En katolsk weblog (gml)

Aftenposten har i dag trykt et intervju med Børre og Ragnhild Knudsen, hjemme i Balsfjord. På Vårt Lands nettsider refereres deler av intervjuet, bl.a. dette:

Han blir spurt om han ville gjort det samme omigjen og om han angrer på noe. Knudsen innrømmer at han synes det var forferdelig å behandle kona si slik han gjorde da «jeg lurte deg med på dette». Han tenker på det han gjorde mot sin familie – fem barn måtte leve med en utskjelt, landskjent opprører til far.

Han sier at den dagen han dør «vil det være en logisk konsekvens å be de pårørende legge liket mitt foran porten til Stortinget», fordi «Stortinget har tatt livet av vårt menneskeverd. De burde bare slenge meg i søppelkassa, slik de gjør med småbarna».

Dette er alltid interessant å høre på Børre Knudsen, og jeg har aldri fått meg til å kritisere noe av det han har gjort.

Vårt Lands Verdidebatt har fortsatt ganske mye aktivitet, mange interessante innlegg publiseres, og debatten blir også noen ganger god – om ikke alltid. For noen dager kom det et innlegg om blogging, der det bl.a. stod:

Hver dag publiseres 30.000 nye blogginnlegg i Norge. Med 4.000 nyregistreringer daglig, finnes det nå rundt 350.000 blogger her i landet. Blogging har eksplodert på tre år har antallet bloggere i Norge blitt tidoblet. Noen skriver på profesjonelt nivå, blant annet om politikk og viktige samfunnsspørsmål. Disse er gjerne bevisste på rollen de har som borgerjournalister og det etiske ansvaret som følger med. De trekker tusenvis av lesere og tilfører den offentlige debatten viktige perspektiver.

Nylig er det også publisert et interessant innlegg om dødshjelp og et som sier at “Menneskeverdet er valgets viktigste verdi“.

Overskrifta her inneholder nok en overdrivelse, men de siste dagene av august ble det avholdt en “trenings”konferanse i London, der (katolske) prester kunne få hjelp til å lære seg den gamle messen – og konferansen ble arrangert i samarbeide med erkebiskopen av Westminster. Bildet under er tatt fra konferansen.

Så har Father Z skrevet dette innlegget ut fra The Catholic Heralds utgave 28. august: “I returned from Suffolk to attend the training conference [at London Colney] run by the Latin Mass Society in conjunction with the Archdiocese of Westminster. I know from its rather prejudiced leading article what the Tablet expected it to be like. I had some anxieties of my own, but now that the Holy Father has de-politicised the extraordinary form of the Roman Rite, I decided it was time to learn to celebrate it properly and so I have come on the course. I am very pleased I did.”

En prest som deltok på konferansen skrev selv slik:

“It is not full of priests plotting to undo the claimants to the Bourbon throne, just run-of-the-mill priests who feel that celebrating the extraordinary form once in a while could help them in their particular quest to be good, devout priests, or who are learning it in respons to the pastoral needs of their congregations. For those reasons alone, there is nothing marginal or marginalising about the conference.”

Og HER kan vi lese hva en annen prest skriver: I think it is a tribute to the wisdom of Pope Benedict that this course on the extraordinary form is filled with ordinary priests – I mean priests who clearly have not come here because they are desperate to ally themselves to some faction, but who are working in perfectly average parishes the length and breadth of the country and who find themselves drawn to the reverence of the older form in order to nourish their priestly lives and thereby to foster the devotion of some of their congregations. It is not full of priests plotting to undo the Second Vatican Council, discussing the length of maniple fringes or the claimants to the Bourbon throne, just run-of-the-mill priests who feel that celebrating the extraordinary form once in a while could help them in their particular quest to be good, devout priests, or who are learning it in response to the pastoral needs of their congregations. For these reasons alone, there is nothing marginal or marginalising about the conference.

Og HER kan man lese mer om hva som i praksis skjedde på konferansen.

I dag når bloggen min 2000 innlegg/ poster (siden starten i april 2005), og jeg markerer dette forsiktig med en kavalkade over de tidligere runde tall:

500 (6/3-07)
Sacramentum Caritatis
Vatikanets nyhetstjeneste forteller i dag at dokumentet som paven skal utgi etter bispesynoden om Eukaristien høsten 2005, kommer tirsdag neste uke. Denne italiensken er så lett at til og med jeg forstår den – prøv selv: Si informano i giornalisti accreditati che martedì 13 marzo 2007, alle ore 11.30, nell’Aula Giovanni Paolo II della Sala Stampa della Santa Sede, avrà luogo la Conferenza Stampa di presentazione dell’Esortazione Apostolica Postsinodale del Santo Padre Benedetto XVI “Sacramentum Caritatis” sull’Eucaristia fonte e culmine della vita e della missione della Chiesa.

1000 (5/12-07)
Her poster jeg innlegg nr. 1000. Det ligger selvsagt mye arbeid bak så mange poster, men dette er jo noe jeg gjør fordi jeg har lyst, og syns det er en utfordring å bruke dette nye mediet.

I WordPress kan man velge hvordan lenkene skal se ut. Hvis man bruker standarden, får man nokså uryddige lenker (syns jeg) med ? og = i navnet. Man kan velge å organisere lenkene etter dag eller måned (nokså vanlig) pluss tittelen. Selv valgte jeg en mappe /arkiv/ pluss postens nummer. Da sier ikke lenken hva posten inneholder, men innleggenes direktelenke blir kort og grei.

