En katolsk weblog (gml)

GÅ TIL MIN NYE BLOGG!

Oddvar — Thu, 08 Jul 2010 08:47:10 +0000

.
.

GÅ TIL MIN NYE BLOGG: http://aomoi.net/blogg

Dette blir siste innlegg på denne bloggen, men arbeidet fortsetter her: http://aomoi.net/blogg

(Den gamle bloggen vil bli liggende, siden det er ganske mye informasjon her som folk kanskje fortsatt vil ønske å lese.)
.

.
.

OPPDATERING:
Jeg har skrevet litt om ny blogg og oppgraderinga HER.

.
.

Video av en upassende “køntri”-messe i Østerrike - NY BLOGG

Oddvar — Wed, 07 Jul 2010 17:27:00 +0000

SE en messe som ble feiret i Østerrike 27. juni i år, her:

http://aomoi.net/blogg/2010/07/video-av-en-upassende-kontri-messe-i-osterrike/

JEG VIL MED DETTE INNLEGGET OGSÅ ALARMERE ALLE LESERE: JEG HAR STARTET EN NY BLOGG.

Den nye bloggen har nesten identisk adresse som denne fem å gamle: http://aomoi.net/blogg/

Jeg kommer med forklaring på hvorfor jeg gjorde dette om ikke lenge – og de mange innleggene og kommentarene på denne gamle bloggen vil bli liggende.

Kardinal Ratzinger om sølibatet i 1996 - del 3

Oddvar — Tue, 06 Jul 2010 06:27:35 +0000

Kardinal Ratzingers synspunkter på sølibatet i boka ‘Jordens salt’ slutter på denne måten (del 1 og 2 kan leses HER og HER):

Og spørsmålet om sølibatet er naturligvis: Hvor dypt hører presteskap og sølibat sammen? Er ikke viljen til bare å ha det ene, en lavere oppfatning av prestedømmet? jeg tror at man ikke uten videre kan vise til de ortodokse kirkene og til den protestantiske kristenhet. Sistnevnte har en fullstendig annen forestilling om embetet. Det er der en funksjon, et tjenesteembete ut fra menigheten, men avgjort ikke i form av et sakrament, ikke prestedømme i ordets egentlige mening. I den ortodokse kirke har vi på den ene side prestedømmets fulle form: munkeprestene, som er alene om å kunne bli biskoper. Ved siden av har man så «folkeprester», som hvis de ønsker å gifte seg, må gjøre det før prestevielsen, og som i liten grad utøver sjelesorg, men egentlig bare er kulttjenere. Forsåvidt er også dette en noe annen oppfatning av prestedømmet. Vi er derimot av den mening at enhver som overhodet er prest, må være det på en måte som også en biskop er det, og at det ikke kan finnes en slik deling.

Man skal ikke erklære en selv så dypt forankret og begrunnet livsvane i Kirken for helt absolutt. Kirken vil sikkert stadig på ny måtte stille seg spørsmålet, slik den nå har gjort i to synoder. Men jeg tror at ut fra den vesterlandske kristenhets hele historie, og nettopp ut fra den indre visjon som ligger til grunn for det hele, bør Kirken ikke tro at den lett vil vinne mye hvis den frakobler sølibatet fra prestedømmet. Den vil i hvert fall tape noe hvis den gjør det.

SPØRSMÅL: “Man kan altså si at De ikke tror at det en dag vil finnes gifte prester i Den katolske kirke?”

I hvert fall ikke i overskuelig tid. For nå å være helt ærlig, må jeg si at vi jo har gifte prester, som er kommet til oss som konvertitter fra den anglikanske kirke eller fra forskjellige protestantiske kirkesamfunn. I unntakssituasjoner er dette mulig, men det er altså unntakssituasjoner. Og jeg tror at det også i fremtiden vil være unntakssituasjoner.

Kardinal Ratzinger om sølibatet i 1996 - del 2

Oddvar — Mon, 05 Jul 2010 17:25:54 +0000

Samtalen om sølibatet i boka ‘Jordens salt’ fortsetter (første del her) med å se på hvor vanskelig det ser ut til å være i vår tid.

