A Contemporary Lutheran View of the Papacy
The Possibility for Ecumenical Advance

Dr. William G. RUSCH

Professor William Rusch holdt et foredrag ved Centro Pro Unione i Roma torsdag 23. mars 2006, der han ønsket å se på pavedømmet med lutherske øyne, og forsøkte å foreslå en vei som kunne føre til større enighet i lutheraneres og katolikkers syn på dette spørsmålet.

Han presiserte innledningsvis i foredraget at hans syn bare er ett av flere lutherske syn, og sa at han vil ikke snakke om pavedømmets historie - fra oldkirken av etc. - siden den historien er godt beskrevet mange andre steder.

Han begynte med en forholdsvis grundig presentasjon av lutheraneres syn på pavedømmet på reformasjonstiden. Selv om Melanchton og (spesielt) Luther kom med alvorlige angrep på pavedømmet, så var dette på grunnlag av (det de så som) misbruk fra pavens side og hans fornektelse av evangeliet, og ikke en prinsippiell avvisning av pavedømmet. Det antydes fra reforamtorene at det skulle være mulig eller til og med ønskelig for kirken å ha et samlende og enhetsfremmende pavedømme.

Det ble også nevnt at Harding Mayer har argumentert for at denne potensielle åpenheten for pavedømmet stod fast hos lutheranerne i flere århundreder fremover. Vedtaket fra første Vatikankonsil om pavens stilling og ufeilbarlighet, samt Maria-dogmene på den tid og senere, førte likevel for mange til at døren ble opplevd som stengt av lutheranere og andre protestanter.

Etter det andre Vatikankonsil har det likevel gradvis blitt lettere å akseptere paveembedet:
  - selv om ingenting fra Vaticanum I ble tatt tilbake ved Vaticanum I I
  - likevel settes paven svært tydelig inn i sammenhengen med hele det internasjonale episkopatet
  - og Vaticanum II førte til en generell mye større åpenhet overfor andre kirker
  - det har vært flere gode paver de siste årene, som også ser at pavedømmet er et problem for andre kristne

Etter konsilet har pavedømmet blitt tatt opp i flere luthersk-katolske dialoger, og det ble sitert litt fra noen av dialogene:

Fra den internasjonale dialograpporten fra 1972, kalt Malta-rapporten, paragraf 66:
"In this connection the question of papal primacy emerges as a special problem for the relationship between Lutherans and Catholics. Catholics pointed to the beginning of this doctrine in the biblical witness concerning the special position of Peter and also to the differences in the understanding of primacy in the first and second millennia. By its doctrine of episcopal collegiality, the Second Vatican Council placed the primacy in a new interpretive framework and thereby avoided a widespread onesided and isolated way of understanding it. The primacy of jurisdiction must be understood as ministerial service to the community and as bond of the unity of the church. This service of unity is, above all, a service of unity in faith. The office of the papacy also includes the task of caring for legitimate diversity among local churches. The concrete shape of this office may vary greatly in accordance with changing historical conditions. It was recognized on the Lutheran side that no local church should exist in isolation since it is a manifestation of the universal church. In this sense the importance of a ministerial service of the communion of churches was acknowledged and at the same time reference was made to the problem raised for Lutherans by their lack of such an effective service of unity. The office of the papacy as a visible sign of the unity of the churches was therefore not excluded insofar as it is subordinated to the primacy of the gospel by theological reinterpretation and practical restructuring."

Dialoger i USA har også tatt opp disse spørsmålene ganske grundig, i dialogrunde V. Papal Primacy and the Universal Church, 1974 og i dialogrunde VI. Teaching Authority & Infallibility in the Church, 1981.

Rusch siterte så litt fra dokumentet utgitt etter dialogrunde VI. Først der katolikkene skriver om pavedømmet som et hinder: "Aware as the Catholic church is that the papacy remains to this day for many Christians one of the greatest obstacles on the road to unity of the churches, it nevertheless hopes that as it is structurally renewed in the light of Holy Scripture and the tradition, it may more and more in the future provide an important service to unity." Og de lutherske deltakerne i dialogen sier: "the possibility begins to emerge that the Petrine office of the Bishop of Rome also need not be excluded by Lutherans as a visible sign of the unity of the church as a whole, insofar as [this office] is subordinated to the primacy of the gospel."

