jun 162006
 

Hvis tro kan flytte fjell; betyr det at sterk tro kan flytte store fjell? Den katolske organisasjonen ”Opus Dei”, som nettop består av mennesker med en sterk tro, er av kritikere blitt utropt til å kunne flytte på Den katolske Kirke. I det hele tatt er Opus Dei omgitt av mye polemikk, og Dan Browns bok, ”Da Vinci-koden”, hvor Opus Dei inntar en sentral rolle i skurkeregistret, har ikke begrenset diskusjonen, snarere tvert imot.

Amerikaneren John Allen skrev i fjor en bok om Opus Dei, som er blitt anmeldt på det danske nettstedet http://www.catholica.dk/. Boken heter: “Opus Dei: The Truth About Its Rituals, Secrets and Power”. Anmeldelsen slutter på denne måten:

Konklusjonen for John Allen er at Opus Dei ikke er i ferd med å overta Den katolske Kirke, og at Opus Deis betydning i Kirken og dens økonomiske ressurser er sterkt overvurderet. Opus Dei er en sterk drikk for dem som kompromissløst ønsker alt det Kirken står for, men organisasjonen er ikke for alle – og vil heller ikke bli det.

Les hele (den danske) anmeldelsen her – (pdf-fil):

jun 152006
 

I Ratzingers selvbiografi for årene 1927-1977, “Milestones”, skriver han også om arbeidet med liturgirevisjonen under Vatikankonsilet, på s 122-23.

Han skriver her at det ikke var noe ønske om å gjøre noen forandringer liturgien hos de fleste biskopene, f.eks. i Italia. Den liturgiske bevegelsen (og også teologisk utvikling på andre områder) hadde kommet langt i Tyskland og Frankrike, pluss Nederland og Belgia, men ikke andre steder. Biskopene fra disse landene fikk likevel overbevist er stort flertall på konsilet om at en viss liturgisk fornyelse var nødvendig, bl.a. at morsmålet skulle tillates i messen mer enn før. Men ingen/få hadde vel drømt om at forandringene skulle bli så dramatiske som de i praksis ble.

Ratzinger som tysker hadde forståelse den nye teologiske utviklingen, men begynte ganske snart (allerede på 60-taller) å mene at forandringene i Kirken skjedde for fort, gikk for langt, var av feil type etc. For mange er det vel kjent at han i noen år nå har arbeidet for å revidere forståelsen/ konsekvensene av Vatikankonsilet på en del punkter. Det er kanskje aller mest liturgien (og folks opplevelse av messefeiringen) han har ønsket å tilbakeføre, og i denne tidlige selvbiografien ser vi allerede dette ønsket.

For alle som følger med i katolske saker internasjonalt er det vel godt kjent at en ny oversettelse av messen på engelsk nå nesten er ferdig. Denne oversettelsen skal gjelde for alle engelskspråklige land og i mange land har biskopene allerede godkjent den nye oversettelsen (der man for eksempel skal si ”And with your spirit” isteden for ”And also with you.”). I disse dager skal den amerikanske bispekonferansen stemme over forslagene, og siden en del biskoper der er mot disse ’konservative’ forandringene, er det stor spenning og usikkerhet rundt avstemmingsresultatet.

jun 142006
 

I formiddag var jeg sammen med 35.000 andre med på pave Benedikts onsdagsudiens. Jeg syns han virket opplagt og ung, som en 65-åring. Han leste sitt manuskript tydelig og klart – etter at fem biskoper hadde lest evangeliet fra Johannes 1, 37-40 på italiensk, engelsk, tysk, portugisisk og polsk – og så ofte opp på forsamlingen underveis. (Det er bare ved hjelp av de fire storskjermene man kan se paven så tydelig, ellers er han bare en liten prikk der opp. Høytaleranlegget er forøvrig også svært godt på Petersplassen, så man kan lett høre alt som blir sagt.)

Pave Benedikt tok som vanlig utgangspunkt i bibelteksten som var lest, og sa at han denne gangen, etter å ha snakket mest om Peter sist uke, ville snakke om de andre 11 disiplene, denne gangen mest om Andreas, Peters bror. Han nevnte flere ting om Andreas, bl.a. at hans navn er gresk, og kom denne apostelen, som er så viktig for Konstantinopel, inn på forholdet til den ortodokse kirke.

