følgende bønn for vår kjære pave på denne fødselsdagen:

V. Orémus pro beatíssimo Papa nostro Benedícto.
R. Dóminus consérvet eum, et vivíficet eum, et beátum fáciat eum in terra, et non tradat eum in ánimam inimicórum ejus.

Omnípotens sempitérne Deus, miserére fámulo tuo Pontífici nostro Benedícto, et dírige eum secúndum tuam cleméntiam in viam salútis ætérnæ: ut, te donánte, tibi plácita cúpiat, et tota virtúte perfíciat. Per Dóminum nostrum Jesum Christum ….

I går og i dag har jeg fått flere e-mailer som kritiserer ting som har stått på bloggen min – med tilkynting til noe jeg skrev om i mars og reflekterte over i dette innlegget. Uklarheten og uenigheten ser først og fremst ut til å handle om skillet mellom innlegg og kommentarer på bloggen, men jeg vurderer det slik at noen heller ikke liker det jeg har skrevet i mitt innlegg, men så omformulerer man sin kritikk til først og fremst gjelde kommentarene. Vi får se hva som skjer, så langt går debatten (og kritikken av min blog) mellom 3-4 personer bare pr e-mail.

Kritikken denne gangen minner meg om sist omgang (med kritikk), fra en journalist i Vårt Land – se HER og HER. Den aktuelle journalisten i VL var heller ikke særlig fornøyd Vårt Lands egne debattsider, og i dag har Vårt land helt reorganisert sine debattsider, på et nytt domene verdidebatt.no. Jeg vet ikke hvorfor Vårt Land satser slik som de nå gjør, og de har satsa betydelig i dette nye oppsettet, muligens er det for å finne ei form på en verdidebatt som de kan være seg bekjent.

Vårt Land var tidlig ute med moderne datateknologi, men har også gjort flere forsøk som ikke har fanget massenes interesse. Jeg ønsker dem lykke til med disse nye blog- og debattsidene, jeg håper de blir brukt av mange, og at de kan hjelpe andre (også meg) med å redigere slike og lignende sider på en god måte.

Når jeg skal ut på (noenlunde) lange bilturer (i går var det bare fra Stavanger til Egersund og tilbake igjen) pleier jeg å laste ned noen podcaster og høre på dem på turen. I går hørte jeg bl.a. to sendinger fra NRK’s program ‘Mellom himmel og jord’. En katolikk ble intervjua Palmesøndag 5/4 og p. Arfinn på Påskedag 12/4.

Jeg syns sistnevnte klarte seg svært godt da ganske intrikate spørsmål om tvil og tru ble tatt opp. Hør gjerne programmet på programmet nettsider, eller få tak i det fra NRK’s oversikt over podcaster . (Katolikken som ble intervua Palmesøndag var derimot svært så negativ til pave Benedikt – ikke ganske min smak med andre ord.)

Dette skriver Sandro Magister (som har en av de beste katolske bloggene www.chiesa) i dag, og han refererer spesielt til talen papa Ratzinger holdt skjærtorsdag kveld – og i en onsdagsaudiens for ei tid tilbake. Han sier: “Den kristne revolsujonen fødes i liturgien, og dens “kanon”, dens hovedregel er den eukaristiske bønn.”

During this past Holy Week, Benedict XVI accompanied each celebration with a homily, the kind that are genuinely his own, from the first word to the last. These homilies have become a distinctive sign of his pontificate. They may still be its most unfamiliar and misunderstood feature. But they are definitely its most revealing.

But this year, the reader will not find further below all of the homilies delivered by the pope during Holy Week. These are readily available on the Vatican website.

Paven åpnet sin skjærtorsdagspreken med noen ord fra den første eukaristiske bønn, slik (les hele preken på Vatikanets nettsider eller hos www.chiesa – med noen flere kommentarer):

“Qui, pridie quam pro nostra omniumque salute pateretur, hoc est hodie, accepit panem”: these words we shall pray today in the Canon of the Mass. “Hoc est hodie” – the Liturgy of Holy Thursday places the word “today” into the text of the prayer, thereby emphasizing the particular dignity of this day. It was “today” that He did this: he gave himself to us for ever in the Sacrament of his Body and Blood. This “today” is first and foremost the memorial of that first Paschal event. Yet it is something more. With the Canon, we enter into this “today”. Our today comes into contact with his today. He does this now. With the word “today”, the Church’s Liturgy wants us to give great inner attention to the mystery of this day, to the words in which it is expressed. We therefore seek to listen in a new way to the institution narrative, in the form in which the Church has formulated it, on the basis of Scripture and in contemplation of the Lord himself. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Fra dypet av mitt hjerte ønsker jeg dere alle en velsignet påskehøytid. For å sitere den hellige Augustin: Resurrectio Domini, spes nostra – Herrens oppstandelse er vårt håp (Sermone 261:1). Med disse ordene forklarte den store biskopen for de troende at Jesus stod opp fra de døde for at vi – som alle skal dø – ikke skal miste håpet, ikke tro at døden er slutten på alt. Kristi oppstandelse girt oss håp (cf. ibid.).

