Annen april 2005
Alle på Petersplassen bøyde hodet etter at nyheten var gjort kjent. Applausen brøt umiddelbart løs. Den lød på vegne av alle som ønsket å være til stede – ikke for å gråte over pavens død, men for å si:
Takk for at du har levd.
Takk for at du har minnet oss om utholdenhetens gave.
Takk for at du har åpnet våre øyne for troens nåde.
Takk for at du har berørt våre hjerter med viljens velsignelse.
Takk for at du ga oss styrken tilbake når vi kjente oss svake.
Takk for freden du forkynte, takk for dine ord om at krigen – uansett hvem seierherrene måtte være – alltid er et nederlag for menneskeheten.
Takk for at du fikk oss til å respektere denne planeten ved å si: «Jeg kysser jorden slik jeg kysser min mors hender.»
Takk for at du har gått din hjord imøte, alle som så sårt trengte å høre deg si: «Jeg kommer til dere, slik dere kommer til meg.»
«Frykt ikke det ukjente. Gå med mot, tro og tillit; og vit at jeg er med dere.»Dette er dine ord. Du var vårt eksempel, og vi vil følge deg.
Vi gråter, men vi håper du ikke ser våre tårer – at det eneste du hører, er vår applaus til deg, Johannes Paul II, pilegrimspaven.
(Skrevet av Paulo Coelho – og trykket i Vårt Land.)