AsiaNews.it har allerede publisert et grundig referat fra audiensen, og skriver bl.a.:

Today, Benedict XVI drew a picture of the personality of the brother of Simon, Andrew, who was the “first-called”, and therefore he is known as the “Protoclete”. The Pope said: “It is certain that because of the brotherly relationship between Peter and Andrew, the Church of Rome and the Church of Constantinople feel, in a special way, like sisters.” He continued: “To highlight this relationship, my predecessor Pope Paul VI, in 1964, restored the relics of St Andrew, which until then had been kept in the Vatican Basilica, to the Orthodox Metropolitan Bishop of the city of Patrasso in Greece, where according to tradition, the apostle was crucified.

Hele dette referatet kan leses her og om ikke lenge trykkes vel også en engelsk oversettelse av hele pavens tale hos Zenit.

jun 142006
 

I Ratzingers selvbiografi for årene 1927-1977, “Milestones”, s 128-29, skriver han om sitt eget teologiske fundament:
For meg (har) Skriften, kirkefedrene og en grundig historisk forståelse hatt en absolutt fundamental plass i min intellektuelle utvikling.

Jeg skrev for en måneds tid siden om Ratzinger innsats under 2. vatikankonsil og samarbeid med andre teologer, bl.a. Rahner.

I forbindelse med arbeidet med 2. Vatikankonsils dikument om åpenbaringen “Lumen gentium” samarbeidet han en hel del med Karl Rahner, men selv om de var enige om mange spørsmål som ble tatt opp i konsilet, var de egentlig svært ulike. Ratzinger skriver:

“Mens vi arbeidet sammen ble det tydelig for meg, at selv om vi var enige i mange ønsker og konklusjoner, levde Rahner og jeg på to ulike teologiske planeter. (Vi kom ofte til samme konklusjoner) … , men av helt ulike grunner. På tross av at han hadde lest kirkefedrene tidlig, var hans teologi fullstendig preget av en Suareziansk skolastisisme og den nye forståelsen i lys av tysk idealisme og Heidegger. … kirkefedrene spilte egentlig en liten rolle for ham og hele den historiske dimensjonen var ubetydelig.

jun 132006
 

“Generelt har tolkningene gått i retning religionen som hovedsaken: Kristina abdiserte fordi hun i sitt hjerte var blitt katolikk, og hun forsto at hun som katolikk ikke kunne styre det dypt lutherske Sverige. Hun ville blitt avsatt, straffet, kanskje med døden. Derfor sa hun fra seg tronen først, før hun reiste til kontinentet og antok katolisismen. Saken så enkel ut ved første øyekast. … “

Slik skriver Morgenbladet i sist ukes nummer om en ny bok (Peter Englund: Silvermasken – en kort biografi över drottning Kristina, Bonniers, 2006) som omhandler dronning Kristina av Sverige som i år 1654 sjokkerte alle ved å abdisere fra tronen og deretter bli katolikk.

Jeg leste selv om dronning Kristina for litt over ti år siden, da jeg leste flere av Oskar Garsteins bøker om norden i tiden under og rett etter reformasjonen. Les mer av bokanmeldelsen her:

jun 122006
 

I går var min kone og jeg på nytt på tur, denne gangen til gammel by som heter Tarquinia, som ligger 100 km rett nord for Roma.

Byen i seg selv var interessant nok, og ganske gammel – egentlig over 3000 år, men den var flyttet et par kilometer til der den nå ligger for litt over 1000 år siden. Det aller mest interessant med denne byen var nok likevel den gamle etruskiske gravplassen som lå rett ved siden av, men mange hundre underjordiske graver, flere av dem åpne for turister og med nydelige veggmalerier.

Norsk wikipedia sier følgende om etruskerne:
Etruskerne var et kulturfolk i det antikke Italia fra det 8. århundre f.Kr. De holdt til i Etruria, som nå er Toscana og det nordlige Latium. Man kjenner ikke til deres opprinnelse, men ifølge tradisjonen – representert ved Herodot – skal de ha kommet til Toscana fra Lilleasia. Andre hevder at de skal ha kommet fra nord, mens andre igjen mener de var innfødte. Det er også de som mener at etruskerne kan ha vært et resultat av en fusjon mellom disse tre etniske komponenter. Viktige etruskerbyer: Tarquinia, Arezzo, Perugia, Vetolonia, Populonia, Pisa, Fiesole, Volterra.

