Arkiv for desember 2009

« TIDLIGERE INNLEGG

Hvordan mottar man kommunion? - fra 1945

torsdag, 31. desember 2009

En av bloggens lesere har sendt meg enda et utdrag fra boken “Katolsk praksis”, av D.J. Boers (St. Olav forlag, 1945) – om hvordan de troende verdig skal gå til den hl. kommunion under messen:

”Så snart den forrettende prest har nydt den hellige hostie under messen, skal du forlate din plass og gå fram til kommunionsbenken. Når du er kommet fram, kneler du og tar plass ved kommunionsbenken. Er der større tilstrømning og du må vente, knel da ned på gulvet og vent inntil turen er kommet til deg for å knele ved Herrens bord.

Idet du forlater din plass i kirken for å gå fram til kommunionsbenken, skal du slå dine øyne ærbødig ned og folde hendene slik at de legges sammen med håndflatene mot hverandre og fingrene utstrakt. Hold hendene like foran brystet med fingerspissene rettet en smule oppad.

Når du kneler ved kommunionsbenken og ministranten ber Confiteor * bør du oppvekke en hjertelig anger over alle dine synder. Gjør korsets tegn når presten straks etter Confiteor, vendt mot folket, gir den alminnelige absolusjonen, ti i Jesu kors er alt vårt håp. Når så presten hever den hl. hostie opp over kalken og sier tre ganger ”Domine non sum dignus”, ser du opp mot den del hl. hostie, slår deg tre ganger for brystet og ber tre ganger, mens ministranten ringer med klokken: ”Herre, jeg er ikke verdig at Du går inn under mitt tak, men si kun ett ord, så blir min sjel helbredet”.

Så bøyer du ærbødig ditt hode og venter rolig til det er din tur til å motta den hl. kommunion. Når presten nærmer seg med sakramentet, ta så det lille sølvbrettet og hold det opp under haken, eller – hvis et slikt sølvbrett ikke finnes – legg dine hender inn under kommunionsduken og hold den lett hevet opp mot brystet slik at det danner seg en liten innsenkning i duken mellom hendene, forat hostien, i tilfelle den skulle falle ned, blir liggende på duken – eller om sølvbrett brukes, blir liggende på brettet – og ikke faller ned på gulvet. Skulle hostien ved et uhell falle ut av prestens hånd, bli da rolig og rør den ikke, men la presten ta den opp fra sølvbrettet eller kommunionsbenken.

Gir presten deg Alterets hl. sakrament, lukk dine øyne, legg ditt hode lett tilbake, åpne munnen og legg tungen såpass meget fram på underleppen at presten lett kan legge den hl. hostie på din tunge uten å berøre dine lepper.

Når du har mottatt den hl. kommunion, lukk da langsomt munnen, bøy ditt hode og dvel et øyeblikk i tilbedelse. Så reiser du deg – sammen med de andre som har mottatt den hl. kommunion – gjør en knebøyning og går så i andakt, med foldete hender og nedslagne øyne, tilbake til din plass i kirken.

Skulle den hl. hostie klebe fast ved ganen, så må du ikke bli urolig eller løsne den med fingrene, men løs den litt med tungen og la den gli ned. Svelg hostien med en gang. La den ikke smelte i munnen; særlig skal du ikke tygge den som annen mat.

Hvis der kun er noen få kommunionsgjester, eller du er blant de siste til å motta kommunionen, forbli da knelende ved kommunionsbenken inntil presten er vendt tilbake til alteret og har lukket tabernakelet.”

  • (Før 1962 ble syndsbekjennelsen lest el. sunget én gang til av ministranten el. subdiakonen på vegne av de troende før kommunionsutdelingen. Denne tradisjonen er fortsatt i bruk noen steder, bl.a. hos prestebroderskapene FSSPX og FSSP m.fl.)

Lagret i katolsk, TLM | Ingen kommentarer »

Hva gjør de troende under messen? - fra 1945

tirsdag, 29. desember 2009

Jeg har (i denne stille juletid, mens jeg har noen fridager) mottatt følgende interessante tekst fra en av bloggens lesere:

Et utdrag hentet fra boken “Katolsk praksis” av D.J. Boers (St. Olav forlag, 1945). Imprimatur Jac. Mangers. Ap. Vikar, biskop av Selja.

Hvilke seremonier skal du utføre under messen?

Når presten tar til med trinbønnen, gjør du sammen med ham andektig korsets tegn. Ved begynnelsen av dagens evangelium står du opp, legger venstre hånd på brystet og gjør med den høyre hånds tommelfinger – idet du holder de andre fingrene utstrakt – et lite kors på pannen, på munnen og brystet. Samtidig kan du be Gud om nåde til å fatte Hans ord med din forstand, å bekjenne det med munnen og til å trofast å bevare det i hjertet. Det samme bør du gjøre straks før presten leser evangeliet fra prekestolen.

Når Jesu hellige navn nevnes, og når «Gloria Patri» eller «Ære være faderen» blir bedt eller sunget, bør du ærbødig bøye ditt hode.

Under «Credo» eller trosbekjennelsen skal du stå – i alle fall, når den synges i høymessen.

Under forvandlingen skal du ærbødig bøye ditt hode, men du bør se opp når den hl. hostie og kalken løftes til tilbedelse. Be da sakte for deg selv, i ydmykhet og troens ånd: «Min Herre og min Gud».
Ved kommunionen, når ministranten ringer tre ganger til «Domine non sum dignes», slår du deg tre ganger for brystet idet du ber: «Herre, jeg er ikke verdig at Du går inn under mitt tak, men si kun ett ord, så blir min sjel helbredet.»

Når presten på slutten av messen velsigner de tilstedeværende, kneler du, bøyer ditt hode og gjør samtidig korsets tegn.
Ved messen siste evangelium står du opp og gjør et lite kors på pannen, munnen og brystet som ved første evangelium. Hvis messens siste evangelium er begynnelsen av Johannesevangeliet, – og det er det som oftest – kneler du sammen med presten ved ordene: «Og Ordet er blitt kjød», og reiser deg straks opp igjen. Det er derfor feilaktig å forbli knelende fra disse ord av.

Etter den stille messe blir det alltid bedt noen bønner på morsmålet. Du må be disse bønner sammen med de andre som er til stede. La denne bønn være mer enn en mumlen som ingen kan høre. Be ihvertfall så tydelig at du klart kan høre og forstå dine egne ord.

Ved den stille messe skal du, om mulig, helst knele hele tiden. Kun ved evangeliet står du opp. Skulle du ha vanskelig for å knele hele tiden, kan du sitte mellom evangeliet og sanctus, samt etter kommunionen like til velsignelsen blir gitt.

