mai 292006
 

Alle som arbeider med økumenikk snakker om at økumenisk arbeid er blitt så vanskelig; det ser ikke ut til å skje noen i tilnærmingen mellom kirkene. Det eneste lyspunktet på 90-tallet var den luthersk-katolske felleserklæringen om rettferdiggjørelsen. Bortsett fra denne har det vel ikke vært noen økumeniske gjennombrudd siden slutten av 70-tallet! Hvorfor er det slik?

Noen sier at det er fordi paven/den katolske kirke har vært så vanskelig, den har f.eks. ikke ønsket å tillate felleskommunion. Det er riktig at Den katolske kirke ikke vil tillate felleskommunion med protestanter på det nåværende tidspunkt, men det er nettopp fordi nødvendig økumeniske/teologiske gjennombrudd ikke har kommet – og katolikker insisterer på at rekkefølgen må være teologien først, deretter felleskommunion.

Flere personer her i Roma har i vår sagt til meg at åpningen for kvinnelige prester (og biskoper) i de anglikanske og lutherske kirkene, fra starten av 70-tallet) har vært en svært alvorlig hindring for videre økumenisk progresjon. Embedssynet har alltid vært viktig for katolikker (og de ortodokse) og det var her de første ti årene med økumenisk arbeid hadde kommet ca 1975. Så, isteden for å komme videre med dette kompliserte spørsmålet – hva er nødvendig for å være en gyldig viet prest/biskop? – så ble dette spørsmålet veldig mye vanskeligere da kvinnene her kom inn i bildet: Katolikker (og de ortodokse) sier at kvinner ikke kan være prester, mens anglikanere og lutheranere ikke kan tenke seg å oppgi at kvinner gjerne kan være prester – hvordan skal man så komme videre?

Ratzinger tar opp dette med stagnasjon i økumenikken i sin bok “Church, Ecumenism & Politics”, 1988. Her skriver han (s. 135):
Da Det annet vatikankonsil skapte et nytt fundament for økumenisk arbeid i Den katolske kirke, hadde det allerede vært en langt prosess av felles økumenisk arbeid, der mange spørsmål hadde modnet, og resultatene derfor raskt kunne iverksettes. Dette skjedde så fort, så mye uventet ble plutselig mulig, at det førte til håp om at hele splittelsen snart kunne avsluttes. Men når alt dette som slik hadde blitt muliggjort ble nedfelt i offisielle dialogavtaler, måtte det nødvendigvis komme en stagnasjon. De som kjente til den økumeniske prosessen fra starten av eller som hadde deltatt i den, visste at hastigheten måtte settes ned, siden de visste hvilke løsninger som hadde vært klar/modne og hvilke områder man nå måtte begynne å arbeide med. Men for utenforstående må dette ha vært en stor skuffelse. Skylden for denne stagnasjonen måtte også legges et sted, og det var enkelt for mange å skylde på Den katolske kirke.

For å hjelpe til å forstå dette, kan jeg trekke frem synet på den treenige Gud og hovedelementer i fresesforståelsen (at frelsen er ufortjent av nåde) som spørsmål som var (over)modne i 1965, mens embedssyn og litt dypere kirkeforståelse er spørsmål man for alvor begynte å arbeide med på 70-tallet – og som har vist seg å være svært vanskelige å enes om.

  5 Responses to “Hvorfor har den økumeniske tilnærmingen stoppet opp?”

  1. Du skriver:

    “Alle som arbeider med økumenikk snakker om at økumenisk arbeid er blitt så vanskelig; det ser ikke ut til å skje noen i tilnærmingen mellom kirkene.”

    Jeg stusset litt da jeg leste dette, men jeg regner med at du mener at det har stoppet opp i form av formell dialog mot erklæringer – og hvor den katolske kirke er en av partene?

    For andre kirkesamfunn har jo bare nærmet seg mer og mer, og der har det absolutt ikke stoppet opp. Ei heller har det vel stoppet opp på det uformelle planet, og i det praktiske liv? Snarere tvert imot? I det små og store blomster jo økumenikken. Se bare på hva som har skjedd i Norge de siste månedene, der vi ikke lenger har to bønneuker men en. På retrettbevegelsen der inspirasjon strømmer begge veier. Det er ikke mange år siden den forrige paven ga oppgaven om å lage korsveien til lederen av den protestantiske kommuniteten Grandhamp i Sveits.