Da vi var der og besøkte gravene, hørt vi hele tiden om at de hadde kommet over fra Lilleasia, men det er altså noe omstridt, ser det ut til.

jun 122006
 

Jeg har skrevet flere ganger om pave Benedikts onsdagsaudienser, også om den sist onsdag, der han svært tydelig snakket om det som kalles “pavens primat”, som dreier seg om pavens rett til å styre over Kirken.

Bare et par dager etter audiensen ble paven kritisert av en italiensk protestant, professor Fulvio Ferrario, i den (protestantiske) valdenser-kirken. Han sier at “bilbelvitenskapen har den siste tiden innsett at Peter hadde en spesiell rolle blant disiplene, men det dreier seg her om Peter og ikke Benedikt
XVI. Pavedømmet står nå i fare for å bli en skillende heller enn en sammenbindene faktor, noe den økumeniske dialogene må ta henyn til.”

Les hele nyhetsmeldingen her:

Jeg må si jeg ble noe overrasket over styrken i kritikken i denne nyhetsmeldingen, selv om jeg også sist uke forstod at paven her bevisst rørte ved et av hovedskillepunktene mellom katolikker og andre kristne. Spesielt underlig var det kanskje at denne reaksjonen er sendt ut som en nyhetsmelding på nettstedet http://www.eni.ch (Ecumenical News International), som er en nyhetstjeneste støttet av tunge økumeniske/kirkelige organisjasjoner som Kirkens Verdensråd, Det Lutherske Verdensforbund, World Alliance of Reformed Churches og Conference of European Churches.

jun 112006
 

I dag feirer kirke festen for Den hellige treenighet, og om dette sentrale kristne lærepunktet sier katekismen bl.a. i artikkel 422 og 424:

“Men da tidens fylde kom, sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, og fra sin fødsel av selv underkastet loven, for å løskjøpe dem som levde bundet av loven, ja, for å gi oss en plass som sønner” (Gal 4, 4-5). Dette er “evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn” (Mark 1, 1): Gud har gjestet sitt folk.492 Han har oppfylt løftene til Abraham og hans ætt.493 Han har gjort det over all forventning: Han sendte sin “elskede Sønn” (Mark 1, 11).

Drevet av Den Hellige Ånds nåde og dratt av Faderen tror og bekjenner vi om Jesus: “Du er Messias, Sønn av den levende Gud” (Matt 16, 16). Det er på denne troens klippe, den tro den hellige Peter bekjente, at Kristus har bygget sin Kirke.

Les mer i Den katolske kirkes katekisme om Kristus/ Treenigheten her:

jun 102006
 

Slik kan begrepet nyhetsfeed eller RSS defineres:
Dette er en alternativ måte å lese nyheter på. Du trenger et eget program som du bruker istedenfor din vanlige nettleser – hvis du ikke bruker Firefox og Opera, som nå støtter dette direkte. Der legger du inn nettstedene du ønsker å følge med på, da sjekkes det automatisk med jevne mellomrom om det har skjedd noe nytt. Hver gang en ny melding fiskes opp, varsles du om dette.

Firefox og Opera oppdager automatisk om web-siden har RSS, og gir melding om dette helt til høyre i adresselinjen. (I Firefox kalles dette ‘levende bokmerker.) Ellers må man gå til en spesiell side og melde seg på feeden. For min weblog er det siden (utdatert).

For å få melding om nyheter på de katolske hjemmesidene i Norge (også utdatert).

Les mer om RSS-feed/nyhetsmeldinger.

jun 102006
 

I sist onsdagsaudiens, 7. juni, fortsatte paven sin katekese om Kirken, og spesielt om apostlenes/biskopenes og Peters/pavens plass i Kirken. Denne gangen sa han at Peter fikk en så viktig oppgave at også fikk nytt navn, slik det også skjedde med Abram og Jakob i Det gamle testamentet. Han snakket også om pavens ulike oppgaver, der sannsynligvis det såkalte “pavens primat” er det aller vanskeligste for protestantene.