Slik begynte pave Benedikt sin tale til byen og verden første påskedag, og på Vatikanradioens nettsider leser vi en englsk oversettelse av talen:
Indeed, one of the questions that most preoccupies men and women is this: what is there after death? To this mystery today’s solemnity allows us to respond that death does not have the last word, because Life will be victorious at the end. This certainty of ours is based not on simple human reasoning, but on a historical fact of faith: Jesus Christ, crucified and buried, is risen with his glorified body. Jesus is risen so that we too, believing in him, may have eternal life. This proclamation is at the heart of the Gospel message. As Saint Paul vigorously declares: “If Christ has not been raised, our preaching is in vain and your faith is in vain.” He goes on to say: “If for this life only we have hoped in Christ, we are of all men most to be pitied” (1 Cor 15:14,19). Ever since the dawn of Easter a new Spring of hope has filled the world; from that day forward our resurrection has begun, because Easter does not simply signal a moment in history, but the beginning of a new condition: Jesus is risen not because his memory remains alive in the hearts of his disciples, but because he himself lives in us, and in him we can already savour the joy of eternal life.

The resurrection, then, is not a theory, but a historical reality revealed by the man Jesus Christ by means of his “Passover”, his “passage”, that has opened a “new way” between heaven and earth LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Jeg er oppstanden og atter er jeg hos deg, alleluja. Du har lagt din hånd på meg, alleluja. Vidunderlig har din visdom åpenbart seg. Alleluja, alleluja. Sal 139 (138), 18, 5-6

Slik lyder påskedagens inngangsvers. Dagens bønner og antifoner er ganske korte og presise, og lyder slik:

KIRKEBØNN
Allmektige, evige Gud, ved din enbårne Sønns seier over døden har du i dag åpnet for oss evighetens port. Vi ber deg: La oss som feirer Herrens oppstandelse, selv oppstå til livets lys ved å fornyes i din Ånd. Ved ham, vår Herre Jesus Kristus din Sønn, som lever og råder med deg i Den ahellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet.

SLUTNINGSBØNN
Gud, vår Far, vern alltid din Kirke med kjærlig omsorg, så den blir fornyet ved påskens mysterium og når frem til oppstandelsens klarhet. Ved Kristus, vår Herre.

Evangeliet i dag er fra starten av Johannes 20: (Les alle tekster HER, bønner/antifoner HER – og den gamle messens liturgi HER.)

Tidlig søndag morgen, mens det ennå var mørkt, begav Maria fra Magdala seg ut til graven. Da fikk hun se at stenen foran den var fjernet. Og straks løp hun avsted til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus holdt så meget av, og sa: “De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.” Peter og den andre disippelen gikk da ut og tok veien til graven. De løp avsted sammen, men den andre disippelen løp snart fortere enn Peter og kom først frem. Han bøyer seg da inn og får se likklærne ligge på jorden; men går ikke selv inn. Imidlertid når Simon Peter ham igjen, og han går inn i graven; der ser han likklærne ligge på jorden, unntagen svetteduken som han hadde hatt over hodet; den lå sammenfoldet på et sted for seg selv. Da gikk også den andre disippelen inn, han som var kommet først til graven; han så, og trodde. Hittil hadde de nemlig ikke forstått dette som Skriften sa, at han skulle oppstå fra de døde. Slik lyder herrens ord.

Her kan man se og høre den latinske sekvensen for påskedagen sunget – fra gloria.tv. Det er dessverre sjelden man hører den sunget i vanlige menigheter. Det burde være førsteprioritet for korene, men ofte er de utslitt etter påskenattens anstrengelser. Under ser man teksten på lating og norsk:

Victimæ paschali laudes immolent Christiani.
(Kristenhet, la lovsang tone påskens lam til ære.)
Agnus redemit oves; Christus innocens Patri reconciliavit peccatores.
(Lammet som for hjorden døde, Krist som skyldløs bar vår brøde, vil oss med vår Far forsone.)
Mors et vita duello conflixere mirando; dux vitæ mortuus, regnat vivus.
(Død med liv en tvekamp stred, som i under endte, da vår konge døden led, død til liv seg vendte. )
Dic nobis, Maria, quid vidisti in via?
(“Maria, tal for sant, om tegnene du fant.”)
Sepulchrum Christi viventis et gloriam vidi resurgentis.
(“Jeg så den grav som nyss var hans, jeg så den oppstandne i stråleglans,)
Angelicos testes, sudarium et vestes.
(så engler stå vitner, så svetteduk og svøp.)
Surrexit Christus spes mea: præcedet vos in Galilæam.
(Oppstanden er Kristus, mitt håp og min heder. Til Galilea vandrer han forut for eder.”)
Scimus Christum surrexisse a mortuis vere; tu nobis, victor Rex, miserere. Amen. Alleluia.
(Oppstanden er Kristus, det vet vi for visst. Skjenk oss din miskunn, du seirende Krist. Amen. Alleluia.)

Ipsi gloria et imperium per universa æternitatis sæcula. Amen. Per sua sancta vulnera gloriosa custodiat et conservet nos Christus Dominus. Amen. – Kristus i går og i dag. Begynnelsen og slutten. Alfta og Omega. Ham tilhører tid og evighet. Ham være ære og herredømme i all evighet. Amen. Ved sine hellige sår, som vi ærer, verne og bevare os Kristus, Herren. Amen

Dette er velsignelsen over påskelyset, før det tennes påskenatt. Slik ser påskenattsmessen ut i den gamle messen – den ble revidert kraftig i 1955, og det kom ikke mange flere forandringer etter konsilet, så alle som kjenner den nye messen, vil kjenne igjen det meste.

Bildet under viser pave Benedikt under påskevigilien i Peterskirken – 2009.