april 2006

Emmaus-søndagen

Denne søndagen hadde vi første hellige kommunion i St. Paul menighet (for barn i 3. klasse) og teksten var om emmausvandrerne som hadde kjent igjen Jesus da han brøt brødet, og så løp tilbake til Jerusalem sent om kvelden for å fortelle de andre disiplene om hva de hadde opplevd.

Teksten handlet mye om nattverden – hvordan vi gjenkjenner Kristus når vi mottar hans legeme og blod, og passet derfor godt til barna som den dagen for aller første gang skulle motta dette hellige sakrament.

Slik lyder teksten fra Lukas 24
(Emmausvandrerne) brøt opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem. De fant der de elleve og vennene deres samlet, og disse sa: «Herren er virkelig oppstått og har vist seg for Simon.» Selv fortalte de to om det som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet. Mens de talte om dette, stod Jesus midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!»

Gift, tidligere luthersk prest i Tyskland blir katolsk prest

Stefan Thiel (38) var luthersk prest i Tyskland, inntil han i februar 2002 ble opptatt i Den katolske kirke, sammen med sin kone og tre barn. I dag, 29. april, blir han ordinert til katolsk prest i Böhlen ved Leipzig, av biskp Joachim Reinelt, i bispedømmet Dresden-Meißen. Jeg gratulerer ham og ønsker ham alt godt i tjenesten.

Han sier at det var først og fremst synet på realpresensen i nattverden, under og etter nattverdfeiringen, som gjorde at han gikk over fra den lutherske til den katolske kirke. De som ønsker det kan lese denne pressemeldingen på tysk.

Om blogging – sett fra et kirkelig og samfunnsmessig perspektiv

Hva er det som gjør blogging viktig?
– Nettet fungerer som et stort torg som innebærer en demokratisering av ytringsfriheten. Her kan enhver være redaktør i sin egen publikasjon. Det åpner opp for alle slags ytringer, fra de simpleste til de opphøyde. Når man har et ytringsbehov er det interessant å være med.

Dette sa «dikterpresten» Eivind Skeie til avisen Vårt Land for noen dager siden. Artikkelen kan leses her.

Eivind Skeie har også en (nokså nystartet blog) – besøk den.

Paven sa søndag 23. april noe viktig om søndagen

2. søndag i påsketiden sa paven til menneskemengden som var samlet på Petersplassen noe som både forteller oss mer om påskens glade budskap, samt om hvordan kristne helt siden den gangen har feiret søndagen:

Kjære brødre og søstre

Denne søndagen forteller Johannesevangeliet at den oppstandne Jesus viser seg for disiplene, som var sammen denne kvelden den «første dag i uken» (John 20:19), og at han viste seg for dem igjen samme sted en uke/åtte dager senere (John 20:26).

Fra begynnelsen har altså den kristne menighet begynt med sin ukentlige rytme, som karakteriseres av et møte med Herren.

Det er dette som også vektlegges i Den andre Vatikankonsils konstitusjon om den hellige liturgi, som slår fast at: «Påskemysteriet feirer Kirken på den åttende dag, i samsvar med den apostoliske tradisjon som stammer fra selve dagen for Kristi oppstandelse; denne dag, søndagen, kalles da med rette Herrens dag.» («Sacrosanctum concilium,» nr. 106).

Evangelisten forteller også at begge ganger Jesus møtte disiplene viste han dem også naglemerkene/korfestelsens tegn, som også syntes tydelig på hans oppstandne legeme (John 20:20,27). Disse hellige sårene, i hendene, føttene og i siden, er en uuttømmelig kilde til tro, håp og kjærlighet, der enhver, spesielt de som tørster etter denne guddommelige miskunn, kan drikke.

Liturgidokumentet fra Det annet Vatikankonsil kan leses her.

Vurdering av pave Benedikts første år

John Allen er en av de mest kjente kommentatorene (på engelsk) i Den katolske kirke. Han har sammen med mange andre skrevet en vurdering av pave Benedikt VI’s først år. Allen oppsummerer sine kommentarer ganske kort i fire punkt, som han sier kom tydelig frem i årets påskefering:

1) Hans vektlegging på det sentrale (i katolsk tro og liturgi); 2) Hvor viktig (Guds) kjærlighet er i hans måte å tenke på; 3) Det tydelige skillet han drar mellom tjeneste og makt; og 4) hans betoning av Afrika når det gjelder utvikling av og hjelp til utviklingslandene.