Dette sa han bl.a.:

For to uker siden snakket jeg om Peter som den første apostelen, i dag vil jeg vende tilbake til denne viktige personen i Kirken. Når evangelisten Johannes skriver om det første møtet mellom Jesus og Simon, nevner han en viktig detalj: “Jesus så på ham og sa, ‘Du er Simon, sønn av Jona, du skal kalles Kefas – Kefas er det samme som Peter” (Joh 1:42). Jesus pleide vanligvis ikke forandre disiplenes navn.

Bortsett fra kallenavnet “tordensønnene” for Johannes og Jakob, et navn Jesus senere aldri brukte, ga han ikke nye navn til noen andre disipler. Men Simon kalte han stadig Kefas, en navn som senere ble oversatt til gresk som “Petros” og latin som “Petrus.” in Latin. Og navnet hans ble oversatt fordi det ikke bare var et navn; det var et “oppdrag” som Petrus slik mottok fra Herren. Det nye navnet “Petrus” blir stadig brukt i evangeliene, og til slutt erstatter det hans opprinnelige navn, Simon.

Denne detaljen er ekstra viktig hvis vi husker at i Det gamle testamente betydde et navnebytte vanligvis at personen mottok et oppdrag (se f.eks. 1. Mosebok 17:5 og 32:28ff, etc.). Og Kristi ønske om å gi Peter en spesiell plass blant apostlene kan vi se flere steder …

De tre metaforene som Jesus bruker for å beskrive Peters oppdrag er veldig klare i seg selv: Peter skal være klippen, fundamentet som Kirken skal bygges på; han skal ha nøklene til Himmelriket til å åpne og lukke slik han ser det er rett; og til slutt skal han kunne binde eller løse, det betyr å kunne etablere eller hindre det han mener er nødvendig for Kirkens liv, den som alltid vil tilhøre Kristus. Det er alltid Kristi Kirke og ikke Peters. Kristus beskriver med talende bilder det som senere tiders refleksjon skal kalles “retten til å styre/ primacy of jurisdiction.”

…….. La oss be om at Peters primat, som er gitt til svake mennesker, alltid må utøves på denne opprinnelige måten, slik at dets sanne mening i stadig større grad må kunne gjenkjennes av kristne brødre og søstre som fortsatt ikke har fullt fellesskap med oss.

Hele pavens tekst kan leses her:

jun 102006
 

Jeg har den siste tiden lest mye interessant om kardinal Kasper, lederen for den katolske kirkes økumeniske arbeid. En artikkelen på nettstedet www.chiesa snakker en del om hvor viktig har er i Vatikanet og hvordan han arbeider sammen med pave Benedikt. Les gjerne hele artikkelen her:

Denne artikkelen nevner også noe Kasper sa uken før han ‘advarte’ anglikanerne om hva de er i ferd med å gjøre for økumenikken – se min melding om det. 31. mai snakket han en hel del om økumeniske spørsmål i Roma, og sa bl.a. at noen former for “ideologisk økumenikk, ønsker å overse forskjellene, og ønsker enhet for enhver pris, basert på en svært liten grad av oppnådd enighet. Sann økumenikk finner man i sannhet og kjærlighet, og i dag ser vi her fem viktige forskjeller i forhold til tidligere tiår:”

The first change, which Kasper describes as “very positive,” concerns the Churches of the East. Theological dialogue has been resumed over what unites East and West – the sacraments and the episcopal and priestly ministry – and over what divides them – the role of the pope – “but in the meantime we can cooperate in Europe, the most secularized continent, in order to rediscover Christian roots and strengthen Christian values, and in this way we can participate in a truly historic task.”

The second change concerns the historical Protestant Churches: Lutheran, Reformed, Anglican. Kasper is much more pessimistic on this point. In the area of theology, “they have developed a concept of unity that constantly draws farther away from Catholic ecclesiology.” But the most serious distancing concerns “the internal fragmentation of some ecclesial communities, in particular the Anglican communion, and their loss of substance above all in the field of ethics, especially on questions of life and the family.”

But there is an opposite current within Protestantism, and this is the third change mentioned by Kasper. “There are groups, fraternities, evangelical movements that want to live the Gospel and are grateful for the Catholic Church’s firm attitude toward ethical questions. They often form a spiritual network and are linked with groups, spiritual movements, and congregations of a traditional character in the Catholic Church.”

