DOMINUS IESUS

17. Therefore, there exists a single Church of Christ, which subsists in the
Catholic Church, governed by the Successor of Peter and by the Bishops in
communion with him.58 The Churches which, while not existing in perfect
communion with the Catholic Church, remain united to her by means of the closest
bonds, that is, by apostolic succession and a valid Eucharist, are true
particular Churches.59 Therefore, the Church of Christ is present and operative
also in these Churches, even though they lack full communion with the Catholic
Church, since they do not accept the Catholic doctrine of the Primacy, which,
according to the will of God, the Bishop of Rome objectively has and exercises
over the entire Church.60

On the other hand, the ecclesial communities which have not preserved the valid
Episcopate and the genuine and integral substance of the Eucharistic mystery,61
are not Churches in the proper sense; however, those who are baptized in these
communities are, by Baptism, incorporated in Christ and thus are in a certain
communion, albeit imperfect, with the Church.62 Baptism in fact tends per se
toward the full development of life in Christ, through the integral profession
of faith, the Eucharist, and full communion in the Church.63

"The Christian faithful are therefore not permitted to imagine that the Church
of Christ is nothing more than a collection — divided, yet in some way one — of
Churches and ecclesial communities; nor are they free to hold that today the
Church of Christ nowhere really exists, and must be considered only as a goal
which all Churches and ecclesial communities must strive to reach".64 In fact,
"the elements of this already-given Church exist, joined together in their
fullness in the Catholic Church and, without this fullness, in the other
communities".65 "Therefore, these separated Churches and communities as such,
though we believe they suffer from defects, have by no means been deprived of
significance and importance in the mystery of salvation. For the spirit of
Christ has not refrained from using them as means of salvation which derive
their efficacy from the very fullness of grace and truth entrusted to the
Catholic Church".66

The lack of unity among Christians is certainly a wound for the Church; not in
the sense that she is deprived of her unity, but "in that it hinders the
complete fulfilment of her universality in history". 67

--------------
NOTES

(58) Cf. Congregation for the Doctrine of the Faith, Declaration Mysterium
Ecclesiae, 1: AAS 65 (1973), 396-398.

(59) Cf. Second Vatican Council, Decree Unitatis redintegratio, 14 and 15;
Congregation for the Doctrine of the Faith, Letter Communionis notio, 17: AAS 85
(1993), 848.

(60) Cf. First Vatican Council, Constitution Pastor aeternus: DS 3053-3064;
Second Vatican Council, Dogmatic Constitution Lumen gentium, 22.

(61) Cf. Second Vatican Council, Decree Unitatis redintegratio, 22.

(62) Cf. ibid., 3.

(63) Cf. ibid., 22.

(64) Congregation for the Doctrine of the Faith, Declaration Mysterium
Ecclesiae, 1.

(65) John Paul II, Encyclical Letter Ut unum sint, 14.

(66) Second Vatican Council, Decree Unitatis redintegratio, 3.

(67) Congregation for the Doctrine of the Faith, Letter Communionis notio, 17;
cf. Second Vatican Council, Decree Unitatis redintegratio, 4.

------------------------------

I Vatikankonsilets dekret Unitatis redintegratio står det bl.a. annet:

2. De adskilte kirker og kirkelige sammenslutninger i Vest

19. De kirker og kirkelige sammenslutninger som ble adskilt fra Den romerske
apostoliske Stol enten under de meget alvorlige uroligheter som begynte i
Vesterlandene allerede ved slutten av middelalderen, eller også på et senere
tidspunkt, er knyttet til den katolske Kirke ved særlige slektskapsbånd på grunn
av en århundrelang deltagelse i en felles kristenhet, innbefattet det kirkelige
fellesskap.

Disse kirkesamfunn avviker imidlertid betraktelig ikke bare fra oss men også seg
imellom på grunn av ulikheten i opprinnelse, lære og fromhetsliv, og derfor er
en rettferdig omtale av dem meget vanskelig. Vi akter heller ikke her å forsøke
noe slikt.

Selv om den økumeniske bevegelse og ønsket om fred med den katolske Kirke ennå
ikke har fått innpass overalt, er det vårt håp at den økumeniske innstilling og
den gjensidige aktelse litt etter hvert skal vokse seg sterke.