    I Sverige har sterke evangeliske stemmer, slik som pinsevennen Peter Halldorf dukket ned i oldkirkens skrifter, og gjort det tilgjengelig for store grupper mennesker. Ikoner har fått en stor betydning, også i mange protestanters religiøse liv. Det fiendskapet som har vært hos store deler av Norges evangeliske befolkning mot katolikker ser ut til å ha blitt mildnet betraktelig.

    I Norden blir flere tidskrifter, slik som Over Alt, og Pilgrim gitt ut av katolikker og ikke katolikker i felleskap. Lutheranere og Metodister har i Norge gjennom Nådens Felleskap åpnet opp for hverandres prester.

    Så min opplevelse av at økumenisk arbeid er blitt vanskelig, og at det ikke skjer noen tilnærming er helt, helt feil.

    Hva kan dette forskjellige synet komme av?

  2. Beate
    Jeg snakker vel best om økumenikk på det teologiske plan, det ble gjort så store framsteg paa 60- og 70-tallet, og så har man egentlig ikke kommet så mye lenger.

    På det praktiske plan er jeg enig i at situasjonen er en del bedre, det nevner også Ratzinger i boken jeg nevnte i min artikkel, og han foreslår der konkret hvor man bør gå videre.

    Men også på det praktiske plan er det både positive og negative sider. Positivt sett bli jo katolikker i Norge behandlet og vurdert mye bedre enn for noen få år siden; for akkurat to år siden ble katolikker i Bergen f.eks. for første gang invitert til byens predikantring. Mer negativt er det vel at bønneuken i januar ikke har så stor oppslutning mange steder, det virker faktisk som noe av den praktiske økumenikken falt ammen etter år 2000 – men andre steder blomstrer det, som du sier.

  3. Jeg må si meg helt enig med Beate. Det er iblandet et solid monn ønsketenkning men det er svært viktig her å ønske konsekvent i riktig retning, og jeg må si jeg har erfart det samme.

    Ser vi på Pavens bønneintensjoner for Juni, så mener å se helt konsekvent hvor han står hen, det der er grønt lys.

    Så beretter Moi her både om visse akademiske og visse økumeniske vansker i Roma.

    Jeg tror vi må se litt på pinsen og nytte høvet. Man satte igang et prosjekt i det gamle Babylon som skar seg fordi de manglet arkitektur. De feilvurderte høyden så forholdet mellom høyde og grunnflate ble irrasjonal og materialforbruket deretter. Det ble splittelser i bygget og mellom upstairs og downstairs og mellom alle leverandørene og laugene og til og med på samme plan fagforeningene og fraksjonene imellom, så ille at tilslutt forsto ikke den ene hva den annen sa, og så løp de ned av bygget og radialt ut i hele verden og derfor har vi disse allehånde språk og talemåter i verden som ikke forstår hverandre.

    Pinsen er det element som kommer og helbreder den babylonske forvirring. Den Hellige Ånd skal gjenkjennes på signalemang, se opp for signalemanget og hold signalemanget klart. Nå er det like før.

  4. Jeg tror det skjer mye i det stille, ikke minst fra luthersk side. For 20 år siden var den for oss litt komiske betegnelse “høymesse med nattverd” vanlig, dvs svært mange søndagsgudstjenester var uten nattverd i lutherske kirker! Nå er det til og med hverdagmesser mange steder. Jeg så overføringen av pinsedagsmessen i NRK, tidligere var det aldri nattverd i TV overføringer. Denne gangen var det nattverd med kontinuering distribusjon og neddypping av brødet i kalken og med all mulig verdighet. Så en “nattverdsvekkelse” er det i den lutherske kirke. Og selv om det er lang vei i teologien, må jo dette være et positivt tegn!

  5. Denne debatten fortsetter nå (juni -07) HER

Sorry, the comment form is closed at this time.