The fourth change is that “we have begun a fairly substantial dialogue with the Pentecostals, who with more than 500 million adherents are now the second-largest Christian confession after the Catholic Church, and are especially present in the southern hemisphere, in Latin America, Asia, and Africa. They are showing enormous growth, and some are even speaking of the Christianity of the future.”

Finally there is a fifth change, which Kasper maintains is “the most important and demanding, above all in Europe.” It concerns “post-denominational and post-secular men and women going through an interior spiritual quest, who desire a form of Christian unity that transcends the individual confessions.”

These men and women are not interested in the ecumenism associated with the specialists and the theological controversies that go along with it. “Many of them are nevertheless open to a message or, better, to a fundamental and central Christian witness, expressed in accessible words that they can understand. In this sense many people, and not just Catholics, have understood well the encyclical ‘Deus Caritas Est.’ Here we find ourselves at the beginning of a new ecumenism that is intimately linked to a new evangelization.”

jun 092006
 

Her bor vi nå; Santa Marinella, tre kvarter nord for Roma med tog. Hovedstranden (som vi ser her) er klartgjort for badesesongen, men det er foreløpig få mennesker her. Alle sier at dette forandrer seg ganske radikalt når skolene tar sommerferie i slutten av juni. For oss nordboere er vannet allerede behagelig, så vidt over 20 grader, men italienerne ønsker seg kanskje litt mer.

jun 092006
 

Det fins ulike typer økumenisk dialog og kvaliteten på dialogen vil forandres ved en beslutning (om å ordinere kvinner til biskoper). Økumenisk dialog i ordets rette forstand har som mål å gjenopprette fullt kirkelig fellesskap, og dette har vært forutsetningen for vår (anglikanske-katolske) dialog så langt. Den forutsetningen vil realistisk sett ikke eksistere lenger hvis dere begynner å ordinere kvinner til biskoper.

Sist mandag 5/6, snakket Kardinal Kasper, leder av Vatikanets enhetskommisjon, til de anglikanske biskopene i England, i forbindelse med denne kirkens mulige åpning av bispeembedet for kvinner. Han sa da de nokså dramatiske ordene som jeg har oversatt til norsk over. Videre sa han også:

What follows from these conclusions and questions? What follows for the future of our ecumenical dialogue? One thing is certain: the Catholic Church will not break off the dialogue even in the case of such a decision. It will above all not break off the personal relationships and friendships which have developed over the past years and decades. But there is a difference between types of dialogue. The quality of the dialogue would be altered by such a decision. Ecumenical dialogue in the true sense of the word has as its goal the restoration of full church communion. That has been the presupposition of our dialogue until now. That presupposition would realistically no longer exist following the introduction of the ordination of women to episcopal office.

Following that action we could still come together for the sake of information and consultation; we could continue to discuss and attempt to clarify theological issues, to cooperate in many practical spheres and to give shared witness. Above all we could unite in joint prayer and pray for one another. All of that is, God knows, not negligible. But the loss of the common goal would necessarily have an effect on such encounters and rob them of most of their élan and their internal dynamic. Above all – and this is the most painful aspect – the shared partaking of the one Lord’s table, which we long for so earnestly, would disappear into the far and ultimately unreachable distance. Instead of moving towards one another we would co-exist alongside one another.

For many that may seem a more realistic path than what we have attempted previously, but whether it is in accordance with the binding last will and testament of Jesus, ‘that all may be one’ (Jn, 17,21) is of course another question. The answer would have to be in the negative. I ask you: Is that what we want? Are we permitted to do that? Should we not ponder what Cyprian tells us, namely that the seamless robe of Jesus Christ cannot be possessed by those who tear apart and divide the church of Christ (De catholicae ecclesiae unitate, 1,6)?

Les hele hans foredrag her:

jun 072006
 

Artikkelen jeg postet i går, Hvordan oppstår Kirken?, var kanskje noe for teoretisk for mange lesere, og i økumenisk sammenheng kanskje noe provoserende. Den handlet jo om hva som skal til for at vi kan kalle en samling av kristne for en menighet eller en kirke i egentlig forstand.