Denne nye åpenheten fra luthersk side har likevel flere betingelser. De viktigste av disse er at pavedømmet 1) må tjene evangeliet og 2) det trengs en restrukturering av pavedømmet for at det skal kunne godtas.

Professor Rusch snakker så om to begreper som kan hjelpe oss å komme videre med dette vanskelige spørsmålet. Det første er differensiert enighet; når man er enig om hovedspørsmålene, kan ulike syn på resterende spørsmål godtas, eller til og med være ønskelige. Det beste eksempelet på en slik differensiert enighet den luthersk-katolske felleserklæringen om rettferdiggjørelsen som ble undertegnet i 1999.

Det andre (og nyere) begrepet som kan hjelpe oss videre er differensiert praksis. Begrepet kommer fra den tyske, lutherske teologen Harding Meyer, og foreslår hvordan man kan leve et liv sammen, selv om ikke alle uenighetene er ryddet av veien. Man kommer etter samtaler og undertegning av en felles avtale, frem til hva man er enig om, hva man fortsatt er uenig om, og hvordan man fortsatt kan leve sammen med de gjenværende forskjellene.

Rusch foreslo f.eks. at lutheranerne burde love å avstå fra all polemikk mot paven (av den typen som hørte reformasjonstiden til) og at de måtte innse de mangler en felles leder og sammenbindene person. Hva katolikken skulle bidra med for å gjøre en slik prosess mulig, overlot han til dem selv å avgjøre. Først måtte man altså gå inn i grundige samtaler om pavens plass i den universelle kirke, og deretter finne strukturer, på bakgrunn av den oppnådde enigheten, som kunne føre til at en større grad av felles liv kunne utvikles.

Rusch avsluttet sitt foredrag med et sitat fra kardinal Ratzinger fra 1976, som han gjentok i 1982, at katolikker i samtaler med de ortodokse om pavedømmet "ikke måtte kreve mer av de ortodokse en det man var enige om de første tusen år." En lignende velvilje ville være nødvendig også overfor lutheranerne, "men bare hardt arbeid og Åndens ledelse", sa Rusch, ville kunne lede frem til en lykkelig løsning på dette stridsspørsmålet.

I samtalen etterpå ble det sagt at en del uenighet og ulik praksis blir tolerert internt i alle kirkesamfunn, og at dette i praksis ikke trenger være et problem. Det ble også (bl.a. fra prof. Rusch) presisert at man her ikke snakker om kompromiss eller å gå på akkord med sannheten, men det må være en virkelig enighet om sentrale spørsmål for at man skal skal kunne komme noen vei.

En katolsk teologiprofessor (Taylor, som også er en av mine lærere) presiserte at hele ekklesiologien ligger under når man snakker om pavens embede; spesielt bispeembedet må forstås før man skal kunne snakke fornuftig sammen om pavens embede.

Til slutt mine egne refleksjoner

I felleserklæringen om rettferdiggjørelsen hadde man kommet veldig langt i retning av en full enighet i synet på rettferdiggjørelsen, derfor kunne man si at man kommet til en differensiert enighet om spørsmålet, med bare noen få ikke-kirkesplittende områder med uenighet tilbake.

Så langt har man vel på langt nær kommet mht. til pavens embede, og også mht. embedssynet generelt er man fortsatt langt borte fra en tilstrekkelig stor enighet. Om nattverden kunne man vel heller kunne tenke seg en ny felleserklæring - i alle fall mht. realpresensen, muligens også mht. offeraspektet av nattverden, men når det gjelder synet på paven og, enda vanskeligere, synet på kirkens ordinerte embede (spesielt bispeembedet) har lutheranere og katolikker fortsatt langt å gå.

På en måte syns jeg professor Rusch kom med lite nytt i sitt foredrag - mye av stoffer er også kommet frem i andre fora - bl.a. i et foredrag av Harding Meyer i Roma i 1997. Det helt nye han foreslo var å bruke det nye begrepet "differensiert praksis", men her hadde det vært enda mer interessant om han hadde vært litt mer konkret i å foreslå hvilke ulike praksiser de to kirkene skulle kunne akseptere.