John Allens fullstendige vurdering kan leses her.

Hvorfor ikke felleskommunion?

For et par dager siden så jeg gjennom noen gamle e-poster på datamaskinen min, og kom over en diskusjon om felles nattverd/ kommunion mellom katolikker og lutheranere som flere ganger de siste årene har blusset opp i Norge. I mine økumeniske studier i Roma, derimot, er det klart og respektert fra alle at så langt har dessverre ikke tilnærmingen mellom katolikker og protestanter ennå kommet. I Norge er dette fortsatt ikke klart for alle, og den gangen, i august 2004, formulerte jeg meg slik i sakens anledning:

”I Vårt Lands spalter fortsetter samtalen om felleskommunion mellom katolikker og lutheranere, og jeg gjerne si litt personlig om hvordan jeg opplevde dette i forbindelse med min konvertering i 1994.

Jeg hadde ca tre år før dette vært i USA for å studere luthersk kirkeliv, og hadde blitt påvirket en hel del av en mer høykirkelige og sakramental forståelse av den lutherske kirke enn jeg tidligere hadde møtt. I disse kretsene ble den lutherske kirke ikke definert som først og fremst protestantisk, men heller som en renset katolsk kirke. Jeg stilte meg da spørsmålet om ikke den katolske kirke etter hvert hadde blitt renset nok, slik at det ikke skulle være noen hindringer for å bli gjenforent med Roma. Jesu imperativ om at alle kristne skal være ett skulle jo helst lede oss bort fra alle splittelser blant de kristne.

Nå var disse argumentene likevel ikke nok til at jeg konverterte, først da jeg (utover høsten 1993) begynte å stille alvorlige spørsmål om gyldigheten av det lutherske embedet, fant jeg det umulig å fortsette som luthersk prest. Nå klarte jeg heldigvis den gangen å stoppe min argumentasjonsrekke før jeg nådde noen konklusjon: Jeg konkluderte ikke med at embedet og noen sakramenter i den lutherske kirke var ugyldige, men det ble stilt alvorlige spørsmål ved fundamentet for min lutherske prestetjeneste, og det kunne jeg ikke leve med.

Når vi i dag vurderer de katolske uttalelser om lutherske sakramenter, noe … (som tas opp i Vårt Lands spalter i august 2004) … , kan det kanskje være nyttig å se på disse i samme lys. Den katolske kirke sier helt tydelig at Gud virker gjennom de protestantiske kirkesamfunn, gjennom deres kirkelige handlinger og sakramenter, og når det gjelder dåpen er det heldigvis ingen tvil om at luthersk dåp regnes som fullt ut gyldig kristen dåp. Men når det gjelder de andre sakramentene (inkl. bispe- og prestevielsen og nattverden) blir det også sagt svært tydelig fra katolsk hold at protestantiske sakramenter ikke har bevart sakramentenes «mysteriums opprinnelige og hele innhold.»

I denne debatten er det kanskje ikke så fruktbart å spesifisere dette nærmere, kanskje er det ikke mulig. Kristus er tilstede i de protestantiske kirker og deres sakramenter, men man kan dessverre ikke si at de protestantiske sakramenter er fullt ut gyldige slik som i den katolske og i de ortodokse kirker. Denne forståelsen fører til at lutheranere og katolikker kan samarbeide om mange ting, men dessverre er det ennå ikke fullt kirke- eller nattverdfellesskap mellom oss.”

Et lite besøk i Bergen/ Norge

I går kom jeg med fly hjem til gamlelandet – SAS/Braathen har i vinter åpnet en direkterute fra Roma til Bergen hver lørdag, ganske praktisk. Jeg skal være i Bergen i ti dager; for å ordne praktiske ting som skatt, og også for å delta i vår menighets førstekommunion (første nattverdgang for barna, vanligvis i 3. klasse).

