Jeg viste for noen dager til hva Ratzinger/Pave Benedikt sa om stagnasjonen i den økumeniske utviklingen – les her: I samme artikkel spør han deretter selv: ”Men hvis dette er virkeligheten, hva skal vi da gjøre?” (I boken: Church, Ecumenism & Politics, 1988) Han svarer så selv:
Hva jeg finner svært nyttig her er et slagord … som nettopp er blitt tilført debatten: enhet gjennom ulikhet. Det er sant at skisma/atskillelse er et onde, spesielt når det fører til fiendskap og en svekkelse av det kristne vitnesbyrdet. Men når fiendskapets gift langsomt blir drevet ut av skismaet, og når man som resultat av gjensidig aksept ikke lenger opplever svekkelse, men en ny rikdom ved å lytte til hverandre og forstå, da kan det bli sett på som en felix culpa (lykkelig synd), til og med før atskillelsen er fullstendig helbredet. (s 138)
…
Hvis vi følger denne veien …, må vi altså først forsøke å finne enhet gjennom ulikhet. Det betyr å akseptere det som er fruktbart i denne atskillelsen, å ta giften ut av den og ta imot akkurat det positive i ulikheten – naturligvis med håp om at atskillelsen en dag vil opphøre å være en virkelig atskillelse, bare en ulikhet uten motsetninger. Men når denne siste fasen blir søkt etter for direkte, gjennom et gjør-det-selv strev, da blir motsetningen øket isteden for helbredet. (s 139)
Han nevner så den enheten som allerede fins mellom katolikker og protestanter:
som ikke er ubetydelig. Det faktum at vi sammen kan lese Bibelen som Guds ord, at vi deler den oldkristne bekjennelsen, skapt av de første kirkemøtene, om Gud som tre i én og én i tre, om Jesus som sann Gud og sant menneske, om dåpen og syndenes forlatelse, og videre at vi deler det samme fundamentale synet både på Gud og på mennesket, må stadig bli gjenoppdaget, offentligliggjort og fordypet. Vi deler også syn på kristen bønn og på de viktige etiske normene i de ti bud, lest i lyset av Det nye testamente. Samsvarende med denne fundamentale enheten i det vi bekjenner, bør det også være en fundamental enhet i det vi gjør. Her er det altså snakk om å sette den eksisterende enheten ut i livet, å gjøre den reell og utvide den. Dette vil naturlig nok innebære et mangfold av former og … på alle nivåer (de geistlige, teologene og lekfolket) og felles arbeid (s 140)
…
Men så har Ratzinger også noen advarende ord:
Det hører med til denne enheten gjennom ulikehet å ikke prøve å tvinge noe på den andre parten som truer ham/henne i deres kristne identitet. Katolikker må for eksempel ikke prøve å presse protestanter til å godta pavedømmet og den katolske forståelsen av apostolisk suksesjon. … Til gjengjeld må protestanter avstå fra å presse katolikker til å godta felleskommunion på grunnlag av sin egen forståelse av nattverden. For oss er Kristi legeme et dobbelt mysterium – Kristi legeme som Kirken og Kristi legeme som sakramental gave – og samtidig bare ett sakrament, og å skille legemliggjørelsen av sakramentet fra legemliggjørelsen av Kirken er å tråkke på både Kirken og sakramentet. (s 141)
Hva tenker du selv om dette?
Jeg synes Ratzinger er en god stemme, og har gode betraktninger.
For min egen del så har jeg ikke noe behov for en felles kirke. Stort sett har jeg levd og vært i miljøer der man har stor respekt for andre kristne, og har sluppet å oppleve mistenkeliggjøring eller nedvurdering av andre kristne. Og jeg tenker vel at vi uansett teologi, uansett ståsted er en kirke. Det finnes bare en kirke. Og det er kirken av de troende. Og at vi har forskjellige kirkesamfunn kan ikke forandre på det. Ei heller at vi har forskjellige sakramenter eller forskjellige syn.
Og som troende mennesker så er forskjellene i tro, i overbevisning og i livsførsel katolikker imellom, lutheranere imellom, metodister imellom like store innenfor hver av våre kirkesamfunn som på tvers av samfunnene.
Jeg syns selv at Ratzinger alltid argumenterer usedvanlig klart – jeg holder også på å gjøre klar en post til i morgen, som tar opp enda mer konkrte det katolske synet på kirken, der han nok sier ting som vil falle noen protestanter tungt for brystet.
I denne artikkelen er jeg selvfølgelig enig med ham i at vi har mye felles med protestantiske kristne, og at vi gjerne må samarbeide med dem på mange områder, men i siste avsnitt tar han også opp hva slags begrensninger som ligger i samarbeidet, og punkter der man ikke må presse hverandre. Og punktet han nevner her fra katolsk side er presset om å tillate felleskommunion, som vi har hatt en del av de siste årene. Jeg syns han argumenterer godt for hvorfor et slikt press ikke er ønskelig eller fruktbart.
Ja. Og samtidig ser han presset andre veien, om at «alle» skal forenes i den katolske kirke. Og han sier klart ifra at dette heller ikke er ønskelig.