Det må allikevel erkjennes at der finnes motsetninger av stor viktighet mellom
disse kirkesamfunn og den katolske Kirke, ikke bare av historisk, sosiologisk,
psykologisk og kulturell art, men også og først og fremst i selve tolkningen av
den åpenbarte sannhet. For at den økumeniske dialog til tross for disse
divergenser lettere skal kunne komme i gang, vil vi i det følgende fremlegge
visse punkter som kan og bør bli grunnlaget for og tilskyndelsen til denne
dialog.

20. Vår tanke vender seg aller først til de kristne som bekjenner Jesus Kristus
som Gud og Herre og som den eneste mellommann mellom Gud og menneskene, til ære
for den ene Gud: Fader og Sønn og Helligånd. Vi vet at der finnes betydelige
avvikelser fra den katolske Kirkes lære også når det gjelder Kristus, det
menneskevordne Guds Ord, og forløsningsverket, videre Kirkens mysterium og
funksjon samt Marias plass i frelsens tjeneste. Vi gleder oss ikke desto mindre
over å se våre adskilte brødre søke til Kristus som til alt kirkelig fellesskaps
kilde og midtpunkt. Fordi ønsket om å forenes med Kristus er oppstått i dem,
bringes de mere og mere til å søke enheten og dessuten til overalt blant
hedningene å avlegge vitnesbyrd om sin tro.

21. Den kjærlighet og ærefrykt, den kultus nesten som våre brødre nærer for de
hellige Skrifter, fører dem til et stadig og grundig studium av Bibelen: For
Evangeliet «er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, for jøden først
men også for grekeren» (Rom. 1, 16).

I det de påkaller Den Hellige Ånd, søker de i selve den hellige Skrift Gud som
den der taler til dem i Kristus, forutsagt av profetene, Guds Ord blitt kjød for
vår skyld. I Skriften betrakter de Kristi liv og det som den guddommelige Mester
har lært og oppfylt til menneskenes frelse, i første rekke mysteriet om hans død
og oppstandelse.

Men selv om disse kristne, som er adskilt fra oss, bekjenner Bibelens
guddommelige autoritet, har de imidlertid en annen oppfatning enn oss - med
mange divergenser også seg imellom - av forholdet mellom Skriften og Kirken: For
i Kirken skal, ifølge den katolske tro, et autentisk læreembede utøve en
spesiell funksjon ved å fremlegge og forkynne Guds skrevne ord.

Ikke desto mindre utgjør den hellige Skrift i selve samtalen et utvalgt redskap
i Guds mektige hånd for å oppnå den enhet som Frelseren legger frem for alle
mennesker.

22. Hver gang dåpens sakrament blir meddelt riktig, slik som det er blitt
innstiftet av Herren, og mottatt med det rette sinnelag, blir mennesket virkelig
innlemmet i den korsfestede og herliggjorte Kristus og dermed født på ny til
deltagelse i Guds liv, ifølge apostelens ord: «I dåpen ble dere gravlagt med
ham, og også oppreist med ham ved troen på Guds kraft, som reiste ham opp fra de
døde» (Kol. 2, 12) [28].

Dåpen danner altså et mektig sakramentalt enhetsbånd mellom alle dem som er
blitt gjenfødt i den. Men i seg selv er dåpen bare en begynnelse og en
innledning, som helt er rettet mot fullkommengjørelsen av livet i Kristus.
Derfor er dåpen rettet mot den fulle trosbekjennelse, den fullkomne innlemmelse
i frelsens institusjon, slik som Kristus selv har villet den, og endelig til en
fullstendig integrering i nattverdsfellesskapet.

Selv om de kirkesamfunn som er adskilt fra oss mangler den fullkomne enhet med
oss som skulle følge med dåpen, og selv om vi tror at de, især av mangel på
sakramental prestevielse, ikke har bevart det eukaristiske mysteriums
opprinnelige og hele innhold, forholder det seg allikevel slik: Når de i
nattverden minnes Herrens død og oppstandelse, bekjenner de at livet i forening
med Kristus her kommer til uttrykk, og de venter hans komme i herlighet. Derfor
bør nettopp læren om nattverden likesom de øvrige sakramenter, gudstjenesten og
de kirkelige embeder bli gjenstand for samtale.