Bortsett fra i dag tidlig, med kaldt og surt regn, har Bergen vist seg fra en vakker og solrik side – selv om temperaturen ikke er noe og skryte av (i forhold til Roma) og våren ser ut til å være et stykke unna.

Flytting til Stavanger

Bilde av Vågen, Stavanger.

I dag ble det offentliggjort at jeg skal flytte til Stavanger i august i år. Jeg hadde antydet for biskopen at tiden min i Bergen snart kunne være over – etter over 11 år – og i dag offentliggjorde han hvor både jeg og syv andre katolske prester skal flytte i høst. Les hele meldingen her.

Ett år siden pave Benedikt ble valgt

I dag er det akkurat ett år siden pave Benedikt ble valgt, og jeg deltar gjerne i den store strømmen av gratulasjoner som er kunngjort fra mange blogger i dag (kanskje ikke så mange i Norge). Jeg er svært godt fornøyd med paven så langt, og minnes også at jeg om kvelden (et par timer etter at valget var kunngjort 19. april i fjor) sa følgende til Bergens Tidende – på mobiltelefonen mens jeg gikk over fiskebryggen:

«Jeg er godt fornøyd med at Joseph Ratzinger nå er valgt til ny pave, sier Oddvar Moi. Ratzinger er kjent for å være veldig mild og vennlig, ryddig og ordentlig. Han har et tradisjonelt syn på kirkens tro og hans oppgave har vært å forsvare denne troen. Men Ratzinger er ikke den «panserkardinalen» en del har påstått at han er, sier Oddvar Moi.

Moi betegner Ratzinger som en ekstra dyktig teolog. I over 20 år har han hatt sitt arbeid i Vatikanet. Det var pave Johannes Paul II som ba Ratzinger kommer til Vatikanet som leder for troskongregasjonen, det viktigste av departementene i Vatikanet. I alle disse årene har han stått pave Johannes Paul II nær, sier Moi. … Jeg håper han får mange gode år i sin pavegjerning.»

Min weblog fyller ett år i dag!

Og jeg har markert jubileet med å skifte til nytt tema. Jeg har også fikset på temaet slik at jeg har fått det som jeg ønsker det – med bredere hovedspalte, fornorsket alt så godt jeg kan og lagt til noen bilder. Jeg bruker WordPress, som jeg har installert på mitt webhotell, og der er det mulig å fikse ting på alle mulige slags måter.

Pave Benedikt blir 79 år

I dag, påskedag, er det også pave Benedikts fødseldag – han er nå 79 år. Under viser jeg et bilde mens han i dag gir byen Roma og hele verden (Urbi et orbi) sin velsignelse.

Pave Benedikt under

Påskedag på Petersplassen

I dag hadde jeg den store glede å kunne bistå pave Benedikt aldri så lite, ved å hjelpe med utdelingen av kommunion under den store påskemessen på Petersplassen. Vi var vel rundt 150 prester som på denne måten delte ut kommunion til de som satt innenfor det avsperrede området på plassen – der man må ha (gratis) billetter for å komme inn. Hele plassen var full i dag, pluss et godt stykke av veien som går ut i forlengelse av plassen, så det var selvsagt veldig mange som ikke kunne motta kommuion.

Dagens messe var helt normal på de fleste måter, men innledningen var litt spesiell: En diakon forkynte ved åpningen – først til alle og deretter spesielt til Simon Peter (dvs. til paven) – Kristus er oppstått! Da pave Benedikt mottok dette budskapet spesielt til seg selv, knelte han foran et ikon av Kristus i bønn og tilbedelse.

Paven tilber bilde av Kristus

Deretter fulgte messen på vanlig måte; første lesning ble lest på spansk, andre lesning på engelsk og evangeliet ble sunget på italiensk (isteden for latin), Gloria etc. ble sunget på den mest kjente melodien «Missa dei angelis» og Credo ble også sunget på latin på den meste kjente melodien, nr. III.

Det var heller ingen preken i selve messen; den kom isteden rett etter messen i forbindelse med pavens «Urbi et orbi» velsignelse. Pavens preken kan leses på engelsk HER.