Ved høymessen kneler du når presten ber eller synger, og du sitter når presten sitter, samt under prekenen. – Du kan også sette deg under offertorium inntil presten begynner prefasjonen, samt etter prestens kommunion til han meddeler velsignelsen.

Ved levittmessen. Når messen forrettes av en prest med to geistlige assistenter – selebrant med diakon og subdiakon – kalles det en levittmesse. For denne gjelder de samme regler som for den alminnelige høymesse. Kun bør du ikke stå når den forrettende prest leser messens første evangelium, men vente til diakonen synger det.

Ved pontifikalmessen. Når biskopen selebrerer høytidelig, kalles det en pontifikalmesse. Her gjelder det samme som ved en levittmesse. Når biskopen går gjennom kirken i høytidelig prosesjon både før messens begynnelse og etter dens slutt, mottar en hans velsignelse knelende.

Lagret i liturgi, TLM | 14 kommentarer »

Lux fulgebit hodie super nos, quia natus est nobis Dominus

fredag, 25. desember 2009

Et lys skal skinne over oss i dag, for Herren er født for oss. Med dette inngangsverset fra juledagens tidlige morgenmesse, åpna pave Benedikt sin julehilsen på Petersplassen i dag, og han fortsatte slik:

The liturgy of the Mass at Dawn reminded us that the night is now past, the day has begun; the light radiating from the cave of Bethlehem shines upon us.

The Bible and the Liturgy do not, however, speak to us about a natural light, but a different, special light, which is somehow directed to and focused upon “us”, the same “us” for whom the Child of Bethlehem “is born”. This “us” is the Church, the great universal family of those who believe in Christ, who have awaited in hope the new birth of the Saviour, and who today celebrate in mystery the perennial significance of this event.

At first, beside the manger in Bethlehem, that “us” was almost imperceptible to human eyes. As the Gospel of Saint Luke recounts, it included, in addition to Mary and Joseph, a few lowly shepherds who came to the cave after hearing the message of the Angels. The light of that first Christmas was like a fire kindled in the night. All about there was darkness, while in the cave there shone the true light “that enlightens every man” (Jn 1:9). And yet all this took place in simplicity and hiddenness, in the way that God works in all of salvation history. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Lagret i katolsk | Ingen kommentarer »

En frelser er oss født i dag, han er Kristus, Herren

fredag, 25. desember 2009

(Innleggets overskrift er innledninga til dagens tidebønner.)

Lagret i liturgi | 2 kommentarer »

Ikke rom for tungsinn når livet feirer fødselsdag

fredag, 25. desember 2009

Dette sier pave Leo den Store i dagens matutinlesning:

“Høytelskede, i dag er vår Frelser født, la oss glede oss og juble! Det finnes ikke rom for tungsinn når livet feirer fødselsdag. Livet har oppslukt frykten for døden og overvelder oss med glede over løftet om evig liv. Ingen er stengt ute fra det lystige lag, for det finnes én årsak til felles glede for alle: Da Vår Herre, seierherre over synd og død, ikke fant noen som var skyldfri, kom han for å bringe frihet til alle. Helgenen kan juble, for snart er palmegrenen hans; synderen kan glede seg, for han får tilgivelse; hedningen kan puste lettet ut, for han blir kalt til livet.

I tidens fylde, i den time Gud i sin skjulte og uransakelige visdom hadde fastsatt, tok nemlig Guds Sønn menneskenes natur opp i seg for å forsone den med ham som hadde skapt den, slik at djevelen, dødens oppfinner, kunne overvinnes ved den natur han selv hadde beseiret. Da Herren fødtes, sang jublende engler: “Ære være Gud i det høyeste”, og de forkynte “fred på jorden for mennesker av god vilje”. De så nemlig det himmelske Jerusalem bygges opp, ut av alle folkeslag på jorden. Når englene i det høye jubler slik over dette byggverk, virket av Guds uutsigelige godhet, hvor meget må da ikke menneskene i sin ringhet glede seg?

La oss derfor, høytelskede, takke Gud Fader gjennom hans Sønn i den Hellige Ånd, han som har elsket oss og i sin store miskunn har hatt medynk med oss. “Oss som var døde på grunn av våre synder, gjorde han levende med Kristus” (Ef 2,5), slik at vi skulle være en ny skapning i ham og på nytt hans bilde. La oss legge av “det gamle menneske og dets gjerninger” (Kol 3,9), la oss gi avkall på kjødets gjerninger, vi som er blitt del av Kristi slekt. Kristenmenneske, kjenn din verdighet! Du som har fått del i den guddommelige natur (Jf. 2 Pet 1,4), skjem deg ikke ut ved et vanslektet liv! Husk hvem som er ditt hode, og hvilket legeme du er lem på. Husk at du er fridd ut av mørkets makt og satt over i Guds lys og hans rike (Jf. Kol 1,13). Ved dåpens sakrament er du blitt tempel for den Hellige Ånd. Jag ikke en slik beboer på dør ved onde gjerninger, bli ikke på nytt djevelens trell, for din løsesum var Kristi blod.”

(Fra en preken av den hellige Leo den Store, pave. 1. preken over Frelserens fødsel, 1-3; SC 22.)

Lagret i liturgi, kirkefedre | Ingen kommentarer »

Å-antifonene - 23. desember: Å Gud-med-oss

onsdag, 23. desember 2009


O Emmanuel = Gud-med-oss

Å Gud med oss, Immanuel!
Lovgiver og konge, vi venter deg med lengsel.
Du er vårt håp, du er vår frelse.
Forløs oss, Herre, vår Gud.

O Emmanuel, Rex et legifer noster,
exspectatio gentium, et Salvator earum:
veni ad salvandum nos Domine Deus noster.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra Jesaja 8,9-10 og 9,2.6

Jordens folk, la krigsropet lyde! Dere skal likevel bli slått av skrekk. Lytt, alle land langt borte! Rust dere til strid, dere blir forskrekket, ja, rust dere, men dere blir forskrekket! Legg en plan, den skal slå feil! Tal et ord, det skal ikke slå til! For Gud er med oss.
Det folk som vandrer i mørket, får se et stort lys; over dem som bor i skyggelandet, stråler lyset fram. For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste.

Lagret i katolsk | Ingen kommentarer »

Mer om pave Pius XIIs mulige saligkårinng

tirsdag, 22. desember 2009

Pave Pis XII blir sannsynligvis snart saligkåret, og noen liker det ikke, siden han i noen bøker er blitt beskrevet som Hitlers venn osv. – uten at dette har noe med virkeligheten å gjøre. Bilde under blir f.eks. brukt til å vise at erkebiskop Pacelli var Hitlers venn, men er egentlig fra 1927, lenge før Hitler kom til makten, soldatene er ikke nasister, og det er erkebiskopens sjåfør som hilser ham høytidelig.