SPØRSMÅL: “Sølibatet er ikke noe dogme. Det er en livsform som er vokst frem i Kirken, og som naturligvis alltid bringer med seg faren for fall. Når man satser så høyt, vil det forekomme fall. jeg tror at det som i vår tid gjør folk oppbragte når det gjelder sølibatet, er at de ser hvor mange prester det er som i sitt indre ikke er enig i det. De lever det enten hyklerisk, dårlig, slett ikke eller bare plaget, og sier at det ødelegger menneskene …”

Jo fattigere på tro en tid er, desto hyppigere blir fallene. Derved mister sølibatet troverdighet, og dets egentlige utsagn kommer ikke til syne. Men man må være klar over at sølibatets krisetider også alltid er ekteskapets krisetider. For vi opplever i dag ikke bare brudd på sølibatet, men selve ekteskapet blir stadig skrøpeligere som grunnlag for samfunnet vårt. I lovgivningen i de vestlige stater ser vi hvordan det i tiltagende grad blir stilt på linje med andre former, og dermed i høy grad så å si blir oppløst også som rettslig form. Anstrengelsene for å få et ekteskap til å fungere, er betydelige. Praktisk uttrykt vil vi etter en avskaffelse av sølibatet få en helt annen problematikk med prester som vil skilles. Dette er ikke ukjent i protestantiske kirker. Her ser vi forsåvidt at de høyere former for menneskelig eksistens bærer et stort faremoment i seg.

Den konklusjon jeg ville trekke av dette, er ikke at vi nå sier at dette kan vi ikke lenger fortsette med, men at vi igjen lærer å tro sterkere. Og at vi må være enda mer omhyggelige ved utvelgelsen av prestekandidater. Det gjelder at man virkelig fritt tar på seg sølibatet, og ikke sier at jeg gjerne vil bli prest, og da får jeg vel finne meg i det også. Eller at man sier at jeg bryr meg ikke så mye om jenter, så det skal nok gå. Det er ikke noen startbasis. Prestekandidaten må erkjenne troen som en kraft i sitt liv, og han må vite at dette kan han bare leve i troen. Så kan sølibatet også bli et vitnesbyrd som igjen sier menneskene noe, og som igjen kan gi dem mot til ekteskap. De to institusjonene har en indre sammenheng. Når den ene troskap ikke lenger er mulig, er heller ikke den andre det. Den ene troskap bærer den andre.

SP: “Er det en formodning når De sier at det finnes en sammenheng mellom krisen i sølibatet og krisen i ekteskapet?”

Den synes meg å være ganske åpenbar. I begge tilfeller står spørsmålet om en endelig avgjørelse om livet i sentrum for den egne personlighet: Kan jeg allerede, la oss si 25 år gammel, disponere over hele mitt liv? Er et menneske overhodet i stand til det? Finnes det en mulighet for å holde fast ved det, og derved vokse og modnes i livet – eller må jeg ikke snarere holde meg åpen for nye muligheter? I grunnen står altså spørsmålet slik: Hører det til mennesket å ha en mulighet for endelig avgjørelse i det sentrale området for sin eksistens? Kan det nettopp i avgjørelsen om sin livsform få kraft til en endelig binding? jeg vil si to ting: Det makter det bare når det virkelig står i en stor trosforankring, og bare da når det frem til den fulle menneskelige kjærlighet og menneskelige modning. Alt som forblir lavere enn det monogame ekteskap, er så noe for lite for mennesket.

SP: Men hvis tallene over brudd på sølibatet stemmer, er sølibatet i virkeligheten forlengst brutt sammen. For å si det enda en gang: Er dette spørsmålet likevel noe man en dag kan forhandle om i retning av et fritt valg?

Fritt må det i alle fall være. Det er til og med slik at man før prestevielsen må avlegge ed på at man gjør og vil det av fri vilje. Forsåvidt har jeg da alltid en dårlig følelse når det i ettertid blir sagt at det var jo et pliktsølibat, og man forpliktet oss til det. Dette står mot et ord som ble gitt i begynnelsen. I presteutdannelsen må det helt vesentlig bli tatt sikte på at dette ordet blir tatt alvorlig. Det er det første punktet. Det andre er at der hvor troen lever, og i den grad troen lever i en Kirke, også oppstår en slik kraft.