1500 (18/10-08)
Jeg er folkets frelse, sier Herren. Jeg vil bønnhøre dem når de kaller på meg i trengsel, og jeg skal være deres Herre til evig tid.
Slik (i overskrifta) er inngangsverset i dagens messe (29. søndag i kirkeåret), og slik er resten av bønnene og antifonene:

KIRKEBØNN
Allmektige, evige Gud, hjelp oss, så vi alltid retter vår vilje etter din, og tjener deg av et oppriktig hjerte. Ved vår Herre …

Men noen få dager etter dette skrev jeg noe om jubileet, og kom med litt statistikk – SE HER.

Slik (over) lyder kommunionsverset i dagens messe (og sist søndags messe) i den tradisjonelle latinske form. Jeg skal feire denne messen i dag, etter at jeg i nokså liten grad har feiret den gamle messen etter at jeg kom til Oslo. Jeg foretrekker å feire den gamle messen (privat) når jeg ikke er satt opp med menighetsmesser, og etter noen uker her i Oslo (og nå når alle prester er ferdige med sine ferier) begynner det å bli klart hvilke dager jeg ikke er satt opp med offentlige messer.

Under kan man lese inngangsvers, kollektbønn og evangelium i dagens messe, HER er hele messen og HER finner man TLM-kalenderen.

Lørdag sist uke hadde jeg en dåp etter den gamle latinske ritus – en liten gutt på 11 dager ble døpt. Det var en god opplevelse å bruke dette gamle ritualet, og det var også interessant å studere hvorfor dette og andre ritualer ble forandret så mye som de ble på slutten av 60-tallet. Jeg syns godt man kunne ha bevart mer at dette ritualet enn man har gjort (spesielt det meste i det gamle ritualet som fokuserte på mennesket syndighet ble tatt bort) – selv om det nye katolske dåpsritualet også er fint på mange måter.

Under kan man se det gamle katolske dåpsritualet i en norsk utgivelse fra 1944:

Tidligere denne uka var jeg nede i et valglokale her i Oslo og avga min stemme til Stortingsvalget. Jeg har flytta etter 30. juni og skal derfor stemme i Stavanger, i Rogaland fylke, og derfor syns jeg det var greit at min stemme kom fram før valgdagen, heller enn å komme noen dager etterpå (om jeg stemte her i Oslo på selve dagen).

Jeg bekjenner åpent at jeg stemte på Kristelig Folkeparti – igjen. Ved stortingsvalg har jeg uten opphold stemt på KrF i svært mange år; det er nemlig ingen andre partier jeg stoler på når det gjelder livsverdisprøsmål som abort og eutanasi. (I Rogaland er også Dagfinn Høybråten førstekandidat for KrF – en svært dyktig politiker.)

Det er for så vidt et generelt spørsmål; når man skal ha en seremoni (i kirken eller andre steder); er det fornutfig å dele ut programmer som svært detaljert beskriver hva som skal skje? Personlig gir jeg f.eks. hele dåpsliturgien til dåpsforeldrene før dåpen (og ber dem se på den hjemme), men jeg ber dem vanligvis om å IKKe trykke dem opp og dele dem ut til alle som skal være til stede i dåpen – for da blir folk bare stående og se ned i arket.

Når det gjelder å forstå den gamle messen, blir det også diskutert HER om det er nyttig å ha hele liturgien og alle tekstene foran seg på et ark når man som ukjent skal delta i den tradisjonelle latinske messen de første gangene. Selv har jeg ikkke noe klart svar på dette, men syns diskusjonen er interessant:

An issue has come up with the first extraordinary form Mass in a local parish: whether to distribute those large red books with the complete text of the Mass, including all parts said in a low voice, or whether to only distribute minimalist aids with propers and readings.

Meanwhile, they end up spending the entire Mass with their heads in a booklet rather than watching and listening and appreciating the beauty. ... ...

Les dette interessante stykket om de ti nonnene som blir katolikker (pluss en hel del kommentarer):

After seven years of prayer and discernment, a community of Episcopal nuns and their chaplain will be received into the Roman Catholic Church during a Sept. 3 Mass celebrated by Archbishop Edwin F. O’Brien.

I Aftenposten for noen få dager siden skrev den muslimske medisin-studenten, Mohammad Usman Rana, en ganske så positiv anmeldelse av Espen Ottosens bok; “Mine homofile venner”. Der skriver han bl.a.:

“... man skal ikke bla mange sidene i boken før det fremgår at Ottosen har behandlet bokens tema på en empatisk, åpen og balansert måte. Det vil være for lettvint å avfeie boken som en konservativs tendensiøse budskap. For selv om Ottosen sannelig har overordnede hensikter med boken, er innholdet ærlig. Han har intervjuet sine venner med homofil orientering på en distansert måte. Hvert intervjuobjekt gir en usminket skildring av oppveksten, erkjennelsen av de homoseksuelle tilbøyeligheter og det aktive valget om å avstå fra å praktisere homofili grunnet overbevisningen om homofilt samliv og kristendommen som uforenlig.

Disse homofiles uortodokse valg om å båndlegge sin seksualitet skjønnmales heller ikke. Ottosen vier betydelig plass til utfordringer de syv har hatt. Noen av vennene hans lever i sølibat mens andre lever i heterofile ekteskap, stort sett med hell. De homofile vennene reagerer på dikotomien i norsk homodebatt, hvor det skisseres at enten lever man ut legningen og blir lykkelig eller man fortrenger den og det går galt. ... “

Og han avslutter artikkelen sin slik:
“Det blir spennende å følge hvordan bokens budskap om kontroll over både hetero- og homoseksualitet blir mottatt i et Norge hvor ekshibisjonistisk, promiskuøs og ustyrlig seksualitet dyrkes og fremsettes som ideal for unge. Mine homofile venner bærer med sine overraskende og nye synsvinkler potensial til å bli en brannfakkel ikke bare i homodebatten, men i seksualitetsdebatten generelt.”