Ratzinger sier der at en kirke er noe man tar imot, som man blir invitert inn i, som kommer fra Kristus, som har levd gjennom historien, og når man selv blir født, blir man invitert inn i denne kirken gjennom sakramentene. En kirke, sier han, er ikke noe man kan skape selv, det er ikke katolsk forståelse at man kan ta seg selv til rette på dette området, og starte en menighet/kirke selv når man ønsker etc.

Heller ikke anglikanere og (mange) lutheranere tenker slik. Det var ikke meningen (for Luther i alle fall) å gjøre noe annet enn å rense (den katolske) kirken, men da ingen katolske biskoper på hans tid ønsket å være med på hans type fornyelse, måtte de føre tradisjonen videre gjennom et brudd – dvs at ingen biskop førte kirken videre gjennom preste- og bispeordinasjoner, men en (tidligere) katolsk prest ordinerte de nye prestene og biskopene og slik kom det til et brudd med den apostoliske suksesjon.

I tillegg til dette (ordinasjons)bruddet, begynte også lutheranerne å lære annerledes på noen områder, samt at de brøt med den universelle katolske kirke, tydeliggjort først og fremst gjennom bruddet med paven. Denne ‘mangelen’ som derfor fins i den lutherske og andre protestantiske kirker, er det Ratzinger tydeligjorde i sitt foredrag for ca 20 år siden, og det er først og fremst på det punktet det økumeniske arbeidet har stoppet opp, det er der man ikke klarer å komme videre i retning av større enighet.

I tillegg til protestantiske kirker med en tydelig historisk forankring (først og fremst den lutherske og den anglikanske kirke altså), fins det i dag mange (frie) menigheter/kirker som ikke ønsker å stå i en slik historisk kirketradisjon, som har en helt annen kirkeforståelse. De mener rett og slett at der to eller tre samles i Jesu navn, der er kirken, ikke noe mer er nødvendig. Dette synet må de selvsagt få lov til å beholde, men dette er ikke det katolske synet på hva som konstituerer en kirke.

jun 072006
 

Det har vært kaldt her i Roma igjen! Etter at jeg for snart en måned siden skrev at det var overraskende kaldt og surt i Roma, hadde vi så tre usedvanlige varme uker (sett fra en nordboers synspunkt), med ca 25 grader de fleste dagene.

Så, torsdag sist uke, skyet det til og blåste opp og “uværet” varte i tre dager til ende. Det var ikke uvær i egentlig forstand, men noe regn og torden, en del vind, og temperatur nesten ti grader under det vi hadde vært vant til. Over helgen begynte det å ta seg opp igjen, og vi har nå så vidt kommet opp i 20 grader igjen.

Det hele var litt underlig (og overraskende, sier romerne), for vanligvis i juni, og spesielt i juli og august, er jo for mye varme det største problemet. Min kone og jeg flyttet også i denne perioden litt utenfor byen, til Santa Marinella, ved kysten litt nord for Roma. Der er det vanligvis mer vind og litt kjøligere enn i Roma, noe vi altså vi fikk oppleve til gangs.

jun 062006
 

I samme bok som jeg har nevnt tidligere, skriver Ratzinger også om det katolske synet på Kirken, og hvordan dette på ypperlig måte ble uttrykt det 2. Vatikankonsils dokument Lumen gentium. (Church, Ecumenism & Politics, 1988, her fra side 5, og 8-10)

Det første som er viktig, er at Lumen gentium snakker om Kristus først, og ikke Kirken selv. Slik kommer dette til uttrykk helt i starten av dokumentet:

Kristus er lyset for alle folk, og dette hellige kirkemøte, samlet i Den Hellige Ånd, nærer derfor et brennende ønske om å opplyse alle mennesker med hans herlighets glans, slik den gjenspeiler seg på Kirkens åsyn, ved å forkynne evangeliet for all skapningen (Mk. 16,15). Kirken er selv i Kristus som et sakrament, det vil si både et tegn på og et redskap for den nære forening med Gud og hele menneskeslektens innbyrdes enhet.