Father Finigan skriver om dette på sin blog i dag. Han viser bl.a. til kritiske artikler i britiske aviser om Pius XII’s mulige saligkåring.

En av denne bloggens lesere anbefalte for noen dager siden alle å se denne fine italienske dokumentaren i fem deler om den store Pius PP. XII - med engelske tekster:

1
http://www.youtube.com/watch?v=HbBdeitTkqY
2

http://www.youtube.com/watch?v=C2bdIvWvFp0
3

http://www.youtube.com/watch?v=BHM1Dv3VAOE
4

http://www.youtube.com/watch?v=L5tPk6wHRTo
5

http://www.youtube.com/watch?v=u3PR1_vb4To

Lagret i katolsk, generelt | 4 kommentarer »

Å-antifonene - 22. desember: Å konge

tirsdag, 22. desember 2009

O Rex = konge

Å, verdens konge,
alle slekter venter deg med lengsel.
Du er den hjørnesten som samler alle til ett.
Forløs det falne menneske som du har skapt av jord!

O Rex gentium, et desideratus earum,
lapisque angularis, qui facis utraque unum:
veni, et salva hominem, quem de limo formasti.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra profeten Daniel 7, 13-14
Videre så jeg i mine nattsyner: Se, med himmelens skyer kom det en som var lik en menneskesønn. Han nærmet seg den gamle av dager og ble ført fram for ham. Han fikk herredømme, ære og rike; folk og stammer med ulike språk, alle folkeslag skal tjene ham. Hans velde er et evig velde, det skal ikke forgå; hans rike går aldri til grunne.

Lagret i katolsk | Ingen kommentarer »

Å-antifonene - 21. desember: Å soloppgang

mandag, 21. desember 2009

O Oriens = soloppgang

Å, morgen kjær, evige lys, all nådes sol.
Lys opp hvor syndens mørke ruger.
Skap nytt og hellig liv!

O Oriens, splendor lucis æternæ, et sol iustitiæ:
veni, et illumina sedentes in tenebris et umbra mortis.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra profeten Jesaja 42, 6-7
Jeg, Herren, har kalt deg i rettferd og grepet din hånd. Jeg har formet deg og gjort deg til en pakt for folkene, til et lys for folkeslagene. Du skal åpne blindes øyne og føre fanger ut av fengslet, dem som sitter i mørke, ut fra fangehullet.

Lagret i katolsk | Ingen kommentarer »

Om betydningen av liturgiske klær. Og kan manipelen fortsatt brukes?

mandag, 21. desember 2009

Jeg skrev nylig litt om bønnene presten kan be når han tar på seg messeklærne. I samme melding fra Zenit.org står det mer om betydningen av prestens liturgiske klær:

the sacred vestments had an important function in the liturgical celebrations: In the first place, the fact that they are not worn in ordinary life, and thus possess a “liturgical” character, helps one to be detached from the everyday and its concerns in the celebration of divine worship. Furthermore, the ample form of the vestments, the alb, for example, the dalmatic and the chasuble, put the individuality of the one who wears them in second place in order to emphasize his liturgical role. One might say that the “camouflaging” of the minister’s body by the vestments depersonalizes him in a way; it is that healthy depersonalization that de-centers the celebrating minister and recognizes the true protagonist of the liturgical action: Christ. The form of the vestments, therefore, says that the liturgy is celebrated “in persona Christi” and not in the priest’s own name. He who performs a liturgical function does not do so as a private person, but as a minister of the Church and an instrument in the hands of Jesus Christ. The sacred character of the vestments also has to do with their being donned according to what is prescribed in the Roman Ritual.

Videre skrives det i artikkelen at manipelen (som presten alltid hadde på venstre arm) ikke er avskaffet, selv om den ikke trenger å brukes lenger (og selv om den ikke en gang nevnes i de nye rybrikkene). Selv opplever jeg at prestens tjeneste i messen, selve offertjenesten, blir tydeligere med manipelen på (jeg bruker den jo alltid når jeg feirer den gamle messen) – kanskje jeg også skal begynne å bruke den i novus ordo-messer?

The maniple is an article of liturgical dress used in the celebration of the extraordinary form of the Holy Mass of the Roman Rite. It fell into disuse in the years of the post-conciliar reform, even though it was never abrogated. The maniple is similar to the stole but is not as long: It is fixed in the middle with a clasp or strings similar to those of the chasuble. During the celebration of the Holy Mass in the extraordinary form, the celebrant, the deacon and the subdeacon wear the maniple on their left forearm. This article of liturgical garb perhaps derives from a handkerchief, or “mappula,” that the Romans wore knotted on their left arm. As the “mappula” was used to wipe away tears or sweat, medieval ecclesiastical writers regarded the maniple as a symbol of the toils of the priesthood.

This understanding found its way into the prayer recited when the maniple is put on: “Merear, Domine, portare manipulum fletus et doloris; ut cum exsultatione recipiam mercedem laboris” (May I deserve, O Lord, to bear the maniple of weeping and sorrow in order that I may joyfully reap the reward of my labors).

As we see, in the first part the prayer references the weeping and sorrow that accompany the priestly ministry, but in the second part the fruit of the work is noted. It would not be out of place to recall the passage of a Psalm that may have inspired the latter symbolism of the maniple.

The Vulgate renders Psalm 125:5-6 thus: “Qui seminant in lacrimis in exultatione metent; euntes ibant et flebant portantes semina sua, venientes autem venient in exultatione portantes manipulos suos” (They that sow in tears shall reap in joy. Going they went and wept, casting their seeds, but coming they shall come with joyfulness, carrying their maniples).

Lagret i liturgi | 1 kommentar »

Pavene Pius XII og Johannes Paul II kan snart saligkåres

mandag, 21. desember 2009

Kanskje flere av leserne kan litt italiensk, iallfall nok til å forstå ei pressemelding fra Vatikanet sist lørdag, der pave Benedikt godkjente under og “heroiske dyder” til mange personer som er på vei til å salig- og helligkåres:

Oggi, 19 dicembre 2009, il Santo Padre Benedetto XVI ha ricevuto in Udienza privata S.E. Mons. Angelo Amato, S.D.B., Prefetto della Congregazione delle Cause dei Santi. Nel corso dell’Udienza il Santo Padre ha autorizzato la Congregazione a promulgare i Decreti riguardanti:

– un miracolo, attribuito all’intercessione … ...

Ang. pave Pius XII og Johannes Paul II er deres “heroiske dyder” nå blitt godkjent av pave Benedikt, og bare ‘et godkjent under ved deres forbønn’ trengs før de kan saligkåres:

- le virtù eroiche del Servo di Dio Pio XII (Eugenio Pacelli), Sommo Pontefice; nato a Roma il 2 marzo 1876 e morto a Castelgandolfo il 9 ottobre 1958;

– le virtù eroiche del Servo di Dio Giovanni Paolo II (Carlo Wojtyła), Sommo Pontefice; nato il 18 maggio 1920 a Wadowice (Polonia) e morto a Roma il 2 aprile 2005;

...