Messe sammen med paven

Hver skjærtorsdags morgen feirer paven messe i Peterskirken sammen med alle prester som er i Roma og ønsker å være med – og i år var jeg der! Vi var vel nesten 1000 prester, pluss en del biskoper og kardinaler, som concelebrerte messen med paven. En stor opplevelse. Pave Benedikt holdt også en grundig preken – mest til oss prester. Hans preken kan leses på englesk HER.

Paven snakker om påskebudskapet

Benedict XVI brukte katekesen i dagens faste (onsdags)audiens til å snakke om påskens hellige Triduum – som er Skjærtorsdag, Langfredag og Påskenatt/-dag.

Gjennom denne ukes hellige seremonier gjenlever vi Herrens lidelse, død og oppstandelse, sa han, og vi får fornyet vårt ønske om å etterfølge Jesus.

Han snakket videre om hvordan vi Skjærtorsdag minnes Kristi fullstendige overgivelse av seg selv til menneskeheten i nattverdens sakrament. Og gjennom fotvaskingen minnes vi også på en dramatisk måte budet om å elske hverandre.

Langfredag hører vi lidelsfortellingen lest, og mediterer over Kristi død på korset. Dette er kjærlighet i sin mest radikale form: Gud gir seg selv, for å reise oss opp og frelse oss.

Påskenatt hører vi så det jublende Gloria og påskens Alleluja stige opp fra hjertene til hele den kristne menigheten, fordi Kristus er oppstått og har overvunnet døden!

Feiringen av Kristi død og oppstandelse, sa Benedict XVI, gjør oss sikre på at det onde ikke vil få det siste ord, og styrket av denne sikre visshet kan vi med enda større mot og entusiasme arbeide for å skape en bedre verden.

Mellom Kristus og Kirken er det ingen motsetning

På den interessante italienske (også på engelsk) «websiden til Sandro Magister»:http://www.chiesa.espressonline.it/index.jsp?eng=y er det nå kommet en artikkel om pave Benedikts nye katekeserserie – på onsdagsaudiensene.

I denne serien forsvarer pave Benedikt Kirken mot to ting som vil ødelegge den. Først er det den individualistiske ødeleggelsen fra den liberale teologien. Den andre ødeleggelsen gir seg uttrykk i et slagord som var vanlig for noen få år siden, sier paven: «Ja til Jesus, men nei til Kirken.»

Men denne individualistiske Jesus er en fantasi. Vi kan ikke finne Jesus uten den virkeligheten han skapte og som han kommuniserte seg selv gjennom. «Les mer om dette her»:http://www.chiesa.espressonline.it/dettaglio.jsp?id=46890&eng=y

Tidligere luthersk pastor ordinert til katolsk prest

Jeg skrev i mai i fjor om Leonard Klein, en kjent luthersk pastor og teolog i USA som konverterte til den katolske kirke i 2003. Han ble for litt over en uke siden, lørdag 1. april, ordinert til katolsk prest.

Det fins i USA ca 100 gifte, tidligere protestantisk geistlige som nå er blitt katolske prester, men Klein var den første i sitt bispedømme – som jeg også er den eneste i Oslo katolske bispedømme. «Les mer om Kleins ordinasjon her»:http://www.catholic.org/national/national_story.php?id=19345

Orvieto, en flott by i Umbria – og Corpus Christi

Domkirken i Orvieto

I går, lørdag, var min kone og jeg på en tur til Orvieto, en flott, gammel by i Ubria, nesten midt mellom Roma og Firenze. Det tar bare litt over en time med toget fra Roma, før man går fra jernbanen opp til den gamle byen. (Eller tar banen opp – avstanden er litt kortere enn å gå opp til Fløien i Bergen, og banen nesten lik Fløibanen.) Byen er bl.a. kjent for sin fantastiske domkirke. Jeg legger nok flere bilder ut på mine hjemmesider om ikke lenge; i «mellomtiden kan man se her»:http://www.bellaumbria.net/Orvieto/home_eng.htm «eller her»:http://www.greatbuildings.com/buildings/Orvieto_Cathedral.html

Det jeg ikke visste om Orvieto før turen, var at byen er knyttet nær opp til den festen katolikker kaller Festen for Kristi legeme og blod eller Corpus Christi. For nemlig: «Da Jakob Pantaleon ble pave Urban IV i 1261, opplevde han det såkalte sakramentsunderet i Bolsena, som skjedde nær hans residens i Orvieto.

I 1263 stoppet den bøhmiske presten Peter av Praha i Bolsena på vei hjem fra en pilegrimsreise til Roma. Der hadde han bedt intenst ved apostelen Peters grav for å få styrket sin tro. Han var nemlig begynt å tvile på transsubstansen i nattverden – at brødet og vinen virkelig blir forvandlet til Kristi legeme og blod. Men så skjedde miraklet. Under en messe i krypten i Bolsenas kirke Sta Cristina så Peter blodet dryppe fra nattverdsbrødet, så mye at korporalet ble gjennombløtt. Pave Urban IV, som oppholdt seg i Orvieto, hørte om miraklet og beordret korporalet til Orvieto. Dessuten besluttet presteskapet at det skulle bygges en veldig helligdom til å huse den nye relikvien, og den kan nå ses i Cappella del Corporale i domkirken i Orvieto. Den bæres i prosesjon gjennom Orvietos gater på Corpus Christi.

Urban IV var så imponert over miraklet i Bolsena at han året etter i bullen Transiturus, som ble utstedt i noe forskjellige former den 11. august og 8. september 1264, foreskrev Kristi Legemsfest (Corpus Christi), 60 dager etter påske, for hele Kirken. Bullen var full av glødende lovprisninger til Det hellige Sakrament. Men på grunn av pavens død i oktober samme år, ble beslutningen først gjennomført under Avignon-paven Klemens V i 1311.»

Delvis ble kirken bygget så flott pga. dette hellige korporalet som oppbevares der, delvis er selve kapellet og skapet der kledet oppbevares, av utsøkt kvalitet. Jeg visste ikke før turen startet, at den skulle gi meg mer innsikt i en av Kirkens store fester! Man kan lese mer om Festen for Kristi legeme «HER»:http://www.katolsk.no/biografi/legeme.htm

Nytt møte mellom katolikker og ‘evangelikale’ kristne

Evangelicals and Catholics together heter en samtalegruppe mellom katolikker og ‘evangelikale’ kristne i USA. De begynte sitt arbeid i 1992, møtes vanligvis to ganger i året, har så langt produsert fire fellesdokumenter og arbeider nå på det femte. Richard Neuhaus skriver nå på siden til «First Things»:http://www.firstthings.com at de i går, torsdag, skulle ha et nytt møte. De arbeider nå på et dokument med arbeidstittelen, «That They May Have Life», som de håper å ha klar til høsten. Det dokumentet skal handle om de store spørsmålet om livet og menneskeverdet, som er så viktige i vår tid, abort og euthanasi blant annet.

Dokumentene disse katolikkene og konservative protestantene (som er betydningen av ordet ‘evangelikal’) allerede er blitt enige om er:
— the common Christian mission
— the meaning of salvation
— scriptural authority
— the call to holiness.

De tidligere dokumentene finnes på «min side»:http://aomoi.net/odv/ekumen/ og på «denne siden.»:http://www.firstthings.com/collections/coll-ECT.html

Minnemesse for Johannes Paul II

Jeg var til stede på Petersplassen både søndag kveld, kl 21.37 – nøyaktig da pave Johannes Paul døde for et år siden, og mandag kveld kl 17.30, da det ble feiret requiem-/minnemesse for ham. Søndag kveld ble det opplyst at 100.000 mennesker var til stede, og mandag ca halvparten så mange.

Pave Benedikt holdt en tale ved begge anledninger, og i messen mandagskvelden tok han utgangspunkt i evangelieteksten fra Johannes 19,25-30. Det var spesielt v. 26 og 27 han tok frem i talen: » Da Jesus så sin mor og ved siden av henne den disippel han hadde kjær, sa han til sin mor: Kvinne, det er din sønn. Deretter sa han til disippelen: Det er din mor. Fra den stund tok disippelen henne hjem til seg.»

Disse versene hadde vært ekstra kjære for pave Johannes Paul, og han knyttet mye av sin Maria-kjærlighet til akkurat den teksten. Hele pave Benedikts preken kan leses (på engelsk) «HER»:/blog/fil/06_requiem_jp2.htm

Skroll til toppen