Det neste Ratzinger nevner er at Kirken vokser fra innsiden og utover, ikke motsatt retning. Et poeng som faktisk har svært mye å si i den økumeniske debatt, og som nok mange protestanter ikke kan godta uten videre. For å belegge sitt syn siterer Ratzinger fra artikkel 26 i Lumen gentium:

…Denne Kristi Kirke er virkelig tilstede i alle de rettmessige lokale menigheter som, når de samler seg omkring sine hyrder, også blir kalt kirker av Det nye testamente. De er også hver på sitt sted det nye folk, sammenkalt av Gud, i Den Hellige Ånd og stor overbevisning (1. Tess. 1,5). … I disse menigheter, selv om de ofte er små og fattige, eller spredte og isolerte, er Kristus tilstede, han som den ene, hellige, katolske og apostoliske Kirke samles ved. …

Her er to ting viktige, sier Ratzinger:

Menigheten må være rettmessig sammenkalt for å kunne være Kirke, og den må være rettmessig organisert sammen med sin hyrde. Hva betyr dette? Først betyr det at ingen kan gjøre seg selv til Kirke. En gruppe kan ikke bare samle seg, lese Det nye testamente og si: ”Vi er nå Kirken, siden Herren er tilstede der hvor to eller tre er samlet i hans navn.” Et viktig element i Kirken er å motta, akkurat som troen kommer av å høre og ikke er et resultat av ens egne avgjørelser og refleksjoner. … Begrepet vi bruker på denne strukturen med å motta og møte noe(n) er ”sakrament”. Og en del av den sentrale definisjonen av et sakrament er at det blir mottatt, det er ikke noe man kan gi til seg selv. … Kirken er ikke noe man kan lage, bare noe man kan motta, og, faktisk, bare noe man kan motta fra der den allerede fins; det sakramentale fellesskapet av Hans legeme som har gått gjennom historien.

jun 052006
 

Sist uke fra onsdag til fredag hadde de mange nye bevegelsen i Den katolske kirke en kongress her i Roma, 300 representanter fra mer enn 100 bevegelser – som Focolare, Neokatekumenatet, L’Arche, Sant’ Egidio, Comunione e Liberazione, Schönstatt, Den karismatiske fornyelsen, Regnum Christi etc. Denne “lille” kongressen ble avsluttet med en virkelig stor samling der medlemmer fra alle disse gruppene fikk møte pave Benedikt på Petersplassen lørdag kl 18.00.

Jeg var selv til stede der – i nærheten av plassen må jeg vel legge til, både hele Petersplassen og hele Via Concilatiazione var stappende fulle av 400.000 mennesker, men jeg klarte å se paven på en strategisk plassert storskjerm – se bildet. Jeg fikk også et lite glimt av noen Focolare-medlemmer fra Norge. (Det skinner vel gjennom at jeg personlig syns slike samlinger er for store, men hvis de kan glede og oppmuntre andre, så må de gjerne arrangeres.)

I sin tale til forsamlingen la pave Benedikt bl.a. vekt på misjonsinnsatsen:

“Den som har funnet noe som er sant, fint og godt i sitt liv – den eneste skatten, den dyrebare perlen – løper over alt for å dele dette med familien og venner, og ellers i sin omgangskrets”, sa han.

Paven apellerte også til bevegelsene og fellesskapene som var samlet om å “være enda mer, mye mer, pavens samarbeidapartnere i hans verdensvide apostoliske tjeneste, for å åpne dørene for Kristus. Dette er den beste tjenesten Kirken kan gi til mennesker, og spesielt til de fattige, slik at menneskene … finner Kristus, hjørnesteinen som vi kan bygge en samfunn bygget på kjærlighet på.”

jun 052006
 

Jeg viste for noen dager til hva Ratzinger/Pave Benedikt sa om stagnasjonen i den økumeniske utviklingen – les her: I samme artikkel spør han deretter selv: ”Men hvis dette er virkeligheten, hva skal vi da gjøre?” (I boken: Church, Ecumenism & Politics, 1988) Han svarer så selv:

Hva jeg finner svært nyttig her er et slagord … som nettopp er blitt tilført debatten: enhet gjennom ulikhet. Det er sant at skisma/atskillelse er et onde, spesielt når det fører til fiendskap og en svekkelse av det kristne vitnesbyrdet. Men når fiendskapets gift langsomt blir drevet ut av skismaet, og når man som resultat av gjensidig aksept ikke lenger opplever svekkelse, men en ny rikdom ved å lytte til hverandre og forstå, da kan det bli sett på som en felix culpa (lykkelig synd), til og med før atskillelsen er fullstendig helbredet. (s 138)