Lagret i katolsk | 1 kommentar »

Bønner nå presten tar på seg messeklærne

søndag, 20. desember 2009

Zenit.org, en god katolsk nyhetstjeneste (med ikke spesielt tradisjonalistisk) skriver stadig mer om liturgiske spørsmål, med bakgrunn i de gamle tradisjonene. De skrev fredag om bønnene som presten ber når han tar på seg messeklaærne; de er ikke lenger obligatoriske, men det er fullt tillatt (og anbefalelsesverdig) å bruke dem. Jeg har skrevet om disse bønnene før, de kan leses i sin helhet her, og her er tre av dem:

Amikten (som først legges på hodet, før den festes over skuldrene):
Impóne, Dómine, cápiti meo gáleam salútis, ad expugnándos diabólicos incúrsus.
Sett, Herre, frelsens hjelm på mitt hode, så jeg kan overvinne djevelens fristelser.

Albaen:
Deálba me, Dómine, et munda cor meum: ut in sánguine Agni dealbátus, gáudiis pérfruar sempitérnis.
Rens meg, Herre, og tvett mitt hjerte, som når det er blitt vasket hvitt i lammets blod, kan gi meg evig glede.

Cingulum:
Præcínge me, Dómine, cingulo puritátis, et exstíngue in lumbis meis humórem libídinis: ut máneat in me virtus continéntiæ, et castitátis.
Bind om meg, Herre, med renhetens bånd og slukk i mine lemmer den onde lyst, så jeg kan være ren og avholdende.

Zenit skriver om disse bønnene bl.a.:
1) At the beginning of his vesting he washes his hands, reciting an appropriate prayer; beyond the practical hygienic purpose, this act has a profound symbolism, inasmuch as it signifies passage from the profane to the sacred, from the world of sin to the pure sanctuary of the Most High. The washing of the hands is in some manner equivalent to removing the sandals before the burning bush (cf. Exodus 3:5).

The prayer hints at this spiritual dimension: “Da, Domine, virtutem manibus meis ad abstergendam omnem maculam; ut sine pollutione mentis et corporis valeam tibi servire” (Give virtue to my hands, O Lord, that being cleansed from all stain I might serve you with purity of mind and body).

After the washing of the hands, the vesting proper begins.

2) The priest begins with the amice, a rectangular linen cloth, which has two strings and is placed over the shoulders and around the neck; the strings are then tied about the waist. The amice has the purpose of covering the everyday clothing, even if it is the priest’s clerical garb. In this sense, it is important to recall that the amice is worn even when the celebrant is wearing a modern alb, which often does not have a large opening at the neck but fits closely around the collar. Despite the close fitting neck of the modern alb, the everyday clothing still remains visible and it is necessary for the celebrant to cover his collar even in this case.

In the Roman Rite, the amice is donned before the alb. While putting it on the priest recites the following prayer… ...

Lagret i liturgi | 1 kommentar »

Å-antifonene - 20. desember: Å nøkkel

søndag, 20. desember 2009

O Clavis = nøkkel

O clavis David, et sceptrum domus Israel:
qui aperis, et nemo claudit; claudis, et nemo aperit:
veni, et educ vinctum de domo carceris, sedentem in tenebris.

Å, Davids sønn, Herre over Israel!
Du er nøkkelen til Guds rike.
Den dør du åpner, kan ingen lukke til,
og ingen åpne hvor du har lukket.
Løs fangene av syndens lenker
og før dem ut av mørket og av dødens skygge.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra profeten Jesaja 22,22 og 49,8-9

Jeg legger nøkkelen til Davids hus på hans skulder. Når han åpner, skal ingen lukke, og når han lukker, skal ingen åpne.
Så sier Herren: Jeg bønnhører deg i nådens tid og hjelper deg på frelsens dag. Jeg har formet deg og gjort deg til en pakt for folket, for at du skal reise landet på fote og skifte ut eiendommer som ligger øde, og si til fangene: “Gå ut!” til dem som er i mørket: “Kom fram!” De skal finne mat langs veiene og beite på alle snaue høyder.

Lagret i liturgi | Ingen kommentarer »

Å-antifonene - 19. desember: Å rot

lørdag, 19. desember 2009

O Radix = rot

O Radix Jesse, qui stas in signum populorum,
super quem continebunt reges os suum,
quem gentes deprecabuntur:
veni ad liberandum nos, iam noli tardare.

Å, friske skudd på Jesse tørre rot.
Underfulle tegn for alle folkeslag.
Selv konger tier når du taler,
og alle slekter bøyer kne.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra profeten Jesaja 11, 10-12
Den dagen skal folkeslag søke til renningen fra Isais rot. Han skal stå som folkenes samlingsmerke. Han skal løfte et banner for folkene, samle de fordrevne av Israel og føre Judas spredte flokk sammen fra verdens fire hjørner.

Lagret i liturgi | Ingen kommentarer »

To danske katolske prester sterkt kritiske til den tradisjonelle latinske messen

fredag, 18. desember 2009

Jeg har nylig skrevet to ganger – HER (det første innlegget) og HER (biskop Kozon svarer disse to prestene) – om en debatt i Danmark om den tradisjonelle latinske messen. To sogneprester priser først den nye messen, før de skriver følgende bl.a. om pave Benedikt:

... Som pave kan Benedikt XVI træffe en kontrabestemmelse, hvilket han desværre har gjort. Hans personlige forkærlighed til den tridentinske messeform, legitimeret i, at osse en del andre stadigvæk, – hellere end en levende menighedens gudstjeneste, – ønsker en sceneopførelse af en museums-liturgi, der i vor samtid virker som en mellemting mellem en danseskoles afdansningbal og en dårlig opførelse af menuetten fra ”Elverhøj” med kniksende præster, klædt ud i dameundertøj fra klunketiden med kardinal-udklædte, håndkyssende ministranter omkring sig (hver gang birettaen afleveres), har åbnet for et liturgisk/pastoralt tilbageskridt, som vi nu som mulighed må finde os i at kunne blive konfronteret med, så længe Benedikt er pave. Men det er hverken respektløst eller ukatolsk at tro og håbe, at dette vanvid vil blive bragt til ende med den næste pave.

Stephen Holm & p. Thomas Birkheuser
sognepræster, Montfortkommunitetet

(Hele innlegget kan leses HER, (pdf) under leserbrev s. 7.)

Lagret i TLM | 3 kommentarer »

Liturgiens pontifikat - v/ Carl Winsløw

fredag, 18. desember 2009

Jeg nevnte i forrige innlegg at biksop Kozon i København hadde kommentert en debatt tidligere i høst i Katolsk orientering om den gamle messen. Nå har jeg etter litt detektivarbeid klart å finne de tidligere artiklene. (Jeg syns tidsskriftet har dårlige søkemuligheter, men jeg har nå klart å finne pdf-utgaver at tidsskriftet – det aktuelle nummeret, 16/2009 fins her.) Carl Winsløw er en pådriver for den tradisjonelle latinske messen i Danmark, og han skrev i Katolsk orietering 2. oktober 2009, på siste side, følgende:

Pave Benedikt den XVI.’s pontifikat er ikke fem år gammelt, og alligevel er det allerede ved at sætte sig dybe spor i Kirkens liv på et helt centralt punkt: liturgien. Jeg tænker her dels på den større udbredelse, som den traditionelle form af liturgien i disse år er ved at få, efter det pavelige dekret (motu proprio) ”Summorum Pontificum” (2007) – dels på den langsigtede udvikling af den nye form af liturgien, som Pave Benedikt foreløbig kun har antydet konturerne af (men som hans mange tidligere bøger og artikler om emnet giver mere præcise fingerpeg om).

Motu Propriet ”Summorum Pontificum” er på mange måder et enestående dokument, som i sin helhed kan findes mange steder på nettet, herunder i dansk oversættelse på www.catholica.dk. I sit ledsagende brev til biskopperne slår Paven for det første fast, at den ældre form af messen ”aldrig har været sat ud af kraft, og som følge heraf principielt hele tiden har været tilladt”. Det indebærer jo ulovligheden af de utallige tilfælde af forbud, chikane og udelukkelse, som i tiden efter liturgireformen blev udøvet overfor de, der fastholdt denne form af messen –også i Danmark. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Lagret i TLM | Ingen kommentarer »

Biskop Kozon i København skriver om den gamle messen

fredag, 18. desember 2009

I siste nummer av Katolsk orientering i Danmark kommenterer biskop Kozon en debatt om den gamle messen som har foregått de siste ukene (og som jeg dessverre ikke har fått med meg), og han skriver her bl.a.:

To indlæg om liturgi i … ”Katolsk Orientering” omhandler pave Benedikts XVI’s tilladelse fra 2007 til fejring af messen efter missalet fra 1962 … I nr. 16 opsummerer Carl Winsløw i store træk motu propriet ”Summorum pontificum,” dokumentet der beskriver den øgede mulighed for at gøre brug af ”den ekstraordinære form” for fejringen af messen. I følgende nummer forholder to sognepræster, Stephen Holm og Thomas Birkheuser sig kritisk til både Carl Winsløws indlæg og pave Benedikts person og bestemmelser.

Jeg skal her ikke komme nærmere ind på pave Benedikts begrundelse for at tillade fejringen af messen efter den ekstraordinære form. Det er heller ikke min hensigt hverken at fremme eller fraråde fejringen af messen efter 1962-ordningen.

Man kan mene, hvad man vil om messen i den gamle form, også om Carl Winsløws holdninger og forventninger til dens udbredelse; men de to sognepræsters reaktion og ordvalg er uden proportioner og også – trods deres egen mening om det modsatte – både respektløst og ukatolsk, også over for Paven selv. ... ....

... Den øgede mulighed for at fejre messen efter den gamle ordning er endnu ny, og de kommende års erfaringer på dette område skal evalueres. Der er fortsat en række spørgsmål, som skal afklares, f.eks. forholdet til den nuværende liturgiske kalender, læseordningen mm. Frem for alt skal både tilhængere og modstandere af den gamle form lade være med på forhånd at frakende den anden part det rette kirkelige sindelag, og slet ikke med ukærlige og latterliggørende ord. Begge parter skal spare på det skarpe skyts.

Tilhængerne af den gamle messeform, præster såvel som lægfolk, kommer ikke helt uden om den nye messe, hvis de vil leve med i Kirkens liv. Tilsvarende bliver ej heller nogen præst tvunget til at fejre messen fra før l969, og ingen lægfolk berøvet muligheden for at deltage i messen i den form, vi nu som helhed er vant til. Dette sidste er en yderligere grund til at holde igen med respektløs og unuanceret kritik af Paven og hans imødekommenhed over for tilhængerne af en anden legitim liturgisk tradition.

+Czeslaw Kozon

Lagret i katolsk, TLM | Ingen kommentarer »

Å-antifonene - 18. desember: Å Herre

fredag, 18. desember 2009

O Adonai = Herre

O Adonai, et Dux domus Israel,
qui Moysi in igne flammæ rubi apparuisti,
et ei in Sina legem dedisti:
veni ad redimendum nos in brachio extento.

Å Adonai, sterke Gud.
Du førte Israel bort fra Egyptens trelldom.
Du talte til Moses fra tornebuskens flammer
og gav ham loven på Sinai fjell.
Strekk ut din sterke arm!
Frels oss fra syndens åk.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra 5. Mosebok 30, 8-11
Moses sa til hele Israel: Da skal du igjen være lydig mot Herren og holde alle hans bud som jeg gir deg i dag. I alt ditt virke skal Herren din Gud gi deg rikelig av det som godt er, både barn, avkom i buskapen og grøde på jorden. For Herren vil igjen glede seg over deg og gjøre godt mot deg, likesom han gledet seg over dine fedre, så sant du er lydig mot Herren din Gud og holder hans bud og forskrifter som er skrevet i denne lovboken, og så sant du vender om til Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel. Disse budene som jeg gir deg i dag, er ikke for vanskelige eller fjerne for deg. Nei, ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan leve etter det.

Lagret i liturgi | Ingen kommentarer »

Imbredagene før jul - denne uka

fredag, 18. desember 2009

Denne uka – onsdag, fredag og lørdag – har vi de såkalte imbredagene, i messens gamle form. Messeboka fra 1961 beskriver disse dagene slik:

Som hver uke blir innledet, likesom vigslet, ved søndagsfesten, så blir de fire årstider vigslet ved Imbredagene (Feriæ Quatuor Temporum). Det norske navnet våre fedre brukte, kommer fra et angelsaksisk ord (engelsk emberdays) som betydde omløp, periode. Til imbrehøytiden hører tre dager: onsdag, fredag og lørdag. Imbreuken om vinteren er tredje adventuke, om våren første fasteuke, om sommeren pinseuken, om høsten uken etter Korsmesse, 14. sept. Imbredagene er bots- og fastedager. Sjelen søker seg bort fra verden til bønn under faste og abstinens. Men samtidig skal vi be Gud signe årstiden, takke ham for markens grøde, og endelig hjelpe de fattige med almisse. Bønn, faste og almisse blir da oppgaven for oss alle på imbredagene.

Dagene forsvant, såvidt jeg forstår, i 1966 (om man ikke bruker messens gamle form), og vi leser slik om dem på Wikipedia:

Lagret i liturgi | 2 kommentarer »

Prestejubileum 8. januar - invitasjon til messe

torsdag, 17. desember 2009

Hvert år rundt jul feirer jeg bryllupsdag, fødselsdag og ordinasjonsdag. For de to første er det ikke noe rundt jubileum i år (24 og 54 år), men 8. januar er det 10 år siden min prestevielse, og jeg feirer det med en ‘missa cantata’ (sunget messe, gammel form) i St Hallvard kirke kl 19.00. Alle som ønsker det kan komme.

Lagret i generelt | Ingen kommentarer »

Å-antifonene - 17. desember: Å visdom

torsdag, 17. desember 2009

Fra og med 17. desember forandrer adventstida seg; hver dag får enda klarere sine egne tekster og bønner i messen, vanlige helgendager kan ikke lenger feires, og de kjente å-antifonene brukes til vesper hver dag. Dette er sju antifoner som er blitt lest eller sunget som del av katolsk vesper i perioden 17. – 23. desember – i over 1.400 år.

Versene kalles «Å-antifonene», fordi de jo alle begynner med «Å». Og det er «Magnificat» (Marias lovsang) som disse kveldene rammes inn av disse antifonene, som uttrykker lengselen etter Jesu Kristi komme på en meget poetisk måte, med stadig større kraft når man nærmer seg jul.

O Sapientia = visdom

O Sapientia, quæ exore Altissimi prodisti, attingens a fine usque ad finem,
fortiter suaviter disponensque omnia: veni ad docendum nos viam prudentiæ.

Å Visdom, du evige Ord som Gud har talt. Du råder for hele verden.
Sterk og mild leder du alt. Kom, lær oss å leve klokt og rett.

Omkved:
Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med ditt folk.

Tekst fra Visdommen 7,26-29a
For visdommen er en avglans av det evige lys, plettfritt speiler den Guds virke og er et bilde av hans godhet. Den er bare én, men makter alt, den hviler i seg selv, men gjør alle ting nye. Fra slekt til slekt tar den bolig hos hellige mennesker og gjør dem til profeter og Guds venner, for Gud elsker bare den som bor i lag med visdommen. Ja, den er skjønnere enn solen, den overgår ethvert stjernebilde.

Lagret i katolsk, liturgi | Ingen kommentarer »

Hvordan pave Benedikt begynte å bruke knelebenk og sluttet å dele ut kommunion i hånden

torsdag, 17. desember 2009

Biskop Athanasius Schneider skrev for et par år siden ei bok som heter ‘Dominus est” (les mer om den her) som i stor grad handler om hvor viktig og korrekt det er å dele ut kommunion til de troende på tungen, mens de kneler. Biskopen var nylig i Estland, siden hans bok ble utgitt der, og forklarte ved pressekonferansen hvorfor håndkommunion var misforstått og hvordan han hadde sendt manuskriptet til boka til pave Benedikt (før det ble utgitt), og fått svært positiv tilbakemelding fra ham. Han hadde da bedt paven om å slutte å dele ut kommunion i håneden ved pavemesser, og ble forbløffet da paven gjorde akkurat dette noen få måneder senere! Fra bloggen Summorum (på estisk og engelsk):

In the book presentation the Bishop explained how the present form of hand communion has nothing to do with the practise of hand communion in the early centuries. The new way was adapted by some liberal priests in Holland directly from the Calvinists in 1965.

The Bishop ultimately decided to write a book defending the traditional way of receiving Holy Communion, and when the work was finished he gave a manuscript to the Holy Father. The Pope wrote back to the Bishop praising the work and his accuracy of knowledge of the patristics.

Bishop Schneider told he had also asked the Pope to stop distributing Communion in the hand in Papal Masses, and even if the Pope’s answer was supportive it was not certain that it would happen. But since only a few months later, all communicants have been asked to receive Holy Communion from the Pope only kneeling and on the tongue. A true miracle, says Bishop Schneider.

Lagret i liturgi | 1 kommentar »

Styrker og svakheter ved den liturgiske bevegelsen

onsdag, 16. desember 2009

Jeg leser nå Dom Alcuin Reids bok “The Organic Development of the Liturgy” – egentlig for første gang, siden jeg bare har lest noen deler av den tidligere. Jeg skal ta beskrivelsen av den amerikanske presten Martin Hellriegel (1890-1981) som eksempel på den liturgiske bevegelsens styrker og svakheter. REid finner mange svært postitive ting i denne prestens liturgiske arbeid, og mener vel at (bare) misforståelsen om at messefeiring ‘versus populum’ er misforstått.

Dessuten skriver Reid at den liturgiske bevegelsen gjorde en sterk liberal vending rett etter Vatikankonsilet, noe som først til mange av bevegelsens tidligere ledere ble svært skuffet. Hellriegels skuffelse er beskrevet i slutten av dette innlegget. Sitatene under er fra s 116-119 i Reids bok.

... Hellriegel introduced the dialogue Mass, “prepared the sisters to celebrate fully the solemn seasons of the church year”, and placed particular emphasis … on making the daily holy sacrifice, especially the Sunday high Mass, the greatest experience of all”. He also introduced the offertory procession.

Hellriegel helped the community of sisters to see itself in the light of the Church’s Tradition. The postulants and novices were carefully trained to find their spiritual life grounded in the Sacred Liturgy … The life of the religious was seen to be the flowering of the baptismal life and its growth always was in keeping with the life of the church.”

The agenda for liturgical reform he set himself as pastor at the 1940 Liturgical Week is impressive:

(1) We must do away with all slovenliness and routine. Sancta sancte, God’s things must be done in Gods way!

(2) Back, therefore, to a holier and worthier celebration of the Christlife-carrying and the Christ-life-imparting mysteries, the Holy Sacrifice, the sacraments and the sacramentals.

(3) Back to the Sunday High Mass, 52 times a year. It is the ideal way of celebrating the Lords death, particularly on the Lords day. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Lagret i liturgi | 1 kommentar »

Gaudete in Domino semper: iterum dico gaudete.

tirsdag, 15. desember 2009

Modestia vestra nota sit omnibus hominibus: Dominus enim prope est. Nihil solliciti sitis: sed in omni oratione petitiones vestrae innotescant apud Deum.

Vi feiret nylig gaudéte-søndagen, den mest gledefylte av de fire botssøndagene før jul, så gledefylt at til og med messeklærnes skiftet ut med noe mindre fiolett, menlig rosa. Inngangsverset og andre lesning denne søndagen er tatt fra Filipperbrevet og uttrykker dette temaet tydelig: “Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær! Vær ikke bekymret for noe! Men la alt som ligger dere på hjertet, komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takk! Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. Slik lyder Herrens ord.”

Tekstene for søndagen kan leses HER (norsk, NO) og for TLM HER (latin, engelsk)

I St Hallvard kirke feiret jeg søndagens to første messer, og brukte en ganske fin rosa messehakel vi hadde hengende i kjelleren. Jeg lot den henge i sakristiet etter at jeg hadde brukt den (som en stille oppfordring), og var glad for å se at den ble brukt også i to andre messer i løpet av dagen (for i fjor brukte visst ingen rosa).

Bildet under viser at pave Benedikt bruker rosa på 4. fastesøndag i år.

Lagret i liturgi | Ingen kommentarer »

Den hellige Damasus - pave 366-384

lørdag, 12. desember 2009

Jeg feiret i går, fredag, messen til minne om Den hellige pave Damasus, jeg skrev også litt om ham i fjor, på katolsk.no kan man lese mer om ham, og her er messebønna (novus ordo) på denne dagen: “Herre, den salige pave Damasus æret og elsket minnet om dine martyrer og priste deres seierrike liv og død. Vi ber deg: Hjelp oss, lik ham, aldri å glemme disse troens vitner, og la oss alltid leve i den tro de beseglet med sitt blod. Ved vår Herre Jesus Kristus … “

Selv feirer jeg i går messen etter gammel form, og da ble fellesmessen “Si diligis me” (om du elsker meg) brukt for det aller meste. Den brukes vanligvis når man feirer minnet om helligkårede paver, og har følgende inngangsvers: “Si diligis me, Simon Petre, pasce agnos meos, pasce oves meas.—Exaltabo te, Domine, quoniam suscepisti me, nec delectasti inimicos meos super me. V.: Gloria Patri et Filii et Spiritu Sancti. Sicut erat in principio, et nunc, et semper, et in saecula saeculorum. Amen. Si diligis me, Simon Petre, pasce agnos meos, pasce oves meas.”

Hele messen “Si diligis me” kan leses her på norsk og latin.

Spesielt for den tradisjonelle latinske messen er at man kan lese mer enn én kollektbønn, offertoriebønn og bønn etter kommunion, om det er en spesiell grunn til det. Dette skjedde å går, da disse tre bønnene da disse tre bønnene ble lest dobbelt; for minnedagen, og for advent. Jeg syns det er en styrke, og ikke en unødvendig dublett (som noe har sagt) at man minnes både en helgen og adventstida i samme messe. (Her er bønnene for adventsmessen.)

Lagret i liturgi | Ingen kommentarer »

Hvordan skal man best forstå Det andre Vatikankonsil?

fredag, 11. desember 2009

For nesten et år siden ble det kjent at det var skrevet ei ny bok om Det andre Vatikankonsil, av erkebiskop Agostino Marchetto, og NLM-bloggen skriver nå at den er i ferd med å komme ut på engelsk: Den kommer ut i ferbuar 2010, er på 705 sider og koster 40 USD. Tittelen er: “The Second Vatican Ecumenical Council: A Counterpoint for the History of the Council”, og den kan allerede forhåndsbestilles på britiske Amazon (og jeg har nettopp gjort det).

In his book, Marchetto critiques the so-called “Bologna School” which he says has done well in “monopolizing and imposing one interpretation” of the Second Vatican Council, presenting it as a kind of “Copernican revolution, the passing to… another Catholicism”. He further critiques their interpretation of the Council as an event or “spirit”, rather than looking at the Council through the lens of its actual documents. It is within this historical context that Marchetto argues for the hermeneutic of continuity, or reform in continuity, and against the hermeneutic of rupture. ...

www.chiesa skrev noe om dette allerede i november 2007, da erkebiskop Machetto holdt et foredag om Vatikankonsilet som ble gjengitt i L’Osservatore Romano, og bl.a. skriver:
Vatican II was colossal. The official proceedings alone fill 62 large volumes that provide a solid foundation for a correct assessment and interpretation. But many began to weave their interpretive web before the publication of the indispensable proceedings issued by the council’s ruling bodies, basing themselves instead upon private writings (personal diaries), contemporary newspaper reports and columns, although these were sometimes exceptional. I think, for example, of those of P. Caprile.

This already brings into question their judgment, their crosswise criticism, because even a superficial reading reveals discrepancies and a variety of attributions and “merits” (for some positions that in the end were “victorious”), an incomplete understanding with respect to the complexity of synodal affairs (a canvas of regulations, “pressure,” movements, “battles” against “conservatism” or the curia, or in defense of tradition or of the avant-garde, the teaching of the Magisterium, or pastoral-ecumenical interpretations of John XXIII). ... ...

Lagret i katolsk, teologi | 1 kommentar »

Father Z. tolererer ikke overdreven kritikk av den nye messen

fredag, 11. desember 2009

På et innlegg på Father Zuhlsdorfs blog kom det flere kommentarer som irriterte den amerikanske presten (tidligere lutheraner, av tysk avstamning). Bl.a. skrev en som het William at “lydige, troende, praktiserende katolikker vil bevege seg i retning av den gamle messen, mens de andre vil holde seg til Novus ordo, den nye messen.” Dette fikk Father Z. til å svare slik:

Not only do I think that it not true, I think it is unhelpful. Many faithful people attend the Novus Ordo and I don’t think it is quite right to imply that those who don’t chose the older form are therefore not faithful, disobedient, non-practicing, etc.

Over time, we shall see that the older form is exerting an influence on the newer form. Over an even longer period of time, we will see even more changes. But let’s keep a realistic perspective.

Litt senere skriver han også:
Personal Note: I came into the Catholic Church because of the impact the liturgy had on me when I discovered it. It was celebrated according to the Novus Ordo books, well, and with Gregorian chant and other polyphonic music.

I was ordained with the Latin edition of the book for ordinations. I am in these things somewhat an exception to the rule. I was lucky and graced. But my experience indeed points to the rule.

Don’t simply bash the experiences of people who have the Novus Ordo. Just don’t. Not around here.

Kan det være at noen som kommenterer på denne bloggen bør få den samme beskjeden?

Lagret i katolsk, liturgi | Ingen kommentarer »

Msgr Gambers hovedpunkter for å forklare den uheldige liturgiske utviklinga

onsdag, 9. desember 2009

Jeg skal ikke trøtte leserne med mange flere sitater fra msgr Gambers bok om liturgien (se bl.a. HER, HER og HER), men skal avslutningsvis ta med hans hovedpunkter fra kapittelet: The Root Causes of the Debacle of Modern Liturgy. Der han først sier at selvsagt finner vi ikke årsakene til liturgiforandringene i det annet Vatikankonsil, og så går han 1200 år tilbake i tid, og nevner følgende punkter:

  • Frankerne overtok Romas liturgi ca år 800 (etter eget ønske), og denne liturgien ble aldri fullt ut integrert i nord-Europas øvrige kultur og liv – så det ble skapt en permanent spenning i liturgien.
  • Bruddet mellom øst og vest (dvs. Den ortodokse kirke) avskar Den katolske Kirke fra vesentlige deler av sin liturgiske tradisjon. De ortodokse var spesielt opptatt av å feire den himmelske liturgi på en storslått måte, mens den vestlige tradisjon var mer en minimalisme, som ikke var like fruktbar. (Gamber var svært godt informert om den østlige liturgiske tradisjon og vil knapt kalle liturger utdannede om de ikke har denne kunnskapen. Flere misforståelse på 20- til 60-tallet om den såkalt «oldkirkelige» liturgien kommer pga mangel på slik informasjon, mener han.)
  • Den individualistiske fromhetstradisjonen som vokste fram fra 1200-tallet av var ikke heldig for den liturgiske utvikling.
  • Salmesangen på morsmålet som etter hvert erstattet messens ledd som introitus, kommunionsvers etc – introdusert i Kirken før Luther, men spesielt sterkt utviklet i den lutherske tradisjon, var negativ for liturgien.
  • Frysningen av liturgien under Pius V (etter Trent) var uheldig, fordi den stoppet en naturlig og kontinuerlig utvikling av liturgien.
  • Barokkalderen skapte en del ubalanse og fjernet lekfolket fra liturgien på en uheldig måte.
  • Opplysningstidas rasjonalisme var det aller mest ødeleggende for liturgien, og har fått stor betydning helt til vår tid.
  • I Solesmes begynte den gamle liturgiske tradisjon å komme til live igjen på 1800-tallet, Romano Guardini og Pius Parsch startet 1900-tallets liturgiske bevegelse, og selv om de gjorde positive ting, hadde de for dårlig kjennskap til tidligere tiders liturgi og spesielt Parsch kjørte fram lekfolkets aktive deltakelse på en uheldig måte.

Nedenfor følger et udrag fra dette kapittelet i Gambers bok:
The question we need to ask is: What are the root causes of this liturgical debacle? Any reasonable person understands that these causes cannot be traced to the Second Vatican Council alone. The Constitution on the Sacred Liturgy of December 4, 1963 was but an interim step in a process set in motion long ago, and for many different reasons. In the following pages we will endeavor to identify and define these root causes, one by one; but our discussion will necessarily be limited to basic facts.

In contrast to the liturgies of the Eastern Church, which continued their development well into the Middle Ages, but remained fixed thereafter, the Roman liturgy, in its simple, even plain forms, which originated in early Christianity, has remained almost unchanged for centuries. There is no question that the Roman liturgy is the oldest Christian rite. LES RESTEN AV DETTE INNLEGGET »

Lagret i liturgi | 1 kommentar »

Innvandrere betyr ikke det samme som muslimer - det betyr svært ofte katolikker

onsdag, 9. desember 2009

Vårt Land skriver i dag at ca 60% av innvandrerne i Norge er kristne (eller kommer fra land der de fleste er kristne), og at bare 30% kommer fra muslimske land. Det er Kristent Interkulturelt Arbeid (Kia) som har gått gjennom tallene, og kommet fram til et litt overrraskende resultat – man trodde tydeligvis at tallet på mulsimer var høyere, og at kristne innvandrere utgjorde mindre enn 50%:

“Undersøkelsen slår fast at det er 422.595 innvandrere i Norge. Av disse har mer enn en kvart million 250.030 bakgrunn fra et der kristendommen er den støste religionen. Til sammenligning viser tallene at 119.662 innvandrere kommer fra land hvor islam er mest utbredt, 28.942 hvor buddhismen er størst og 7.224 fra land der hinduismen er den største religionen.”

De har også sett på hvor de kristne innvandrerne stort sett kommer fra: “Her er Polen i særklasse størst. 42.471 fra det katolske Polen bor i Norge. På det afrikanske kontinent, er Etiopia den største «leverandør» av innvandrere til Norge; 3.622. Når det gjelder Asia, er Filippinene størst med 11.033.”

Det de ikke (eller bare så vidt) har nevnt i artikkelen, er at veldig mange av disse kristne er katolikker. Det gjelder selvsagt Polen og Filippinene, men også fra Afrika kommer det svært mange katolikker.

Avslutningsvis bø man kanskje arrestere det KIA sier om seg selv: “Når tallene viser at en stor overvekt av innvandrerne har kristen bakgrunn, bør det også få konsekvenser for hvor de offentlige millionene fordeles, sier Erik Høidahl, som hevder at Kia er landets største organisasjon på «innvandrerfeltet». “ Dette kan nok være korrekt innenfor Den norske kirke, men Den katolske Kirke er jo suverent størst når det gjelder antall kristne innvandrere – uten at det har gitt noe særlig penger fra stat eller kommune så langt.

Lagret i generelt | 5 kommentarer »

Knelebenker og kommunionsbenk

onsdag, 9. desember 2009

I går ble følgende kommentar sendt inn til bloggen min, av Hans Bj.: “Hvis den normative regelen er å motta kommunion knelende og på tungen, hvorfor er da kommunionsbenkene (alterringen) fjernet fra våre kirker?”

Det syns jeg er et svært godt spørsmål, selv om jeg først må si at så langt jeg vet er disse to ting ikke obligatoriske noen/mange steder – selv om vi vet at pave Benedikt alltid deler ut kommunion slik.

Jeg skal illustrere dette med et eksempel fra fra Stavanger, der St Svithun kirke ble nybygget ca 1980. Da ble det bestemt at kirken ikke skulle ha knelebenker, for “det hadde Vatikankonsilet avskaffet”! (Det sa visst bl.a. datidens sognsprest.) Når folk forteller dette i dag, både prester og legfolk, er de hoderystende over hvor feil noen mennesker tenkte i 1980. Og så fikk kirken likevel knelebenker, enten da den var nye eller snart etter – Hans Bj. husker sikkert hvordan det gikk til.

Knelebnekene forsvant altså i mange katolske kirke (men heldivis veldig sjelden i Norge), men kommunionsbenken forsvant nesten over alt. Hvorfor? Ville det ikke være naturlig å knele under messens mest hellige øyeblikk, når man mottar Kristus? Jeg forstår egentlig ikke hvorfor det ene forsvant, men ikke det andre – spesielt ikke når jeg ikke kjenner til kirkedokumenter som sa at noen av dem skulle bort.

Muligens er det rett og slett bare vanen som sier katolikker i dag, at det er naturlig og ønskelig å ha knelebenker i kirkene, men ikke kommunionsbenk.

Lagret i liturgi | Ingen kommentarer »

« TIDLIGERE INNLEGG