Jeg tror at man i grunnen ikke forbedrer noe ved å ta bort denne betingelsen, men egentlig overdriver en troskrise. Naturligvis er det en tragedie for en Kirke hvis mange mer eller mindre fører et dobbeltliv. Det er jo dessverre ikke første gang det skjer. I senmiddelalderen hadde vi en lignende situasjon, som var med på å danne et grunnlag for reformasjonen. Det er jo en tragisk utvikling, som man må tenke grundig over, også på grunn av de mennesker som virkelig lider dypt under den. Men det er min oppfatning, og ifølge den siste bispesynode er det oppfatningen til det store flertall av biskopene, at det egentlige spørsmål er troskrisen. Ved å koble ut sølibatet får vi ikke bedre eller flere prester, men overspiller en troskrise og prøver å snike oss til løsninger på en overfladisk måte. ...

Kardinal Ratzinger uttalte seg om sølibatet i 1996

Oddvar — Mon, 05 Jul 2010 12:24:01 +0000

I boka ‘Jordens salt’, som jeg nylig omtalte, uttalte kardinal Ratzinger seg også om sølibatet, og svarer følgende på journalistens spørsmål: “Merkelig nok er det ikke noe som mer setter sinnene i kok enn spørsmålet om sølibatet. Det berører da virkelig bare en bitteliten brøkdel av kirkefolket. Hvorfor har vi sølibatet?”

Det slutter seg til hva Kristus har sagt. Det finnes dem, heter det i evangeliet, som for himmelrikets skyld gir avkall på ekteskapet, og med hele sin eksistens avlegger vitnesbyrd for himmelriket. Kirken kom meget tidlig frem til overbevisningen om at det å være prest, betyr å avlegge dette vitnesbyrdet for himmelriket. Saklig analogt kunne den gripe tilbake til en gammeltestamentlig parallell av en annen natur. Israel drar inn i det lovede land. Elleve av stammene får hvert sitt land, sitt territorium. Bare Levi stamme, prestestammen, får ikke noe land, noen arv. Dens arv er Gud alene. Det betyr i praksis at de som tilhører den, lever av kultgaver, og ikke som de andre stammer, av å dyrke landet. Det vesentlige punktet er: De har ikke noen eiendom. I salme 16 heter det: Herre, du er min del og mitt beger, det er du som bestemmer min lodd. Gud er mitt land. At prestestammen i Det gamle testamente var uten land, og så å si levde av Gud – og gjennom det naturligvis også virkelig gir vitnesbyrd om ham – er i tilknytning til Jesu ord senere blitt oversatt slik: Det land presten lever i, er Gud.

.... Å gi avkall på ekteskap og familie må ut fra denne synsvinkelen bli forstått slik: jeg gir avkall på det som menneskelig sett ikke bare er det mest normale, men også det viktigste. jeg gir avkall på selv å frembringe nytt liv på livstreet, ha et eget land å leve i, og jeg lever i troen på at mitt land virkelig er Gud. Ved det gjør jeg det også troverdig for andre at det finnes et himmelrike. jeg avlegger dermed vitnesbyrd om Jesus Kristus, om evangeliet, ikke bare i ord, men i denne spesielle eksistensform. I denne formen stiller jeg mitt liv til disposisjon for ham.

I så henseende har sølibatet på samme tid en kristologisk og en apostolisk mening. Det dreier seg ikke rett og slett om å spare tid: jeg har altså litt mer tid til disposisjon, fordi jeg ikke er familiefar. Det ville vært for primitivt og pragmatisk. Det dreier seg virkelig om en eksistens som setter alt på kortet Gud, og nettopp utelater det som normalt gjør en menneskelig eksistens moden og fremtidsrettet.

SPØ: “På den annen side dreier det seg ber ikke om noe dogme. Vil man en dag likevel kunne ta opp spørsmålet i retning av et fritt valg mellom sølibatær og ikke-sølibatær livsform?”

Ja, noe dogme er det avgjort ikke. Det er en livsvane som av gode bibelske grunner meget tidlig har dannet seg i Kirken. Nyere undersøkelser viser at sølibatet går mye lenger tilbake enn de vanlige kjente rettskilder gir uttrykk for, helt tilbake til det annet århundre. Også i Østen var det først mye mer utbredt enn vi hittil har kunnet fastslå. Her skilles veiene først i det 7. århundre. Nå som før er jo munkevesenet det bærende skikt i prestedømme og hierarki i Østen, og det gir jo sølibatet en helt stor betydning også der. ...

Hvordan utvikles det åndelige liv på en fruktbar måte (Boers)?

Oddvar — Mon, 05 Jul 2010 10:53:11 +0000

Jeg har tenkt en del på ulike fromhetsøvelser de siste dagene; etter at jeg skrev om pave Johannes XXIIIs brev i 1960 om festen for Jesu dyrebare blod – der han også skriver at det er “pavens nest viktigste oppgave å hjelpe katolikker til å utvikle sitt åndelige liv på en mest mulig fruktbar måte”.

Boers skriver også om liturgien og det åndelige liv i sin bok ‘Katolsk praksis’ fra 1945 – ei bok som man nå kan lese i sin helhet HER (pdf-fil) – bl.a. dette:

... Som den kloke og erfaringsrike pedagog Kirken er, fletter den sin liturgi inn i det såkalte kirkeår. I løpet av et år gjør den derved Kristi mysterier – vår frelses mysterier – nærværende for oss, så vi som lemmer på Hans legeme kan gjenoppleve disse mysterier på nåderik vis til vår frelse og salighet. Hvert kirkeår lar Kirken oss i messen og de hellige sakramenter, i sin offentlige bønn, i høytider og hellige symboler oppleve det som engang skjedde til hele menneskeslektens frelse i Betlehem og Nasaret, i Kapernaum og Jerusalem, i Oljehagen og på Golgata. På denne måte åpenbarer det liturgiske kirkeår for oss stadig nye dybder i «den hemmelighet som fra evighet av har vært skjult i Gud» (Efes. 3, 9), slik at de troende ved hjelp av liturgien kan bli omdannet til stadig større likhet med Kristus. Det liturgiske kirkeår blir således til en virksom forkynnelse av Kristus, og det vil føre oss til et praktisk nådeliv i Ham.

Liturgier ledsager vårt kristne liv med et akkompagnement av toner og farver, avhellige symboler og handlinger og fyller det med skjønnhet. Men liturgiens skjønnhet er ikke til for å skjenke vår menneskelige tilværelse litt flyktig stemning. Det kristne liv er ikke estetikk, og kirkeåret er ikke skjønnhetsnytelse. Den glans som kirkeåret kaster over vårt kristenliv, er ikke til for å gi oss en virkningsfull effekt over hverdagen – den er både alvorligere og skjønnere enn som så. Glansen av kirkeårets skjønnhet over vårt liv er den årlig fornyede atterglans av frelsens drama, atterglansen av de gjerninger som Gud gjorde, ikke for å forgylle hverdagens grå ensformighet, men for å frelse menneskehetens barn fra synd og død og evig dom. Dette frelsens drama brenner Gud hvert kirkeår på nytt inn i våre hjerter. Ja, enda mer: Ved liturgiens hjelp opptar Han oss i det, gjør oss delaktige i dets frukter og lar dets nåderike gjeming bli fornyet i våre hjerter. Det er kirkeårets virkelige betydning, og deri ligger dets uforgjengelige skjønnhet og evige verdi.

Ved bevisst i troens ånd og med et fromt sinn – og leve med i det liturgiske kirkeår, skal vi få en helt selvfølgelig og harmonisk måte å leve vårt kristne liv på, som Guds barn. En altfor sterkt utbygget møteteknikk og et overmål av metoder har hatt en tilbøyelighet til å gjøre det kristne liv til et system, der hvor det først og fremst er en organisk prosess som følger sine egne veier. Ved en altfor sterk moraliserende tendens såvel i forkynnelsen som i en god del av den kristelige litteratur, har en uvilkårlig gitt det utseende av at barnekårets nåde er en blott og bar moralsk verdi, at et Guds barn – en kristen – er et resultat av menneskelig god vilje og menneskets personlige anstrengelser. Men, selv om det er sant at Gud som har frelst oss uten oss, ikke skal gjøre oss salige uten oss, d.e uten frivillig medvirken fra vår side, så må en på den annen side allikevel sørge for at ikke de overnaturlige perspektiver i vårt kristne liv blir forvrengt og Guds gjerning i oss og for oss skulle komme i annen rekke. Ellers blir de ikke helt ukjente typer i kristenheten oppalet – en finner dem gjerne nettopp i såkalte fromme kretser! – de mennesker hvis kristenliv ligner følgende regnestykke: Addisjon av fromme øvelser + dyder + gode gjerninger – feil og ufullkommenheter = en hellig kristen. Slike mennesker mener det selvsagt godt, men tross all sin gode vilje og sin hektiske geskjeftighet kommer de likevel nesten ikke av flekken. ...

Morgenbladets beklagelse og videre debatt

Oddvar — Mon, 05 Jul 2010 07:53:36 +0000

De siste ukene har det vært en debatt i Morgenbladet om deres lange artikkel om Kirken 23. april, der de trykket noen svært negative karakteristikker av p. Reidar Voith. Disse beklager de i en artikkel 18. juni, og skriver:

Unnskyld! Det var i den forbindelsen at vi trykket et brev fra forfatter og generalkonsul Knut Ødegaard som gikk til biskop Bernt Eidsvig den 12. april i år. Brevet inneholdt belastende karakteristikker av Voith. Selv om det er Knut Ødegaards beskrivelser, er Morgenbladet ansvarlig for å ha videreformidlet dem. Det som så ut for oss som en avgjørende brikke i et puslespill, var også fra vår side manglende omtanke for en enkeltperson. I dag beklager vi at vi trykket utdraget fra brevet. Det var en feilvurdering.

Bernt Oftestad kommenterer dette 25. juni, men etterlyse også en beklagelse fra Ødegaard, som hadde skrevet den negative personkarakteristikken. Ødegaard svarer på dette 2. juli – slik:

Bernt Torvild Oftestad skal ha skrive i Morgenbladet at det «er moralsk sett kritikkverdig» at eg sende brev til biskopen då presten Voith gjekk ut i media med klagemål om at presten Pollestad hadde freista «valdta» han ved fleire høve.

Eg ser det som mi plikt å seia frå når eg veit at eit så alvorleg klagemål ikkje er sant. Eg skreiv til biskopen fordi eg faktisk hadde vore til stades og visste at Voiths framstilling ikkje var rett, eg var eit vitne.

«Hva brevskriveren Knut Ødegård har gjort for å bøte på skaden, vites ikke,» skriv Oftestad. Skal eg dra tilbake det eg veit er sanninga? Skulle eg ha teia og då ha risikert at pater Pollestad vart øydelagt som menneske og prest? Dette kan ikkje Oftestad meina. Det var ikkje eg og det var slett ikkje pater Pollestad som hadde invitert media til å vera arena for denne striden som berre kunne enda med at begge dei to hovudpersonane vart offer.

Jeg tror ingen kan klandre Ødegaard for å skrive hva han mener om denne saken til biskopen, men å la et svært sensitivt brev brukes av pressen er jo en helt annen sak. Slik skrev Morgenbladet 23. april i år:

I Reykjavik den 12. april 2010 sitter forfatteren, statsstipendiaten, og den mangeårige lederen for Bjørnsonfestivan i Norge, Knut Ødegård. Han har bestemt seg for å skrive et brev til den katolske biskopen i Oslo, Bernt Eidsvig, et brev som ligger hos biskopen nå.

VEDR. BESKYLDNINGER FREMSATT MOT PATER KJELL ARILD POLLESTAD ….

Det står ikke tydelig hvordan Morgenbladet hadde fått tak i dette brevet, men siden Ødegaard ikke beklager at brevet kom pressen i hende, må vi forstå at det er skjedd med hans velsignelse – og det bør han kunne klare å beklage.

30. juni 1960 skrev pave Johannes XXIII et apostolisk brev for å oppfordre katolikker til å minnes Jesu dyrebare blod

Oddvar — Sat, 03 Jul 2010 17:14:31 +0000

Det er 50 år siden dette brevet kom ut, og jeg har jobbet litt med det de siste dagene. (Dessverre forsvant messen paven viser til her i 1970, og litaniet til Jesu dyrebare blod er vel heller ikke brukt.) Slik skriver han først om ulike forhetsøvelser som magisteriet alltid på oppmuntre de troende til å legge vekt på:

Now among the cares of our pastoral office, venerable brethren, we are convinced that, second only to vigilance over sound doctrine, preference belongs to the proper surveillance and development of piety, in both its liturgical and private expressions. With that in mind, we judge it most timely to call our beloved children’s attention to the unbreakable bond which must exist between the devotions to the Most Holy Name and Most Sacred Heart of Jesus—already so widespread among Christians—and devotion to the incarnate Word’s Most Precious Blood, “shed for many, to the remission of sins.”

It is supremely important that the Church’s liturgy fully conform to Catholic belief (“the law for prayer is the law for faith”), and that only those devotional forms be sanctioned which well up from the unsullied springs of true faith. But the same logic calls for complete accord among different devotions. Those deemed more basic and more conducive to holiness must not be at odds with or cut off from one another. And the more individualistic and secondary ones must give way in popularity and practice to those devotions which more effectively actuate the fullness of salvation wrought by the “one mediator between God and men, Jesus Christ, who is a man, like them, and gave himself as a ransom for them all.”

Han skriver så om hvordan markeringen av Jesu dyrebare blod har utviklet seg:
... the devotion to the Most Precious Blood, which owes its marvellous diffusion to the 19th-century Ro man priest, St. Gaspar del Bufalo, has rightly merited the approval and backing of this Apostolic See. We may recall that by order of Benedict XIV the Mass and Office in honour of the divine Saviour’s adorable Blood were composed. And to fulfill a vow made at Gaeta Pius IX extended the feast to the whole Church. Finally, as a commemoration of the nineteenth centenary of our redemption, Pius XI of happy memory raised this feast to the rank of first-class double, so that the greater liturgical splendour would highlight the devotion and bring to men more abundant fruits of the re deeming Blood.
Following our predecessors’ example we have taken further steps to promote the devotion to the Precious Blood of the unblemished Lamb, Jesus Christ. We have approved the Litany of the Precious Blood drawn up by the Sacred Congregation of Rites and through special indulgences have encouraged its public and private recitation throughout the Catholic world.

Hele dette apostolisk brevet kan leses her.

Begivenhetsrik uke i Vatikanet

Oddvar — Sat, 03 Jul 2010 13:37:45 +0000

John Allen skriver om de mange tingene som har skjedd i vatikanet den siste uka.

Slik skriver han:

A spectacular series of police raids against the Catholic church in Belgium as part of a sex abuse probe, including drilling into the tombs of deceased archbishops in search of hidden documents, which set off a barbed diplomatic war of words between Brussels and Rome.

An almost surreal kiss-and-make-up session between two cardinals, Christoph Schönborn of Vienna, Austria, and Angelo Sodano, dean of the College of Cardinals and the former Secretary of State under Pope John Paul II. The meeting came after Schönborn had accused Sodano in April of blocking action on an especially explosive Austrian chapter of the sex abuse crisis.

A decision by the Supreme Court in the United States to allow a sex abuse lawsuit against the Vatican in Oregon to proceed, and the filing of a new lawsuit against the Vatican (as well as the Salesian order) in Los Angeles just two days later.

Important personnel moves in the Vatican, including the appointments of Cardinal Marc Ouellet of Quebec to head the ultra-powerful Congregation for Bishops, and Bishop Kurt Koch of Basel, Switzerland, to replace Cardinal Walter Kasper as the Vatican’s top ecumenical official. In general, the appointments signal the triumph of theologians over diplomats in the Vatican, ensuring that men who share Benedict XVI’s spiritual and theological outlook are now firmly in charge.

The creation of a brand new Vatican department, the “Pontifical Council for the New Evangelization,” whose mission is to try to reawaken the faith in the West, above all in Europe, with Italian Archbishop Rino Fisichella named as the council’s first president.

Struggles to contain the fallout from a financial scandal swirling around the Congregation for the Evangelization of Peoples, formerly known as “Propaganda Fidei,” with the Vatican first admitting “errors of judgment” and then twenty-four hours later insisting that wasn’t supposed to be taken as a reference to Sepe personally.

A hearing of the European Court of Human Rights to determine whether the display of crucifixes in Italian public school classrooms violates European protections of human rights and freedom of conscience. ... ...

Vår Herres Jesu Kristi hellige blod

Oddvar — Sat, 03 Jul 2010 10:13:45 +0000

Over ser vi inngangsvers og kollektbønn for festen for ‘Vår Herres Jesu Kristi hellige blod’, som ble feiret hvert år 1. juli fram til 1970. Og denne festen satte også tonen for hele juli måned – som altså stod i Jesu blods lys.

Man kan se hele messen (latin og norsk) som ble feiret 1. juli HER.