Hvis vi følger denne veien …, må vi altså først forsøke å finne enhet gjennom ulikhet. Det betyr å akseptere det som er fruktbart i denne atskillelsen, å ta giften ut av den og ta imot akkurat det positive i ulikheten – naturligvis med håp om at atskillelsen en dag vil opphøre å være en virkelig atskillelse, bare en ulikhet uten motsetninger. Men når denne siste fasen blir søkt etter for direkte, gjennom et gjør-det-selv strev, da blir motsetningen øket isteden for helbredet. (s 139)

Han nevner så den enheten som allerede fins mellom katolikker og protestanter:

som ikke er ubetydelig. Det faktum at vi sammen kan lese Bibelen som Guds ord, at vi deler den oldkristne bekjennelsen, skapt av de første kirkemøtene, om Gud som tre i én og én i tre, om Jesus som sann Gud og sant menneske, om dåpen og syndenes forlatelse, og videre at vi deler det samme fundamentale synet både på Gud og på mennesket, må stadig bli gjenoppdaget, offentligliggjort og fordypet. Vi deler også syn på kristen bønn og på de viktige etiske normene i de ti bud, lest i lyset av Det nye testamente. Samsvarende med denne fundamentale enheten i det vi bekjenner, bør det også være en fundamental enhet i det vi gjør. Her er det altså snakk om å sette den eksisterende enheten ut i livet, å gjøre den reell og utvide den. Dette vil naturlig nok innebære et mangfold av former og … på alle nivåer (de geistlige, teologene og lekfolket) og felles arbeid (s 140)

Men så har Ratzinger også noen advarende ord:

Det hører med til denne enheten gjennom ulikehet å ikke prøve å tvinge noe på den andre parten som truer ham/henne i deres kristne identitet. Katolikker må for eksempel ikke prøve å presse protestanter til å godta pavedømmet og den katolske forståelsen av apostolisk suksesjon. … Til gjengjeld må protestanter avstå fra å presse katolikker til å godta felleskommunion på grunnlag av sin egen forståelse av nattverden. For oss er Kristi legeme et dobbelt mysterium – Kristi legeme som Kirken og Kristi legeme som sakramental gave – og samtidig bare ett sakrament, og å skille legemliggjørelsen av sakramentet fra legemliggjørelsen av Kirken er å tråkke på både Kirken og sakramentet. (s 141)

jun 052006
 

I disse dager er det akkurat 20 år siden min lutherske ordinasjon, i Den Evangelisk Lutherske Frikirke. Jeg var 30 år gammel og hadde vært medlem av Frikirken i tre år, og ble ordinert for å begynne som feltprest på Setermoen. Der var jeg to år før jeg ble pastor i Arendal Frikirke, der var jeg i seks år før jeg ble katolikk.

Jeg ble ordinert i Kragerø, siden Frikirken hadde et stort møte der i starten av juni 1986. Ordinator var Erling Berntsen, som var tilsynsmann i det som da het “Søndre Presbyterium”. Det er han fortsatt så vidt jeg vet, og pastor i Søndeled Frikirke.

jun 042006
 

Sett fra ett perspektiv viser pinsefesten, som vi feirer i dag, at vi mennesker/ vi kristne fortsatt har mye å lære, både teoretisk, men aller mest praktisk. Slik lyder kollektbønnen/ åpningsbønnen i dagens messe:

Barmhjertige, nådige Gud, ved denne pinsefest helliggjør du din Kirke blant alle verdens folkeslag. Utøs Den Hellige Ånds gaver over all jorden, og la Åndens kraft som virket da Evangeliet først ble forkynt, i dag fylle dine troendes hjerter. Ved vår Herre Jesus Kristus, din Sønn, som lever og råder med deg i Den Hellige Ånds enhet, Gud fra evighet til evighet. Amen.

Og evangeliet, fra Johannes 15, sier det samme:

Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til den fulle sannhet. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og kunngjøre dere det som skal komme. Han skal forherlige meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere.